Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Økonomi og stat i Tyskland, 1900-1990

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.


Innholdsoversikt

  1. Økonomi og stat i Tyskland, 1900-1990


Økonomi og stat i Tyskland, 1900-1990

Dette kapitlet bygger på Richard Overys kapittel: "Economy and state in Germany in the twentieth century".

I begynnelsen av det tjuende århundret var det stadig flere økonomer og politikere i det industrialiserte Europa som mente at de nasjonale økonomiene kunne forvaltes mer rasjonelt og effektivt av de offentlige myndigheter enn ved uregulert fritt næringsliv. Blant sosialister var dette en alminnelig oppfatning. Men også utenfor sosialistenes rekker fantes dette synet. I Tyskland var en av pionerene for en planlagt økonomi forretningsmannen Walther Rathenau. På 1920-tallet foreleste han for sine likemenn om fordelene med statlig regulering av næringslivet, som en nødvendighet for å unngå sosiale kriser. I de følgende tiårene ble det intellektuelle grunnlaget lagt for det som senere kom til å bli kjent som den "sosiale markedsøkonomien" - et system som var regulert av staten for å oppnå høg økonomisk vekst, velferd og sosial stabilitet. En av Tysklands fremste økonomer, Werner Sombart, søkte å påvirke andre økonomer til å akseptere at nasjonale økonomier trengte nasjonal, offentlig organisering for å fremme det felles beste.

Nå har Tyskland sett at staten kan dirigere økonomien på måter som ikke fremmer velferden, som under den Første Verdenskrig da den tyske økonomien ble dirigert av staten, og under nazismen, og i Øst-Tyskland. Men dette var alt under svært vanskelige forhold.

Et høgt nivå av statlig intervensjon var uunngåelig på grunn av den økende kompleksiteten til de moderne økonomier, og den politiske nødvendighet av å skaffe til veie høge nivå av velferd og tjenester og for å handtere økonomiske nedgangstider. Statenes ansvar ble utvidet i hele Europa gjennom århundret. De økende velferdstiltakene, regulering av jordbrukets markeder, statlig interesse for stabile finansmarkeder, investeringer i infrastruktur etc. krevde økt statlig engasjement og deltakelse. Staten ble en svært stor arbeidsgiver. I 1901 utgjorde de tyske offentlige myndigheters aktivitet og omfordeling 15% av nasjonalproduktet, og i 1990 hadde dette økt til 45%. Alene dette gjorde staten til en hovedaktør i økonomien.

Stat, krig og samfunn

Adolf Hitler krevde i sitt Fireårsplan-memorandum fra august 1936 at økonomien skulle være underordnet politikken: "Nasjonen lever ikke for økonomien, for økonomiske førere, eller for økonomiske eller finansielle teorier; tvert i mot, det er finansene og økonomien, økonomiske førere og teorier, som alle skylder å tjene i denne striden for vår nasjons selvhevdelse." Dette var en følelse som hadde gjort seg gjeldende helt fra Første Verdenskrig i Tyskland der mange mente at det ikke ble ofret nok bak fronten for å oppnå seier, og at de som styrte økonomien under krigen hadde brukt den for å berike seg selv.

Tanken om at den nasjonale økonomien måtte bli ledet av de politiske myndighetene for å sikre staten og samfunnet vokste fram fra den tyske erfaringen med nederlaget i 1918. Rathenau, som kom til å ønske en økonomi styrt av eksperter, hadde under Første Verdenskrig organisert råvareforsyningene til den tyske industrien. Han oppdaget at det på den tid ikke var noen som kunne organisere den tyske makroøkonomien. I 1914 hadde staten begrenset ansvar for økonomien. De fleste offentlige utgiftene gikk over provinsenes og kommunenes budsjett. Riksmyndighetene i Berlin disponerte bare fem prosent av bruttonasjonalprodukt, og det meste av dette gikk til militærvesenet.

Krigen som begynte i august 1914 stilte staten overfor krav om mobilisering og organisering av økonomien som staten ikke var forberedt på. Under krigen kom økonomien til å bli underlagt statens dirigering. Krigen ble finansiert ved lån og ved at seddelpressene trykte pengesedler, og inflasjonen ble holdt i sjakk ved rasjonering. [Om krigsfinansieringen og den industrielle og økonomiske organiseringen av krigen har jeg skrevet i kapitlene om den tyske inflasjonen 1914-23, og i oversiktskapitlet om tyske historie 1890-1918.] Etter krigen var statens gjeld enorm. Hvordan staten handterte sin gjeld har jeg skrevet inngående om i kapitlet om den tyske inflasjonen, og viser til dette kapitlet.

Etter krigen fortsatte statens utgifter som andel av det totale forbruket i Tyskland å være betydelig større enn før krigen. De første årene etter krigen brukte staten svært store summer for å holde befolkninga i arbeid og for å hjelpe til med å få økonomien og produksjonen lagt om til fredstilstand. Dessuten ble utgiftene til velferd og til trygder varig langt høgere enn de hadde vært før krigen. Og staten måtte bruke langt mer penger enn før krigen for å betjene gjeld. Langt flere mennesker ble ansatt av staten enn før krigen. I 1925 arbeidet 640.000 embetsmenn og 1,18 millioner arbeidere for staten. I 1919 var statens utgifter 55 milliarder mark, og inntektene var bare 11 millioner mark. I 1923 ble bare en prosent av statens utgifter betalt av skatter. De enorme underskuddene og den enorme gjelda førte til inflasjon, og siste halvår av 1923 ble marken verdiløs.

Offentlige utgifter før og etter Første Verdenskrig
-Offentlige utgifter i millioner riksmark Offentlige utgifter som prosent av BNP
-Sentralmyndighetenes utgifterLokale myndigheters utgifterSentralmyndighetenes utgifterLokale myndigheters utgifter Totalt
1913251436446,18,814,9
19254234509811,313,725,0
19264836568812,514,727,2
19275422620512,814,627,4
19286603648614,814,629,4
19296983658715,714,930,6
19307799669718,115,533,6
19317372656718,816,835,6
19326371662317,918,736,6
(Kilde: Tabell 8.1)

I 1923 mente tyske myndigheter at hyperinflasjonen skyldtes fredsbetingelsene og krigserstatningene. I dag, skriver Richard Overy, mener historiker at hyperinflasjonen først og fremst skyldes de tyske myndighetene som tok den risikoen det var å betale for velferdsreformene og gjenoppbygging etter krigen med et lite skattegrunnlag.

Valutasammenbruddet svekket tilliten til Weimarrepublikken og til det økonomiske og politiske systemet i Tyskland. Men den situasjonen som Weimarrepublikken stod overfor etter krigen gjorde det nesten umulig, samtidig:

  1. for demokratiet i Tyskland å overleve, og
  2. å beholde den overveldende oppslutningen som demokratiet hadde fått i det første riksdagsvalget etter krigen (Weimarkoalisjonen, som bestod av de politiske partiene SPD, Sentrumspartiet og DDP, som alle før valget hadde erklært at de støttet det nye demokratiet i Tyskland, fikk tilsammen mer enn åtti prosent av stemmene), og
  3. å stabilisere valutaen.

Minst en av disse tre samfunnspilarene måtte ofres.

Seks år etter inflasjonen kom den verste depresjonen i tysk historie. Den skyldtes stor avhengighet av utenlandske kapitalkilder (en direkte følge av tapet av innenlandsk kapital som inflasjonen førte til), lave investeringer i jordbruk og konsumentvareindustri, og at tysk eksport var avhengig av et trangt varespekter.

Depresjonen var delvis importert og delvis skapt i Tyskland. Etter inflasjonen ville staten føre en forsiktig finanspolitikk uten budsjettunderskudd. Men depresjonen førte til at tiltroen til den liberale økonomien og til at økonomien løste sin problem og oppnådde likevekt mellom antallet tilgjengelige arbeidsplasser og størrelsen på tilgjengelig arbeidskraft forsvant. Derfor kom man til å tro på andre løsninger, som større grad av selvforsyning, for å unngå verdensmarkedets svingninger, supplert med en handelsblokk under tysk ledelse, og en statlig regulert økonomi. I det mest ekstreme ble dette tanker om tysk imperialisme og autoritær politisk kontroll av økonomi og samfunn.

Den første perioden med utstrakt statlig ansvar for økonomien var under Første Verdenskrig. Den andre perioden begynte før Hitler kom til makten, men blir identifisert med det nazistiske regimet, som mellom 1933 og 1939 opprettet en form for kommandoøkonomi. Den var begrunnet i at man hadde mistet tiltroen til den liberale markedsøkonomien på grunn av de to krisene den hadde vært gjennom, og at man mente at gjennom statlige dirigering av økonomien kunne den bringes på fote igjen. Regimet ville unngå en ny depresjon og opprette stabilitet i økonomi og samfunn. Og det ville mobilisere alle Tysklands ressurser til sine formål, som var militær ekspansjon østover, for å skape et stort tysk økonomisk rom - "Grossraumwirtschaft". Tankene om å opprette en post-liberal orden og om økonomisk imperialisme i Europa som en historisk nødvendighet var utbredte blant elitene i tysk næringsliv, politikk og militærvesen på 1930-tallet. Disse lederne kom til å tro at den liberale vestlige økonomien var noe som bare tjente seierherrene i Verdenskrigen.

Nazistene hadde ikke en sammenhengende plan for opprettelse av en statsdirigert nasjonal økonomi. I løpet av 1932 og 1933 ble diverse statlig finansierte jobbskapingsprogram satt i verk for å motvirke depresjonen og få folk i arbeid. Staten overvåket det tyske finansvesenet nøye i disse årene. I 1932 hadde staten overtatt eierskapet av bankene på grunn av bankkrisen. Selv om bankene ble privatisert i 1936 fortsatte de å være kontrollert av staten. Kapitalmarkedet ble regulert av staten. Nye aksjeutvidelser måtte godkjennes av staten, og investeringer ble oppmuntret der de var i samsvar med statens politikk. Lønningene ble kontrollert av staten. Treuhänder der Arbeit fastsatte lønnsnivået og satte arbeidsmarkedet delvis ut av funksjon. Det var priskontroll i 1933-34. Statlig kontroll av priser og lønninger ble et sentralt virkemiddel. Handel med utlandet fikk bare foregå med lisens fra staten. I september 1934 offentliggjorde Hjalmar Schacht, riksbankpresidenten, den såkalte "nye planen" der ulike tiltak som fantes ble samordnet i et regelverk. Prinsippet for økonomien fortsatte å være privat eierskap og privat initiativ, men det ble tvunget inn i et system der hovedtrekkene ble bestemt av staten.

Den andre ambisjonen til nazistene var å organisere økonomien korporativistisk. De ulike delen av økonomien ble tvunget til å opprette en korporasjon der alle de som var aktive i denne delen av økonomien var representert. Hele systemet ble ledet av Riksøkonomikamret ("Reichswirtschaftskammer"). Under dette var det atten underkammer og seks riksgrupper, som igjen hadde undergrupper. Dette systemet hadde liten utøvende myndighet, men det foregikk kommunikasjon og informasjonsutveksling i systemet. Tysk industri hadde en lang tradisjon for å danne sammenslutninger, og dette ble utnyttet ved å føre eksisterende sammenslutninger inn i nye strukturer.

De økonomiske reguleringene bidro til å gjenskape sterk vekst i økonomien ved midten av 1930-tallet. Den tredje ambisjonen var å utnytte denne økonomiske til å oppnå utenrikspolitiske mål. Richard Overy skriver at det er viktig å forstå at krig i stor skala ikke var et nødvendig resultat av perioden med utvidet statlig intervensjon i økonomien etter 1932. Det var mange i den økonomiske og militære eliten som mente at Tyskland burde bruke den statsdirigerte økonomien til å gjøre tyske handels- og finansielle interesser gjeldende i Øst-Europa basert på tysk økonomisk makt, uten militær ekspansjon. Andre, inkludert Hitler, mente at Tyskland var en naturlig imperialistisk makt på grunn av at det tyske landområdet var lite og den tyske økonomien og befolkninga var stor. Den trengte "Lebensraum", og dette kunne bare skaffes gjennom krig.

Staten og det økonomiske oppsvinget, 1928 og 1932-38
(millioner riksmark)
År BNP i 1913-priserStatens utgifter: Statens investering:
i løpende priser i 1900-priser i løpende priser i prosent av alle investeringer
192857.89623.23513.070660040
193242.20717.69912.995220088
193345.52718.37613.921250044
193450.42421.61615.859460049
193556.70421.95515.866640047
193663.29723.04916.654810046
193770.36126.03418.782840044
193877.07637.25925.9131030045
(Kilde: Tabell 8.2)

Forberedelse til krig og krigen selv dominerer den økonomiske historien til 1930- og 1940-årene. Man trodde at Tyskland måtte bygge en sterk økonomi som var rettet inn mot krigføring for å være sterkt og bli en stormakt. Det skulle være en "forsvarsøkonomi" - Wehrwirtschaft. Den skulle raskt kunne bli gjort om til en krigsøkonomi. De helt nødvendige råvarene måtte kunne skaffes til veie innenlands. Krigsdepartementet begynt i 1934 å planlegge og forberede dette.

Den militære ledelsen så for seg en krig der staten ville ta i bruk en stor del av de tilgjengelige økonomiske ressursene og produksjonskapasiteten og bruke dem til krigsinnsatsen. Dette gikk også Hitler inn for. Men han insisterte på at det også måtte være tilgjengelig tilstrekkelig med mat til den sivile befolkninga. Og at staten måtte bygge opp store lager med råvarer og i det hele tatt fysiske ressurser som ville bli nødvendige under krigen. For å gjøre dette riktig måtte det planlegges. Sommeren 1936 tok Hitler selv initiativ til å sette opp et planleggingsbyråkrati som skulle planlegge økonomien med henblikk på krig. Det fikk stor makt, og skulle innen fire år ha sikret at Tyskland var en militær supermakt. De militære formålene skulle bli nådd blant annet ved at sivilt konsum ble redusert.

Den 18. oktober 1936 ble Fireårsplanen formelt opprettet med Hermann Göring som fører. Göring hadde ingen økonomisk erfaring eller kompetanse. Det apparatet som ble satt opp i forbindelse med Fireårsplanen var det første eksperimentet i makroøkonomisk styring av Tyskland. Fireårsplanens organisasjon tok over ansvaret for utenlandsk valuta og valutakontroll, fastsettelse av priser, fordeling og oppkjøp av råvarer, modernisering av jordbruket, arbeidstrening, og statens investeringer i alle virksomheter som var krigsrelaterte. Sent i 1937 ble Fireårsplanens organisasjon slått sammen med økonomidepartementet, noe som ga den flere praktiske muligheter. Ledet av Erich Neumann og Friedrich Graml prøvde planleggingskontoret å samordne kravene fra den sivile og den militære økonomien, og kontrollere strømmen av sivile og militære ressurser, og overvåke priser og lønninger. Priskontrollen var det sentrale instrumentet. Den skulle hindre at inflasjonen ble for sterk.

Fireårsplanen hadde virkninger på mange områder. Den ble det viktigste instrumentet for å styre den forvaltede økonomien, og den hadde innflytelse på all privat økonomisk virksomhet. En stor del av statens investeringer gikk gjennom planen og inn i produksjon av erstatningsstoff, erstatning for olje, tekstiler og gummi, og til utvidelse av produksjonen av aluminium og kjemikalier og jernmalm. Statens investering utgjorde en stor del av de samlede investeringene i 1932-39 sammenliknet med i 1920-årene, og førte til at staten måtte øke låneopptakene sine. Den store opprustinga førte til at i 1938/39 var halvparten av alle statens utgifter militære utgifter. Staten måtte igjen øke låneopptaket. På grunn av at det måtte bygges industrier som produserte militært materiell måtte staten bruke langt mer penger ut fra militære hensyn enn akkurat det som gikk til selve militærvesenet. I 1939 arbeidet en tredjedel av alle bygg- og anleggsarbeiderne, 28% av alle produksjonsarbeidere og 21% av arbeiderne som produserte råvarer med å ferdigstille militære ordrer. Produksjonsveksten i Tyskland gikk så og si i sin helhet til opprustning.

Investeringer i Tyskland, 1928-38 (milliarder riksmark)
-Offentlige investeringerPrivate investeringerTotale investeringerNetto investeringer som % av nasjonalinntekt Statens gjeld
19286,69,716,39,3-
19322,20,32,5-12,3
19332,53,25,7-13,9
19344,64,79,35,315,9
19356,47,213,68,820,1
19368,19,217,311,525,8
19378,410,518,913,131,2
193810,312,222,515,741,7
(Kilde: Tabell 8.3)

Fireårsplanen ga Göring absolutt makt både over økonomien og over liv og død. De tidlige forordningene som han kom med under Fireårsplanen truet med harde straffer, til og med dødsstraff, for de som ikke fulgte forordningene. Det ble krevd at folk levde sparsommelig, og at gull og valuta som de hadde plassert utenlands ble overlatt til den tyske staten mot at de mottok mark som de kunne bruke i Tyskland. Fra 1937 foregikk en kampanje for å ekspropriere jødene. Deres formuer og eiendommer ble overtatt av staten. Mange av bedriftene deres ble lagt ned, og de som ikke ble lagt ned ble solgt billig til tyske konsern. I 1939 hadde 110.000 jødiske forretningsforetak blitt avviklet eller solgt i følge denne politikken. Hitlerregimet ble en "rovdyrstat". Da det ikke var flere ressurser som kunne bli underslått i Tyskland gikk man løs på andre land, først Østerrike i 1938, og deretter Tsjekkoslovakia. Fra 1933 til 1945 økte statens eiendom av industri og handelsvirksomhet sterkt.

Statens utgifter økte sterkt i løpet av krigen, men det oppstod ikke betydelig inflasjon før ut i 1945. Det ble innført priskontroll og organisert rasjonering langt mer effektivt enn under Første Verdenskrig. Banker og andre spareinstitusjoner ble tvunget til å bruke innskuddene til å kjøpe verdipapir av staten. Og rundt en tredjedel av krigsutgiftene ble dekket av de okkuperte landene og av satellittstatene. Skattene ble også økt. Økonomien ble forvaltet på en mer avansert måte enn under Første Verdenskrig siden det var blitt utviklet verktøy, statistikk og innsamling av data og regnskapssystem, som gjorde planleggerne i stand til å ha grundigere og mer nøyaktig kjennskap til den økonomiske situasjonen.

I 1941 var nesten to tredjedeler av den tyske industrielle arbeidsstyrken opptatt av å produsere for militære ordrer. I konsumentvaresektoren var 40-60 prosent av det som ble produsert militært utstyr. Det sivile konsumet ble sterkt redusert. Men likevel økte slett ikke produksjonen av våpen så raskt som planlagt. Grunnen til dette var at det var ingen effektiv overordnet planlegging og fordeling av råvarer og arbeidskraft. Militærvesenet prøvde å dominere industrien, og greide å redusere produktiviteten til en stor del av industrien. Fra 1939 til 1941 falt produksjonen per arbeider i rustningsindustrien med 25%.

Tysk økonomisk innsats i Andre Verdenskrig, (milliarder riksmark)
-Statens utgifterMilitære utgifterStatens inntekterStatens gjeldBNP (løpende priser)
1938/939,417,217,727,2119,2
1939/4058,038,023,541,1133,8
1940/180,055,927,275,8146,0
1941/2100,572,332,3124,9152,0
1942/3124,086,234,7183,6164,3
1943/4130,099,434,3253,5158,2
(Kilde: Tabell 8.4)

I motsetning til under Første Verdenskrig, der de militære hadde fastere hand om økonomien i siste del av krigen enn første del av krigen, fikk sivilister større innflytelse over tysk økonomi under siste del av Andre Verdenskrig enn i første del av krigen. I februar 1942 utnevnte Hitler Albert Speer til rustningsminister for å bryte den militære dominansen over økonomien og opprette et blandet statlig-privat industrielt apparat for å maksimere våpenproduksjonen. Og produksjonen av våpen ble tredoblet over tre år siden produksjonen og distribusjonen av arbeidskraft og råvarer ble rasjonalisert. Ingeniører og industrielle spesialister ble rekruttert for å drive hovedkomiteer der hver var ansvarlig for produksjonen av en type våpen. En sentral planleggingsorganisasjon (Zentrale Planung) fordelte råvarer og andre ressurser med unntak for arbeidere. Den erstattet Fireårsplanen, og arbeidet med makroøkonomien og de store trekk i produksjonen. Speers system var et tvangssystem, og Tyskland ble en kommandoøkonomi.

Systemet ble undergravd av krigen og av maktkampene mellom nazistene. Industrianlegg og transportruter ble bombet og det avbrøt og begrenset utbyggingen av systemet. Frigjøringen av områder som Tyskland hadde erobret reduserte strømmen av ressurser til krigsindustrien. I Tyskland ble det satt i gang et stort program for å flytte tysk industri under jorden for å beskytte den mot bombing. Dette krevde halvparten av alle tyske bygningsarbeidere og avbrøt produksjonen i industrien. Himmlers SS overtok dette programmet, og SS overtok også prosjektet med å konstruere "V" våpnene - rakettene som skulle bombardere blant annet London. SS brukte krigsfanger og andre konsentrasjonsleirfanger som slavearbeidere. SS la under seg større deler av økonomien, og spredte terror på arbeidsplassene.

Avslutningen av Andre Verdenskrig avsluttet også forsøket på å føre en ny-merkantilistisk politikk i Tyskland. Det militær-industrielle komplekset i Tyskland ble oppløst og Tyskland ble avmilitarisert.

Veien til blandingsøkonomien

Fra 1950 til 1969 var den årlige veksten til den vesttyske økonomien dobbelt så stor som mellom 1871 og 1914, og betydelig større enn for andre utviklede økonomier. De gunstige forholdene på verdensmarkedet var av avgjørende betydning for å dra i gang og vedlikeholde denne sterke veksten.

I Tyskland var det enighet om å bygge opp en økonomi basert på stabil vekst, høgt konsum og høgt velferdsnivå og stor eksport. Man ville kombinere en liberal og fri markedsøkonomi med en sterk velferdsstat. Den politikeren og det begrepet som forbindes med dette er Ludwig Erhard og "Sozialmarktwirtschaft" - Sosialmarkedsøkonomi. Ludwig Erhard ble økonomiminister i den Føderale Tyske Republikken (Vest-Tyskland) i 1949.

Den tyske statens innsats var av stor betydning for at det lyktes å opprette den sosiale markedsøkonomien. Statens inntekter kom til å utgjøre en stadig større del av BNP i Vest-Tyskland, som i alle andre utviklede land. I 1950 brukte den vesttyske staten 17% av BNP. I 1960 var denne andelen økt til 31%, og i 1982 var den kommet opp i 49%. Dette skyldtes at det ble brukt mer penger på velferd, helse og utdannelse. En stor del av de pengene som staten tok inn ble fordelt i befolkninga som pensjoner. Staten selv brukte langt mindre penger enn den andelen av BNP som gikk over statens budsjett. I 1960 brukte staten 14% og i 1996 tjue prosent.

På 1950-tallet reduserte staten sin kontroll over økonomien. Under okkupasjonen var den tyske økonomien underlagt mange restriksjoner og streng kontroll som gikk ut over gjenoppbygginga, mens inflasjonen i den første etterkrigstida spiste opp oppsparte midler. I 1948 ble valutaen i vest stabilisert og fikk et nytt grunnlag. Og da den Tyske Føderale Republikken ble opprettet ble de alliertes restriksjoner raskt opphevet. Erhard var opptatt av å fjerne kartellene for å åpne opp for en friere handel, og til tross for sterk motstand fra tungindustrien kom en kartellov i 1957 som forbød handelsrestriksjoner. Statlige bedrifter, som Volkswagen, ble privatisert. De ny-merkantilistiske idéene forsvant etter hvert i næringslivet. Forholdet mellom arbeiderbevegelsen og bedriftene ble også bedre.

Statens utgifter i Vest-Tyskland, 1949-1995
Millioner DM, løpende priser
ÅrTotale utgifterUtgifter per person (DM)ForsvarUtdanningSosiale tjenester Statens gjeld
195028.1415704.6951.9757.61918.725
195551.2349916.0784.19613.715-
196064.5551.1808.4505.55915.45556.716
1970196.3303.19219.83124.78340.355123.075
1975527.2408.52732.35653.813248.730253.142
1980741.62712.04740.93773.089339.409462.838
1985907.12814.86750.84980.977425.957754.693
19901.144.60718.10255.18097.474538.8721.048.761
19951.859.06222.77147.708164.606939.4871.974.065
(Kilde: Tabell 8.5)

Wilhelm Eucken var en av de økonomene som utviklet tenkinga bak den sosiale markedsøkonomien. Han skrev at staten var ansvarlig for å sørge for betingelsene for en levedyktig og human økonomisk orden, men staten skulle ikke dirigere økonomien. Det viktigste bidraget fra statens side til den økonomiske oppbygging av Tyskland var at staten greide å etablere en stabil tysk valuta - DM. Befolkninga hadde opplevde to voldsomme inflasjoner i løpet av tretti år, og ønsket ikke dette på nytt. Befolkninga ble oppfordret til å spare, og fagforeningene ble oppfordret til å akseptere en beskjeden lønnsvekst for å sikre framgang for økonomien. Produktiviteten per arbeider i Vest-Tyskland vokste raskere enn lønningene, og prisene økte ikke og tyske varer var konkurransedyktige utenlands. I 1951 innførte Vest-Tyskland "Medbestemmelsesloven" - "Mitbestimmungsgesetz" - som lot arbeiderne velge halvparten av styremedlemmene i kull, jern og stål industrien. I 1976 ble denne lovgivningen utvidet til å gjelde for alle arbeidere i bedrifter med mer enn 2.000 arbeidere.

Staten ga generøse subsidier og andre typer økonomiske insentiv for å stimulere industrien, til sammen 28 milliarder mark fra 1949 til 1957, og oppfordret til et høgt investeringsnivå. I tiåret 1955-65 utgjorde investeringene en fjerdedel av nasjonalproduktet. Et lite kontor hos Erhard rettet investeringer inn mot nøkkelområder for økonomisk vekst, mens myndighetene fremmet en byggeboom i 1950-årene for å reparere skadene etter krigen og for å bygge nye autobahner og nye boliger. Fem millioner hus og leiligheter ble bygd fra 1949 til 1959, mange av dem med offentlige subsidier. Staten gjorde også en viktig innsats for å dra den tyske utenrikshandelen i gang.

Mellom 1914 og 1949 hadde den tyske økonomien lidd under å være isolert fra verdensmarkedet i lange perioder. Handelsveksten hadde opphørt, etter mange tiår år med vekst i utenrikshandelen før Første Verdenskrig. På 1950-tallet ble den tyske utenrikshandelen frigjort fra direkte statlig kontroll. Og Tyskland hadde produkt og tjenester som i et voksende verdensmarked var i stand til å hevde seg godt, som ingeniørtjenester, kjemikalier og elektriske produkt, og eksporten økte sterkt. Staten la til rette for at den tyske økonomien ble integrert i verdensmarkedet. Økonomisk diplomati var av avgjørende betydning. Vest-Tyskland samarbeidet i GATT forhandlingene om reduserte tollsatser og innenfor rammeverket til OEEC, som var dannet i 1948. Vest-Tyskland spilte også en svært viktig rolle i dannelsen og utviklingen av Fellesmarkedet, som fremmet utenrikshandelen, og på 1960-tallet gikk to tredjedeler av tysk eksport til andre europeiske land. Staten fremmet den tyske eksporten ved å gi eksportkreditter og hjelp til markedsføring. Eksportboomen ble langvarig (Se tabellen under).

Vest-Tysklands handelsstatistikk, 1950-90
Milliarder DM, løpende priser
ÅrEksportImportHandelsbalanseValutabalanse
19508,411,4-3,0-0,2
195525,624,51,12,2
196047,842,75,14,8
196571,770,41,3-6,2
1970125,3109,615,73,2
1975221,6184,337,39,8
1980350,3341,48,9-28,5
1985537,2463,873,448,3
1990642,8550,692,277,4
(Kilde: Tabell 8.6)

I løpet av 1960-årene begynte den økonomiske boomen å avta. Den utenlandske konkurransen ble sterkere. Statens utgifter til prioriterte sosiale formål økte, og lønnspresset ble sterkere. Veksten slakket av i midten av 1960-årene, og i 1967 falt både det tyske nasjonalproduktet og industriproduksjonen for første gang etter at Den Føderale Tyske republikken var opprettet. Ludwig Erhard var blitt kansler i 1963, og regjeringa hans ble nå erstattet av ei ny samlingsregjering. Den nye økonomiministeren var Karl Schiller, og han spilte en viktig rolle for å endre statens økonomiske politikk fra Erhards ny-liberale politikk til en mer Keynesinspirert økonomisk politikk som la vekt på motkonjunkturpolitikk. I juni 1967 ble loven for å fremme stabil økonomisk vekst vedtatt, og den ga staten utvidet makt til å gjennomføre makroøkonomisk dirigering. En kombinasjon av skatteinsentiver, statlige investeringer og mer effektiv budsjettplanlegging gjenopprettet veksten. Staten ble megler mellom bedriftene og fagbevegelsen.

En direkte følge av den endrede økonomiske strategien var at statens gjeld vokste, fra 44 milliarder mark i 1967 til 202 milliarder mark i 1979. De økte låneopptakene gikk til å fremme vekst og sosial stabilitet, men de førte ikke til betydelig økt inflasjon takket være statens oppmuntring av industriell omstrukturering og høg produktivitetsvekst. Fra 1967 ble den vesttyske økonomien en "blandingsøkonomi" der staten og private interesser samarbeidet for å skape økonomisk vekst, og der staten brukte stadig mer av nasjonalproduktet. 1980-årenes reaksjon mot den aktive stat, representert av Margaret Thatcher, fant liten oppslutning i Tyskland. I 1982 overtok Helmut Kohl som kansler, og hans kristeligdemokratiske regjering erstattet ei sosialdemokratisk regjering. Han forandret ikke den økonomiske politikken vesentlig, den vesttyske økonomien fortsatte å være en blandingsøkonomi med en aktiv stat. Da den østtyske staten brøt sammen i 1989 førte det til at Øst-Tyskland ble slått sammen med Vest-Tyskland et år senere. Det medførte svært store utgifter for det vestlige Tyskland, i det det nye Tyskland påtok seg å opprettholde levestandarden også for befolkninga i øst. Statens utgifter var litt mer enn 1.000 milliarder mark i 1989, og i 1993 var de blitt 1682 milliarder mark, eller 59 prosent av nasjonalproduktet. Skattene var på 1980-tallet blitt så høge at de begrenset den økonomiske veksten, som var litt mindre enn i Storbritannia og USA.

De store utgiftene forbundet med å absorbere Øst-Tyskland viste hvor mye mer vellykket det vestlige Tyskland hadde vært sammenliknet med det østlige Tyskland. Sistnevnte hadde blitt organisert etter sovjetisk modell, med sentral planlegging av all virksomhet og spesiell satsing på tungindustrien og avskaffelse av all privat virksomhet.

Det østtyske systemet kunne ikke tilby stadig og sterk lønnsvekst på nivå med den vesttyske. I 1953 hadde reallønningene blitt kuttet med en tredjedel, og dette hadde ført til demonstrasjoner i 272 byer i øst. Regimet måtte balansere mellom sitt ønske om store investeringer og befolkningas levestandard. En kombinasjon av store offentlige låneopptak og forsiktige innrømmelser vedrørende befolkningas konsum holdt protestene under kontroll. Men det var svært vanskelig å øke produktiviteten i denne økonomien.

Tidlig på 1960-tallet ble det gjort forsøk på å reformere det østtyske systemet. Et nytt økonomisk system som ble innført i 1961 strømlinjeformet byråkratiets kontroll av økonomien og ga større ansvar til bedriftslederne og arbeiderne med mulighet til å tjene bedre. Prisplanleggingen ble gjort mer realistisk, men dette førte ikke til forbedringer. Etter at Ulbricht gikk av i 1971 gikk regimet tilbake til den gamle sentralplanleggingsmodellen. Regimet prøve å øke eksporten og forbedret de sosiale ytelsene, som subsidier til boliger, helse, kultur etc. Forsøkene på å sentralisere planleggingen endte med ulykke. Subsidiene økte fra 8 milliarder mark i 1970 til 53 milliarder i 1988. Forsøket på å oppnå eksportvekst førte til langsom vekst og stor utenlandsgjeld, 2,2 milliarder i 1970, 46 milliarder i 1989. I 1985 tjente hver mark som ble brukt til produksjon 27 pfennig. Statens økonomi var bankerott sent på 1980-tallet, og befolkninga var fiendtlig innstilt. Og i 1989 brøt det østtyske regimet til Erick Honecker sammen.

Stat og økonomisk utvikling: noen konklusjoner

Rathenau var overbevist om at rasjonell statlig forvaltning av økonomien var veien framover. Nå viste den statlige forvaltning av økonomien i Øst-Tyskland at ikke enhver form for statlig forvaltning av økonomien fører framover. Da var den statlige innsatsen for å fremme økonomisk vekst og stabilitet langt mer vellykket i vest.

Det var et ideal å oppnå sosial stabilitet og økonomisk velvære gjennom at staten deltok aktivt og regulerende i økonomien. For at dette idealet skulle kunne virkeliggjøres måtte forholdene ligge til rette i den innenlandske politikken og på de internasjonale markedene. Virkningene av krig, depresjon og diktatur provoserte fram en tvangsstat med en tvangsøkonomi som var helt forskjellig fra den modellen som økonomiske rasjonalister som Rathenau hadde sett for seg.

Utviklingen av makroøkonomi og av økonomiske modeller og statistiske metoder ble framskyndet av behovet for å organisere statlig ledelse av økonomien, og dette behovet ble skapt på en svært påtrengende måte av krig og depresjon og hyperinflasjon. Arkitektene for gjenoppbygginga av Vest-Tyskland etter krigen, Ludwig Erhard og Fritz Schäffer, lærte begge sin økonomi på 1920-tallet da makroøkonomisk styring og stabilisering av økonomiske svingninger var sentrale tema i den akademiske økonomiske debatten. Tyskland var pioner i innsamling av statistiske data, og i løpet av 1930-tallet tok Rikets økonomiske kammer på seg å perfeksjonere den nasjonale økonomiske statistikken. De tankene om økonomi som Keynes presenterte var allerede kjente i Tyskland da Keynes utga sin "General Theory" i 1936.

Staten var stadig aktiv for at teknologien skulle være oppdatert. Dette ble oppnådd gjennom langsiktige investeringer i utdannelse og opplæring og statlig støtte til forskning og utvikling. Tyskland hadde i siste del av det nittende århundret og i begynnelsen av det tjuende århundret vært internasjonalt ledende i naturvitenskapene [og fortsatt er mange av de anerkjente naturvitenskapelige modellene tyske, det gjelder kanskje spesielt for fysikken, der blant annet relativitetsteorien og kvantemekanikken er tysk fysikk.]

Richard Overy nevner hvordan staten anstrengte seg for å restrukturere handverksnæringene og jordbruket i Tyskland for å gjøre dem mer produktive. Under krigene ble handverkere i hundretusenvis overført fra verkstedene der de brukte å arbeide og til de store og mer produktive bedriftene. Dette tjente de store bedriftene på, for handverkerne var svært dyktige folk, og handverkerne kunne få bedre betalt og mer stabilt arbeid i de store bedriftene enn de hadde hatt i verkstedene.

Og etter 1945 har den vest-tyske staten lyktes i å skape et stabilt finansielt miljø for å greie de store utgiftene til sosial velferd som er karakteristiske for en moden industriell økonomi. Dette tok sine tid. Valutaen ble ødelagt to ganger, i 1923 og i 1948. Strategiene for finansiell forvaltning etter 1949 frambrakt et stabilt miljø for vekst med lav inflasjon og lave renter, og høg velferd og økonomisk vekst. Dette er noe få andre europeiske land har vært i stand til å oppnå over lang tid. Øst-Tyskland greide det ikke, og det viser at det ikke er tilstrekkelig med statlig styring. Uten et sunt finansielt miljø og lav inflasjon hadde det gjerne vært større konflikter i tysk arbeidsliv og vanskeligere for tysk næringsliv å møte utenlandsk konkurranse. Dette er det største bidraget fra statens side for å skape den langvarige økonomiske veksten i Tyskland, skriver Richard Overy.

Mye av det som har blitt oppnådd i Tyskland i form av økonomisk vekst skyldes privat initiativ. Det er mange som har bidratt for å skape økonomisk vekst, alle grupper som deltar i det økonomiske livet har gitt sine bidrag, hver på sin måte. Richard Overy avslutter med å skrive at der den tyske staten har samarbeidet med de ambisjonene som deltakerne i det økonomiske livet hadde har den vært i stand til å fremme økonomisk vekst, og der den ikke gjorde det hindret den vekst.

Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: