Befolkning og økonomi 1630-1800.

Sjuende del

Veksten av den moderne stat.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.

Innholdsoversikt.

  1. Veksten av den moderne stat.


Veksten av den moderne stat.

Om framveksten av den moderne staten har jeg allerede skrevet flere kapitler, se for eksempel kapitlet "Den nye disiplinen" og kapitlet som bygger på Hans Rosenberg berømte bok om utviklinga av den tidlig moderne prøyssiske staten.

Imperiet ble ikke utviklet til det vi tenker på som en stat. En del av bakgrunnen til dette har jeg skrevet om i kapitlet om Sør-Tyskland rundt år 1500. Imperiets oppbygging har jeg kommet inn på i mange forskjellige sammenhenger, og i mange kapitler. Imperiet ble formelt oppløst i 1806. Det hadde da bestått svært lenge. Det kan ikke kalles en mislykket struktur siden det var i stand til å sørge for en viss stabilitet i Europa, og i perioder var det i stand til å forsvare Tyskland mot angrep både fra tyrkerne og fra Frankrike, og også på andre måter, for eksempel gjennom domstolene, skapte det en viss trygghet. Oppbygginga av Imperiet er skissert i kapitlet "Det hellige Imperiet".

Imperiet, og Tyskland var lenge uten "statlighet". Da dette ble utviklet var det ikke på sentralt hold, men i enkelte territorier, som i Preussen og Østerrike. Dette var en hindring for utvikling av "statlighet" på Imperienivået. Utviklinga av statlighet foregikk på ulike måter i de svært mange forskjellige politiske enhetene som utgjorde Imperiet, og i noen enheter foregikk denne utviklinga ikke. Det var altså ingen felles tysk modell for utvikling av statlighet.

Imperiet var utvilsom en politisk og legal enhet som var av betydning både innad og i Europa. Men dersom vi følger Max Webers definisjon av staten som den enheten som har voldsmonopol i territoriet, var Imperiet ingen stat. Imperiet var først og fremst en defensiv institusjon, men spilte likevel en betydelig rolle for å opprettholde fred og garantere lov og rett.

Imperiet og territoriene.

Utviklinga av territorienes statlighet foregikk gjennom nesten 700 år, helt fra middelalderen. Reichsleben ble gjort arvelige, Reichsleben var Imperiets len, og alle områder og territorier som var riksumiddelbare (altså var Imperiets len) var gitt av keiseren til den fyrsten eller biskopen som hersket over området som len. De områdene som ikke var riksumiddelbare var områder som var gitt videre som len til vasaller underlagt riksumiddelbare fyrster. De riksumiddelbare fyrstene var altså direkte underlagt keiseren, og adel som ikke var riksumiddelbare var underlagt de riksumiddelbare fyrstene. Dessuten skulle de riksumiddelbare fyrstene opprettholde fred i sitt område og sørge for at rettferdigheten rådde. Tilsammen var dette grunnlag for utvikling av statlige institusjoner.

Med "Confoederatio cum principibus ecclesiasticis" (avtalen med de geistlige fyrstene) av 1220 og "Statutum in favorem principum" (statutt til fordel for de verdslige fyrstene) av 1231-2 fikk de kirkelige og de verdslige territoriale herrene (domini terrae) de viktige rettighetene til å slå mynt, kreve inn avgifter og å dømme og å utføre det nødvendige for opprettholde lov og orden. Dette hadde tidligere være forbeholdt kongen. Dermed var det vesentligste sikret for å utvikle statlige institusjoner. Svært viktig var også privilegia de non evocando et non appellando, et privilegium som forbød at undersåtter gikk over hodet til kurfyrstene og direkte til keiseren med en sak. Dette ble garantert til kurfyrstene i den Gyldne bulle i 1356. Denne Gyldne bulle reduserte keiseren mulighet til å utøve makt i kurfyrstenes territorier. De territoriale fyrstene drev alle på denne tida store gods som sikret dem makt og mannskap, og som var grunnlag for videre utvidelse av deres makt og sentralisering av den kriminelle jurisdiksjonen. I den Gyldne bulle var primogeniture sikret, altså eldste sønn hadde rett til å arve territoriet i sin helhet. (Nå foregikk det likevel delinger, og kriger fulgt av dette, som i Saksen.)

Utviklinga gikk langsomt fra Personenverbandsstaaten (føydale stater karakterisert ved personlig lojalitet) til institutionelle Flächenstaaten (institusjonelle og territorielle stater avstengt mot inngrep utenfra). Territoriell konsolidering ble foretatt gjennom langsom utvikling av en differensiert administrasjon av territoriene. Denne administrasjonen var sentralisert til fyrstehoffene.

De fleste tyske statene beholdt sin dualistiske struktur, altså maktutøvelse delt mellom fyrsten og stendene, gjennom hele den tidlig moderne perioden. På samme måte som riksstendene i Imperiets Riksdag var viktige og mektige, utøvde stendene i noen av fyrstedømmene betydelig innflytelse gjennom territoriets stenderforsamling, Landdagen. I noen fyrstedømmer, som i Brandenburg-Preussen og Østerrike, greide fyrstene å vingeklippe stendene, og i noen små fyrstedømmer fantes det ikke stenderforsamling. I de større fyrstedømmene der stenderforsamlingene ble nektet å fungere kunne fysten begynne å utvikle en absolutt stat. Men selv der stendene ble nektet å møtes som sentrale stenderforsamlinger bestod de og utøvde makt på midlere og lavere nivå.

På Imperienivået derimot lyktes det ikke å oppnå ei sentraliserende utvikling av makt og funksjoner. Fra slutten av det femtende århundret og fram til avslutninga av Trettiårskrigen tok keiseren mange initiativ for å utvikle Imperiet til en statsdannelse, uten å lykkes. (Dette har jeg allerede skrevet en del om i kapitlet om Sør-Tyskland omkring år 1500.)

Keiseren og Imperiet etter 1648.

Westfalerfreden (etter Trettiårskrigen) sementerte den dualistiske strukturen til Imperiet. Den statlige makten var delt mellom keiseren og territoriene. Dette systemet fungerte ikke dårlig. Det var en fredelig struktur som likevel kunne være i stand til å bekjempe ytre fienders angrep, og gi avgjørende bidrag til å opprettholde lov og orden. Reichshofrat - også kalt det auliske konsil - var Imperiets høyesterett, og gjennom denne hadde Imperiet betydelig innflytelse i de aller fleste territoriene. Imperiet ble til sist sprengt av rivalisering mellom Østerrike og Preussen, og oppløst i 1806.

Riksdagen var svært viktig. Fra 1663 satt den permanent sammen i Regensburg. Den var et viktig forhandlingsforum. Bare eliten, de riksumiddelbare fyrstene og enkelte byer, møttes i Riksdagen, derfor var den på ingen måte representativ for befolkninga.

Reichskammergericht var en viktig domstol. Den var opprettet i 1495, og medlemmene var utpekt av keiseren og Riksstendene. Den var appelldomstol i konflikter mellom fyrstene og deres undersåtter, og gjorde et viktig arbeid der bønder og borgere kunne få sin rett mot fyrstene. Kretsene handhevet og utførte de dommer som ble avsagt. Kretsene bestod av flere fyrstedømmer.

Imperiets utgifter ble i stor grad dekket av de østerrikske arvelandene, siden det tradisjonelt var Østerrikes fyrste som også var keiser, men han hadde ingen skattleggingsmyndighet utenfor sine arveland. Likevel ble det bevilget bidrag fra de andre territoriene til spesielle oppgaver, som til krigene mot tyrkerne.

Territoriene.

Etter 1648 utviklet mange av territoriene seg mot å bli statsdannelser. Disse territoriene var på alle måter svært ulike, både med hensyn til størrelse og konfesjon og styreform. Imperiet var et konglomerat, og ikke noe begrep vi har for å beskrive en statsform kan gi et riktig uttrykk for hva Imperiet var. Det var hverken en forbundsstat eller et statsforbund. Det var heller ikke en stat.

Det var fundamentale forskjeller mellom de verdslige og de kirkelige statene. De kirkelige statene, eller fyrstedømmene, ble styrt av biskoper, erkebiskoper, abbeder eller abbedisser. De var ikke arvelige, men herskeren var valgt for livstid. Den geistlige herskeren ble valgt av valgkapitelet, der de fleste medlemmene var adelige. Ofte måtte denne kirkefyrsten gå med på bestemte betingelser og krav framsatt av den forsamlinga som valgt ham for å bli valgt. Enkelte adelige familier skaffet seg monopol på bestemte kirkefyrste stillinger. De høge stillingene i kirka ble av adelen tildelt adelen.

Kurfyrstene utgjorde Kurfürstenrat i Riksdagen. Det ble etterhvert ni kurfyrster. Disse kom fra først av fra, etter den Gyldne bulle av 1356, erkebispedømmene Mainz, Trier, og Køln, og kongedømmet Böhmen og markgrevskapet Brandenburg og kurfyrstedømmet Saksen og kurfystedømmet Pfalz. I 1648 ble Bayerns hertug sikret som den åttende kurfyrsten (han hadde fungert som kurfyrste fra 1623), og i 1692 ble Hannover tildelt den niende kurfyrsteverdigheten.

Etter 1648 ble territoriestatene mer og mer dominerende, spesielt de større territoriestatene. De viktigste suverenitetsrettighetene var samlet i territoriene. Det gjaldt fyrstens rett til å velge territoriets konfesjon, lovgivning og opprettholdelse av lov, og for noen territorier rett til å holde hær og en begrenset rett til å inngå allianser med fremmede stater. Både små og større stater hadde stående hærer. Mange fyrster begynte å utforme absolutistiske statsformer, som Brandenburg. Men for eksempel Württemberg, Hannover og kurfyrstedømmet Saksen beholdt den gamle todelte styreformen, der makta var delt mellom fyrsten og stendene. Og i noen territorier var også underordnede myndigheter representert i Landdagen.

I de territoriene der stendene ved begynnelsen av det attende århundret fortsatt var representert på høgste nivå, var de ofte i stand til å styrke sin stilling. Dette henger sammen med deres myndighet til å bevilge, eller nekte å bevilge, skatter til fyrsten. Fyrstenes utgifter økte sterkt, siden fyrstene prøvde å bygge opp strålende hoff og større administrasjoner. Og mange fyrster ønsket også stående hærer, som var svært kostbare. Dette gjorde fyrstene mer avhengige av bevilgninger fra stenderforsamlingene. Å kunne skaffe seg faste og regelmessige skatteinntekter ble gjerne en sentral oppgaven for statene. Regulære skatter ble innført. Dette var mange steder nytt, for i middelalderen hadde fyrsten greid seg med inntektene fra sine egne eiendommer, og bidrag utenom disse inntektene ble det bare bedt om og ble bare innvilget i spesielle situasjoner, som når krig truet. Staten søkte å skattlegge alle innbyggeren i territoriet, men lyktes ikke alltid med dette. Omsetningsskatter ble populære hos fyrstene. Når fyrsten hadde pådratt seg gjeld og utgifter som han ikke kunne betale, måtte stenderforsamlinga trå til og betale fyrsten ut av uføret.

De administrative strukturene og byråkratiske organisasjonene i territoriene var like. Hoffet og hovedstaden var det representative maktsentrum. Det gamle adelige rådet ble overalt oppløst og erstattet med et permanent hoffråd - Hofrat - der medlemmene var universitetsutdannede jurister. Finansadministrasjonen ble utført av Hofkammer, Amtskammer eller Rentkammer. Etter slutten av det sekstende århundret ble det høgste besluttende råd ikke lenger hoffrådet, men det hemmelige rådet - Geheime Rat. Det var spesielt opptatt av saker som utenrikspolitikk og forholdet til Imperiet. Noen ganger oppstod også et kabinett som det høgste besluttende råd. I tillegg hadde sterke territoriestater en uavhengig finansadministrasjon. De statene som hadde egne hærer hadde også egne byråkrati som bestyrte denne. I de protestantiske områdene styrte fyrsten over kirka, og utviklet metoder for dette.

Fyrstene kontrollerte den religiøse undervisning, seremoniene og kirkas eiendommer og befolkningas moral og de fattige. Kontrollen av befolkningas moral skulle i prinsippet være altomfattende, noe privat område fantes ikke. Bare noen få områder tillot i utgangspunktet flere konfesjoner i territoriet. Religiøs toleranse som et gjennomtenkt prinsipp oppstod først i opplysningstida.

Absolutisme og kameralisme.

Absolutismen begynte å bli utviklet etter 1648. Regjeringsmyndighetene hadde gradvis blitt sterkere og sterkere. Etter 1648 ble fyrstenes makt konsolidert og et målbevisst arbeid for å øke den begynte. Det begynte også å bli utviklet en identitet som var bundet til territoriet. Folk refererte ikke til Imperiet dersom de snakket om fedrelandet, men til territoriet de kom fra, eller byen de bodde i. Hvert område hadde sin kulturform og sine særegenheter, som ble standardisert. Det ble lagt hindringer i veien for kontakt med naboterritoriene, spesielt dersom de hadde en annen konfesjon. I Preussen fikk for eksempel adelens sønner ikke lov til å forlate Preussen.

I alle tyske territorier var det erklærte målet å skape befolkninga om til en ensartet masse undersåtter. Men siden statsapparatet var svakt og dårlig utbygd og ikke nådde ut til hele befolkninga, var det temmelig begrenset hvor langt det var i stand til å nå dette målet. Dette var en grunn til at de absolutte statens hadde en utjevnende innflytelse, siden for staten skulle alle være like som undersåtter.

Fyrstene krevde å kunne styre og regulere alle sider ved tilværelsen og livet til undersåttene. Dette viser seg i de lovene og reguleringene og politiforordningene som ble utgitt, og som søkte å regulere alle tenkelige forhold. Intervensjon i alle livets forhold ble rettferdiggjort med at det var en "statsnødvendighet." Både privatliv og næringsdrift som jordbruket ble forsøkt regulert, og i det attende århundret ble næringslivsreguleringene, som for jordbruket, styrt av vitenskapelige prinsipper og den best kjente praksis, og var derfor av verdi. Staten søkte å omskape samfunnet og menneskene og deres virksomhet. Embetsmennene ble reformatorer, og de så samfunnet under en mer helhetlig synsvinkel enn befolkninga ellers. De ville fremme allmennvellet - det felles beste. De respekterte det gamle standssamfunnets hierarki, men ville sette statens hierarki og prinsipper over dette.

Fyrstenes ideelle oppgave ble i Tyskland oppfattet å være en "landsfar" - Landesvater - i stadig aktivitet for å gjøre livet bedre for landets barn - Landeskinder. Ideologien var uttalt patriarkalsk.

I den prøyssiske Landsloven fra 1794 ble monarkens legitimitet hentet fra en kontrakt mellom ham og borgerne. Kongens makt ble ikke lenger sett på som gitt ham av Gud ellers som et resultat av at han var sterk nok til å undertvinge samfunnet. Men mer som et samarbeidsforhold under kongens ledelse, som også skulle være til borgernes beste. Immanuel Kant kritiserte den patriarkalske modellen som det værste despoti.

Merkantilismen innebar at staten kunne styre og regulere økonomien. Ei kjent målsetting for merkantilistisk politikk var at utenrikshandelen skulle operere med et handelsoverskudd. Et av virkemidlene for å oppnå dette var å ha høge tollmurer, både for å skaffe staten inntekter, men også for å gjøre utenlandsk import kostbar for at befolkninga skulle konsumere minst mulig av utenlandske varer. Det var først og fremst i de store territoriene, som Østerrike og Preussen, at det var mulig å drive en merkantilistisk politikk.

På grunn av det enorme mannefallet under Trettiårskrigen, der den tyske befolkninga nesten ble halvert, ble det satt i gang en befolkningspolitikk - Peuplierung. Landene skulle bebygges og bebos snarest mulig. Befolkninga fikk ikke lov til å forlate territoriene, og mange stater forsøkte å dra innflyttere til landet. Preussen greide å dra store folkemengder til landet, for en stor del forviste protestanter fra Frankrike og Østerrike. Mer enn 200.000 hugenotter flyktet fra Frankrike under Ludvik XIV, og mange av dem slo seg ned i Brandenburg, der de fikk store privilegier for å slå seg ned. Og i 1731-2 reiste 22.000 protestanter fra Salzburg til Preussen, etter forfølgelser.

Staten i hverdagslivet.

Nyere forskning viser at staten, tross sine store ambisjoner om å styre folks liv, var langt fra å oppnå sine mål. Likevel hadde staten en viss innflytelse. Staten søkte å regulere ekteskapene, og greide å sette gjennom at inngåelse av ekteskap krevde at husfaren ga sin tillatelse, og for en hel del gruppers vedkommende var det nødvendig med statens tillatelse for at personer fikk lov til å gifte seg. Det gjaldt for byråkrater, soldater, studenter, enker, handverkersvenner, tjenere og folk med liten eiendom. I det attende århundret hendte det at de voksende fattige befolkningene ble nektet å gifte seg. Og det var straff for å få barn utenfor ekteskap. Formålet var at bare personer som hadde det økonomiske grunnlaget for å sette opp et hushold skulle få lov til å gifte seg. Det skulle ikke settes barn til verden som måtte oppfostres av fattigkassen.

Kort tid etter at Trettiårskrigen var over kom det mange innflyttere fra Nederlandene, Sveits, Tyrol og Nord-Italia til Sør-Tyskland og slo seg ned i de områdene der befolkninga var blitt utryddet.

Staten tok også på seg å beskytte folkehelsa. Det hadde allerede lenge eksistert forskrifter for å beskytte drikkevannskilder mot forurensing. Og også forskrifter for å hindre at søppel hopet seg opp i byene. Dette arbeidet ble intensivert og ble en del av de medisinske programmene som kom i det attende århundret. Karantenetiltakene som fantes ved utbrudd av pest og andre sykdommer ble systematisert, og i løpet av det attende århundret ble pesten borte fra Tyskland.

Staten søkte også å sikre matvareforsyningen for befolkninga både ved å bygge matvarelager og ved å systematisere allerede eksisterende handelsreguleringer, som skulle sikre at kornet i et område ikke ble eksportert i så stor grad at det ble matmangel i området. Det ble reist voller og diker og andre egnede byggverk langs elver for å forhindre flom. Nordsjøkysten ble etter katastrofeoversvømmelser i 1717 ved statlig inngripen sikret mot liknende framtidige oversvømmelser. Statlig initiert nydyrking av jord og sumpområder ble satt i gang. Friedrich Wilhelm I av Preussen fikk Havelländische Luch drenert, og for å greie det ble 550 kilometer med grøfter og kanaler gravd, og 150.000 mål jord ble vunnet inn.

Staten begynte også å interessere seg for jord som ikke var i drift eller som lå brakk. Dette berørte også skogene. Statens ønsket planmessig drift av skogene, og intensivt og moderne jordbruk drevet på de markene som lå brakk.

Agrarreformene førte til betydelig økt jordbruksproduksjon. Staten arbeidet for å introdusere nye planteslag. I Preussen gikk den i spissen for å innføre potetplanten. Poteten ble møtt med skepsis og motstand, men da kornavlingene i 1770-1 mange steder slo feil fikk poteten vist sin nytte, og ble populær.

Statene gikk inn for å utvikle et nytt næringsliv som ikke var underlagt laugsbestemmelsene. Dette kunne bare skje på landsbygda, siden laugene regulerte byene. Forlagssystemet ble stadig viktigere, spesielt for produksjon av tekstiler og metallvarer. Sentraliserte produksjonsanlegg var mest rettet inn mot å dekke luksusbehov, som porselen, speil, tapeter og ornamenter etc, og militært utstyr. De konkurrerte lite med det tradisjonelle handverket. De var ofte kombinert med forlagssystemet, og lot deler av arbeidet bli gjort utenfor fabrikkene. Fabrikkene ble ofte plassert i arbeidshus og andre institusjoner for fattige og diverse grupper som staten hadde påtatt seg oppsyn med.

Staten påtok seg å disiplinere befolkninga. Det gjorde den blant annet ved å plassere tiggere og andre personer som ikke hadde noen akseptert plass i samfunnet i institusjoner som arbeidshusene. Staten var ikke alltid den drivende kraft i jakten på uønskede. Hekseforfølgelser ble ofte initiert av andre, og ut i det syttende århundret frikjente de høgere domstolene rutinemessig alle som ble anklaget for hekseri, og Imperiet stoppet ved flere anledninger hekseforfølgelser som ble drevet av lokale myndigheter på lokalt nivå.

Det var en tradisjon at fyrsten støttet opp under kunst og kultur. I løpet av det syttende og attende århundret var fyrstehoffene mye viktigere støttespillere for utvikling av kunst og kultur enn kirka var. Universitetene ble støttet av fyrstene. Universitetsutdannede personer var nødvendige for å utvikle og drive de nye statsapparatene. Mange territorier utviklet en politikk for utdanning som etter hvert kom til å henvende seg til alle statens undersåtter. Dette begynte allerede med konfesjonalismen i det sekstende århundret, og ble videre utviklet under kameralismen. Det ble skapt et hierarkisk organisert undervisningssystem, og i andre halvdel fantes det et stort litterært interessert og aktivt publikum i Tyskland.

Universitetene stod tradisjonelt sentralt i utdanningssystemet. Etter opprettelsen av universitetet i Halle i 1694 ble undervisninga modernisert. Blant lærerne i Halle var Christian Thomasius, August Hermann Francke og Christian Wolff. Universitetet i Göttingen ble opprettet i 1736 av kurfyrsten av Hannover, og ble blant de ledende universitetene i Tyskland. Det utmerket seg ved stor akademisk frihet. Dette i motsetning til universitetene i Østerrike, som ble strengt overvåket og kontrollert av staten. Det ble satt i drift svært mange nye folkeskoler, og opprette mange institusjoner for utdanning av folkeskolelærere i det attende århundret. Folkeskolen ble i mange fyrstedømmer gjort obligatorisk.

Skattebyrdene ble større og større, for denne statlige politikken, spesielt oppbygginga av de stående hærene, var kostbar. Det var bøndene som betalte det meste av regningene, og det førte til protester og konflikter. Konfliktene endte etterhvert ofte opp i rettsvesenet, og det var jo ei sivilisering sammenliknet med de nedslaktningene som hadde vært vanlige før 1650.

Grensene for den tidlig moderne staten.

I løpet av den perioden vi her omtaler var de største tyske territoriene i ferd med å bli moderne stater. Det nye statlige systemet som ble satt opp var ikke i stand til fullstendig å integrere de gamle standsstrukturene. Deler av dem overlevde enda lenge ut over den perioden som her omtales, for eksempel i jordbruket med adelsgodsene og mange av adelsprivilegiene og de standsbaserte sammenslutningene med politiske oppgaver på lokalt nivå. Laugene stod enda lenge ved lag, selv om det var store områder der de ikke hadde noen innflytelse.

En grunn til at staten ikke greide dette var at den rett og slett var for tynt representert til å lykkes med å sette sine politiske og administrative strukturer inn som erstatning for de standsbaserte politiske og administrative strukturene. Dessuten valgte den ofte heller samarbeid framfor konflikt, så lenge den fikk det avgjørende ord i saker den definerte som vitale for staten. Og siden staten var så tynt representert var den ofte også avhengig av samarbeid med de gamle autoritetene fra standssamfunnet for å få noe gjort. Staten valgte ofte helst å konsentrere sine mannskaper i hæren.


Lenker:
Neste kapittel
Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: