Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Sosialpolitikk og sosial velferd, 1850-1990

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.


Innholdsoversikt

  1. Sosialpolitikk og sosial velferd, 1850-1990


Sosialpolitikk og sosial velferd, 1850-1990

Her bygger jeg på Peter D. Stachuras kapittel: "Sosial policy and social welfare in Germany from the mid-nineteenth century to the present".

Peter Stachura begynner artikkel sin med å skrive at sosialpolitikken og den offentlige velferdspolitikken i Tyskland i mange år har vært undersøkt og diskutert fra mange ulike innfallsvinkler. Disse innfallsvinklene har vært dypt påvirket av den turbulente naturen til Tysklands historiske utvikling som har hatt både totalitære, autoritære og demokratiske faser, der ulike tradisjoner har spilt en viktig rolle. Et sentralt tema har vært å gå opp grensene mellom politikken bak den offentlig finansiert velferden og de private, frivillige organisasjonens bidrag til å utforme velferdspolitikken. De private, frivillige velferdsorganisasjonene hadde sine egne dagsordner i arbeidet for å avhjelpe nød blant de underpriviligerte, basert på hvordan de mente samfunnet burde konstrueres og hvordan individenes plikter og rettigheter burde være. Dette førte ofte til konfrontasjoner heller enn til samarbeid. I det siste har debatten blitt påvirket av marxistisk inspirerte begrep om "sosial disiplinering", som hevder at velferdstiltakene til staten og borgerlige reformatorer overfor de fattige klasser var midler for å utøve kontroll og å disiplinere.

Fram til midten av det nittende århundret ble fattigdom sett på som en følge av moralsk og personlig svakhet hos den fattige. Tiltak for å hjelpe de fattige ble begrenset til et minimum og gitt på en måte som nedverdiget mottakeren og skulle disiplinere vedkommende. Selv om begrepet om "verdig trengende" ble akseptert, var den framherskende holdning at ingen arbeidsfør person normalt skulle motta hjelp fra offentlige myndigheter.

1848-1918: industrialisering og dens sosiale konsekvenser

Det fantes naturligvis betydelig fattigdom i Tyskland før den nye industrien ble utviklet. Men med den ble nye store fattigdomsproblem i større grad flyttet inn i byene, som mangel på husvære, mangel på tilstrekkelig inntekt og manglende evne til å oppnå inntekt. Dette skapte debatt om de eksisterende midler og måter for å ta vare på de fattige og bøte på fattigdommen var tilstrekkelige. Det førte til at i 1844 opprettet liberale reformatorer fra middelklassen i Berlin organisasjonen "Der Centralverein für das Wohl der arbeitenden Klassen", og i 1848 ble den lutherske "Inner Mission" opprettet av Johann Hinrich Wichern. Den første søkte å hjelpe fattige med å finne en plass i samfunnet, mens den siste la vekt på religionen og omvendelse og lovlydighet og tradisjonelle verdier.

Disse to frivillige organisasjonene hadde svært ulike svar på det "sosiale spørsmålet". Men begge rettet oppmerksomheten mot fattigdommen og de fattiglovene som fantes i Tyskland. I Preussen hadde fattigpleien ("Armenpflege") blitt regulert av den Alminnelige Landsloven fra slutten av syttenhundretallet. De fattige fikk i følge denne hjelp av de lokale myndighetene der de var født. Tidlig på 1840-tallet kom det reformer som tok hensyn til befolkningsveksten og den større mobilitet. Den viktigste nye modellen for sosiale reformer av fattigpleien kom fra industribyen Elberfeld. Elberfeldsystemet, som var innrettet mot "verdige trengende", ble modell for fattigpleien i Tyskland fram til Weimarrepublikken. Elberfeldsystemet fungerte slik at personer som greide seg godt ble bedt av lokale myndigheter om uten å motta lønn å overvåke rutiner og atferd og arbeidsvillighet til fattige familier.

Etter samlingen av Tyskland i 1871 fulgte fra 1873 en økonomisk nedgangstid der fattigdomsproblemet ble et politisk problem. Samtidig vokste det sosialistiske partiets oppslutning. Dette var blant grunnene til at Bismarck innførte den første trygdelovgivning i Tyskland, det som blir regnet for Verdens første velferdsstat. Bismarck forfulgte også det sosialistiske partiet og forbød det. De trygdeforordningene som kom var syketrygd i 1883, forsikring mot arbeidsulykker i 1884, og alders- og uførepensjon i 1889. Deltakelse i disse trygdeordningene var pliktig for alle, og deltakerne bidro i forhold til inntekt og mottok støtte i forhold til inntekt. Bismarcks hensikt var først og fremst å holde den nye industrielle arbeiderklassen borte fra sosialismen og sikre deres lojalitet til det nye tyske Riket, og utvikle en sterkere og sunnere arbeidsstyrke.

Bismarcks trygdesystem var en internasjonal nyskapning og satte nye standarder. Men dets virkning i Tyskland var begrenset. Det ble stilt store krav for å være kvalifisert til å delta i systemet, og ytelsene var beskjedne. Mange grupper arbeidere fikk ikke delta. Det gjelder for jordbruksarbeidere og for tjenerskap og for ansatte i mange småbedrifter. Fattigpleien måtte fortsatt ta seg av mange mennesker. Og sosialistpartiet sluttet slett ikke å vokse.

Videre ut gjennom århundret flyttet svært mange mennesker fra landsbygda og inn til byene, og det var mange sosiale problem forbundet med at store deler av befolkninga stadig var på flyttefot, som mangel på husvære etc. Den gamle fattigpleien kom til kort overfor alle de nye problemene både fordi den hadde et altfor lite spekter av virkemidler og for få ressurser. Mange av de som trengte hjelp trengte det helt tydelig ikke på grunn av egen svakhet eller mangel, men på grunn av de var i en situasjon som skapte problem.

Det var ulike oppfatninger om hvordan fattigpleien burde utvikles. I 1880-årene kom det foreninger som hadde som oppgave å studere den sosiale situasjon og være forum for debatt om den. En av disse foreningene var "Verein für Sozialpolitik", og en annen var "Gesellschaft für Soziale Reform", og en tredje var "Deutscher Verein für Armenpflegen und Wohltätigkeit". Alle disse tre foreningene trakk til seg framstående personer, intellektuelle og reformatorer. Og de fikk politisk innflytelse og bidro til å utforme forståelsen av hvordan velferden burde fungere. De var liberale, progressive borgerlige, og siktet mot å bevare familie og eiendom, og å reformere fattigpleien. De mente at det var en nasjonal oppgave å avhjelpe de sosiale problemene og arbeiderklassens vanskeligheter, siden disse problemene svekket Tyskland både nasjonalt og i internasjonal sammenheng. Forslaget til de liberal-progressive om hvordan fattigdomsproblemet skulle avhjelpes gikk ut på at den sosial forsorgen burde ta opp årsakene til fattigdommen, som var arbeidsledighet, dårlige boliger, dårlige arbeidsforhold og kriminalitet. På denne måten skulle de fattige integreres i samfunnet, og ut fra denne tilnærmingen ble den nye sosialarbeiderprofesjonen utviklet fra 1890-årene av.

Ny velferdslovgivning som kom i 1890-årene førte til en begrenset utvidelse av trygdesystemet til Bismarck. Det kom f.eks. arbeidervernlovgivning som regulerte arbeidstida for mange grupper arbeidere og innførte tiltak for å forbedre arbeidsforholdene i fabrikkene. Men fra århundreskiftet ble velferdsinnsatsen redusert, etter som staten konsentrerte seg om andre ting, som en ambisiøs utenrikspolitikk.

Arbeidsløshet ble sett på som den mest opprivende hendelse i arbeiderklassens liv, selv om det var lite arbeidsledighet de siste tjue årene før Første Verdenskrig, knapt tre prosent. Fagforeningene var i stand til å hjelpe sine arbeidsløse medlemmer så lenge det ikke var så mange av dem. De organiserte sosialistene var vanligvis fagarbeidere og folk med utdanning og bra inntekt, som sjelden opplevde arbeidsledighet, og siden man før Første Verdenskrig hadde en situasjon uten nevneverdig arbeidsledighet var ikke arbeidsledighet en stor sak for fagbevegelsen eller for SPD. Men for ufaglærte arbeidere var arbeidsledighet et stort og alvorlig problem, som førte til at de trengte understøttelse fra fattigpleien eller forsorgen. Det ble utviklet arbeidsformidling - "Arbeitsnachweise" - som ble drevet av de lokale myndighetene. I begynnelsen av det tjuende århundret ble det arbeidet med en viss framgang for å opprette et system for arbeidsledighetstrygd etter "Gentsystemet", oppkalt etter byen Gent i Belgia der systemet opprinnelig ble utviklet. Et system for arbeidsledighetstrygd som omfattet alle kom først etter Første Verdenskrig.

Arbeidet for et bedre helsestell ble viktig for velferdsmyndighetene. Det var klart at tuberkulose fortsatt var en sykdom som rammet svært mange, og barnedødeligheten var uakseptabelt høg. Det ble større oppmerksomhet om arbeiderklassens barn og unge, og deres helse og oppvekstforhold. I stedet for straff ble det lagt vekt på utdannelse og skolegang som et middel for å holde de unge på den smale sti.

Det ble lagt vekt på at på denne måten bidro man til å redde Tysklands ungdom og føre den inn i samfunnet, og at Tysklands framtid lå i de unges hender. I begynnelsen av 1900-tallet kom ungdomsbevegelsen "Wandervogel". Kirkene begynte også med ungdomsarbeid, og stiftet organisasjoner for ungdom. SPD stiftet også en sosialistisk ungdomsorganisasjon. De tyske statene kom også med lover for å beskytte ungdommen.

Den stadig mer velorganiserte liberal-progressive skolens utvikling av velferdspolitikk møtte motstandere. De gamle religiøse velferdsorganisasjonene, som la vekt på å omvende de fattige, var svært misfornøyde med veksten i den liberal-progressive skolens betydning og dens vektlegging på offentlig innsats i fattigpleien. Indre Misjonen hadde vært den ledende protestantiske organisasjonen siden 1840-årene. På katolsk side hadde det vært flere organisasjoner. Men i 1897 ble det tyske Caritas - "Deutscher Caritasverband" - stiftet av de tyske katolikkene. Dermed fikk katolikkene i Tyskland en samlet og bedre organisert velferdsorganisasjon.

De ulike velferdsorganisasjonene konkurrerte med hverandre, og spesielt var det spenning og uenighet mellom de religiøse velferdsorganisasjonene og organisasjonene av liberal-progressiv type, siden de ofte hadde ulike syn på hva velferdsarbeidet burde gå ut på og føre fram til. Dessuten var det uenighet om hvilken oppgave velferdsarbeidet til de offentlige myndighetene burde ha og hvordan dets stilling burde være i forhold til de frivillige organisasjonenes arbeid.

Den Første Verdenskrig skapte mange sosiale problem, både ved at det oppstod sult og nød i den sivile befolkninga under krigen og på grunn av alle krigsofrene. Det var de offentlige myndighetene som hadde ressurser til å innføre pensjon og medisinsk hjelp til disse. Men det ble diskusjon om hvilke oppgaver de frivillige organisasjonene skulle ha.

1918-33: veksten og fallet til Sosialstaten.

Weimarkoalisjonen var de partiene som klart stod for demokrati etter at krigen var over. Det var sosialdemokratene - SPD, det katolske Sentrumspartiet og det demokratisk partiet - DDP, de tidligere progressive liberalerne. Før 1914 hadde både SPD og Sentrumspartiet vært mer eller mindre utstøtt fra det gode selskap i rikspolitikken. Men etter 1918 overtok de i den første tida den politiske ledelsen av staten, og førkrigstidas progressive liberale parti, som skiftet navn til det tyske demokratiske partiet, DDP, sluttet seg til dem. Alle tre partiene ville bygge ut en human og demokratisk velferdsstat, selv om de befant seg i en svært vanskelig situasjon.

Den frivillige sektoren støttet ambisjonen om å bygge en velferdsstat. De frivillige organisasjonene samlet seg under paraplyorganisasjonen "Deutscher Verein für öffentliche und private Fürsorge", og førte mange ulike spørsmål inn i debatten om arbeidsløshet, som de krigsinvalides situasjon, som familiepolitikk etc. Noen ganger allierte de seg med den nystiftede organisasjonen "Arbeiterwohlfahrt", selv om de religiøse organisasjonene, ledet av Caritasverband og Indremisjonen var fast bestemte på å beholde sin religiøse orientering.

I Stinnes-Liegen avtalen fra november 1918 mellom fagbevegelsen og arbeidsgiversiden ble den frie, sosialdemokratiske fagbevegelsen anerkjent som representant for arbeiderne i kollektive forhandlinger med arbeidsgiverne, og åtte timers arbeidsdag og 48 timers arbeidsveke ble normal arbeidstid. Weimarkonstitusjonen fastsatte mange sosiale rettigheter som førte til sosial lovgivning. Artiklene 7 og 9 gjorde den tyske regjering ansvarlig for blant annet fattigpleien og det offentlige helsestellet. Artikkel 161 forpliktet staten til å utforme en omfattende trygdepolitikk. Artikkel 163 ga hver tysker rett til arbeid, eller til å bli tatt vare på i tilfelle de ikke fikk arbeid. Andre artikler utviklet arbeidervernlovgivningen videre og ga fagbevegelsen rett til å organisere arbeiderne og forhandle om lønn på arbeidernes vegne ved kollektive forhandlinger. Fabrikkråd ble fastsatt ved lov i 1920, og i 1923 ble det dannet en statlig voldgiftskommisjon under arbeidsdepartementet for å avgjøre konflikter om lønn og arbeidsforhold.

Allerede før hyperinflasjonen i 1923 hadde mye av den nye sosiale lovgivning kommet på plass. Lovgivning om arbeidsløshetsunderstøttelse, arbeidsformidling, åtte timers arbeidsdag, helsevesen etc. banet vei, og ungdomsdomstoler og den nasjonale ungdomsvelferdsloven av 1922 var nybrottsverk.

Weimarrepublikken oppnådde bred og sterk støtte i arbeiderklassen, og en viktig grunn var at den ga arbeiderne nye rettigheter og myndighet.

I løpet av de ganske stabile årene på midten av 1920-tallet ble velferdsstaten utviklet videre. SPD så den som et steg mot sosialismen. De religiøse organisasjonene prøvde å utvikle den innenfor en kristen ramme, og de liberal-progressive fremmet i økende grad sekularisme som et ledd i et sant demokratisk samfunn. Rikets arbeidsdepartementet hadde ansvar for å sette velferdslovgivninga i verk i samarbeid med delstatenes arbeidsdepartement. Rikets arbeidsdepartement ble ledet av ministre som var besluttsomme og som gikk inn for å virkeliggjøre velferdsstaten, Heinrich Brauns fra Sentrumspartiet fra 1920 til 1928, og sosialdemokraten Rudolf Wissell videre fra 1928 til 1930. Flere offisielt akkrediterte organisasjoner deltok også. Blant dem var de viktigste religiøse organisasjonene og Røde Kors og Arbeiterwohlfahrt, som var samlet i "Deutsche Liga für freien Wohlfahrtspflege".

Det kom betydelig ny velferdslovgivning, som den nasjonale velferdsforordningen fra 1924 og arbeidsdomstolsloven fra 1926 og arbeidstidsloven fra 1927, og, viktigst av alt, loven om arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd - "Gesetz über Arbeitsvermittlung und Arbeitsversicherung" - AVAVG. Den avskaffet behovsprøving og ga den arbeidsløse rett til hjelp fra staten, så sant han var kvalifisert etter noen bestemte kriterier. Godt og vel sytten millioner arbeidere fikk rett til arbeidsløshetstrygd.

Etter at valutastabiliseringen var gjennomført og Dawesplanen hadde redusert de årlige betalingene av krigserstatninger ble det finansielle klimaet sunnere, og statens utgifter til velferd økte med 25% fra 1925 til 1928. Reallønningene steg også. Staten brukte mer penger til utdanning og offentlig boligbygging, og det kom tiltak for å bedre kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet og deres muligheter til å ta utdanning. Den tyske kostholdet ble bedre og sunnere enn det noen gang tidligere hadde vært. Men sterk rasjonaliseringen i industrien ble en medvirkende årsak til høg arbeidsledighet i 1926. Arbeidsløshetstrygdesystemet kom derfor under press allerede før depresjonen.

I 1929 hadde likevel velferdsstaten gjort store framskritt og var i betydelig grad utbygd. SPD, som var den viktigste drivkraften bak utbyggingen av velferdsstaten, var i stand til å konsolidere sin stilling som det største partiet ved valget i 1928. Arbeidsgiverne og sterke grupper på høyresiden i politikken var motstandere av velferdsstaten.

Den ødeleggelsen som depresjonen førte over Tyskland forandret alt, spesielt var massearbeidsledigheten ødeleggende. Den kom opp i 50 prosent og vel så det. Den strenge deflasjonspolitikken til Brünings regime og de høge rentene som ble holdt gjorde det umulig å foreta investeringer, og Brünings regime søkte å redusere de offentlige utgiftene drastisk. Brünings politikk hadde i 1932 ødelagt velferdsstaten, og også arbeidsløshetstrygdesystemet, les om det under "Fra Arbeidsløshetstrygd til Tvangsarbeid". Det ble under Brüning stadig krevd mer for å motta arbeidsledighetstrygd, og trygdeytelsene ble stadig mindre og mer kortvarige, og de som ikke hadde rett til dem fikk stadig vanskeligere forhold å leve under. De arbeidsløse ble etter hvert redusert til tiggere, og store deler av befolkninga ble truet av den samme skjebnen. Fattigdom og nød ble alminnelig utbredt.

Arbeiderbevegelsen ble gjort maktesløs, og siden SPD tolererte den ødeleggende politikken til Brüning ble SPD av mange sett på som medskyldig i den rasering av samfunnet som Brüning gjennomførte.

Velferdsorganisasjonene fulgte opp høyredreininga av politikken med antidemokratiske og autoritære strategier. Legitimiteten til velferdsstaten ble voldsomt utfordret etter hvert som de frivillige organisasjonene prøvde å ta initiativet. Høyreekstreme politiske parti, paramilitære grupper, arbeidsgivere og andre på høyrefløyen støttet en agenda som kom til å føre til at Adolf Hitler overtok makten i Tyskland, og han kunne avvikle velferdsstaten, og også den frivillige sektoren. En grunnleggende humanisme og forpliktelse overfor sosial rettferdighet ble erstattet av en hensynsløs rasisme.

1933-45: fra velferdsstat til nazisme

Nazistene hadde før de fikk makten i Tyskland erklært at de ville opprette et rasistisk "folkefellesskap" - Volksgemeinschaft - for alle sanne tyskere i Tyskland. Det skulle være et klasseløst samfunn, til tross for at det skulle styres etter "førerprinsippet". Nazistene var tilhengere av en eller annen form for velferdsstat.

Før nazistene overtok makten hadde de fått det meste av sin støtte fra de midlere og de øvre klassene. Da nazistene kom til makten ville de sikre seg støtte også fra arbeiderklassen. Nazistene trodde at arbeiderne var blitt forledet av sosialistene, og at det gjaldt å føre dem tilbake til folden.

Fra 1933 begynte nazistene å føre en "kjepp og gulrot" politikk overfor arbeiderklassen. SPD og KPD og fagbevegelsen ble raskt og brutalt ødelagt. Arbeiderne ble nødt til å organisere seg i nazistenes tyske arbeiderfront. Den skulle erstatte den gamle fagbevegelsen, men nazistenes arbeiderfront var ingen demokratisk bevegelse, men skulle sikre arbeidernes konformitet med regimet. Den skulle også gjøre tilværelsen triveligere for arbeiderne. Arbeiderne ble overvåket av nazistenes politistat.

Den mest presserende oppgaven og utfordringen som nazistene stod overfor var den enorme arbeidsløsheten. Under nazistene forsvant arbeidsløsheten i løpet av fire år. Nazistene lanserte en serie initiativ som ble finansiert ved underskuddsbudsjettering. Disse inkluderte offentlige arbeider ("Reinhardtprogrammet"), tvungen arbeidstjeneste ("Reichsarbeitsdienst"), militærtjeneste, og skatte- og kredittinsitamenter til industrien. Etter 1936-37 var det til og med mangel på arbeidskraft, selv om lønningene var elendige, og knapt bedre enn det fattigpleien hadde brukt å gi.

Forholdene for arbeiderklassen ble forbedret av nye organisasjoner som "Kraft durch Freude" og "Schönheit der Arbeit" som arrangerte feriereiser og hyggeligere arbeidsmiljø. Den viktigste velferdsorganisasjonen - "Nationalsozialistische Volkswohlfahrt" - var ansvarlig for en rekke velferdstiltak for befolkninga. Medisinske program og utdanningsprogram for ungdommen ble gjeninnført. Og regimet framførte en stadig strøm av propaganda der arbeiderne ble lovprist, og der regimet fortalte at det gjorde svært mye godt.

I 1939 var det meste av motstanden mot nazistene i arbeiderklassen over, og folk hadde akseptert det nye regimet, og de som ikke hadde gjort det var i konsentrasjonsleir eller hadde flyktet eller var tilintetgjort.

De gamle frivillige velferdsorganisasjonene hadde ingen rolle etter 1933. De frivillige gruppene ble enten ensrettet, inkorporert i nazistenes organisasjoner, eller oppløst. Den katolske Caritas fikk eksistere en tid under konkordatet med Vatikanet, men aktiviteten dens ble redusert. En del protestantiske grupper som tilpasset seg til nazismen fikk fortsette sin virksomhet.

Da Andre Verdenskrig begynte var velferdspolitikken en tjeneste for den nazistiske staten. Og "folkefellesskapet" eksisterte bare som et slagord. Men Hitler prøvde å sikre at levestandarden ble holdt oppe under krigen den tida det var mulig. I de to første årene etter angrepet på Polen ble levestandarden til den sivile befolkninga holdt oppe på omtrent samme nivå som før krigen.

Robert Ley, leder for instituttet for arbeidsvitenskapelig forskning ved den tyske arbeiderfronten, introduserte høsten 1940 en plan for reformer som skulle gjennomføres etter krigen. Den inneholdt tiltak for bedre trygdeordninger, lønn og helsestell, og et omfattende program for husbygging. Den var et tegn på at regimet var svært opptatt av å være populært.

Da det i 1944 ble erklært total krig ble velferden redusert på de fleste områder, men i familiepolitikken ble gamle strukturer opprettholdt. Alliert bombing førte til stor mangel på boliger. Og det ble mangel på mat og andre varer. Etter hvert kom millioner av flyktninger som la press på de tilgjengelige ressursene, og statens velferdstiltak ble redusert til svært lite. Nød ble vanlig.

Peter Stachura skriver at nazismen kombinerte reaksjonære og progressive elementer, moderne og tradisjonelle elementer. Nazismen og krigen bidro sammen til å oppløse samfunnet og tradisjoner slik at i 1945 var det tyske samfunnet mer sosialt flytende og mindre tradisjonsbundet enn på noe annet tidspunkt i tysk historie.

1945-90: sosialpolitikk i det delte Tyskland

Etter krigen var store deler av Tyskland utbombet, og det fungerte ikke som et normalt samfunn og en normal stat. Og sosialpolitikk og velferd var ikke stort mer enn forsøk på å gi befolkninga skjul og de grunnleggende nødvendigheter. Kaoset ble forverret av at det kom ni millioner flyktninger fra øst til Vest-Tyskland. Underernæring, sykdommer og svartebørshandel florerte. I den sovjetiske okkupasjonssonen foregikk hensynsløse konfiskering og plyndring av det som måtte finnes, og forholdene var enda verre enn i vest.

Etter hvert utviklet den kalde krigen seg, og det ble understreket av Berlinkrisen i 1948. Og de første avgjørende steg ble tatt for å gjenoppbygge Vest-Tyskland. Infrastrukturen var i bedre forfatning enn antatt, og viktige industrigreiner som stål, kjemisk industri og tekstilindustri stod det også bedre til med enn antatt. Det var etableringen av den tyske marken - "Deutschmark" - og marshallhjelpen og iverksettelsen av Ludwig Erhards sosiale markeds filosofi ("Sozialmarktwirtschaft") som skaffet til veie den vesentlige plattformen for det tyske "Wirtschaftswunder" - det tyske økonomiske miraklet. Andre avgjørende faktorer var oppsvinget i verdenshandelen og stadig etterspørsmål etter tyske industriprodukt, og en godt utdannet arbeidsstyrke i Tyskland, og at Tyskland fikk adgang til de internasjonale markedene og slapp unna militære utgifter de første ti årene etter krigen. Alt dette førte til svært sterk økonomisk vekst og full sysselsetting og velstand i den nye Føderale Republikken Tyskland.

Erhards økonomiske filosofi la vekt på både et fritt næringsliv og på statens ansvar for å beskytte befolkninga mot sosial urettferdighet. Dette var det alminnelig enighet om i Europa på denne tid. Det ble overalt lagt vekt på å bygge opp en velferdsstat. Men den velferdsstaten som ble utviklet i Vest-Tyskland var til å begynne med ikke så generøs som i Storbritannia. Det kom ingen nasjonal helsetjeneste i Vest-Tyskland, til forskjell fra i Storbritannia. Et stort boligbyggeprogram ble påbegynt i Vest-Tyskland, og fram til midten av 1950-tallet ble det bygd fire millioner nye boenheter. Og alle de personene som var blitt skadet under krigen fikk betydelig støtte gjennom "Kriegsopferversorgung". Loven om å utjevne byrdene fra 1952 redistribuerte en del av rikdommen fra de bedrestilte og til de som var blitt hardest rammet av krigen. Gjenoppbygging ble gjennomført med full sysselsetting, og førte til økende lønninger og flere utdannelsesmuligheter.

I 1957 ble den gamle alderspensjonen forandret til den såkalte "dynamiske pensjonen" som bandt ytelsene til det stigende lønnsnivået. Det førte til at pensjonen økte med 50% fra 1957 til 1965. Arbeidsløshetsunderstøttelse og syketrygd ble også etter hvert mer generøse. Og sosialhjelpen ble fra 1963 reformert slik at den ga adgang til støtte til å føre sak, rettshjelp. Tidlig på 1960-tallet hadde vesttyskerne den høyeste levestandard i Europa etter Skandinavia. I dette tiåret ble også Weimarrepublikkens begrep om velferdsstaten innført i Vest-Tyskland ved hjelp av massive offentlige utgifter. Den ble konsolidert under Willy Brandt (1969-74) da videre reformer forbedret arbeidernes og kvinnenes status.

I Øst-Tyskland var ikke situasjonen så god som i vest. Velferdsstaten der var mindre generøs, og systemet var mer korrupt. I det totalitære Øst-Tyskland var individene underlagt overvåkning og hadde færre rettigheter. Det østtyske systemet ble ikke populært i befolkninga.

Tidlig på 1970-tallet kom oljekrisen, og den stadige økonomiske veksten ble mer usikker, samtidig som antallet pensjonister økte sterkt. I Vest-Tyskland og mange andre europeiske land førte dette til debatt om velferdsstatens framtid. Det ble sett på som uakseptabelt å øke skattene for å møte økende utgifter. Det "nye høyre" angrep velferdsstaten for både å være for kostbar og for å fostre en avhengighetskultur. Fritt næringsliv, avregulering, konkurranse og personlig ansvar ble sett på som det som ville bygge velstand i framtida. I Vest-Tyskland var det en bred enighet om å bevare velferdsstaten, så denne debatten ble ikke så hard der.

Da Helmut Kohl tok over som kansler i 1982 var det to millioner arbeidsløse i Vest-Tyskland, men velferdsytelsene ble ikke redusert, i motsetning til i Storbritannia og i USA. Kohls administrasjon forbedret heller noen av ordningene for kvinner gjennom en serie tiltak.

Den østtyske økonomien gikk fra krise til krise i løpet av 1980-årene, mens Vest-Tyskland greide seg langt bedre. I oktober 1990 ble de to Tyskland på nytt forenet, noe som lenge hadde vært en drøm for Helmut Kohl.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: