Tysk Storindustri i mellomkrigstida

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:
Alfred D. Chandler, jr: "Scale and Scope - The Dynamics of Industrial Capitalism".

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Krig og kriser: De mindre industriene friskner til
  2. Bedriftene i de store industriene får tilbake kreftene


Den store boka av Alfred Chandler som denne teksten refererer en del av er også grunnlag for teksten "Tysk industri 1850-1914". Boka til Chandler forteller om utviklinga av de store industribedriftene i USA, Tyskland og Storbritannia fram til Andre Verdenskrig, og den handler om "Den Andre Industrielle Revolusjonen". Her vil jeg bare referere det som Chandler skriver om tysk industri etter 1914. Denne teksten kan betraktes som en fortsettelse av den førstnevnte teksten om tysk industri 1850-1914.


Krig og kriser:

De mindre industriene friskner til

Den Store Krigen 1914-1918 hadde en sterkere virkning på utviklingen til de industrielle foretakene i Tyskland enn den hadde i Storbritannia siden krigen ga britisk industri en mulighet til å vinne tilbake tapte markeder, mens de tyske konkurrentene tapte markeder og investeringer i utlandet. Serien av kriser som fulgte etter krigen ga nye tap til de tyske first movers. Den plutselige våpenhvilen ble fulgt av en politisk revolusjon, og en ny og svak regjering. Versaillesavtalen la tunge krigserstatninger på Tyskland, som også tapte landområder. I mars 1921 begynte den fransk-belgiske okkupasjonen av Rhinland og Ruhr, kjerneområdet for tysk industri. Og inflasjonen utviklet seg til hyperinflasjon. I nesten et tiår etter 1914 kunne ikke tysk industri planlegge for framtida. Fram til høsten 1924, da Dawesplanen kom og stabiliseringen av tysk økonomi begynte, måtte industrien konsentrere seg om å tilpasse seg stadig skiftende økonomiske og politiske forhold.

Etter 1924 var de tyske industribedriftenes raske gjenvinning av tapte utenlandske markeder svært imponerende. Historien om tysk industriforetak i den korte perioden fra slutten av 1924 til den store depresjonen satte inn i 1931 demonstrerer hvor seige og sterke evnene til de industrielle organisasjonene som var utviklet før Første Verdenskrig var. I løpet av to eller tre år vant tysk industri tilbake de utenlandske markedene som britisk, og også fransk, industri hadde hatt alle muligheter til å tilegne seg.

Kriser under og etter krigen

Mer enn i Storbritannia og Frankrike og USA tok sentrale tyske myndigheter i Tyskland seg av fordelingen av ressurser til industrien under krigen. Siden man ventet at krigen skulle bli kortvarig gikk det lang tid før hele økonomien ble mobilisert til krig. Første skritt var å opprette seksjonen for råmaterialer i det preussiske krigsministeriet i siste del av 1914. Denne ble ledet av Walther Rathenau fra AEG. Ved slutten av 1915 hadde en Krigsindustriadministrasjon blitt opprettet. Det var først etter at de bitre og blodige kampene ved Verdun og Somme hadde ødelagt håpet om en snarlig fred at Riksdagen i 1916 vedtok Hindenburgplanen som fullstendig militariserte økonomien. Under denne mobiliseringen tjente ledende tyske industriherrer, som Carl Friedrich von Siemens, Ernst Borsig og Hugo Stinnes, som medlemmer av den Tyske krigsindustriadministrasjonen. Krigen avbrøt produksjonsprosessene. Det var mangel på forsyninger og arbeiderne ble sendt til fronten, og det fikk produktiviteten og produksjonen til å falle, og produksjonen av kull, jern og stål vendte ikke tilbake til førkrigsnivå før sent ut i 1920-årene.

Men tapet av utenlandske markeder var mer kritisk for den tyske industrien enn omleggingen til krigsproduksjon. Og enda mer katastrofalt var det at de direkte utenlandske investeringene til de tyske bedriftene ble overtatt av utenlandske konkurrenter. Nesten alle datterselskap av tyske bedrifter innen produksjon og markedsføring av kjemikalier, farmasøytiske produkt, maskineri og metall i USA, Storbritannia, Frankrike og Italia ble overtatt av de ledende konkurrentene i disse landene. Og konkurrenter i nøytrale land kunne overta tyske markedsandeler siden Tyskland var utsatt for blokade. I Sveits var det konkurrenter som Ciba, Geigy og Sandoz i kjemikalier og Brown, Boveri i elektrisk utstyr; i Sverige var det L.M. Ericsson i telefonutstyr; og i Nederland var det Philips i elektrisk utstyr. Alle greide å utvide sine markeder og organisasjonsevner og skaffe seg sterke posisjoner i markedene.

De harde våpenhvilebetingelsene fra 11. november 1918 var et forspill til fredsavtalen som ble undertegnet i Versailles i juni 1919. I den skaffet Frankrike seg kull og malmforekomstene i Lorraine og industrien i Alsace. Reglene for toll og avgifter ble ufordelaktige for Tyskland siden Tyskland ikke fritt kunne utvikle sin egen politikk på disse områdene, og Tyskland ble pålagt store krigserstatninger av upresisert størrelse. Tyskland skulle også levere 70 millioner tonn kull til Frankrike, 80 millioner tonn kull til Belgia og 34,5 millioner tonn til Italia, så vel som store mengder av andre ting. Tyskland var fattigere enn i 1913, og hadde i tillegg fått svært store byrder å bære.

Chandler skriver at serien av kriser, som hovedsakelig stammet fra fredsbetingelsene og som varte til 1924, hadde mer alvorlige konsekvenser for tysk industri enn krigen selv. Det industrielle Tyskland var langt svakere i slutten av 1923 enn ved begynnelsen av 1919. Krigserstatningene, sammen med de avkrevde leveringene av kull og kjemikalier, påskyndet inflasjonen, som ble hyperinflasjon i juli 1922. I mars 1921 hadde uenigheter over krigserstatningsbetalingene ført til militær okkupasjon av Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort, fulgt av at franske og belgiske tropper strømmet inn i Ruhr i januar 1923. Tysk motstand mot okkupasjonen førte til hardere fransk undertrykkelse. Og inflasjonen skjøt ny fart. Tysklands framtid var usikker. Frankrike oppmuntret til at Rhinland skulle rive seg løs fra resten av Tyskland.

Valutaen ble stabilisert i 1924 da en ny valuta ble opprettet - Rentemarken. Riksbanken sluttet å akseptere lån fra regjeringa, og kom med tiltak. [Dette har jeg skrevet mer inngående om i flere andre kapitler, f.eks. i kapitlet "Den Tyske inflasjonen 1914-1923".] I juli og august ble representanter fra de allierte og Tyskland enige om Dawesplanen, som var en plan for nedbetaling av tysk gjeld. Representantene ble også enige om tilbaketrekking av allierte tropper fra Ruhr, men ikke fra Rhinland, og om andre ting som var vesentlige for stabilisering av tysk økonomi.

Ved begynnelsen av 1925 var tysk industri for første gang på ti år ikke overveldet av sterkt skiftende og uforutsigbare omstendigheter. For første gang siden i 1914 var tysk industri i stand til å konsentrere seg om gjenoppbygging og omorganisering og om langsiktig planlegging basert på troverdige anslag over etterspørsel og utgifter og tilgjengelighet på kapital.

Virkning på forholdet mellom bedrifter

Krigen og krisene etter krigen forandret forholdet mellom bedriftene, og også deres forhold til finansinstitusjonene. Kartellenes og bankenes rolle i Tyskland var i 1925 svært forskjellig fra i 1914. Under krigen og inflasjonen hadde kartellene vært av liten nytte. Og bankene hadde hatt liten evne til å finansiere nybygg og ombygging, og andre investeringer.

Veksten til I.G'er [Interessengemeinschaft] og konzerne
Under krigen fastsatte offentlige myndigheter prisene og fordelte forsyninger, og dermed hadde kartellene ingen oppgave. Under inflasjonen var omstendighetene så skiftende at det ikke var mulig å komme fram til eller å handheve avtaler av den typen kartellene hadde brukt å bli grunnlagt på. De tyske bedriftene gikk heller over til mer formelle allianser, som "Interessengemeinschaften" - I.G. - eller Konzerne ved utveksling av aksjer. (Det tyske ordet Konzern betegner en gruppe bedrifter som er finansielt kontrollert av noen få individ, vanligvis en familie.) Både i et konzern og et I.G. beholdt medlemsbedriftene sin identitet, men samarbeidet om markedsføring, forskning, innkjøp og andre aktiviteter, og i et I.G. slo de sammen sine fortjenester. Før 1925 ble det gjort få forsøk på gå videre ut over disse samarbeidsformene til å slå bedrifter fullstendig sammen.

Det hadde eksistert I.G. og konzern før 1914. Gruppen til Hugo Stinnes hadde vært et konzern; det samme hadde gruppene til August Thyssen og Krupp. Fra 1918 til høsten 1924 økte antallet slike grupper sterkt, i likhet med antallet I.G. Industrilederne kjente behov for å samarbeide gjennom de svært usikre og omskiftelige tidene. Disse samarbeidsformene forekom både mellom konkurrenter og mellom firma som kjøpte og solgte til hverandre, og mellom firma som produserte beslektede produkt.

Under krigen var det den kjemiske industrien som førte an i å utvikle denne typen samarbeidstiltak. I juli 1915 foreslo Carl Duisberg at de to eksisterende samarbeidsgrupperingene [som er omtalt i kapitlet "Tyskindustri 1850-1914"] i fargestoffindustrien skulle gå sammen med to andre ledende selskap i kjemikalier i et stort I.G. Det var nødvendig både for å møte situasjonen etter krigen og for å finansiere bygging av produksjonsanlegg for krigsproduksjonen. Men dette forslaget til Duisberg ble ikke fulgt opp før 18. august 1916.

I august 1916 undertegnet fargestoffprodusentene avtalen som stiftet det nye I.G. - "Interessengemeinschaft der deutschen Teerfarbenfabrik". Bayer, BASF og AGFA fra Dreibund deltok, sammen med Hoechst, Cassella og Kalle fra den andre gruppen, og Griesheim-Elektronen og Weiler-ter Meer. Selskapenes identitet og interne administrasjoner ble ikke berørt. Det rådet som medlemmene utpekte møttes regelmessige for å godkjenne nye prosjekt, og ordne finansiering og oppkjøp av andre bedrifter og for å utveksle informasjon og for å gjennomgå hvordan samarbeidet fungerte og for å fornye det. Alle avgjørelser krevde minst 70% flertall. Avgjørelser om nedlegging av verk, produksjonsrestriksjoner og omorganisering av markedsføring krevde enstemmighet. Avtalen fastsatte også hvordan den samlede fortjenesten skulle fordeles mellom medlemmene.

Men ikke alle aktivitetene til medlemmene var inkludert i avtalen som ble inngått i 1916. Den pionervirksomheten som BASF drev innen fiksering av nitrogen var ikke med, og det var heller ikke Hoechsts arbeid med acetylen og Griesheims med aluminium og magnesium. Likevel virker det som om dette I.G. var svært viktig for å finansiere disse prosjektene. Men det omorganiserte og rasjonaliserte ikke personalet og produksjonsanleggene og distribusjonen og forskningen på en måte som Duisberg hadde ventet. Det var ikke mange nok som ga sin stemme til dette i rådet.

I oktober 1918 bad Hugo Stinnes i Deutsch-Luxemburg sin generaldirektør Albert Vögler om å lage et forslag til en allianse mellom Emil Kirdorfs Gelsenkirchener Bergwerks AG (GBAG) og Phoenix og foretaket til Stinnes selv. I juli 1919 ble forslaget utvidet til også å gjelde de andre ledende produsentene i Rhinland-Westfalen. August Thyssen støttet forslaget. Det gjorde også Paul Reusch i Gutehoffnungshütte (GHH). Men Hugo Stinnes selv og Johann Hasslacher i Rheinische Stahlwerke (Rheinstahl) var ikke lenger interessert. De var blitt svært opptatte av de muligheten og vanskelighetene som de stod overfor, og ville prøve å komme seg gjennom dem på egen hand.

Inflasjonen og de usikre markedene gjorde det fristende å spekulere i råvarer og industriforetak. Stinnes begynte å kjøpe opp interesser i kull, stål og jern og gjennom finansielle manipulasjoner å bygge opp et stort industrielt konsern, som også inkluderte papir, tremasse, olje og aviser og shipping.

I juli 1920 begynte Stinnes og Vögler å forhandle med sikte på å danne et vertikalt integrert I.G. som ville inkludere Deutsch-Luxemburg og GBAG og Siemens-Schukert Werke (SSW) og MAN. For SSW og MAN ville dette sikre tilgangen på stål og også finanser. Foretaket til Stinnes, Deutsch-Luxemburg, hadde kontanter etter å ha solgt sine eiendommer i Lorraine til franske stålprodusenter. Dessuten ville SSW og MAN være sikre markeder for stålet som ble produsert ved Deutsch-Luxemburg. Selv om søken etter sikkerhet var den grunnleggende årsak til arbeidet for å opprette I.G. var det uttalte målet bredere. Det var rasjonalisering i stor skala.

Det første skrittet, tatt i august 1920, var å føre Deutsch-Luxemburg og GBAG sammen i en enhet som het Rheinelbe-Union. Lederne i Siemens var entusiastiske. Men Hanielfamiliens GHH ville også innlede et partnerskap med MAN. GHH stod seg godt, det var stort, sterkt og hadde god økonomi. I november 1920 inngikk MAN og GHH en samarbeidsavtale, der de utvekslet aksjer. Neste år fikk GHH majoritetskontroll over MAN, men MAN fikk en ganske fri og selvstendig stilling innenfor GHH.

I november 1920 gikk også Stinnes og Siemens sammen i et I.G. Det fikk navnet Siemens-Rheinelbe-Schuckert Union (SRSU). I tillegg til Siemens, Deutsch-Luxemburg og GBAG inkluderte det snart Bochumer Verein, og det ble senere utvidet enda mer.

Men det ble aldri utviklet nært samarbeid mellom medlemmene av SRSU. Da Siemens var tilbake i full produksjon innså ledelsen at den bare kunne kjøpe ti prosent av stålproduksjonen til stålprodusentene i SRSU. Og Siemens fant andre leverandører av stål og kull som tilbød bedre betingelser. Selskapene hadde liten nytte av hverandre, og etter at Stinnes døde i 1924 gikk SRSU i oppløsning. Men i 1925 kom den første landsomfattende sammenslåing av jern og stålselskap.

Sammenslutningen av MAN og GHH greide seg langt bedre. Paul Reusch ledet den fra toppen av GHH, med full støtte fra Hanielfamilien, som enda i 1945 hadde 70% av aksjene i GHH.

De selskapene som Reusch fikk kontroll over fra 1918 til 1923 inkluderte Haniel & Lueg, som produserte diverse maskineri; Maschinenfabrik Esslingen, som både lagde lokomotiv og biler, løfteutstyr og kjølemaskineri; L.A. Riedinger, som produserte kjøleutstyr i Augsburg; og flere andre bedrifter, som produserte maskineri, lokomotiv, og et skipsverft og to wire og kabelfabrikker og jernverk og smelteverk, og markedsføringsselskap utenlands; alt finansiert innenfra. Hanielfamiliens rikdom og GHHs oppsparte midler tillot GHH å opptre som en bank for selskapet.

Kruppkonsernet hadde aksjer i Rheinmetall og Mannesmann, og tette forbindelse med noen andre selskap og interesser i skipsbygging. August Thyssen skaffet seg kontroll over skipsverftet Bremen Vulcan Werke i 1919 og flere maskineriprodusenter. Han gikk sammen med Peter Klöckner i noen forretninger. Klöckner samarbeidet også med Otto Wolff, og Klöckner kjøpte store aksjeposter i Deutz og Humboldt.

Flere av de store skipsbyggerselskapene hadde blitt del av de stålproduserende konsernene. De som produserte utstyr til jernbanene, som lokomotiv og vogner, gikk heller inn i I.G.'er.

Under den inflasjonsperioden som kom etter krigen ble deltakelse i I.G.'er og deleierskap den foretrukne måten for samarbeid mellom bedrifter. Etter den økonomiske stabiliseringen ble sammenslåing og ervervelse foretrukket. Med den sentralisering av kontroll og rasjonalisering som fulgte sammenslåingene kom kartellene tilbake, og syndikat for å kontrollere priser og produksjonsvolum.

Bankenes endrede rolle
Bankenes evne til å forsyne bedriftene med kapital ble redusert etter hvert som den sterke inflasjonen gjorde låneforretninger stadig mer risikable. I 1923 var den daglige renten 20%, og ble stadig forandret. Bedriftene kjøpte utstyr og produksjonsanlegg for å plassere fortjenesten sin raskest mulig i noe som var sikrere enn penger, og ikke ut fra langsiktig planlegging.

De tyske bankene fortsatte å være viktige og mektige. De hadde fortsatt representanter i styrene til de store selskapene. Etter at valutaen var stabilisert fortsatte de å bidra med både kortsiktig og langsiktig kapital. De underskrev verdipapir og ga hjelp til bedrifter som fikk vanskeligheter. Men de ble av mindre betydning for å finansiere nye foretak enn de hadde vært i de moderne industrienes tidlige år. Og de hadde heller ikke en hovedrolle i finansiering av bygging av nye produksjonsanlegg eller ved rasjonalisering av eksisterende. Den nødvendige kapitalen for å finansiere, rasjonalisere og utvide tysk industri måtte komme fra utlandet, først og fremst fra USA. Men bankene deltok i å hente og å motta en del av denne kapitalen.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel
Tyske bedrifter i mellomkrigstida
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: