Bitre Sår: Tyske krigsoffer 1914-39.

Fjerde del

Den Tyske Velferdstradisjonen

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt
  1. Den tyske velferdstradisjonen
  2. Administrasjonen av krigsofrenes problem, 1914-18


Den Tyske Velferdstradisjonen

Den tyske velferdsstatstradisjonen var skapt før Første Verdenskrig. Og de embetsmennene som forvaltet velferdsordningene under Weimarrepublikken hadde stort sett blitt opplært og fått sine holdninger og verdier under det gamle regimet. Velferdsordningene for krigsofrene ble utviklet ut fra keiserdømmets velferdstenkning. Hvordan var den?

Bismarcks velferd

Robert Whalen siterer et brev som Bismarck skrev i april 1872 til keiser Wilhelm I:

Den såkalte Internasjonalen er bare en av manifestasjonene, og akkurat nå den mest slående manifestasjonen, av den sykdommen som hjemsøker hele den siviliserte verden. Denne sykdommen har som sin årsak det faktum at de eiendomsløse klassenes selvtillit og deres krav om livets behageligheter øker, og de kjemper for å tilfredsstille disse kravene på de eiendomsbesittende klassenes bekostning. For å kurere denne sykdommen er undertrykkende tiltak ikke nok. En kur kan bare bli oppnådd gjennom den gradvise virkningen til progressiv utdanning og erfaring, og ved hjelp av de mest forskjelligartede legale og økonomiske tiltak. Slike tiltak ville være utformet for å eliminere hindringene for at de eiendomsløse klassene utfører produktivt arbeid. På samme tid, så lenge denne kurative prosessen ikke er fullført er det regjeringas plikt å beskytte samfunnet mot voldsomme angrep mot eiendommen. Rene polititiltak er ikke tilstrekkelig. Det er ikke bare et spørsmål om å holde fremmede agitatorer ute av landet, siden sykdommen finnes her heime og ikke er et resultat av smitte fra utlandet. Det viktige punktet er ikke bare å observere og avdekke forberedelser av voldsomme angrep, men også å ha midlene for å straffe. Til dette formålet trenger vi passende lover .....

Robert Whalen kommenterer dette sitatet med å skrive at det som er slående med det er bruken av bilder. For å forsvare eiendommen må regjeringa kurere en "sykdom". I henhold til Bismarck er samfunnet en levende organisme. Denne oppfatningene hadde implikasjoner for tenkningen om velferdsstaten.

Den biologiske billedbruken avpolitiserer spørsmålet om sosial velferd. Politikk involverer sammenstøt av interesser der ingen enkel interesse har monopol på visdom eller makt. Debatt, kompromiss og argumenter er stoffet for politikk. Men det foregår ikke forhandlinger mellom lege og pasient. Bismarck og etterfølgerne hans tolererte ikke innvendinger fra undersåttene.

Derfor var ikke krav om omorganisering av eiendomsrettighetene noe som kunne debatteres. Slike krav var symptom på sykdom. Og de som reiste slike krav var syke, og spredte sykdom. Samfunnet var en organisme, og ikke en arena der det foregikk konkurranse og strid. Samfunnskroppen måtte bli immun mot slike sykdommer, og smittede kroppsdeler måtte helbredes.

Kuren skulle beskytte de eksisterende forhold og eiendomsbesitterne, og sette de eiendomsløse i arbeid. De eiendomsløse skulle lære at rikdom var en belønning for flid og dyd. De eiendomsløse skulle settes i stand til å ta vare på seg selv innenfor de bestående forhold. Da ville de ikke stå i fare for å bli smittet av sosialistisk smitte. Selvhjelp og produktivt arbeid var sentralt i velferdstiltakene til Bismarck.

Men mange som var opptatt av å bevare de bestående forhold var bekymret over tiltakene til Bismarck. Hvem skulle betale for kuren til Bismarck? Industriherrene advarte om at lønnsøkninger og økninger i pensjoner og trygder ville føre til økninger i vareprisene, og dette ville gjøre tyskproduserte varer mindre konkurransedyktige.

De som forsvarte velferdsprogrammet til Bismarck sa at det økte arbeidernes lojalitet til staten og reduserte sosialismens appell, og derfor var vel verdt sin pris. Og stort sett ville arbeiderne selv betale det velferdsprogrammene kostet. Og de ville øke befolkningas produktivitet siden de ville sikre bedre helseforhold og at arbeidskrafta ikke gikk til grunne i nød i vanskelige tider, og de ville holde samfunnet sammen.

Trygdeprogrammet førte også midler over til personer som aldri ville vende tilbake til arbeidslivet på grunn av deres høge alder eller på grunn av kroniske lidelser. Det var også velferdsprogram for rike godseiere, siden de var Preussens hellige kyr. Velferdsprogrammet var begrunnet i politiske og ikke økonomiske avgjørelser. De skulle ikke først og fremst fremme økonomisk vekst, men sosial og politisk stabilitet. Sosial velferd var alternativ til sosiale reformer.

Trygdesystemet til Bismarck ble fastsatt i lover som kom i 1883, 1884 og i 1889. I 1911 ble reguleringene samlet i en eneste stor lov, den nasjonale trygdeloven. Arbeiderne ble garantert en del av lønna de hadde hatt dersom de ble syke og pensjon dersom de ble varige arbeidsuføre eller for gamle til å arbeide. Utgiftene ble delt mellom arbeiderne, arbeidsgiverne og staten.

Bare arbeidsgiverne betalte inn til fondet for ulykkestrygd. Arbeidsgiverne og arbeiderne betalte like mye inn til fondet for uføretrygd og alderspensjon, som også staten ga et lite bidrag til. Arbeiderne betalte to tredjedeler av innbetalingene til syketrygdfondet, og arbeidsgiverne den siste tredjedelen.

Det fantes også et system for fattighjelp som ofte formidlet større samlede verdier enn dette trygdesystemet, siden bare en liten del av arbeiderne opparbeidet rett til fulle ytelser fra Bismarcks trygdesystem.

Administrasjonen av trygdesystemet var kompleks. Et hierarki av komiteer overvåket trygdefondene. Komiteene inkluderte arbeidere og arbeidsgivere, og komiteformannen var vanligvis en embetsmann. Det lille nasjonale trygdekontoret i Berlin, som var direkte underordnet kansleren, administrerte ikke systemet, men overvåket heller det som i virkeligheten var et selvadministrerende system. Et system av trygdedomstoler løste uenigheter. Domstolene var sammensatt av tribunal som var ledet av jurister og legdommere som representerte arbeiderne og arbeidsgiverne. I Berlin var en høyeste domstol i den nasjonale trygderetten. Underlagt trygdesystemet var et nettverk av sykehus.

Trygdelovgivninga var svært kompleks. Det fantes regler for alle sydommer og ulykker og for alle typer forsikrede personer. Den nasjonale trygdeloven hadde 1.805 paragrafer.

Sykeforsikringa virket slik at etter tre dagers sykdom ble en forsikret person berettiget til medisinsk behandling og trygdeutbetaling som tilsvarte halvparten av en dagarbeiders lønn. Utbetalingene var store nok til å hindre at mottakeren skulle sulte, men så små at trygdemottakeren ville gå på arbeid så snart han var frisk nok.

Etter tretten veker ble en person som enda ikke var i stand til å arbeide berettiget til å få utbetalt ulykkesforsikring. Utbetalingens størrelse var avhengig av mottakerens tidligere inntekt, og skulle være to tredjedeler av tidligere inntekt. Dersom en person ble erklært varig ufør eller ble sytti år gammel kom vedkommende under uføre- og pensjonsloven. Størrelsen på den pensjonen han mottok da var avhengig av tidligere inntekt.

Uførhet ble definert som en skade som førte til at den som var skadet ikke var i stand til å tjene så mye som en sjettedel av tidligere inntekt.

Full uførhet ga rett til to tredjedeler av tidligere inntekt. Dersom uførheten var mindre enn 100 prosent ble trygdeutbetalingene redusert tilsvarende.

Man bør vel ta med at det bare var en mindre del av arbeiderne som greide å opparbeide seg rettigheter til full deltakelse i trygdesystemet, og som kunne ha mulighet til å motta disse ytelsene.


Militære uførhetslover inngikk ikke i Bismarcks trygdesystem. Lovene for militære som ble uføre var fra 1906 og 1907. Disse lovene skulle dekke både offiserer og utskrevne mannskaper, og familiemedlemmer som var avhengige av soldatene. Militær rang var avgjørende for hvor mye som ble utbetalt både til etterlatte og til uføre soldater. Det var nøyaktige satser for hvor mye som ble utbetalt til militære av ulik rang, og til deres etterlatte, gradert etter rang, og det var svært stor forskjell mellom hvor mye som ble utbetalt til etterlatte av offiserer av høg rank og til etterlatte av menige soldater. Pensjonene skulle sikre at uføre offiserer og deres etterlatte kunne leve standsmessig.

De militære pensjonene ble kontrollert av militære myndigheter. Hvert krigsministerium, i Preussen, Bayer, Saksen og Württemberg, hadde en avdeling for pensjoner, der alt som foregikk ble kontrollert av militære. Klager ble behandlet av militære og avgjort av dommere som var militære. Prosessen var administrativ og ikke juridisk, det var forespørsler som ble besvart. Før krigen var det få militære som mottok militær uførepensjon.

Disse militære lovene reflekterte den rådende tenkning om uførepensjon. Lovene fra 1906 og 1907 hadde tatt opp framgangsmåter og innsikt i saksområdet hentet fra de sivile lovene om uførepensjon. De militære lovene var som de sivile lovene vitenskapelige. Uførhet ble definert som tap av økonomisk produktivitet. Det ble tatt hensyn til det yrket soldatene hadde hatt før de ble innkalt til militærtjeneste ved fastsettelse av uførhetsgradens størrelse. Det ble også tatt hensyn til den inntekt soldatene hadde hatt før de ble innkalt til militærtjeneste ved fastsettelse av uførhetstrygdens størrelse. I likhet med i den sivile uførhetstrygden kunne det bli gitt tillegg som var avhengige av forsørgelsesbyrden.

Før krigen var det liten interesse for den militære trygdelovgivningen, men da Krigen begynte ble det stor interesse for den, og det ble krevd at den ble slått sammen med den sivile trygdelovgivningen og at sårede soldater skulle bli behandlet som sårede arbeidere.


To ting som særmerket den tyske velferdsstaten før 1914 var at det foregikk et heftig ordskifte om sosialpolitikken. ( En del av denne sosialpolitiske debatten er tatt opp i andre kapittel som jeg har skrevet, som i kapitlet "Industrialisering og Kvinners Arbeid".)

Et annet forhold som særmerket tysk sosialpolitikk var at staten spilte en liten rolle i velferdsstaten, skriver Robert Whalen. Velferdsprogrammet for tyske krigsoffer ble i 1918 vanligvis ikke administrert av offentlig ansatte, men av frivillige organisasjoner. Spesielt på lokalnivået var frivillige organisasjoner ryggraden i den sosiale velferden.

Fagforeninger, kirkesamfunn og menigheter, kvinneforeninger og andre sosiale foreninger hadde sine egne velferdsordninger og velferdsprosjekt og velferdsarbeider.

En grunn til at disse organisasjonene hadde vokst fram i så stor utstrekning var at de utførte oppgaver som oppfylte et behov. I andre halvdel av det nittende århundret var Tyskland inne i en omforming der svært mange mennesker var i bevegelse i ukjente miljø der de manglet både sosialt nettverk og sosialt sikkerhetsnett. I denne situasjonen hadde frivillige organisasjoner en stor oppgave, som de også prøvde å fylle. Og de monopoliserte i stor grad de sosiale tjenestene. Dette sosiale arbeidet innebar både at hjelpetrengende fikk hjelp og at de kvinnene som utførte dette sosiale arbeidet moraliserte over og kontrollerte de hjelpetrengende.

Dette sosiale arbeidet ble en viktig form for deltakelse i samfunnet, spesielt for kvinner fra middelklassen. Kvinner kunne utøve uavhengig og nyttig aktivitet som ble anerkjent som verdifull uten å støte mot eller konfrontere mannsdominerte institusjoner. Kvinnene kunne også kreve at det arbeidet som de utførte ga dem rett til myndighet i samfunnet.


Et mål for sosialpolitikken vil være å integrere samfunnet, å få personer som står utenfor inn i det, eller (1) i det minste å hjelpe dem til å overleve og (2) å sette dem i stand til å delta i den utstrekning de evner å delta. Sistnevnte forhold vil gjerne kreve en stadig omdanning av samfunnet, siden både krav til deltakelse og evne til deltakelse stadig må utvikles og tilpasses fra begge sider.

Fram til 1914 bygde arbeiderne organisasjoner og ble representert i samfunnet og i politikken, og de fikk erfaring i politisk virksomhet og i både å arbeide i og å drive organisasjoner. Selv om det pågikk en integrering av arbeiderne i samfunnet stod de likevel i betydelig utstrekning utenfor i 1914. Og i 1918/19 forkastet arbeiderne de etablerte autoritetene, som aldri hadde villet anerkjenne arbeiderne som partnere i samfunnet.

Bismarcks sosiale velferd hadde altså ikke lyktes i å integrere arbeiderne i samfunnet og å stabilisere samfunnet. Undertrykkelse og manipulasjoner var ikke nok, og den tyske eliten var heller ikke sterk nok til bare å prøve å styre ved hjelp av undertrykkelse og manipulasjoner, men var etter hvert blitt tvunget til å gå inn i reelle forhandlinger, men disse ble ikke ført langt nok og satte ikke partene på lik nok fot til at det gamle systemet kunne overleve.

Bismarcks system unngikk å ta opp reelle problem; først og fremst prøvde det å unngå å behandle arbeiderene som myndige. Bismarck var junker, og vant til at menigmann skulle motta ordrer som menigmann utførte uten diskusjon. Til gjengjeld for å utføre ordre uten diskusjon skulle menigmann ha mat og tak over hodet. Slik mente Bismarck at det skulle være i alle forhold og situasjoner også i det større samfunnet. Men arbeiderne ville ha myndighet og medbestemmelse i alle forhold og kunne delta i utformingen av sine egne liv, og dette krevde et annet samfunn, og dette nektet Bismarck og hans etterfølgere å gå inn på. Dette skapte problem og en systemkrise.


Administrasjon av Krigsofrenes Problem, 1914-18

Vinteren 1914/15 førte de togene som om sommeren hadde ført syngende helter til fronten en last av knuste menn heim. Soldatene ble drept og såret så raskt og i så store mengder at det var vanskelig for myndighetene å ha oversikt over tapene. Tapslistene ble fortløpende offentliggjort, men det var forbudt å offentliggjøre samlede oversikter over tapene.

I løpet av krigen ble det i hæren behandlet omkring 27 millioner syke eller skadede soldater. Av disse var godt og vel 2,7 millioner påført skade som varig reduserte arbeidsevnen. I 1923, før endelige oversikter var utarbeidet, anslo arbeidsministeriet at det var omkring 533.000 krigsenker med 1.192.000 farløse barn etter krigen. Den tyske velferdsstaten hadde ikke vært forberedt på å møte et problem i denne størrelsesorden, og den ble sterkt forandret i løpet av krigsårene.

De ledende gruppene i et hvert samfunn definerer sine egne interesser som de allmenne interessene, samfunnsinteressene, som alle har ansvar for. I Preussen var "samfunnet" først og fremst godseierne og de store industriherrene. Verdier og interesser som gikk mot de interessene som industriherrene og godseierne hevdet ble kalt for antisosiale, folkefiendtlige, upatriotiske og selviske. Store deler av befolkninga stod for andre verdier enn det industriherrene og godseierne stod for, og de måtte regne med å bli skjelt ut for å være "riksfiender".

Byråkratiet hevdet at det stod over politikken og arbeidet for det felles beste på en vitenskapelig måte. Dette var ingen lett oppgave.


Da krigen begynte stod den frivillige tradisjonen og de frivillige foreningene klare til å hjelpe de som ble skadet i krigen og deres etterlatte. Og nye foreninger kom til for å arbeide med disse oppgavene.

Tusenvis av unge kvinner meldte seg frivillige som pleiersker. Det ble samlet inn pakker som ble sendt til soldatene ved fronten. Det kunne være alle typer klær og sjokolade etc i disse pakkene.

Men den frivillige aktiviteten strakk ikke til for å ta seg av de enorme problemene som etter hvert oppstod. Etter hvert som det ble mangel på alt mulig ble det mindre å sende. Det ble matmangel i Tyskland, og hæren ble etter hvert bedre forsynt enn sivilbefolkninga. Og mot slutten av krigen begynte soldatene ved fronten å sende pakker heim til de sultende familiene sine, og offiserene kunne sende langt større pakker enn de menige soldatene, men til slutt hadde de menige soldatene ikke noe å sende, mens offiserene fortsatte å sende pakker.

De store mengden frivillige foreninger som drev veldedig og sosialt arbeid var i det hele tatt ikke koordinert, og det førte til at enkelte hjelpetrengende krigsinvalider og krigsenker ble overdynget med hjelp mens mange andre ikke mottok noe som helst.

Hjelpsomheten førte til at det til å begynne med var lønnsomt å opptre som tigger og utgi seg for krigsinvalid. Derfor ble det så mange slike at befolkninga begynte å oppleve det som plagsomt.


I mars 1915 presenterte representanter for Bund der Landwirte og Hansa Bund en rapport til stedfortredende krigsminister general von Wandel der det stod at medlemmer fra de frie profesjonene, som ikke hadde hatt fast lønn, ble hardt rammet av den militære uføretrygdloven, for de fikk sine krigspensjoner utregnet etter det lille de fikk utbetalt mens de var i hæren. Ble de drept fikk de etterlatte en pensjon som i det hele tatt ikke stod i forhold til de inntektene som familien hadde hatt og som den hadde tapt.

I budsjettdebatten i mai i 1915 ble dette spørsmålet debattert. Det militære pensjonssystemet var blitt undersøkt av en parlamentarisk komite, og den mente at det skapte problem å regne pensjonen utelukkende ut etter militær rang. Den mente at pensjonen heller burde regnes ut med pensjonistens sivile inntekt som grunnlag. Grev von Westarp sa på vegne av de konservative at: "Det er virkelig fare for at kone og barn vil bli drevet ut av sin sosiale posisjon og at de vil synke ned i proletariatet. Slik er det vår mening at når pensjonen regnes ut må det ikke bare bli tatt hensyn til militær rang, men også til sivil inntekt".

Selv om sosialdemokratene var uenige med grev von Westarp om nesten alt, så var de enige med ham i dette. Sosialdemokratene gikk sterkt inn for å hjelpe krigsenkene og krigsinvalidene, og sikre dem en inntekt som stod i forhold til inntektene de hadde hatt før krigen.

Velferdssystemet ble raskt byråkratisert, siden det ikke kunne være overlatt til amatørenes velvilje og forgodtbefinnende. Nasjonale organisasjoner slukte de lokale frivillige gruppene, eller overtok deres viktigste arbeidsoppgaver. I 1918 hadde embetsverket utviklet et sett prinsipp som styrte pensjonene. Problemet ble nasjonalisert, for regjeringa forstod at den måtte ta ansvar for situasjonen.

I 1915 og 1916 hadde frivillige organisasjoner og politikere begynt å definere krigsofrene som et nasjonalt problem. Det var praktiske nødvendig, blant annet siden myndighetene hadde ansvar for utbetaling av krigspensjonene og for sykehusbehandling av de skadde, og det var også andre ansvarsforhold, og det hele måtte koordineres. Dessuten ble det oppfattet som et rettferdighetskrav at soldater fikk lik behandling, og det krevde en koordinering som bare staten kunne foreta.

Det ble reist krav både fra politikere og fra frivillige organisasjoner om at staten opprettet et sentralt kontor for å utvikle enhetlige, felles standarder for behandlingen av krigsofrene og for å koordinere behandlingen av dem. I april 1915 støttet den tyske forening for privat veldedighet en konferanse i Berlin der man drøftet omsorg for enker og foreldreløse. Man ble enige om å danne en nasjonal komite for å samordne omsorgen for de gjenlevende. To måneder senere hadde denne komiteen sitt første møte, og 19 ulike organisasjoner deltok i møtet, inkludert Røde Kors. Delegatene ble enige om tre prinsipp for omsorgen for de gjenlevende: enker og foreldreløse skulle beholde den sosiale posisjonen de hadde hatt før krigen; minnet om heltene skulle holdes levende i neste generasjon; og å ære de gjenlevende var en måte å ære nasjonens forsvarere på.

Det var til dels konkurranse mellom ulike organisasjoner om diverse omsorgsoppgaver eller grupper å ta ha omsorg for. Frivillige organisasjoner og fagforeninger definerte ansvaret for krigsofrene som et nasjonalt ansvar, men staten var nølende til dette. De offentlige myndighetene så helst at frivillige organisasjoner tok seg av omsorgsoppgavene.

I løpet av krigen ble staten stadig mer involvert i arbeidet for krigsofrene. Byer og regioner utviklet egne program. Men i Preussen motsatte delstatsregjeringa seg å bli involvert på en alvorlig måte i arbeidet for krigsofrene. Den offentlige omsorgen for krigsofrene ble overlatt til provinsmyndighetene. Hver av provinsene i Preussen opprettet et kontor for krigsoffer.

Andre delstaten valgte andre løsninger enn Preussen, og vanligvis ble delstatsmyndighetene, eller representanter for dem, involvert, i motsetning til situasjonen i Preussen.

På riksnivå unngikk regjeringa så godt den kunne å måtte ta seg av krigsofrenes problem. Hæren hadde liten interesse for å bli involvert i det sosiale velferdsarbeidet for krigsofrene. Grunnen til at regjeringa unngikk dette var at den visste hvor stort og arbeidskrevende problemet var.

Men oppgaven med å sørge for det stadig økende antallet krigsinvalider og krigsenker bare vokste og vokste. Og dermed vokste også kravet om at de nasjonale myndighetene skulle foreta seg noe. Og støtten til soldatenes familier ble økt, og det ble opprettet fond som ga hjelp til krigsofrene. Riksmyndighetene ga midler til delstatene som skulle brukes til hjelp for krigsoffer. Riksdagen ga i juli 1916 en lov som tillot at krigsoffer kunne få en del av pensjonen sin som en engangs utbetaling, til for eksempel å kjøpe hus.

Den viktigste handlingen for å løse krigsofrenes problem var opprettelsen av den institusjonen som ble det sentrale organet for å utforme politikken overfor krigsofrene: Reichsausschuss für Kriegsbeschädigten- und Kriegshinterbliebenen-Fürsorge - den Nasjonale komiteen for omsorg for krigsofrene. Denne komiteen var en frivillig organisasjon som ble organisert og administrert av embetsmenn. Den hadde ikke autoritet til å utforme politikk, men den kom likevel til utforme å regjeringas politikk overfor krigsofrene.

Joachim von Winterfeld var den sentrale personen i dannelsen av komiteen. Han var guvernør i Brandenburg. Våren 1915 inviterte han alle de preussiske embetsmennene som var opptatt av å arbeide med omsorg for krigsofrene til en konferanse i Berlin. Der gjorde han det klart at han var bestemt på å gjøre noe for å koordinere arbeidet for krigsofrene. Winterfeld og Freiherr von Welck organiserte en nasjonal konferanse om emnet. Den åpnet i september 1915 i Berlin. Deltakerne var enige om at det var nødvendig med nasjonal koordinering av arbeidet for krigsofrene, selv om utførelsen av det konkrete omsorgsarbeidet var lokale oppgaver. Og dette førte til at den nasjonale komiteen ble opprettet, med Winterfeld og Welck som formenn.

Komiteen publiserte tidsskriftet Die Kriegsbeschädigten- und Kriegshinterbliebenen-Fürsorge. Det ble det viktigste forumet for debatt om politikken overfor krigsofrene. Redaktør for tidsskriftet ble Anton Kirschensteiner, som ble en sentral person i arbeidet for krigsofrene. Han var en ung embetsmann fra Bayern som hadde arbeidet i Innenriksdepartementet i Bayern med å administrere sosialtjenesten i Bayern. I 1916 ble han utnevnte til redaktør for tidsskriftet.

I tidsskriftet trakk Kirscensteiner og andre eksperter opp den administrative løsningen på krigsofrenes problem. I den første utgaven av tidsskriftet stod det skrevet at tidsskriftet henvendte seg til de som profesjonelt arbeidet med omsorg for krigsofrene, og ikke til krigsofrene selv. Spørsmålet som var sentralt for tidsskriftet var: Hva skal gjøres med krigsofrene?

Den fundamentale bekymring som ble uttrykt var at det hastet med å få krigsofrene i arbeid igjen.

Målet for pensjonssystemet ble også trukket opp i den første utgaven av tidsskriftet i en artikkel skrevet av Dr. Franz Schweyer som arbeidet i Bayerns innenriksdepartement. Han skrev om pensjonen, at:

den er ikke kompensasjon for militær tjeneste. En pensjon er kompensasjon for et hvilket som helst økonomisk tap den uføre personen lider i sin sivile posisjon .... Den samme pensjonen kan ikke bli tildelt for de samme skadene, eller til personer av samme rang; det ville kaste alle i den samme lave sosiale posisjonen. Denne kompensasjonen kan bare bli basert på det prinsippet at hver person får hjelp til å holde seg i den sosiale posisjonen han var i før krigen ....

Omsorg for krigsoffer er en frivillig påtatt offentlig plikt. Den er ledet av prinsipp for effektivitet, og dens mål er å beskytte veteranen eller den overlevende fra nød, og så langt som mulig for å hjelpe å sikre deres framtid ....

En pensjon er ikke en form for legal gjenopprettelse av skade som nasjonen er forpliktet til å betale; omsorgen for krigsoffer er ganske enkelt et spørsmål om krigstidens sosiale velferd. Dette kan det ikke bli lagt nok vekt på ....

Ingen kan kreve at en pensjon skal frita fra alt ansvar for å engasjere seg i arbeid; veteranenes plikt til å arbeide må det hele tiden bli lagt vekt på.

Disse punktene var sentrale i utviklingen av omsorg for krigsofrene:

Slik hadde i 1916 både en lokal struktur og en ideologi for omsorg for krigsoffer vokst fra.


Men den nasjonale regjeringa nektet å gjøre arbeidet for krigsofrene til sin oppgave.

Fra sommeren 1917 til slutten av krigen foregikk det en kamp mellom embetsmennene i finansdepartementet og krigsdepartementet og innenriksdepartementet. Embetsmenn i de to sistnevnte departementene mente at det var helt nødvendig at staten handlet. De gikk inn for at staten ga lover om pensjon som baserte pensjonene på inntekten før krigen og derved økte pensjonsutbetalingene vesentlig. Men finansdepartementet hevdet at dette hadde ikke nasjonen økonomi til.

Sommeren 1917 ble en felles kommisjon satt ned for å vurdere hele pensjonsspørsmålet. Representantene fra hæren ba innstendig om at noe ble gjort for krigsofrene. I det minste burde et lovarbeid bli satt i gang med pensjonslovene. Men representantene fra finansdepartementet nektet å vurdere dette mens krigen pågikk.

Krigsdepartementet fortsatte å sette fram krav om at noe måtte gjøres for å forbedre krigsofrenes situasjon, og finansdepartementet fortsatte å motsette seg å forandre pensjonene.

Våren 1918 gikk innenriksdepartementet inn i denne debatten. Da skrev Dr. Wallraf til kansleren:

Jeg er enig med krigsministeren i at rask presentasjon av et utkast til vedlegg til pensjonsloven .... er vesentlig. Dersom vi ikke introduserer denne lovgivningen kan vi gå ut fra at Riksdagen, som gjentatte ganger har bedt om slike reformer, vil skrive ut slike lover på egen hand. ..... En slik handling ville ikke bare være et slag mot regjeringas prestisje, men det ville også være fare for at et hvilket som helst lovvedlegg skrevet av Riksdagen ville inkludere krav som regjeringa ikke er forberedt på å akseptere.

Sommeren 1918 ble pensjonen litt forhøyet. Men verken regjeringa eller Riksdagen prøvde å utvikle en reformert pensjonssystem, siden motsetningen mellom politisk nødvendighet og økonomisk virkelighet paralyserte aktørene. Krigen hadde utarmet det tyske samfunnet og den tyske økonomien. I 1918 var Tyskland bankerott.

En måned før krigen var slutt opprettet hæren et nettverk av veterankontor på korpsnivå, og kontorene på korpsnivå opprettet de underkontorene de fant nødvendig. Dermed ble endelig et rammeverk for et nasjonalt veteranenes virksomhetssystem opprettet. Det var ikke for tidlig, for hausten 1918 var krigsofrene i fullt opprør.


Lenker:
Neste kapittel
Tyske krigsoffer 1914-39
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: