Tyskernes forhold til militærvesenet,

1807-1871

Første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Gordon Craig om Preussens hær, 1807-1871
  3. Friedrich Wilhelm, hæren og konstitusjonen, 1840-1858
  4. Hærreformen og den konstitusjonelle konflikten, 1859-1866
  5. Krig og diplomati i samlingsperioden
  6. Ute Frevert om tyskernes holdning til militærvesenet
  7. Grunnbegrep i forståelsen av verneplikt i det tidlige nittende århundrets Tyskland
  8. Både borger og Soldat? Preussen under Vormärz (1815-1848)
  9. Militære system i det "Tredje Tyskland"


Innledning

Denne teksten skriver jeg fordi jeg ønsker å presentere noen nye bøker om tysk historie. Den nye boka som blir presentert her er Ute Freverts bok "A Nation in Barracks" som kom ut i 2004. Ute Frevert har siden 2003 vært professor i tysk historie ved Yale.

Tittelen på boka, "A Nation in Barracks", kan virke villedende, siden boka ikke handler om mennesker i uniform og i brakker, men tvert i mot om de sivile tyskernes forhold til militærvesenet. Ute Frevert skriver lite om militærvesenet og hæren og om deres plass og rolle i staten og samfunnet.

For å fylle denne teksten ut med informasjon om det tyske militærvesenet og dets politikk og forhold til staten bruker jeg Gordon Craigs 50 år gamle bok om den preussiske hæren. Craig gir et bredere bilde av militærvesenet enn Frevert. Craig skrev om militærvesenets forhold til befolkninga og om dets oppfattelse av sin egen rolle og sine oppgaver, og om dets plass i staten. Dette skriver Frevert lite om. Det kan sies at Craigs bok og Freverts bok utfyller hverandre.

Selv om Craigs bok er femti år gammel nevner den mange av de punktene som også i senere tids debatt om det tyske militærvesenet har vært sentrale, og gir bakgrunn for dem. Men Craig og Ute Frevert viser i forordene til bøkene sin at nyere forskning har forandret synet på det tyske militærvesenets innflytelse på det tyske samfunnet. Craig skrev for femti år siden at Tyskland var kjent for å være et militaristisk samfunn. Dette kunne også ha vært skrevet for tretti og for tjue år siden. Men Ute Frevert skriver i 2004 at selv om det ofte har vært hevdet at Det Tyske Keiserriket (1871-1918) var mer preget av sosial militarisering enn for eksempel Frankrike og Storbritannia viser nyere forskning at Tyskland ikke var mer militarisert enn for eksempel Frankrike og Storbritanna, og hun viser til litteratur som viser dette.

Jeg begynte å arbeide med denne teksten fordi jeg ønsker å fortelle om noen nye bøker om tysk historie, og derfor har jeg holdt beretningene om disse to bøkene skilt fra hverandre. Dermed er det lett for lesere som bare er interessert i ei av bøkene ved hjelp av innholdsfortegnelsen å finne fram til den boka som de er interessert i å lese om.

Ute Frevert begynner boka si med situasjonen i Preussen etter nederlaget for Napoleon ved Jena i 1806, og følger utviklinga av tyskernes holdninger til militærvesenet helt fram til vår tid. Frevert undersøker altså hvordan tyskerne stilte seg til ulike former for militærvesen og militærtjeneste, og hva de mente om organiseringen av militærvesenet, og om ulike former for rekruttering av soldater til militærvesenet. Det var svært mange ulike meninger om dette i Tyskland, og alminnelige verneplikt til den regulære hæren var ikke den foretrukne løsning. Mange ulike modeller ble vurdert, som milits eller borgerbevæpning, som kunne være en form for heimevern, eller verneplikt med unntaksbestemmelser som tillot de som ønsket det og var i stand til det å kjøpe seg fri fra verneplikten ved å leie en annen person til å utføre ens egen militærtjenesten, eller en profesjonell hær av leiesoldater.

Frevert skriver at den alminnelige verneplikten trengte overbevisende politisk, kulturell og sosial begrunnelse helt fra den første gang ble innført i revolusjonstida i Frankrike med hele folket i våpen. Derfor gir vernepliktens historie, og kampen om alternativer og motstanden mot at den ble innført og gjennomført, fascinerende innsikt i hvordan sivile samfunn ser på seg selv, skriver Frevert. Det er en debatt som både retter oppmerksomheten mot forholdet mellom det sivile samfunnet og bruken av vold, og mot statens monopol på utøvelse av vold, og stiller spørsmål ved borgerskap, sosial integrasjon og forholdet mellom kjønnene.

Sivile samfunn er preget av de prøver å organisere forholdet mellom medlemmene slik at bruk av vold skal kunne bli unngått. Man forsøker å regulere forholdet gjennom felles regler som skal sikre alles rettigheter. Konflikter som ikke reguleres gjennom disse reglene, eller konflikter om reglene, skal diskuteres og granskes og behandles som politiske spørsmål som blir debattert i debatter som alle kan delta i.

Frevert gjentar at denne studien hennes konsentrerer seg om samfunn i fredstid, med trykk på både samfunn og på fredstid. Det er ikke militærvesen og krig som blir studert, men fredelige samfunns forhold til militærvesenet. Frevert skriver at den permanente og intense innflytelsen som gjensidig utøves av det militære voldsapparatet og det sivile samfunnet ikke blir avdekket under de dramatisk overdrevne forholdene i krig. Den blir heller best grepet i fredstidas mindre oppsiktsvekkende strukturer. I fredstid blir forholdene lagt til rette for krig.

På grunn av tekstens størrelse deler jeg beretninga om tyskernes forhold til militærvesenet opp, og denne første delen dekker tidsrommet fra 1807 til 1871. Neste tekst om forholdet mellom tyskerne og militærvesenet vil ta opp tidsrommet fra 1871 og fram til vår egen tid.


Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Gordon Craig om Preussens hær,

1807-1871

Formålet med denne teksten er å presentere Ute Freverts bok "A Nation in Barracks" som kom ut i 2004. Denne boka behandler først og fremst det sivile tyske samfunnets forhold til militærvesenet. For å gjøre teksten fyldigere har jeg valgt å skrive mer om militærvesenet enn Ute Frevert har gjort i boka si. Siden jeg har Gordon Craigs bok "The Politics of the Preussian Army 1640-1945" tilgjengelig refererer jeg fra denne boka. Boka er riktignok ganske gammel - det eksemplaret som jeg bruker er fra 1955, men det er et kjent verk.

I 1806 ble Preussens hær nedkjempet av Napoleons styrker i slaget ved Jena. Preussens hær hadde kommet til å bli oppfattet som et fremmedelement av store deler av befolkninga i Preussen, og det var derfor til og med skadefryd blant innbyggerne over nederlaget, og hæren fikk ingen frivillig støtte fra den alminnelige befolkninga. Dessuten hadde den vist seg å være temmelig udugelig, spesielt merket man seg at offiserskorpset var udugelig. Kongen av Preussen måtte akseptere alle de krav som Napoleon fremmet, og avstå store landområder og redusere størrelsen på hæren svært mye. Det var klart at det var nødvendig med store forandringer dersom Preussen i framtida skulle kunne bli en stat som var av betydning.


Stein, Scharnhorst og reformene

Gordon Craig skrev at i de månedene som fulgte etter at Preussen hadde kapitulert i Tilsit var det ikke klart at Preussen ville kunne fortsette å eksistere som en selvstendig stat. Napoleon ville ikke tillate at Preussen førte en selvstendig politikk, men ville at Preussen skulle være underordnet fransk politikk, og viktige deler av befolkninga i Preussen syntes å være villige til å akseptere dette.

Men i løpet av seks år ble innstillinga til de ledende kretsene og betydelige deler av befolkninga i Preussen forandret, og Preussen var i fremste rekke blant de statene som stod sammen om å nedkjempe Napoleon. Denne gjenoppliving av viljen til selvstendighet og selvhevdelse ble gjennomført av en liten gruppe patriotiske reformatorer. Fremst blant dem var Stein, Scharnhorst, Gneisenau, Boyen og Grolman. De innså at en viktig grunn til at Preussen hadde brutt sammen var den splittelsen som eksisterte mellom statsapparatet og folket, og som førte til at folket ikke følte noen trang til å støtte staten og hæren. Reformatorene ville hele denne splittelsen for å få befolkninga til å yte det den maktet for å gjenopprette Preussen som en selvstendig og betydelig stat. For å oppnå dette mente reformatorene at det var nødvendig at befolkninga ble engasjert i offentlige anliggender i Preussen, og altså fikk makt og myndighet både på lokalt og sentralt nivå. Derfor måtte ikke bare hæren, men også samfunnet og staten reformeres. Og reformatorene greide å vekke en ny ånd i Preussen som engasjerte befolkninga i så stor grad at Preussen reiste seg.

Men de betydelige reformene av staten, med innføring av et representativt og konstitusjonelt styre, som reformatorene mente var nødvendig ble ikke gjennomført. Da krigen var vunnet var presset for å gjennomføre reformer borte, og reformarbeidet tok slutt, blant annet siden kongen sterkt mislikte å ta beslutninger og å gjennomføre forandringer som han ikke var tvunget til å gjennomføre. I 1819 var reformatorene drevet bort fra de maktposisjonene de hadde hatt mens de reddet Preussen, og reaksjonen hersket på nytt.

Reformperioden kan sies å ha begynt i juli 1807 da kong Friedrich Wilhelm utnevnte en militær omorganiseringskommisjon. Den skulle både undersøke hvordan den nylig tapte krigen var ført og straffe de offiserene som hadde sviktet og foreslå forandringer i hærens organisasjon, forsyningstjeneste, tjenestereglement, rekruttering av offiserer og utdannelse og øvelse. Mange ledende offiserer mente at nederlaget i 1806 skyldtes dårlig ledelse og uheldige omstendigheter, og at det derfor ikke var nødvendig med grunnleggende reformer. Det var derfor liten forventning om at det ville bli foreslått umiddelbare grunnleggende forandringer, skrev Craig.

Men den militære omorganiseringskommisjonen kom etter hvert til å bli dominert av Scharnhorst og hans disipler Gneisenau, Boyen og Grolman. Dessuten ble Hardenberg i juli 1807 avsatt som sjefsminister og erstattet av baron vom Stein. Både Scharnhorst og Stein ville gjennomføre grunnleggende reformer som siktet mot å engasjere befolkninga i offentlige saker i langt større grad enn tidligere. Craig skrev at Scharnhorst og Stein gjorde årene 1807-15 til en av de mest lovende reformperiodene i tysk historie.

Craig skrev at Stein og Scharnhorst hadde helt ulikt temperament. Stein var lidenskapelig og viste tydelig sitt engasjement og gikk så sterkt inn for sine synspunkter at han tidligere hadde blitt avskjediget av kongen som "vrang, uforskammet, egensindig og ulydig". Scharnhorst var stille og tilbaketrukket og rolig, og hans utholdende og rolige oppførsel i motgang var svært forskjellig fra Steins voldsomme utbrudd. Men deres politiske og sosiale filosofi og forståelse av den situasjonen Preussen befant seg i hadde svært mange likhetstrekk. Begge mente at det var nødvendig med grunnleggende reformer, og at det mest beklagelige ved nederlaget var at befolkninga i så stor grad hadde vendt seg bort fra det politiske og militære systemet og mente at regjeringas og hærens skjebne ikke angikk dem. Det virket som om befolkninga anså staten som et rent undertrykkelsesinstrument og hæren som et fremmedlegeme som tjente kongen og ikke landet. Reformatorene ville gjennomføre reformer som forandret befolkningas innstilling.

Reformatorene mente at det ikke var mulig å forandre befolkningas innstilling under de herskende omstendighetene. Hvordan kunne en bonde øst for Elben bli ventet å vise ansvar for landet og handle som en ansvarlig borger når han ble holdt i arvelig livegenskap av den lokale godseieren? Hvordan og hvorfor skulle folk som var umyndiggjort i de fleste offentlige saker vise ansvar for staten? Hvorfor skulle de melde seg for å sloss i en hær som pisket dem og behandlet dem som kanonføde? Disse forholdene måtte forandres før man kunne vente at befolkninga stod opp for å kjempe for Preussen. På grunn av dette kunne reformatorene ikke være fornøyde med overfladiske reformer som de konservative mente var tilstrekkelige. Stein begynte å arbeide med de reformene som førte til avskaffelse av arvelig livegenskap i oktober 1807 og innføring av lokalt selvstyre i byene i november 1808. [Du kan lese mer om disse reformene i teksten "Junkernes politikk".] Stein håpet også å gjennomføre reformer på sentralt nivå som ville medføre en nasjonal representasjon.

Reformatorene mente at for å bedre kvaliteten på offiserene måtte aristokratiet bli fratatt monopolet på offisersstillinger. Scharnhorst pekte på at aristokratiet ikke hadde hatt som vane å søke utdanning eller vært interessert i å utdanne seg til å bli bedre offiserer. Scharnhorst angrep forestillingen om at middelklassen av temperament var uskikket for hæren. Stein delte dette synet. Junkerne kunne ikke redde Preussen. Stein skrev at det var ingenting å vente seg fra dem. Offiserskorpset måtte åpnes og utdanning måtte bli en avgjørende faktor ved ansettelser og forfremmelse.

Selv om kongen ikke likte forandringer stilte han seg ikke i veien for dette forslaget. Aristokratiet og offiserskorpset hadde sviktet så fundamentalt at kongen ikke hadde noen varme følelser for dem. Grolman foreslo i august 1808 at offiserer i fredstid ble forfremmet ut fra kriterier som bygde på vurdering av offiserenes kunnskap og utdannelse, og i krigstid på vurdering av deres mot og evne til å oppfatte situasjoner. Sosial bakgrunn skulle ikke være av betydning ved beslutninger om forfremmelse. Grolman skrev at alle skulle ha de samme pliktene og de samme rettighetene.

For å gjennomføre disse bestemmelsene kom det nye regler som gjorde slutt på at junkere som bare var 12 og 13 år gamle kunne bli korporaler fram til de ble offiserer med egen kommando. Fra nå av skulle en hver ung mann som var minst 17 år gammel og hadde tjent i tre måneder kunne framstille seg for eksamen for å bli kornett. Før kornettene kunne bli utnevnt til løytnanter måtte de eksamineres på nytt i Berlin, og det var intendert at alle offiserer skulle eksamineres før de kunne forfremmes til høyere stillinger.

Det gamle offiserskorpset reagerte sterkt mot at aristokratiet skulle miste monopolet på å rekruttere offiserskorpset. De oppfattet det som et angrep mot deres egen klasse og en urettferdig berøvelse av en rettighet. Konservative mente at det var feil å legge stor vekt på utdannelse, "siden for mye lærdom dreper karakteren". I mars 1809 gjorde kongen det klart at han ville ha rett til å utnevne offiserer etter eget forgodtbefinnende. Det nye systemet ble innført med noen forandringer, og offiserskorpset ble åpnet for middelklassen og det ble lagt større vekt på utdanning.

Aristokratiet stod på denne tida lavt i kurs siden det fortsatt var kort tid siden nederlaget ved Jena der det aristokratiske offiserskorpset hadde sviktet. Scharnhorst var derfor i stand til å fortsette reformene og omorganisere de militære skolene. Ved midten av 1810 var alle de gamle grunnleggende skolene oppløst, med unntak for Kadettenhäuser i Berlin og Potsdam. Nye skoler ble opprettet i Berlin, Breslau og Königsberg. De ga ni måneders kurs til kandidater til selvstendig kommando. Det ble også opprettet en krigshøyskole i Berlin, et Kriegsakademie. Der ble små grupper utvalgte offiserer gitt kurs med tre års varighet i fag som matematikk, taktikk, strategi, artilleri, militær geografi, fransk og tysk, fysikk, kjemi, hestestell etc. Generalstaben hentet mange nye medlemmer fra den øverste klassen i dette akademiet.

Craig skrev at reformen av offiserskorpset kanskje var den mest vellykkede delen av arbeidet til den militære omorganiseringskommisjonen. Framgangen i arbeidet med å omorganisere hele hæren kom langsommere. Det var vanskelig blant annet siden Preussen var okkupert av franske tropper og hadde små økonomiske midler til rådighet for hæren. De militære reformene måtte foregå under svært usikre forhold og innenfor usikre og ukjente rammer. I september 1808 satte Napoleon i Parisavtalen en øvre grense på 42.000 soldater for den preussiske hæren. Reformatorene måtte da innstille seg på å bygge opp en mindre hær enn de tidligere hadde planlagt.

Parisavtalen la også ned forbud mot ekstraordinære forsvarstiltak og mot opprettelse av en sivilgarde. Det siste var et alvorlig slag for reformatorene. Scharnhorst, Gneisenau og Grolman prøvde forgjeves å få kongen til å avvise kravet siden det ellers ville bli svært vanskelig å gjennomføre reformplanene og opprette et system med verneplikt. Reformatorene mente at det måtte innføres et system med alminnelig verneplikt, og at alle unge menn måtte innkalles, og at de som ikke gikk inn i den regulære hæren måtte tjene i en eller annen form for heimevern. I desember 1808 krevde kommisjonen alminnelig verneplikt for alle menn mellom 20 og 35 år. De anbefalte videre at det ikke skulle bli mulig å bli fritatt fra verneplikten, og at utvelgelsen til den regulære hæren skulle forgå ved loddtrekning, og at det skulle lages planer for en reservemilits som arbeidet sammen med den stående hæren.

Reformatorene la stor vekt på dette siste punktet. Craig skrev at den stående hæren og militsen måtte stå sammen som en enhet, og bare dette kunne virkeliggjøre at plikten til militærtjeneste virkelig kom til å omfatte alle menn. På denne måten kunne det skapes en stolt og krigersk nasjonal karakter. Boyen mente også at den stående hæren og militsen måtte bygges opp slik at de fungerte sammen som en enhet. For Boyen skulle en virkelig nasjonal hær i framtida være som en "nasjonens skole" som lærte de borgerne som tjente i hæren meningen med plikten og forberedte dem til intelligent deltakelse i det offentlige liv. Boyen hadde lenge gått inn for å avskaffe den brutale disiplinen i den gamle hæren. Og det skyldes først og fremst Boyen og Gneisenau at kroppslig avstraffelse for små forseelser ble forbudt i de nye bestemmelsene for hæren som kom 3. august 1808. Det ble organisert et rettssystem i hæren som beskyttet soldatene mot vilkårlige dommer avsagt av lokale kommandanter. Craig skriver at den mer humane rettsordningen som kom i hæren var innført for å gjøre hæren mindre usmakelig for de klassene som hadde vært fritatt fra militærtjeneste, men som etter de nye reglene måtte avtjene verneplikt.

Det var lettere å få kongen til å undertegne prinsipperklæringer enn til å få ham til å sette tiltak i verk. Da reformkommisjonen i desember 1808 anbefalte å innføre alminnelig verneplikt foretok ikke kongen seg noe. Finansrådgiverne hans sa at det ville bli så kostbart at det ville ruinere staten, og dette økte kongens motstand mot planen. Kongen var motstander av planen om en nasjonal milits fra første stund. Parisavtalen ga kongen ytterligere grunn til å gjøre motstand mot planene. I november 1808 tvang Napoleon kongen til å gi Stein avskjed. Dette gledet de konservative. Reformatorene var stoppet, og fram til 1813 fortsatte det gamle rekrutteringssystemet til hæren som var bygd på kantoner, og med alle fritakene fra militærtjeneste, å eksistere.

Scharnhorst og kollegaene hans arbeidet også for å forbedre utstyret og våpnene til hæren, og det ble åpnet nye våpenstøperier. De arbeidet også for å gjøre hærens taktikk bedre, og forsyningstjenesten ble overhalt.

I mars 1809 ble krigsministeriet opprettet. Craig skrev at bak det stod Steins innflytelse. Han hadde arbeidet for å forbedre statens styringssystem ved å forenkle administrasjonen og sørget for at funksjonene hadde en samlet ansvarlig ledelse. Den 23. november 1807 anbefalte Stein at hele administrasjonen ble samlet under ledelse av fem ministerier. Lederne for ministeriene skulle danne et statsministerium som rapporterte direkte til kongen. Et av disse ministeriene skulle være krigsministeriet, og det skulle kunne kontrollere alle militære saker. I desember 1808 ga kongen ordre om at krigsministeriet ble opprettet.

Krigsministeriet skulle ha myndighet over alle militære saker. Militære saker hadde tidligere vært fordelt mellom mange ulike kontor. Det nye ministeriet ble delt i to avdelinger, den Generelle Krigsavdelinga (Allgemeine Kriegsdepartement) og ei Militær Økonomiavdeling (Militär Ökonomiedepartement). Den Generelle Krigsavdelinga skulle ta seg av administrasjon og kommando, og bestod av tre divisjoner. Den første av disse tok seg av personalsaker, inkludert forfremmelser, lønn, utmerkelser, justis og avskjedigelser. Den andre tok seg av opplæring, krigsplanlegging og mobilisering; og den tredje hadde oversyn over artilleriet, befestninger etc. og testing av oppfinnelser. Den Militære Økonomiavdelinga hadde fire avdelinger, og tok seg alt som hadde å gjøre med finanser og forsyninger.

Krigsministeriet ble først samlet under en minister i 1814, men det fikk allerede før den tid en ledelse som var i stand til utføre en samlet og koordinert ledelse. Krigsministeriet begynte å virke i mars 1809, og Scharnhorst ble den dominerende personligheten. De to avdelingene ser ut til å ha samarbeidet godt. Det har hendt at det har vært store konflikter i ledelsen for tysk militær politikk, mellom ulike militære institusjoner eller kontor, og disse konfliktene og stridene har eksistert både før og etter Scharnhorsts tid, men under Scharnhorst fikk den militære politikken en enhetlig ledelse. Forvirringen i de preussiske styrkene før og under slaget ved Jena mot Napoleons styrker i 1806 skyldtes blant annet strid og konflikt innenfor det militære apparatet i Preussen. Dette ble det slutt på. Det mektige Generaladjutantur ble absorbert av første divisjon av den Generelle Krigsavdelinga, under Grolman; den gamle Generalquartiermeisterstab overga sine plikter til andre divisjon av den Generelle Krigsavdelinga; og Oberkriegskollegium og Militärdepartement forsvant fullstendig. Krigsministeriet skulle samarbeide med de andre ministeriene, og slik sett skulle ikke hærens øverste ledelse lenger trenge å være være ei isolert øy, men forholdene ble lagt til rette for at militærvesenet kunne nærme seg det sivile samfunnet.

Seieren over Napoleon

Om Napoleonskrigene i Tyskland har jeg allerede skrevet en tekst, og går derfor ikke så grundig inn på kamphandlingene her.

I april 1809 gikk østerrikske tropper inn i Bayern for å kjempe mot Napoleons styrker. De østerrikske styrkene ble kommandert av erkehertug Karl, og han bad om hjelp fra alle andre tyske stater. I Preussen var det mange som ville slutte seg til østerrikerne. Scharnhorst gikk inn for at Preussen skulle alliere seg med Østerrike, og kom med en plan for å innføre alminnelig verneplikt. Men kongen likte ikke å ta avgjørelser eller å forandre på noe. Craig siterte en uttalelse om at kongen handlet som en mann som var fullstendig overbevist om at motstanderen var overlegen, og at hans eget folk var fordervet og at rådgiverne og kommandantene hans var inkompetente. Kongen var i kontakt med østerrikske myndigheter, og ga løfter om støtte til Østerrike dersom forholdene ble slik at seieren var sikker, men den kunne ikke være sikkert på forhånd, og derfor støttet ikke Preussen Østerrike. Dette førte til stor skuffelse i Preussen, og både Blücher og Gneisenau trakk seg tilbake fra hæren, mens Grolman reiste til England, og sluttet seg til en fremmedlegion i Spania i 1810 som han tjente ved til i 1812.

Mismotet ble større i 1810 og 1811 etter hvert som Napoleon la økt press på Preussen og krevde større ytelser fra Preussen. For å øke presset foreslo Napoleon at Preussen enten overga Schlesien eller skaffet penger til Napoleon ved å redusere hæren til bare å være en kongelig garde på 6.000 mann. Den følgende krisen førte til at ministeriet måtte gå av. Det hadde foreslått at det var bedre å avstå i det minste en del av Schlesien framfor å avvikle hæren. Til slutt ble Schlesien værende preussisk da Hardenberg ble Staatskanzler i juni og lyktes i å overbevise om at han ville skaffe penger til Napoleon. Men de tiltakene Hardenberg måtte ty til for å skaffe penger reduserte de midlene som var tilgjengelige for hæren, og de administrative reformene som Hardenberg satte i verk skapte indre strid. Napoleon reduserte presset på Preussen og reduserte de økonomiske kravene, men Scharnhorst ble tvunget til å gå av som leder for den Generelle Krigsavdelinga, og det svekket den.

Dronninga døde, og dette sammen med de andre begivenhetene og kongens egen disposisjon førte til at kongen ble svært mismodig og fatalistisk. Kongen var sorgtung, og ble religiøs og brydde seg ikke lenger om landets skjebne.

Dette førte til at reformatorenes oppgave i 1811 var ganske umulig. Det begynte å bli tydelig at forholdet mellom Russland og Frankrike ble dårligere. Reformatorene reagerte med å be kongen om å godkjenne planene for mobilisering av hele Preussens mannlige befolkning. Reformatorenes fremste talsmann ved denne anledningen var Gneisenau. Gneisenau mente at for å berge Preussen var det nødvendig å mobilisere hele befolkninga, og når dette var gjort ville befolkninga være berettiget til å få en konstitusjon og et representativt styresett. Sommeren 1811 leverte Gneisenau et dokument til kongen for å få kongen til å kalle befolkninga inn til hæren ved det første tegn på krig mellom Frankrike og Russland. Men kongen var mismodig og trodde ikke at noen ville møte opp selv om folket ble kalt inn.

Hardenberg var heller ikke overbevist om at det var et klokt prosjekt. Hardenberg ble ofte sett på som reformtilhenger, men han orienterte seg på en annen måte. Hardenberg ville helst ikke binde Preussen for nært opp til Russland, for det var ikke noe godt valg å slippe russerne for langt inn i Europa - Napoleon kunne være å foretrekke framfor et russisk despoti. Dessuten var Hardenberg mindre demokratisk innstilt enn reformatorene. Hardenberg var mest opptatt av utenrikspolitikk. Craig skrev at Hardenberg var en svært dyktig utenrikspolitiker. Hardenberg ville ikke gå sammen med Russland mot Napoleon uten å kjenne de russiske intensjonene. Hardenberg vurderte derfor konsekvensene både av en allianse med Napoleon og med Russland, og i mens gikk Hardenberg mot alle planer om mobilisering.

Sent på høsten var forholdet mellom Frankrike og Russland blitt svært dårlig, og begge landene begynte å legge press på Preussen. Napoleon insisterte på at Preussen skulle slutte seg til Rhinkonføderasjonen, som var en lydstat under Napoleon og omfattet det vestlige Tyskland, eller inngå en betingelsesløs allianse med Frankrike. Russland lovte å beskytte Preussen mot konsekvensene av å sette seg mot Napoleons krav. Hardenberg ble tvunget til å velge, og gikk sammen med reformatorene inn for å gå sammen med Russland mot Napoleon. Men den stakkars kongen bestemte seg i november 1811 for å underkaste seg Napoleon.

I mars 1812 undertegnet Frankrike og Preussen en avtale. Craig skrev at avtalen syntes å gjøre alt det arbeidet som var gjort siden 1807 for å styrke den preussiske hæren meningsløst. Avtalen fastsatte at dersom det ble krig mellom Frankrike og Russland skulle Preussen hjelpe Napoleon med en hær på 20.000 mann. Og det var ikke tillatt å gi ordre til mobilisering eller å flytte militære styrker i Preussen uten tillatelse fra Napoleon. To festninger i Preussen skulle umiddelbart bli overtatt av franske styrker. Tre hundre preussiske offiserer, nesten en fjerdedel av offiserskorpset, sa opp sine stillinger i avsky, skrev Craig. Også Clausewitz og Boyen gikk ut av kongens tjeneste. Scharnhorst ba også om å få trekke seg tilbake, men Hardenberg bad om at Scharnhorst ikke fikk trekke seg tilbake. Men Scharnhorst overlot stillinga som generalstabssjef til oberst von Rauch og slo seg ned i Breslau, der mange av de andre reformatorene holdt til, blant andre Blücher.

Napoleon rykket i juli inn i Russland med sin store hær. Preussiske tropper under Yorks kommando var sammen med Napoleons hær. I desember kom Napoleon tilbake sammen med de få restene som var igjen av den store hæren.

Da kongen fikk rapporter om den ulykken som hadde rammet den store hæren til Napoleon trodde kongen ikke på rapportene. Friedrich Wilhelm trodde at Napoleon var uovervinnelig. Derfor ville han ikke foreta seg noe. Den 30. desember inngikk general York en avtale fullstendig på egen hand med kommandanten for de framrykkende russiske styrkene. Der kunngjorde han at de styrkene som han kommanderte var nøytrale.

Før kongen fikk tid til å foreta seg noe kom Stein til Øst-Preussen, og sammen med York sammenkalte han Landdagen. Den ble overtalt til å mobilisere Landwehr, et landforsvar av alle menn mellom 18 og 45 år, for å beskytte provinsen mot franske represalier.

Kongen flyttet fra Berlin til Breslau der mange av reformatorene var samlet. Han utnevnte en komite for å bygge opp Preussens hærstyrker så raskt som mulig. Scharnhorst ble det dominerende medlemmet av komiteen. Komiteen ga aller først ordre om å mobilisere den stående hæren til full styrke og øke antallet regimenter og fordele vante soldater på de nye regimentene. Den tredje februar ble det gitt tillatelse til å danne frivillige frittstående Jaeger avdelinger, og det ble appellert til de velstående klassene som tidligere hadde vært fritatt fra militærtjeneste. Den 9. februar ble alminnelig verneplikt innført, og alle unntak fra den ble fjernet så lenge krigen varte. Den 17. mars ble det gitt ordre om å danne et Landwehr etter modell fra Øst-Preussen som skulle omfatte alle menn mellom 17 og 40 år som ikke var i den regulære hæren eller i de frivillige Jaegeravdelingene. En måned senere kom forordninga om Landsturm, og alle de som fram til da ikke hadde blitt berørt av innkallingene skulle inn i Landsturm, som skulle være et heimevern. Og dermed hadde reformatorenes ønske om å mobilisere hele folket blitt virkelighet.

Da de første av disse ordrene ble gitt i januar og februar var hensikten med å foreta mobilisering ikke blitt klargjort. Preussen hadde sagt opp avtalen med Frankrike, men hadde ikke inngått noen avtale med Russland, og var formelt nøytralt. Craig skrev at det likevel ikke var tvil hos alle de som meldte seg frivillig om at det var franskmennene de skulle kjempe mot. Men kong Friedrich Wilhelm tvilte fortsatt, og tenkte på å prøve å megle mellom Frankrike og Russland. Men den 27. februar ble det inngått en militær allianse mellom Preussen og Russland, og den 16. mars erklærte Friedrich Wilhelm krig mot Frankrike, og neste dag kom han med "An mein Volk" der han fortalte hvorfor han erklærte krig.

Craig skrev at den såkalte frigjøringskrigen var testen på om det arbeidet som reformatorene hadde gjort var godt, og det viste seg å holde mål. Preussen sendte i 1813 seks prosent av befolkninga ut i krigen, omkring 280.000 mann. Men bare en liten del av disse var vante soldater. I mars 1813 var det 68.000 mann i første linje, og det var store tap blant de vante soldatene i de første slagene ved Groß-Görschen og Bautzen. Det ble rekruttert offiserer fra de frivillige Jaegeravdelingene, og Landwehr leverte soldater til den regulære hæren og var et middel til raskt å bygge opp militær styrke. Landwehr beholdt likevel sin egenart som en egen milits. Landwehr var organisert i regimenter med egne uniformer og egen ledelse, og landwehrsoldatene kjempet side om side med regiment fra den regulære hæren. Ved midten av 1813 bestod landwehr av 38 infanteriregiment og 30 kavaleriregiment med tilsammen omkring 120.000 mann.

Viljen til å kjempe mot Napoleons soldater var langt større i 1813 enn den hadde vært i 1806. Craig mener at reformatorenes arbeid var en viktig grunn til dette.

Craig skrev at den preussiske hæren var blitt gjort mer effektiv av Scharnhorst. Hæren hadde nå utmerkede ledere, som generalene Blücher, York, Kleist og Bülow, selv om det kunne være mangel på en del våpen de første månedene. De var langt mer besluttsomme og initiativrike enn de preussiske offiserene hadde vært i 1806. Craig skrev at kanskje det utmerkede stabsarbeidet var mest bemerkelsesverdig. For første gang i hærens historie var ansvarlige stabsoffiserer tildelt til alle kommanderende generaler og korpskommandanter. Blücher gikk til Gneisenau, Boyen til von Bülow, Grolman til Kleist, Clausewitz til Thielmann. Craig nevnte spesielt Grolmans og Boyens stabsarbeid som svært vellykket, og også det gode samarbeidet mellom Blücher og Gneisenau.

Gneisenau tok over Scharnhorsts stilling som generalstabssjef da Scharnhorst ble drept ved Groß-Görschen. Craig skrev at det var et godt valg. Gneisenau insisterte på at stabsoffiserene måtte dele ansvaret for operasjonelle beslutninger tatt av deres kommanderende offiserer. Dette sammen med Gneisenaus støtte til sine stabsoffiserer i diskusjoner med kommanderende generaler styrket generalstabens posisjon og ga den en ånd som varte helt til Hitlers tid, skrev Craig. Gneisenau utviklet den preussiske kommandoteknikken som er karakterisert av klare og omfattende formuleringer av mål som alltid ga rom til individuelle initiativ og handlefrihet. Og, skrev Craig, det var Gneisenau som fikk hæren til alltid å søke å ødelegge fiendens styrker

Napoleon greide raskt å reise nye hærstyrker etter nederlaget i Russland. Og i de første sammenstøtene med ham ved Groß-Görschen og Bautzen fikk preusserne og russerne grunn til å tro at de ikke var sterke nok til alene å vinne krigen. De anstrengte seg derfor enda mer for å få Østerrike på sin side. Østerrike under Metternich var ikke ute etter å nedkjempe Napoleon for en hver pris, men ønsket å gjenopprette maktbalansen i Europa. Metternich ønsket ikke at Russland skulle få dominere Europa på den måten Napoleon hadde gjort. Østerrikerne var mer forsiktige og mindre bestemte enn preusserne, og samarbeidet mellom dem ble ikke godt.

Høsten 1813 vant preusserne slag ved Katzbach under Gneisenau, ved Nollendorf under Kleist, og Blücher gikk over Elben.

Og i oktober 1813 led Napoleons styrker det store nederlaget ved Leipzig, men muligheten til å forfølge Napoleons styrker og drive dem langt bort ble ikke utnyttet, og i de følgende månedene ble samholdet mellom de allierte dårligere. I februar 1814 var de ved grensene til Frankrike, og da ønsket den østerrikske hærføreren Schwarzenberg å stoppe framrykkinga og innlede forhandlinger med franskmennene. Metternich gikk inn for at Frankrike skulle få være bak sine naturlige grenser med Napoleon som hersker. Blücher gikk på dette tidspunktet sterkt inn for å fortsette krigen. Craig skrev at Grolman overtalte tsaren og Friedrich Wilhelm til å tillate at Blüchers styrker og Bülows styrker gikk sammen og åpnet en egen offensiv. Dette tvang til slutt fram en fortsettelse av krigen. Men det var fortsatt uenighet mellom Østerrike, Russland og Preussen. Craig skrev at det var først etter at Napoleon hadde vist seg uforsonlig ved Chatillon og vist at han ikke ville inngå kompromisser at østerrikerne aksepterte krigsplanen til Gneisenau.

I mars gikk de allierte hærene inn i Paris, og Napoleon ble satt i varetekt. Senere, i 1815, la han ut på et nytt eventyr som sluttet ved Waterloo.

Den konstitusjonelle krisen i 1819

Etter Napoleons endelige nederlag anerkjente kongen at reformatorene hadde vært nøkkelpersonene i kampen for å gjenreise Preussen, og de fikk høye stillinger og makt og ære. Men det forholdet de hadde til kongen var noe spent.

Reformatorene hadde gjenreist Preussen, men de hadde gjort lite for å bli venner med kongen og for å komme inn i hans sirkler. Tvert i mot irriterte de ham ofte. De hadde vært insisterende og lite villige til å utføre ordrer som de ikke satte pris på. De var egenrådige og ville gjøre det de selv mente var riktig å gjøre. Kongen kunne synes at det virket som ulydighet og oppsetsighet.

Craig skrev at holdninga deres under forhandlingene i Wien var enda verre. De hadde vært kritiske overfor forhandlingsprosedyren og taktikken til den preussiske delegasjonen og vært svært misfornøyde med forhandlingsresultatet. De hadde gått inn for planer om tysk samling som kongen ikke var interessert i. De hadde gått inn for at Preussen burde få legge under seg hele Saksen, og de hadde til og med være villige til å gå til krig mot Østerrike for å oppnå dette.

Reformatorenes politikk var ikke populær utenlands. Østerrikerne så på reformatorene med mistanke. Tsaren satte heller ikke pris på dem, og de var heller ikke populære i Storbritannia. De reaksjonære kretsene som hersket i alle land mente at reformatorene var farlige radikalere, de hadde både nasjonalistiske og demokratiske tendenser, og det passet ikke inn i reaksjonens Europa. Kongen ble klar over dette, og Hardenberg fortalte kongen at generalene hans ikke lenger var fordelaktige for Preussens internasjonale rykte og stilling, og dette var av betydning for kongen. Kongen ble derfor mer kritisk innstilt overfor Gneisenau og de som delte hans syn. Craig skrev at kongen betrodde en engelsk militær observatør enda mens kampene foregikk at Gneisenau var for flink for sitt eget beste, og kongens generaladjutant skrev til Pozzo di Borgo i oktober 1815 at kongen var bekymret over den innflytelsen som Gneisenau og vennene hans utøvde i regjeringa og ville bli kvitt dem.

Det var mange som mente at Stein og Scharnhorst hadde "ført revolusjon inn i landet", og som mente at de militære og sivile reformene ville føre til at monarkiet ble ødelagt og til krig mellom de eiendomsløse og de rike. Denne opposisjonen mot reformatorene hadde eksistert lenge. Craig nevnte den såkalte Perponcher klubben som var stiftet i 1807-1808, og der menn som Kalkreuth, Jagow og York møttes og snakket ondt om Scharnhorsts ideer. Christlich-deutsch Tischgesellschaft var ei forening der offiserer, godseiere og akademikere møttes, og agiterte mot reformatorene. De hadde vært i gang siden 1811 uten å ha utrettet nevneverdig. Men nå under ledelse av fyrst Wittgenstein og hertug Karl von Mecklenburg begynte de å få overtaket.

De reaksjonære styrket gradvis stillinga si. I 1814 og 1815 virket fortsatt posisjonen til reformatorene trygg. I juni 1814 gjorde kongen de administrative reformene fra 1809 varige og fullførte samlingen av krigsministeriet. Den gamle todelingen ble avskaffet i det den Generelle Krigsavdelingen og den Militære Økonomiavdelingen ble oppløst, og et enhetlig krigsministerium ble opprettet. Og kongen utnevnte Hermann von Boyen til krigsminister, og Boyen var den av alle reformatorene som hadde stått Scharnhorst nærmest.

Boyen ville sørge for at det som Scharnhorst hadde stått for ble varig. Han visste at man i konservative kretser ville ha bort ordningen med alminnelig verneplikt og vende tilbake til det gamle systemet for rekruttering av soldater. Fyrst Wittegenstein hevdet at "å bevæpne en nasjon betyr rett og slett å organisere og legge til rette for opposisjon og misnøye". Wittgenstein ville ha bort både bestemmelsen om alminnelig verneplikt og Landwehr. Boyen arbeidet for å begrense innflytelsen til Wittgenstein, og lyktes lenge med det.

Sommeren 1814 laget Boyen og Grolman utkast til den loven som regulerte militærtjenesten i Preussen fram til 1860-årene, og de fikk kongen til å akseptere den. Den nye Wehrgesetz fastsatte at alle mannlige preussere det året de ble tjue år gamle hadde plikt til å avtjene militærtjeneste. De ville være skrevet inn i den stående hæren i tre år og to år i den aktive reserven, og sju år i den første reserven til Landwehr som i krigstid ville tjene sammen med den regulære hæren, og i sju år i den andre reserven til Landwehr som i krigstid ville bemanne festninger og være et heimevern. Bare i de første tre årene ville de være kontinuerlig i tjeneste. Men de ville ha en militær status til de var 39 år gamle, og i denne tida ville de bli kalt inn til kortvarige repetisjonsøvelser. Når de ble førti år gamle ville de ha plikt til å tilhøre Landsturm. Reformatorene regnet med at Preussen på denne måten kunne få en hær på 500.000 mann, men i aktiv tjeneste ville det til en hver tid bare være 130.000 mann.

Da denne loven ble satt i kraft var det ikke lenger mulig å vende tilbake til det gamle systemet, skrev Craig. Den eneste muligheten til fritak fra militærtjeneste etter denne loven var for å gjennomføre høyere utdannelse. Hardenberg og andre ministre hevdet at å avbryte utdannelsen til unge menn som ville bli profesjonelle, vitenskapsmenn eller gå inn i statstjenesten ville skade nasjonen umåtelig, og Boyen innførte motvillig ei ordning som tillot at unge menn fra de utdannede klassene som kunne bevæpne og utstyre seg selv kunne få adgang til Jaegerbataljoner som ett års frivillige (Einjährig-Freiwillig). De gjennomførte førstegangstjenesten på bare ett år. Til å begynne med var det den kommanderende offiseren som avgjorde hvem som tilhørte de utdannede klasser. Men i 1822 ble det bestemt at frivillige bare ville bli akseptert etter å ha greid den eksamenen som fulgte ved slutten av Tertia i gymnaset. Denne ordningen med ett års frivillig militærtjeneste skulle vare helt til 1918.

Boyens lov sikret også at Landwehr fortsatte å eksistere. Boyen og andre reformatorer mente at Landwehr skulle være et bindeledd mellom det militære og det sivile samfunnet. Da Boyen laget utkast til lov om omorganisering av Landwehr, den ble satt i kraft i november 1815, gikk Boyen ut fra at Landwehr i fredstid ville ha sin egen organisasjon og sin spesielle karakter som en nasjonal milits, og at Landwehr i krigstid ville gå sammen med den stående hæren på brigadenivå. Boyen gikk ut fra at avdelingene i Landwehr ville ha et nært forhold til distriktene som de var stasjonert i, og at offiserene i Landwehr ville være formuende menn med demonstrert ledererfaring nominert av distriktets (Kreis) myndigheter og valgt av de andre offiserene i enheten, og at de ville bli inspisert av en spesiell Landwehrinspekteure som stod ansvarlig overfor krigsministeriet.

Craig skrev at det gledet de som hadde deltatt i reformarbeidet i 1807 og 1808 at Boyen lyktes i å gjennomføre dette programmet, og at han forsvarte det effektivt i 1817 da en finansiell krise førte til at det ble skarpt angrepet. Reformatorene ønsket at verket deres skulle bli kronet av en grunnleggende konstitusjonell reform som i det minste ville gi Preussen en skriftlig konstitusjon og en form for nasjonal representasjon. Craig skrev at dette hadde vært implisitt i de militære reformene fra begynnelsen av. Reformpartiet hadde alltid ment at plikten til å avtjene verneplikt skulle balanseres av retten til å ha en stemme i staten. Boyen hadde tenkt på den reformerte hæren som en skole for folket der folket skulle lære å være statsborgere. Men da reformpartiet prøvde å sette programmet sitt i verk møtte det krefter som ble for sterke. Og etter at Preussen hadde gått gjennom en konstitusjonell krise overtok de reaksjonære makta i Preussen.

Craig skrev at det kanskje var uheldig at den mannen som ledet kampen for konstitusjonelle reformer var Wilhelm von Humboldt. Etter at Stein hadde trukket seg tilbake ble Humboldt ansett for å være Preussen mest fremstående offentlige tjenestemann og opplyste menneske. Som kulturminister i reformperioden hadde han grunnlagt universitetet i Berlin, og han hadde deltatt ved kongressen i Wien og gjort svært godt arbeid der. Han var kjent for sitt liberale politiske syn og for å gå inn for en skriftlig konstitusjon og representative institusjoner og ministeransvarlighet. Da Humboldt i 1819 ble en av Preussens ministre trodde man at Humboldt ville gjennomføre konstitusjonelle reformer.

Men Humboldt var ingen dyktig praktisk politiker. Situasjonen ble for komplisert, og Humboldt greide verken å bedømme situasjonen eller de menneskene som hadde makt og myndighet. Han greide slett ikke å avsløre den slu taktikken til de reaksjonære, og han kastet bort tida og energien sin på personlige stridigheter mot kansler Hardenberg.

Hardenberg var ikke motstander av en konstitusjon eller representative organ, men han var forsiktig og ville overveie konsekvensene av handlinger før han foretok seg noe. Humboldt viste liten respekt for Hardenberg og prøvde ikke å komme til forståelse med ham. Humboldt kritiserte det utkastet til konstitusjon som Hardenberg hadde laget i august 1819, samme måned som Humboldt ble et aktivt medlem av statsministeriet, og Humboldt prøvde å samle de andre ministrene mot Hardenberg. Den reaksjonære Wittgenstein smigret Humboldt og var glad for at Humboldt splittet det som kunne ha vært reformkrefter.

I september kunngjorde kongen at han sluttet seg til Karlsbaddekretene som skulle få slutt på revolusjonær agitasjon i Tyskland. Hardenberg stod ikke bak denne avgjørelsen. Men Humboldt innså ikke dette, og rettet sterke angrep mot Hardenberg. Krigsminister Boyen hevdet at Karlsbaddekretet var et inngrep i indre forhold i Preussen som ikke var berettiget, og at den alliansen mellom Østerrike og Preussen som ble implisert i at de stod sammen om Karlsbaddekretet var urealistisk sett på bakgrunn av de motstridende interessene de to landene hadde i Tyskland.

Angrepene til Humboldt hadde gjort Hardenberg sint, og han ville ha Humboldt ut av regjeringa. Wittgenstein og mennene hans overlot derfor Humboldt til Hardenberg, og konsentrerte seg om å angripe Boyen. Kongen var usikker på Boyen siden Boyen fortsatt stod nært det som hadde vært Scharnhorsts politiske oppfatninger, og Boyens angrep på Karlsbaddekretene ville svekke kongens tillit til Boyen enda mer. Wittgensteins krets fordoblet derfor angrepene på den nye militære ordningen, og angrep spesielt Landwehr.

I 1819 var Landwehr sårbar for kritikk for dets effektivitet hadde blitt redusert i løpet av fredstida. I utgangspunktet hadde man trodd at en stor del av styrken ville bestå av soldater som hadde avtjent tre år i hæren, men statens finanser la sterke begrensninger på størrelsen til hæren, og rekrutter som det ikke var plass til i hæren ble overlatt til Landwehr der de fikk kortvarig og mangelfull trening. Og øvelsesperiodene til Landwehr var blitt redusert. Et økende antall offiserer hadde bare avtjent ettårig militærtjeneste, og var ikke av beste kvalitet. Disse svakhetene var synlige under de årlige manøvrene.

Wittgenstein og hans krets hadde lenge hevdet at Landwehr var politisk upålitelig, og de sa nå at det også viste seg at Landwehr var så lite dugelig militært at det burde overvåkes nærmere, og dette gikk kongen med på. I desember 1819 ga kongen ordre om at Landwehr og den regulære hæren skulle sluttes nærmere sammen, og at Landwehr skulle omorganiseres på en måte som ga det mindre selvstendighet i forhold til den regulære hæren. Landwehr ble i betydelig utstrekning underordnet og innordnet i den regulære hæren.

Boyen reagerte sterkt mot dette, og leverte inn sin avskjedssøknad. Den karakteren som Boyen hadde ønsket å utvikle hos Landwehr, en sivilisert forbindelse mellom hæren og det sivile samfunnet, ville det nå bli umulig å utvikle. Kongen bad Boyen om å fortsette som krigsminister. Grolman handlet på samme måte som Boyen, og leverte inn sin avskjedssøknad. Humboldt og Beyme ble avskjediget som ministre. Reaksjonen hadde dermed blitt kvitt de siste reformatorene som hadde hatt stor politisk makt.

Reaksjonen

Craig skriver at 1819 var et ulykkens år for Preussen, og at med bedre samarbeid mellom Humboldt, Hardenberg, Boyen og Beyme kunne det ha blitt gjennomført konstitusjonelle reformer som kunne ha ført til at en eller annen form for nasjonal representasjon ville ha blitt opprettet med en viss ministeransvarlighet, og det kunne kanskje til og med ha gjort det mulig å samle Tyskland med fredelige midler. Men i 1819 overtok reaksjonen i Preussen, og da Boyen og Humboldt var borte var det ikke lenger mulig å opprette en nasjonal representativ forsamling. Hardenberg støttet fortsatt tanken om dette, men han var alene om tanken på høyeste plan. I 1823 ble heller åtte provinsielle stenderforsamlinger opprettet framfor ei nasjonalforsamling. Disse stenderforsamlingene var dominert av reaksjonære godseiere.

Men selv om reaksjonen overtok gikk man ikke tilbake til det gamle militære rekrutteringssystemet, men prinsippet om alminnelig verneplikt ble beholdt. I 1833 ble førstegangstjenesten redusert fra tre til to år for at større del av ungdommen skulle avtjene verneplikten, siden det ble klart at hæren var så liten at bare en mindre del av de unge mennene avtjente verneplikt med så lang tjenestetid som tre år. Dette var en forbedring.

Craig skrev at etter 1819 ble hæren langsomt men sikkert av bedre kvalitet. Både våpnene og kvaliteten på opplæringa ble bedre. Craig skrev at stabsarbeidet i den preussiske hæren var det beste i Europa. Det arbeidet som Scharnhorst og Grolman hadde begynt ble fortsatt etter 1819 av Müffling og Krauseneck. Generalstaben foretok regelmessige systematiske landskapsstudier, og det foregikk regelmessige utveksling av offiserer mellom generalstaben og avdelingene i hæren.

Den administrative enheten i hæren som var blitt opprettet mellom 1809 og 1814 ble for det meste opprettholdt. Den splittelsen som skulle oppstå kom først i andre del av århundret.

Craig skrev at det ble satset mindre på utdanning av offiserskorpset etter 1819. Scharnhorst hadde lagt stor vekt på utdannelse, men Hake, som var krigsminister fra 1819 til 1833, mente at utdannelse av offiserene ikke var av betydning. Derimot ble hærens utdanningsinstitusjoner stadig bedre. Clausewitz var i den Allgemeine Kriegsschule, og forbedret stadig dens standard. Men mange offiserer var så dårlig utdannet at det ble nødvendig med spesielle reguleringer i 1836 og 1844. Offiserene ble beordret til å forbedre sin intellektuelle standard så mye at de var verdige representanter for offiserskorpset. Fra 1818 til 1839 ble antallet Kadettenanstalten fordoblet. Kandidater ble tatt inn fra de var elleve år gamle, og 17 år gamle fikk de begynne i hæren.

Offiserskorpset ble mer profesjonalisert, og det holdt stor avstand til det sivile samfunnet. Offiserskorpset fjernet seg fra det sivile samfunnet, og ønsket heller ikke at det sivile samfunnets myndigheter skulle ha myndighet over militærvesenet.

Craig skrev at i uroen etter krisen i 1819 kom de første tegn på en organisert liberal bevegelse i Preussen. Liberalere begynte å gjenta at den regulære hæren var et redskap for undertrykkelse, og framhevet Landwehrs innsats under frigjøringskrigen på bekostning av den regulære hæren. Hæren ble beskyldt for å være et fremmedelement i samfunnet, og liberale hevdet at den burde oppløses og erstattes av en utvidet nasjonal milits.

Craig skrev at disse argumentene ville ha betydd lite dersom ikke myndighetene hadde bekreftet og forsterket dem med sin oppførsel. Myndighetene gikk fram på en slik måte at det virket som om de var mer interessert i å bruke hæren til å undertrykke befolkninga enn til å forsvare landet. Det ble også gitt uttrykk for dette i militære publikasjoner der det ble lagt stor vekt på hæren som en "ordensfaktor i samfunnet". Og troppene gikk brutalt fram mot sivile ved en del tilfeller, for eksempel i Berlin i 1830 og i 1835.

Hæren ble mislikt og mistrodd, og den ble betraktet som et stengsel for sosial og politisk framgang.


Friedrich Wilhelm, hæren og konstitusjonen,

1840-1858

I 1840 fikk Preussen en ny konge. Mange håpet at det ville komme forandringer i styre og stell, men den nye kongen var ikke villig til å gjennomføre reformer. Dette førte til skuffelse. Samtidig var dette ei tid med sterk befolkningsvekst, men ikke så sterk økonomisk vekst, og dette førte til økende fattigdom, og sterke uroligheter og opptøyer, og til slutt til revolusjon i 1848.

I 1848 spilte hæren en avgjørende rolle. Craig skrev at det var framferden til troppene i Berlin og holdningen til lederne deres som påskyndet oppstanden den 18. mars 1848. Og det var tilbaketrekningen av troppene fra byen den 19. mars som ga partiet for konstitusjonell reform kontroll over begivenhetene. Men lederne for partiet innså at så lenge de ikke hadde kontroll over hæren var stillingen usikker. Da Preussens første valgte nasjonalforsamling kom sammen i april 1848 prøvde de liberale gruppene som dominerte nasjonalforsamlinga å gjennomføre militære reformer og å begrense kongens makt over hæren, og å få hærens troskap til å være rettet mot den konstitusjonen som nasjonalforsamlinga ville skrive, og ikke mot kongen.

Men de liberale og demokratiske gruppene greide ikke å komme fram til et militært program, og kongen fikk tid til å komme seg fra skrekken. I november 1848 ga kongen hæravdelinger ordre om å gå inn i Berlin. Og da var den liberale revolusjonen over. En måned senere kom kongen med en konstitusjon, men den lot kongen beholde kommandomyndighet over hæren, og hadde få liberale reformer.

Revolusjonen i 1848 økte avstanden mellom de militære og det sivile samfunnet. Den militære tilbaketrekningen den 19. mars liknet på et nederlag, og dette søkte offiserskorpset å hevne ved arrogant oppførsel overfor sivile. De øverste offiserene mente at hæren måtte være forberedt på flere revolusjoner, eller forsøk på å skape revolusjon. I de første ti årene etter 1848 betraktet de øverste offiserene hæren først og fremst som en innenlandsk politistyrke, og motsette seg utenrikspolitikk som kunne førte til væpnede konflikter utenlands. Dette bidro til at Preussen ga etter for Østerrike ved Olmütz i 1850 og til en vinglende politikk under Krimkrigen, og det økte tallet påstander om at hæren i Preussen var forskremt og bare dugde til å foreta innenlandsk undertrykkelse.

De første årene til Friedrich Wilhelm IV

Craig skrev at Friedrich Wilhelm IV har blitt bedømt på svært ulike måter, og det også var svært ulike oppfatninger av ham i samtida. Han ble til dels oppfattet som uforståelig og noe uberegnelig. Han hadde mange ulike interesser, og hadde dyp politisk innsikt. Craig skrev at han hadde god evne til å vurdere en politisk situasjon, men slett ikke like god evne til å handle politisk. Friedrich Wilhelm IV var ofte ubesluttsom i situasjoner der det var nødvendig å handle. Men når han greide å gjøre seg opp en mening var han handlekraftig.

Craig skrev videre at kongen ikke greide å gjøre seg forstått, og dette var farlig. Han var en svært sjarmerende mann og en god taler som kunne fenge andre mennesker, men han var så tvisynt at intensjonene og meningene hans ofte ikke kom tydelig fram. Spesielt i de første årene da han var konge var det mange misforståelser om den politikken han ønsket å føre. Craig skrev at da han første gang stod offentlig fram som konge og holdt tale, da han ble innsatt som konge i Berlin, framsto han som en liberal hersker som ville feie bort de reaksjonære forbudene og innlede en periode med reformer og framgang. Dette inntrykket ble styrket av at han tillot større pressefrihet og bad Hermann von Boyen bli krigsminister. Derfor kunne det være naturlig at liberalere og folk som led under undertrykkelse og nød festet håp til den nye kongen og trodde at han ville støtte deres krav, men der tok de feil.

Kongen stod fjernt fra sine undersåtter og fra deres interesser og ønsker. Han kunne appellere til undersåtterne, men mente at han ikke skyldte dem noe til gjengjeld for deres ytelser. Craig skrev at kongen trodde at han var innsatt ved Guds nåde og bare stod ansvarlig overfor Gud. Og dermed var det ingen forståelse mellom kongen og flertallet av undersåttene.

Craig skrev at kongens utnevnelsen av Boyen og hans amnesti til politiske fanger og lettelsen av sensur og andre liberale handlinger som kongen innledet sitt styre med skyldtes at kongen ønsket å virke som en vis og storsinnet hersker. Kongen hadde ingen intensjoner om å føre en konsekvent liberal politikk, men folk kom til å tro at kongen ville demokratisere samfunnet, og dette ga dem farlige ønsker og forhåpninger. Folk trodde at de kunne vente demokratiske reformer med en konstitusjon og en nasjonal representativ forsamling. Avisene, som fikk lov til å trykke politisk materiale etter en generasjon med sensur, diskuterte disse spørsmålene og det ble trykt tekster om ting som var skjevt og skakt i samfunnet og som burde rettes på. Befolkninga ble begeistret av forhåpningene som den hadde fått.

Dette irriterte Friedrich Wilhelm. Han gjorde det klart overfor Boyen og Oberpräsident von Schön, som begge hadde fortalt kongen at de håpet på en konstitusjon, at han ikke hadde noen intensjoner om å gi en konstitusjon. Og han motsatte seg alle ønsker om en folkevalgt nasjonalforsamling, og kom med et forslag om en erstatning som ingen satte pris på da det endelig var utarbeidet og ble offentliggjort i februar 1847. Forslaget fra kongen gikk ut på at de eksisterende landdagene skulle møte samlet, og da kunne si seg enig i statslån og skatteøkning og komme med råd om styre og stell. Men denne forsamlinga skulle ikke være sittende, men bare møte sjeldent. Den skulle velge en sittende komite for statens gjeld og en større komite som skulle bestå av delegater som var valgt av landdagene og som skulle møtes hvert fjerde år og ha samme oppgaver som de samlede landdagene. Overlappingen av ansvarsområder og funksjoner, og hele konstruksjonen, virket forvirrende, og tilfredsstilte ingen.

Da den første samlede landdagen ble åpnet i Berlin 11. april 1847 sa kongen i talen til forsamlinga at "ingen makt på jord vil noen gang tvinge meg til å omforme det naturlige forholdet ..... mellom fyrste og folk til et konvensjonelt, konstitusjonelt; verken nå eller noen annen gang vil jeg tillate et skrevet stykke papir å tvinge seg, som et annet forsyn, mellom vår herre Gud i himmelen og dette landet, å styre oss med sine paragrafer og, gjennom dem, å erstatte den eldgamle lojaliteten". Kongen gjorde det klart at landet ikke skulle styres etter folkets vilje eller etter den offentlige mening, men etter lovene og kongens egen frie vilje. Han gjorde det også klart at den samlede landdagen ikke representerte folket, men stendene.

Bismarck var til stede og forsvarte kongens standpunkt, selv om det var stor misnøye i forsamlinga med den talen som kongen hadde holdt. Mange medlemmer av forsamlinga gikk sammen om å be kongen om at forsamlingas myndighet ble utvidet, og om at den fikk møte annethvert år, og om at de komiteene som kongen hadde satt opp ble avskaffet. Da kongen nektet å gjøre noen endringer ble delegatene fortørnet, og da kongen bad om at to statslån ble godkjent ville forsamlinga ikke godkjenne opptak av lånene. Forsamlinga ble oppløst i en dårlig stemning.

Men det hadde foregått klargjørende debatter om viktige spørsmål mens forsamlinga var samlet. Mange av delegatene var blitt overbeviste at de ikke kunne vente politisk og sosial framgang med kongens hjelp, og at kongen var en reaksjonær absoluttist. Opposisjonen mot kongen ble hardere.

Den stående hæren var kongens viktigste våpen, og representanter for borgerskapet angrep privilegiene til offiserskorpset og motsetningene mellom hæren og samfunnet. Craig skrev at det var blitt ventet da kongen ble innsatt at han ville holde hæren i tømmene for å hindre dens dårlige oppførsel overfor sivilbefolkninga, og utnevnelsen av Boyen hadde styrket dette håpet. Disse forhåpningene ble skuffet, og hærens oppførsel var blitt verre og var nå blitt en alvorlig fare for den sosiale freden.

Under Boyen ble hærens tekniske dyktighet forbedret og betalingen og rasjonene til offiserene ble bedre. Den militære straffeloven ble revidert og hele hæren ble utstyrt med Dreyse nålegevær. Men forholdet mellom hæren og det sivile samfunnet ble ikke bedre. Boyen hadde problem med generalene - flere av dem var fyrster og grever, og det hendte at de nektet å følge ordrer fra Boyen, uten at Boyen fikk støtte fra kongen.

Det kom til mange blodige sammenstøt mellom tropper og sivile. I 1848 beskyldte en løytnant i Königsberg en lokal advokat for majestetsfornærmelse og utfordret advokaten til duell, og drepte advokaten. Offiserskorpset ville at løytnanten ikke skulle straffes, men Boyen insisterte på at han ble straffet. Befolkninga i Königsberg var oppbrakt og krevde at drapsmannen skulle bli straffet. Da befolkninga kritiserte oppførselen til garnisonen truet kongen dem.

Dette var ei tid med økende fattigdom, og det var demonstrasjoner mot elendigheten. De lokale myndighetene kalte ofte inn hæren for å slå ned demonstrasjonene, og det kunne foregå med stor brutalitet.

Craig skrev at da året 1848 begynte hadde den reformorienterte middelklassen mistet all tillit til kongen og hæren. Arbeidere og fattigfolk i land og by så på hæren som et undertrykkelsesredskap for kongen og myndighetene.

18-19. mars 1848

Den 23. februar 1848 måtte den franske regjeringa gå av på grunn av revolusjon. Det skapte spenning og opphisselse i Tyskland. Det kom til oppstand i mange byer, også i Berlin. Det gikk tre veker fra oppstanden i Paris til oppstanden i Berlin. Craig skrev at det er blitt hevdet at oppstanden var uunngåelig, og Craig kommenterer at myndighetene i Berlin gjorde alt som var mulig for at det skulle komme til oppstand. Dette var spesielt tilfelle blant de høyest rangerte offiserene.

Det karakteriserte den militære tenkning at da oppstanden i Paris ble kjent gikk de militære ut fra det eneste midlet de hadde var bruk av militære styrker. Flere av kongens sivile rådgivere gikk ut fra at en oppstand kunne bli unngått dersom kongen kom med innrømmelser og gikk med på noen av kravene om konstitusjonelle og sosiale reformer. Men de militære som var i kontakt med kongen hadde ingen sympati for disse rådene.

De militære påstod at uroen skyldtes fremmede revolusjonære og agenter for utenlandske makter. Og at innrømmelser ville være innrømmelse av svakhet, og ville sette monarkiet i fare. Craig skriver at det ser ut til at noen av offiserene ønsket en oppstand for å få ta hæren i bruk.

Det offiserene fryktet mest var at kongen ville svikte dem. Friedrich Wilhelm var en dårlig rytter og liknet ikke på en soldat. Offiserene stolte ikke helt på ham. De trodde at han kunne finne på å liberalisere regimet. Generalløytnant Prittwitz ble utnevnt til assistent for militærguvernøren i Berlin, og han anbefalte at kongen og familien hans forlot Berlin og at garnisonen i Berlin ble forsterket.

Craig skrev at det er mulig å forstå at kongen kunne finne på å liberalisere regimet, for oppførselen hans var svært tvetydig. Den sterke politiske agitasjonen i Berlin gjorde inntrykk på kongen. Kongen fulgte ingen klar linje, men svinget mellom de rådene som han fikk fra ministrene og de rådene som han fikk fra offiserene. Ministrene rådet kongen til å opptre liberalt, men det eneste han kom fram med av politiske innrømmelser var at han tillot de samlede landdagene å ha periodiske møter, og dette tilfredsstilte ingen. Friedrich Wilhelm nektet å la hæren ta seg av urolighetene på egen hand, selv om han lot forsterkninger til garnisonen i Berlin bli innkalt.

Kongen trakk ikke opp noen klar linje eller noe klart handlingsmønster eller noen plan for hvordan uroligheter og oppstand skulle møtes. Berlin var full av soldater, og samtidig foregikk det politiske møter og demonstrasjoner for langtrekkende konstitusjonelle og sosiale reformer. Politipresidenten i Berlin, Minutolli, fikk tillatelse av kongen til å bruke soldater som forsterkning av politistyrken i sammenstøt med de lavere klassene. Dette innledet en serie blodige sammenstøt som begynte den 13. mars og utviklet seg til harde gateslag den 18. og 19. mars.

De fleste offentlige møtene som hadde foregått i Berlin hadde foregått på en rolig måte, men da troppestyrker begynte å overvåke møtene ble de fiendtlig innstilte overfor troppene. Den 13. mars gikk kavaleri løs på deltakerne i et møte på Unter den Linden, og to dager senere skjøt soldater mot mennesker som var samlet utenfor slottet. Den 16. var det enda alvorligere sammenstøt, og soldater skjøt mot ubevæpnede sivile og drepte noen av dem. Nyheten om dette spredte seg raskt, og de første barrikadene ble satt opp.

Kongen forstod at dette var en alvorlig situasjon. Oberpräsidenten i provinsene bad kongen om å foreta seg noe som kunne lette spenningen, og den 14. mars ba kongen de samlede landdagene om å møtes i Berlin i slutten av april. Men da situasjonen i Berlin ble alvorligere og det kom melding om oppstand i Wien og at Metternich hadde flyktet, forsto kongen at han måtte gå lenger. Kongen ba minister Bodelschwingh om å utforme et dokument som skulle tilfredsstille undersåttene. I dokumentet stod det at de samlede landdagene ville samles den 2. april og at forsamlinga ville få større myndighet, og at kongen var villig til å gi en konstitusjon. Friedrich Wilhelm ga også løfte om å ta initiativ til å reformere den tyske konføderasjonen og å ta bort alle restriksjoner på avisenes trykkefrihet.

Men det ble ikke sagt noe om å dra troppene ut av Berlin. Men i det minste en av kongens rådgivere mente at dette burde gjøres. General von Pfuel, guvernør i Berlin, ba om at de troppene som var blitt hentet inn fra provinsene ble sendt tilbake mens de lokale troppene ble holdt inne i kasernene sine. Men kongen gjorde det stikk motsatte: om morgenen den 18. fulgte han råd fra von Alvensleben og Rauch og overførte kommandoen over alle troppene i Berlin fra Pfuel til general von Prittwitz.

Craig skrev at hadde det ikke vært for de militære ville den 18. blitt en dag med glede og feiring og redusert spenning. Klokka to var dokumentet undertegnet og offentliggjort, og det ble mottatt med utbredt glede og begeistring. En menneskemengde kom til slottet, helt tydelig for å hedre kongen og uttrykke sin glede. Berlin syntes å være i karnevalsstemning, skrev Craig.

Men da menneskemengden kom inn på slottsplassen ble Prittwitz redd for kongens sikkerhet, og han red i spissen for ei avdeling kavaleri mot menneskemengden og ga den ordre om å spre seg. Da menneskemengden så troppestyrken forsvant det glade humøret, og menneskene vek ikke for soldatene. Da major von Falkenstein så at Prittwitz var omgitt av sinte sivilister tok han to kompani infanteri ut på plassen. Da de ble involvert i urolighetene gikk geværene til to av soldatene av. Det ble ropt "forræderi!", og flere soldater begynte å skyte. De drev sivilistene bort fra plassen, og nyheten om det som hadde skjedd spredte seg raskt, og folk begynte å bygge barrikader over veiene til slottet, og det ble oppstand i byen.

Hæren synes å ha satt pris på det som hadde foregått, for nå hadde den skaffet seg en fiende som den kunne gå til aksjon mot. Prittwitz skrev senere: "Følelsen av å ha ristet av seg massen av folk var ekstremt fordelaktig for soldatene, som det også var å ha en endelig fiende foran seg og å ha nådd slutten på den fram til nå eksisterende tålmodighetsprøven". Majoriteten av de høytstående offiserene på slottet var lettet siden situasjonen så ut til å ha blitt enklere. Nå var det bare å slippe soldatene løs på befolkninga. Men først måtte kongen overtales til å forlate slottet. Under et møte på slottet der det ble sagt at kongen burde forlate Berlin innvendte rittmester Edwin von Manteuffel at kongen stammet da fra Friedrich II, og han ville aldri ha trukket seg tilbake.

Og kongen ville verken forlate Berlin eller gi de militære frie hender. Og hæren oppdaget at det ikke var helt lett å få kontroll over situasjonen. Kongen visste ikke hva han skulle foreta seg, men han ga dann og vann noen ordrer som gikk på tvers av det de militære ville foreta seg.

Soldatene hadde med en gang begynt å angripe barrikadene og de som forsvarte dem. De som forsvarte barrikadene hadde stort sett ikke våpen, bare klubber og stein. Men de soldatene som var kalt inn var for en stor del bare nye rekrutter, og hæren var ikke trent i gatekamper. Det ble stadig bygd nye barrikader, og situasjonen var uoversiktlig og ga hæren langt større problem enn den hadde ventet. Og det gikk langt senere å erobre gatene enn hæren hadde trodd.

Om kvelden den 18. gikk Georg von Vincke til slottet for å be kongen om å gjøre alt han kunne for å få slutt på kampene. Han ba om at troppene ble dratt tilbake siden de var trøtte og mismodige. Ved midnatt snakket kongen med Prittwitz. Generalen forklarte at planen hans var å ta en del av byen og vente og se hva befolkninga så ville gjøre. Han sa at dersom oppstanden fortsatte mer enn noen få dager til ville det bli vanskeligere for troppene. De var ikke mange nok til å erobre byen gate for gate, og det ville bli nødvendig å hente inn forsterkninger utenfra, og det ville sette de stedene som troppene ble hentet fra i fare. De som forsvarte barrikadene hadde betydelige fordeler siden de kjente området de var i, og de ville bli flinkere å kjempe etter hvert som kampene varte. Prittwitz siterte en fransk teori om at dersom en oppstand i en by ikke ble slått ned på den første dagen burde troppene bli dratt ut av byen og byen satt under beleiring.

Da Friedrich Wilhelm hadde hørt det Prittwitz hadde å si sa han til ham at han ikke skulle prøve å erobre flere gater. Så gikk kongen til kontoret sitt og begynte å skrive et dokument der han henvendte seg "Til mine kjære berlinere".

Friedrich Wilhelm kom ikke med unnskyldninger. Han skrev at de opprørske kravene kom fra noen få fredsforstyrrere, de fleste fra utlandet. Han skrev om den "seierrike framgangen til troppene". Han skrev at dersom barrikadene ble revet ville han sende soldatene ut av byen med unntak for de som skulle beskytte slottet og noen andre sentrale bygninger.

Tidlig neste morgen kom representanter for grupper i Berlin til slottet for å diskutere med ministrene. Til slutt ble forslaget til kongen akseptert, og berlinerne begynte å fjerne barrikader. Når skulle så soldatene trekke seg ut av Berlin? Det var ikke framsatt noen plan for det. Kongen ville ikke gi noe klart svar på det. Generalene og ministrene begynte å krangle om dette, og posisjonene ble mer og mer fastlåste.

General Prittwitz måtte ta seg av tilbaketrekningen av troppene, og finne tidspunktet for når den skulle foregå. I løpet av natta hadde han vært nødt til å beordre kavaleriet ut av byen siden det ikke greide å utrette noe i gatekampene. Og han hadde også vært nødt til å sende to infanteribataljoner ut av byen på grunn av dårlig disiplin. Troppenes moral og disiplin var slik at den nåværende situasjonen ikke var holdbar. Prittwitz mente at dersom tilbaketrekning kom på tale måtte det bli en alminnelig tilbaketrekning av alle tropper fra byen. Prittwitz ga ordre til alle troppene som var under hans kommando om at de skulle trekke seg tilbake til sine vanlige kvarter. Troppene fra provinsene skulle trekke seg ut av byen med en gang, og de lokale troppene skulle tilbake til kasernene. Men kommandantene for disse troppene fikk tillatelse til å forlate byen dersom de fant det nødvendig. Og i løpet av de neste to dagene ble også de lokale troppene tatt ut av Berlin.

De eneste troppene som ble tilbake i Berlin var to bataljoner som skulle beskytte slottet. Da det ble klart at det var så få soldater tilbake ble kongen og de som var sammen med ham skremt. De diskuterte hva de skulle foreta seg. Noen mente at kongen skulle forlate byen snarest mulig, mens andre mente at han måtte bli værende. Før en avgjørelse var blitt tatt ble det kjent at slottsplassen var full av folk, og at det ikke var mulig for kongen å snike seg ut av byen. Mengden ropte på kongen for at han skulle komme og se kroppene til de som var blitt drept de foregående dagene.

Kongen måtte gå ut. Han ga beskjed om at en sivil forsvarsstyrke (Bürgerwehr) kunne settes opp og ga den i oppgave å holde ro i byen.

Fra oppstanden i mars til troppene vendte tilbake i november 1848

Kongen ble i en periode konge uten støtte fra hæren. Det så offiserskorpset på med økende bitterhet. Opprettelsen av den sivile forsvarsstyrken var et slag mot hærens stilling i staten. Og at sivilister overtok vaktholdet ved slottet var en fryktelig ydmykelse. Den 22. mars sa konge at så snart konstitusjonen var ferdig skulle hæren avlegge ed til den, og dette hørte offiserene med sinne og vantro. Den 25. mars red kongen til Potsdam og snakket med noen offiserer der. Kongen sa at han hadde tillit til sine berlinere og lovpriste den sivile forsvarsstyrken. Kongen fortalte om den liberaliseringen og demokratiseringen som han hadde gitt løfte om som om det var noe han sluttet seg helt til, og offiserene kjente seg syke.

Mange offiserer kjente det som om kongen sviktet dem. Kongen hadde gitt en del muntlige løfter om reformer, men han var fortsatt eneveldig og ville ikke gi fra seg noen av sine særrettigheter. Fremst blant disse var hans stilling som kommandant over hæren.

Den 29. mars utnevnte kongen nye ministre. Regjeringa ble ledet av Ludolph Camphausen med David Hansemann som finansminister og freiherr von Arnim-Suckow som utenriksminister. Disse tre ønsket konstitusjonelle reformer. Craig skrev at det er mulig at de trodde at de ville danne ei regjering som kunne få gjennomføre grunnleggende reformer og bli ansvarlig overfor ei folkevalgt nasjonalforsamling. Men kongen fortalte dem ganske snart at de bare var ansvarlig overfor ham, og at de ikke skulle utforme noen politikk, men gjennomføre den politikken som kongen ønsket at de skulle gjennomføre, og forsvare denne politikken, og så skulle de være rådgivere for kongen. Det ble også klart at de ikke ville være de eneste rådgiverne kongen ville benytte seg av. Et hemmelig ministerium var under dannelse før mars var omme. Det hadde svært konservative medlemmer, grever og generaler.

Friedrich Wilhelm ville ikke at hans myndighet over militærvesenet skulle begrenses. Han ga ordrer direkte til militære kommandanter uten å gå gjennom kommandoveien. Dette skapte forvirring siden kongen da kunne gripe inn i pågående kampanjer uten at de som hadde ansvar for kampanjene ble informert om kongens inngrep, og dette skapte forvirring og ødela den planene som forelå for kampanjen. Kongen ble bedt om å slutte med dette, men han svarte at han og hæren var ett, og skulle denne enheten bli splittet ville det være slutten for Preussen, og han ville derfor også i framtida gi ordrer til hvem han ønsket når han ønsket om det han måtte ønske.

I april ble det andre møtet til de samlede landdagene avviklet i henhold til kongens erklæring av 14. mars. Forsamlinga nøyde seg med å vedta noen få lover. Den innførte full pressefrihet og gjorde forberedelser til valg av ei nasjonal konstituerende forsamling.

Den første preussiske nasjonalforsamlinga ble valgt med alminnelig og lik stemmerett for menn i hemmelig valg og ble kalt sammen den 22. mai 1848. Den hadde et kammer med omkring 400 medlemmer, som for det meste kom fra middelklassen. Politisk var nasjonalforsamlinga delt i tre grupper. Den konservative gruppen ville beholde det gamle systemet. Sentrum var delt i to, der Schultze-Delitzsch var med i venstrefløyen. Sentrum ønsket å konsolidere det som det mente var vunnet under marsrevolusjonen. Venstregrupperingen ønsket en sterkere demokratisering av samfunnet og ville redusere kongens makt betydelig.

Forsamlinga var valgt for å lage en konstitusjon for Preussen. Craig skrev at dersom forsamlinga hadde begrenset seg til dette kunne trolig Preussen ha fått et konstitusjonelt system sommeren 1848. Arbeidet foregikk i komiteer som arbeidet sent på grunn av uenigheter, og utkastet til konstitusjon var derfor ikke ferdig før i oktober. Mye tid gikk med til lange debatter som hadde lite å gjøre med konstitusjonen, og det reduserte forsamlingas posisjon i offentligheten.

Venstregrupper mente at den regulære hæren burde avskaffes og erstattes med en folkehær, et heimevern eller en milits som ville være "den sikreste, den eneste garanti for sivil frihet".

Craig skrev at dersom dette hadde blitt diskutert den 20. mars 1848 kunne forslaget ha blitt akseptert. På den tida var hatet mot hæren alminnelig utbredt, og overføring av politimyndighet i Berlin fra hæren til Bürgerwehr hadde blitt akseptert som det første steget mot avskaffelse av det gamle militære systemet. Men det var etter hvert blitt klart at Bürgerwehr ikke kunne erstatte hæren. Medlemmene av Bürgerwehr fant oppgavene kjedelige, og allerede 21. mars ba bymyndighetene i Berlin om at noen få bataljoner fra hæren ble sendt til Berlin for å avlaste Bürgwehr. Og så skjedde noe som førte til at man mistet tilliten til Bürgerwehr. Den 14. juni angrep en gruppe personer et arsenal i Berlin og overmannet vaktene og forsynte seg med våpen og begynte å gå i gatene på en truende måte. Det viste seg at Bürgerwehr ikke kunne handtere denne situasjonen. Major von Blesson, som var kommandant for Bürgerwehr, ble avsatt etter at situasjonen var avklart, og Bürgerwehr ble omorganisert.

I august hadde tanken om folkebevæpning som erstatning for hæren sluttet å være et forslag som samlet oppslutning.

Offiserene hadde vært tafatte i siste del av mars, men de begynte å komme på offensiven utover sommeren. De militære produserte da mange skrifter der de framførte sine synspunkter.

På denne tid var ei anna nasjonalforsamling samlet i Frankfurt. Den ville skape et samlet Tyskland med et konstitusjonelt grunnlag. Den hadde etablert ei provisorisk regjering. Den 16. juli sendte krigsministeren i denne regjeringa i Frankfurt ut et sirkulære til alle tyske stater og ba dem om å lese opp for troppene den 6. august en deklarasjon der det stod at denne regjeringas keiservikar - Reichsverweser - overtok som øverstkommanderende for alle tyske tropper. Offiserer i den preussiske hæren førte en kampanje mot dette, og regjeringa i Preussen og hæren motsatte seg dette.

Ut på sommeren begynte militære ledere å diskutere muligheten for å gjennomføre et statskupp for å gjenopprette den gamle situasjonen. Denne kontrarevolusjonære aktiviteten førte til at nasjonalforsamlinga arbeidet flittigere for å bli ferdig med konstitusjonen. Det ble fastsatt i konstitusjonen at alle offiserer måtte avlegge ed til konstitusjonen, og forsamlinga vedtok å avskjedige alle reaksjonære offiserer fra hæren.

Craig skrev at den umiddelbare foranledningen til at denne bestemmelsen ble tatt med var at en bataljon soldater hadde skutt mot sivilister og drept fjorten mennesker. Dette førte til en lang debatt i nasjonalforsamlinga, som så vedtok to uttalelser. Den ene, som var foreslått av en utsending fra Breslau som het Stein, sa at alle offiserer skulle holde seg borte fra reaksjonær agitasjon, og de skulle unngå konflikter med sivile og være samarbeidsvillige og imøtekommende overfor sivile. Den andre sa at de offiserene som ikke kunne akseptere dette burde si opp sine stillinger i hæren. Dette gjorde kongen sint. Han hadde fram til nå unngått konflikter med forsamlinga. Men han så disse uttalelsene som inngrep i den kommandomyndigheten han hadde over hæren, og det ville han ikke tillate. Han ga regjeringa, der de ledende personene nå var Hansemann og Auerswald, beskjed om at den måtte motarbeide uttalelsen. Og selv skrev han utkast til ei melding til nasjonalforsamlinga der han ba den holde seg til å lage en konstitusjon. Han skrev videre at flere forsøk på å gripe inn i kongens myndighetsområde ville møte skarp motstand. Regjeringa visste at stemninga i nasjonalforsamlinga var fiendtlig innstilt overfor hæren, og ville ikke legge seg ut med nasjonalforsamlinga ved å gjøre kongens melding kjent. Men kongen sa at han ikke ville ha tillit til regjeringa dersom ikke regjeringa stoppet denne uttalelsen som var vedtatt av nasjonalforsamlinga. Regjeringa prøvde å holde en kurs mellom kongen og nasjonalforsamlinga, og sa at den ville prøve å rette opp offiserenes politiske holdning, men uttalelsene fra nasjonalforsamlinga ville gjøre dette vanskeligere, og burde ikke bli insistert på. Nasjonalforsamlinga vedtok den sjuende september på nytt uttalelsene og krevde at de ble satt i kraft. Regjeringa leverte da øyeblikkelig inn sin avskjed, og kongen aksepterte avskjeden den 10. september.

Craig skrev at dette fikk ønsket om et militærkupp til å øke i militære kretser. Da ville man få bort nasjonalforsamlinga og diskusjonene om militærvesenet. Kongen tenkte på å gripe inn overfor nasjonalforsamlinga for på en eller annen måte å oppheve vedtaket av sjuende september, men hans vane med ikke å kunne fatte beslutninger førte til at han ikke foretok seg noe som helst. Kongen besluttet til sist å unngå blodsutgytelser. Han ba general von Pfuehl om å danne regjering, og den 23. september sendte Pfuehl ordrer til de kommanderende generalene som satte beslutninga til nasjonalforsamlinga om å be offiserene om å avholde seg fra reaksjonær agitasjon i verk.

Denne tilsynelatende kapitulasjonen overfor nasjonalforsamlinga opphisset og forarget offiserskorpset svært sterkt. Kongen ble kritisert av enkelte offiserer.

I oktober begynte også konge å leke med tanken på statskupp. I mens prøvde Pfuehl å overbevise nasjonalforsamlinga om kongens gode intensjoner, som Pfuehl trodde på. Kongen ønsket at grev Brandenburg skulle overta som statsminister, og kongen innledet forhandlinger med ham. Han kommanderte det sjette armekorps i Breslau, og var en energisk mann som offentlige hadde snakket om å slå ned den opprørske aktiviteten i Berlin.

Den 28. oktober begynte de østerrikske myndighetene bombardementet som førte til at keiseren gjenerobret Wien. I Berlin hadde den demokratiske bevegelsen fått stor oppslutning, og den holdt demonstrasjoner. I nasjonalforsamlinga krevde venstregrupperingen at Preussen ga støtte til det beleirede Wien. Dette kravet ble avslått av et flertall den 31. oktober.

Den andre november ble nasjonalforsamlinga informert om at Brandenburg dannet regjering. Den niende november kunngjorde Brandenburg at nasjonalforsamlingas møter opphørte til 27. november. Neste dag fikk general Wrangel ordre om å gå inn i Berlin, og han rykket inn med 13.000 mann og 60 kanoner. De møtte ikke nevneverdig motstand. Wrangel innførte sensur og la ned forbud mot politiske klubber og mot forsamlinger på mer enn tjue personer.

Konstitusjonen og militærvesenet

Den nye ministerpresidenten grev Brandenburg ville ikke oppheve alle de innrømmelsen og løftene som kongen hadde gitt siden 18. mars. Brandenburg mente at det ville provosere fram motstand, splittelse og uro, og Preussen trengte rolige forhold. Brandenburg så at det ville bli et spent forhold mellom Preussen og Østerrike siden begge ønsket å være den ledende staten i Tyskland, og Preussen hadde ikke råd til å være preget av indre strid. Brandenburg sa at kongen burde opptre storsinnet, og det mest storslagne kongen kunne gjøre var av egen fri vilje å garantere en konstitusjon til undersåttene.

Craig skrev at kongen ble overrasket og sint over forslaget, men til slutt ga ham etter. Brandenburg truet med å søke avskjed dersom kongen ikke fulgte dette rådet. Den 5. desember 1848 ble nasjonalforsamlinga oppløst ved ei forordning fra kongen, og på samme dag fikk Preussen en konstitusjon av kongen.

Denne konstitusjonen sa at kongen hersket etter Guds nåde. Preussen skulle ha ei lovgivende forsamling med et overhus og et underhus. Medlemmene av overhuset ble valgt av regjeringene i provinsene, og underhuset ble valgt med alminnelig stemmerett. Kongen hadde vetorett overfor alle lover som den lovgivende forsamlinga vedtok, og han kunne komme med unntaksforordninger når han måtte ønske det og kunne på egen hand erklære unntakstilstand når han fant det passende.

Craig skrev at regjeringa i utgangspunktet ønsket å endre konstitusjonen i mer konservativ retning når den fant at tida var inne til å gjøre dette. Allerede i mai 1849 ble den alminnelige stemmeretten til underhuset erstattet av et valgsystem som ga velgerne stemmerett i forhold til hvor mye skatt de betalte og sørget for at de besittende klassene fikk et flertall av representantene. Flere revisjoner av konstitusjonen fulgte, og i februar 1850 ble den reviderte konstitusjonen satt i kraft, og pressefriheten ble begrenset. Bürgerwehr ble avskaffet og overhusets representanter kom til å bli fyrster og andre standspersoner som fikk plassene sine tildelt direkte av kongen.

Hærens stilling ble ikke behandlet i konstitusjonen fra 5. desember 1848, selv om kongen hadde nevnt at hæren ville avlegge ed til konstitusjonen. Dette skapte motstand i hæren. Kongen fikk mange henvendelser fra offiserer og andre som frarådet å la offiserene avlegge ed til konstitusjonen. Konstitusjonen av 1850 sa at hæren ikke ville avlegge ed til konstitusjonen, og at kongen fortsatt ville kommandere hæren og foreta forfremmelsene i hæren.

Etter at kongen hadde vært utsatt for hardt press fra Brandenburg avla han den 6. februar 1850 ed til konstitusjonen der han sverget å følge og forsvare den. Craig skrev at med dette inngikk kongen et kompromiss med de liberale kreftene i Preussen der de fikk en innrømmelse. De liberale hadde nå et sted der de kunne framføre sine klager og ønsker til kongen. Og de hadde fått betydelig makt siden underhuset kontrollerte statsbudsjettet og ministrene måtte stå til ansvar for underhuset.

Krigsministeren måtte som kongens minister avlegge ed på å forsvare konstitusjonen. Dette betydde trolig at han måtte holde seg til artikkel 44 i den reviderte konstitusjonen som sa at alle vedtak fra regjeringa måtte kontrasigneres av den ministeren som hadde ansvar for å sette vedtaket i verk, og han måtte forsvare vedtaket i underhuset. Craig skriver at det kunne virke uklart om vedtak om hæren måtte forsvares, og altså bli diskutert, i underhuset. Og hvordan ville dette forenes med artikkel 46 som sa at kongen var suveren øverstkommanderende over hæren, og at krigsministeren skulle sverge fullstendig troskap til kongen? Kongen mente at krigsministeren bare måtte kontrasignere og stå ansvarlig overfor underhuset for de militære forordningene som var rent administrative, mens for forordninger som var av militær karakter og utstedt av kongen i egenskap av å være hærens øverste kommandør var krigsministeren bare ansvarlig overfor kongen og sin egen samvittighet, og han trengte verken å signere dem eller å forsvare dem i underhuset. Craig skrev at dette var vanskelig, og at det ble nesten umulig å være krigsminister. Krigsministeren skulle stå ansvarlig overfor to parter, og enten ville den ene eller den andre angripe ham. Fra 1850 til 1857 mistet to krigsministre, generalene von Strotha og von Bonin, stillinga fordi de fant det umulig å balansere mellom underhuset og kongen, og fordi de kom til å stå for nært underhuset til at kongen og hæren aksepterte det. General von Waldersee gikk så langt i den andre retningen at underhuset ikke akseptere ham. Krigsministeren ble en skyteskive som ble kritisert av underhuset og måtte ta mot den kritikken som ble rettet mot hæren.

Hæren måtte få budsjettet sitt godkjent av underhuset, og dette la begrensninger på handlefriheten til hæren. I årene etter 1848 ønsket hærens ledelse å utvide hæren og øke lønningene, men da dette ble tatt opp i 1851 ble krigsministerens ønske avslått av de sivile ministrene med den begrunnelsen at underhuset med sikkerhet ville stemme ned et budsjett som hadde denne økningen.

Og dette var en realistiske holdning fra de sivile ministrene. Den liberale opposisjonen ble stadig sterkere i underhuset. Det var vanskelig nok å få bevilgninger til å dekke de normale militære utgiftene, og forslag til økninger ble gransket svært kritisk og gjenstand for debatt der den liberale antipatien mot hæren ble uttrykt svært tydelig, og der det ble vist til eksempler på militær arroganse overfor det sivile samfunnet for å vise at hæren ikke fortjente økninger.

Hæren var for første gang nødt til å ta hensyn til sitt rykte og sin popularitet. Craig skrev at det kanskje ikke er tilfeldig at det i 1850-årene kom ut bøker om krigene mot Napoleon som glorifiserte hæren. Bøker som var kritiske mot hæren ble stoppet av hæren.

Craig skrev at det er tvilsomt at noen propagandakampanjen kunne ha redusert den parlamentariske kritikken av hæren på 1850-tallet, for den militære ledelsen var ikke i stand til å gi noen begrunnelse for at den trengte å øke sine inntekter. Dersom den hadde vært i stand til å gi en utenrikspolitisk begrunnelse for økte militære utgifter ville pengene ha blitt bevilget, skrev Craig.

De liberale hadde tanker om hvilken utenrikspolitikk de ønsket ført. De ønsket en politikk som tok sikte på å opprette en union av alle tyske stater med unntak for Østerrike, og som nasjonalforsamlinga i Frankfurt hadde gått inn for. I europeisk politikk ønsket de å samarbeide med de vesteuropeiske landene og å stå sammen med dem mot Russland. Men den utenrikspolitikken som Preussen førte virket å være den motsatte av dette.

Friedrich Wilhelm IV hadde avslått å bidra til den samling av Tyskland som nasjonalforsamlinga i Frankfurt foreslo i april 1849. Nasjonalforsamlinga hadde tilbudt den preussiske kongen å bli tysk keiser. Kongen hadde kommet fram med en alternativ plan som var tenkt ut av Joseph Maria von Radowitz. Den foreslo en tysk union som Østerrike skulle stå utenfor, men denne tyske unionen ville alliere seg med Østerrike. Den tyske unionen ville bli organisert på en måte som liknet på forslaget fra Frankfurt, men uten de liberale trekkene. Men Østerrike var motstander av denne planen, og Felix zu Schwarzenberg fra Østerrike stoppet planen ved å true med krig.

Radowitz sa at å la seg tvinge av trusler om krig var å oppgi å være stormakt. Men da krisen ble satt på spissen sommeren 1850 sto Radowitz alene om ikke å gi opp ved hoffet i Preussen. Kongen var skremt - og han mente fortsatt at Østerrike var den naturlige lederen blant de tyske statene. De mer reaksjonære rådgiverne til kongen, menn som Otto von Manteuffel, Leopold von Gerlach, Edwin von Manteuffel og alle høye offiserer i administrative poster, som general og krigsminister von Stockhausen, var redd liberalismen og mente at hæren burde brukes som sikkerhet mot revolusjonær agitasjon, og ville ikke sette den i fare for å bli brukt mot Østerrike, og var derfor villige til å føye Østerrike. Stockhausen la vekt på at hæren var for svak, og Gerlach og Manteuffel hevdet at krig ville tjene de liberale og demokratene og ødelegge monarkiet.

I det avgjørende møtet den andre november hevdet prinsen av Preussen at hæren var sterk nok og klar til krig, og han ble svært skuffet da partiet til Manteuffel vant.

I november 1850 dro kongen støtten til Radowitz tilbake og ga etter for Østerrike. Og den 29. november i Olmütz ble Preussens plan om å omorganisere Tyskland formelt oppgitt og Preussen støttet gjenopprettingen av den gamle germanske konføderasjonen. For liberalerne var dette en skam og en ydmykelse. Craig skrev at dersom man hører hva de militære sa etter Olmütz er det klart at regjeringa hadde bekreftet alliansen med reaksjonære krefter og at hæren i framtida bare ville bli satt inn mot innenlandsk oppstand og revolusjonære krefter. Og i denne situasjonen er det klart at de liberale ville gjøre det de kunne for å hindre økte bevilgninger til hæren.

Under Krimkrigen var det sterke krefter som stod kongen nært som samarbeidet med russerne, mens de liberale og opinionen heller ville samarbeide med England og Frankrike. De som ønsket samarbeid med russerne greide ikke å få Preussen i allianse med Russland, men de greide å få Preussens nøytralitet til å virke som en pro-russiske politikk, skrev Craig. De gjorde Preussens korrespondanse med fremmede makter kjent for russerne og ga dem konfidensiell informasjon om mobiliseringsplanene til Preussen. Dette var ikke offentlig kjent, men det var mistanke om at offiserene sympatiserte med russerne og ønsket et nærmere samarbeid, og dette førte til at parlamentet reagerte og krevde en utredning om regjeringas utenrikspolitikk.

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: