Befolkning og økonomi 1630-1800.

Niende del

Begynnelsen på industrialiseringa.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.

Innholdsoversikt.

  1. Begynnelsen på industrialiseringa.


Begynnelsen på industrialiseringa.

Det er ofte vanlig å regne at den første industrialiseringa av Tyskland begynte etter 1830, altså etter den perioden vi her ser på. Men selv om maskinene og fabrikkene kom da, hadde det allerede i flere hundre år vært på gang en industrialiseringsprosess. Denne første industrialiseringa var en desentralisert prosess som foregikk i husene til arbeiderne. Men denne industrien var voksende både absolutt og relativt, i det en stadig større del av befolkninga var sysselsatt i den. Mellom 1500 og 1800 ble det utviklet industrielle regioner i Tyskland - Gewerbelandschaften. I disse industrielle regionene arbeidet betydelige deler av befolkninga i industrier som eksporterte store deler av produksjonen.

Denne tidlig moderne industrielle veksten var del av en prosess der det foregikk ei regional spesialisering, som sakte hadde begynt i middelalderen. Den begynte å akselerer i det sekstende århundret. I løpet av denne prosessen spesialiserte deler av Europa seg enten på bestemte former for jordbruk eller på bestemte industriprodukter. Dette var en eksportrettet spesialisering der overskuddet ble eksportert, slik at andre produkter kunne importeres. Dermed oppstod en voksende handel, og mindre selvforsyningsgrad.

Tyskland tok del i den regionale spesialiseringa og den økonomiske veksten i det sekstende århundret. Så tidlig som rundt år 1500 var Øvre Tyskland rundt Nürnberg og Ulm en av de tre viktigste industriregionene i Europa, sammen med Italia og Nederlandene. Noen svært aktive handelsnettverk hadde sentra i Sør-Tyskland. Spesielt gruvedrift og metallproduksjon hadde vist sterk utvikling i Tyskland. Imperiet stod for halvparten av jernproduksjonen i Europa omkring år 1500, og i løpet av det sekstende århundret ble jernproduksjonen fordoblet ved utviklinga i Rhinland, Hessen, Harz, Øvre Saksen og Thüringen. Tyskland var mindre avansert i tekstilproduksjon. Engelske og nederlandske tekstiler av ull var vanligvis billigere og bedre enn tyske. Men tysk tekstilindustri ble utviklet i løpet av det sekstende århundret. Lin industrien ble utviklet. Det tradisjonelle området for lin produksjon hadde vært Øvre Tyskland, men lin produksjonen spredte seg til Rhinland, Westfalen, Saksen og Schlesien. Bomull ble importert i store mengder til produksjon av fustian.

År 1500 lå Europas økonomiske sentrum enda ved Middelhavet, men den sterkeste økonomiske utviklinga i det følgende århundret kom i det nordlige Europa. De sørtyske byene lå sentralt til som bindeledd mellom sør og nord i Europa. Senere, da Europas økonomiske sentrum ble flyttet til Atlanterhavskysten, kom både Sør-Tyskland og Middelhavet til å ligge i ei bakevje. Og omkring år 1800 var Tyskland blitt tilbakestående i forhold til de mest avanserte områdene i Europa, spesielt i forhold til Flandern og England. I England begynte den mer moderne industrialiseringa i andre halvdel av det attende århundret. I Tyskland kom ikke industrialisering til å foregå raskt før fra 1840, selv om avanserte områder som Rhinland og Saksen merket denne utviklinga tidligere, med spredt introduksjon av maskiner og fabrikker. I Westfalen kom industrialisering i gang i 1850-årene, og i Württemberg og Baden først i 1870-årene. Bayern og mye av det østlige Preussen kom i gang med industriell utvikling først i slutten av det nittende århundret. Rundt år 1800 var Tyskland karakterisert av store regionale forskjeller, men som helhet var ikke tysk industri en del av den mest avanserte industrien i Europa.

Tysk industri greide altså ikke å følge med i den tekniske utviklinga som foregikk i Europa fra 1500 til 1800. De to grunnene som vanligvis gis for dette er (1) at det skyldes at de kommersielle nettverkene gikk i oppløsning i løpet av Trettiårskrigen, og førte til at tysk næringsliv ble isolert. Og (2) utviklinga og mekanisering av produksjonen i den engelske tekstilindustrien i slutten av det attende århundre rev grunnen under den tekstilindustrien som var blitt viktig i Tyskland. Men trolig er andre følger av Trettiårskrigen viktigere for at Tyskland kom til å bli relativt tilbakeliggende, nemlig at etter krigen vokste fyrstenes makt svært sterkt i løpet av forholdsvis kort tid, og de skapte maktstrukturer som favoriserte grupper som fyrstene så som viktige militære og finansielle støttespillere, og de skapte samtidig forhold som var hindringer både for byenes utvikling og for industriens utvikling på landsbygda. Viktig her er også den forsterkede oppsplitting av Tyskland som fulgte av fyrstenes økte makt, og som vanskeliggjorde handel mellom fyrstedømmene. Den andre nevnte grunnen, at den engelske tekstilindustrien utkonkurrerte den tyske, er også tvilsom som grunn til tysk industriell tilbakeliggenhet år 1800, både siden den industrielle utviklinga i England ikke gikk så raskt at dette er sannsynlig, og dermed kom ikke konsekvenser av dette slaget så raskt, og siden industrien i mange andre europeiske land greide å omstille seg til å møte økt konkurranse fra England.

Teorien om protoindustrialisering.

Den industrielle utviklinga i Tyskland gikk senere i det syttende og attende århundret enn i de områdene som ble de industrielt mest avanserte i Europa, selv om Tyskland på viktige områder hadde vært et av de mest avanserte områdene år 1500. Hvordan forklares dette? En forklaringsmodell er teorien om protoindustrialisering. Termen ble oppfunnet i 1972 av Franklin Mendels, som arbeidet med Flanderns historie. Den ble brukt for å beskrive veksten av eksportorientert landsbygdindustri som ble utviklet i mange deler av Europa mellom 1600 og 1800. I følge Mendels skapte denne protoindustrien befolkningsvekst, arbeid, kapital, entreprenørskap, kommersielt jordbruk og konsumentmarkeder som krevdes for fabrikkindustrialisering.

Hvordan kunne denne protoindustrien forandre de europeiske samfunnene så fundamentalt? Det sies at den forandret den demografiske utviklinga. Tidligere førte begrensninger for ekteskapsinngåelse, som krav til at paret hadde tilstrekkelig eiendom til å opprette et selvstendig hushold, til at befolkninga vokste sakte. Protoindustrien forandret dette, siden den ga alle tilstrekkelig inntekt til at de kunne gifte seg. Dermed ble det skapt en stor mengde billig arbeidskraft, som var nødvendig for den videre industrielle utvikling.

Det sies også at protoindustrien forandret de sosiale og økonomiske forholdene på landsbygda. Den undergravde gamle privilegier, som laugenes monopol og gamle autoritetsforhold på landsbygda, og gjorde markedet til en vesentlig organiserende faktor.

Er dette en brukbar teori for å forklare tysk industriell utvikling mellom 1600 og 1800? Det har vært gjort mange studier av den protoindustrielle utviklinga på landsbygda i Tyskland. Men man har ikke funnet de systematiske sosiale og økonomiske forandringene som teorien om protoindustrialisering forutsa. Kommersialisering av jordbruket viser ingen sammenheng med protoindustrialisering. Heller ikke markedsutvikling var koordinert med utvikling av protoindustri. En stor svakhet med teorien er at den ikke har noen plass for byene.

De mange studiene som er gjort av landsbygdindustrialisering viser svært stor regionale variasjoner. Disse variasjonene er et av de mest slående trekkene. Man ser i dag ikke muligheten for en teori om landsbygdindustrialiseringa, protoindustrialiseringa.

Ingen av de teoriene som er satt fram kan forklare for eksempel hvorfor industrielle områder som Saksen og Rhinland gjennomgikk rask utvikling mellom 1600 og 1800, mens andre som Westfalen, Württemberg og Schlesien forandret seg mye langsommere.

Tyske industrielle regioner i tidlig moderne tid.

Historien om den tyske industriens utvikling er fragmentarisk med mange undersøkelser av spesielle områder eller industrigreiner, men få generelle perspektiv og ingen sammenfattende oversikt. I 1986 forsøkte Karl-Heinrich Kaufhold å sette opp en oversikt over de ulike industrielle regionene - Gewerbelandschaften - i Tyskland mellom 1650 og 1800. De industrielle regionene var områder der en større del av befolkninga enn gjennomsnittlig arbeidet i eksportorientert industriell virksomhet. Trettini industrielle regioner ble identifisert.

Store deler av Tyskland lå (nødvendigvis) utenfor de industrielle regionene. Områder med lite industri var Schleswig-Holstein, Mecklenburg, de østlige og sentrale delene av Brandenburg-Preussen. Også i deler av det sørlige Tyskland var det lite industri, som i Bayern og det meste av Baden, med unntak for Schwarzwald.

Det var fire store områder som sammen utgjorde for mer enn tre fjerdedeler av industriregionene. Disse var (1) Saksen-Thüringen, med mer enn en fjerdedel av industriregionene, (2) Rhinland, med mer enn en femtedel, (3) Sørvest Tyskland og (4) Westfalen-Nedre Saksen.

To tredjedeler av industriregionene var dominerte av en enkelt industri. Majoriteten var konsentrert om tekstiler. Tekstilproduksjon var også viktig i de regionene der det ikke var noen dominerende industrigrein. Metallindustriene hadde langt mindre aktivitet enn tekstilindustriene. Linindustrien var den viktigste. Mellom en fjerdedel og en tredjedel av industriregionene produserte bare lin.

Jordbruket var også viktig i industriregionene. Industriene var vanligvis et ruralt-urbant konglomerat, med noen produksjonsledd på landsbygda og andre i byene. Noen av de største og mest livlige industriregionene, som Saksen og Rhinland, var uten den sterke oppdelinga i by og land som ellers fantes.

Industrien var organisert på mange ulike måter. Og på samme tid i samme region eksisterte mange ulike organisasjonsformer ved siden av hverandre. Man kunne finne at produksjonen både foregikk etter den tradisjonelle laugsmodellen med handverksmestre og svenner og lærlinger samlet i et verksted, og også heime- eller familiebasert etter forlagssystemmodellen, og en tredje måte produksjonen samtidig kunne foregå på var i sentraliserte fabrikker. Og finansieringa var i følge de tradisjonelle måtene for hver av disse modellene, etter laugsmodellen kjøpte mesteren inn råvarene og eide verktøyet og solgte de ferdige produktene, etter forlagsmodellen var det uavhengige produsenter som mottok råvarer og noen ganger også redskaper fra forleggere, som overtok de ferdige produktene og markedsførte dem. I fabrikkene var det fabrikkherrene som leide inn arbeidskraft og organiserte produksjonen.

Kaufhold kom til at i Tyskland mellom 1650 og 1800 var:

"utviklinga av de industrielle regionene ikke bestemt av noen enkelt produktgrein (ikke engang lin), eller av urban eller rural industri alene, heller ikke av noen spesiell forretningsform. Når de ble tilstrekkelig utbredte - og ikke hver for seg, men typisk i kombinasjon - influerte disse faktorene utviklinga av bestemte regioner eller grupper av regioner, med hvert betydelig, men de ble ikke generelle årsaker til utvikling."

Kaufhold kom til at det var spesielt tre lokaliseringsfaktorer: tilgang på arbeidskraft, råmaterialer og markedsadgang. Tilgang på kapital, teknologi og statlig industriell politikk var mindre vesentlig. Men han fant ingen bakenforliggende faktorer som de tre lokaliseringsfaktorene kunne tilbakeføres til. Han kunne altså ikke dra konklusjoner om eller peke på hvorfor spesielle regioner utviklet eller hadde disse regionaliseringsfaktorene. Råvarer ble for eksempel noen ganger produsert lokal, men andre ganger ble råvarene importert. Markeder kunne både bli skapt ved voksende innenlands etterspørsel, eller ved ulike forhold utenlands eller i forholdet til utlandet. Kaufholds undersøkelse skaffet til veie enorme mengder empirisk materiale, men ingen konklusjoner om eller forklaringer på hvorfor industriell utvikling oppstod og hvordan utviklinga foregikk, eller hvorfor den foregikk i bestemte områder, og ikke i andre områder.

Det er et enkelt begrep som ligger under alle lokaliseringsfaktorene man møter i beretninger om tidlig moderne industri. Dette er "opportunity cost". Alle produksjonsformer krever arbeid, kapital, land og råmaterialer. Og alle disse ressursene kan brukes på flere, ulike måter. De har derfor en "opportunity cost", når de brukes på en bestemt måte kan de ikke brukes på de andre måtene. Og "opportunity cost" er den prisen det nest beste alternativet tilbyr. "Opportunity cost" er en mer fruktbar måte å tenke priser og utgifter på enn i rene pengekostnader, siden den tar hensyn til kostnader som ikke blir uttrykt i markedet. I tidlig moderne tid var mange produkter og tjenester uten et marked, og hadde derfor ikke priser uttrykt i penger. Dette gjelder spesielt arbeid, som var den viktigste faktoren i den tidlig moderne industrien. Men alle "inputs" har en "opportunity cost", arbeidstid som gikk med til veving kunne ikke bli brukt til åkerarbeid, åkerareal avsatt til lindyrking kunne ikke samtidig produsere rug. Derfor forklarer "opportunity cost" hvorfor industrier ofte ble utviklet i fjellområder, siden der kastet arbeid i jordbruket lite av seg per time.

En viktig komponent i "opportunity cost" er transaksjonskostnader. Dette er kostnader som er forbundet med å skaffe til veie råvarer og andre innsatsfaktorer, og i å overføre produktet fra et stadium i produksjonen til det neste. Transaksjonskostnader består av transport, avgifter, forhandlinger, informasjon, kontraktshandhevelse, beskyttelse etc.

En industri hadde større sjanse for å oppstå der summen av transaksjonskostnader var forholdsvis liten.

Industri og natur.

De tidlig moderne industriene var mer avhengige av naturen enn industriene er nå for tida. Jordbruket utgjorde det meste av økonomien. Derfor var "opportunity costs" kostnadene, eller fordelene, man vant ved å bruke innsatsfaktorene i industrien sammenliknet med å sette dem inn i jordbruket. Og det man fikk igjen ved å bruke innsatsfaktorene i jordbruket var avhengig av klima og jordsmonn og tilgang på jordbruksareal. Siden transportutgiftene vanligvis var høge var lokale forhold viktige. I de tidlig moderne industriene var lokale innsatsfaktorer, som arbeid og råvarer, viktige, og utgjorde en større del av innsatsfaktorene enn mobile innsatsfaktorer som kapital og knowhow. Derfor var kostnadene ved industriproduksjon i spesielle regioner berørt av regionens naturforhold, klima, jordsmonn, naturressurser, energiforsyning, transportrutenes beskaffenhet, avstand til handelssentra og viktige transportruter, og av de legale og sosiale mulighetene for å ta i bruk innsatsfaktorene - for eksempel kunne livegenskap begrense arbeidskraftens mulighet til å arbeide i industrien, og avgifter av alle slag kunne bli for sterkt fordyrende.

Med få unntak var de tyske industriregionene å finne i områder der forholdene for jordbruk ikke var de beste. I åtte av de ni fjellregionene i Tyskland, Schwabiske Jura, Schwarzwald, Eifel, Sauerland, Harz, Sudeten, Erzgebirge og Thüringen var det minste ett industriområde. Her kastet arbeid i jordbruket mindre av seg enn i mer fruktbare områder, og kunne med fordel brukes til industriproduksjon. Men det var mange andre forhold som hadde betydning, og det ble utviklet industri i noen gode jordbruksområder, som rundt Krefeldt, Gladbach og Rheydt i Rhinland.

Naturen hadde betydning for råvarekostnadene. Noen steder fantes det lett tilgjengelig jernmalm av høg gehalt, eller gode dyrkningforhold for lin. Men arbeidslønningene kunne variere, og gjøre det lønnsomt å transportere råvarene til områder med låge lønner, eller til andre områder der andre innsatsfaktorer i den blanding av innsatsfaktorer som var nødvendig fantes i rikelighet.

For metallindustrien og glassindustrien, som brukte store mengder tunge råvarer, var det svært fordelaktig å utvikle industrien der råvarene fantes. Brensel ble viktigere for jernindustrien i løpet av det sekstende århundret, siden ny teknologi krevde høgere temperaturer. Derfor utviklet den tyske jernindustrien seg i områder der det fantes jernmalm og helst også brensel, eller brensel og gjerne jernmalm, som i Harz, Thüringenwald, Øvre Saksen, Øvre Schlesien, Øvre Pfalz, Saar og ulike steder i nordre Rhinland. Bearbeiding av jern var ofte avhengig av vannkraft for å drive hamrene, og smiene ble derfor gjerne plassert nær elver. Dette førte til at det ikke ble utviklet jernindustri på de nordtyske slettene, der elvene rant for langsomt til å drive hammerverkene. Glassverkene var enda mer avhengig av tunge innsatsfaktorer, og mindre mobile enn jernindustrien.

Så tidlig som i det sekstende århundret ble det utviklet industri som bearbeidet jern og produserte jern- og stålprodukter og som lå utenfor de jernproduserende regionene, og derfor kjøpte jernet fra de jernproduserende områdene. De jernvareproduserende regionene i Mark og Berg i Rhinland kjøpte råjern og stål og halvferdig gods fra Siegerland og fyrstedømmet Nassau-Dillenburg. Glass ble også transportert til områder der det ble produsert ferdige glassvarer. Og trekull ble i økende grad importert til jernproduserende områder. I det attende århundret begynte Harz å importere trekull fra Solingen. I mange fyrstedømmer ble det plantet hurtigvoksende barskog for å forbedre den lokale brenselforsyningen.

Den lokale råvareforsyning var mindre viktig for tekstilindustrien siden råvarene var lette og forholdsvis billigere å transportere. Områder i Saksen som var godt egnet for lindyrking utviklet likevel ikke linindustri, men andre industrier. Lingarn ble transport i store mengder til tekstilproduserende områder. Der var det områder som spesialiserte seg på veving, bleking osv. Schwaben importerte lin fra Østerrike, Böhmen og Schlesien før år 1600, og rundt år 1700 eksporterte Schwaben lingarn i store mengder til Sveits. Wupperdalen i grevskapet Mark i Rhinland importerte garn fra Westfalen, Nedre Saksen, Hessen og Schlesien og sendte vevet og bleket gods til Frankrike for videre framstilling av luksusklær. Det foregikk en stor handel i lingarn, og det gjorde at tekstilindustri basert på lin kunne lokaliseres overalt.

Den tyske ullindustrien vokste fram med tyskprodusert ull som basis. I de få regionene der denne industrien overlevde Trettiårskrigen kom industrien likevel til å bli basert på importert ull.

Transportutgiftene var store for den eksportorienterte industrien. Siden transport på sjø og elver var mye billigere enn veigående transport, skulle man vente at industrien ble lokalisert langs kysten og langs seilbare elver. Dette skjedde ikke alltid. Nordsjøkysten med tilliggende områder var blant de minst industrialiserte områdene i Tyskland. Elben flyter gjennom Saksen som var sterkt industrialisert, men også gjennom Brandenburg der det var lite industri. Rhinen flyter gjennom Rhinland som var sterkt industrialisert, men også gjennom Baden der det knapt fantes industri. I Württemberg er det ikke seilbare elver, men det var tett med industri. Gjennom Bayern renner Donau, men det er lite industri langs Donau i Bayern. Basert på den geografiske fordelinga av tyske industriregioner konkluderte Kaufhold med at "de store handelsrutene orienterte seg til de viktigste industrilokalitetene mer enn det motsatte". Altså industrien skapte handelsrutene; industrien ble ikke plassert der handelsrutene gjorde det fordelaktig å plassere industrien.

Naturforholdene hadde betydning for lokalisering av industrien før 1800, mest for industri som bearbeidet store mengder tungt gods. Etter hvert som handelsnettverkene spredte seg, og transportkostnadene sank, ble naturfaktorer av mindre betydning. Mellom 1600 og 1800 ble det utviklet industri i Tyskland i områder som ikke hadde naturgitte fordeler. Og i områder der det fantes naturgitte fordeler, som billige råvarer og god energiforsyning og adgang til rimelige transportveier, ble det ikke utviklet industri. Naturen alene bestemte ikke hvor industrien skulle utvikles.

Markedene var ulikt organisert i ulike deler av Tyskland. Markedene var organisert, eller i det minste regulert, av de lokale myndighetene, og etter hvert mer og mer av fyrstene og statene.

Industrien og landsbygdsamfunnet.

Ved 1800 foregikk en større del av industriproduksjonen på landsbygda enn to hundre år tidligere. Den økonomiske virksomheten på landsbygda var regulert av jordherrene gjennom godssystemet, og av landsbyene. Både bruken av jorda, arbeidskrafta og kapitalen var regulert av landsbyene eller av jordherrene. Måtene dette foregikk på varierte svært mye. Dette påvirket "opportunity cost" for innsatsfaktorene i industrien.

Gutsherrschaft - systemet som fantes øst for Elben der bøndene måtte utføre pliktarbeid for jordherren, tillot jordherren å hindre industriutvikling. Og det skjedde også, men ikke overalt. I de fruktbare områdene tillot ikke jordherrene at bøndene drev med annet enn jordbruk. Men i mindre fruktbare områder der industriarbeid kastet mer av seg enn jordbruket per timeverk, og der jordherrene greide å berike seg av industriarbeidernes arbeid, tillot jordherrene at det ble utviklet industri. I lite fruktbare områder der det rådde livegenskap ble det utviklet eksportorientert industri, som i Schlesien, Böhmen og Moravia.

Livegenskapet ble ikke borte i industriområdene i Schlesien. Jordherrene utnyttet industriarbeiderne og krevde en del av produksjonen deres. Livegenskapet ble overført til den framvoksende industrien i Schlesien, som ble et av de viktigste industriområdene i Tyskland. Jordherrene og godseierne stod like sterkt overfor de livegne gruvearbeiderne og industriarbeiderne som de gjorde overfor de livegne bøndene. Industriarbeiderne måtte kjøpe råvarer over markedspris fra jordherrene, og tvangsarbeid til låge lønninger ble innført både for gruvearbeiderne i jordherrenes gruver og for industriarbeidere. Arbeidskrafta ble utnyttet på alle tenkelige måter i områdene med livegenskap. Dermed ble industriprodukter fra disse områdene svært godt i stand til å tåle priskonkurranse.

I det lange løp ble dette systemet et hinder for utvikling og konkurranseevne. Da tekstilindustrien begynte å bli industrialisert reagerte de føydale jordherrene med å betale enda dårligere for det arbeidet som ble gjort. De investerte i det hele tatt ikke i de nye og mer effektive maskinene. Preussen hadde også lover mot nye metoder. I de siste tiårene av det attende århundret begynte tekstilindustrien i Rhinland og i Saksen å innføre den nye teknologien, men den største tekstilindustrien i Tyskland, som fantes i Schlesien, holdt på de gamle metodene, og ble til slutt avviklet.

Sterk makt hos jordherrene var forenlig med eksportorientert industri, men ikke med langsiktig økonomisk vekst.

Jordherrene vest for Elben kunne ikke tvinge ned arbeidskostnadene slik det var mulig øst for Elben. Men vest for Elben fantes det andre fordeler, som et mer livlig økonomisk liv og åpnere markeder. Jordherrene hadde mindre makt til å regulere markedene og samfunnene. Det var en fordel for industriutviklinga i Württemberg, Saksen og Rhinland. Silkeproduksjonen økte i de landsbyene rundt Krefeldt i Rhinland der jordherrene var minst restriktive, et mønster som også er funnet i andre land, som England og Sveits. Det fantes områder i Westfalen der jordherrene var i stand til å hindre industriutvikling.

Også landsbysamfunnene regulerte økonomien. Sterke landsbyreguleringer økte kostnadene med industriutvikling, men hindret den ikke dersom det fantes andre fordeler. De sterkeste landsbyfellesskapene fantes som regel der jordherrene var svakest og der effektiv absolutisme manglet.

Svake reguleringer fra jordherrene og landsbyene fremmet industriutvikling, som i Saksen og i Rhinland. Saksen og Rhinland hadde uvanlig svake landsbyfellesskap. Der landsbyfelleskapene var sterkere, som de stort sett var, ble industrialiseringa pålagt kostnader. I Württemberg var landsbyfellesskapene sterke og jordherrene svake, som tilfellet var i store deler av Sør-Tyskland. I Württemberg ble gårdene delt ved arveskifte, og det fantes mange mennesker som trengte ekstra arbeid og inntekt. Og det ble utviklet to sterke industriregioner i Württemberg, og i omlegginga til ny industri på nittenhundretallet møtte den problemer på grunn av de sterke landsbyfellesskapene. Også i andre deler av Sør-Tyskland med sterke landsbyfellesskap ble det utviklet sterke industrisentra, som i Schwarzwald.

Industrien og bysamfunnet.

Selv om landsbygdindustrien vokste sterkt fra 1600 til 1800 beholdt byene mange viktige industrielle funksjoner. Byene dominerte organisering av handelen med industrielle råvarer og forsyninger til industribefolkninga og omsettinga av industrivarene og tok seg også av finansiering av den industrielle virksomheten på landsbygda. En grunn til dette var at industrielle entreprenører bosatt på landsbygda møtte legale barrierer; slik hadde byene et monopol på storskala funksjonene. Noen industrier og produksjonsledd holdt hovedsakelig til i byene. Det gjelder for silkeindustrien og annen industri som arbeidet med spesielt kostbare råvarer. Og også for industri som henvendte seg til motepregede markeder og for industrier som krevde spesielle ferdigheter hos arbeiderne, eller store kapitalinvesteringer i produksjonslokaler eller utstyr.

Det har vist seg at selv om byenes industrielle institusjoner, laugsmonopolene og byenes dominans over landsbygda, brøt sammen i England og i Nederlandene samtidig med at landsbygdindustrien vokste fram, var dette ikke tilfelle i Tyskland og mange andre land. Bare i nordre Rhinland spilte de bybaserte monopolene like liten rolle som i England og Nederlandene.

Ullindustrien i Aachen stagnerte fram til laugsmonopolet ble opphevet i 1798, mens i nabobyen Burtscheid, der laugene hadde mistet myndighet i det syttende århundret, blomstret denne industrien. I Wupperthal hadde hertugene av Berg i 1527 gitt statlige privilegier til det mektige handelskompaniet Wuppertaler Garnnahrung for bleking og handel med lin, og det regulerte denne industrien til sin egen fordel enda på slutten av det attende århundret. For å møte dette organiserte linveverne på landsbygda seg i laug i 1738, men i 1783 ble denne organisasjonen nedkjempet av handelskompaniet og med hærens våpenmakt. Liknende organisasjoner oppstod blant industriarbeidergrupper andre steder på landsbygda i hertugdømmet Berg, i Solingen og i Remscheid.

Laugene kunne ofte hindre at ny teknologi ble introdusert i etablerte yrker. Også handelskompaniene kunne motsette seg ny teknologi. Slik var monopol og privilegier en hindring for teknisk utvikling.

I Saksen hadde byene monopol på salget av den industrielle produksjonen fra landsbygda. Produsentene var ved lov tvunget til å selge produktene sine gjennom handelsmenn i byene helt inn i det nittende århundret. Likevel var det ikke de urbane handelsmennene som initierte overgangen fra lin til bomull og introduserte den nye teknologien som var utviklet i England, men handelsmenn bosatt på landsbygda som drev ulovlig med formidling av industriproduksjonen.

I Thüringen var byene mindre mektige enn i Saksen, og landsbygdlaug mer vanlige. Det var mye strid i disse laugene, og de skapte strid og holdt konflikter gående gjennom lang tid.

I Westfalen mistet de urbane linveverne sine monopol sent i det syttende århundret eller tidlig i det attende århundret, og det oppstod ikke landsbygdlaug. Men spinnerne og veverne på landsbygda var tvunget til å selge sine produkter gjennom inspeksjonskontor i byene. Disse kontorene gjorde linhandelen om til et monopol for handelsmenn bosatt i byene, og i noen byer, som Bielefeld, dannet disse handelsmennene privilegerte handelskompani. Disse overlevde til inn i det nittende århundret. Disse handelskompaniene hindret mekanisering av tekstilproduksjonen gjennom flere tiår, og i Bielefeld boikottet de det første spinneriet i 1852.

I Württemberg hadde byene liten makt over landsbygda, men privilegerte handelskompani og regionale laug hadde monopol på både urban og rural industri. Mange steder regulerte de de tekniske sidene ved produksjonen. Disse laugene bestod til langt inn i det nittende århundret. Fra 1650 til 1797 var veverne tvunget til å selge alle sine produkter til et privilegert kompani av handelsmenn og fargere, det berømte Calwer-Zeughandlungskompagnie, i bestemte mengder og til bestemte priser. I dette forholdet var det bitre konflikter. Også i Schwabiske Jura var det liknende organisasjoner, og landsbygdprodusentene var fram til inn i 1790-årene tvunget til å selge til privilegerte handelsmenn. Disse betalte priser som lå klart under prisene som ble betalt i det friere markedet i Ulm. Disse monopolene skapte konflikter og strid, og motsatte seg innføring av ny teknologi.

Industrien og staten.

Tysk industri ble også berørt av staten. Tradisjonelt har man enten ment at den merkantilistiske politikken var fordelaktig, at staten greide å legge til rette for industriutvikling, eller man har ment at den statlige industripolitikken i tidlig moderne tid ikke spilte noen viktig rolle. Statene ga enkelte foretak monopol både på produksjon av bestemte varer og monopolstilling som kjøper av bestemte råvarer, gjerne til priser under markedspris, og reduserte skatter og ga beskyttelse mot utenlandsk konkurranse gjennom forbud mot import av konkurrerende varer. Også annen støtte kunne bli gitt, som subsidier og tilgang på arbeidskraft som var tvunget til å arbeide for lønn som lå under markedslønn.

En del av disse støttetiltakene gjorde varene dyrere enn de ville vært uten støttetiltakene. Men i mange tilfeller ville ikke foretakene ha blitt etablert uten støtten. Nettovirkningen av støttetiltakene varierte fra industri til industri. Ofte var støttetiltakene kostbare feilgrep som gikk ut over annen virksomhet. De prøyssiske fyrstene er kjent for sine kostbare forsøk på å etablere mislykkede luksusvareindustrier. År 1800 var det bomull som dominerte Berlins tekstilindustri, og bomullsindustri var nettopp den tekstilindustrien som myndighetene hadde neglisjert. Også i andre stater prøvde fyrstene å bygge opp industrier som ikke lyktes. I Baden prøvde fyrsten å støtte opp under industri i Pforzheim, men den ville ikke gå godt. Derimot var industrien i det nærliggende Schwarzwald, som ble ignorert av fyrstene, suksessrik, og rundt år 1800 blant de fremste industriregionene i Europa.

Kaufhold skriver at den statlig støtten hadde liten virkning. Mange av de viktigste industriregionene utviklet seg uten statlig støtte. Uten statlig støtte ville den industrielle utviklinga fortsatt ha blitt som den ble.

Likevel hadde statlig virksomhet stor betydning, selv om dette var virksomhet som ikke siktet mot industriell utvikling. Staten styrket eller svekket andre institusjoner. Etter Trettiårskrigen innledet statene nærmere kontakt med de institusjonene som fantes i samfunnet, siden fyrstene ville styre i sterkere grad, og dette måtte skje gjennom at andre parter, som jordherrene og den lokale adelen, landsbyfellesskapene og byene, inngikk frivillig eller tvunget samarbeid med staten. Staten kunne akseptere og støtte disse instansenes privilegier mot at de støttet staten med skatteoppkreving etc. Liknende samarbeid oppstod mellom staten og diverse monopolforetak. I Württemberg brukte de laugene og forretningkompaniene som hadde monopol på ulike stadier i de eksportorienterte industriene enorme summer på bestikkelser for å få staten til å forlenge og utvide privilegiene. Da så disse handelskompaniene ble ulønnsomme og ville oppløse seg selv i 1790-årene, ble de nektet dette av staten. De monopolene og privilegiene mange foretak hadde var avhengig av staten for å være effektive.

I de fleste tyske territoriene var staten for svak helt fram til de siste tiårene av det attende århundret til å greie å utøve innflytelse uten å samarbeide og motta støtte fra byene, landsbyene og adelen. I Saksen var det den voksende statlige styrken som gjorde det mulig for staten å slutte å støtte byenes og laugenes privilegier. I Westfalen var det den sterke prøyssiske staten som greide å gjennomføre jordbruksreformer i Ravensberg på 1770-tallet, som skapte den industrielle bevegelsen til den regionale linindustrien som førte til fabrikkdrift fra rundt 1850. I svakere stater, som Osnabrück og Württemberg, fortsatte staten å være avhengig av lokale interesser og institusjoner inn i det nittende århundret.

De tidlig moderne statene økte sine militære utgifter sterkt. Hvordan virket dette inn på økonomien? Dersom de økte militære utgiftene dro tidligere ubrukte ressurser inn i økonomien var dette stimulerende, men dersom de militære utgiftene fortrengte andre formål hemmet økningen i militære utgifter den økonomiske utviklinga. Brandenburg-Preussen ble den mest militariserte staten i Tyskland. Den var også en av de minst industrialiserte. Det hadde den også vært før den militære oppbygginga begynte. Og de store militære utgiftene i løpet av det attende århundret forandret ikke på dette.

Dersom etterspørselen spilte en selvstendig rolle i å stimulere industrien kom den ikke fra staten, men fra massekonsummarkedet, siden det var produkter til dette markedet som utgjorde både det vesentlige av industriproduktene og av den industrielle veksten. Fra midten av det attende århundret økte konsumet av denne typen varer også i Tyskland.

Den viktigste måten staten påvirket industrien på var ved samarbeid med gamle institusjoner som styrket disse institusjonene. Da disse institusjonene ble svakere skyldtes det ofte at staten var blitt sterk nok til å greie seg uten dette samarbeidet. Industrielle aktører byttet ofte bort monopolene og privilegiene mot et annet sett markedsbegrensninger som bestod av statlige reguleringer.

Konklusjon.

Begynnelsen på industrialiseringa i Tyskland som ellers i Europa var ikke bygging av fabrikker, men i travle landskap der arbeidere i liten skala produserte tekstiler, metallprodukter og glass omkring år 1500. Opprinnelsen til industrien må også søkes i markedsorientert jordbruk og i handel som knyttet disse produsentene sammen med hverandre og med andre konsumenter, og som knyttet spesialiserte regioner sammen. Denne regionale spesialisering økte gjennom tidlig moderne tid, også i Tyskland. Men mens tyske industri rundt år 1500 hadde vært ledende i Europa på sine områder, var den omkring år 1800 blitt heller tilbakestående.

Den tidlig moderne industriveksten i Tyskland var svært ujevnt fordelt geografisk. I Saksen-Thüringen, Rhinland, det sørvestlige Tyskland og Westfalen-Nedre Saksen var industrien tett, mens den i øst og nord knapt fantes. Grunnene til dette er ulike, men de kan ha sammenheng med de alternativene som fantes til industrialisering.

Tyskland hadde store metallforekomster og skoger og fosser og andre naturforutsetninger for industriutvikling. At Tyskland ikke fulgte med i den industrielle utvikling skyldes ikke manglende naturforutsetninger.

Gamle institusjoner, som godssystem med mektige jordherrer, privilegerte byer, laug og privilegerte handelskompani, overlevde lenger i Tyskland enn i andre vesteuropeiske land. Dette skyldtes at mange av de små fyrstene var nødt til å regjere i et samarbeid med disse. Dette var en hindring for omstilling og mer moderne industriutvikling. I Bayern og Preussen forsinket de sosiale institusjonene som hadde forhindret industriutviklinga i perioden 1600-1800 at områdene ble industrialisert helt fram til slutten av det nittende århundret.


Lenker:
Neste kapittel
Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: