Befolkning og økonomi 1630-1800.

Tiende del

Dagliglivet og den materielle kulturen.

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.

Innholdsoversikt.
  1. Dagliglivet og den materielle kulturen.
  2. Kilder.


Dagliglivet og den materielle kulturen.

Forholdene for hverdagslivet i 1700 var bestemt av konsekvensene av Trettiårskrigen. Det var mer enn et spørsmål om demografi. Omkring 1720 var befolkninga like stor som den hadde vært hundre år tidligere, og folketapet var erstattet. I løpet av de neste tre generasjonene ble befolkninga fordoblet. Fra omkring 1750 begynte overbefolkning å gjøre seg gjeldende. Trettiårskrigens virkninger gjorde seg gjeldende ved den måten som restaurasjonen etter krigen ble foretatt.

I byene og på landsbygda tok restaurasjonen form ved at de gamle legale forholdene ble forsøkt gjenopprettet. Alle gamle kontrakter var fortsatt gyldige, og alle eiendomsretter og autoritetsforhold ble forsøkt gjenopprettet. Landsbyene og byene ble gjenoppbygd etter de gamle bykartene.

Slik ble en virkning av den store krigen at alle forhold ble juridiske. Et eksempel er et dekret fra 1654 fra Riksdagen, som foreskrev at all gammel gjeld fra tida fra før Trettiårskrigen fortsatt stod ved lag, selv om det opprinnelige gjeldsbrevet var gått tapt, og kopi bare fantes i form av nedtegnelser i offisielle registre. Dette tjente dem som fortsatt hadde arkiv, som de store klostrene og stiftelsene som før krigen hadde drevet med pengeforretninger. De hadde mange krav mot adelen, og kunne presentere dem til arvinger flere generasjoner etter at gjelda var blitt stiftet, og etter lange rettssaker, som kunne vare både 30 år og 60 år, ble pengene krevd inn med grunnlag i Riksdagens dekret fra 1654.

Denne restaurasjonen forbedret ikke menneskenes liv på noen måte. Typisk nok var det bare Saksen, Hannover og Preussen som prøvde å skape et enhetlig system for mål og vekt for hele territoriet for å erstatte de mange ulike systemene som var i bruk ulike steder. Huset Orange forsøkte å tvinge gjennom en standardlengde for en alen i sine tyske besittelser, men fortidas makt var for stor, og det mislyktes. Det metriske system ble først innført med Napoleon. De gamle måleenhetene bestod, og de var ulike, vektenhetene og måleenhetenes verdi varierte fra sted til sted, og dette var en del av restaurasjonen av de gamle autoritetsforholdene, og av jordherrenes makt. Disse gamle mål og vektenhetene var de samme som var brukt i gamle dokumenter og godsregistre fra middelalderen, og som fastsatte jordherrenes makt og rett og krav overfor bøndene.

Men selv om jordherrenes makt og myndighet ble gjenopprettet, ble ikke de tidligere økonomiske forholdene gjenopprettet. Den lønnsomme tyske gruveindustrien og de mange industrielle sentrene som den hadde vært forbundet med, ble liggende brakk. Hammermøllene forfalt eller ble omgjort til kornmøller, og oversvømte gruveganger ble ikke pumpet. Selv der hvor gruver kom i produksjon igjen skapte de ikke den tidligere store virksomhet av videreframstilling av metall og metallvarer. Dette viser ei stor forandring fra tida før Trettiårskrigen. Kapitalen gikk ikke lenger til risikable industrielle prosjekt, selv om de kunne være svært lønnsomme. Kapitalen ble satt i jordeiendommer. Knapt noen kapital var tilgjengelig for investeringer utenom jordbruket.

Dermed ble fabrikker og all industriell virksomhet lenge forbeholdt personer som ikke tilhørte de etablerte kretsene. For eksempel eide jødene i Berlin i 1769 mer enn 40% av alle fabrikker med mer enn hundre ansatte. Det velbeslåtte borgerskapet var mest opptatt av sine pengers sikkerhet, og investerte ikke i noe nytt.

Det samfunnet som ble gjenopprettet tillot svært lenge ikke noen sosial mobilitet. Som aldri før ble slektsskapssystem opprettet: dynastier av universitetsprofessorer, offentlige tjenestemenn, av selv skogvoktere. Så langt statsadministrasjonene har blitt undersøkt for slektskap mellom ansatte over tid finner man at det fantes et system av beslektede sirkler. Handverkene var også organisert etter slekt og ekteskap. Laugenes eksklusivitet, basert på slektskapsforhold, blomstret. Innavl var satt i system og dominerte i alle sammenhenger. Dette var systematisert eksklusjon av mennesker fra de mulighetene til et godt liv som samfunnet kunne gi.

Hverdagslivet til den store massen og de øvre lagene av befolkninga var svært forskjellige. Men for begge gjelder det at ei ny statsmakt vokste fram og var med på å bestemme de rammene som livet skulle leves innenfor.

Sosial innavl, mangel på kreditt, og følgende underkapitalisering av bonde og by økonomiene, og stadig sterkere følt nærvær av staten - dette var faktorer som bestemte hverdagslivet og konsumpsjonen i Tyskland i perioden etter Trettiårskrigen.

Rom og tid.

Nettverket av veier var ikke blitt vesentlig utbygd siden middelalderen. Bare hovedveiene som ble bygd i andre halvdel av det attende århundret forandret situasjonen. Veiene ble bredere. Tidligere hadde hestene måtte gå bak hverandre en etter en. Det ble mulig å kjøre med hester side ved side. Dette skyldtes ei utvikling som hadde foregått over lang tid, og skyldtes ikke planlegging. Men vogner som holdt åtte kilometer per time ble vanlige, spesielt som framkomstmiddel for de velstående lag av befolkninga. Regulær rutegående trafikk ble opprettet fra 1720, først med et skip som trafikkerte mellom Bremen og Minden. Og postsystemet ble videre utviklet. Det fraktet både passasjerer og post.

Folk som reiste langt møtte stadig grensepasseringer og vaktposter og tollmurer. Rundt 1700 ble det vanlig at folk som ville passere en grense måtte kunne vise legitimasjonsdokumenter. Det ble reiset "sigøynerpåler" som skulle skremme sigøynere og andre heimlause fra å krysse grensene. Den første kjente "sigøynerpålen" er fra 1708, og på den var tegnet en galge, for å skremme sigøynere.

Fra 1600 hadde et gradert system av vertshus langs veiene blitt utviklet. Det tilbød standsmessig overnatting for velstående reisende. Mindre velstående overnattet der det falt seg.

I stedet for de gamle milesteinene, som hadde vært til praktisk hjelp for reisende, begynte det fra omkring 1700 å komme kart. Det første ble laget i Nürnberg. Det ble for hver liten region tegnet inn hvem som styrte den, og det var det mest iøynefallende med kartene. De ga ingen riktig eller proporsjonal framstilling av avstander og rom. Også militærvesenet opplevde et behov for kart. De behandlet kartene som statshemmeligheter. Kurfyrstedømmet Hannover var det første fyrstedømmet som offentliggjorde kartet sitt, etter at Hannover var gått i union med England.

Rundt 1700 måtte hver handelsmann ha en kalender, om ikke annet for å holde rede på når markedene foregikk. I september 1699 bestemte Riksdagen at den gamle kalenderen skulle avskaffes og at den gregorianske kalenderen skulle innføres i Imperiet fra 1. mars 1700. Forskjellen mellom de to kalendrene var på elleve dager. I utgangspunktet ble det bare forsøkt en halv forening mellom den gamle og den gregorianske kalenderen. Regelen om skuddår ble overtatt, men ikke den gregorianske kalenderens beregning av påsken. Man ville heller bruke Johannes Kepler sine tabeller, siden Kepler var protestant, for å unngå pavens navn. I Preussen ble det vitenskapelige selskapet opprettet for å gjennomføre kalenderreformen. Det fikk monopol på salg av kalendere, og dette var svært lenge den eneste inntekten det hadde.

Kalendere ble etterhvert populært lesestoff. De kom til å inneholde mer og mer av praktiske råd og opplysninger, og mindre og mindre astrologi.

Lommeur var dyre statussymbol, men de vekket så mye beundring at alle prøvde å skaffe seg et. Nesten alle private klokker var lommeur. De store stueklokkene fantes bare hos overklassen.

Leveforhold.

Folk bodde ofte i det samme huset som de arbeidet i i det attende århundret. I byene hadde handverkerne verksted i kjelleren. Blant småbøndene på landsbygda var fjøset og boligen i det samme huset - Wohnstallhaus. Tjenere og svenner og lærlinger sov mange i det samme rommet, uten mulighet til privatliv.

Tre var det viktigste byggematerialet for hus. Huset var den viktigste eiendelen både i byen og på landet. Fattige folk hadde åpent ildsted midt i huset til etter 1800, og røyken fylte rommet. Ildstedet ble brukt for å lage mat og til oppvarming. Folk som stod seg bedre hadde skaffet seg ovner, men ofte var det bare et rom som kunne varmes opp. Skorsteiner var ikke vanlige.

Allerede i det syttende århundret hadde borgerlige oppholdsrom og stuer begynt å bli innredet. Hjørneskapet ble det viktigste møblet i boligene til de øvre samfunnslagene. Tidlig på nittenhundretallet ble sofaen populær. Stoler ble også vanlige. Tidligere hadde folk sittet på benker. Husene og rommene ble innredet mer elegant der det fantes økonomi til det, med tapeter og gardiner og speil.

De nye salongene var forskjellige fra bøndenes oppholdsrom blant annet på den måten at de var ikke bare rom for å møtes og å spise som var innredet slik at husfaren ble den sentrale personen. Salongene hadde møblementet orientert slik at gjestene ble midtpunkt.

Folk flest hadde ikke mange møbler rett og slett fordi de ikke hadde bruk for dem. Det var få skap siden folk ikke eide noe særlig som de kunne ha i skapene. Men det kom litt etter litt flere møbler. Også bøndene fikk stoler som kunne flyttes, og satt ikke lenger bare på faste benker.

Både rik og fattig var plaget av fluer. Renslighet var enda ikke blitt en dyd. Også de rike byborgerne hadde stallen i bolighuset.

Klær og personlig pleie.

Det var ikke vanlig at folk vasket hele kroppen. Men det ble utgitt bøker om hygiene der det ble lagt stor vekt på renslighet.

Det var stort behov for varme klær. Moter gjorde seg mer gjeldende i det attende århundret enn tidligere. Alle, både fattige og mellomsjiktet i sør og nord brukte skinnbukser - Lederhosen, som ikke var moteplagg. De nådde under kneet der de var snørt sammen.

Mat og drikke.

Om forandringer over tid i muligheten til å velge kosthold har jeg skrevet en del i kapitlet om jordbrukskonjunkturer.

Fattige folk spiste ikke kjøtt. Korn var den viktigste bestanddelen i maten, som helst var havrevelling. Enkle folk spiste det som ble dyrket der de bodde. I beiteområder var melk og melkesuppe viktigst. Kyrne ga gjennomsnittlig 750 liter melk om året, og om vinteren ga de ikke melk. Den ensformige kosten ble byttet ut to ganger om året, til jul og til Kermesse. Sistnevnte var landsbyenes viktigste festdag. De fleste menneskene levde på grensen til underernæring, og i dårlige år steg dødeligheten sterkt.

Man kan definere et "mellomlag" ved at dette ikke trengte å være konstant bekymret om å ha den daglige kosten. Men det var begrenset mot de øvre grupper ved at medlemmene av dette mellomlaget ikke fritt kunne velge den maten de spiste.

I byene var det større utvalg av matvarer. Det franske kjøkkenet ble sett på som det beste blant de velstående. Etter fransk modell tok de i bruk en egen spisestue. Salater ble også brukt. Og bruken av krydder var blitt så begrenset at råstoffenes smak ikke ble ødelagt. Fyrstene ble gjort kjent med nye retter. Hoffene i Wien og Dresden ble trendsetter for fyrstenes kjøkken, og i nord var de store hansabyene innflytelsesrike for bedømmelsen av god smak. Hoffene var med på å utvikle manérer og bordskikk.

For den enkle mann hadde drikkeskikkene forandret seg mer enn spiseskikkene. Men nå som før var vann den viktigste drikk. Rundt 1700 var de vindyrkende områdene blitt mindre. Øl hadde erstattet vin i som den folkelige alkoholholdige drikken i store områder.

Det første kaffehuset ble åpnet i Hamburg i 1679. I 1683 var det et kaffehus i Wien, og i 1686 i Nürnberg og Regensburg. I 1720 var det åtte kaffehus i Augsburg, fire for protestanter og like mange for katolikker.

Fram til 1750 var kaffe så dyrt at det bare var de velstående som kunne drikke kaffe. Men fra da av ble det flere kaffedrikkende konsumenter. Samtidig kom det virkningsløse forbud mot kaffe. Skreppehandlerne begynte å selge kaffe på landsbygda. Sjokolade var dyrere enn kaffe, og te var så høgt avgiftsbelagt at te også ble dyrere enn kaffe, kanskje med unntak for kystbyene.

De nye drikkene krevde nye kopper. De gamle koppene av tre, brent leire og metall var ikke egnet til kaffe og te. Porselenets framgang hadde sammenheng med utbredelsen av de nye drikkene. Den kjente porselensfabrikken i Meissen ble grunnlagt i 1710. Ved midten av århundre var det mange som søkte å kopiere meissenporselenet. Også porselen ble båret rundt av skreppehandlere.

I løpet av det attende århundret begynte brennevin å bli drukket av den enkle mann. Tidligere hadde brennevin bare vært brukt i byene. År da kornhøsten slo feil ble destillering av sprit forbudt av fyrstene. Folk flest var for fattige til å bli alkoholikere.

Den største forandringa i kostholdet som kom i denne perioden skyldtes innføringa av poteten. Rundt år 1800 dominerte poteten kostholdet til folk flest, og det skyldtes noen år der kornavlingene hadde slått feil, og der poteten hadde bevist at den tålte vær og forhold som kornet ikke tålte. Før katastrofeårene 1770 og 1771-2 hadde potet blitt sett på som dyrefor, og ikke som menneskemat.

Forandringer i mellommenneskelige forhold.

Mot slutten av det attende århundret ble omgangstonen i de høgere skikt mer avslappet. Selv om man fortsatte å tiltale personer ved tittel, og bare simple personer ble tiltalt ved navn, skapte denne forandringa usikkerhet i sosial omgang for mange mennesker, som man kan finne uttrykt i litteraturen.

Forskjellige omgangsformer eksisterte samtidig. Dette ga seg også uttrykk i dansemotene. Rundt år 1700 konkurrerte barokkdanser som menuett med den mer folkelige Kontratanz og pardanser, blant hvilke vals ble mest populær. Den gamle "hierarkiske" dansen med sine mange faste trinn og sin opptreden vendt mot de tilstedeværende med høgste status, ble fortsatt danset som et ledd i en mer systematisk etikette. Kontradansen utviklet mange ulike trinn, og var ikke en opptreden vendt mot de tilstedeværende med høgst status, men i større grad mot alle deltakerne i dansen. Og pardansene oppløste de geometriske formene og formasjonene, siden hvert par danset uavhengig av de andre. Mozart uttrykte i Don Giovanni ulike sosiale stiler gjennom ulike danseformer.

Dansens historie viser forandringer i mentalitet der god oppdragelse begynte å bli vist ved at sinnsstemninger ble uttrykt. Fyrstenes stil ble enklere, og selv om seremoniellet ved hoffet fortsatte å være formelt var alle formalitetene forbeholdt spesielle anledninger. Fyrstene ble ikke lenger portrettert som krigsmenn til hest.

Overgangen fra etikette til god oppdragelse er spesielt viktig, den forandret omgangsformen både innen de øverste sosiale lagene og mellom de sosiale lagene. De foraktede bøndene ble oppvurdert, og betraktet som enkle og ærlige. Rundt år 1700 var det akseptabelt at tjenestemenn slo bønder, men i andre halvdel av århundret var det ikke lenger akseptabelt.

I løpet av det attende århundret ble lese og skriveferdighet mer utbredt. Skolevesenet ble utbygd på bygdene og i landsbyene. Rundt år 1700 hadde prestene vært de eneste i landsbyene som hadde de skriveferdighetene som var nødvendige for å føre kirkebøkene. I andre halvdel av århundret kunne en stor del av befolkninga lese, og det fantes trykksaker i svært mange hushold, men lese og skrivekunsten ble ikke oppfattet som to sider av samme sak, men som forskjellige kunster, og mange som kunne lese kunne ikke skrive. Likevel vet man at bøndene som drev selvstendige gårdsbruk kunne skrive, siden de hadde begynt å føre regnskap.

Leseforeninger ble dannet overalt i siste tredjedel av det attende århundret. Mange andre slag foreninger ble også dannet. De var fellesskap som kunne ha svært ulike formål. Bøker var ofte sentrale for disse foreningene, siden de som kom sammen gjerne søkte opplysning om det formålet som foreninga dreiet seg om.

Gradvis forandring av verden fra midten av det attende århundret.

Fra midten av det attende århundret var det klart at befolkningsøkning skapte store problem og økende fattigdom, selv om store grupper opplevde velstandsøkning. Det var streng adgangskontroll til byene slik at landsbygda led mest under dette. Jordbruksarealet kunne ikke utvides mye, selv om det fortsatt var mulig å øke avlingene ved mer intensiv dyrking av jorda. Antallet husmenn og dagarbeidere økte sterkt. De levde på grensen av overlevelse, i sjokkerende fattigdom. Territoriene prøvde å skape flere arbeidsplasser. En måte å gjøre dette på var gjennom "arbeidshusene", som ofte ikke var annet enn straffeanstalter for fattige og tiggere. Men det var for mange av dem til at alle kunne sperres inne. Dessuten ble forbudet mot inngåelse av ekteskap for fattige par opprettholdt. Tradisjonelt hadde det vært forbudt for personer som ikke hadde hatt økonomi til å stifte eget hushold å inngå ekteskap, og dette forbudet ble forsøkt videreført. Men disse tiltakene førte ikke til de ønskede virkninger, reduksjon av antallet fattige.

Protoindustrialiseringa, den tidlige industrialiseringa som jeg har skrevet om ovenfor, var for det meste en følge av fattigdom, en selvorganisering for å organisere overlevelsen under fattigdom. Siden det femtende århundret hadde landsbyene ikke bare vært jordbrukssamfunn, men hadde også gitt arbeid til handverkere. Utviklinga av den tidlige industrialiseringa hadde utgangspunkt i landsbygdhandverket, og var et landsbygdhandverk rettet inn mot fjerne eksportmarkeder.

Flere arbeidere deltok i protoindustrien, og de laget først og fremst en økende mengde varer for massekonsum. En ny gruppe entreprenører oppstod som var bindeledd mellom arbeiderne og markedene. De var mindre velstående enn patrisiatet i byene.

Livegenskapet ble avskaffet i flere tyske fyrstedømmer i siste halvdel av det attende århundret. Det kostet ikke mye siden overbefolkning førte til at det var billig å leie arbeidskraft, og leide arbeidere hadde jordherren ingen forpliktelser overfor når de ikke var i arbeid for jordherren, men livegne pliktet derimot jordherren å skaffe underhold for til alle tider.

Jordbruket ble lagt om fra det gamle trefelt systemet, der en tredjedel av jorda hadde ligget brakk mens en tredjedel var åkerareal og den siste tredjedelen var beitemark. Den jorda som tradisjonelt hadde ligget brakk ble tilplantet med kløver eller forplanter. Dermed ble det mer for til husdyrene, og det ble produsert mer gjødsel som kunne brukes til å gjødsle åkeren, og dermed økte både åkeravlinga og utbyttet som husdyrene ga. Denne omlegginga krevde mer arbeid siden husdyrene ikke lenger gikk ute og beitet, men måtte fores i fjøset, og åkrene burde stelles godt, men arbeidskraft var det ikke mangel på. Kløver tilførte nitrogen til jorda, slik at jorda ble mer fruktbar, og dette var også med på å øke åkeravlingene.

Merinosauen var innført fra Spania. Den ga mer og bedre ull enn de tradisjonelle sauerasene. Dermed kunne den ullbaserte tekstilindustri ekspandere.

I løpet av det attende århundret ble tobakksrøyking vanlig blant simple folk. Og tobakk ble dyrket i Tyskland, og trivdes godt på sandjord som tidligere ikke hadde kunnet brukes som åkerjord.

Hamp ble også dyrket i økende utstrekning. Av hamp kunne det lages både tekstiler og tauverk.


Lenker:
Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: