Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Tredje del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Sosial struktur i det tjuende århundret
  3. Vitenskap, teknologi og samfunn
  4. Kvinner og familien
  5. Levestandard


Innledning

Den boka som dette kapitlet bygger på kom ut i 2003, og den gir ei rask oversikt over noen trekk ved Tysklands demografisk og økonomisk historie og utvikling de siste to hundre år. Boka er tredje bind i en serie på tre bøker. De to første bøkene i denne serien har jeg allerede referert i kapitlene "Befolkning og Økonomi 1450-1630" og "Befolkning og Økonomi 1630-1800". Den boka som jeg her og nå refererer dekker utviklinga i Tyskland videre helt fram til våre dager.

Referatet av denne boka ble så omfattende at jeg har valgt å dele det inn i tre tekster. Dette er da den tredje teksten. Hoveddelene av de to andre tekstene er:

Første del: (Befolkning og Økonomi 1800-1990A)

  1. Den regionale dimensjonen.
  2. Befolkning og økonomi i Tyskland 1800-1990.
  3. Herredømmeforhold i tysk landbruk etter 1800.
  4. Regjering og økonomi i det nittende århundret.

Andre del: (Befolkning og Økonomi 1800-1990B)

  1. Finans og Industri.
  2. Urbanisering og Sosial Omforming, 1800-1914.
  3. Sosialpolitikk og sosial velferd i Tyskland fra midten av det nittende århundret og fram til i dag.
  4. Økonomi og Stat i Tyskland i det tjuende århundret.


Sosial struktur i det tjuende århundret

Her bygger jeg på artikkelen til Christina Benninghaus, Heinz-Gerhard Haupt og Jörg Requate: "Sosial structure in the twentieth century".

De skriver at det er i dag liten enighet blant sosiologer om i hvilken utstrekningen det er forskjeller mellom de sosiale strata som finnes i Tyskland i dag, og om hvordan de gjør seg gjeldende og om hvor viktige de er sammenliknet med andre måter å dele inn befolkninga på. Sosial ulikhet er mindre viktig i dag enn for hundre år siden. I dag er kampen om status mindre viktig enn forsøkene på å forme sitt liv som en ønsker det.

Det er lettere å oppdage hva ulikhetene i status betydde og medførte for hundre år siden enn hva de betyr i dag. For hundre år siden stod ulike sosiale grupper i motsetning til hverandre. Det var sterke motsetninger mellom de besittende klasser og de eiendomsløse, mellom arbeiderne og bedriftseierne. Forfatterne skriver at de her vil spørre om hvordan sosial lagdeling i Tyskland er blitt forandret i løpet av det tjuende århundret, og om og i hvilken utstrekning dette har ført til at betydningen av sosiale forskjeller er blitt redusert. Den langsiktige utvikling av den sosiale strukturen ble forårsaket ikke bare av de alminnelige moderniseringsprosessene, som industrialisering og urbanisering, men også av de økonomiske og politiske krisene og krigene i første halvdel av århundret, og av statens politikk. Viktig har også arbeidet til viktige grupper, som fagbevegelsen, vært.

Sosiologiske begrep om samfunnet reflekterer eksisterende sosiale strukturer, og er slik historiske kilder. De foreskriver også meningssammenhenger som er blitt brukt for å beskrive et samfunn, og influerer derfor også hvordan historikere forklarer samfunnet. Derfor vil dette kapitlet begynne med å gi en oversikt over de viktigste teoriene om sosial lagdeling i Tyskland. Etterpå vil det prøve å trekke opp de langsiktige forandringene i Tysklands sosiale struktur i det tjuende århundret. Og til sist diskuteres de tre store gruppene som var viktigst for Tysklands sosiale struktur i det tjuende århundret: elitene, middelklassen og arbeiderne.

For perioden 1945-90 vil diskusjonen dreie seg om Vest-Tyskland, dersom annet ikke er nevnt. I øst ble det ført en politikk som ville øke likheten i samfunnet. De gamle elitene mistet sin makt og innflytelse. Samfunnet ble mer sosialt homogent enn andre europeiske samfunn.

Sosiologiske modeller om klasse og lagdeling og deres betydning for historisk forskning

Klassebegrepet til Karl Marx er det klassebegrepet som har hatt størst politisk betydning. Han skilte mellom de som eide produksjonsmidlene og de som ikke eide dem. I øst ble marxistiske analyser grunnlaget for den offisielle historieskriving. Det ble snart klart at en todeling av samfunnet ikke var tilstrekkelig for å få forståelse av kompleksiteten i den sosiale lagdeling og dens endringer, spesielt i det tjuende århundret.

En mer fleksibel tilnærming hentet fra Max Weber hadde blitt mer vanlig blant historikere i vest. Weber går i likhet med Marx ut fra at sosial lagdeling har sitt grunnlag i økonomiske faktorer. Klasser er grupper som har omtrent de samme mulighetene i markedet. For Weber er den grunnleggende forskjellen mellom de eiendomsbesittende klassene og de som lever av lønnsinntekt. Til forskjell fra Marx antar ikke Weber at de eiendomsløse klassene nødvendigvis har felles interesser og derfor utvikler en klassebevissthet som fører til at de søker å oppnå felles mål, selv om dette kan skje.

Weber opererer også med eiendomsbesittende klasser og eiendomsløse klasser, og ikke bare med to klasser. Hos Weber utgjør de ulike klassene ikke sosiale enheter, men kan bli det gjennom samhandling og slektskap. Weberianere definerer sosiale klasser som å være kjennetegnet av "totaliteter av klassesituasjoner", som personer med letthet kan bevege seg mellom.

I en stor del av det tjuende århundret var klasseteoriene til Marx og Weber utgangspunktet for analyser av den sosiale lagdelingen i Tyskland, spesielt de som så sosial lagdeling som bestemt av økonomiske faktorer. Både marxistiske og ikke-marxistiske analyser av klasser anstrengte seg for å utarbeide de modellene de brukte slik at de kunne forklare den sosiale virkeligheten og dens forandring. Derfor kom eksistensen av middelklasser til å bli akseptert. Men mange faktorer som var av betydning ble utelatt.

Blant disse var staten og sosialpolitikken og mange kulturelle forhold. Den tyske sosiologen Rainer Lepsius har hevdet at i tillegg til de eiendomsbesittende klassene og lønnsmottakernes klasser må man regne med en tredje gruppe klasser, de som lever av pensjoner og trygder og andre økonomiske overføringer gjennom staten, en forsørget klasse - Versorgungsklasse.

Kulturelle faktorer er blitt ansatt å være av viktighet når sosiale forskjeller blir analysert. I denne sammenhengen er Pierre Bourdieu spesielt viktig. Han tar i sine analyser hensyn til både økonomisk kapital og kulturell kapital (utdannelse) og sosial kapital (forbindelser). Men hos han har den kulturelle kapitalen forholdsvis liten egen innflytelse på individets stilling i det sosiale hierarkiet.

Nyere tyske studier gjort av Ulrich Beck og Gerhard Schulze legger større vekt på den subjektive oppfatningen og utformingen av ens livssituasjon. Siden 1950-tallet har begrep om klassesamfunnet blitt mindre viktig i tyske beskrivelser av samfunnet. De sosiale forskjellene er blitt oppfattet som mindre, og den sosiale mobiliteten er blitt oppfattet som betydelig. Dessuten er bunnen av samfunnet blitt hevet, og den gjennomsnittlige levestandarden er høyere. Det hevdes også at ikke-materielle forhold er blitt viktigere, og at mennesker legger større vekt på andre forhold og har andre ambisjoner enn de økonomiske og materielle. Individualisering har løst klassesamfunnet opp og skapt nye sosiale miljø som man kan tilhøre dersom man velger å gjøre det.

Slik har begrepet "miljø" blitt en viktig konkurrent til klasse i nyere sosiologisk tenkning. Blant historikere har også begrepet "miljø" blitt mye brukt i de siste årene, men det er brukt på andre måter. Det innflytelsesrike verket til Rainer Lepsius skiller mellom fire "sosiale og moralske miljø" i det tjuende århundrets Tyskland: det katolske, det konservative, det borgerlig protestantiske og det sosialistiske. Til forskjell fra klassebegrepet ser miljøbegrepet religion som å ha en rolle i å forme samfunnet. Men siden dette kapitlet er om sosial lagdeling vil ikke miljøbegrepet bli utdypet.

Sosial forandring i det tjuende århundrets Tyskland

Tysklands sosiale struktur har gjennomgått enorme forandringer i løpet av det tjuende århundret. Langsiktige forandringer i sammensetningen av befolkninga og av inntektsstrukturen begynte allerede i det nittende århundret. I det tjuende århundret har prosesser som urbanisering og industrialisering hatt stor betydning for den sosiale strukturen, og også statlige tiltak gjennom utdanningspolitikk og velferdspolitikken. Likevel var det enkelte trekk ved den sosiale ulikheten som viste seg å være svært vedvarende. Fattigdom og nød viser seg på nye måter, og eksisterer fortsatt.

Befolkningsendring

I første tredjedel av det tjuende århundret fortsatte befolkningsveksten fra det nittende århundret. Tysklands befolkning vokste fra 60,5 millioner mennesker i 1913 til 68,6 millioner i 1938. Under Andre Verdenskrig ble befolkninga redusert til 65,2 millioner, men i 1961 var den tyske befolkninga (øst+vest) på 73,3 millioner mennesker. Det flyktet så mange mennesker fra øst at der ble befolkninga redusert fra 18,5 millioner i 1945 til 17,1 millioner i 1961, mens befolkninga i vest hele tida vokste, fra 45,7 millioner i 1945 til 56,2 millioner i 1961 og videre til 66,1 i 1995. Ved midten av 1990-tallet hadde det forente Tyskland 81,6 millioner innbyggere.

De to hovedkomponentene i befolkningsvekst er naturlig befolkningsvekst (fødte-døde) og migrasjon. I det tjuende århundret har både fødselsraten og dødsraten falt, familiene får færre barn, men barna lever lenger.

Den viktigste grunnen til befolkningsveksten i Tyskland i det tjuende århundret var tilflytting til Tyskland. Fra 1890 til 1893 utvandret nesten 1,3 millioner tyskere til Amerika. I de følgende tiårene ble utvandringen mindre, selv om den tok seg opp i enkelte perioder, som under den store inflasjonen og på 1950-tallet, da mer enn to millioner tyskere utvandret til USA, Canada og Australia. Av de omkring 400.000 jødene som bodde i Tyskland før 1933 utvandret omkring halvparten.

Etter Første Verdenskrig forlot omkring 700.000 mennesker de områdene som ble overlatt til Polen og Frankrike og flyttet til Tyskland, mens omkring 300.000 flyttet fra Tyskland til Polen og 150.000 Ruhr-polakker flyttet til Frankrike. Mellom 1945 og 1950 forlot omkring 10 millioner mennesker de tidligere østligste delene av Tyskland og flyttet til Vest-Tyskland. I første omgang gjorde alle disse flyktningene problemene i vest verre, men på litt lenger sikt ble de nyttige arbeidere. Personer av tysk avstamming som lever i øst får tillatelse til å slå seg ned i Tyskland, og bare fra 1988 til 1994 var det to millioner mennesker som benyttet dette tilbudet.

Mange mennesker flyktet fra Øst-Tyskland til Vest-Tyskland. Fram til 1949 hadde 1,3 millioner mennesker forlatt øst og flyttet til vest, og videre fram til muren ble bygget i 1961 flyktet 2,29 millioner mennesker fra øst til vest, mens 500.000 mennesker flyttet den andre veien. Denne flyttebevegelsen svekket Øst-Tyskland siden de som reiste var bedre utdannet enn gjennomsnittet av befolkninga.

I løpet av 1960-tallet ble det systematisk rekruttert fremmedarbeidere til Vest-Tyskland. Rundt fjorten millioner italienere, grekere og tyrkere flyttet til Forbundsrepublikken fra 1955 til 1973. De fleste av dem, elleve millioner, reiste etter ei tid heim. Av de 4,8 millioner fremmedarbeiderne som var i Tyskland i 1989 var nesten tre millioner enten fra rekrutteringslandene for fremmedarbeidere, eller stammet fra disse fremmedarbeiderne. Fremmedarbeiderne som har blitt værende i Tyskland begynner etter hvert på mange måter å likne på den tyske befolkninga. I første omgang ble de ofte lavtlønnede arbeidere, men i andre og tredje generasjon viser de tydelig sosial mobilitet.

Forbundsrepublikken har i sin levetid vært blant de viktigste immigrantlandene i verden. I 1970 var 4,9% av befolkninga utlendinger, og i 1995 var 8,8% av befolkninga utlendinger.

Forandringer i sysselsettingsstrukturen

Den økonomiske og sosiale strukturen i Tyskland har blitt svært forandret siden 1880-årene. Jordbruket har blitt langt mindre viktig, både med hensyn til sysselsetting og som andel av økonomien. I 1996 arbeidet bare 3,2% av den yrkesaktive befolkninga i landbruket. Men den industrielle sektoren er fortsatt en svært stor arbeidsgiver. I 1970 arbeidet 49,4 prosent av de yrkesaktive tyskerne i industrien. Og i 1995 arbeidet 35,9 prosent av de yrkesaktive i industrien. Tertiærsektoren fortsatte å vokse, og de fleste tyskerne arbeidet i kontor og butikker. I 1995 arbeidet 60,9 prosent av de yrkesaktive tyskerne i servicesektoren, opp fra 41,5 prosent i 1970. Innen servicesektoren er handel og transport fortsatt viktige, men nå har konsulenttjenester, reklame og forskning også blitt viktige.

I 1895 utgjorde selvsysselsatte nesten en fjerdedel av de yrkesaktive, men nedgangen i sysselsetting i jordbruket og konsentrasjonen innen handel og handverk og industri førte til at andelen selvsysselsatte ble redusert til 16% da Forbundsrepublikken ble dannet, og videre til bare 9,8 prosent i 1997. Samtidig har denne yrkesrollen blitt mindre tiltrekkende. Spesielt har det blitt lite tiltrekkende i egenskap av familiemedlem å utføre arbeid som assistent på gårder og i verksted og butikker som underbetalt arbeidskraft. I 1907 utgjorde familiemedlemmer til selvsysselsatte 15 prosent av alle sysselsatte. Dette ble redusert til 10,3 prosent i 1961, og videre til bare 1,0 prosent i 1997.

I løpet av det tjuende århundret har det vært en svært sterk økning i antallet hvitsnipparbeidere (Angestellten). De utgjorde 4,7 prosent av alle tyske lønnsmottakere i 1882, og 47,4 prosent i 1997. Samtidig ble denne gruppen forandret. Flere kvinner ble medlemmer av denne gruppen. I 1925 utgjorde kvinner en fjerdedel av denne gruppen, og i 1970 omkring halvparten. Fra 1900 ble hvitsnipparbeidere viktige i den offentlige administrasjonen, industribedrifter, stormagasin og kontor. Embetsmenn (Beamten) ble det også flere av. De økte fra å utgjøre 4,7% av arbeidsstyrken i 1882 til 6,9% i 1997. Embetsmennene har fortsatt et spesielt forhold og en spesiell lojalitet til den tyske staten. Men de blir hardere kritisert enn tidligere.

Langt inn i 1980-årene var arbeidere og deres familier den største gruppen i Tyskland. I 1882 var arbeidere i jordbruk og industri tilsammen 57,4 prosent av befolkninga. I 1996 var dette 34,8 prosent. I jordbruket er knapt lønnsmottakere. Men andelen kvinner blant arbeiderne har gjennom det tjuende århundret vært ganske konstant omkring 30%.

Arbeiderne arbeider nå i større grad i nye industrier som kjemikalier, elektronikk og elektrisk, og i mindre grad i de tradisjonelle industriene som gruvedrift, stål, tekstil.

Utdannelse og sosial struktur

I løpet av det nittende og tjuende århundret ble utdanningssystemet i Tyskland utbygd i raskt tempo. År 1900 gikk de fleste tyskere på skole til de var 13-14 år gamle. Og så begynte de å arbeide, og lærte de ferdighetene som de trengte å kunne for å delta i arbeidslivet enten som lærlinger eller som arbeidere.

Fra 1920-tallet av har det tyske utdannelsessystemet vært karakterisert ved en tredeling. Etter å ha gått i grunnskolen i fire år går barna videre i en av tre ulike utdanningsretninger - "Hauptschule", "Realschule" eller "Gymnasium". Den førstnevnte fører fram til skoleavslutning ved 15-16 års alderen. Realschule fører til en eksamen som blir tatt ved 16-17 års alderen, og er adgangsbilletten til teknisk skole og høyere yrkesutdanning. Gymnasium fører til en eksamen som kalles for Arbitur. Den blir tatt ved 19-20 års alderen, og gir adgang til universitet. I de siste tiårene har Gesamtschule blitt føyet til dette systemet. Gesamtschule var opprinnelig intendert å erstatte det gamle systemet ved å integrere alle elevene i de samme skolene, men har blitt en tilføyelse til det gamle systemet.

Den relative betydning av disse ulike skolene har blitt endret gjennom det siste århundret. I 1900 gikk bare seks prosent av elevene i Gymnasiet. Dette hadde økt til 15% i 1931, og i 1970 hadde dette økt til 22%. Veksten i andelen av elevene som gikk i Gymnasiet fortsatte, og i 1990 gikk 29 prosent av elevene i Gymnasiet. Realschulen fikk omkring 5 prosent av elevene i mellomkrigstida. Andelen vokste etter krigen til 16% av elevene i 1970 og videre til 26 prosent i 1998. I dag går omkring ti prosent av de tretten år gamle elevene i Gesamtschulen, og viktigheten til Hauptschulen er blitt betydelig mindre. Ved slutten av 1990-årene gikk en tredjedel av guttene i denne skolen og en fjerdedel av jentene.

Samtidig som det er blitt mer vanlig å gå i Gymnasiet er det også blitt mer vanlig å studere ved universitetene. Antallet studenter økte fra omkring 50.000 i 1900 til 120.000 i 1920 og videre til 410.000 i 1970. Etter den tid har studenttallet blitt firedoblet, til 1.640.000 i 1995. Spesielt fra 1962 til 1975 foregikk det en rask utbygging av undervisningssystemet. Da økte investeringene i undervisningssystemet fra tre prosent av BNP til 5,5%. Ni års obligatorisk skole ble innført i disse årene.

I DDR (Øst-Tyskland) begynte utbygginga av undervisningssystemet tidligere, siden det var ment å bidra til oppløsning av klassesamfunnet. Det borgerlige utdanningsmonopolet skulle brytes ved at alle fikk langvarig utdannelse. Utdanningsnivået økte raskt fra 1950-tallet, spesielt blant ungdom fra arbeiderfamilier. Men senere ble det restriksjoner på adgangen til utdanning av frykt for overproduksjon av akademikere. Dette gikk mest ut over ungdom fra arbeiderfamilier, og på 1980- og 1990-tallet hadde ungdom fra arbeiderfamilier i øst dårligere utdanningsmuligheter enn i vest.

Den raske utbygging av utdanningssystemet har ført til at unge mennesker er langt bedre utdannet enn eldre mennesker. Og en stadig større del av befolkninga under tretti år er under utdanning.

Kvinnene er blant de som har vunnet mest på at utdanningssystemet er blitt så sterkt utbygd. Flere jenter enn gutter gjennomfører Gymnasium og Realschule. Antallet kvinnelige studenter har økt svært sterkt, også som andel av studentene. I 1908 var bare to prosent av studentene kvinner. Denne andelen økte til 19% ved begynnelsen av 1930-tallet. I 1960 var 28% av studentene kvinner, og i 1994 hadde dette økt til 43 prosent. Men i 1995 var bare 32% av alle de studenter som oppnådde den akademiske graden doctorates kvinner, og av de studentene som tok den høyeste akademiske graden av alle, Habilitationen, var bare tretten prosent kvinner. Og kvinnene tjener markert dårligere enn menn i Tyskland.

Veksten i utdanningssystemet reduserte ikke forskjellene i utdannelse mellom de ulike sosiale lagene i Vest-Tyskland. Selv om andelen av arbeiderbarn som var elever ved Gymnasium økte fra 7% i 1976 til 12% i 1989, økte andelen av barn av hvitsnipparbeidere som var elever ved Gymnasium fra 31% til 40%. Foreldrenes utdannelse og inntekt fortsatte å ha stor betydning for hvilken utdannelse ungdom fikk. I begynnelse av 1990-årene gikk omkring tre fjerdedeler av barn av embetsmenn med høgere utdannelse på Gymnasium, men bare 14% av barna til arbeidere som hadde vært lærlinger.

Barn av fremmedarbeidere benyttet seg i mindre grad av utdanningssystemet enn barn av tyskere. I 1994 tok bare 8,8% av barna av fremmedarbeidere Arbitur (Artium) i løpet av skolegangen, mens 24,9% av barna til tyskere gjorde dette. 43,6% av barna til fremmedarbeidere avsluttet sin skolegang med eksamen fra Hauptschule som høyeste utdannelse, mens dette bare gjaldt for 25,4% av de tyske barna.

Den sterke utbygging av utdanningssystemet har ikke ført til større likhet mellom ungdom fra ulike sosiale lag.

Inntektsfordeling og fattigdom

Til tross for de store endringene som har skjedd så er det fortsatt store sosiale ulikheter i Tyskland. Og det er store ulikheter mellom kjønnene. Og fortsatt er det fattige mennesker i Tyskland.

Tyske kvinners inntekter og muligheter for å gjøre karriere er fortsatt langt dårligere enn mennenes inntekter og muligheter. I følge data fra midten av 1990-tallet er kvinnenes bruttoinntekt omkring 30% lavere enn mennenes. Men det har vært store forbedringer for kvinnene i løpet av det tjuende århundret.

Inntektene er fortsatt ulikt fordelt i det tyske samfunnet. De tjue prosent av befolkninga som tjente best mottok 45% av de totale inntektene i 1950, og fortsatt så mye som 43% i 1980, og 38% i 1995. De tjue prosent av befolkninga med de minste inntektene mottok bare fem prosent av de totale inntektene i 1950, sju prosent i 1980, og ni prosent i 1995. Det er også store inntektsforskjeller mellom ulike yrkesgrupper. Selvsysselsatte hushold har gjennomsnittlig de høgeste inntektene. I følge data fra 1993 disponerer de dobbelt så stor inntekt som gjennomsnittet. Embetsmenn og hvitsnipparbeidere tjener også mer enn gjennomsnittet, mens arbeidere, bønder, pensjonister og arbeidsløse ligger under gjennomsnittet. Gapet mellom fattig og rik har ikke forsvunnet, selv om inntektsforskjellene i Tyskland ikke er større enn ellers i Vest-Europa, men mindre enn i Storbritannia, og mye mindre enn i USA.

Fordelingen av rikdom viser større forskjeller. I 1993 var den gjennomsnittlige formuen til hushold i Vest-Tyskland 65.300 DM. Men 21% av husholdene hadde en formue på mindre enn 10.000 DM. 5,6% av husholdene hadde en formue på mer enn 200.000 DM. Disse 5,6% av husholdene hadde tilsammen nesten en tredjedel av den samlede finansielle formuen i Vest-Tyskland.

Det finnes fortsatt fattigdom i Tyskland. Det kan være ulike måter å definere fattigdom på. I 1969 var det bare 1,2% av befolkninga som var så fattige at de mottok sosialhjelp. Men andelen økte til 2,8% i 1994 og 3,3% i 1996.

Man får et annet bilde når det blir tatt hensyn til husholdningenes størrelse. Da kan det registreres at en større del av befolkninga erfarer fattigdom. I slutten av det tjuende århundre var fattigdom i Tyskland noe som først og fremst rammet husholdningene til arbeidsløse, utlendinger, enslige foreldre og barnerike familier.

Strukturelle forandringer innen store sosiale grupper

I Tyskland er det mulig å skille mellom grupper i følge kriterier som inntekt og utdannelse, rikdom og prestisje. Gruppene har over tid forandret seg svært mye, og har lite til felles med de tilsvarende gruppene for et århundre siden. Man kan snakke om et borgerskap under keiserdømmet og i Weimarrepublikken, men ikke i Øst-Tyskland. Likevel vil det her bli brukt ei inndeling av samfunnet i tre: overklassegrupper, middelklassegrupper, og underklassegrupper. Det har de fordelene at det samsvarer med historikerens vanlige skille mellom midlere strata, eliter og lavere strata, og det samsvarer også med hvordan samfunnet blir oppfattet i dag.

Eliter

Dagens tyske samfunn blir ofte beskrevet som skarpt inndelt. På denne måten er det ikke forskjellig fra andre samfunn i det industrialiserte Europa. Men noen særtrekk kan observeres, spesielt med hensyn til elitene.

Sammenliknet med andre europeiske samfunn hadde adelen en spesiell stilling i Tyskland i begynnelsen av det tjuende århundret. I Tyskland hadde adelen, spesielt junkerne i Preussen, greid å holde på sin stilling på toppen av samfunnet. De hadde både økonomisk og politisk makt. Jordeiendommen ble sett på som grunnlaget for adelens selvforståelse. Adelen hadde også diverse særrettigheter, som rett til å bære våpen og til å utfordre til duell med skarpe våpen helt fram til revolusjonen i 1918.

Junkerne hadde greid å beholde sin dominerende posisjon ved å beholde sin privilegerte stilling i staten og i regjeringa, og også spesielt i hæren og i utenrikstjeneste. Revolusjonen i 1918 var begynnelsen på slutten for junkernes dominans. I 1914 utgjorde junkerne for eksempel 90 prosent av de regionale administrasjonslederne (Landräte) i Pommern, og til og med 40% i Rhinprovinsene, men i 1930 var bare 14 av 480 av Preussens Landräte junkere, og det var mindre enn tre prosent. Samtidig var antallet adelige toppembetsmenn blitt redusert med en tredjedel, selv om utenrikstjenesten forble en bastion for adelen.

I 1918 abdiserte keiseren og de nitten fyrstene gikk av og overhusene ble oppløst og demokratiet tok et langt steg framover. Dette tok fra adelen det meste av dens politiske makt, og også mye av dens prestisje og dens kanaler til regjeringa. Da Hindenburg ble valgt til president mente adelen at den hadde fått mulighet til å opprette direkte forbindelse inn i regjeringa på nytt. Og da "baronenes regjering" - under Papen - ble utnevnt i 1932 vant adelen midlertidig makt over staten på nytt. Men det eneste adelen kunne samles om var at den ville ødelegge demokratiet, noen konstruktiv adelig politikk fantes ikke. Adelen nærmet seg mer og mer nazistene, og en stor del av adelen ble nazister. Men nazistene trengte ikke adelen, og var ikke spesielt opptatt av å favorisere adelen. Og med nederlaget i krigen i 1945 tapte adelen sine jordegods i øst. Men adelen fortsatte å være overrepresentert i diplomatiet, og den vesttyske adelen beholdt i større grad sine eiendommer etter 1945.

Det utdannede borgerskapet fikk utstrakte garantier fra staten som sikret posisjonene til både de borgerlige embetsmennene og de frie profesjonelle, som advokater, leger, ingeniører og lektorer. De oppnådde å få kontrollere rekrutteringen til de yrkene som de arbeidet i.

Det utdannede borgerskapet hadde en komfortabel, statsgarantert posisjon før Første Verdenskrig. Den, og revolusjonen og inflasjonen ga dem en voldsom medfart. De fikk sine inntekter svært sterkt redusert, og hyperinflasjonen visket ut borgerskapets formuer. Det utdannede borgerskapet var blant de største taperne på nederlaget i verdenskrigen og de forandringer som det førte til. Det utdannede borgerskapet oppfattet demokratiets styrkede stilling og arbeiderbevegelsens voksende styrke som en fare. Staten beskyttet ikke lenger det utdannede borgerskapet på den måten det hadde vært vant til. Embetsmennene ble utsatt for den samme usikkerhet som arbeiderklassen var vant til, i det embetsmenn både opplevde å miste arbeidet og å få inntekter og andre goder sterkt redusert. Dette førte til at embetsmenn ble motstandere av demokratiet og var villige til å bli nazister. Det samme gjaldt for de frie profesjonene som mistet sin statlige beskyttelse og sin formue og fikk sine inntekter sterkt redusert. Det ble for eksempel utdannet svært mange leger i Weimarrepublikken, flere enn det var godt betalt arbeid til, og legenes inntekt og status ble sterkt redusert. De måtte arbeide for trygdevesenet som fastsatte deres inntekter. Siden befolkninga fikk sykeforsikring hadde trygdevesenet blitt den store arbeidsgiveren for legene.

Selv om mange akademikere hadde blitt rammet av de skiftende økonomiske omstendighetene stod de seg fortsatt likevel langt bedre enn arbeiderne. De som foreleste ved universitetene tjente ved slutten av 1920-årene 40% mer enn før krigen, og 4-6 ganger mer enn den gjennomsnittlige arbeider. Også de andre borgerlige yrkesgruppene hadde stort sett ved slutten av 1920-tallet gjenopprettet sine privilegerte posisjoner. Dessuten var det utdannede borgerskapet i stand til å trenge inn i de ledende posisjonene i storindustrien. En stadig større andel av sønnene til det utdannede borgerskapet gjorde karriere i næringslivet og gikk inn i Tysklands økonomiske elite. Men dette var ikke nok til å få det utdannede borgerskapet til å akseptere demokratiet og forsone seg med Weimarrepublikken. Store deler av det utdannede borgerskapet ble heller nazister.

Den nazistiske perioden er blitt kalt en kriseperiode for det utdannede borgerskapet. Men denne krisen var i stor grad blitt skapt av dette borgerskapet selv. Ved tyske universitet arbeidet akademikerne energisk for å utslette alle spor av liberalisme. Maktovertakelsen til nazistene førte ikke til at nye eliter overtok utenfor politikken, med unntak for at de få liberale embetsmenn som fantes ble fjernet sammen med jødene.

Det var stor forskjell på Vest-Tyskland og Øst-Tyskland med hensyn til hvor grundig tidligere nazister ble fjernet fra ledende stillinger. Innenfor politikken ble nazistene fjernet fra ledende posisjoner både i øst og i vest. I den katolske kirka var det størst kontinuitet mellom den nazistiske periodens ledersjikt og etterkrigstidas ledersjikt, og i noe mindre grad i den protestantiske kirka og ved universitetene. Svært få personer som hadde samarbeidet nært med nazistene mistet etter krigen stillinga de hadde hatt under den nazistiske perioden. De fleste vendte tilbake etter en kort periode med "denazifisering". Det gjelder både i administrasjonen og i offiserskorpset, og også i rettsvesenet og den økonomiske eliten. Men adelen var endelig ferdig som den ledende gruppen i samfunnet.

I Øst-Tyskland, i motsetning til i vest, ble de gamle elitene fullstendig skiftet ut etter krigen. I øst ble det nye personellet som tok viktige avgjørelser valgt ut på politisk grunnlag. Den gamle eliten flyktet i stor grad vestover. Det førte til at sosial mobilitet opp i samfunnet var mulig for ungdom fra arbeiderklassen i langt større grad enn i vest.

Men allerede i slutten av 1950-årene begynte den nye eliten å stenge mulighetene for sosial mobilitet for de som ikke allerede hadde sluttet seg til eliten. Det ble vanskeligere å få studieplass ved universitetene for ungdom som ikke stammet fra den nye eliten. Mens halvparten av de som begynte å studere ved universitet i Øst-Tyskland i 1954 kom fra arbeiderklassen, var det bare 7-10 prosent av de nye studentene som kom fra arbeiderklassen i 1989. Og samtidig økte andelen av studenter som hadde foreldre med akademisk utdannelse fra 12 prosent til 78 av alle studenter.

Både øst og vest var dominerte av menn i de ledende stillingene i samfunnet. Men dette var tilfelle i enda større grad i vest enn i øst. I Øst-Tyskland greide kvinner i større grad å gjøre seg gjeldende i ledelsen for bedriftene og i rettsvesenet. I 1980 var bare 18% av dommerne og aktorene i Vest-Tyskland kvinner, mens halvparten av dommerne og aktorene i øst samtidig var kvinner.

Da det østtyske regimet brøt sammen mistet samtidig dets ledere sine posisjoner. I politikken, i administrasjonen, i rettsvesenet, i militærvesenet og andre sektorer ble de ledende stillingene overtatt av vesttyskere.

Mellomlagene

I Tyskland kom betegnelsen Mittelstand fra 1880 til å bli brukt om handverkere og butikkeiere, og ikke om borgerskapet. Etter århundreskiftet kom denne betegnelsen i økende grad til også å bli brukt om den såkalte nye Mittelstand av hvitsnipparbeidere (Angestellten) i tekniske, kommersielle og byråkratiske yrker. Det var vanlig at staten og middelstanden selv så på middelstanden som en garanti for stabilitet og harmoni i samfunnet. Betegnelsen Mittelstand blir fram til i dag brukt av handverksmestere og butikkeiere om dem selv, og også i noen grad av hvitsnipparbeidere, selv om betegnelsen med årene er blitt mindre viktig.

Et av særtrekkene ved Tysklands utvikling er at middelstanden enda langt inn i det tjuende århundret fungerte etter tradisjoner fra laugstida. Medlemmene av middelstanden konkurrerte ikke om kunder eller om å selge sine produkt og tjenester, men handlet i følge gamle tradisjoner. [Om laugene har jeg skrevet i kapitlet "Heimbyene, laugene og staten".]

Konservative grupper og regjeringene lovpriste de sosiale kvalitetene som middelstanden stod for, og stilte den som motsetning til arbeiderklassen for å drive reaksjonær propaganda. De konservative har brukt å støtte i det minste noen av kravene til middelstanden. Under keiserriket hadde middelstanden mer utstrakt statlig beskyttelse enn noen annen gruppe, med unntak for junkerne. Handverkerorganisasjoner som ble kalt for "Innungen" var i stand til å påtvinge alle handverksmestere i et område pliktig medlemsskap dersom visse betingelser var tilstede. Handwerkskammern ble institusjoner i lovverket, og opplæring av lærlinger ble et lovfestet monopol for handverksmestrene. Butikkeiere og hvitsnipparbeidere tjente også på statlig beskyttelse. Sistnevnte gruppe hadde sine privilegier, som rett på ferie og overlegne arbeidsforhold, og disse privilegiene ble bekreftet i lovs form i 1911 i Riksforsikringsordningen, der pensjonsordningene til hvitsnipparbeiderne ble holdt skilt fra pensjonene til arbeiderne. På 1950-tallet ble det i lovs form bestemt at bare de som hadde tittel handverksmester kunne drive en handverksbedrift eller ha et verksted. Etter 1949 har forskjellen mellom arbeidere og hvitsnipparbeidere blitt mindre.

Under Weimarrepublikken mottok middelstanden langt mindre støtte og beskyttelse fra staten enn den var vant til. Under Weimarrepublikken var det økonomiske livet dominert av storindustrien og arbeiderbevegelsen, og dette benyttet Hitler seg av i sine appeller til den gamle middelstanden.

Under nazismen prøvde nazistene å holde på den oppslutningen som de hadde fått i den gamle middelstanden, men nazistene var mer avhengige av oppslutning fra storindustrien for å forberede krigen, og under krigen begynte nazistene å rasjonalisere bort handverkere for at de skulle bli industriarbeidere. Nazistene ensrettet handverkernes organisasjoner og innordnet dem i sin arbeidsfront.

I Øst-Tyskland prøvde myndighetene systematisk å fjerne forskjellene mellom hvitsnipparbeiderne og de klassiske arbeiderne.

I Tyskland brukte middelstanden å ha betydelige privilegier, og den var organisert i et tett nettverk av korporative yrkesorganisasjoner og foreninger. Laugene var blitt fjernet i hele Tyskland da keiserdømmet ble opprettet i 1871, men de fikk sine etterfølgere som ble anerkjent av staten. Disse etterfølgerne var blant annet organisasjoner som ble kalt for "Innungen", og denne betegnelsen var en gammel betegnelse på laugene. Innungen hadde handverksmestre som medlemmer, og denne organisasjonstypen fikk lovbeskyttelse. I 1897 kom en lov som tillot at alle handverkere kunne bli pålagt å slutte seg til områdets "Innungen" dersom en majoritet av de uavhengige handverksmestrene i det bestemte yrket i byen gikk inn for det. Selv om de fleste handverkersmestrene i de vestlige provinsene i Preussen og i det sørvestlige Tyskland ikke ble medlemmer av Innungen, var i 1907 nesten 500.000 handverksmestre organisert i Innungen. I 1926 tilhørte 70,9% av de tyske handverksmestrene en Innung, selv om det for 79% av dem ikke var et frivillig valg.

Handverkerne lyktes bedre med sine organisasjoner enn butikkeierne. De sistnevnte havnet vanligvis i handelskammer som var dominert av grosserere og storkjøpmenn. Før 1933 var Hamburg det eneste stedet der butikkeierne hadde sin egen selvstendige organisasjon. Den av middelstandens organisasjoner som fikk mest oppmerksomhet var Reichsdeutsche Mittelstandsverband som var dannet i Magdeburg i 1913. Den hadde det uttrykte målet å bekjempe jøder og sosialdemokrater.

Hvitsnipparbeiderne hadde også sine organisasjoner. Etter Første Verdenskrig ble hvitsnipparbeidernes organisasjoner til politiske fagforeninger. Afa-bund (Arbeitsgemeinschaft für Angestelltenverbände) var sosialdemokratisk. Det kom også liberale og konservative fagforeninger for hvitsnipparbeiderne. Mellom 1920 og 1930 var 35 prosent av hvitsnipparbeiderne organisert i disse fagforeningene. Etter 1949 ble ikke denne høge organisasjonsgraden blant hvitsnipparbeidere oppnådd på nytt. I 1953 var 28 prosent av hvitsnipparbeiderne organiserte, og i 1970 var dette redusert til 19 prosent.

For alle de korporative foreningene som eksisterte fram til 1933 betydde medlemskap at en gikk inn i et miljø som satte sitt preg på hele tilværelsen til medlemmene, det skapte en livsstil å være medlem. De korporative organisasjonene hadde foreninger for svært mange ulike aktiviteter, sangforeninger og turforeninger og leseforeninger. Disse sosiale miljøene ble ødelagt av nazistene som ville ensrette alle miljø og organisasjoner, og som egentlig bare tillot nazistiske organisasjoner å eksistere. Etter 1945 oppstod ikke disse miljøene på nytt.

Jeg har i kapitlet "Hitler velgere" skrevet om hvordan middelstanden kom til å slutte opp om nazismen, siden den nazistiske retorikken tok opp middelstandens redsel, og også siden middelstanden manglet et ideologisk grunnlag som var forpliktet overfor demokratiet.

Både den gamle og den nye middelstanden var overrepresentert blant nazistene. I Bayern i 1933 var 21 prosent av medlemmene av nazipartiet personer som var selvsysselsatte utenfor jordbruket, mens 28 prosent var hvitsnipparbeidere og embetsmenn. De utgjorde dobbelt så stor andel av medlemmene i nazipartiet som av hele befolkninga. Men bare to prosent av alle handverksmestrene, butikkeierne og hvitsnipparbeiderne i Bayern var aktive i nazipartiet. Og dette forandret seg ikke da nazistene overtok makten.

Den høge organisasjonsgraden og den politiske støtten til middelstandsgruppene gjorde det mulig å senke farten på de strukturendringene som truet disse gruppene, men ikke å stoppe disse strukturendringene. De tradisjonelle middelstandsgruppene ble stadig mindre og mer differensiert i løpet av det tjuende århundret. Antallet handverksverksteder falt fra 849.000 ved dannelsen av den tyske forbundsrepublikken til 500.000 i 1977. Antallet butikker økte til i 1939, for deretter å bli redusert. I 1950 var det 600.000 butikker i Vest-Tyskland, og i 1975 var det 346.000 butikker tilbake.

Samtidig som det ble stadig færre selvstendige handverkere og butikkeiere ble det flere hvitsnipparbeidere. Den delen av arbeidsstyrken som bestod av de gruppene som ikke var kroppsarbeidere utgjorde bare ti prosent av alle som hadde inntekt i 1910, men 21% i Vest-Tyskland i 1950, og 46% i 1980. Fra 1950 til 1970 ble antallet hvitsnipparbeidere i Vest-Tyskland fordoblet. De er å finne i servicesektoren, i offentlig sektor, og i forretninger og i kjemisk industri, maskinbygging og de nye teknologiene.

De store og langsiktige forandringene i økonomien førte til at enmannsbedrifter tapte og store foretak vant og ble enda større og fikk større omsetning per ansatt. Forandringene favoriserte kapitalsterke bedrifter med stor omsetning.

Det var svært store forskjeller med hensyn til inntekt og arbeidssituasjon for ulike grupper hvitsnippansatte, og denne mangfoldige gruppen ble mer differensiert i det nye spesialiteter ble utviklet. I dag utgjør mellomgruppene i Tyskland slett ingen enhetlig gruppe.

Arbeiderne

Ut gjennom det tjuende århundret utgjorde kvinnene ganske konstant omkring 30% av arbeiderne. Men arbeidernes fordeling mellom forskjellige næringer ble forandret. Det ble stadig færre arbeidere i jordbruket. I 1907 hadde 21% av arbeiderne arbeidet i jordbruket, i 1950 arbeidet 11% av arbeiderne i jordbruket, og i 1977 bare to prosent. År 1900 arbeidet omkring halvparten av arbeiderne i industri og handverk, og i 1970 var denne andelen kommet opp i 72%. Dette skjedde samtidig med at tertiærsektoren vokste svært sterkt. De fleste lønnsmottakerne i Tyskland har arbeidet i tertiærsektoren siden 1980.

Arbeiderne tjener mindre og har mindre utdanning enn embetsmenn og hvitsnipparbeidere.

Industrigrener, teknologisk vekst og viktigheten av opplæring
Kvinnelige arbeidere arbeider i betydelig grad i andre industrigrener enn mannlige arbeidere. Arbeidsmarkedet er fortsatt kjønnsdelt. Gruvene ga engang utelukkende arbeid til menn. Nå er de fleste gruvene stengt, men kjemisk industri, metallindustri, elektronikk og maskinbygging er arbeidsplasser for menn i dag. En gang var tekstilindustrien den viktigste industrielle arbeidsgiveren for kvinner, men tekstilindustrien har flyttet ut av Tyskland, og i dag gir elektronisk industri arbeid til mange kvinner.

I løpet av det tjuende århundret har arbeidet blitt sterkt mekanisert og rasjonalisert. Ny teknologi har ikke dekvalifisert arbeiderne, og det er fortsatt mye fysisk tungt arbeid igjen. Den industrielle arbeidsstyrken har blitt langt mer mangfoldig enn den var for hundre år siden med hensyn til arbeidsforhold og kvalifikasjoner.

Ut gjennom det tjuende århundret var kvalifikasjonene til mannlige arbeidere voksende. Så tidlig som i mellomkrigstida utførte bare en tredjedel av arbeiderne ufaglært arbeid. I 1970 hadde denne andelen falt til tjue prosent. Den store gruppen faglærte arbeidere hadde fått sin utdannelse gjennom å være lærlinger i handverk og industri. Opplæringssystemet var opprettet i begynnelsen av århundret, og det krevde at lærlinger gikk på yrkesskole samtidig som de var ute i lære. I skolene lærte de både yrkesfag og generelle skolefag.

De kvinnelige industriarbeiderne var jamt over dårligere utdannet enn de mannlige, og de fleste har brukt å være ufaglærte. Kvinner og fremmedarbeidere har brukt å utgjøre den minst kvalifiserte delen av den industrielle arbeidsstyrken. Helt siden fremmedarbeidere begynte å bli rekruttert til Tyskland har de tatt det tunge, ufaglærte arbeidet som tyskerne selv ikke har villet utføre.

Forandringer i levestandard
I det nittende århundret led ofte kroppsarbeiderne under fattigdom og nød, spesielt som følge av arbeidsledighet. Men i slutten av århundret ble tyske arbeideres levestandard bedre og den verste nøden ble borte. Arbeiderne sultet ikke lenger, og det verste barnearbeidet ble avskaffet. Realinntektene til industriarbeiderne og arbeidere i handel og transport ble nesten fordoblet mellom grunnleggelsen av det tyske keiserriket og Første Verdenskrig. Og arbeidsdagen ble kortere samtidig som arbeiderfamilienes situasjon ble bedre på grunn av det ble dannet selvhjelpsorganisasjoner, fagforeninger og på grunn av sosiale lovgivning.

Under Weimarrepublikken var det stadig økonomiske kriser. Arbeidsdagen ble kortere og velferdsstaten ble utbygd, men dette var først og fremst til nytte for de som fikk arbeid. Under keiserriket hadde arbeidsledigheten vært mindre enn tre prosent, men i Weimarrepublikken var det tider da arbeidsledigheten var enorm. [Se kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen" der jeg har behandlet arbeidsledigheten under Weimarrepublikken.] Dette førte til elendighet.

Etter den Andre Verdenskrigen har levestandarden til arbeiderne blitt langt bedre. Fra 1950 til 1970 ble realinntektene til tyske industriarbeidere tredoblet. Samtidig ble velferdsstaten videre utbygd og det var omtrent full sysselsetting etter 1960. Fram til 1950 hadde arbeiderfamilien brukt nesten 75% av inntekta på mat, husleie og klær, men med den sterkt økende inntekta ble det rom for et større forbruksspektrum.

Samtidig som realinntekta vokste ble arbeidstida kortere. Normalarbeidsveka hadde vært 48 timer siden 1920-tallet, men etter Andre Verdenskrig ble den gradvis redusert. Ferie med lønn ble vanlig og ferien ble lengre. Tidlig på 1970-tallet var fem dagers arbeidsveke blitt vanlig. I 1995 var den gjennomsnittlige arbeidsveka blitt 38 timer.

Velferdsstaten ble så godt utbygd at arbeidsledighet ikke trengte å føre til nød.

Den proletariske livsstilen
Den industrielle revolusjonen førte til at arbeidernes fikk råd til å gifte seg og danne familier. Men før den Første Verdenskrig bodde arbeiderfamiliene trangt i små boligenheter. Det var ikke plass til privatliv. Ofte måtte de ta inn losjerende for å få hjelp til å betale husleie, og det var mange barn i familiene. Det eller de få rommene som fantes i boligen var fulle av sovende menneske om nettene.

Ved århundreskiftet begynte barnetallet i arbeiderfamiliene å synke, og det gjorde også barnedødeligheten. I arbeiderfamilier som ble etablert i den første tredjedelen av det tjuende århundret ble det født betydelig færre barn enn i tidligere tiders arbeiderfamilier. Av arbeiderfamilier som var etablert i byene før 1905 hadde 47% sju barn eller flere. I arbeiderfamiliene som ble etablert i byene mellom 1905 og 1909 hadde "bare" 33% av familiene så mange barn, og bare 24% av de arbeiderfamiliene som ble etablert mellom 1910 og 1914. Under Weimarrepublikken fortsatte det gjennomsnittlige barnetallet i arbeiderfamiliene å synke. Bare i 35 prosent av de familiene som ble dannet mellom 1922 og 1925 kom det tre eller flere barn. I dag er barnetallene små i Tyskland. En viktig grunn til dette er at mange kvinner i det hele tatt ikke får barn. Av kvinnene som ble født i 1940 fikk 90% minst et barn, men av kvinnene som ble født i 1960 fikk så mye som en fjerdedel ikke barn. Kvinner som tar høg utdanning blir oftere barnløse enn kvinner med lite utdanning.

Under keiserriket og også under Weimarrepublikken var boligsituasjonen til arbeiderne vanskelig, og det ble satt i gang offentlige boligbyggeprogram for å hjelpe på situasjonen. Likevel var boligsituasjonen for arbeidere vanskelig helt inn i 1950-årene. Det var stor forskjell fra by til by i boligsituasjonen. I Hannover hadde arbeiderfamiliene i mellomkrigstida jamt over kjøkken og tre rom, men situasjonen var dårligere i Berlin.

Rett etter Andre Verdenskrig var det stor mangel på boliger siden mange av byene var blitt bombet og ødelagt. Arbeiderfamiliene led mest siden det var deres boligstrøk som ble bombet. Fra 1960-årene ble boligsituasjonen bedre. I 1950 var bare seks prosent av arbeiderboligene eid av de som bodde i dem. På 1980-tallet hadde dette økt til 29 prosent for ufaglærte arbeidere, og 43 prosent for faglærte arbeidere.

Gjennom det tjuende århundret var det ikke bare mannen som tjente for å forsørge familien. I første halvdel av det tjuende århundret var det vanlig at eldre barn arbeidet og tjente penger som gikk til familien. Konene hadde også ofte inntekt. I 1925 var 23% av arbeiderkonene yrkesaktive. I 1950 var 16% av arbeiderkonene yrkesaktive. I 1957 hadde dette økt til 31 prosent, og i 1969 til 46%. Konene til ufaglærte arbeidere deltok oftere i yrkeslivet enn konene til faglærte arbeidere.

Barneoppdragelsen forandrer seg også. Tradisjonelt orienterte foreldre la stor vekt på at barna var lydige, rene og underdanige, og det var det viktigste i oppdragelsen. Sosialdemokratiske foreldre derimot la større vekt på flere andre sider ved barnas utvikling, og var mer oppmerksomme overfor barnas utvikling og mindre autoritære.

I de siste tiårene har det blitt lagt mer vekt på barnas utvikling av selvtillit og evne til selv å ta avgjørelser og ansvar.



Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990, tredje del
Forsida
Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: