Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Andre del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Finans og Industri
  2. Urbanisering og sosial omforming 1800-1914
  3. Sosialpolitikk og sosial velferd, 1850-1990
  4. Økonomi og stat i Tyskland, 1900-1990
  5. Statistikk:




Innledning

Dette er andre del av kapitlet "Befolkning og Økonomi 1800-1990". Det bygger på boka "Germany. A New Sosial and Economic History - Since 1800", og er tredje bind i denne serien. De to første bindene har jeg allerede gitt referat av i kapitlene "Befolkning og Økonomi 1450-1630" og "Befolkning og Økonomi 1630-1800". Men dette referatet ble så langt at jeg har delt det inn i tre deler.

De to andre delene av "Befolkning og Økonomi 1800-1990" består av:

Første del: (Befolkning og Økonomi 1800-1990A)

  1. Den regionale dimensjonen.
  2. Befolkning og økonomi i Tyskland 1800-1990.
  3. Herredømmeforhold i tysk landbruk etter 1800.
  4. Regjering og Økonomi i det nittende århundret.

Tredje del: (Befolkning og Økonomi 1800-1990C)

  1. Sosial struktur i det tjuende århundret.
  2. Vitenskap, teknologi og samfunn i Tyskland fra 1800 og fram til i dag.
  3. Kvinner og familien.
  4. Antropometri, konsum og fritid: Levestandard.


Finans og Industri

Her bygger jeg på kapitlet "Finance and industry" av Volker Wellhöner og Harald Wexforth.

Introduksjon

Forfatterne skriver at de vil skrive om forholdet mellom banker og industri i utviklinga av tysk økonomi i perioden 1816-1989. Deres tilnærming vil være å følge den sentrale hypotesen som ble satt fram av Joseph Schumpeter om at industriell produksjon er avgjørende for å skape økonomisk forandring. De vil også følge Schumpeter i å betrakte forholdet bank-industri som en nøkkelkomponent i utviklingsprosessen, altså at finansielle sentra spiller en mye større rolle enn den til et "slør".

Det som vil bli undersøkt er bankenes rolle i finansieringen av industriell virksomhet i Tyskland og spørsmålet om bankenes makt. Det vil ble skilt mellom ulike faser i forholdet mellom banker og industri. Den tidlige fasen er fra 1816 til 1870. Den neste fasen er fra 1870 til 1918. Tredje fase går fram til 1945, og den fjerde fasen er etter 1945.

Banker og industri fra 1816 til 1870

Differensieringen av det tyske bankvesenet

Etter Napoleonskrigene ble det klart at økonomiene til de fleste tyske statene var svært tilbakeliggende, spesielt sammenliknet med Storbritannia. Dette viste seg ved at det foregikk liten kapitaldannelse i Tyskland sammenliknet med Storbritannia og Frankrike. Dessuten var den tyske befolkninga skeptisk overfor utvikling av moderne næringsliv, og dette var et hinder for utvikling av mange industrielle prosjekt. Tysklands industrielle tilbakeliggenhet viste seg ikke minst i de teknologien som ble brukt i framstillinga av tekstiler. I Storbritannia hadde mekanisering og sentralisering i fabrikker foregått fra 1780-årene, men i Tyskland bestod fortsatt det gamle systemet med heimeindustri der tekstiler ble produsert i husholdningene som en tilleggsbeskjeftigelse til matproduksjon. Dette systemet var dominerende fram til midten av det nittende århundret. Tilsvarende tilbakeliggenhet eksisterte i tysk maskinbygging, og fra 1830-tallet for jernbanebygging.

Historikere i tidligere generasjoner betraktet tysk økonomisk tilbakeståendehet blant annet som et resultat av politisk fragmentering, men primært som et resultat av at bankvesenet unngikk å ta risiko og av utilstrekkelig kapitaldannelse. Imidlertid foreslår nyere forskning et mer differensiert syn. For det første var det ikke mangel på kapital i de tyske statene. Vanskelighet med å finansiere industriutvikling lå først og fremst i at kapitalen var spredt på mange hender, og det var ikke etablert måter å samle kapitalen på for å gjøre den tilgjengelig for kommersielle og industrielle formål. For det andre var det konkurransepresset som britisk industri utsatte tysk produksjon for så sterkt at det er tvilsomt at tyske entreprenører ventet at det var mulig å selge industriprodukter i så store mengder at dette ville gi varig stimulans til etterspørselen etter investeringsmidler. For det tredje fortsatte tyske bankierer å foretrekke å gi lån til fyrstene og statene framfor til industrielle formål, selv om det var viktige unntak fra dette.

I alminnelighet var de tradisjonelle strukturenes evne til å overleve et slående trekk ved tysk økonomi fram til krisen i 1848. Da førte problem og vanskeligheter som stadig hadde blitt opptrappet i de tyske samfunnene til sammenbrudd for blant annet den gamle formen for tekstilproduksjon. Krisen i 1848 frambrakte nye lover og institusjoner og reguleringer i mange deler av tysk samfunnsliv. Selv om forsøkene i 1849 på å opprette parlamentarisk styresett stort sett ikke førte fram så overlevde mange av de nye institusjonene og reguleringene, spesielt i økonomien. Etter 1848 begynte en mengde stimuli å gjøre seg gjeldende i Tyskland som skjøv industrialiseringen langt framover. Jernbanenettverket ble utvidet og nye teknologier tatt i bruk, og etterspørselen tok seg opp.

I denne ekspansive fasen tok industrielle foretak nye institusjonelle former. Aksjeselskapsformen ble viktigere blant nye foretak og allerede bestående foretak i sektorer som jernbanene og tungindustrien ble utvidet. Men i bankvesenet ble aksjeselskapsformen et unntak på grunn av betydelig politisk motstand. Den første store banken av denne typen som sa fra seg retten til å utstede sedler og konsentrerte seg om industriell finansiering var Schaaffhausen'sche Bankverein som var grunnlagt i 1848 i Køln.

Etter 1848 var det klart at de nye industrielle foretakene hadde et stort kapitalbehov for å finansiere investeringsprosessen. Denne etterspørselen etter kapital fra industrien oppmuntret til etablering av store aksjebanker. Men i utgangspunktet nektet myndighetene i Preussen å gi tillatelse til nye aksjeselskap. Derfor bestemte industriherren Gustav Mevissen og Køln-bankieren Abraham Oppenheim å danne en ny godt kapitalisert bank utenfor Preussen, i Darmstadt. Modellen for denne var Crédit Mobilier som tilhørte brødrene Perréire i Frankrike. Franske bankierer deltok også i dette prosjektet. Den andre april 1853 fikk Bank für Handel und Industrie lisens fra staten til sin virksomhet. Senere kom denne banken til å hete Darmstädter Bank. Ut gjennom 1850-årene holdt de preussiske myndighetene fast på sin bestemmelse om å nekte å tillate flere aksjebanker. De som tok initiativet til aksjebanker i Preussen måtte derfor opprette dem som "Kommanditgesellschaft auf Aktien" (partnerskap delvis begrenset ved andeler). Disse trengte ikke tillatelse fra staten for å drive sin virksomhet. De viktigste institusjonene av denne typen for industriell finansiering i det følgende tiåret var Direktion der Discontogesellschaft, som var grunnlagt i 1851 og reorganisert i 1856, og Berliner Handelsgesellschaft, opprettet i 1856. I 1856 var det i tillegg til disse utlånsvirksomhetene åtte aksjebanker til i Tyskland.

I 1857 kom en krise som påførte bankene betydelige tap. Men siden de stort sett drev forretning med sin egen kapital greide de seg. I årene etter denne krisen tenderte aksjebanken mot å holde seg borte fra investeringer i industri. Men etter seieren i den Tysk-franske krigen i 1870 kom en bølge av selskapsdannelser og feberaktige spekulasjoner. Dette kom samtidig med en ny aksjelovgivning den 11. juni 1870, som avskaffet kravene om at det var nødvendig med tillatelse fra staten for å danne aksjeselskap. Antallet aksjeselskap og aksjebanker vokste svært sterkt. I begynnelsen av 1870 hadde det bare vært 31 tyske aksjebanker med en samlet kapital på 376,6 millioner mark, og i 1875 var det 139 slike banker med en samlet kapital på 1122 millioner mark.

Mange av disse nye bankene overlevde bare ei kort tid. Under Gründerkrakket i 1873 gikk 73 banker med en kapital på tilsammen 432 millioner mark konkurs. De fleste av disse hadde vært mindre opptatt av å finansiere industri enn av å spekulere i selskapsdannelser og offentlige saker. Fra 1870 til 1873 virket det ofte som spekulasjoner var viktigere enn industrielle investeringer. Alle konkursene blant aksjebankene skadet ryktet til denne typen banker. Blant de store bankene som var grunnlagt på 1850-tallet greide Berliner Handelsgesellschaft og Discontogesellschaft og Bank für Handel und Industrie å overleve krisen gjennom å føre en forsiktig politikk. Av de bankene som ble grunnlagt i begynnelsen av 1870-årene var det først og fremst Deutsche Bank, grunnlagt i 1870, og Dresdener Bank, grunnlagt i 1872, som senere kom til å bli viktige banker. Etter krisen begynte en konsentrasjonsprosess blant bankene som styrket dem.

Aksjebankene kom til å få en vellykket historie som har fått mye oppmerksomhet. Men det var også andre typer finansieringsinstitusjoner, som sparebanker og kredittkooperativer, som også fortjener oppmerksomhet. De private bankene hadde fortsatt en framtredende rolle i denne tida. I det minste fram til 1870-årene var de viktige som grunnleggere av aksjebanker. I tillegg til Bank für Handel und Industrie var en rekke aksjebanker grunnlagt av private bankierer. De private bankierene regnet ikke aksjebankenes virksomhet som konkurranse, men som en forlengelse av sin virksomhet. Private bankierer deltok i finansiering både av jernbaner og industri. Tilly anslår at i 1860- og 1870-årene hadde aksjebankene bare omkring ti prosent av den kapitalen som private bankierer hadde. Det synes derfor riktig å konkludere med at til slutten av 1870-årene var den økonomiske viktigheten til private bankierer større enn betydningen av aksjebankene.

Banker og industriell finansiering

At så mange aksjeselskap ble grunnlagt og at så mange eksisterende bedrifter ble gjort om til aksjeselskap åpnet opp muligheter til at aksjebanker grunnla bedrifter, eller sørget for den nødvendige kapitalen til firmaer ved å kjøpe andeler i dem. De andelene som bankene kjøpte i firma solgte de som regel videre på aksjemarkedet. Men i noen tilfeller greide de ikke å selge disse andelene, og da beholdt de dem, og det førte til langvarig deltakelse i disse bedriftene. I noen tilfeller kunne bankenes langvarige eierskap allerede i utgangspunktet være planlagt. Vanligvis førte bankenes langvarige eierskap i bedrifter til at de også deltok i bedriftenes styrende organ. Sparebanker og kredittanstalter deltok ikke på eiersiden i bedrifter.

Litteraturen peker på at tungindustrien og i jernbanene var de ledende sektorene i den tyske industrialiseringa. Fra 1850 til 1870 ble 2.404,76 millioner mark investert i aksjeselskap i Preussen, og av denne summen gikk 1722,44 millioner til jernbanebygging, og 275,41 til gruver, smelteverk og saltprodusenter. Privatbanker i Køln som Sal. Oppenheim jr. & Cie. og I. H. Stein garanterte begge for lån til unge jernbaneselskap, og deltok som eiere i disse selskapene. Og det er mange flere eksempler på at banker deltok som eiere i tungindustrien. Schaaffhausen'sche Bankverein deltok i å grunnlegge flere bedrifter, som de deltok i på eiersiden. Discontogesellschaft deltok også på eiersiden i tungindustrien, og finansierte jernbanebygging. Også Bank für Handel und Industrie i Darmstadt var aktiv i industrien, og deltok i å grunnlegge maskinbyggefirma og jernstøperi i Ruhr og i det sørlige Tyskland. På landsbygda var sparebankene og kredittkooperativene de viktigste kredittkildene.

De første stadiene av industrialiseringa så dannelsen av det spesielle mønstret for forholdet mellom banker og industri som i de følgende tiårene ble et karakteristisk trekk ved den økonomiske utviklinga i det tyske keiserriket så vel som i det sentrale Europa. Bankene ble langsiktig involvert i bedrifter ved å eie andeler i dem og ved å være representert i de styrende organene og ved å gi kreditt, og dette ga utvilsomt bankene mulighet til å påvirke bedriftene. Vanligvis utviklet denne situasjonen seg enten dersom bedriften møtte vanskeligheter i oppstartsfasen eller møtte hard konkurranse. Spesielt i kriser som i 1856 var mange industriforetak i stand til å overvinne finansielle kriser med hjelp fra bankene.

For perioden før 1870 kan man ikke snakke om at bankene var dominerende i industrien. På denne tida var bankene selv i en tidlig utviklingsfase. Men unntak for jernbanene og tungindustrien var kapitalbehovet i tysk næringsliv så lite i denne perioden at det kunne dekkes med intern finansiering. Før 1870 var derfor ikke bankene i en situasjon der de kunne okkupere "kommandohøydene" i tysk økonomi.

Banker og industri i det tyske keiserriket

Konsolidering og konsentrasjon av tysk bankvesen, 1870-1918

Fra 1870 og fram til Første Verdenskrig utviklet Tyskland seg til å bli en av verdens ledende industrinasjoner. Industrien ble den viktigste delen av tysk økonomi. Rundt år 1900 var det flere tyskere som arbeidet i industrien enn i jordbruket. I 1914 var det 31,2 millioner yrkesaktive mennesker i Tyskland, og av dem arbeidet 34% i primærnæringene og 38% i sekundærnæringene og 28% i tertiærnæringene. Den totale produktiviteten til industrien økte med omkring 90% fra 1871 til 1913. Fra 1871 til 1910 ble 6534 aksjeselskap dannet. Av disse var 90% industrielle foretak, og resten for det meste banker. Samtidig økte befolkninga sterkt, og den flyttet på seg.

Disse forandringene foregikk i rykk og napp. I Gründerkrakket i 1873 gikk mange av de bankene som var grunnlagt under boomen overende. De bankene som gikk konkurs ble likvidert av andre banker. De bankene som overlevde denne krisen vokste sterkt. Deutsche Unionbank, grunnlagt i 1870, likviderte fire andre låneinstitusjoner fra 1871 til 1874 før den selv ble overtatt av Deutsche Bank i 1876. Deutsche Bank overtok sju institusjoner til fra 1873 til 1880, mens Dresdener Bank overtok fire. I følge Riessers beregninger var det i 1872 126 aksjebanker, hver med mist en million mark i aksjekapital. I 1885 hadde sentralisering ført til at det bare var 71 banker. I samme periode flyttet sentrum for det tyske aksjemarkedet seg i økende grad fra Frankfurt am Main til Berlin. De største aksjebankene, som i utgangspunktet hadde hatt hovedkontor andre steder, opprettet filialer i Berlin, og etter som tiden gikk ble disse viktigere, og hovedkontorene ble etter hvert flyttet til Berlin. Dette førte til at det ble vanlig å referere til de større institusjonene som slo seg ned i Berlin som "Berlin storbankene".

De store bankene vokste, og de forsøkte å vokse i to retninger. For det første gikk de i partnerskap med provinsbanker, for eksempel ved at de ble medeiere i hverandre, eller de kunne overta provinsbanker. For det andre utvidet de sin forretningsdrift indirekte, og desentraliserte sin virksomhet ved å opprette partnerskap og filialer. Fra midten av 1890-tallet konsentrerte Berlin storbankene sine utvidelsesforsøk om de regionale økonomiske sentra. Deutsche Bank begynte da den i 1897 ved å bytte aksjer gikk inn i Schlesischen Bankverein i Breslau og Bergisch-Märkisch Bank. I 1895 hadde de store tyske bankene, altså Darmstädter Bank für Handel und Industrie, Berliner Handelsgesellschaft, Deutsche Bank, Discontogesellschaft, Dresdener Bank og Schaaffhausen'sche Bankverein tilsammen 16 filialer, 14 innskuddsfilialer og vekslingskontor, 11 partnerskap, og en deltakelse i en annen aksjebank. I 1911 hadde Berlin storbankene 104 filialer, 276 innskuddsfilialer og vekslingskontor, sju partnerskap og 63 langsiktige deltakelser i andre aksjebanker. I tillegg samarbeidet de med provinsbanker, som selv hadde mange filialer.

Under ledelse av Berlin storbankene vokste det fram et nettverk av låneinstitusjoner i Tyskland. Berlin storbankene hadde en aksjekapital på 272 millioner mark i 1895, og i 1910 på 935 millioner mark, en økning på 385 prosent. Dette var en like sterk prosentvis vekst som veksten i aksjekapital for alle de tyske bankene. Den vokste fra 723 millioner mark i 1895 til 2784 millioner mark i 1910, mens antallet banker vokste fra 97 til 165.

Storbankene baserte hovedsakelig sin vekst på en ny forretningspolitikk. I perioden med spekulasjon hadde aksjebankene hovedsakelig finansiert sine transaksjoner ved å bruke sin egen kapital. Men nå gikk de i økende grad over til å bruke kapital som tilhørte andre, først og fremst innskyterne. Deutsche Bank gikk først i denne utviklinga. Den hadde så tidlig som i 1870 begynt å opprette innskuddsfilialer. I 1871 hadde den åtte millioner mark i innskudd, og i 1916 var det økt til 558 millioner mark. De andre storbankene hadde liknende vekst. Etter hvert som innskuddene ble større og viktigere ble bankenes kapitalstruktur omformet, og bankene ble ikke lenger hovedsakelig opptatt av dannelsen av nye foretak og av å underskrive aksjekapitalutvidelser. Utlån og betalingsformidling ble viktigere for bankene, i det de satte innskuddene i aktivitet. Bankene tok seg av alle typer penge- og finansieringsforretninger, og ble allmennbanker.

De private bankierene tapte i konkurransen med disse nye allmennbankene, og det ble færre bankierer. De hadde for lite kapital til å kunne finansiere industrien, og det kom lover som var uheldige for dem. Mange private banker ble overtatt av allmennbankene. Discontogesellschaft overtok det kjente bankierhuset M. A. Rothschild & Söhne i Frankfurt am Main i 1901. Likevel fant mange bankierer nisjer i det tyske bankvesenet der de fortsatte å virke. Spesielt fant de en oppgave i å gi lån til småindustri og handverkere i sitt lokalområde eller i sin region. Siden bankierene kunne ha personlig kontakt med kundene kunne de være mer fleksible og tilpasse finansieringen bedre til kunden. Flere bankierer i Berlin fant sin nisje på børsen i Berlin der de handlet på vegne av utenlandske kunder og handlet i aksjer som ikke var notert, og som rådgivere. Men alt i alt var de private bankierene taperne på finansmarkedet i Tyskland etter 1870. Selv om de hadde grunnlagt mange av aksjebankene, tok nå aksjebankene forretningene fra dem.

Banker og industriell finansiering i epoken med konsolidering og konsentrasjon

Et karakteristisk trekk ved den økonomiske utviklinga i det tyske keiserriket var intensiveringen av låneforhold mellom banker og industri, der et relativt stabilt mønster av spesialisering i sektorer og regioner ble utviklet blant allmennbankene. Samtidig begynte det å bli dannet blokker der hver storbank prøvde å skape sin egen industrielle interessesfære. Hver bank forsøkte å bli den eneste långiver for sine bedriftskunder, selv om det ikke alltid lyktes. Dette blir illustrert av atskillige av de ledende sektorene i tysk industrialisering, som tungindustrien, elektrisk industri og kjemisk industri.

I tungindustrien, som i andre tyske industrier, begynte en massiv konsentrasjon etter Gründerkrisen i 1873. I noen tilfeller foregikk den ved at bedrifter på samme produksjonsstadium ble slått sammen, men de viktigste tilfellene der bedrifter ble slått sammen var vertikale kombinasjoner mellom bedrifter som arbeidet med ulike stadier av produksjonen. Stålverk, smelteverk, kullgruver og andre råvareleverandører ble ofte slått sammen i et foretak. Denne konsentrasjonsbølgen kuliminerte i 1890-årene i organisering av kartell. Eksempler på dette er Rheinisch-Westfälische Kohlensyndikat, Rheinisch-Westfälische Roheisensyndicat og Stahlwerksverband.

I hele denne utviklinga mot større konsentrasjon kom initiativene fra industrien selv, selv om de tyske bankene vanligvis med glede hilste dem velkommen, og ga den hjelp de kunne for å gjennomføre konsentrasjonen. Men der individuelle firma mot sin vilje ble tvunget til å gå inn i et kartell kom det avgjørende presset vanligvis fra industrielle konkurrenter, som ofte fikk banker med seg. Der banker prøvde å presse klienter inn i et kartell motsto vanligvis klientene presset. Et spesielt kjent tilfelle er fra 1904 da Phoenix AG für Bergbau und Hüttenbetrieb motsto press fra Deutsche Bank og Schaaffhausen'sche Bankverein om å gå sammen med Stahlwerksverband, og bare forandret mening da August Thyssen intervenerte.

Under denne konsentrasjonsprosessen i tysk tungindustri fungerte vanligvis bankene som finansierer og formidlere av kapital - de skaffet de midlene som var nødvendige for at foretak skulle kunne bli slått sammen enten ved å gi lån eller ved å legge aksjeutvidelser ut til salg. Bare når bedrifter kom i alvorlige vanskeligheter gikk bankene inn i dem som langsiktige eiere. Et eksempel er Discontgesellschafts involvering i Dortmunder Union AG für Bergbau und Stahlindustrie, som ga banken svært store tap i en lang periode. Et annet er Deutsche Banks deltakelse i Mannesmannröhren-Werken som krevde innsprøyting av kapital fra Berlin storbankene for å unngå konkurs.

Men stort sett var industrien i stand til å unngå å bli underlagt bankene. Store konsern som Krupp, Thyssen, Gute Hoffnungshütte og Phoenix var i stand til å utnytte konkurranse mellom bankene til egen fordel. Bankene la på mange måter mye arbeid og anstrengelse ned for å opprettholde og utvide forretningsforbindelsene med slike firma, heller enn at firmaene var dominert av bankene. Bankene greide ikke å oppnå det de søkte, å bli eneste långiver til de store konsernene.

Et liknende mønster kan bli sett i den elektriske industrien i keiserriket. Den elektriske industrien hadde en første boomfase i 1880- og 1890-årene, der mange av de nye bedriftene var avhengig av støtte fra bankene. Store deler av den tyske befolkninga var svært skeptisk overfor etablering av elektriske kraftverk, og elektrisitets firma trengte store summer og tid og tålmodighet mens de prøvde å slå gjennom. De måtte ofte reddes av banker. Dette var bakgrunnen i 1883 for grunnleggelsen av Deutsche Edisongesellschaft, som senere ble til AEG, det første aksjeselskapet i elektrisitetsindustrien. Berliner Handelsgesellschaft var "husbank" for dette firmaet, og hadde i flere tiår forretningsforbindelse med AEG. Siemens & Halske var den viktigste konkurrenten til AEG, og Deutsche Bank støttet Siemens. I mange tilfeller var det ikke mulig for en enkelt bank å skaffe til veie all den kapitalen som et stort elektrisk firma som vokste trengte. Derfor ble spesielle konsortium av banker eller bankgrupper dannet for å gi lån til store firma med stort kapitalbehov. I 1900 hadde sju store elektriske konsern oppstått, hvert støttet av en gruppe banker eller "finansielle truster". Den økende konsentrasjonen i den elektriske industrien og i banksektoren forsterket slik hverandre gjensidig, og konsentrasjon på den ene siden la til rette for og fremmet konsentrasjon på den andre siden. I begynnelsen av det tjuende århundret var de elektriske konsernene i økende grad i stand til å frigjøre seg fra bankenes innflytelse ved å skaffe seg sine egne finansielle truster. Spesielt for de to ledende elektriske konsern, AEG og Siemens & Halske, ble bankene begrenset til å hjelpe til med å skaffe til veie kapital og gi juridisk bistand.

En annen ny og viktig sektor i den tyske økonomien var den kjemiske industrien. For den spilte bankene en forholdsvis liten rolle. Den tyske kjemiske industriens ledende stilling på verdensmarkedet ga mange tyske kjemiske bedrifter høg fortjeneste som gjorde dem uavhengige av økonomiske omskiftninger og økte betydelig deres evne til selv å finansiere investeringer. Derfor var ikke bankene vesentlige for de kjemiske konsernene, og hadde som oppgave for dem først og fremst å legge aksjene deres ut for salg. Dette var en kredittorsektor, som hadde penger utestående og ikke trengte å ta opp lån.

Grunnlaget for forholdet mellom bankene og industrien i keiserriket var at bankene finansierte produksjonsprosessen ved å gi lån. Sammenliknet med dette var bankenes formidling av salg av aksjer av mindre betydning. Det var bankenes lån til industrien som holdt dem sammen, men etter som tida gikk var bedriftene i stand til i større grad å bli selvfinansierende, og derfor mindre avhengige av bankene. Representanter for bankene deltok i mange tilfeller i bedriftenes overvåkende organ, slik ble forholdet mellom dem uttrykt institusjonelt. Etter at den reviderte aksjeloven av 1884 (Aktienrechtsnovelle) kom spilte bedriftenes overvåkende organ en viktig rolle for å fastsette forretningspolitikken, som dette organet ble holdt rettslig ansvarlig for. Dermed hadde bankene mulighet til å intervenere i forretningspolitikken til de industrielle klientene, selv om bankene ofte ikke var i stand til dette. Til gjengjeld søkte bankene å hente inn representanter fra industrien til sine egne styrende organ, i håp om å bygge opp langvarige forbindelser. Dette systemet med slike gjensidige bindinger mellom banker og industrikonsern ble et karakteristisk trekk til den fullt utviklede industrielle kapitalismen i det tyske keiserriket.

Debatten om bankenes makt

Forholdet mellom bankene og industrien ble mye debattert i Tyskland rundt forrige århundreskifte. Denne debatten har også hatt betydning i ettertiden mer generelt som en debatt om bankvesenet posisjon i økonomien.

I denne debatten kan man skille mellom tre tankeretninger. Den ene, representert ved bankierer som Riesser og Jeidels, forsvarer systemet med allmennbanker som en stabiliserende faktor som øker effektiviteten i den moderne markedsøkonomien. I tilbakeblikk er disse arbeidene viktige hovedsakelig på grunn av den store mengden opplysninger og data de la fram.

Den andre tankeretningen er svært kritisk til systemet med allmennbanker. Den kan deles i en marxistisk retning og en liberal kritikk av dette bankvesenet og bankenes makt. Den liberale kritikken ble satt fram i sammenheng med debatten om den økende kartellisering av hele bransjer i økonomien. Liberale samfunnsvitere og interesserte i økonomisk politikk, spesielt i Østerrike, brennmerket den måten allmennbankene fungerte på som en fare for den liberale markedsøkonomien. De vurderte de godt kapitaliserte allmennbankene, som de vokste fram i Tyskland og Østerrike, som drivkrefter bak kartelliseringen. Kartell ville uunngåelig undergrave konkurranse mellom bedrifter og føre til markedsdominans og feilallokering av ressurser. Dette ble satt på som kjernen i sykdommen til det kapitalistiske systemet, som, dersom det var friskt, ville være effektivt og skape velstand. Denne analysen førte til at det ble anbefalt å begrense bankenes makt for å unngå kartellisering. For å skape en motvekt mot de mektige allmennbankene krevde disse liberale kritikerne et system med regionale låneinstitusjoner. De mente at desentralisering ville sikre tilstrekkelig konkurranse i lånesektoren. Denne tankemåten er enda levende blant økonomiske liberalere, som krever at staten griper inn mot monopoltendenser i de tyske lånesektoren.

Den andre tenkeretningen som kritiserte bankene bestod av østerrikske marxister. En klar og sofistikert versjon av deres kritikk ble formulert av Rudolf Hilferding i 1910 i boka "Das Finanzkapital". I følge Hilferding tvinger konkurransen kapitalistene til å maksimere profitten, og de trenger kapital. I første omgang låner kapitalistene bare sirkulerende kapital, men etter hvert som industrialiseringen går framover trenger de i økende grad fast kapital. På dette tidspunktet begynte bankene å få insentiv til å influere og dominere industrien og dens forretningspolitikk. Hilferding mente at bankene kan dominere industribedrifter siden bankene har mer kapital og er mindre avhengig av at den enkelte transaksjon lykkes, og sidene bankene har sin kapital i flytende form heller enn i faste anlegg. Dette fører til, mente Hilferding, at bankene kan kreve en økende andel av fortjenesten i industrien gjennom rentene, og også kreve en større del av grunnleggernes profitt ved den premien de tar for å legge aksjer ut på aksjemarkedet. Hilferding mente at den stadige økende andelen renteutgiftene utgjorde av industriens fortjeneste var en irreversibel trend og et uunngåelig trekk ved det kapitalistiske systemet, som la de enkelte bedrifter i økende grad under bankenes kontroll, en kontroll de ikke kunne slippe fri fra.

Hilferdings tese om bankenes makt i det kapitalistiske systemet har påvirket sosialistiske teorier. Lenin aksepterte Hilferdings teori. Etter Andre Verdenskrig ble begrepet om "Statsmonopolkapital" - "Stamokap" - tatt i bruk blant marxistiske teoretikere, og da fikk Hilferdings teorier om finanskapitalen en renessanse. "Stamokap" tenkerne var enige med Hilferding og Lenin om at nøkkelen for å forstå den avanserte kapitalismen var å innse den økende tendensen mot monopolisering i økonomien. De hevdet at bankkapitalen uunngåelig ville gå sammen med industrikapitalen for å komme til å utgjøre finanskapitalen. Men "Stamokap" tenkerne mente at monopoliseringen ikke ville bli fullstendig, men at det ville bli ulike monopolblokker som ville være i kamp med hverandre.

Volker Wellhöner og Harald Wexforth skriver at de mener at man bare kan hevde at banker har makt over industrien dersom de i det minste kan (1) kontrollere en økende del av fortjenesten til bedrifter i form av rentebetalinger; (2) absorbere det meste av grunnleggernes fortjeneste i kapitaltransaksjoner; (3) utøve massiv innflytelse over bedrifters foretningspolitikk til bankenes egen fordel.

Empiriske studier viser at etter denne definisjonen er det ikke riktig å snakke om generell dominans av bankene over industrien i det tyske keiserriket. Forholdet mellom dem var preget av samarbeid der de samordnet sine interesser. Konflikter ble som regel løst ved kompromisser.

Banker og industri 1918-1945

Utviklingen av bankvesenet under Første Verdenskrig og den store inflasjonen

Den Første Verdenskrigen og den følgende inflasjonen påvirket både kapitalstrukturen og forretningspolitikken til de tyske bankene på måter som kan tilbakeføres til deres involvering i finansieringen av krigen.

De industribedriftene som leverte varer til statens krigsinnsats kunne sette prisene de fikk så høgt at de ble selvfinansierende, og dermed mindre avhengige av bankene, og dermed ble bankenes innflytelse i industrien redusert.

I de første to årene av krigen ble den økende konsentrasjonen av bankene midlertidig stoppet, men fra 1916 brukte Berlin storbankene de økende fondene til å kjøpe opp provinsbanker og private bankhus. Ved slutten av krigen utgjorde storbankene en større del av bankvesenet enn tidligere. I 1914 hadde Berlin storbankene eid 46% av alle bankenes kapital, og i 1918 eide de 52,4% av kapitalen. I 1914 hadde storbankene hatt 55,2 prosent av innskuddene, og i 1918 hadde de økte denne andelen til 65,7% av innskuddene.

Etter Første Verdenskrig fortsatte innskuddene å vokse raskt og det var tette bånd mellom bankene og statens finanser, og bankenes lån til industrien fortsatte å bli redusert. Men innskuddens verdi ble sterkt redusert målt i faste priser. I 1923 var de bare 20% av i 1913 målt i 1913-priser.

Etter 1918 måtte bankene finne nye investeringsmuligheter for den økende mengden innskudd som de mottok. Sidene innskuddene stort sett var innskudd som kunne tas ut på kort varsel måtte bankene sørge for å være svært likvide. De fortsatte å investere innskuddene i statlige verdipapirer, som de også hadde gjort under krigen.

Bankene begynte også i økende grad å skyte inn penger hos hverandre og hos Riksbanken. I 1918 hadde disse utgjort 4,8 prosent av formuen til bankene. Dette økte til 11,7% i 1921, og videre helt opp til 42,1 prosent under hyperinflasjonen. En betydelig del av disse var midler satt inn i utenlandske banker som utenlandsk valuta. Disse var beskyttet mot devaluering, og det var hensikten med å holde midler i utenlandsk valuta i andre lands banker.

Bankene tjente svært godt på handel med aksjer og veksling av penger. Aksjer hadde steget sterkt i verdi under inflasjonen, og bankene investerte sin fortjeneste i faste verdier og i sikre papirer, som i andeler i gode bedrifter. Bankene siktet seg inn mot å utnytte inflasjonen og å vedlikeholde sine formuer og fond ved å kjøpe faste eiendommer og aksjer i gode bedrifter og ved å skyte penger inn i utenlandske banker i form av utenlandsk valuta. Bankene greide å tjene på inflasjonen.

En sammenlikning av bankenes balanse fra 1913 og 1924 tyder på at bankene var blant de store taperne under inflasjonen. Men de store tapene kom under Første Verdenskrig, under inflasjonen greide de seg bedre, selv om de tyske bankene stod seg dårligere i 1924 enn de hadde gjort i 1913, i likhet med hele Tyskland.

Et annet funn bekrefter at bankforretningene var tiltrekkende under inflasjonen. Fra 1919 til 1923 ble mange nye banker grunnlagt i Tyskland. Det ble antatt at bankene hadde høg fortjeneste siden de hadde høg aktivitet og det var stigende aksjekurser og optimisme i økonomien i begynnelsen av 1920-årene. Alle bankene fikk flere kunder. De fleste nye bankene var små, og ønsket en del av fortjenesten fra aksjeboomen, og de nøyde seg med spekulasjoner. De fleste av dem gikk overende under stabiliseringskrisen i 1924.

De høge profittene under inflasjonen etter krigen var spesielt nyttig for Berlin storbankene i deres anstrengelser for hele tiden å vokse. De opprettet stadig nye filialer over hele Tyskland. Mange av filialene kom når de store bankene overtok mindre banker og drev disse videre som filialer. Flere av de store bankene greide å bli institusjoner som strakte seg over flere regioner bare ved å ekspandere. Et eksempel er Commerz- und Privatbank, som under krigen og inflasjonen trettidoblet antallet filialer. I 1920 overtok den Mitteldeutsche Privatbank i Magdeburg, og dette ga den et nytt nettverk med industrielle kunder. Den viktigste banksammenslåing under inflasjonen var mellom Darmstädter Bank für Handel und Industrie og Nationalbank für Deutscheland. Det var en sammenslåing av to store banker. Med dette ble Darmstädter- und Nationalbank en av de bankene som hadde størst formue og flest forgreininger og filialer, og en alvorlig konkurrent til Deutsche Bank og Discontogesellschaft.

De tyske bankene var ikke i stand til å reversere sin tilbakegangen i betydning i forhold til industrien. Industrien var raskt i stand til å betale tilbake lån på grunn av pengerikeligheten under inflasjonen. Noen industriherrer, mest kjent av dem er Hugo Stinnes, var i stand til å bygge opp store konglomerat ved å bruke store lån som de betalte tilbake i devaluerte mark. Hugo Stinnes prøvde å overta Berliner Handelsgesellschaft, og det viser hvordan maktforholdene mellom banker og industri hadde forandret seg. Bankene mistet betydning både i vanlige bankforretninger og ved utstedelse av aksjer. Det var blitt lettere å plassere aksjer siden folk rømte fra marken under inflasjonen, og heller satte pengene sine i faste verdier som industrielle aksjer. Og bedrifter opprettet sine egne kombinerte banker og finansieringsselskap. Men bankene tapte ikke så mye under inflasjonen som det ofte er antatt siden de greide å vedlikeholde sine formuer og å legge om sine forretninger.

Banker og industriell finansiering etter inflasjonen

Etter valutastabiliseringen i 1924 fulgte en kredittkrise som satte tyske banker i stand til delvis å gjenopprette sin tidligere posisjon overfor industrien. Siden det var blitt knapphet på kapital og betydelig etterspørsel etter kapital måtte mange mindre industribedrifter ta opp lån på svært ugunstige betingelser. Bankenes betydning som kapitalformidlere økte. Men store industriforetak var i stand til å forsvare den finansielle uavhengigheten de hadde oppnådd under krigen og inflasjonen, blant annet fordi de kunne skaffe kapital utenlands og utnytte konkurransen mellom bankene.

Mens store tyske bedrifter hadde mindre behov for bankene fortsatte mindre bedrifter å være avhengige av bankene. Etter stabiliseringen hadde mange tyske banker for lite kapital til å betjene de store konsernene på en måte som tilfredsstilte konsernene.

Mangelen på kapital i det tyske kapitalmarkedet førte til at tyske banker ikke kunne holde tritt med utenlandske låneinstitusjoner som var finansielt sterkere, og som ble viktigere for tysk industri i denne perioden. Dette framgår av de mange lån som tysk industri fikk utenlands, spesielt i USA. Store utenlandske lån ble tatt opp av Krupp, Thyssen, Deutsch-Luxemburgische Bergwerks- und Hütten AG, og Vereinigten Stahlwerke, og også andre firma.

Internasjonaliseringen av bankvesenet og kapitalmarkedene sikret at konkurransen mellom tyske banker var hard. Tyske banker måtte ofte gi langtrekkende innrømmelser for å holde på kundene.

Sammenslåing av bedrifter etter 1924 ble stort sett utført uten at banker var involvert. Både dannelsen av Vereinigten Stahlwerke og av IG Farbenindustrie i 1926 foregikk uten å bli påvirket av banker. Bankene fungerte i denne perioden som formidler og rådgivere for de store bedriftene.

Da inflasjonen var over var de tyske bankene oppmerksomme på sin svekkede posisjon i økonomien. Og de ble klar over det økte konkurransen fra utlendinger. De prøvde å styrke sin konkurranseposisjon ved å gå sammen med andre bedrifter og ved å redusere utgifter. Commerzbank førte an da den i 1929 slo seg sammen med Mitteldeutsche Kredittbank. Samme året foregikk den største sammenslåing i tysk bankvesen, da Deutsche bank overtok Discontogesellschaft. Med dette ble den nye "De-Di" banken den klart største i Tyskland.

Men bankenes problem var ikke over. Det var fortsatt hard konkurranse mellom dem, og de favoriserte store kunder på bekostning av små kunder på en måte som var skadelig for økonomien som helhet. Og i juli 1931 kom bankkrisen.

Bankene hadde et visst ansvar for denne krisen, selv om det også var gjort feil av regjeringa og Riksbanken. Riksbankens blinde oppfølging av internasjonalt vedtatte retningslinjer intensiverte krisen i 1931 betydelig. Den banken som den 13. juli erklærte at den ikke var i stand til å betale slapp løs et stormløp på andre banker. Det var Darmstädter und Nationalbank som mellom 1924 og 1929 hadde ført en spesielt aggressiv politikk for å forsøke å vinne tilbake tapt grunn overfor industrien. Det var den samme "Danat Bank" som hadde gitt svære lån til mange store kunder med utilstrekkelig sikkerhet. I lys av den dramatisk forverrede lønnsomheten til de store industrielle kundene hadde denne forretningsstrategien ødeleggende virkninger.

Sammenbruddet til "Danat Bank" i juli 1931 var begynnelsen på sammenbruddet til det tyske bankvesenet. Kort etterpå opphørte både Dresdener Bank og Rheine Province Landsbank. Bankkrisen gjorde den forferdelige økonomiske krisen i Tyskland enda verre, og var dermed med på å legge grunnlaget for at nazistene kunne overta makta.

Som følge av bankkrisen mistet det tyske bankvesenet sin selvstendighet. Deretter ble det underlagt kontroll fra den såkalte "bank commissar". "Danat Bank" og Dresdener Bank ble slått sammen og fikk navnet Dresdener Bank. Staten overtok aksjekapitalen og fastsatte bankens forretningspolitikk. Commerzbank overtok Barmer Bankverein, som også hadde gått overende, men kom selv i vanskeligheter, og måtte få staten inn på eiersiden for å overleve. Bare Deutsche Bank-Discontogesellschaft greide å overleve som selvstendig bank. Som følge av dette oppstod et bankvesen som var avhengig av staten.

Det politisk regulerte bankvesenet under Nasjonalsosialismen

Bare nylig er man begynte å forske på tysk bankhistorie under nazismen. Og fortsatt er det mye man ikke vet og mye som ikke er undersøkt fra denne perioden.

Da nazistene overtok makten i Tyskland begynte de med å gang å regulere bankvesenet på sin måte. Rett etter riksdagsvalget den 5. mars 1933 utnevnte Hitler Hjalmar Schacht til både president for Riksbanken og Generalbevollmächtiger für die Kredit- und Bankenpolitik. Schacht var en internasjonalt anerkjent finansiell teknokrat.

Schacht greide å forvalte krisen uten at den løp løpsk. Schacht søkte å gjennomføre en modernisering av bankvesenet. Han nedsatte en undersøkelseskommisjon. Den kom med en rapport som anbefalte direkte statlig intervensjon i forretningspolitikken til de store bankene og grunnleggende institusjonelle reformer i banksektoren. Med disse anbefalingene som grunnlag ble et nytt regelverk for statens bankpolitikk tatt i bruk under overvåkning av Schacht og Riksbanken. Den nye Kredittvesenloven fra 1934 var grunnlag for opprettelsen av statens Tilsynskontor for bankene og ga den tyske Riksbanken langtrekkende myndighet til å foreta reguleringer og fastsette standarder. Dette satte Tilsynskontoret for bankene i stand til å rasjonalisere banksektoren ved å slå sammen banker og legge ned "uøkonomiske" banker ved å ta fra dem tillatelsen til å drive bankvirksomhet. Dette ble brukt for å fjerne jødiske småbanker.

I løpet av de første tre årene etter nazistenes maktovertakelse unnlot Tilsynskontoret, Riksbanken og Økonomidepartementet å gripe direkte inn i forretningspolitikken til storbankene. I Dresdener Bank var staten allerede inne som eier, og banken ble fullstendig ensrettet. Mange godt kvalifiserte personer som ikke var nazister forlot Dresdener Bank. De andre store bankene reagerte på ulike måter på den nazistiske politikken. Noen skyndte seg til å følge opp de nazistiske retningslinjene, og avskjediget jøder, mens andre prøvde å beholde kvalifiserte medarbeidere så lenge som mulig. Etter 1935 ble bankene tvunget til å underkaste seg politikken til Fireårsplanens styre, som var ledet av Hermann Göring.

Et velfungerende bankvesen var nødvendig for å gjennomføre nazistenes ekspansive politikk. Riksbanken dirigerte med overlegg strømmen av kapital via såkalte MEFO-veksler, dermed kunne offentlig gjeld økes uten forstyrrelser. MEFO-vekslene var utstedt av Metallurgische Forschungsanstalt (MEFO), et foretak som var opprettet av tungindustriens sammenslutninger for å skaffe til veie fondsmidler. MEFO utstedte papirene, og så undertegnet et av tungindustriens kombinat det, og deretter ble verdipapiret diskontert av Riksbanken. På denne måten kunne industrien skaffe seg ekstra midler. Dette foregikk til å begynne med uten åpen inflasjon. For å gjennomføre denne politikken trengte Riksbanken samarbeid fra forretningsbankene.

Riksbanken ble kommandosentret for tysk bankvesen. Etter hvert tok de økonomiske kravene som opprustningen stilte overhånd. Kontoret for Fireårsplanen ble stadig mektigere og mer avgjørende for utformingen av den økonomiske politikken. Det utformet en industripolitikk rettet inn mot krigens behov uten tanke på monetær stabilitet.

Det systemet som Riksbanken brukte for å dirigere de private bankene kom under press på grunn av de privilegiene som ble gitt til sparebankene. Sparebankene hadde kommet seg gjennom bankkrisen med mindre tap enn de private bankene, og tjente mer på regimets politikk, som tvang innskudd inn i sparebankene.

Under nazistene fortsatte konsentrasjonen i bankvesenet. Omkring halvparten av bankene ble borte. Fra 1934 til 1936 var noen av de jødiske bankene i stand til å fungere i enkelte nisjer i økonomien. De spesialiserte seg på finansiering av utenrikshandelen og aksjehandel. Da Schacht ble avsatt som riksbankpresident i 1936 og alle som var skeptiske overfor nazistene samme år ble fjernet fra ledende posisjoner i Riksbanken og økonomidepartementet, ble jødene tvunget ut av alle ledende posisjoner i forretningslivet og bankene.

Det var storbankene med hovedkontor i Berlin som tjente på at de jødiske bankene ble lukket, for storbankene overtok deres forretninger og deres kapital.

Etter at Østerrike ble inkorporert i Tyskland i 1938 overtok de tyske bankene alle jødiske banker i Østerrike. Det brøt ut strid mellom de tyske bankene om de jødiske bankenes eierandeler i industrielle foretak.

I Tsjekkoslovakia gikk de tyske bankene hardt fram for å fjerne jøder fra bankene og anstrengte seg for å gjøre nazistene til lags for å få legge under seg bankene her.

Utviklinga av tysk bankvesen etter 1945

Man vet ikke veldig mye om utviklinga av det tyske bankvesenet etter Andre Verdenskrig. Det er ikke blitt gjort mange studier, og tilgangen på materiale er begrenset siden det er strenge restriksjoner på tilgang til arkivene til bankene og industrien fra etterkrigstida. Derfor er alle konklusjoner foreløpige, og bygger i stor grad på statistisk materiale.

Etter krigen ble de tyske storbankene, sammen med tungindustrien og kjemisk industri, sett på som nazistenes forbundsfeller. Derfor ville de allierte i utgangspunktet svekke eller dele disse opp. Dresdener Bank, Commerzbank og Deutsche Bank skulle deles opp i mindre banker som hver skulle bli en regional bank. Men i 1950/51 ble disse planene forandret. Hver av de tre store tyske bankene ble omdannet til 10 eller 11 mindre banker. Men i 1957 var de tre store bankene på nytt blitt satt sammen igjen.

Etter 1957 var Tyskland blitt kredittverdig igjen og den tyske marken var konvertibel og de tre store bankene var aktive og de utviklingslinjene som kom til å karakteriserte den tyske finanssektoren videre framover stod fram.

Konsentrasjonen i tysk bankvesen fortsatte etter 1957. Antallet privatbanker ble redusert fra 245 i 1957 til 73 i slutten av 1984 og 64 i slutten av 1998. Det var noen oppsiktsvekkende sammenbrudd av private bankierhus som Herstatt-Bank og det private bankhuset i Hamburg: Schröder, Münchmeyer, Hengst & Co. Antallet regionale aksjebanker ble også redusert. Banker ble slått sammen. I 1997 gikk Bayerische Hypotheken- und Wechselbank sammen med Bayerische Vereinsbank og ble til Bayerische Hypotheken- und Vereinsbank, og dette ble den nest største utlånsbank i Tyskland. I 1995 gikk Berliner Bank sammen med Landesbank Berlin og Berliner Sparkasse, og ble til Bankgesellschaft Berlin.

Det ble sterk konkurranse mellom private banker, offentlige banker og sparebanker i etterkrigstida. Spesielt sparebankene gjorde det godt i personkundemarkedet, mens de gamle storbankene ikke hadde så stor oppmerksomhet rettet mot dette.

De første 25 årene etter siste krig er ofte sett på som et økonomisk mirakel for Tyskland, der den tyske økonomien vokste sterkt. Men det ser ut til at bankvesenet hadde mindre innflytelse i tysk økonomi etter 1945 enn tidligere.

I perioden fra 1950 til 1989 bidro banklån med bare 12 prosent av den kapitalen som tyske bedrifter trengte for å finansiere sine investeringer med. Men i løpet av 1960-årene og 1970-årene var lånefinansiering viktigere enn mellom 1980 og 1989. I 1980-årene ble bedriftene i større grad selvfinansierende.

Hvor stor innflytelse tyske banker har i tysk økonomi i våre dager lar seg ikke avgjøre på grunn av mangel på data.

Konklusjon

I det nittende århundret hadde tyske banker innflytelse på beslutninger om investeringer siden de tok strategiske beslutninger om fordeling av finanskapital. Men i mellomkrigstida var innflytelsen mindre, og bankvesenet havnet i krise. Etter siste krig har storbankene hatt mindre innflytelse i økonomien, og sparebankene og kredittkooperativ har vært viktigere for å finansiere mindre og mellomstore bedrifter enn storbankene, som har gitt kreditt til storindustrien.

Fram til 1848 foregikk den første industrialisering i stor grad uten kreditt fra et bankvesen. Dette begynte å forandre seg etter 1848/9. Godt kapitaliserte aksjebanker ble grunnlagt, og dermed ble det skapt institusjoner som var i stand til gi de lån den nye industrien trengte. Aksjebankene finansierte store industriprosjekt og investerte også direkte i dem, og slik spilte aksjebankene en viktig rolle for å industrialisere Tyskland. Bankene ble også medeiere i industribedriftene og deltok i avgjørelsene deres, og det ble knyttet nære bånd mellom banker og industri.

Under keiserriket ble situasjonen omformet. I ulike industrigrener ble bedriftene i stand til å frigjøre seg fra bankenes innflytelse siden mange bedrifter ble selvfinansierende. Men likevel var bankene viktige for industrien. De var partnere til industribedriftene, men den ene part dominerte ikke den andre part.

Første Verdenskrig og inflasjonen forandret forholdet mellom industrien og bankene. Under krigen var fortjeneste til de bedriftene som var involvert i krigsproduksjonen svært høg, og de ble selvfinansierende. Det tidligere så tette forholdet mellom industribedrifter og banker ble løsere, og bankenes innflytelse i økonomien mindre.

Etter valutastabiliseringen i 1924 ble ikke denne situasjonen forandret. Store tyske bedrifter fortsatte å være økonomisk uavhengige. Internasjonaliseringen av kapitalmarkedene førte til sterk konkurranse mellom tyske banker, og de var ofte for underkapitaliserte til å hevde seg mot utenlandske konkurrenter.


Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: