Bitre Sår: Tyske krigsoffer 1914-39.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Den Røde Baron vender tilbake
  3. Den voldsomme døds Estetikk
  4. Sår, sykdom og Galskap: Soldatenes krig
  5. Den medisinske løsning for krigsofrene
  6. Enker og faderløse
  7. Den tyske velferdstradisjonen
  8. Administrasjonen av krigsofrenes problem, 1914-18
  9. Krigsofrenes opprør, 1916-19
  10. Den nasjonale pensjonsloven av 1920
  11. Pensjonssystemets skjebne 1920-23
  12. Krigsofrenes bevegelse 1924-28
  13. Krigsofrenes problem i 1929-1939
  14. Melankoli, Selvmord og Total Mobilisering


Innledning

Den boka som jeg her vil gi et referat av regnes som standardverket om de tyske krigsofrene etter Første Verdenskrig. Og det var svært mange krigsoffer, godt og vel seks millioner tyskere var enten krigsinvalide eller etterlatte etter forsørgere som var døde eller hadde mistet evnen til å være forsørgere på grunn av krigsskader. Dette var omkring ti prosent av den tyske befolkninga. Hvordan var situasjonen deres; hva gjorde de og hva gjorde man med dem?

De mange millionene krigsofre var det vanskeligste sosiale problemet til Weimarrepublikken. Pensjonsutgiftene til dem ble svært store og det måtte opprettes et stort byråkrati for å ta seg av krigspensjonene.

Krigsofrene hadde vært gjennom forferdelige forhold, opplevelser og situasjoner, som satte dem utenfor det sivile samfunnet.

Tyskland hadde utviklet en velferdsstat allerede før krigen. Dens formål var å fremme utviklingen av samfunnet og å dempe nød og konflikter. Den tyske utenrikspolitikken hadde også blitt utformet mer som et svar på innenlandske situasjoner, for å dempe eller overskygge innenlandske konflikter, enn ut fra situasjonen utenfor Tysklands grenser og Tysklands internasjonale situasjon. For å samle Tyskland bak regimet førte regimet en utenrikspolitikk som var unødig utfordrende, og som skapte internasjonale spenninger.

Krigsofrenes største organisasjon ble sterkt antimilitaristisk, til tross for, eller på grunn, av at den var ledet av krigsveteraner.


Den Røde Baron vender tilbake

Robert Whalen begynner boka si med et kapittel med den ovenforstående tittelen. Det handler om de forestillingene man hadde hatt om døden i krigen, og om hvordan disse forestillingene ble konfrontert av de faktiske uhyrlige massdrapene som foregikk.

Man hadde hatt forestillinger om heltedåder på slagmarka. Disse forestillingene ble revet sund av den virkeligheten som slagmarkene var. Man hadde forestilt seg at soldatene var helter som reiste ut for å utføre heltedåder. Helten utsetter seg for stor fare og deltar i eventyr for å redde eller forsvare noen som er i nød. Dersom helten blir såret eller dør er det en storslagen død, noe som blir beundret og som det blir skrevet sanger og dikt om. Helten er den tapreste og edleste person som kjemper mot monstre for å berge og forløse sitt folk. Helten vender tilbake med en innsikt og visdom som de andre ikke har.

I siste del av det nittende århundret skrev Wagner og Nietzsche om helter og overmenneskelige gjerninger. Det tyske borgerskapet var begeistret for heltedikt som Rilkes Die Weise von Liebe und Tod des Cornets Christoph Rilke.

Den store populariteten til helteforestillingene henger sammen med den aristokratiske kulturens stilling. Borgerskapet aksepterte forestillingene om ære og eventyr og heltemot i kamp som inngikk i den aristokratiske kulturen, som hadde en sterk posisjon i Tyskland. Adelen hadde vært en krigerkaste, og til en krigerkaste hører en forestillingsverden der krig og kamp og konfrontasjon er sterkt oppvurdert, og der den som deltar i disse aktivitetene er høgt vurdert, og kan bli en helt.

Denne kulturen og disse forestillingene ble framstilt som ideal ikke bare for adelen, men for alle deler av befolkninga; enhver kunne bli en helt og utøve heltedåd, det gjaldt ikke bare for aristokrater.

Heltedåd ble utøvd i ekstraordinære situasjoner, spesielt i kamp og krig. Krigen ble derfor den store anledningen til å være helt, det store eventyret. Og tyskerne så på krigen som en rettferdig krig. I et dekret der den femte august 1914 ble utnevnt til å være bønnedag skrev keiseren:

I forsvar mot et helt uberettiget angrep, har jeg blitt tvunget til å dra sverdet. .... Med ren samvittighet om krigens årsaker er jeg framfor Gud sikker på rettferdigheten til vår sak. Forsvaret av fedrelandet er tvunget på oss av fiendens utfordring. Det vil kreve harde offer av blod og skatter. Men jeg vet at mitt folk vil stå sammen med meg med den samme lojalitet, enhet, selvoppofrelse og bestemthet som det stod sammen med min bestefar, som nå sover i Gud, i vanskelige dager i tidligere tider.

Dette var ikke ment som krigspropaganda, men det var et sant uttrykk for den forestillingen som keiseren hadde. Krigen var en heltemodig affære der modige og fromme unge menn reiste ut til slagmarkene for å forsvare landet på en heltemodig måte. Heltens blod ville redde landet og folket, og helten ville leve videre i folkets minne og i folkets liv, selv om han døde.

I krigens første år var uttrykksmåter om offerdød og gjenfødelse vanlig i brevene som soldatene skrev.

Den røde baron, Manfred Baron von Richtofen, ble idealet på en helt. Han var bare tjueto år gammel da krigen begynte. Han var flyger, og i likhet med ridderne kjempet han tvekamper. Krigsdepartementet propaganderte sterkt for ham som et ideal for tysk ungdom. Historiene om den røde Baron - Der rote Kampfflieger - var skoleguttenes favoritter. I april 1918 ble Richtofen drept.

Etter hvert tapte helteidealet sin mening og kraft. Robert Whalen siterer noen brev skrevet av soldater på ulike tidspunkt som viser denne forandringen. Den 5. november 1916 ble Helmut Strassmann, en berliner, drept 23 år gammel. Broren Erwin skrev 11 dager senere til foreldrene:

Her på marken, ved Somme, er død og sorg svært ulike. Alle vet: kamerater, fanebærerne, dør hvert minutt, men idealet lever, fanen er holdt høyt. Det er det som er viktig. De som gir livet for oss gir oss og hele nasjonen liv. De er grunnlaget for framtida. Det er grunnen til at å dø for fedrelandet er den høgste oppfyllelse av livet ....

Jeg ønsker at dere kunne ha sett de guttene fra femte Garde som besøker gravene om natten. De er så rolige, hellige ungdommer; i deres øyne gløder en rolig, annenverdslig evighet. De besøker enda en gang sine falne kamerater. Det hjelper dem å stå ved siden av de enkelte korsene og snakke med de som ligger under. Tanken om at de snart vil slutte seg til dem gir dem en rolig glede, for de lengter etter søvn. Men vi må holde oss våkne! Øynene åpne og vendt mot fronten, så vi ikke faller i fristelse.

Her framstilles det heroiske idealet, men brevet avsluttes med en bemerkning om en navnløs fare. Og det heroiske idealet falmet, troen på forløsningen og offerdøden ble borte, etter hvert som krigen framsto mer og mer som meningsløs og endeløs nedslakting, og etter hvert som soldatene ble mer og mer uforståelige overfor seg selv og hverandre og de som var bak fronten.

Her følger sitat fra et brev fra januar 1918 som soldaten Fritz Simon skrev til en venn:

Du vil huske at jeg ofte har fortalt deg at man er rolig så lenge man er ved fronten og ikke ser eller hører noe om livet heime. Dette er svært viktig for kjemperne ved fronten, som aldri kan bli forstått av en som ikke er soldater. Jeg nekter alltid å følge disse tankene til enden, siden de er for deprimerende, og dere har alle beskyldt meg for pessimisme de siste tre og et halvt årene. Folk lider svært mye, men det gjør dem bare stillfarne å bære lidelsen. All mening synes å være tapt. Galskapen triumferer. De beste årene av våre liv passerer og bare skuffelse er igjen. Det er ingen mulighet for forsoning og forløsning. .....

Det er noen ganger umulig å forstå. Folket, eller dets ansvarlige eller uansvarlige ledere, er i ei blindgate der det ikke er noen vei ut. Så de fortsetter å kjempe i håp om å gjøre opp for alle de enorme ofrene som de alle bærer. Innsatsen vokser hver dag, og med den frykten for at det ikke blir noen avgjørelse. .....

Her er det heroiske idealet visnet bort, for det var avhengig av en meningsfull offerdød, som brakte forløsning og frelse, som berget folket. "Men her synes all mening å være tapt".

Og når all mening er tapt blir alt uforståelig, og en blir selv uforståelig. Her er et sitat fra et brev fra Franz Marc:

Noe jeg føler selv blant gode kamerater: Du kan ikke gjøre deg forstått lenger; nesten alle snakker et annet språk. Det er ingenting tristere, mer vanvittig, enn å snakke om krigen, men du kan ikke snakke om noe annet. Det er som en samtale i et galehus; fullstendig laget til. Ingen tror fullt ut på virkeligheten til sine interesser eller sin kontakt med verden - "når alt kommer til alt foregår det en krig." Og krigen selv er en uløselig gåte, som den menneskelige hjernen har tenkt ut, men ikke kan løse opp, ikke kan tenke til sin ende.

Verden ble ubegripelig. Den var blitt sundrevet. Det var ingen harmoni, bare kaos tilbake. En ny orden måtte opprettes, eller den gamle gjenskapes.

* * * * * * * *

Sundrevethet - Zerrissenheit - det var noe som også gjaldt Tyskland. Tyskland hadde aldri vært eller blitt en enhet. Det hadde vært delt opp i ulike stater og var delt i ulike religioner og klasser. Ved krigsutbruddet hadde krigen virket samlende, men den ble splittende. Alle var ved krigsutbruddet kallet til å bli helt og til å ofre seg, men ofret ble etter hvert meningsløst. Offerdødens selvfornektelse var sentral i det heroiske.

Selvfornektelsen og lidelsen var ulikt fordelt. Ikke alle led. Noen tjente på krigen, noen var krigsprofittører. Det gjaldt spesielt industriherrene, som fritt kunne sette prisene på det de solgte til hæren.

Alice Salomon skrev i 1916:

"Dersom det i det minste ikke blir skapt en ytre likhet i lidelsen, dersom de som har gitt opp sine beste og kjæreste ikke blir gitt i det minste en følelse av hele nasjonens enhet og brorskap - så vil krigen etterlate en arv av bitterhet og sundrevethet."

Ved slutten av krigen gikk denne spådommen i oppfyllelse. Da ble det klassekamp. Fra 1919 til 1923 hersket det så og si borgerkrig i Tyskland. "Forræderi" ble det mest vanlige ordet i det politiske vokabularet. Alle grupper beskyldte andre for forræderi. Sentralt i denne følelsen av å være forrådt og bedratt var krigens uforståelighet, umuligheten av å kunne forsone seg med krigen og utfallet av krigen. Umuligheten av å kunne utvikle en felles forståelse av krigen.

I november 1925 ble restene av Den røde Baron ført tilbake til Tyskland. Det skulle holdes en minnegudstjeneste, og han skulle gravlegges. Han hadde tidligere blitt gravlagt både av britene og av franskmennene. Den røde Baron ble ført med tog fra Frankrike til Tyskland, og tusenvis av mennesker dukket opp langs jernbanen. I Frankfurt am Main dannet veteraner fra det nasjonalistiske Stahlhelm, det republikanske Reichsbanner og det jødiske Reichsbund jüdischer Frontsoldaten æresvakt for å ta mot toget.

Da toget kjørte inn på Potsdam stasjon i Berlin var en stor menneskemengde samlet, og neste dag passerte en endeløs strøm mennesker forbi kista i Gnadenkirche. Graven ble snart som en helligdom.

Robert Whalen skriver at tilbakekomsten til Den røde Baron viser hvor gjenstridig det heroiske idealet var. Men massesorgen var mer enn en bekreftelse av det heroiske idealet. I sorgen var det også en lengsel etter den tiden der det heroiske idealet hadde mening, og sorg over at den tiden var borte. Den røde Baron var heime, men Den røde Baron var død.


Den voldsomme døds estetikk

Vold og død satte sine merker på millioner av mennesker under Verdenskrigen. Fra frontene kom en strøm av krøplinger og invalide, med de mest forferdelige skader. Etter krigen ble mye av krigsofrenes energi brukt på å fatte hva døden og lidelsen hadde gjort med dem og hva den hadde gjort dem til.

Døden ble sett fra to helt ulike synsvinkler. Den ene var statistisk, hærens og avisenes rapporter og oversikter over døde, lange lister med navn på døde. Døden ble også opplevd av soldatene som en virkelighet som slo dem ned og rev dem sund. Dette var en intim og privat opplevelse som omgav soldatene. Den ble det gitt uttrykk for i brev og dagbøker og i soldatenes skildringer av krigen. Den kan ikke beskrives gjennom statistikk, men gjennom bilder og uttrykk for opplevelser og erfaringer. Robert Whalen prøver å framstille begge disse måtene å uttrykke soldatens død på.

De drepte som statistikk

Da Den Store Krigen sluttet visste ingen hvor mange som var blitt drept. Italia hadde ikke et byråkrati og statsapparat som var i stand til å holde oversikt over hva det selv foretok seg, og hvor mange italienske soldater som falt. I Russland gjorde sammenbruddet av hæren og statsapparatet det umulig å holde oversikt over det som foregikk.

Verdenskrigen varte i 52 og en halv måned. Omkring 9.500.000 soldater ble drept, altså gjennomsnittlig 181.000 hver måned, eller 6.302 hvert døgn.

Det ble drept flere soldater fra Tyskland enn fra noe annet land. Serbia hadde flest drepte som andel av befolkninga. Av de store krigførende maktene hadde Frankrike flest falne som andel av befolkninga. Sentralmaktene mistet færre soldater enn de allierte. For hver 1000 falne fra Sentralmaktene falt 1344 soldater fra de allierte.

I Tyskland ble lister over de falne offentliggjort daglig med unntak for mandagene. Listene inkluderte både døde, sårede, fangetatte og savnede. Listene var lange, og de ble flittig lest. Listene ble satt opp av de fire krigsministeriene, i Preussen, Saksen, Württemberg og Bayern.

Disse listene var ikke nøyaktige.

Tyskland mobiliserte 13,2 millioner mann til krigen, mer enn noen annen stat. Omkring 15,6 millioner mann var skikket til militærtjeneste, altså var mellom 17 og 50 år gamle, og omkring 85% av dem ble mobilisert. Men ikke alle var i hæren samtidig. Hæren var vanligvis på seks til sju millioner mann. Men så godt som alle tyskere født mellom 1870 og 1899 var i hæren på et eller annet tidsrom. Det ble først mobilisert så mange mann at tysk næringsliv nærmest stoppet opp på grunn av mangel på arbeidskraft, og deretter foregikk det gjennom hele krigen forhandlinger mellom hæren og bedriftene om frigivelse av soldater med ferdigheter som var helt nødvendige for at industrien skulle kunne fungere.

Mellom 1914 og 1918 var felthæren på gjennomsnittlig fem millioner mann, og en til to millioner mann var i de bakre linjer. Antall mann i hæren de ulike årene regnet fra august til august var i 1914/15 4,6 millioner mann, 1915/16 5,3 millioner mann, 1916/17 5,8 millioner mann, og 1917/18 4,9 millioner mann.

De militære enhetene mistet gjennomsnittlig tre prosent av sin styrke hver måned. Typisk var at 2,4% ble skadet, 0,4% ble drept og like mange ble savnet. Hvert år mistet altså hæren en tredjedel av sin styrke. De fleste som ble såret kom tilbake til hæren, men døde og savnede måtte erstattes.

Boris Urlanis har regnet ut at omkring 2.037.000 tyske soldater døde på grunn av krigen. De offisielle dødstallene som de var kjent den 31. desember hvert år var:

1914: 142.502
1915: 628.445
1916: 963.501
1917: 1.271.573
1918: 1.621.034
1919: 1.718.608
1920: 1.842.459
1933: 1.900.875

I 1933 var det fortsatt 100.000 soldater som var savnet og 34.836 sjømenn som hadde dødd og som ikke var tatt med i statistikken. Omkring 1.185 soldater hadde falt i koloniene. Dersom disse blir tatt med i statistikken over falne blir tallet 2.037.000 døde.

Antallet sårede kan man bare gjette på. Problemet er at sårede ble tatt med i rapportene hver gang de ble såret, slik at man vet ikke hvor mange som ble såret, men antallet tilfeller der noen ble såret. Men det ser ut til å kunne ha vært 4-5 millioner sårede som overlevde. Summert opp ser det ut til at antallet døde, sårede, fangetatt og savnet er:

Døde: 2.037.000
Sårede: 4.300.000
Savnede eller tatt til fange: 974.977

Disse tallene er bare anslag.

Av de som ble mobilisert døde 15,4% på grunn av krigen, og av de som deltok i felthæren døde 19,4%.

Til sammenlikning kan nevnes at i det tolv månedene som krigen mot Frankrike varte i 1870/71 døde 45.610 tyske soldater av de 1,4 millioner som deltok. Det var omkring tre prosent. I Verdenskrigen var dødsraten 3,5 prosent falne årlig.

Gjennomsnittlig døde 465.000 tyskere årlig under Verdenskrigen. Det første året var det verste, og dette året falt en større andel av soldatene på Østfronten enn på Vestfronten. Men det samlede antallet falne var alltid større på Vestfronten enn på Østfronten. Fra august 1916 og til slutten av krigen sank antallet døde i øst raskt, mens det økte i vest.

I august 1914 utgjorde taps og skadetilfellene 12,4% av styrkene. I september var de 16,8%. Selv under offensiven ved Verdun og under offensivene i 1918 utgjorde taps og skadetilfellene en mindre del av styrkene. I øst kom de største tapene i forhold til styrkenes størrelse i de siste månedene av 1914, og igjen sommeren 1915.

Alle disse døde var unge menn. Mellom 1870 og 1899 hadde det blitt født 16 millioner guttebarn. Så godt som alle disse deltok i hæren, og godt og vel 13 prosent ble drept. Enkelt årsgrupper ble ganske utraderte. En sammenlikning av folketellingene fra 1910 og 1919 avslører en katastrofe. De guttene som var født i årene 1892-1895, som var mellom 19 og 22 år gamle da krigen brøt ut, ble redusert med 35-37 prosent.

Jødiske ungdom ofret livet i like stor grad som tysk ungdom. Siden mange jøder hadde gjort det godt i det tyske samfunnet var de ofte takknemlige overfor det og nasjonalistisk innstilte, og stilte gjerne opp som soldater for å forsvare Tyskland i den tyske hæren, der de døde like flittig som de ikke-jødiske tyskerne. Før krigen hadde omkring en prosent av den tyske befolkninga vært jøder, og omkring en prosent av de falne var jøder.

Den store majoriteten av soldatene, og av de falne, var menige og troppsbefal. Bare tre prosent av de falne var offiserer. Men en større del av offiserene falt enn av de menige. Det var bare 226.130 offiserer i hæren gjennom krigen, og av disse falt 23 prosent, mens 14 prosent av de utskrevne mannskapene falt.

I følge de reglene som fantes skulle de yngre offiserene gå fremst og lede de menige med sitt eksempel. Når angrepet begynte skulle de unge løytnantene rope "Hurra!" og springe opp og lede an i angrepet. Og dette gjorde de unge offiserene, og de ble drept i mengdevis. Så godt som alle offiserene som ble drept var fra kapteins rang og nedover på rangstigen. Offiserene som var høgere oppe på rangstigen satt bak fronten og deltok ikke direkte i kamphandlingene. Det var en bestemt generasjon som opplevde, og ble utsatt for, døden i kamp. Verdenskrigen utarmet det tyske offiserskorpset.

Den tyske hæren hadde også 294 mord, 5.106 selvmord, 13.470 ulykkesdødsfall, 55.899 dødsfall blant tyske soldater i fangenskap og 166.000 dødsfall på grunn av sykdom. Lungesykdommer var hyppigst med 47.000 døde, fulgt av influensa med 14.000 døde og tyfus som førte til 11.000 dødsfall.

Ganske få tyskere ble drept av bajonettangrep. Giftgass drepte 3.000 tyskere. I tidligere kriger hadde geværild drept de fleste soldatene som falt i kamp. Under den Fransk-tyske krigen i 1870-71 hadde 91,6% av tapene i de tyske styrkene vært forårsaket av geværild, og bare 8,4% av artilleri. Dette var ikke lenger tilfelle under Verdenskrigen. Selv om maskingeværet var en oppfinnelse som for første gang ble brukt i virkelig stor målestokk under Verdenskrigen, var likevel artilleri det største drapsvåpenet. Så mye som 58,3 prosent av de som falt i kamp ble drept av artillerigranater, og 41,7 av små våpen. Artilleriet ble brukt svært intenst under Verdenskrigen. Før ethvert angrep ble det området som skulle angripes beskutt svært intenst. For eksempel skjøt 50.000 engelske artillerisoldater ut 1.500.000 runder mellom 24. og 29. juni i 1916 ved Somme. De ble skutt inn i et område som var godt og vel ca 35 kvadratkilometer stort. Det gir omkring en granat for hver 5x5 meter. Dette var svært upersonlig dreping, i det de soldatene som skjøt ikke så de som ble skutt.

De drepte som opplevelse av drap og død

De heroiske forestillingene om soldatens død som hadde eksistert før krigsutbruddet og ved krigsutbruddet hadde hatt et bilde av en død som ble oppfattet som en "død i skjønnhet". En død helt havnet ikke bare opprevet i en søledam, der han kunne bli liggende og råtne og gå i oppløsning og bli spist av mark. Men slik døde soldatene i virkeligheten.

Ernst Jünger var frontsoldat og ble selv mange ganger såret i kamp og fikk mange utmerkelser. Han skrev om døden i krigen:

... hva nytte gjør det å dekke dem med sand eller kalk, eller å kaste en teltduk over dem for å unnslippe deres svarte, oppblåste fjes. Det var for mange. Over alt støtte spaden på noe som var begravd. Alle gravens hemmeligheter lå åpent framme i et groteskeri verre enn de mest vanvittige drømmer. Hår falt av i klumper fra skallen som råttent lauv fra trærne om hausten. Noen oppløstes i et grønt fiskekjøtt, som lyste om natta gjennom den sundrevne uniformen. Dersom du trødde på en av disse fikk du fotspor som lyste som fosfor etter deg. Andre tørket ut til kalkdekkede mumier. Andre steder falt kjøttet av beinene som en rødaktig gelatin. I fuktige netter våknet de opphovnede kadavrene opp til et redselsfullt liv, etter hvert som gass sprutet og pep og hvisket der den unnslapp fra alle sårene. Verst var den boblende massen av talløse ormer som oset fra kroppene.

Dette er ikke et heroisk bilde, men dette er representativt for bildet av krigen i litteraturen om krigen. Døden var mystisk og uforklarlig. Krigen ble ofte omtalt som en storm eller orkan, siden anfallene kom med stor voldsomhet og var uforutsigelige. Døden var tilfeldig og meningsløs i Remarques kjente bok. Den kunne komme med stor voldsomhet, kropper ble revet sund og kastet gjennom luften, soldater kunne ble overdynget med andres innvoller.

Ved fronten bodde soldatene i huler i jorda. Skyttergravene kunne gå bare noen titalls meter fra hverandre, og det kunne være mulig å høre når fienden snakket på den andre siden av ingenmannsland. Døden var overalt, og vanlige ting ble uvanlige.

De levende kunne synes å være døde og likene kunne synes å være levende. Jünger skrev:

Dersom, etter slike dager, frontsoldaten marsjerte gjennom en eller annen by bak linjene, i en stille grå kolonne, bøyd og fillet, da kunne blikket hans fryse til selv den mest tankeløse aktivitet til disse bekymringsløse folkene der bak. "Som om de var tatt ut av kistene", hvisker noen til ei jente, og han skjelver, når han blir berørt av tomheten til de døde øynene.

Døden er grotesk i tyske krigsberetninger. Og døden ble vanvittig da de heroiske forestillingene mistet sin kraft. Da ble døden ubegripelig, siden forståelsen eller fortolkningen av døden ble borte. Krigen rev sund de forestillingene om døden som soldatene hadde hatt før krigen, men ingen nye forestillinger erstattet de gamle forestillingene. Resultatet var det groteske.

Mange soldater oppfattet døden som grotesk. Jünger prøvde å mytologisere døden på nytt. Han ville etter krigen modifisere den heroiske metaforen slik at den korresponderte til den industrialiserte krigen. I fortellingene sine aksepterte han krigens vanvidd. Han la ikke fram et politisk eller sosialt program. Jünger benektet ikke det groteske, men han estetiserte det. Erfaringen om skrekk ble en estetisk opplevelse og volden en kilde til å overskride seg selv. Voldsom død var en åpenbaring av det sanne i en vill og rå verden, der bare krigerske verdier kunne gi mening.

Også for Ernst Toller var døden en åpenbaring, men av et annet slag. Han hadde meldt seg frivillig som soldat i 1914 for å delta i krigen. Han fikk ofte se døde soldater - uten virkelig å se dem. En dag kom han over et lik i en jordhaug, og fikk en opplevelse:

En-dau-mann ... En død mann. Og plutselig, som mørke er skilt fra lys ..... grep jeg den enkle sannheten "mann - menneske", som jeg hadde glemt, som lå begravd og fanget - enhet. En død mann. Ikke en død franskmann. Ikke en død tysker. Et dødt menneske .... Og i dette øyeblikket visste jeg at jeg hadde vært blind, fordi jeg hadde blindet meg selv, nå visste jeg endelig at alle disse døde, franske og tyske, var brødre, og at jeg er deres bror.

Toller organiserte en gruppe unge veteraner for å protestere mot krigen.

En liknende scene forekommer i Remarques berømte roman "Intet nytt fra Vestfronten", men utfallet er et annet og mer typisk. Paul dreper en franskmann, og i noen timer er han i det samme granathullet som liket. Paul er overmannet av skyldfølelse. I likhet med Toller innser han at han har drept et annet menneske.

Men da Paul returnerer blir han som før. Det er uunngåelig å drepe i krig, tenker han, og aksepterer dette. Han blir en effektiv og nådeløs drapsmann, en automat.

De fleste soldatene kunne ikke akseptere dette dødens herredømme, og de kunne heller ikke slippe bort fra det. De prøvde å overleve ved å inngå kompromiss ved å klynge seg til et nett av følelsesmessige kompromiss, og resultatet var psykisk død.

De forkrøplede soldatene stod overfor et desperat problem. De oppdaget til sin skrek at de, etter å ha blitt berørt av en grotesk død, hadde blitt det groteske.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel
Tyske krigsoffer 1914-39
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: