Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Urbanisering og sosial omforming, 1800-1914

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.


Innholdsoversikt

  1. Urbanisering og sosial omforming 1800-1914


Urbanisering og sosial omforming, 1800-1914

Her bygger jeg på John Breuillys artikkel "Urbanization and social transformation, 1800-1914".

Demografi

Man kan identifisere tre typer urban vekst:

  1. absolutt, vekst i den totale bybefolkninga, Urban vekst;
  2. relativ, økning av den andelen av befolkninga som bor i byene, altså konsentrasjon av befolkninga i byer, urbanisering; og
  3. vekst i byenes størrelse, byvekst.

I Tyskland var den første urbaniseringsfasen, fra 1800 til 1840, markert av byvekst. Byveksten fortsatte i den andre urbaniseringsfasen (1840-1875) fulgt av at byenes andel av den totale befolkninga økte, urbanisering. I en tredje fase fra 1875 til 1914 konsentrerte urban vekst og urbanisering befolkninga i store byer.

Den tyske befolkninga hadde vokst forholdsvis raskt før år 1800. Det hadde foregått forbedringer av driftsmåtene i jordbruket slik at produksjonen av mat hadde økt. Jordbruket hadde blitt mer arbeidsintensivt. Det foregikk også en stor handverkspreget produksjon på landsbygda.

Tyskland begynte å bli overbefolket, og dette skjøv folk ut av landsbygda og blant annet til byene på jakt etter arbeid eller for å tigge. Livet i byene var uhyggelig for de fattige; det var flere dødsfall enn fødsler, byvekst var avhengig av stadig tilflytning.

Fra omkring midten av det nittende århundret var den første fasen i industrialiseringa av Tyskland i gang. Denne var knyttet til jernbanebygging, som raskt trakk mye kapital til seg.

Produksjonen av jern, kull og stål stimulert rask vekst i Ruhr med sine enorme kullforekomster. Byveksten skapte en byggeboom. Folk flyttet ofte korte distanser, og mindre og mellomstore byer med industrielle tradisjoner, og med fra 5.000 til 50.000 innbyggere, vokste til å begynne med raskest i denne perioden. Dette var også den første fasen med vekst i nye industrielle bosetninger i Ruhr, Saarland og Schlesien.

Mobiliteten var svært stor, langt større enn byveksten antyder, siden så mange også flyttet ut av byene og fra by til by og mellom by og landsbygd. Mellom en tredjedel og halvparten av de raskest voksende byenes befolkning flyttet ut og inn av byene i løpet av et år.

Etter hvert som byene ga arbeid til flere og flere mennesker ble bosetninga i byene mer stabil. Familier bosatte seg i byene og det ble født flere barn i byene. I noen områder i vest med sterk industrivekst, framfor alt i de preussiske provinsene Westfalen og Rhinland, foregikk en stor del av industriveksten på landsbygda.

Etter 1875 fortsatte veksten selv om Tyskland kom inn i en depresjon som varte omkring tjue år. Utvandringa fra Tyskland ble redusert etter en siste periode med stor oversjøisk utvandring tidlig i 1880-årene, og etter 1900 ble Tyskland et land med netto innvandring. Bedre transportteknologi førte til bedre og tryggere matforsyning for de voksende byene. Mer av de innenlandske flyttebevegelsene gikk over lange distanser, fra de østlige jordbruksprovinsene. Fødselsratene i byene begynte å synke fra 1870-årene, og fødselsratene på landsbygda fulgte etter godt og vel tretti år senere. Dødsratene gikk også ned. Folk fortsatte å flytte fra landsbygda til byene, men byenes befolkning økte nå ut fra egen befolkningsvekst.

Mønstret for byveksten ble forandret. Nye industrier, som elektrisk industri, var ikke så avhengig av å ligge nært kullforekomstene. De foretrakk heller å ligge der det var store konsentrasjoner av utdannede mennesker. Og dette var i de store byene. Inntektsveksten førte til et mer mangeartet forbruk og skapte større markeder for mange nye produkt. Bedriftene ansatte flere mennesker til kontorarbeid og salg etc. Dette førte til at tertiærsektoren vokste raskere enn industrisektoren, og til at storbyene fortsatte sin raske befolkningsvekst. I disse byene ble industriområdene skilt fra boligområdene og bysentrene. Dette kunne foregå fordi kommunikasjonene innen byene ble utbygd slik at store menneskemengder raskt kunne flytte seg innenfor byene.

Byliv omkring 1800

Jeg har skrevet flere kapitler om de gamle tyske byene, for eksempel kapitlet om Riksbyene og reformasjonen og kapitlet om Hansaen og kapitlet "Heimbyene, Laugene og Staten".

År 1800 var fortsatt en tysk by en bosetning med privilegert status som skilt den fra den omliggende landsbygda. Den typiske tyske byen var liten, med fra tusen til fem tusen innbyggere. Den levde av handel med den landsbygda som lå rundt byen. Det var ofte forbudt for befolkninga på landsbygda å arbeide i de handverksfagene som bybefolkninga arbeidet i. Virksomheten i byene var vanligvis kontrollert av laugene. Laugenes regler forbød handverksmestrene å ansette mer enn et begrenset antall svenner og lærlinger. Laugene fastsatte arbeidsforholdene for svennene og lærlingene, og kvalitetsstandarder og priser for de produktene som medlemmene produserte, og bare laugsmedlemmer fikk drive handverksproduksjon.

Mange av heimbyene var styrt av laugene, eller i det minste hadde de stor innflytelse i byen. Laugene valgte medlemmene til bystyret, som forvaltet byens eiendommer, som ofte var store siden byene kunne eie store landområder. Bystyrene tok seg også av ro og orden og så etter at skikk og bruk ble fulgt. Bystyrene hadde ansvar for matforsyningene til byen og omsorg for de fattige og mange andre saker. Byer med mer enn 15.000 innbyggere ble ofte styrt av de rike patrisierne, og disse byene var mindre demokratisk styrt, men disse byene var forholdsvis få før 1800.

Bare de som hadde eiendom og selvstendig yrke fikk borgerskap og stemmerett i byene. Embetsmenn, militære offiserer og akademikere var borgere av staten, men ikke av byen. Byborgerskapet var arvelig i likhet med yrket som handverksmester.

Byene var ofte omgitt av murer, og kontrollerte hvem som hørte til i byen. Folk bodde vanligvis i det samme huset som de arbeidet i. Der hadde de verksted og solgte sine varer. Også svenner og lærlinger bodde gjerne i samme hus som mesteren. Men i større byer var det tidlig i det nittende århundret ofte opprettet egne hus for handverksvenner. Likevel hadde de kort vei til arbeidet, siden byene var små og siden det ikke fantes offentlig transport.

Det var sjelden noen form for byplanlegging, med unntak for de byene der fyrstene bodde. Vanligvis var husene tilfeldig plassert med trange og krokete gater som følge. De som eide ei tomt kunne bruke den, og bygge på den, som de ønsket.

Det var ingen kommunal vannforsyning, enhver måtte ordne den for seg selv. Det var heller ikke kloakk, og søppel og skitt ble ofte kastet rundt husene. Husene ble varmet opp av åpen ild, som ofte førte til brann.

Folk arbeidet lange dager. Det var få offentlige forsamlingsrom i de mindre byene. De vanlige boligene var ikke inndelt i stue, kjøkken soverom etc. Større byer hadde vertshus etc.

Utdannelse ble kjøpt privat av de velstående. De rike ansatte huslærere som underviste barn til de reiste til gymnaset. Eller de ble sendt i lære for et lære sitt yrke. Det fantes også skoler der elevene kunne lære et yrke.

Det var ofte sterke konflikter i byene, innen eliten og mellom den og laugene og kjøpmennene. Byforsamlinga var ofte dominert av laugene, mens patrisierne stod sterkere i bystyret i de større byene.

De byene som vokste på grunn av gunstig lokalisering for handel ble forandret, og der forsvant de typiske trekkene ved tyske småbyer tidlig i det nittende århundret. En stor del av befolkninga kunne her bli stående utenfor den gamle korporative orden, og den ble derfor svekket.

I årene 1800-1815 var det stadig krig, og Tyskland ble omorganisert. I det nye og kortvarige Kongeriket Westfalen ble byprivilegiene og laugsprivilegiene avskaffet. Der oppstod en ny elite basert på rikdom som deltok i styret av byene.

Baron vom Stein håpet at han med sine reformer ville oppnå at bybefolkninga ble mer aktive deltakere i styret av byene i Preussen. Men første del av det nittende århundret ble en periode preget av reaksjon og politisk gjæring, men uten betydelige framskritt.

Byvekst 1800-50

I første halvdel av det nittende århundret forekom det vekst i forbindelse med den tidlige industrialiseringen. Men i absolutte tall var det større industriell vekst på landsbygda enn i byene. Antallet steinarbeidere, snekkere, skreddere og andre handverkere økte forholdsvis sterkere enn den totale befolkninga, spesielt utenfor laugene og blant svennene. Dette skyldtes både at jordbruket begynte å bli overbefolket og at etterspørselen etter handverksprodukter økte. Noen handverksmestere ansatte flere svenner enn laugene tradisjonelt hadde tillatt.

Jernbanebygging stimulerte fra 1840-årene av til økt økonomisk aktivitet i de byene som ble knyttet til jernbanelinjene. Den ga også arbeid til mange ufaglærte arbeidere.

I denne perioden levde store deler av den tyske befolkninga på grensen av sult og nød, og dårlige avlinger ble fulgt av utstrakt fattigdom og nød. Dette rammet byene på den måten at store deler av befolkninga ble forvandlet til tiggere, og det oppstod krisetilstand. Dette skjedde midt på 1840-tallet, og da nektet mange byer i Preussen fremmede å komme inn i byene. Dette motsatte staten seg, og den betraktet disse restriksjonene som problemskapende siden de kunne hindre at arbeidskraft kom dit den kunne gjøre mest nytte for seg. Den 31. desember 1842 lettet regjeringa i Preussen på de restriksjoner på fattigunderstøttelsen som de lokale myndighetene hadde kunnet innføre for nylig ankomne personer. Regioner som hadde økonomisk vekst trengte nye arbeidere, og kortvarige økonomiske tilbakeslag burde ikke føre til at de nye arbeiderne på kort varsel ble utvist.

Byene var på denne tida små sammenliknet med ei overbefolket landsbygd som kunne virke som et hav av sultne mennesker som kunne oversvømme byene. Derfor ønsket mange byer å være i stand til å nekte befolkninga fra landsbygda adgang til byene. Selv om fattigdommen var mindre i byene enn på landsbygda var den mer synlig og skremmende i byene enn på landsbygda. Det ble skrevet mange pamfletter om det sosiale spørsmålet, og med det mentes den ukontrollerte veksten av fattigdom og fattige mennesker som ikke fant en plass i økonomien.

Byene kunne være sentrum for vekst. De som kunne lede den økonomiske veksten ble framtredende i den liberale bevegelsen i de vestlige delene av Preussen, altså i Rhinland og Westfalen, og i de sørvestlige delene av Tyskland. Spesielt i disse vestlige delene av Preussen førte ny virksomhet i tekstil, metallarbeid, jernbanene og relatert industri, og tradisjonelt fravær av et skarpt skille mellom by og land, og bystyrer dominert av en rik, selvbevisst minoritet, til tro på byenes vekst. De økonomiske elitene trodde at de kunne lede samfunnet framover. Dette selvtillitsfulle borgerskapet tok ledelsen i bystyrene og den lokale politikken og satte sitt preg på byene i Rhinland. De framhevet viktigheten av både politisk frihet og økonomisk frihet, og ville forvandle samfunnet.

Andre grupper, med større engstelse for forandring, og som holdt til i områder med mindre økonomisk vekst og færre muligheter, der det var et skarpt skille mellom by og land, så på byenes vekst med uro. Dette gjaldt også grupper som arbeidet i yrker som var i tilbakegang i de byene som vokste. Byenes hungersopptøyer og store fattige befolkninger skremte dem og ble sett på som varsler om oppstand og opprør. De betraktet ikke industrialisering og byvekst som veien ut av fattigdommen, men som opphoping av fattige mennesker og av fattigdom.

Revolusjonen i 1848 syntes å bekrefte denne frykten. Revolusjonen begynte i store byer som Paris, Milano, Wien og Berlin. Og den spredte seg til andre byer. Da forsamlingsfrihet og talefrihet ble vanlig ble byene sentra for politisk aktivitet og agitasjon. Staten reagerte med å kontrollere byene mer grundig, inkludert byplanlegging.

Men de fattige som strømmet inn til byene var uorganiserte og hadde ingen politisk erfaring eller politiske krav. De handverkerne og fagarbeiderne som hadde overskudd, erfaring og innsikt nok til å organisere seg stilte øyeblikkelige krav som var mer begrensede, og de mer vidtgående kravene og målene deres var langsiktige, og midlene de tok i bruk var fredelige. I fabrikkene var de faglærte arbeiderne godt avlønnet og de ufaglærte var nykommere, og begge holdt seg rolige.

Byene var fortsatt underlagt landsbygda i den forstand at de var avhengige av den, og uår på landsbygda betydde uår også i byene. Det var mulig å unnslippe fattigdommen ved å utvandre til Amerika, og på 1850-tallet var det svært mange som gjorde dette. Men både myndighetene i Preussen og byborgerskapet i vest ville bygge velstand og rikdom ved å utvikle industri. Jernbanebyggingen og den første industrialisering begynte å sette sine merker på mange byer i vest. Byene begynte også å se behovet for byplanlegging. Fra 1830-tallet av begynte private gasselskap i de større byene å bygge ut lys både inne og gatelys ute. I noen få byer, som i Hamburg fra 1842, kom det vannledninger, selv om disse først begynte å bli bygd ut i stor målestokk etter 1850.

I 1842 hadde store deler av Hamburg brent ned. Eliten i byen benyttet gjenoppbygginga til å bygge et nytt bysentrum med offentlige bygninger og bredere gater, og skjøv de fattige ut av byen og inn i forsteder utenfor bymurene. Liknende ble gjort i andre byer, som i Wien og Frankfurt am Main.

Urbanisering 1850-75

Kontrarevolusjonen slo tilbake håpet om politisk frihet, men lot entreprenørene arbeide videre med å utvikle et nytt næringsliv. I de to tiårene som fulgte fra 1853 gjennomgikk Tyskland svært rask økonomisk vekst, bare kort avbrutt av en økonomisk krise i 1857-58. Jernbanebygginga foregikk raskere med store økonomiske virkninger. Industriutviklinga i Ruhr gikk raskt. De vestlige provinsene til Preussen samt Saksen, Saarland, Øvre Schlesien, Böhmen og storbyer som Berlin og Wien ble utviklet til de første urban-industrielle regionene i Tyskland.

Byene vokste raskere enn befolkninga som helhet, og en stor del av befolkningsoverskuddet på landsbygda fant arbeid i byene. Ikke bare industrien, men også byggebransjen opplevde en boom. Handverkerne oppdaget at det var stor etterspørsel etter dem som fagarbeidere i det nye næringslivet. Dette undergravde de gamle handverksfagenes motstand mot den nye industrien. Den sterke økonomiske veksten i byene fikk følger for næringslivet på landsbygda, som begynte å spesialisere seg på å levere det som ga best betalt til byene, mens enkelte gamle yrker i landsbyene ble utkonkurrert av byenes industri.

Det ble mangel på husrom i byene. I noen av byene i Ruhr bygde bedriftene hus til de ansatte, men det var fortsatt mangel på boliger. Det ble bygd billige brakker til arbeiderne i mange byer.

Behovet for byplanlegging ble påtrengende. Smittsomme sykdommer var en fare som kunne reduseres ved at vannforsyning og kloakk ble bygd ut. I 1871 hadde sytten byer i Preussen bygd kommunal vannforsyning, og mange flere fulgte etter. Byplanlegging tok hensyn til helse og renhold i byene. Bygging av jernbanelinjer og jernbanestasjoner krevde planlegging og planleggingsmyndighet. Brannfaren og behov for å begrense den krevde at husbygging ble regulert og at det ble innført noen standarder for nye hus.

Den tids planlegging gikk mer ut på å kontrollere og forhindre enn på å søke å sette ut i livet positive mål for hvordan byen skulle ta seg ut og fungere. Overordnet planlegging av og for industriområder og boligområder forekom enda ikke. Slumområder ble fordømt, men de ble ikke fjernet.

Man visste enda ikke nøyaktig hvordan smittsomme sykdommer ble spredt, og det var derfor mange tiltak for å forhindre smittsomme sykdommer som ikke kunne bli gjennomført.

Utbygging av grunnskolen foregikk ikke i takt med bygging av industrielle områder. Likevel, til tross for mangler, ble det arbeidet aktivt og stadig bedre for å legge forholdene til rette for å ta vare på den utvikling som foregikk, og for å forebygge og redusere skadevirkninger. Bymyndigheten utvidet sitt virkeområde, og byene ansatte flere mennesker for å utføre de utvidete offentlige oppgavene til byene. Byene ansatte personer med høg utdanning, både medisinere, ingeniører, jurister og regnskapskyndige. Byene ga interessante og nye oppgaver til personer de ansatte, og ble i stand til å tiltrekke seg dyktige personer, og tyske byer ble pionerer i byutvikling. Også bypolitikken ble sett på som interessant, spesielt siden den reaksjonære politikken som ble ført på riksnivå førte til at det bare var i byene og i bypolitikken at det ble mulig å faktisk utrette noe for samfunnsinteresserte mennesker.

Urbane eliter kom til å se på bystyrene som sine maktbastioner. De utnyttet byenes selvstyre. De reaksjonære lovene om byenes selvstyre som hadde kommet i 1850-årene hadde ført til at byenes styre hadde blitt et monopol for elitene. I 1860-årene ble restriksjoner på bevegelsesfriheten og yrkesfriheten fjernet.

Veksten førte til nye konflikter. Den nye industriarbeiderklassen fikk medlemmer som hadde store fagkunnskaper og forholdsvis god inntekt og som stiftet familie. De organiserte seg i fagforeninger og utdanningsforeninger og kooperativer og bygde sterke organisasjoner. Bismarcks voldsomme kampanjer mot sosialister og katolikker skapte store motsetninger mellom arbeiderne og de ulike elitene som støttet disse hatkampanjene til Bismarck.

Valgsystemet i byene var slik at det var en liten elite som avgjorde hvordan tingene skulle være. Etter 1850 hadde den preussiske regjeringa kopiert valgsystemet med tre velgerklasser fra byene ved Rhinen og tatt systemet i bruk ved valgene til preussisk Landdag (provinsparlament). Skattebetalerne ble delt inn i tre klasser, og hver klasse valgte en tredjedel av representantene. Systemet fikk noen litt merkelige resultat: I Essen var det ved noen valg bare en person i den rikeste velgerklassen, det var Krupp, eier av Kruppkonsernet, som da på egen hand kunne utpeke en tredjedel av bystyrerepresentantene i Essen. Siden fordeling av formue og inntekt varierte mellom byene varierte også andelen velgere i de ulike velgerklassene fra by til by. Det ble også innført minimumskrav til inntekt for å delta ved valg. Den øverste velgerklassen kunne utgjøre 5-6 prosent av velgerne, og den andre 8-20 prosent og den tredje 70-80 prosent av velgerne. Bare noen få stater, som Baden, hadde demokratiske system med lik stemmerett. Hamburg og Saksen forandret valgsystemet og gjorde det mindre demokratisk da sosialistene begynte å få betydelig tilslutning. Men ved riksdagsvalgene var det et demokratisk system med lik stemmerett for alle menn over 25 år.

Byvekst og Storbyens vekst, 1875-1914

I første halvdel av det nittende århundret ble mange av de lovene som ga spesielle privilegier til byene, og til grupper innen byene (som laugene), fjernet. De udemokratiske trekkene ble basert på rikdom og at de rike ble favorisert, og ikke på status og andre privilegier [med unntak for adelsskap, adelen fortsatte å ha eksklusive rettigheter].

Det ble et problem å fastslå når eller om en bosetning var en by, siden et oppstod nye byer. Fra 1871 brukte Rikets Statistiske sentralbyrå befolkningsstørrelse som kriterium for om en bosetning var en by. Steder med mer enn 2.000 innbyggere ble definert som byer. Men Preussen fortsatte å definere steder som byer, eller ikke byer, ut fra gamle distinksjoner. Derfor trengte ikke steder som Riket holdt for å være byer å bli regnet som byer av myndighetene i Preussen.

Den kvantitative definisjonen som Riket brukte forteller ingenting om en bys befolkningstetthet, siden stedene som ble regnet som byer kunne være av svært ulik geografisk størrelse. Ulike måter for å fastsette om et sted var en by ble foreslått, men det ble ikke enighet om dem. Etter hvert økte størrelsen på byene og storbyene ble viktigere, og noen observatører, som Werner Sombart, bemerket at det viktigste skillet gikk mellom storbyene og andre stedstyper.

Etter 1875 stagnerte veksten til landsbygdbefolkninga mens bybefolkninga fortsatte å vokse sterkt. Mens byveksten tidligere først og fremst hadde foregått i mindre og mellomstore byer kom den nå til å foregå i storbyene. En grunn til dette var at storbyene inkorporerte omliggende områder. Det var 188 tilfeller der dette skjedde fra 1880 til 1910. Av disse involverte 133 tilfeller 48 byer med mer enn 100.000 innbyggere. Det var flere grunner til at byene inkorporerte større områder. En var at det avspeilte reelle forhold, byene hadde faktisk vokst ut over sine administrative grenser, og for å kunne gjennomføre bedre byplanlegging og skattlegging burde bygrensene utvides. Men denne formen for byvekst stod bare for en femtedel av byveksten til storbyene med over 100.000 innbyggere fram til 1914. Den viktigste grunnen til at storbyene vokste så sterkt var at så mange mennesker flyttet til storbyene og ble boende der, og de stiftet familie og fikk barn i storbyene, og det bidro til fortsatt vekst.

Etter hvert som økonomien ble mer diversifisert og tertiærsektoren vokste fikk storbyen mange fordeler. Mange forskjellige spesialiteter og ferdigheter fantes i storbyene og kunne kombineres. Det var bedre tilgang på dette enn i mindre komplekse samfunn. I de nyeste og raskest voksende bransjene i økonomien (kjemikalier, elektriske produkter etc.) var ikke nærhet til mineralråstoff en avgjørende fordel, men tilgang til en mangeartet befolkning og fremragende ferdigheter.

Om dampmaskinen var kraftkilden til den første industrielle revolusjonen var eksplosjonsmotoren og elektrisitet kraftkildene til den store byen. Fra 1880-årene kom elektrisk drevne trikker i bruk i byene, og fra 1900 petroleumsdrevne busser. Dette var fleksible transportmidler som passet i byene. Fra 1902 begynte undergrunnsbaner å bli bygd i Berlin. Elektriske og motoriserte kraner ble tatt i bruk under byggearbeider.

Disse nye teknologien gjorde det lettere for store byer å fungere, men de kunne også ha gjort det lettere for mindre konsentrerte befolkninger å utvikle en avansert økonomi. De førte ikke til storbyvekst, men de gjorde den lettere og enklere. De tillot også at tungindustrien flyttet bort fra storbyene, for i byene var grunnen dyr og lønningene var gjerne høge, og det var en grunn til å legge en del virksomheter utenfor storbyene.

Til omkring 1890 hadde byvekst og industrivekst gått hand i hand og hørt sammen: Industrien vokste sterkest i de sterkest voksende byene, og de sterkest voksende byene var der industrien vokste sterkest. Men etter 1890 opphørte denne klare sammenhengen.

Det var ikke lenger noen enkelt trend i mønstret til den urbane geografien. I godt etablerte byer som ikke var avhengig av en enkelt industri var det typiske mønstret at området mellom det gamle bysentret og jernbanestasjonen utviklet seg til et nytt bysentrum der det ble færre boliger og industribedrifter og flere administrasjonsbygninger og høgkvalitetsbutikker og kulturinstitusjoner og åpne plasser. Her kunne eliten bruke mye av sin arbeidstid og fritid og sine penger. Arbeiderne flyttet nærmere industrien som lå i utkantene av byene. Mange småbedrifter brukte å være lokalisert i middelklassens boområder. De rike hadde sine eksklusive boområder. De lå vanligvis langt borte fra de industrielle forstedene, og i de industrielle forstedene fantes kirkegårder, elektrisitetsverk og slakteri bl. a. I boligområdene ble det bygd skoler, sykehus og steder for fritidsaktiviteter.

Et annet mønster vokset fram i de nye industribyene. I Ruhr foregikk byveksten rundt industribedriften, og ikke omvendt. I utgangspunktet var det mange slike industrielle sentra. Hvert av dem vokste, og de kom nærmere hverandre, til et sammenhengende urbant agglomerat var blitt dannet. Her var det en mindre klart oppdelt sosial geografi så lenge som nøkkelbedriftene, som gruver og jernstøperi, var lokalisert i sentrum. Gradvis foregikk endringer og industrier ble lokalisert andre steder og gruver ble tømt, og tertiærnæringene vokste og boligområdene ble mer segregerte, og disse byene begynte å likne på den godt etablerte bytypen. Men viktige forskjeller bestod. I begge tilfellene ble det stadig vanskeligere å si hvor byen endte og landsbygda begynte. Ved århundreskiftet prøvde man å gjøre det geografiske skillet mellom by og land tydeligere for å bevare landsbygda.

Storbyene gjorde oppgavene til storbyenes administrasjoner omfattende og komplekse. I Dortmund økte antallet ansatte hos byens myndigheter fra 32 i 1869 til rundt 1.600 i 1910. I perioden fra 1890 til 1910 ble utgiftene per capita til skoleverket seksdoblet i de tyske storbyene. I de to tiårene før første verdenskrig vokste de offentlige utgiftene i Tyskland med 2,6 prosent årlig. Delstatenes utgifter økte med 1,7 prosent årlig, Rikets utgifter økte med 3,2 prosent og de lokale myndighetenes utgifter økte med 4,1 prosent årlig, men storbyenes utgifter økte mye mer enn 4,1% årlig.

De statlige myndighetene betraktet ikke lenger bystyrenes saker som et lokalt anliggende. De trakk opp omfattende direktiv som stadfestet hvilke oppgaver som skulle være obligatoriske etc. Det ble satt grenser for skattlegging og kreditt og opptak av lån.

Byenes myndigheter var i krise i 1900. Deres skatteinntekter var for små, og de trengte penger fra delstatene. Finansielle reformer som ble innført av den preussiske finansministeren von Miquel forbedret forholdene, men bare midlertidig. Et stort problem var det at de fattigste byene hadde de største forpliktelsene, for eksempel til grunnskole.

Arbeidet i byenes administrasjoner ble profesjonalisert. Borgermester (Erste Bürgermeister i Preussen) ble en karrierestilling for jurister, og storbyenes borgermestre kom fra denne stillingen i mindre byer. En stadig større del av Magistratrådet var profesjonelle med utdanning i medisin, ingeniørkunst, regnskap eller rettslære og jus. De lokale myndighetene forsatte å være avhengige av en mengde frivillige til arbeidet i fattigpleien, helsestyrer og skolestyrer, men disse frivillige kom stadig mer fra de lavere lag i samfunnet. Fram til Sentrumspartiet og Sosialdemokratene la press på rådene hadde profesjonaliseringen av arbeidet i byenes administrasjon få klare politiske virkninger. Nasjonalliberalerne (som dominerte i bystyrene) og profesjonelle administratorer framstilte byadministrasjon som en teknikk uten en politisk dimensjon.

Ekspansjon og profesjonalisering fant sted fordi oppgavene til bymyndighetene stadig ble større. I 1880-årene innførte de sentrale myndighetene velferdsreformer, altså den kjente trygdelovgivninga til Bismarck. De fondene som ble opprettet i følge denne la grunnlag for at sykehus og medisinsk pleie kunne bygges ut. Dette skulle samordnes og administreres av byenes myndigheter. Det ble innført tvungen grunnskole for alle barn. Staten fastsatte pensum og rammer som undervisninga skulle foregå innenfor, men overlot til de lokale myndighetene å skaffe til veie skolebygninger og lærere og undervisningsutstyr og betale lønninger etc.

Bymyndighetene prøvde å avhjelpe boligmangel ved sosial boligbygging som ble finansiert ved subsidier og tomteområder til boligbyggeselskap. Det kom strenge regler for bygninger og hygieniske standarder. I 1900 hadde tyske byer bygd vannledninger og overtatt gassforsyningene. Elektrisitetsproduksjonen og forsyningen var detaljert regulert, om ikke offentlig eid, og ofte gikk byene sammen om dette på regional basis. Å skaffe til veie trikker, busser og undergrunnsbaner og forstadsbaner krevde utstrakt planlegging og myndighet til å foreta ekspropriasjon. Undergrunns kloakknett ble bygd, og det krevde svært store investeringer og var svære konstruksjonsarbeider, spesielt i tettbygde områder. Fra 1900 ble det holdt regulære møter av tyske byrepresentanter (Deutsche Städtetage) og utgitt publikasjoner om byplanlegging.

Dette forandret oppfatningen av bymyndighetene. Dersom bystyrene var sett på rundt 1800 som eiendommen til de privilegerte borgerne, så var de kommet til å bli sett på som statens laveste nivå rundt 1914 og en potensielt moderniserende kraft.

Bystyrene ble også politisert. Så lenge bystyrene bare hadde vært en arena for de privilegerte borgerne hadde det nok vært drakamper mellom dem. Men først etter 1890 ble bystyrene klart og tydelig politisert.

Men i delstatene og byene var ikke valgene demokratiske. I motsetning til ved riksdagsvalgene var det ikke lik stemmerett ved valg til bystyrer. Sosialistene ble derfor holdt ute av bystyrene, men de deltok i valgene og valgkampene, og det ble klart at det som foregikk ikke var utøvelse av nøytral ekspertise, men politisk virksomhet. Argumenter om utdannelse, fattigpleie og helsestell la stadig åpen klassekarakteren til bysamfunnet. Selv om det var få sosialister i bystyrene takket være valgordninga med tre velgerklasser, var det sosialister i mange skolestyrer og andre offentlige råd og utvalg, og der gjorde de seg gjeldende, og ble involvert i praktisk arbeid og praktiske reformer, mer enn i form av prinsipiell opposisjon.

Tyskland som et urbant samfunn

De tyske byenes boområder var delt etter klasse. Fattige arbeiderklassedistrikt støttet sosialistene, katolikkene og etniske parti. Det var egne områder der middelklassen bodde. Den nye middelklassen vokste raskt, raskere enn den gamle middelklassen, etter hvert som skoler og sykehus og i det hele tatt den offentlige sektoren ble utbygd, og etter hvert som de store bedriftene krevde mer personale som arbeidet med penn og papir.

Alle barn gikk på skole, og de samme parkene og offentlige stedene var åpne for alle. Offentlige bibliotek lånte den samme litteraturen ut til alle. Alle tyske menn måtte avtjene militærtjeneste. Da det sosialistiske partiet ble stort rettet det ikke bare sin politiske appell inn mot industriarbeidere, men mot alle lønnsmottakere som var plaget av at de hadde problem med å få endene til å møtes på grunn av høge matvarepriser og husleier. Høyrepartiene prøve også å få masseoppslutning ved å påstå at det var i alles interesse at Tyskland bygde en sterk flåte og bygde et imperium i Afrika for å bli selvforsynt med kolonivarer og for å møte farer fra utlandet.

Holdningene overfor storbyene og byenes vekst var ulike. Mange konservative så på storbyene som kaotiske og forstyrrende element som ødela det gamle og stabile Tyskland, materialistiske steder uten kultur, mens liberalere og sosialister som på byen som stedet der framtida ble skapt.

Berlin var i 1914 blitt en gigantisk metropol med mer enn fire millioner innbyggere, et sentrum i det mest kreative samfunn i Europa. For noen kritikere, som Felix Theilhaber i boka Sterile Berlin, var Berlin et sted der menneskenes biologiske drifter ble redusert og dette førte til demografisk degenerasjon. Byen tømte landsbygda for menneskelige ressurser. De som gikk inn for tollbeskyttelse av jordbruket brukte slike argument sammen med argument om behovet for selvforsyning av mat for å insistere på at utviklinga mot det industrielle samfunnet måtte stoppes.

For andre personer framsto de tyske byene som magneter, stedene der framtida ble utviklet og det positive foregikk og ble skapt. Gerhard Hauptmann var en skarp kritiker av ulikhet og urettferdighet, men om Berlin skrev han at den var strålende og vidunderlig.

Berlin kunne bare sammenliknes med Paris, London og New York. Byen var så mangfoldig at den hadde mange bein å stå på, svært mange ulike virksomheter holdt den i live og utviklet den videre. Berlin var både en stor industriby, et administrasjonssentrum, et intellektuelt sentrum og et sentrum for handel og for politikk.

Det ble vanskelig å avgjøre presist hvor byen endte og hvor landsbygda begynte. I Ruhr vokste forstedene stadig inn i landsbygda og mot hverandre. Ruhr nærmet seg til å bli en eneste enorm by.

Storbyene var trendsettere, det var der de bøkene og magasinene folk leste ble trykt. Det begynte å oppstå en massekonsumkultur som spredte seg fra storbyene og ut over hele landet. Alle ble bundet til storbyene på en eller annen måte. Alle kjente mennesker som levde i storbyene og var på ulike måter påvirket av det som foregikk der og kunne følge med i det som foregikk der.

Tanken om byen og bysamfunnet som konstruerte samfunn var avgjørende i den nye sosiologien. Max Weber, Ferdinand Tönnies, Georg Simmel og andre prøvde å identifisere det som var moderne og som særmerket storbysamfunnet, i likhet med romanforfattere som Heinrich Mann og Robert Musil. Var det anonymitet? Eller at folk relaterte seg til hverandre på en flytende og funksjonell måte som oppmuntret en sans for det fragmenterte og kalkulerte i forholdene? Var det markedets og pengenes makt? Var det den kunstige verden, den stadige innovasjon og bevegelse som førte til at menneskene levde i stadig usikkerhet? Eller ble nye former for solidaritet skapt i byene?

Det som særmerket Tyskland er hvor raskt og fullstendig det ble omformet til et urbant samfunn fra 1850 til 1914.

Naturligvis var det fortsatt landsbyer og landsbygd i Tyskland. Og Første Verdenskrig brøt for alltid den industrielle utvikling og det utviklingsmønstret for byene som ble fulgt i Tyskland fram til 1914. I 1933 kom nazistene til makten, og de hadde en ideologi der storbyene ble framstilt som noe fremmed og landsbygda var det ekte tyske. 1914 var høgdepunktet for tysk urbanisering.

Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: