Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Vitenskap, teknologi og samfunn

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.


Innholdsoversikt

  1. Vitenskap, teknologi og samfunn


Vitenskap, teknologi og samfunn

Her bygger jeg på Wolfhard Webers artikkel: "Science, technology and society in Germany from 1800 to the present".

Hva man har forstått med "vitenskap" har variert opp gjennom århundrene. Fram til 1800 ble det undervist i teknologi innenfor de økonomiske studiene ved tyske universitet. Hensikten var at embetsmenn skulle kunne rettlede handverkere og det praktiske livs mennesker. Men etter 1810 begynte teknologi å bli forvist fra universitetene, siden universitetene ble mer teoretisk orienterte. Universitetene skulle søke etter sannhet og innsikt og tilby mulighet for menneskelig utvikling, og ikke så mye etter praktiske løsninger og ferdigheter.

I hvilken utstrekning var naturvitenskapene grunnlag for teknisk utvikling i Tyskland? Naturvitenskapelig innsikt har utvilsomt vært utgangspunkt for tekniske løsninger. Som regel viste en vitenskapelig nyvinning vei til tekniske løsninger man lenge hadde søkt etter. Men sjelden førte vitenskapelige nyvinninger i seg selv til tekniske løsninger. Og når tekniske prosesser skulle rasjonaliseres var naturvitenskapelig innsikt et nødvendig hjelpemiddel.

Naturvitenskapene utvikler seg etter sin egen rytme, som ikke er bestemt av det omgivende samfunnet, men har sin egen autonomi, og er en selvstendig impuls for å forstå verden, skriver Wolfhard Weber.

Perioden fram til 1880

Det tyske samfunnet

Rundt 1810 utgjorde adelen, det øvre embetsverket og noen få etablerte industriherrer de mest innflytelsesrike kreftene i samfunnet. Medlemmer fra disse miljøene var ofte interessert i å reformere de alderdommelige strukturene til det tyske samfunnet, inkludert utdanningssystemet og den teknologien som ble brukt, og de hadde betydelig handlefrihet i de to første tiårene av århundret. Da tollunionen ble dannet i 1834 ble det organisert interessegrupper som var interessert i måten tollunionen fungerte på. Etter 1848 fikk de tyske parlamentene større innflytelse, og samtaleforeninger og leseforeninger og andre foreninger var virksomme og tillot at tanker kunne bli spredt og utvekslet og diskutert.

Napoleons regime i kongedømmet Westfalen hadde fjernet mange gamle forordninger og tradisjoner som kunne stå i veien for industrialisering, som laugsmonopolene, og disse ble ikke innført på nytt etter at Napoleons regime falt. Dessuten hadde det i Napoleonstida foregått betydelig modernisering av lovverkene i mange tyske stater, som i Preussen og i Bayern. [Om Tyskland i Napoleonstida har jeg skrevet flere kapitler. Et av dem er "Napoleon i Tyskland". Les det.] Det fantes ellers en tradisjon i Tyskland for at staten arbeidet for å utvikle næringsliv. Den har jeg skrevet om i kapitlet "Den nye Disiplinen"

Betydelig og økt interesse for økonomisk utvikling viste seg ved at det ble publisert stadig flere lærde tidsskrift om økonomiske spørsmål og andre forhold i samfunnet. Byråkratiet gjorde en viktig innsats for å reformere Tyskland. Det var innen byråkratiet at de fleste tidlige initiativene ble tatt for å utvikle teknologi og vitenskap i Tyskland etter 1800. Et eksempel var Hardenbergs avskaffelse av laugsrestriksjonene i Preussen i 1810. Før år 1800 hadde de tekniske ekspertene som fantes i Tyskland vært ansatt hos fyrstene, gjerne for militære formål, men også for å utvikle jordbruk og handverk.

Tysk vitenskap

Det var rundt år 1800 at naturvitenskapene stod fram som tydelige vitenskapelige disipliner ved tyske universitet. De begynte i økende grad å orientere seg mot forskning, og til dette formålet ble de tatt inn i universitetene, som nylig var blitt omorganiserte som eliteorgan for det utdannede borgerskapet- Bildungsbürgertum. Naturvitenskapene ble en offentlig sak og den naturvitenskapelige forskning foregikk i den offentlighet som universitetene var sentrum for. De måtte derfor stille spørsmål som ble oppfattet som fornuftige og legitime i den sammenheng forskningen fungerte innenfor. Naturvitenskapene måtte utvikle høvelige redskaper og måleinstrumenter. Arbeidet med å utvikle disse instrumentene betydde mye både for den vitenskapelige utviklingen og for samfunnet, og innebar nye tenkemåter.

Napoleon la ned mange av de tyske universitetene, og resten havnet i et økonomisk uføre, og måtte i kortere eller lengre tid holde stengt. Friedrich Wilhelm universitetet i Berlin åpnet i 1810. Det ga prioritet til de grunnleggende lærde disiplinene framfor nyttige kunnskaper. For første gang inngikk filologer i tyske universitet. De kom til å undervise i Gymnasiene, som var videregående skoler som forberedte til universitetsstudier. I Gymnasiene var latin, gresk og filosofi obligatoriske fag. I 1834 ble Arbitur (Artium) innført. Arbitur var den eksamen som ga adgang til universitetsstudier.

Under disse reformene ble de tekniske fagene helt fjernet fra den høgere utdanningen i Tyskland. Men de naturvitenskaper som kunne hevde at var "naturfilosofi" overlevde ved de filosofiske fakultetene ved universitetene, siden de kunne hevde at de søkte sannheten, og ikke det nyttige. Rettslære overlevde også ved universitetene siden rettslære stod så nært filosofi, og det gjorde også medisin.

Universitetene skulle beskjeftige seg med søken etter sannhet, men man oppdaget at søken etter sannhet ga nyttige virkninger. Medisinen oppdaget hvordan smittsomme sykdommer ble spredt, og dermed kunne de forhindres. Man ble i det hele tatt klar over at innsikt i virkeligheten var et godt grunnlag for fornuftig og effektiv handling - slik kunne søken etter sannhet være nyttig.

Likevel fortsatte tyske universitet rent formell å ekskludere de nyttige fagene. Handelsdepartementet støttet teknisk utdanning ved tekniske skoler eller Gewerbeinstitute. I Berlin ble det bare militærakademiet som undervist på høgste nivå i tekniske fag. I Frankrike ble det undervist i tekniske fag ved École Polytechnique, men i Preussen var man redd for at en slik institusjon skulle spre revolusjonære tanker. Bare i Baden ble det i 1825 opprettet en teknisk utdanning ved Karlsruhe Polytekniske skole, men den fikk liten umiddelbar innflytelse.

Bare i Preussen førte reformene til at det skulle utvikles et system for teknisk og kommersiell utdanning som ikke skulle tjene statens behov for utdannet personell. Denne utdanningen fikk til å begynne med dårlige kår. Først i 1876 fikk denne utdanningen full anerkjennelse som en utdannelse av første rang. De tekniske fagskolene greide også å oppnå høgere status og ble utviklet til fullverdige skoler da Oberrealschulen ble opprettet i 1882.

Innholdet av undervisningen ved de tekniske skolene ble gradvis forandret. En viktig modell var den tekniske høgskolen som var opprettet i 1856 i Zürich i Sveits. Der var undervisningen basert på matematikken. Tysk beundring for denne skolen førte til at tysk teknisk undervisning ble forandret til å konsentrere seg mer om matematikk, fysikk og kjemi. Og til å bli i stand til å anvende disse vitenskapene på et så avansert nivå som mulig.

Teknologi og handel i Tyskland
Den tekniske utviklingen av tysk industri var til å begynne med et forsøk på å innhente det tekniske forspranget som spesielt industrien i England hadde på Tyskland. Etter 1813 finansierte Preussen eksperimentelle verksteder og maskiner for å skape modeller for industrialisering. Staten sluttet med dette etter 1851.

Den teknologiske utviklinga ble også stimulert av innvandrere. Teknisk innsikt ble overført ved at tekniske eksperter flyttet på seg. Det hadde foregått gjennom uminnelige tider [Les om hvordan boktrykkerkunsten spredte seg!] Gjennom mange århundrer hadde de tekniske ekspertene reist ut fra Tyskland. Tyskerne hadde ikke bare lært engelskmennene å trykke bøker, men de hadde også i sin tid lært dem gruvedrift. Men nå reiste de tekniske ekspertene fra Storbritannia til Tyskland. Og de kunne bygge og bruke nytt maskineri og nye transportsystem. De kunne til og med bygge opp hele nye industrier. Også arbeidere som hadde lært å arbeide med ny teknologi ble hentet til Tyskland for å lære tyske arbeidere å arbeide med den nye teknologien. [Om dette har jeg skrevet i kapitlet "Industrialisering og kvinners arbeid", for eksempel under "Bomullsindustrien i Mönchen-Gladbach".]

Imidlertid førte dette kappløpet for at Tyskland skulle ta igjen andre lands tekniske forsprang ikke til at Tyskland utviklet helt nye teknologier og produkt. Det Tyskland lenge prøvde på var å kopiere eksisterende teknologier og med dem produsere kjente varer billigere enn andre. I 1876 argumenterte Franz Reuleaux, rektor ved Berlins tekniske høgskole, for at å satse på å produsere enkle produkt billigst mulig i konkurranse med andre produsenter av samme produkt var ikke måten Tyskland skulle gå fram på for å forsørge sin store befolkning. Han mente at Tyskland måtte anstrenge seg for å forbedre teknologien for at Tyskland skulle kunne skape nye produkt av høg kvalitet.

Tysk økonomi hadde vokst raskt gjennom mange år da den havnet i en krise i 1873. Dette førte til nye tenkemåter i vitenskap, teknologi og samfunn. I 1877 ble det opprettet et patentkontor i Preussen under ledelse av Werner von Siemens, siden nyvinninger innenfor kjemi og elektrisk ingeniørkunst burde patentbeskyttes.

Fra 1880 til 1960-tallet

Det tyske samfunnet

Fra 1880 og fram til 1960-tallet foregikk en svært dynamisk industriell vekst i Tyskland. Denne veksten utgikk fra mange sentra der de forskjellige tyske regionene konkurrerte med hverandre og med utenlandske regioner. Ved første blikk kan det se ut som om Tyskland under Første Verdenskrig, under Weimarrepublikken, under nazistene, og i etterkrigstida har vært ganske ulikt industrielt strukturert. Likevel er det tydelig og klar sammenheng mellom disse periodenes industrielle utvikling, og utviklingen av industri basert på vitenskap under oppsyn av den tyske staten er ganske ensartet gjennom disse periodene. Forestillingene til tyske vitenskapsmenn og ingeniører var orientert mot store nasjonale mål. Det var også et alminnelig utbredt selvbilde i det tyske samfunnet som førte til at man trodde at for å oppnå disse nasjonale målene måtte både utdanning og forskning bli finansiert av staten.

De menn som hadde kommet inn i ledende stillinger i Tyskland i løpet av 1860- og 1870-årene hadde erfaring med den liberale kapitalismen og dens skiftende konjunkturer. De hadde erfart at det ville komme både nedgangskonjunkturer og oppgangskonjunkturer. De trodde på teknisk framskritt, men ikke på at teknikken kunne løse alle problem. I 1873 kom "Gründerkrisen", og Tyskland havnet i en depresjon som varte til midten av 1890-årene. I denne perioden ble sosialistpartiet forbudt, og verdens første trygdelovgivning ble innført. Kartell ble utviklet og beskyttelsestoll for landbruket ble innført. Etter samlingen av Tyskland hadde Tyskland på viktige områder fått mer moderne lovverk.

For å utvikle industriell produksjon er en utdannet arbeidsstyrke nødvendig, og dermed tekniske skoler på ulike nivå. Etter den økonomiske krisen på 1870-tallet ble det vitenskapelige og tekniske utdanningssystemet styrket.

I 1879 ble professorene i de teknologiske vitenskapene likestilt med professorene ved universitetene. I 1899 ble graden "Doktor i ingeniørvitenskap" innført ved den tekniske høgskolen i Berlin og andre høgskoler. Rett etter 1880 ble det spørsmål om å utstyre de elektriske og mekaniske ingeniørene med laboratorier og eksperimentrom. Den nye tekniske høgskolen i Berlin fikk mange studenter da den åpnet, selv om ikke alle de tekniske høgskolene var like heldige. Men antallet studenter som søkte de tekniske høgskolene økte. Den tekniske høgskolen i Darmstadt måtte ha hjelp fra industrien for å overleve siden den fikk få studenter da den åpnet. Industrien ga den hjelp til å opprette en studieretning i elektrisk ingeniørkunst, som sikret framtida for denne tekniske høgskolen.

Den industrielle middelklassen foretrakk den utdanningen som Oberrealschule ga. Den underviste både i moderne språk og alminnelige fag, og i teknologiske fag, og ga adgang til de tekniske høgskolene. Dette skoleslaget ble innført fra 1882 i Preussen, og forbedret den teoretiske kunnskapen til Tysklands teknologiske eksperter. Den førte også til behov for flere godt kvalifiserte lærere i naturvitenskapene, og flere som underviste i dem på høgere nivå.

I det siste tiåret i det nittende århundret ble den tekniske utdanninga på middels nivå omskapt. Som gjengjeld for å akseptere trygdesystemet til Bismarck krevde industrien at staten finansierte et nytt utdanningssystem for teknisk utdanning som ikke krevde Arbitur av nye elever. I Preussen førte dette til at i 1890 ble den technische Mittelschulen opprettet. Dette skoleslaget vokste raskt. I 1893 var det fire slike skoler, og i 1908 var det elleve slike skoler. Etter 1918 ble disse skolene omdøpt til å kalles Höhere Technische Lehranstalten. Disse skolene hadde allerede fra de ble opprettet hatt laboratorier, som de tekniske høgskolene. Disse skolene utdannet en strøm av teknikere som førte resultatene fra den tekniske forskningen ved de tekniske høgskolene inn i den tyske industrien. Dette var av svært stor betydning for å gjøre Tyskland til en industriell og teknologisk nyskapende stormakt.

Ved slutten av det nittende århundret arbeidet mange industriledere for å opprette nye forskningsinstitusjoner i Tyskland. De ville opprette mange nye private stiftelser mange ulike steder i Tyskland. For å binde sammen de konkurrerende regionene i Tyskland utviklet sirkelen rundt keiseren tanken om en stiftelse med sterk teknologisk basis for hele Riket. Tyskland hadde allerede gitt etter for femten års press fra Werner von Siemens og opprettet et forskningsinstitutt i 1886 - Physikalisch Technische Reichsanstalt - som skulle være et sentrum for systematisk studium av bruken av elektrisitet og elektrofysikk, og for det måleutstyret og de redskapene som disse studiene og denne bruken krevde. Tidligere var liknende forskningsinstitutt blitt opprettet ved universitetene for å studere andre tekniske oppgaver og problem, som studiet av jernbaneulykker. Det forskningsinstituttet som Siemens hadde fått opprettet bandt sammen mange forskningsmiljø, både mer teoretiske rundt Hermann von Helmholz og mer praktiske, som utviklet instrumenter, og ga dem mulighet til å samarbeide. Dette instituttet var i stand til å utdanne fagfolk som kunne undervise ved de tekniske høgskolene.

Gradvis begynte de tradisjonelle tyske akademikerne å oppgi motstanden mot opprettelse av vitenskapelige forskningsinstitusjoner utenfor universitetene. Og fortsatt presset de store foreningene til vitenskapsmenn i tekniske fag på for å oppnå dette, spesielt kjemikerne som ville ha et nasjonalt institutt for kjemi. Til slutt erklærte keiseren at han ville opprette en stiftelse, Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissanschaften - KWG - Keiser Wilhelms selskap for vitenskapens fremme. Det ble opprettet i 1911. Oppgaven til det var å fremme samarbeid mellom den vitenskapelige forskning og de som arbeidet med dens praktiske anvendelse. Disse instituttene skulle opprettes i grener som var særlig viktige for forskningen, med et sentrum i Dahlem sør i Berlin. Keiser Wilhelms selskap viste seg å bli en særdeles effektiv vitenskapelig organisasjon. Samtidig ble det en institusjon der vitenskapen og storborgerskapet i Preussen gikk sammen om å dominere samfunnet. Max Weber betraktet Keiser Wilhelms institutt som en statskapitalistisk virksomhet.

Lederne for instituttet skulle utnevnes av staten, men utvelgelsen og finansieringen skulle foregå i samarbeid med private bidragsytere. Eksisterende institusjoner og det Preussiske vitenskapsakademiet kom til å få stor innflytelse på hele prosessen. Naturvitenskapene kom til å bli langt mer framtredende enn forskning på teknologi. I 1914 var det opprettet keiser Wilhelms institutt for zoologi, kjemi, eksperimentell terapi, forskning på kull, arbeidsfysiologi, Bibliothecia Herziana i Roma, biologi, fysiologi og hjerneforskning, fysikk og tysk historie. Instituttet for forskning på kull var det som arbeidet nærmest den opprinnelige tanken, og det gjorde betydelige framskritt. Det ble plassert i nærheten av Essen, og hadde i 1920 gjort betydelige framskritt i produksjonen av koks og i å utvinne gass og flytende brennstoff fra kull og koks, og å syntetisere gummi fra kullprodukter.

Keiser Wilhelms institutt mistet hele sin kapital under inflasjonen, og både instituttene og universitetene led under mangel på finansiering etter Første Verdenskrig. Samtidig ble tysk vitenskap utsatt for internasjonal boikott. Dette førte til at Tysklands fremste vitenskapelige institusjoner i 1921 stiftet "Notgemeinschaft der Deutschen Wissenschaft". Og fra nå av ble det bevilget midler over statsbudsjettet til vitenskapen. Industrien fortsatte å finansiere forskning som den var spesielt opptatt av både gjennom keiser Wilhelms institutt og direkte til den forskning industrien fant mest interessant og nyttig.

Denne utviklinga kom til å føre til at de tre ulike sfærene som vitenskapelig forskning foregår innenfor i Tyskland også i dag ble utviklet. Først er det akademisk forskning, som akademikerne selv styrte over, og som på den ene siden foregikk ved universitetene og de tekniske høgskolene, og på de andre siden i de forskningsinstituttene utenfor universitetene som er nevnt ovenfor, der keiser Wilhelm instituttene har forandret navn til Max Planck instituttene.

For det andre var det industriell forskning. Den forgikk også ved hjelp av statlige penger, etter at det Tyske føderale atomministeriet ble opprettet i 1955, etterfulgt av det Føderale ministeriet for forskning og teknologi i 1982.

Den tredje måten vitenskapelig forskning ble utført på i Tyskland var gjennom statlig dirigert forskning eller forskning utført på oppdrag fra staten og departementene etc. Vanligvis ble denne utført av institusjoner utenfor universitetene.

Selv om akademiene, universitetene, og til en viss grad selv keiser Wilhelms institutt distanserte seg fra anvendt forskning, så ble denne i noen tilfeller akseptert. Etter 1918 var de eneste to kildene for forskningsmidler til keiser Wilhelms instituttene staten og industrien, men industrien ga bare støtte til klart definerte forskningsprosjekt, og ikke generell støtte til forskningen. I 1919 overtok Keiser Wilhelm selskapet forskningen på luftfart som tidligere hadde vært et militært anliggende. Ved å gjøre dette unngikk denne forskningen det forbudet mot militær luftfart som de allierte hadde lagt ned.

I 1928 ble Deutsche Forschungsrat für Luftfahrt stiftet. Men bare begrensede midler ble i de første årene stilt til rådighet for dette. Først etter at nazistene hadde overtatt styret i Tyskland ble større midler stilt til rådighet. Det skjedde i 1936 da Deutsche Forschungsanstalt für Luftfahrt ble stiftet med støtte fra Göring. Som en del av gjenopprustningen av Tyskland fikk det store midler. Det arbeidet da med flymotorer, flyging i høye luftlag og navigasjon av fly, alt sammen knyttet til militariseringen av flygingen. Etter 1942 ble 10.000 vitenskapsmenn satt til å utvikle krigsfly og rakettvåpen.

I 1945 ble de militært orienterte forskingsinstitusjonene oppløst i Tyskland, og forskning av militær betydning ble forbudt.

Fra Øst-Tyskland ble 2000 forskere og teknikere tatt til Sovjet for å arbeide med forskning og utvikling av militær betydning. De vendte tilbake i løpet av 1950-årene. Øst-Tyskland satte opp sin egen forskningsinstitusjon Amt für Technik spesielt for å forske på luftfart. Det ble oppløst i 1961. Det ble også opprettet andre organisasjoner i øst for å arbeide med forskning.

I Vest-Tyskland var mange politikere representert i ledelsen for forskningsinstitusjonene, som i Wissenschaftsrat. Det ble opprettet flere nye store forskningsinstitusjoner.

Etter krigen var det først tenkt at Tyskland ikke skulle få noen sentral overordnet myndighet, men skulle være en rent føderal stat. De allierte prøvde å tiltrekke seg de fremste tyske forskerne. Ferdinand Porsche arbeidet i Frankrike og Werner von Braun flyttet til USA.

Etter 1945 ble de vitenskapelige institusjonene som hadde eksistert i Tyskland bare nølende opprettet på nytt. Keiser Wilhelm selskapet måtte skifte navn for å få fortsette å arbeide, og ble fra 1946 kalt for Max Planck selskapet. I mars 1949 ble Deutsche Forschungsrat opprettet i Göttingen. Det ble sentrum for naturvitenskapelig forskning og fikk under seg de tre vesttyske akademiene og Max Planck selskapet. I 1951 ble dette Deutsche Forschungsrat slått sammen med det Notgemeinschaft som hadde blitt opprettet i 1921 for å bli Deutsche Forschungsgemeinschaft.

Det ble opprettet mange forskningsinstitusjoner i Vest-Tyskland etter Andre Verdenskrig. De skulle hjelpe til med å skaffe Tyskland moderne industri. Blant de forskningsinstitusjonene som var aktive var Max Plancks institutt for kjernefysisk forskning, og Hahn-Maitner instituttet, og Deutsche Elektronen Synchroton. Det ble konkurranse og rivninger blant forskningsinstitusjonene.

Tysk industri og teknologi

I perioden 1880 til 1970, spesielt i den første halvdelen, var Tyskland et foregangsland i vitenskap og teknologi, og det var stolt over dette. I Tyskland ble det ofte knyttet forbindelser mellom naturvitenskapelige forskere og tekniske utviklingsområder der de naturvitenskapelige forskningsresultatene kunne anvendes. Det gjelder fysikk i materialanalyser og elektrisk teknologi, kjemi i forskning på materialenes egenskaper og i medisin, ingeniører i konstruksjon av maskiner og redskaper for forskning og produksjon. Tyskland var rikt på nye tanker og forskningsresultat, og på tanker om bruken av dette. I Tyskland var det mange sentra for forskning og utvikling som både konkurrerte og samarbeidet. Tyskland og disse kreative miljøene trakk til seg mennesker fra mange land.

De vitenskapelige miljøene var svært lite reflekterte med hensyn til forhold utenfor deres snevre spesialitet, og ville ikke innse at sosiale konflikter ikke ble løst ved å bli undertrykket ved å bli innordnet i et hierarki, eller ved utstøtelse. De var ofte motstandere av demokrater og sosialister, og aksepterte heller den nazistiske ideologien.

Den sosiopolitiske forvaltning av teknologisk risiko
Ulykker med teknisk utstyr ble først løst desentralisert og uten statens ledelse. Men fra 1880-tallet av intervenerte den tyske staten stadig oftere, spesielt gjennom ny lovgivning. Så tidlig som i 1838 hadde tyske stater vedtatt lover som krevde erstatning ved jernbaneulykker.

Tyskland overtok de engelske forsikringsløsningene ved ulykker som skyldtes at dampkjeler eksploderte. Eiere av dampdrevne fabrikker opprettet såkalte Dampfkesselüberwachungsvereine, (Dampkjelovervåkningsforeninger) som i 1873 ble etterfulgt av Internationaler Verband der Dampfkesselüberwachungsvereine. I 1884 opprettet Bismarck en Zentralverband der preußischen Dampfkesselüberwachungsvereine som ble gjort ansvarlig for å utføre regulær inspeksjon av dampmaskiner. Til tross for at dette var private foreninger la staten stadig mer ansvar og flere oppgaver på dem: for biler og for materialer som ikke var brennbare, og så videre. I 1936 ble det opprettet en Reichsverband der Dampfkesselüberwachungsvereine. Etter 1946 oppstod regionale dampkjelovervåkningsforeninger. De dannet et eget forbund som fikk store fullmakter. De kom til å inspisere både kjernekraftverk og alle biler og heiser i Tyskland.

Allerede i 1860 hadde arbeidsgiverne fått ansvar for at den teknologien de hadde i bruk ble forsvarlig handtert, og de ble ansvarlig for skader som arbeiderne fikk. I 1878 fikk statens inspektører av industrien innflytelse på den tekniske organisering av maskiner og utstyr i fabrikkene. Fra 1884 var tyske arbeidsgivere nødt til å tegne ulykkesforsikring for arbeiderne. Etter at sosialdemokratene fikk regjeringsmakt i Tyskland i 1969 ble hele systemet modernisert, og et eget departement ble opprettet for feltet.

Elektrisitet
Tidlig i det tjuende århundret begynte masseproduksjon å bli aktuell, og det ble helt nødvendig med standardisering. Tysk industri var sen med å gjennomføre dette. Og arbeidet med rasjonalisering og standardisering begynte først i 1916 under press fra rustningsprogrammene. Presset førte til at definisjonen av Deutsche Industrie Norm ble utviklet, opprinnelsen til initialene "DIN", som man kan ha lagt merke til. Og på 1920-tallet begynte tysk industri å rasjonalisere produksjonen med tidsstudier og samlebandsproduksjon etc.

Siemens var den første elektriske bedriften av betydning i Tyskland. Den var personlig eid og ledet av grunnleggeren, der han tok alle betydelige beslutninger, og den hadde slik en ledelsesmodell som begrenset veksten. Først etter generasjonsskifte og etter at AEG, som hadde en mer desentralisert ledelse med større delegering av myndighet og en annen finansieringsmåte, truet med å overta som den ledende elektriske bedrift i Tyskland, ble Siemens omstrukturert. I 1891 hadde Oskar von Miller vist at det var mulig å overføre trefasestrøm over store avstander med mindre energitap som gjorde det økonomisk. Dette førte til at det ble bygd ut overføringsledninger for strøm i stor målestokk i Tyskland. Et stort forsknings- og utviklingsarbeid kom i gang for å utvikle instrumenter som kunne kontrollere det elektriske nettverket. Etter 1917 dekket det elektriske nettverket ikke bare byene, men nådde også ut på landsbygda, og begynte å binde sammen livsstilen i byene og på landsbygda. Det var også en stor oppgave å utvikle og produsere elektriske apparat som kunne utnytte elektrisiteten på en nyttig måte.

Stålindustrien i Ruhr tok i bruk den nye elektrisiteten som energiforsyning. Først ble varmestrømmen i fabrikkene forbedret ved at spillvarme fra smelteovnene ble utnyttet til å produsere elektrisitet. Så ble kull tatt i bruk for å drive gassgeneratorer og maskiner. De bygde et elektrisk ledningsnett som ble det viktigste i Tyskland, det Rheinsch-Westfälisches Elektrizitätswerk AG. På 1920-tallet strakte høyspentledninger fra dette kraftsambandet seg fra grensen mot Nederland via Køln til Alpene, der det ble produsert vannkraft.

Utbygging av elektrisitet var et viktig politisk spørsmål, og det ble sett på som en viktig oppgave for å forbedre folkets kår.

Kjemikalier
Den industrigrenen der Tyskland var mest overlegen var kjemisk industri. Forskningslaboratoriene til tysk kjemisk industri og universitetene utviklet gjennom sin forskning og patentstrategi fullstendig internasjonal overlegenhet i produksjonen av kjemikalier og kjemiske produkt. Denne industrigrenen ble derfor stor og innflytelsesrik. Den greide i løpet av kort tid å produsere den nitrogengjødningen som Tyskland trengte ved å kombinere teknikker fra elektrisk og kjemisk industri. Derved ble nitrogen syntetisert ved Haber-Bosch prosessen. Også storstilt produksjon av syntetisk metanol ble mulig. Det ble brukt som råmateriale i organisk kjemi, som tilskudd til brennstoff og i produksjon av syntetisk gummi.

Etter Første Verdenskrig var tysk industri engstelig fordi Tyskland hadde lite olje. Dessuten var man redd for energimangel, blant annet siden Tyskland hadde mistet store kullforekomster i Schlesien og i Saar. Tysk industri ville utvikle mulighet til å produsere olje og syntetiske stoffer fra kull, og store anlegg for dette formålet ble bygd opp. De svært store Leunaverkene ble bygd opp for å oppnå dette. Kjemikere, fysikere og ingeniører samarbeidet om dette. I 1931 greide I.G. Farben å utvikle en metode for å spinne sammen syntetiske fibre.

Det ble fra 1933 ført en politikk for å gjøre Tyskland selvforsynt i størst mulig grad, og dette var en viktig grunn til at det ble lagt stor vekt på denne kjemiske forskning og utviklingsarbeidet. Etter 1945 kom de industribedriftene som var bygd opp for å drive med denne utviklinga til å ligge i Øst-Tyskland.

Jern, stål og maskinverktøy
Selv om jern og stål var grunnleggende metall for industrialiseringa, bygde ikke tysk jern og stålindustri opp forskningsinstitusjoner for disse metallene. De store nyvinningene kom til Tyskland fra Storbritannia, og de elektriske prosessene som ble tatt i bruk i begynnelsen av det tjuende århundret kom fra Frankrike. Det var først i 1917 at Keiser Wilhelm instituttet for forskning på jern ble opprettet. Og først på 1920-tallet begynte tyske stålverk selv å sette opp forskningslaboratorier. Det var etter betydelig press fra kundene at tysk stålindustri utførte den forskning og det utviklingsarbeidet som gjorde det mulig å utvikle oksygenprosessen.

Industrialiseringen var ikke bare avhengig av effektiv produksjon av råjern og stål, men også av produkt av høg kvalitet til konstruksjonsformål, som begynte å komme fra 1880-tallet av. Maskinverktøyindustrien ble først dominert av Storbritannia og USA. Men fra 1905 brakte Georg Schlesinger i Berlin nye og svært presise redskapet ut på markedet. Dette ga tysk maskinverktøyindustri en svært sterk posisjon på eksportmarkedene, og den posisjonen har tysk industri beholdt fram til i dag.

Den vellykkede maskinverktøyindustrien var nødvendig for den store motorindustrien, som begynte å oppstå i Tyskland rundt 1900. Samlebandindustriene begynte også å bli utviklet. Og eksplosjonsmotoren ble utviklet. Tyskland hadde mange dyktige teknikere og fagfolk som ville arbeide med å utvikle den, og få tingene til å passe sammen slik at en motor med elektrisk tenning kunne arbeide raskt, selv om Tyskland i utgangspunktet ikke hadde noe stort indre marked for denne motoren og for bilene, både siden Tyskland hadde et førsteklasses jernbanenett med lave priser og siden Tyskland ikke hadde en stor gruppe mennesker med økonomi til å kjøpe de første bilene.

Radio og televisjon
Teknologien for trådløs overføring av informasjon ble utviklet i hard internasjonal konkurranse, der tyske vitenskapsmenn spilte en viktig rolle. Fysikerne, som Heinrich Herz, som studerte bruken av elektromagnetiske bølger, måtte samtidig utvikle de tekniske ideene og de nødvendige instrumentene. Den første trådløse samtalen i Tyskland foregikk i 1913. Regulære radiosendinger begynte i 1923.

Teknologi for å lagre de trådløse sendingene ble utviklet. IG Farben utviklet lydbandet, syntetisk tape med jernspon som kunne brukes for å lagre lyd. Det var et lagringsmedium for lyd, og senere også bilder, som skulle være viktig helt fram til slutten av det tjuende århundret.

Sent på 1950-tallet kom fjernsynet. Men den første fjernsynsoverføring i Tyskland hadde blitt foretatt allerede i 1930.

Aktivitetene til tyske ingeniører og forskere i denne perioden inngikk alltid i deres stolthet for å delta i utvikling av den tyske nasjonen. Styrken til den tyske industriutviklingen var alle de svært mange små forbedringer som ble foretatt i industrien selv (nøyaktighet og grundighet), og ikke de færre svært store investeringene. Tekniske nyvinninger fra andre land som ble tatt i bruk i Tyskland ble først grundig undersøkt, og kanskje under veis endret og forbedret, og dette var en grunnleggende side ved tysk industriutvikling.

Fra 1960-tallet og fram til nåtida

Det tyske samfunnet

Økonomien og produksjonen har de siste 40-50 årene vært langt mer konsumentorientert enn tidligere. Det har også blitt sett på som viktig å involvere større deler av befolkninga i utdanning og vitenskap enn tidligere. Det har vært sett på som viktig å styrke de vestlige landenes vitenskapelige og matematiske opplæring. Men det har ikke vært naturvitenskapene som har fått den største økning i antallet studenter, men språkfagene og samfunnsvitenskapene.

I 1960-årene foregikk også studentprotestene i Tyskland, der det ble protestert mot det som fantes tilbake av gammelt, tradisjonelt hierarki.

Den felles innsigelse som den tyske ungdomsbevegelsen og motstanderne av markedsøkonomien hadde mot den liberale kapitalismen var dens mangel på "sikkerhet" - sikkerhet for syketrygd, og sikkerhet ved ulykker og ved arbeidsledighet, og akseptering av at økonomisk velvære var et politisk spørsmål, og kunne sikres gjennom politikken. Den sosialdemokratiske og liberale regjeringa som styrte Tyskland fra 1969 til 1981 aksepterte dette.

Da det østtyske regimet falt i 1989 erklærte en majoritet av den tyske ungdommen at de var villige til å akseptere at det fantes to Tyskland, og usikkerheten forbundet med sammenslåing var den viktigste grunnen til dette. Men den eldre generasjonen og NATO fikk sin vilje, og Tyskland ble samlet på nytt. Det er et dominerende ønske om sikkerhet som preger forholdet til teknologisk utvikling i Tyskland i dag, og usikkerheten ligger i teknologiens virkninger på miljøet og naturen. Dette går igjen i den skeptiske tyske holdning til genetisk teknologi, selv om dette er den nest hurtigst voksende industrien i Tyskland i dag, etter kjemisk industri.

Tysk vitenskap

Vitenskapelig arbeid i stor skala i Tyskland i siste tredjedel av det tjuende århundret har vært utmerket ved fire karakteristika: Først har det vært samarbeid mellom mange vitenskapelige disipliner og forskergrupper om felles prosjekt. For det andre har forskningen vært rettet mot mål som har vært sett på som nyttige og sosialt og politisk betydningsfulle. For det tredje har finansieringen hovedsakelig kommet fra offentlig sektor. Og for det fjerde har det vært et spenningsforhold mellom den politiske fastsetting av mål på den ene siden og den relative selvstendigheten til vitenskapsmennene på den andre siden.

På 1950-tallet var statens støtte til vitenskapene underordnet den økonomiske politikken og forsvarspolitikken. Staten ga generelle bevilgninger til forskning og vitenskap, og de var ikke gitt til bestemte forskningsprosjekt.

I 1969 innførte det tyske Wissenschaftsministerium en nytt regelverk som fastsatte at store forskningsinstitusjoner skulle finansieres med 90% støtte fra de sentrale myndighetene og ti prosent bidrag fra den delstaten som forskningsinstitusjonen lå i. Forskningsplanlegging, finansiell planlegging, effektivitetsvurderinger og detaljerte kontroller ble tatt i bruk av staten i dens utforming av forskningspolitikken.

Planlegging ble et viktig slagord i mange sammenhenger på 1970-tallet. Mange vitenskapsmenn satte ikke pris på dette, og mente at det ville gå ut over idealet om forskningens frihet. Men forskningen krevde store økonomiske midler, og dette førte til at de bevilgende myndigheters krav om planlegging ble akseptert av vitenskapsmennene.

Dette kan bli sett i forskningen på romfart i Vest-Tyskland fra 1960- og 1970-tallet. I 1962 hadde regjeringa erklært at romforskning og romfart var viktig å forske på. NASA ble sett på som en modell for tysk forskning. Men i 1965 var ikke tysk vitenskap kommet så langt at den kunne legge fram en samlet plan om romforskning. Men det året begynte man å tenke på nytt. For i 1966 hadde tysk økonomi opplevd et tilbakeslag, og tyske vitenskapsmenn flyttet fra Tyskland. I mars 1968 opprettet vitenskapsdepartementet en arbeidsgruppe for forskningsplanlegging for luftfart og romfart og for å slå sammen de institusjonene som var aktive på dette feltet. De ble slått sammen til Deutsche Forschungs- und Versuchsanstalt für Luft- und Raumfahrt. I denne perioden ble planlegging nøkkelbegrepet som styrte grunnforskningen, selv om forskerne selv lenge hadde drevet med planlegging av sin forskning.

I 1968 ble Gesellschaft für Mathematik und Datenverarbeitung opprettet, og dette var et ledd i planlegging av å gjøre datamaskiner til brukbare verktøy, for på denne tida kom det ofte datamaskiner uten at det fantes dataprogram for de datamaskinene som ble laget og solgt og kjøpt. I denne situasjonen hadde det maskinuavhengige programmeringsspråket ALGOL blitt sentralt for et forskningsmiljø. Og i slutten av 1960-tallet hadde informatikken begynte å bli utviklet til en vitenskap. I 1962 hadde det tyske datamaskinsentret i Darmstadt blitt grunnlagt av Deutsche Forschungsgemeinschaft som et regnemaskinsentrum og et sentrum for forskning på numerisk matematikk.

Det ble gjort forsøk på å samordne de store forskningsinstitusjonene i Tyskland ved å opprette Arbeitsgemeinschaft der Großforschungseinrichtungen, som skulle koordinere de felles interessene til forskningsinstitusjonene. Planleggingen inkluderte omorganisering av store forskningsinstitusjoner, og det var ingen enkel oppgave siden tyske arbeidstakere, og spesielt offentlig ansatte som har vært ansatt i mer enn fem år i ei og samme stilling, har et svært sterkt stillingsvern. I 1996 hadde Tyskland 16 store forskningssentra, inkludert tre i det tidligere DDR. Disse sentrene var for det meste privat organisert men offentlig finansiert, og har omkring 25.000 ansatte. I tillegg har Max Planck selskapet sytti forskningsinstitutt, og Fraunhofer driver 36, og i tillegg kommer universitetene.

I Øst-Tyskland ble det opprinnelig lagt svært stor vekt på industriell forskning, og gjennom vitenskapsakademiet ble den gikk langt mer penger enn universitetenes forskning fikk. I 1961 fikk universitetenes forskning 17 millioner mark, mens vitenskapsakademiet fordelte 140 millioner mark til forskning. DDR ville delta i alle de typer forskning som det ble drevet med i vest. DDR ville også at det ble utført framragende forskning i landet, f.eks. i kjemi. Under Walter Ulbricht var det forsøk på å bygge opp DDR til en modellstat for en sosialistisk økonomi som skulle ledes gjennom departementet for Vitenskap og teknologi og dets planlegging av forskningen. Men dette forsøket ble mislykket, og Ulbricht måtte gå av i mai i 1971. Honecker valgte en ny strategi som tilbød økt konsum, og han tillot Günter Mittag å opprette store konglomerat der enheter kunne drive uten lønnsomhet, siden dette ble gjemt bort blant alle produksjonslinjene. DDR greide ikke å oppnå den produktiviteten som ble oppnådd i vest.

Den viktigste forandringen i tysk vitenskap og teknologi i denne tida skjedde antagelig i utdanningssystemet. Den amerikanske sputnikredselen virket også i Vest-Tyskland. Det føderale vitenskapsrådet kom i 1960-62 med en serie anbefalinger for utvikling av vitenskapelige høgskoler. Disse høgskolene ble betydelig utvidet, spesielt mellom 1965 og 1975. Den raskeste veksten foregikk i Fachhochschulen. De er på nivået rett under de tekniske universitetene. På 1980-tallet ble tyske politikere entusiastiske over denne tekniske utdanningen. Den er treårig, og studentene har sterk tilknytning til undervisningsstedet mens de tar utdanningen. Under disse Fachhochschulen er det lag av Fachoberschulen som ikke krever at elevene har arbitur. Under dette er den delte yrkesopplæringen, som er delt mellom læretid og skoleundervisning, der alle elevene deltar i begge.

I de siste tiårene har det foregått en relativ reduksjon i bevilgninger til vitenskap og utdanning i Tyskland. Mens antallet studenter har blitt fordoblet siden 1975 har antallet lærere knapt økt. I tillegg har flere nye universitet blitt opprettet, men bevilgningene til universitetene har stagnert. Dette har forandret de tyske universitetene. For studentene virker universitetene stadig mer som en fortsettelse av skolen. Etter 1990 ble universitetssystemet i øst samordnet med universitetssystemet i vest: Vitenskapsakademiet med alle sine 24.000 vitenskapsmenn ble tilknyttet det forskningssystemet som fantes i vest, og det østtyske gymnasium fikk et trinn til. Nå står Tyskland overfor strukturelle reformer for å oppnå harmonisering med det systemet som skal gjelde innenfor EU. Dette kan føre til store endringer innenfor teknisk utdanning. Dessuten har det kommet til private høgskoler innen utdanningsretninger som krever små investeringer per student, som utdanning i økonomi og bedriftsledelse. De tekniske høgskolene retter nå oppmerksomheten mot å forbedre studentens sosiale ferdigheter, spesielt deres evne til å presentere teknisk utvikling og tekniske produkt i den økonomiske og politiske sfære.

Tysk industri og teknologi

De siste 40-50 årene har stadig flere vareslag inntatt tyske husholdninger, som vaskemaskiner og fjernsynsapparat og oppvaskmaskiner. Tyske produsenter har tapt markedsandeler til japanske produsenter av denne typen apparater. Ved hjelp av kopiering, større presisjon og lavere utgifter og digitalisering har japanske produsenter hatt stor framgang. Tyskland har tapt blant annet på grunn av at statusmarkeringer blant de tyske ingeniørene gjør det vanskelig å legge om produksjonen og salget. Andre tradisjonelle forhold som har gjort det vanskelig å foreta raske tilpasninger til endrede forhold er tradisjonelle tankemåter og skarpe skillelinjer mellom avdelingene for forskning, produksjon, reparasjon og salg. Sterke kartell i tysk jern, stål og kull industri har ikke lett for å foreta endringer.

Konklusjon

Wolfhard Weber slutter med å skrive at to viktige spørsmål vil være sentrale for utviklingen av samfunnet, teknologi og vitenskap, og forholdet mellom dem framover.

Utviklingen av vitenskap og teknologi i Tyskland i det siste to hundre år har på en tydelig måte vært bestemt av Tysklands utvikling av sin selvforståelse som nasjon (og visa versa). Spørsmålet er om denne selvforståelsen kan overføres til Europa, eller om tysk identitet vil overleve som en tydelig regional identitet i Europa.

Fram til nå har nesten alle tyskere som har deltatt i utdannelse og vitenskap, og direkte hatt fordel av disse, gjort det uten egne utgifter til systemet. De har fått utdannelse uten å betale noe for denne, og de har gjennomført forskning og teknisk utviklingsarbeid, som det offentlige har betalt. Spørsmålet er om dette vil fortsette. Eller om Tyskland vil overføre i det minste noen av utgiftene til utdannelse og forskning til de som direkte nyter godt av dette. Dette vil igjen gi industrien langt sterkere innflytelse, og den har tradisjonelt ikke vist noen interesse for annen forskning enn den som direkte tjener dens forretningsinteresser.


Lenker:
Neste kapittel
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990, tredje del
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: