Tyskernes og militærvesenet,

1871-2000

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Craig om den tyske hærens politikk 1871-1914:
  3. Ute Frevert om tyskerne og militærvesenet:


Innledning

Dette er en fortsettelse av teksten om "Tyskerne og militærvesenet, 1807-1871". Og jeg bruker de samme bøkene for å fortelle om tyskerne og militærvesenet her som i den nevnte teksten. Også her begynner jeg med å fortelle om hva Gordon Craig skrev i boka "The Politics of the Preussian Army 1640-1945", nå om den preussiske hærens politikk i årene 1871-1914, og fortsetter med å fortelle om det Ute Frevert skrev i boka "A Nation in Barracks - Modern Germany, Military Conscription and Civil Society" om sivilbefolkningas forhold til militærvesenet i perioden som strekker seg fra opprettelsen av det Tyske Keiserriket og fram til vår nåtid.

Fram til 1914 var Tyskland den fredeligste av alle stormaktene, og landet hadde en forholdsvis liten hær sammenliknet med nabolandene Frankrike og Russland. Likevel har Tyskland fått rykte for ha vært spesielt militaristisk. Men Ute Frevert skriver i introduksjonen til boka si at ny sammenlignende forskning ikke finner noe grunnlag for å hevde at Tyskland var preget av mer sosial militarisering enn for eksempel Frankrike og Storbritannia.

Den militarismen som fantes i Tyskland før 1914 var svært forskjellige fra Hitlers militarisme. Tysk militarisme før 1914 var aristokratisk og eksklusiv og ønsket at hæren skulle stå over og utenfor samfunnet. Den ville ikke militarisere samfunnet, men mente at militær opplæring og trening ikke skulle foregå i organisasjoner eller skoler utenfor militærvesenet. Hærens ledelse ønsket at militærvesenet skulle ha monopol på militær aktivitet og på å gi militær undervisning og trening, og at offiserskorpset i størst mulig utstrekning borde være en aristokratisk institusjon, og siden aristokratiet i Preussen utgjorde mindre enn en prosent av befolkninga begrenset det offiserskorpsets størrelse.

Nå kom sønner fra den øvre middelklassen til å få adgang til å bli offiserer, men offiserene ville begrense eller hindre adgang til hæren for personer som var "befengt" med sosialistiske og demokratiske ideer, og det betydde at offiserskorpset ikke ønsket en massehær, selv om offiserene gjerne så at den typen autoritetsforhold som gjaldt i hæren også ble gjeldende i samfunnet utenfor hæren. Selv om Tyskland hadde verneplikt var det under keiserriket bare mellom tjue og tjuefem prosent av de unge mennene som faktisk avtjente verneplikt.

Hitlers militarisme ønsket derimot en massehær. Hitler ville gjøre alle "ariere" til soldater, og Hitler ville trene tyskerne opp til å bli soldater fra barndommen av, dette i motsetning til hva det tyske keiserrikets offiserer ønsket. Hæren under keiserriket ønsket et klart skille mellom det sivile samfunnet og hæren, mens Hitler ville militarisere hele samfunnet.

De fleste konfliktene mellom keiserrikets militærvesen og det sivile samfunnet, som blant annet var representert ved den demokratisk valgte Riksdagen, skyldtes at militærvesenet ønsket å stå over og utenfor samfunnet og ikke være underlagt sivil og demokratisk kontroll, mens Riksdagen ønsket å ha kontroll over militærvesenet. Riksdagen bevilget penger til militærvesenet og diskuterte det, men keiseren og offiserene prøvde å hindre at Riksdagen fikk myndighet over militærvesenet.

Offiserskorpset var slett ikke så monolittisk og enhetlig som man kan få inntrykk av, men stadig preget av indre strid, som Craig skriver en del om.

Det eksemplaret av Craigs bok som jeg bruker er fra 1955, og Freverts bok er fra 2004.

Men vil ellers kunne finne mange tekster på disse sidene som omhandler Tysklands kriger, og derfor er verdenskrigene ikke blitt grundig behandlet i denne teksten.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Craig om den tyske hærens politikk,

1871-1914


Hærens krav på selvstendighet, 1871-1914

Etter de militære seirene i krigene mot Danmark, Østerrike, og til sist med seieren over Frankrike i 1871, var hærens prestisje blitt langt større enn tidligere i Tyskland, og hæren ble beundret av store deler av befolkninga. Det militære hierarkiet ønsket å bruke denne sterke stillinga til å skaffe seg selvstendighet i forhold til Riksdagen. Det betydde blant annet at hæren ønsket å unngå å være avhengig av bevilgninger fra Riksdagen. Dette greide ikke hæren å oppnå fullt ut, men den greide likevel å oppnå at Riksdagen hadde liten myndighet overfor hæren og at Riksdagen ikke hadde innsikt i hærens saker eller kontroll over hæren. Men Riksdagen ga ikke opp å forsøke å skaffe seg kontroll over hæren.

I perioden etter 1871 ble det i reaksjonære kretser i hæren og rundt keiseren også snakket om å foreta et statskupp for å slippe bort fra striden med Riksdagen. Men det ble aldri gjort noe alvorlig forsøk på dette. Hæren ble heller omorganisert slik at Riksdagen skulle ha så liten mulighet til å få innsyn i hærens saker som mulig. Dette ble blant annet gjort ved at krigsministeren, som måtte svare på spørsmål fra Riksdagen, fikk mindre myndighet i militære saker, og myndigheten ble overført til organ som ikke stod til ansvar for Riksdagen, som militærkabinettet og generalstaben. Og personer som var velvillig innstilt overfor økt demokratisering av stat og samfunn fikk mindre mulighet til å bli forfremmet i hæren for at hæren skulle fortsette å være en reaksjonær bastion.

Craig skriver at dette ble oppmuntret av Bismarck som spesielt etter 1879 begynte å miste tilliten til Riksdagen, og denne politikken ble akseptert av etterfølgerne til Bismarck. Denne politikken var i en forstand vellykket i det Riksdagen ikke fikk kontroll over hæren, men politikken førte til at hærens organisasjon ble splittet, og det førte til forvirring i administrasjonen og rivalisering og kompetansestrid innad i hæren mellom fraksjoner og avdelinger som var delvis uavhengige.

Hærens holdninger og opptreden og den politiske aktiviteten til enkelte av dens medlemmer fikk den parlamentariske opposisjonen til å mene at offiserskorpset var blitt en pretorianergarde med liten forbindelse til samfunnet, og at det var nødvendig å bygge om hæren fullstendig for å utvide demokratiet.

Hærens kamp mot parlamentarisk kontroll

Etter krigen mot Frankrike ble det tyske keiserriket opprettet med den preussiske kongen som tysk keiser, og den preussiske hovedstaden Berlin som ny tysk hovedstad. Den nye keiseren ble øverste feltherre for alle tyske hærstyrker med unntak for hæren til Bayern. Bayerns hær var i fredstid underlagt kongen av Bayern, men i krigstid ble keiseren øverste feltherre også for Bayerns hær.

Offiserskorpset ønsket at keiserens autoritet over hæren ikke skulle være begrenset av parlamentarisk innflytelse. Artikkel 63 i keiserrikets nye grunnlov fastsatte at keiseren bestemte hærens styrke i fredstid og dens inndeling og organisering. Men artikkel 60 sørget for at rikets lov styrte hærens styrke i fredstid.

I 1867 hadde det blitt fastsatt at hærens mannskap skulle utgjøre en prosent av befolkninga, og at det automatisk skulle bevilges 225 thaler per soldat til hæren. Denne bestemmelsen skulle gjelde til i 1871, men den ble forlenget til i 1874. Men det var klart at Riksdagen ville prøve å gjøre artikkel 60 gjeldende fra 1874.

Det var også klart at hæren ønsket å forlenge den loven som fastsatte hærens størrelse til en prosent av befolkningas størrelse og ga automatisk bevilgning til hæren, og slik sette Riksdagen på sidelinja. Keiseren var fast bestemt på at Riksdagen skulle nektes kontroll over hæren og innsyn i dens saker. Keiserens rådgivere laget et lovutkast som fastsatte hæren til 401.650 mann, og denne størrelsen skulle være permanent inntil videre. Endringer ville være avhengig av initiativ fra regjeringa.

Hæren støttet dette lovutkastet siden det ville hindre at Riksdagen fikk myndighet over hæren og mulighet til å diskutere dens saker.

Men verken Bismarck eller keiseren eller Moltke var i stand til å få Riksdagen til å vedta denne loven. Moltke gjorde alt han kunne for å overbevise Riksdagen om at den usikre situasjonen i Europa gjorde det nødvendig for Tyskland å ha en stor og stabil hær som ikke stod i fare for å bli utsatt for uventede inngrep fra Riksdagen. Uventede inngrep utenfra ville gjøre det vanskelig å planlegge, og endringer kunne kullkaste alle forberedelser og planer.

Men dette overbeviste ikke Riksdagen. Craig skrev at Eugen Richter skulle gjennom de neste tjue årene vise seg å være den betydeligste kritikeren av hæren, og han sa at ingen sivilisert nasjon ville fastsette størrelsen på sin hær en gang for alle. Den måtte diskuteres i de årlige budsjettdebattene til Riksdagen. Richter fikk støtte fra sitt eget parti, de progressive, og fra det katolske Sentrumspartiet som ble ledet av Mallinckrodt og fra venstrefløyen av det nasjonalliberale partiet under Eduard Lasker. Og denne koalisjonen var sterk nok til å hindre at lovforslaget ble vedtatt i dets opprinnelige form.

Craig skrev at regjeringa ble reddet fra nederlag ved at Bismarck grep inn fra sykesenga og fikk i stand et kompromiss med de nasjonalliberales majoritetsledere, og dette ble akseptert av de fleste i opposisjonen. Dette kompromisset fastsatte at hærens styrke ble fastsatt av regjeringa, men bare for en periode på sju år. Da måtte saken opp for Riksdagen. Dette kompromisset ble kalt Septennat, og det ble til slutt akseptert av Riksdagen, men ikke uten videre. Både Richter og Mallinckrodt var motstandere av det endelige vedtaket. Richter beskrev det som "en restriksjon som eneveldet satte for det parlamentariske systemet", og sa at denne biten av eneveldet ville spise seg framover som kreft.

Keiseren aksepterte dette kompromissforslaget selv om han ikke likte det. Hvert sjuende år ville Riksdagen diskutere og behandle hæren. For å gi Riksdagen så få saker som mulig å gripe fatt i ble alle saker som angikk personalpolitikk og kommando fjernet fra krigsministerens myndighet siden han var den eneste offiseren som måtte svare for Riksdagen.

Craig skrev at krigsministeren hadde helt siden det konstitusjonelle systemet ble innført i Preussen hatt en vanskelig oppgave. Som offiser hadde han sverget å være lojal overfor keiseren, og som minister hadde han sverget å forsvare konstitusjonen og skulle stå til ansvar overfor Riksdagen for kongelige ordrer til hæren, som han skulle kontrasignere. Dette førte ofte til lojalitetskonflikter. Og krigsministerens oppgave ble vanskeligere etter at keiserriket var dannet, skrev Craig, både fordi keiserriket strengt tatt ikke hadde noen hær, siden den tyske hæren var sammensatt av avdelinger fra de forskjellige tyske statene, altså fra Preussen og Württemberg osv., og fordi det strengt tatt ikke var noen krigsminister i keiserriket, men bare ledere for de ulike departementene som alle var underlagt kansleren. Craig skrev at dette betydde at det var Bismarck selv som var Rikets krigsminister, for han var den som endelig var ansvarlig overfor Riksdagen. Men kansleren kontrollerte ikke hæren, men Preussens krigsminister hadde derimot autoritet over rikets samlede væpnede styrker, med unntak for Bayerns hær. Han hadde også myndighet over generalstaben, hærens personalavdeling og hærens utdanningsinstitusjoner og hærens forsyninger. I diskusjoner om militære saker var det derfor oftere han enn Bismarck som møtte som representant for regjeringa i Riksdagen. Siden han gjorde dette og siden han kontrasignerte ordrer til hærens avdelinger betraktet Riksdagen ham som ansvarlig overfor den og spurte ham ut om alle hærens saker. Det var vanskelig for Preussens krigsminister å skille mellom saker som han kunne svare for og som han ikke kunne svare for. Craig skrev at han kunne svare for styrker som var underlaget Riket, men ikke for styrker som var underlagt Preussen. Han kunne svare for saker som angikk administrasjon, men ikke saker som angikk kommando, som keiseren mente utelukkende var underlagt hans myndighet.

Selv for Roon var det vanskelig å skille mellom de ulike typene saker, og Roons etterfølger, general von Kameke, hadde større forståelse for liberale synspunkt og var mer medgjørlig i forhold til Riksdagen.

Craig skrev at for enkelte høye offiserer hadde selve eksistensen av en konstitusjonell krigsminister virket som en trussel mot de militære privilegiene til kongen. Edwin von Manteuffel hadde som sjef for militærkabinettet fra 1857 til 1865 unnlatt å gi krigsministeren informasjon om kommandoene fra kongen til de kommanderende offiserene siden denne informasjonen kunne bli kjent for parlamentet. Som sjef for militærkabinettet var Manteuffel leder for hærens personalavdeling og også leder for det kontoret som tok seg av kongens militære korrespondanse.

Etter 1871 ble general E. L. von Albedyll sjef for militærkabinettet. Albedyll hadde arbeidet under Manteuffel, og han hadde gjort prinsippene til Manteuffel til sine egne. Og han fortsatte med å holde vitale saker i den militære administrasjonen borte fra krigsministerens kontroll.

Albedyll arbeidet for å svekke krigsminister von Kamekes autoritet, og han ble styrket i dette forsettet av den kritikken som ble rettet mot hæren i Riksdagen. I siste del av 1870-årene var man opptatt av andre ting enn forholdet mellom Riksdagen og hæren. Derfor gikk den første Septennat glatt gjennom i Riksdagen ved fornyelsen i 1880. Riksdagen aksepterte at hæren ble økt til 427.274 mann. Men senere ble Riksdagen mer kritisk overfor hæren, og da gikk sjefen for militærkabinettet med ny kraft inn for å redusere autoriteten til krigsministeriet.

Dette fikk han støtte for både fra kansleren og fra generalstaben. Bismarck hadde både personlige og politiske motiv for å støtte Albedyll, skrev Craig. Han hadde brutt med de nasjonalliberale, og dermed ble forholdet hans til Riksdagen vanskeligere. Bismarck møtte sterkere opposisjon i Riksdagen, og han bestemte seg for å hindre at Riksdagen fikk myndighet over hæren, og et middel til dette kunne være å redusere myndigheten til krigsministeren. Bismarck mente at Kameke var for villig til å inngå kompromisser med Riksdagen som kom Riksdagen i møte. Craig skrev at man antok dessuten at Kameke og kronprinsen var fortrolige, og Bismarck betraktet alle som var venner av kronprinsen som motstandere.

Generalstaben hadde enda ikke tilgitt Bismarck at han hadde satt generalstaben på sidelinja under forhandlingene ved slutten av krigen mot Frankrike, og at generalstabssjefen da på nytt ble underlagt krigsministeren. I 1870-årene var det stadig motsetninger mellom generalstaben og krigsministeriet. Moltke var i sine senere år selv ikke opptatt av denne rivaliseringen. Men i 1882 ble en svært ambisiøs mann utnevnt som generalkvartermester, Alfred von Waldersee. Han ville frigjøre generalstaben fra krigsministeriet. Waldersee støttet Albedyll, og ble en av hans sterkeste støttespillere.

Både Waldersee og Albedyll kom fram til at de måtte kvitte seg med Kameke for å få det slik som de ville. Man kunne ikke vente at krigsministeren passivt ville akseptere at autoriteten hans ble revet ned. Craig skrev at Kameke stod i tradisjonen til Scharnhorst og Boyen, og han mente både at hærens administrasjon skulle være samlet under krigsministeren og at hæren burde ha et godt forhold til Riksdagen, og da måtte Riksdagen få en viss innflytelse og innsikt i hærens saker. Kameke ville ikke finne seg i å administrere oppløsningen av sitt eget kontor, og bruke tid på å forklare Riksdagen at han ikke hadde myndighet over kommandosaker.

I januar 1883 angrep opposisjonspartiene i Riksdagen militære utgifter. Windhorst, Vollmar, Schott og Richter kritiserte diverse utgifter, og Richter krevde også at militærtjenesten ble redusert fra tre til to års varighet og at garderegiment ble avskaffet siden, sa han, de bare var paradetropper.

Keiseren ble rasende over debatten. I begynnelsen av februar tok Albedyll kontakt med Bismarck og fant at Bismarck ville akseptere at Kameke ble tvunget til å gå av. Debatten om militærvesenet fortsatt i Riksdagen, og Albedyll diskuterte med Waldersee og Bismarck hvem som skulle bli etterfølgeren til Kameke. Det ble sagt til keiseren at Kameke ikke forsvarte hæren iherdig nok i Riksdagen. Keiseren instruerte krigsminister Kameke om at han skulle si i Riksdagen at den ikke hadde noen myndighet i kommandosaker, og videre at regjeringa ikke ville forandre skatteordninga, det var blant annet blitt kritisert at garnisonsbyer hadde lettelser i skatten. Kameke prøvde å følge disse ordrene, men keiseren fulgte ordren opp med å gi beskjed om at neste gang Riksdagen kom sammen måtte det vises større iherdighet for å vise hvem som virkelig kommanderte over hæren. Kameke oppfattet dette som en mistillitserklæring fra keiseren, og sa umiddelbart opp stillinga si.

Albedyll hadde i mens kommet fram til at Paul Bronsart von Schellendorf skulle bli Kamekes etterfølger. Men Bronsart måtte først akseptere to betingelser. Den ene var at generalstabssjefen fikk direkte adgang til keiseren, som han hadde hatt fra 1866 til 1870, altså at generalstabssjefen kunne rapportere til keiseren uten at krigsministeren var til stede, og den andre var at personalavdelinga i krigsministeriet skulle avskaffes og at alle personalsaker i framtida skulle administreres av sjefen for militærkabinettet.

Bronsart var ivrig etter å bli krigsminister, og kom ikke med noen innvendinger. Bronsart sa også at han ville forsvare at keiseren uinnskrenket hadde øverste kommandomyndighet over hæren. Avskjedssøknaden til Kameke ble akseptert og Bronsart overtok som krigsminister, og han innfridde de kravene som Albedyll hadde stilt.

Både Waldersee og Manteuffel ga uttrykk for at de satte pris på det Albedyll hadde gjort. Craig skrev at det Albedyll i virkeligheten hadde gjort var å ødelegge den administrative enheten som hæren hadde hatt siden Scharnhorsts og Boyens dager. Dermed ble det utviklet en rivalisering mellom avdelingene som hadde vært ukjent tidligere. Krigsministeriet, militærkabinettet og generalstaben ble uavhengige av hverandre, og det var praktisk talt umulig å definere grensene til kompetansesfærene deres. Og fra 1883 til 1914 var det stadig skadelige konflikter mellom dem.

Så snart de funnet blitt selvstendige ville verken militærkabinettet eller generalstaben nøye seg med det. Generalstaben ble stadig mer kritisk på grunn av vanskelighetene den fikk med å koordinere krigsplaner med forsyningstjenesten, som fortsatt ble kontrollert av krigsministeriet, og prøvde å gå rundt det ved selv å bestille ammunisjon etc. Albedylls etterfølger som sjef for militærkabinettet ble general von Hahnke, som ledet militærkabinettet fra 1888 til 1901. Craig skrev at det virker som om han ønsket å gi det en overordnet stilling i forhold til de andre avdelingene i hæren. Krigsministeren var heller ikke alltid fornøyd med å ha fått sin myndighet så sterkt redusert. Noen krigsministre aksepterte at de hadde liten myndighet over hærens saker, men andre ville prøve å kjempe seg til større myndighet, og dette skjerpet den indre maktkampen.

Det viktigste formålet med de forandringene som ble gjennomført i 1883 hadde vært å unndra hæren fra kritikk og kontroll fra Riksdagen. Krigsministeren hadde nå fått som oppgave å avvise alle spørsmål fra Riksdagen om alt annet enn rent administrative og finansielle saker med den begrunnelsen at han verken hadde kjennskap til sakene eller myndighet til å diskutere dem. Dette var Riksdagen ikke fornøyd med. Selv Paul Bronsart begynte å angre på at han hadde akseptert dette arrangementet. I 1889 skrev han til keiseren at krigsministerens funksjon ikke burde være å unngå spørsmål, men å forsvare hæren i Riksdagen, og at det han sa var uten betydning i Riksdagen dersom det ikke var klart at han ikke hadde tillit hos keiseren. Og at fortsatt reduksjon i myndigheten til krigsministeren bare ville vise at denne tilliten ikke eksisterte.

Riksdagen oppfattet raskt at krigsministeren hadde blitt fratatt sin myndighet. Dette ga opposisjonspartiene grunn til nye angrep på hæren, og spesielt mot de som ble holdt ansvarlige for at krigsministeren hadde mistet sin myndighet. I alle militære debatter etter 1883 ble militærkabinettet spesielt hardt angrepet. Og Riksdagen fulgte mer nøye med i det militærkabinettet foretok seg med hensyn til forfremmelser etc, og undersøkelsene fikk opposisjonen til å mene at hæren deltok i et komplott for å hindre sosial og politisk framgang i Tyskland.

Hærens politikk overfor utdanning og sosiale forhold

Craig skrev at hendingene i 1848 og den konstitusjonelle striden hadde ført til at offiserskorpset kom til å bli sett på som eneveldets viktigste støttespiller og som den eneste forsvarer av maktforholdene i samfunnet som var sterk nok til å opprettholde dem uforandret. Ønsket om å bevare denne siden ved offiserskorpset fikk stor betydning for utvelgelsen av offiserer.

Craig skrev at da Manteuffel var sjef for militærkabinettet i 1860-årene fjernet han offiserer som ikke var i stand til å utføre oppgavene sine på en tilfredsstillende måte. Dette gikk ikke bare ut over de som ikke kunne utføre arbeidet sitt på en faglig tilfredsstillende måte, men offiserer som hadde politisk liberale holdninger kunne enten bli fjernet eller havne i en situasjon der de ikke lenger ble forfremmet. Offiserer klaget over at spionasje ble en del av arbeidet med å fastslå offiserenes politiske holdninger i det offiserens politiske holdninger ble gjenstand for etterforskning.

Under Manteuffel var det ikke bare offiserer med progressive politiske ideer som fikk det vanskelig i offiserskorpset, men også offiserer som kom fra middelklassen fikk vanskeligheter. Manteuffel mente at middelklassen manglet den rette militære innstillingen. Militærkommisjonen til landdagen i Preussen klaget i mars 1860 over at offiserer fra middelklassen ble fjernet fra hæren, og klagene ble stadig gjentatt. I 1865 var det 4.172 adelige offiserer av tilsammen 8.169 offiserer i offiserskorpset, og blant generalene og oberstene var mer enn 80% av offiserene av adelige opprinnelse.

Dette stod i motsetning til prinsippene til Scharnhorst og reformatorene om at offiserskorpset skulle være åpent for rekruttering fra alle sosiale klasser, og at forfremmelse skulle avgjøres ut fra utdannelse og demonstrerte ferdigheter. Manteuffel hevdet at for frontoffiserer var det ikke nødvendig med boklig utdannelse. Offiserskorpset motsatte seg også at det skulle legges stor vekt på utdannelse ved utnevnelse til kommandostillinger siden dette ville kunne føre til at offiserskorpset ble borgerliggjort.

Manteuffel førte kamp mot en kongelig ordre som kom i oktober 1861 og som fastsatte at det var nødvendig med utdannelse for å kunne bli offiser. Manteuffel overtalte kongen om å utsette ordrens iverksettelse med fire år. Etter at de fire årene var gått ble ordren ikke satt i verk på den måten det først var bestemt.

Craig skrev at da Tyskland ble samlet ble hærens behov for offiserer større enn adelens evne til å forsyne hæren med offiserer. Hæren økte fra 401.659 mann i 1874 til 760.908 i 1914. Samtidig forsvant en del adelige familier. Det ble nødvendig å rekruttere offiserer fra middelklassen. I 1913 var sytti prosent av offiserene borgerlige, og bare 52% av generalene og oberstene stammet fra adelen. Og reserveoffiserene, de ettårige frivillige som hadde utdanning i det de gikk inn i et års førstegangstjeneste, kom nesten alle fra middelklassen.

I mars 1890 hadde keiser Wilhelm II erklært at "det forbedrede utdanningsnivået til folket vårt gir mulighet til å utvide de kretsene som vil bli vurdert ved rekruttering av offiserskorpset. I dag kan ikke fødselsadelen alene, som tidligere, kreve det privilegiet å forsyne hæren med dens offiserer." Sinnets adel må yte sin del, og han appellerte til sønner fra ærverdige borgerlige familier som elsket konge og fedreland og hadde et varmt hjerte for soldatenes kall og en kristen moral.

Craig skrev at denne talen til keiseren viser at keiseren var nødt til å akseptere den foreliggende situasjonen, og at han prøvde å hindre at middelklassen kom inn i hæren på en slik måte at offiserskorpset sosiale og politiske sammenheng gikk i oppløsning. Keiseren ønsket konservative borgerlige menn som var godt tilpasset det borgerlige samfunnet velkomne som offiserer. Verken jøder eller personer med uortodokse politiske holdninger var velkomne.

Craig skrev at i hærens tidsskrifter ble det ofte skrevet at det eneste faste punktet i samfunnet var hæren, for de kreftene som ønsket oppstand og omveltning ble stadig sterkere - "hele masser hadde erklært krig mot konge og Gud." Offiseren hadde sverget troskap til keiseren. Offiserer som var i aktiv tjeneste hadde ikke tillatelse til å delta aktivt i partipolitikken, men det kunne reserveroffiserene gjøre. Ei instruksjonsbok sa at reserveoffiseren aldri måtte tilhøre et opposisjonsparti - da måtte offiseren heller si opp stillinga. Offiseren var keiserens mann, og måtte aldri komme i motsetning til keiseren.

Hæren trengte reserveoffiserer fra den velstående delen av samfunnet, og disse offiserene måtte akseptere de holdningene og politiske og sosiale oppfatningene som var framherskende i offiserskorpset. Craig skrev at de måtte akseptere den føydale filosofien som alltid hadde regjert i offiserskorpset. Og det lyktes fordi stadig større grupper ble velstående og ble skremt til å bli konservative av arbeidsbevegelsens voksende oppslutning. Store deler av øvre middelklasse ble konservativ, om ikke reaksjonær, skrev Craig. Dessuten ville de holde seg inne med kongen og adelen. Og å være underoffiser var et viktig statustegn i keiserriket.

Denne politikken var vellykket. Den skaffet til veie tilstrekkelig mange offiserer til hæren og den bandt hæren til større deler av de herskende klasser enn bare til adelen. Hæren var ikke lenger bare adelens hær, men ble nå også den øvre middelklassens og det velstående borgerskapets hær. Craig skriver at dette var ei ufyselig blanding av arrogante blærer.

Hæren og Riksdagen under keiser Wilhelm II

Craig skrev at mange av trekkene som denne blandinga av adel og besteborgere hadde også gikk igjen hos keiser Wilhelm. Han hadde noen gode sider. Craig sier at man var enig om at han var intelligent og varmhjertet, men han hadde liten respekt for andres oppfatninger, og det varme hjertet hans varmet bare spesielt utvalgte favoritter. I likhet med Friedrich Wilhelm IV hadde Wilhelm II sans for veltalenhet, og han voktet intenst på sine særrettigheter. Wilhelm II var ikke utholdende. Han var en flyktig karakter, og skiftet interesser så ofte og var så utålmodig at han aldri var i stand til arbeide lenge nok med noe som tok tid til at han fullførte det. Han hadde både vanskelig for å ta beslutninger og å holde fast ved beslutninger gjennom lang tid. Dette hadde gått ut over utdanninga hans, for han hadde raskt gått lei av et hvert fag som han begynte å studere, og han hadde så hoppet over til andre emner, som han igjen raskt gikk lei av.

Ellers kan man bemerke at keiser Wilhelm hadde så store psykiske vanskeligheter at det til tider kan ha vært riktig å karakterisere dem som "sykdom". Og sykdom kan man beklage, men man klandrer ikke den syke for å være syk.

Craig skrev at den delen av utdanninga som hadde gjort størst inntrykk på keiseren var den militære utdanninga, men den hadde ført til at han ble en slags evig løytnant, uten virkelig forståelse for militære problem, men med stor kjærlighet til uniformer og militært selskap og militære manérer. Keiseren hadde møte med sjefen for militærkabinettet hver tirsdag, torsdag og lørdag morgen. Kansleren kunne møte keiseren om lørdagskveldene.

Keiseren var omgitt av et følge av offiserer som ble kalt for Flügeladjutanten, vanligvis yngre gardeoffiserer og sjefene for militærkabinettet og for marinekabinettet. Disse offiserene fulgte keiseren på de mange reisene hans. Denne militære gruppen ble kalt for det kongelige hovedkvarteret. Offiserene som tilhørte dette hovedkvarteret formidlet ordrer om militære saker fra keiseren videre til dem ordren var rettet til når keiseren var ute på reise.

Craig skriver at dette var enda et skritt i oppløsningen av hærens organisasjon, for det ble vanskelig å skille mellom kompetansesfæren til keiserens hovedkvarter og militærkabinettets. Keiseren vurderte alltid de offiserene han hadde i sitt følge svært høyt og mente at de var svært dyktige og på alle måter høytstående mennesker. Derfor brukte han dem som rådgivere i saker som de ikke forstod seg på og som sendebud der han helst burde ha brukt erfarne diplomater.

Keiser Wilhelm hadde liten kontakt med personer utenfor de militære sirklene, og utvalgte militære og deres holdninger og vurderinger fikk derfor en dominerende innflytelse på keiseren. I likhet med offiserskorpset reagerte Wilhelm sterkt mot Riksdagen når den prøvde å oppnå myndighet over hærens saker. Blant de som hadde nær omgang med keiseren var menn som sjefen for militærkabinettet, general Hahnke (1888-1901), og sjefen for generalstaben general Waldersee (1888-1891). De var begge ambisiøse og maktglade og fiendtlig innstilte overfor det konstitusjonelle systemet. De tankene som Wilhelm kunne ha om å begå militærkupp stammet ofte fra det militære følget som han omgav seg med. Det militære følget mente at å oppløse Riksdagen med makt og å knuse sosialismen var en oppgave som hæren ville kunne påta seg. Man gikk ut fra at dette var en oppgave som kunne ledes av general Waldersee. Craig sier at grunnene til at det aldri ble prøvd å gjennomføre et statskupp var at keiser Wilhelm aldri var i stand til å beslutte noe slikt og at alle de kanslerne som fulgte etter Bismarck bestemt motsatte seg tanken om et kupp. Men den militære kretsen rundt keiseren var likevel i stand til å skape så stor spenning mellom keiseren og Riksdagen at et fullstendig sammenbrudd av det konstitusjonelle systemet virket mulig. Dette gjorde de gjennom bakholdsangrep mot ansvarlige ministre som ønsket et nærmere og bedre forhold til Riksdagen. Den militære kretsen baktalte dem overfor keiseren.

Craig skrev at dette var spesielt uansvarlig sett i lys av at et godt forhold til Riksdagen var viktigere for hæren enn til og med i 1870- og 1880-årene. Våren 1887 hadde Bismarck utkjempet en lang og bitter kamp med Riksdagen for å få en ny Septennat som satte hærens styrke til 468.409 mann, og han hadde tvunget gjennom nyvalg framfor å vurdere et forslag som ville ha tillatt at Riksdagen diskuterte størrelsen på hæren hvert tredje år framfor hvert sjuende år. Men ikke før var vedtaket fattet så ble det oppfattet som inadekvat. Et nytt forslag om å omorganisere reservene måtte legges fram for Riksdagen i desember 1887, og i 1890 enda et som økte hærens styrke til 486.983 mann. Etter at Tyskland unnlot å fornye reassuranseavtalen med Russland i 1890, og etter den følgende tilnærmingen mellom Russland og Frankrike og deres opprustning, ble det nødvendig for Tyskland å øke hærens størrelse på nytt. I 1892 skrev sjefen for generalstaben, Schlieffen, som hadde overtatt etter Waldersee, til sin søster at de spesielle fiendene til Tyskland var nesten dobbelt så sterke som Tyskland, og at det var helt nødvendig å ta dette alvorlig og sørge for at alle menn som var skikket til å gjøre militærtjeneste fikk militær trening. Men dermed var det nødvendig at Riksdagen bevilget mer penger til hæren.

Craig skrev at slike appeller kom stadig oftere mellom 1890 og 1914. Men selv de politiske partiene som hadde et vennlig forhold til hæren mislikte den økende gjelda som de stadig voksende militære utgiftene førte til. Det var først og fremst kansleren og krigsministeren som hadde som oppgave å få Riksdagen til å bevilge midler til militærvesenet, og oppgaven deres ble spesielt vanskelig fordi de stadig var utsatt for kritikk fra keiseren og hans følge fordi de måtte prøve å samarbeide med Riksdagen, eller i det minste forholde seg til den. Keiserens hovedkvarter var innbitt motstander mot alle innrømmelser til Riksdagen.

Craig forteller som eksempel hva som skjedde da kansler Caprivi la fram forslaget om bevilgninger til hæren høsten 1892. Caprivi var offiser, og han mente at det var nødvendig å øke hærens styrke siden den franske og den russiske hæren sammen var langt større enn den tyske. Caprivi mente at Riksdagen ikke ville bevilge midlene uten å få noe igjen for det. Derfor foreslo han at verneplikten ble redusert fra tre til to år. Caprivi mente at det var nødvendig å inngå en avtale med Riksdagen, å oppløse Riksdagen for å skrive ut nyvalg eller å prøve å trosse den eller å begå statskupp var ikke akseptable alternativ. Spørsmålet var ikke, skrev Caprivi, om tre års militærtjeneste var å foretrekke framfor to års militærtjeneste, men om hærens styrke i fredstid skulle økes med 77.500 mann. Caprivi skrev videre at et hvert forsøk på å gjennomføre økningen uten å innføre toårig militærtjeneste kunne bare føre til nederlag, og det ville svekke keiserens regjering både innenlands og utenlands.

Caprivi foreslo både å forkorte tjenestetida og å komme med andre innrømmelser overfor Riksdagen, inkludert å la Riksdagen debattere hærens styrke hvert femte heller enn hvert sjuende år, og han fikk støtte for dette forslaget fra sjefen for generalstaben og fra krigsminister Kaltenborn.

Keiseren lot seg med store vanskeligheter overtale til å akseptere forslaget. Men keiseren ønsket å kreve økningen uten å gi noe i gjengjeld. Han synes å ha trodde at dersom Riksdagen motsatte seg å vedta økningen kunne den preussiske landdagen overtales til å vedta den, og så kunne den tvinges inn på resten av Riket. For keiseren var tre års tjenestetid hellig siden det hadde vært en viktig del av hærreformen til bestefaren hans, som han kjente seg knyttet til, og dette utnyttet Waldersee som sa at dette var en god sak å bekjempe Riksdagen på. I august var keiseren bestemt på å holde på tre års militærtjeneste, og han fortalte det til de forsamlede offiserene fra gardekorpset, og sa at dersom Riksdagen nektet å øke størrelsen på hæren i fredstid ville han heller gå inn for en mindre og bedre hær enn å komme med innrømmelser overfor Riksdagen.

Craig skrev at det sier noe om Caprivis og hans støttespilleres overtalelsesbegavelse at de greide å få keiseren til å forandre mening. Ved slutten av året hadde keiseren gått med på planen, selv om han sa at han ville "jage den halvgale Riksdagen til djevelen" dersom den nå motsatte seg å akseptere regjeringas forslag. Og Caprivi fikk vanskeligheter i Riksdagen. Han greide å få forslaget vedtatt, men bare etter at Riksdagen hadde blitt oppløst og det var holdt nyvalg, og etter at han hadde gitt enda flere innrømmelser.

Etter at Riksdagen hadde bevilget midlene til utvidelse av hæren begynte det militære følget til keiseren å baktale Caprivi overfor keiseren. Waldersee hadde tidligere sagt at Caprivi betraktet hæren som et objekt som kunne brukes i forhandlinger mellom politiske parti, og dette gjentok den militære kretsen rundt keiseren. De hevdet også at to års tjenestetid var upopulært i hæren. Et annet trekk ved loven av 1893 var at til de tre bataljonene som var i hvert regiment ble det lagt til enda en bataljon av halv styrke, og det ble hevdet at dette var militært uklokt. Keiseren kom til å tro at ved å gi etter for Caprivi hadde han mistet respekt i hæren, eller kommet i et dårlig lys i hæren. Og da det ble klart for Caprivi at keiseren var misfornøyd med ham søkte han avskjed i slutten av 1894.

Craig skrev at dette eksemplet på effektiviteten til intriger i keiserens nærmeste krets ble fulgt av andre slike mens Hohenlohe-Schillingfürst var kansler. Før Hohenlohes tid som kansler var over hadde den evige intrigemakeren Waldersee og militærkabinettet og hovedkvarteret tvunget en krigsminister, en utenriksminister og en innenriksminister til å gå av, og selv om kansler Hohenlohe selv holdt ut til i 1900 var det først og fremst fordi han var mindre sta enn sin forgjenger og mindre villig til å stå på et prinsipp.

Hohenlohes vanskeligheter begynte straks etter at han hadde blitt kansler da krigsministeriet under den energiske nye krigsministeren Walter Bronsart von Schellendorf tok på seg å reformere den preussiske militære straffeloven. Denne loven var fra 1845 og gjaldt nå for det meste av den tyske hæren, og den var håpløst foreldet, skrev Craig. Den franske, engelske, russiske og italienske militære loven var mer moderne og sørget for offentlig høring i det minste i noen typer saker. Fra 1869 hadde den bayerske hæren tillatt at rettssaker foregikk i offentlighet. Hærkommisjonen som trådte sammen i 1881 mente at rettssaker burde kunne foregå i offentlighet også i den tyske hæren, og det mente også Riksdagen. Den hadde i 1870, 1889 og i 1892 vedtatt uttalelser til fordel for at militære rettssaker skulle foregå i offentlighet. Da det kom nye interpellasjoner i 1894 ville både Bronsart og Hohenlohe innfri disse ønskene til Riksdagen. Hohenlohe hadde vært blant de som i sin tid støttet den bayerske militære loven av 1869 som lot militære rettssaker foregå i offentlighet. Kansleren mente også at hemmelige rettssaker skadet hærens rykte og ga hæren rykte for å felle partiske dommer i sin rettshandhevelse.

Men det ble snart klart at keiseren var fiendtlig innstilt overfor arbeidet med lovendringen. Bronsart prøvde å få Wilhelm til å akseptere lovarbeidet ved å skrive inn i loven bestemmelser som ga keiseren mulighet til å forby offentlighet i saker som angikk militær sikkerhet og offentlig moral og til å omstøte kjennelser der noen ble funnet skyldig. Men keiseren var motstander av offentlighet i enhver form og ble oppmuntret til sin motvilje av sjefen for militærkabinettet, Hahnke, som gikk inn for at hæren måtte være avsondret, og ingen måtte bli tillatt å betrakte den med kritiske øyne.

Men det preussiske Staatsministerium godkjente likevel lovutkastet til Bronsart i 1895. Det ble deretter kjent at et av ministeriets medlemmer, minister Köller, hadde fortalt til Hahnke og til sjefen for keiserens hovedkvarter, general von Plessen, om alle detaljer i ministeriets forhandlinger, enten for å beskytte sin egen posisjon hos keiseren eller for å blokkere iverksettelsen av ministeriets plan, og dette førte til den første krisen i denne saken. Ministeriet oppfattet Köllners handling som et tillitsbrudd og ville ha ham avsatt, og bad Hohenlohe om å be keiseren om å avsette ham.

Keiseren ble rasende over dette. Han la skylda vekselvis på Hohenlohe, på utenriksminister Marschall von Bieberstein og innenriksminister Boettischer. Keiseren sa at det var et angrep på kronens rettigheter som var uten sidestykke. Til slutt ga keiseren seg, men kom samtidig med en offentlig irettesettelse av ministeriet der han påstod at det hadde prøvd å diktere ham. Deretter fornærmet han Bronsart grovt, og holdt en nyttårstale til de kommanderende generalene der han kunngjorde sin ubøyelige motstand mot offentlige rettssaker.

Denne uenigheten ble offentlig kjent og diskutert i pressen. Kölnische Zeitung pekte på at Hahnke var leder for motstanden mot prosjektet til Bronsart. Det ble hevdet at militære kretser undergravde Bronsart, og det var indignasjon over at militærkabinettet tok fem generaler som man antok støttet Bronsart ut av aktiv tjeneste. En av dem, general Spitz, hadde deltatt i arbeidet med lovutkastet. Hohenlohe mente at han burde gjøre keiseren oppmerksom på at Riksdagen med sikkerhet ville avslå å styrke den halve bataljonen fra 1893 dersom ikke regjeringa lovte i nær framtid å komme med et forslag til lov som reformerte den militære straffeloven.

Craig skrev at det viser Wilhelms mangel på forståelse for den parlamentariske situasjonen at han den 16. mai skulle ha instruert Hohenlohe til å skyve bort et hvert forsøk fra Riksdagen på å binde spørsmålet om bevilgninger til bataljonene sammen med spørsmålet om den militære straffeloven. Keiseren sa at kansleren skulle informere Riksdagen om at dette var forskjellige saker, og at forslaget om ny militær straffelov ikke kunne diskuteres på dette tidspunktet siden lovforslaget var til vurdering hos de føderale fyrstene. Hohenlohe kom fram til at han ikke kunne være bundet av disse instruksjonene ord for ord. Da Riksdagens sesjon begynte den 18. mai anstrengte kansleren seg først og fremst for å overtale Riksdagen til å gi keiseren de bataljonene som keiseren ønsket seg. Da spørsmålet om loven kom opp kunngjorde han at et lovforslag ville bli lagt fram for Riksdagen til høsten og at det ville være i henhold til prinsippene i moderne rettslære. Craig skrev at med dette ga Hohenlohe løfte om at offentlighetsprinsippet ville bli gjort gjeldende for hærens domstoler.

Denne erklæringen var nok til å sikre at Hohenlohe, og keiseren, fikk sine bataljoner vedtatt av Riksdagen. Men keiseren og det militære følget hans var ikke mer takknemlige overfor Hohenlohe enn de hadde vært overfor Caprivi da han fikk gjennom utvidelsen av hæren. Mens keiseren var ute på sitt sommercruise sommeren 1896 ble han overtalt av det militære følget som han hadde med om at både Bronsart og Marschall måtte avsettes, og at Hohenlohe bare kunne fortsette som kansler dersom han ikke insisterte på at erklæringa hans skulle settes ut i livet. Craig skrev at da kansleren første gang hørte om dette var den første impulsen hans å si opp stillinga. Men Phillipp Eulenburg overtalte ham til å bli værende i stillinga ved å si at dersom han sa opp ville keiseren komme fullstendig i hendene på de som ønsket et statskupp. Hohenlohe gikk med på et kompromiss. Bronsart skulle bli erstattet av general Gossler, og lovforslaget ville bli holdt tilbake, men Marschall ville fortsette i utenriksministeriet.

Bronsart ble utnevnt til Generaladjutant, selv om Bronsart protesterte mot dette. Militærkabinettet ble angrepet i pressen siden det var klart at i realiteten var Bronsart blitt avskjediget som minister.

Det lovforslaget som Hohenlohe hadde gitt løfte om å legge fram for Riksdagen kom ikke, og siden regjeringa viste så lite respekt både for egne løfter og for Riksdagens ønsker ble det slutt på alt samarbeid mellom regjeringa og Riksdagen. I mars kuttet budsjettkommisjonen tolv millioner mark fra regjeringas anslag for utgifter til marinen. To måneder senere leste prins Henrik av Preussen til mannskapet på skipet sitt fra et brev der keiseren kalte medlemmer av Riksdagen for vaterlandlosen Gesellen og skurker. Sosialdemokratene, Sentrumspartiet og det frisinnede partiet angrep Wilhelms personlige regjering med all kraft, skrev Craig, og den alarmerende veksten i makten til uansvarlige instanser. Richter fordømte misligheter og embetsmisbruk på høyt nivå. Men dette fikk den militære kretsen rundt keiseren til å overtale ham om at ministrene hans gjorde dårlig arbeid, og de oppfordret ham til å si opp både Marschall og innenriksminister Boetticher, med den begrunnelsen at han ikke hadde forsvart keiseren godt nok.

Craig skrev at ved midten av 1897 virket det som om et fullstendig sammenbrudd av det konstitusjonelle systemet var nært forestående, og rykter om et nært forestående statskupp var mer utbredte enn noen gang tidligere. Men, skrev Craig, man kan tvile på om keiseren noen gang alvorlig overveide muligheten for et statskupp. Det passet hans dramatiske sans å fortelle Waldersee i januar 1897 at onde tider var på vei, og at han visste at dersom det ble skyting kunne han stole på den tidligere stabssjefen. Men keiseren ga aldri ordrer som tyder på at han for alvor ville gripe til våpen mot Riksdagen eller forsøke å innføre eneveldet på nytt. Derfor var det liten forstand i oppførselen hans i forhold til Riksdagen, skrev Craig. Både Caprivi og Hohenlohe hadde hevdet at så lenge det var en Riksdag med myndighet over budsjettene var det best å prøve å tillempe seg etter den enn å trosse den i uviktige saker. Wilhelm valgte se alle spørsmål som angikk hæren som like viktige, og stå på dårlig definerte begrep om kongelige kommandomakt, og innhylle seg i forfengelig skryt, og så til slutt å gi etter med den verst tenkelige uvilje.

Slik var det også med den nye militære loven. Keiser Wilhelm II lot det gå et helt år etter fallet til Marschall og Boetticher der han høylydt uttrykte motstanden sin mot den foreslåtte nye loven, og så, i desember 1898, lot han seg overtale av Hohenlohe og undertegnet loven. Craig skrev at taktikken til keiser Wilhelm og hans svakhet for uansvarlige militære råd skadet både hans og hærens og prestisje så mye at den ikke kunne repareres.

Hæren og samfunnet i de siste fredsårene

Craig skrev at det er spesielt to trekk ved det som foregikk mens Caprivi og Hohenlohe var kanslere som man kan notere seg siden de kaster lys over hærens problem i de siste årene før krigen. For det første var det klart at bruddet på den organisatoriske enheten til hæren som hadde oppstått i 1883 var blitt mye verre. I diskusjonene var man ikke i nærheten av å ha en informert opinion innen hæren, og de høyerestående offiserene var ofte håpløst uenige. Både de nøye utregnede planene til hærens politiske representanter, og også de tekniske planene til generalstabssjefen, kunne bli kullkastet ved intervensjon fra kabinettsjefer eller hoffgeneraler eller folk som Waldersee. Da denne rivaliseringen hadde slått rot viste det seg å være umulig å korrigere den. Keiseren var ikke den mannen som kunne samle hæren, og ingen kansler etter Caprivi gjorde alvorlige forsøk på å tvinge gjennom sine synspunkter overfor hæren. I årene før krigen ble selv spørsmålet om å utvide hæren for å ruste den opp i takt med den utenlandske opprustning berørt av denne situasjonen. Generalstaben fortsatte å arbeide for effektivt å innføre alminnelig verneplikt. Krigsministeriet under Einem (1903-1909) og Heeringen (1909-1913) motsatte seg at hæren skulle utvides og gikk inn for en liten veltrent hær framfor en millionhær. Militærkabinettet inntok gjerne standpunktet at for rask utvidelse ville gjøre det nødvendig å hente offiserer fra lag av befolkninga som fram til nå hadde vært ekskludert fra offiserskorpset, og at det derfor var fare for at rask utvidelse av hæren kunne føre til demokratisering.

Og for det andre kunne viktige deler av befolkninga få inntrykk av at det man hadde opplevd under Caprivi og Hohenlohe forsterket inntrykket av voksende militær absolutisme. At ansvarlige ministre som hadde tillit i Riksdagen kunne bli jaget bort av keiserens militære rådgivere var et tegn på at hæren var blitt en stat i staten som krevde rett til å definere hva som var og ikke var nasjonale interesser, og med rett til å ta seg av de som ikke var enige. Den voldsomme motstanden som hadde vist seg i hæren mot å anvende offentlighetsprinsippet i militære rettssaker syntes å bekrefte dette, og å vise at hæren krevde fritak fra lover som styrte resten av samfunnet og var bestemt på å bli værende et isolert organ. Dessuten opplevde man stadig at en stor del av offiserskorpset så på det sivile samfunnet med en blanding av forakt og fiendtlighet, og så det som sin oppgave å holde skikk på keiserens undersåtter.

Craig skrev at den klassiske illustrasjonen på dette var hendingene i Zaubern i 1913. Da skapte en ung offiser oppstyr i Alsace ved å komme med fornærmende bemerkninger om befolkninga i Alsace. Denne unge offiseren ble støttet av sin overordnede som mente at saken angikk hærens prestisje. Han erklærte unntakstilstand og arresterte mange mennesker som gjorde narr av troppene.

Craig skrev at selv gode patrioter som ønsket at Tyskland skulle ha en hær av god kvalitet var bekymret av disse tendensene. Craig skrev at i nesten hver eneste av Riksdagens sesjoner fra nå av og fram til krigsutbruddet ble hæren og dens administrasjon underlagt inngående kritikk. Craig skrev at i tillegg til de vanlige angrepene fra venstresida på innflytelsen til militærkabinettet og den militære kretsen rundt keiseren kom systematiske forsøk på å tvinge regjeringa til å definere begrepet "kommandomakt", som keiseren altså hadde uinnskrenket over hæren, og som han ble rasende dersom noen forbrøt seg mot, eller bare prøvde å diskutere. Riksdagsmedlemmer ble også opptatt av krigsministerens reduserte myndighet og militærkabinettets økende makt. Det kom stadige krav i Riksdagen om at krigsministeren skulle få tilbake den makt og myndighet som han hadde mistet i 1883, og som ansvarlig minister få kontrasignere alle ordrer som utnevnte eller avsatte offiserer.

Hæren irriterte seg over disse angrepene, men foretok seg ikke noe. De siste krigsministrene før krigen forsvarte at de var blitt fratatt makt og myndighet, og sa videre at de verken kunne definere "kommandomakt" eller forsvare den. I 1914 sa Falkenhayn at bare fordi Preussens hær i følge konstitusjonen ikke var underlagt partienes kamp hadde den blitt det den var: et sikkert forsvar for freden både innenlands og utenlands.

Craig skrev at det ikke var noen måte for Riksdagen å tvinge gjennom strengere kontroll over militærvesenet på utenom ved å nekte å bevilge penger til den. Men på grunn av de politiske spenningene i Europa var det ikke praktisk. Derfor fortsatt hæren å være en stat i staten.

Lenker:

Til neste del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene


Kilder for dette kapitlet er: