Befolkning og Økonomi 1800-1990.

Levestandarden

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er artikler fra boka
"Germany. A New Social and Economic History - Since 1800"
redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy.


Innholdsoversikt

  1. Levestandard


Levestandarden

Her bygger jeg på Jörg Batens artikkel: "Anthropometrics, consumption, and leisure: the standard of living"

Hva betyr "levestandarden" for menneskene?

Jörg Baten begynner artikkelen sin med å skrive at en dagarbeider i Bayern i det nittende århundret hadde to drømmer: et vidunderlig måltid med så mye smør som han greide å spise og stor nok inntekt til at han kunne gifte seg. Mens en vellykket arkitekt i 1979 i Dresden var lei av å reise til Svartehavskysten og hadde et ønske om å se Sør-Frankrike, ønsket hans kollega i Hamburg bare å kunne leve uten frykt for å bli arbeidsledig. En soldat under Første Verdenskrig satte levestandard lik det å komme heim uten alvorlige skader.

Disse personene hadde et felles ønske om høg inntekt, et langt og sunt liv, og et godt kosthold. Men de la vekt på ulike ting, retten til å gifte seg, mulighet til å reise, jobbsikkerhet, forventninger om et langt liv, kosthold og helse, inntekt og sosial status. Det er mange måter å anslå livskvalitet på. Vi skal se nærmere på komponenter og indikatorer i det følgende.

Inntekt og priser: Realinntekt reflekterer kjøpekraft over tidsperioder, geografiske enheter og sosiale lag. Målt i form av BNP per capita eller i realinntekt er det den mest vanlig brukte indikator for levestandard.

Forventet livslengde: Den gir en indikasjon om helsetilstand.

Utdannelse: Evnen til å lese og skrive, og mer sofistikerte sider ved utdannelsen kan sette mennesker i stand til å leve mer fullverdige liv. Utdanning setter ofte mennesker i stand til å oppnå større kjøpekraft i framtida.

Inntektsulikhet: Folk vurderer ofte sin inntekt i forhold til det de ser som mulig å oppnå. Den oppfattede levestandarden er ofte berørt av ulikheter i inntekt. Sterke avvik mellom virkelig kjøpekraft og oppfattet kjøpekraft er ganske vanlig.

Sosial status: Lykken til bestemte grupper i samfunnet avgjøres ikke bare av kjøpekraft, men også av måten resten av samfunnet verdsetter deres sosiale status på.

Fritid: Antallet arbeidstimer per dag eller per år er viktig for levestandarden, spesielt når man vurderer de enormt lange arbeidsdagene for barn i det nittende århundret.

Andre komponenter: det er mange flere komponenter i levestandarden, som frie individuelle valg, politisk frihet, og muligheten til å kjøpe bestemte produkt. Disse kan være vanskelig å måle og anslå.

Denne multidimensjonaliteten til menneskelig velferd kan ikke bli fanget inn fullt ut i en oversikt over to århundrers tyske levestandard. Her vil det bli prøvet å identifisere en grunnleggende indikator som kan måles i hele tidsperioden, og så å sammenlikne de andre levestandardskomponentene med denne indikatoren.

Jörg Baten velger legemshøyde som den primære indikatoren han vil bruke. I nyere forskning er den blitt mye forsket på, og mange målinger som er gjort opp gjennom tidene er gjennomgått. Den gjennomsnittlige legemshøyden i ei befolkning reflekterer befolkningas levestandard. Den forteller først og fremst om kostholdet, men også om helsetilstanden, sykdommer og fysisk slit. Denne indikatoren er tilgjengelig for Tyskland for de siste to hundre årene for mange ulike grupper som vi ellers bare har få statistiske opplysninger om.

Legemshøyden er sterkt påvirket av kostholdet, og kostholdet er en god indikator for ulike sider ved levestandarden. Kvantiteten og kvaliteten på kostholdet er for det mest bestemt av inntekten, eller mer presist av konsumet. To tredjedeler av konsumet i det nittende århundrets lavere klasser i Tyskland var mat. Og denne andelen var enda på 1950-tallet så høy som 50%. Kostholdet påvirket kroppshøyden og helsetilstanden. Underernæring regnes også for å henge sammen med dårlig utvikling av barns intellektuelle og motoriske evner, slik at i noen situasjoner kan det være sammenheng mellom kroppshøyden og utdannelsesnivået.

Slik kan kroppshøyden fortelle om mange av komponentene i befolkningas levestandard. Spesielt interessant er de periodene der biologiske indikatorer og kjøpekraft avviker fra hverandre. De avvek fra hverandre under nazismen. Under denne perioden med økende inntekt i Tyskland var det antropometrisk nedgang, og dette har fått historikerne til å revidere sine anslag om hva som skjedde med levestandarden i Tyskland under nazismen.

Her vil legemshøyden bli brukt som en sentral indikator for å vurdere levestandarden i Tyskland gjennom de siste to hundre årene, men den vil også bli kombinert med andre mål for levestandard når disse er tilgjengelige. Og vi vil se på hva som faktisk blir målt med ulike indikatorer for levestandard.

Det tidlige nittende århundret:

De tyske jordbruksreformene

I det tidlige nittende århundret var Tyskland utvetydig et jordbrukssamfunn. Den viktigste debatten om levestandarden i det tidlige nittende århundrets Tyskland fokuserte på landbruksspørsmål: landbruksreformenes ("Bauernbefreiung") innflytelsen på levestandarden. Disse reformene forandret de sosiale forholdene og det økonomiske systemet som den majoriteten av den tyske befolkninga som levde av jordbruket levde under. [Disse reformene har jeg skrevet om i flere kapitler, for eksempel i kapitlet "Junkernes politikk" og i kapitlet "Bøndene i Preussen 1760-1811" og i kapitlet "Napoleon i Tyskland". Bakgrunnen for reformene har jeg også vært inne på i kapitlet "Jordbrukskonjunkturer 1500-1800".] Reformene gikk ut på at bøndene "ble frigjort fra jorda", ved at livegenskapet ble opphevet, men bøndene ble ikke derved automatisk frigjort til noe. Mange av dem mistet bare sin tidligere rett til å leve av og å arbeide på den jorda de hadde levd av. De måtte enten gi fra seg mye av den jorda de tidligere hadde drevet til godseierne, eller bli jaget bort eller bli løsarbeidere i jordbruket.

Det har blitt hevdet, blant annet av Georg Friedrich Knapp i 1887, at dette økte produktiviteten i jordbruket, men også førte til økt fattigdom blant en stor del av bøndene og jordbruksarbeiderne, som kom i en mer utrygg situasjon. I Preussen måtte de bøndene som hadde noen form for eiendomsrett til jord løse ut denne retten ved å betale til godseierne. Og det de betalte var en stor del, 30%-50%, av den jorda som de hadde hatt rett til, som ble overtatt av godseierne. Og mange av bøndene mistet hele den jorda de hadde hatt rett til å drive. Fattigdommen til underklassen på bygdene, spesielt ved midten av det nittende århundret, er av mange historikere sett på som et resultat av denne reformen.

Den andre virkningen man har sett av denne reformen, utviklingen av et landsbygdproletariat, har også blitt forklart ut fra den langsiktige utviklingen av et kapitalistisk jordbruk, og ikke ut fra disse reformene.

I det som følger vil først tidspunktene for jordbruksreformene bli vurdert samt noen teoretiske spørsmålsstillinger som angår dem. Deretter vil det empirisk bli fastslått hvordan de ulike typene jordbruksreformer i utvalgte regioner av Tyskland berørte mål på levestandard i disse regionene.

I Preussen var en av de viktigste hendelsene under "bondefrigjøringen" de "Preußische Reformen" fra 1807 og 1811. Disse ville klargjøre arbeidsforhold og spørsmålet om livegenskap. I Preussen var 1820-årene den perioden der de største endringene foregikk. I Bayern og Württemberg derimot, forgikk jordbruksreformene mye senere, og de viktigste reformene kom først etter revolusjonene i 1848. I Saksen ble jordbruksreformene påbegynt på 1830-tallet, og fikk rykte for å ha blitt utført uten å ha påført bøndene vesentlige ulemper. Forholdene var de samme i Hannover og Baden. Der begynte reformene tidligere, men de ble fullført ganske sent. I disse delene av Tyskland ga finansinstitusjoner hjelp til bøndene for å sette dem i stand til å betale ut jordherrene, og bare svært få bønder mistet gårdene sine.

Forskjellene i tidspunkt for reformene var viktig. På grunn av at Preussen gjennomførte det meste av sine jordbruksreformer i løpet av 1820-tallet og i tiårene som fulgte rammet hungerskrisen på 1840-tallet de gruppene som hadde lite og ingen jord svært hardt. Bayern, Württemberg og Baden hadde i tillegg fordel av at deres jordbruksreformer stort sett ble gjennomført etter midten av det nittende århundret, da det ikke forekom noen stor sultkrise. I disse områdene kan ikke sulten midt på nittenhundretallet føres tilbake til jordreformer.

Var det nødvendig at jordherrene fikk erstatning for at livegenskapet ble opphevet og at bøndene ble fritatt for plikten til å arbeide uten lønn for godseierne? Og dersom godseierne burde få erstatning, burde så hele erstatningen betales av bøndene, eller burde staten betale en del av erstatningen, som staten gjorde i Baden? Dersom man går med på at godseierne burde få erstatning, reiser det en del økonomiske spørsmål, er det mer effektiv å pålegge bøndene en langsiktig forpliktelse som virker som en ekstra skatt, eller å ta en del av jorda fra bøndene og la dem være gjeldfrie etter dette? Svarene avhenger av både produktiviteten til gårdene og rikdommen til bøndene, og den optimale størrelsen til gårdsbrukene.

I følge Dickler var den langsiktige trenden utvikling mot større bruk som hadde mulighet til å organisere korneksport. Dersom kornproduksjon for eksport var det mest lønnsomme øst for Elben, så skulle junkerne ha vært i stand til å betale gode lønninger. En rimelig og fornuftig fordeling av inntektene fra jordbruket kunne ha gitt høgere inntekt til alle enn en alternativ jordbruksøkonomi der jorda ble delt opp i mange mindre gårdsbruk. Men det politiske systemet øst for Elben forhindret at dette kunne skje siden bøndene og jordbruksarbeiderne ikke hadde mulighet til å organisere seg i fagforeninger som kunne kjempe for høgere lønn. Jordbruksreformene kan heller ha stabilisert junkernes herredømme, og de forhindret politiske endringer. Reformene kan indirekte ha redusert utdanningsnivået, siden junkerne motsatte seg å bruke penger til utdanning av allmuen, og i den utstrekning reformene stabiliserte junkernes herredømme hadde reformene denne virkning. Og dette var antagelig den største ulempen med reformene.

Dessuten må man være oppmerksom på at Dickler mente at storskala landbruk bare var mest effektivt før 1870-tallet. Ut på 1880-tallet var det kapitalistiske systemet øst for Elben i krise på grunn av økt konkurranse fra korneksportører i Amerika og i Russland. I denne krisen greide bøndene i vest og nord, som hadde lagt om til produksjon av kjøtt og meieriprodukt, seg mye bedre.

Jörg Baten mener at det ikke lar seg gjøre å måle virkningene av reformen på levestandarden empirisk. Men han mener at Knapps tese om at den i seg selv skapte økt fattigdom på bygdene ikke finner støtte. Saksen med sitt rykte for milde landbruksreformer ga likevel befolkninga en dårlig levestandard. Kostholdet i Saksen var noe av det verste i Tyskland, og dødeligheten var høgere enn gjennomsnittlig, og ulikhetene i inntekt var store, siden gjennomsnittsinntekta i Saksen var relativt høg samtidig som lønningene som ble betalt i Saksen var lave.

I Bayern, der reformer ble gjennomført sent, var det stagnerende levestandard. Gjennomsnittshøgden til befolkninga økte ikke fra 1820 til midten av århundret, og reallønninga sank. Dødeligheten steg ut over i 1840-årene. Ulikhetene både i kosthold og i rikdom økte tydelig i Bayern i første halvdel av det nittende århundret. Mens bøndene var i stand til å beholde den samme legemshøyden gjennom første halvdel av århundret, ble dagarbeiderne to cm kortere. Det virker som om hungerskrisen i midten av det nittende århundret også rammet Bayern, selv om det ikke var gjennomført noen jordreformer i Bayern.

En mulighet til direkte sammenlikning finner man i ulikhetene i jordreformene innen Preussen. De kan kategoriseres på en skala fra milde til harde i henhold til hvor mye jord bøndene mistet. I den østlige delen av provinsen Preussen hadde bøndene tidligere for det meste blitt eid av staten og behandlet forholdsvis mildt. Og jordreformen behandlet dem mildt. I de østlige provinsene Posen og Pommern derimot mistet bøndene en spesielt stor del av den jorda de tidligere hadde drevet og ble avhengige jordbruksarbeidere, så her må jordbruksreformene kalles for harde. I tillegg var mange bønder i de vestlige provinsene Rhinland, Westfalen, provinsen Saksen, og til og med i Brandenburg, rike nok til betale ut jordherrene fullt ut med en rund sum penger. Disse forskjellene skyldtes ulike forhold i utgangspunktet, og ikke myndighetenes politikk. Reformene ble milde siden bøndene mistet lite jord. I Schlesien derimot mistet bøndene mye jord.

Hvilken innvirkning på levestandarden hadde reformenes mildhet eller hardhet? Hvordan kan endringer i levestandarden måles her?

Jörg Baten foreslår at en måte å måle levestandard på er å undersøke endringer i befolkningas gjennomsnittlige legemshøyde. Legemshøyden ble målt de da unge mennene kom til sesjon. Måleresultatene avgjorde om folk ble avvist som soldater fordi de var for små eller akseptert som soldater. Hvor stor andel av rekruttene i et distrikt som ble avvist fordi de ikke oppfylte hærens minimumskrav til legemshøyde forteller noe om levestandarden i distriktet sammenliknet med andre distrikt, eller samme distrikt til andre tider.

Virkningene av jordreformene kan ha vært ulike i byene og på landet. I de østlige landbruksområdene var ernæringssituasjonen i 1831 verst i provinsene Preussen og Posen, og bedre i Pommern og Brandenburg. Slik førte både milde og harde reformer til høye og lave avviselsesrater på grunn av høyde. Dette peker sterkt på at jordreformene ikke hadde noen systematisk innflytelse på levestandarden. Det samme er tilfelle for avviselserater mellom 1831 og 1854. Det var mindre økning i den landlige delen av provinsen Preussen enn i provinsen Posen, og mye mindre økning enn i Brandenburg. Økningen i avviselserate var høyere i provinsen Preussen enn i Pommern. Siden både Posen og Pommern ble utsatt for en hard jordreform ser det ikke ut til at jordreformen hadde noen systematisk virkning på levestandarden.

Avviselsesratene i de østlige provinsene i Preussen var enormt høge, mye høgere enn i det rikere vest. De vestlige delene gjorde det allerede i den tidlige perioden bedre. For eksempel ble i Westfalen bare fire prosent av de som møtte på sesjon avvist, i Rhinland bare ti prosent. Selv om avviselsesratene økte fra 1831 til 1854 forble de lavere enn i øst. Ratene i Westfalen økte med sju prosent og i Rhinland med elleve prosent. De distriktene der det var synkende avviselsesrater var de distriktene der de store urbane handelssentra i øst lå. Ernæringsstatusen ble forbedret i Brandenburg (Berlins avviselsesraten ble redusert med sju prosent), provinsen Preussen (Danzigs avviselsesrate ble redusert med 14 prosent), og Pommern (Stettins avviselsesrate ble redusert med fire prosent og Stralsunds med tre prosent). Man kunne kanskje slutte at dette skyldtes at kommersialiseringen av jordbruket førte til at mer mat ble solgt til byene. Men dette krever mer forskning.

En annen måte å anslå levestandarden på er å undersøke dødelighetsratene. Hans-Heinrich Bass anslo hvor mange befolkningskriser det hadde vært fra 1816 til 1859 ved å definere et kriseår som et år der befolkningstilveksten var mindre enn 50% av normalt. Dette er brukbart for sammenlikning mellom landsbygdområder. Resultatene gir ikke støtte til tesen til Knapp om at jordreformene hadde ansvar for krisen i levestandard i Tyskland ved midten av det nittende århundret. I provinsen Preussen med dens mildere reformer var det flere befolkningskriser enn i distriktene med hardere reformer. Pommern kom best ut på denne måten, enda bedre enn de vestlige provinsene, til tross for sin raske befolkningstilvekst.

Hva kan vi konkludere om hvordan det nittende århundrets jordreformer virket på levestandarden? Man ser ingen direkte virkning, men jordreformene kan ha stabilisert junkernes herredømme, og dette herredømmet var uheldig både på kort og på lang sikt, og på lang sikt hindret det utvikling av bedre levestandard.

Industriell utvikling og tysk levestandard i det sene nittende århundret

I det nittende århundret ble Tyskland industrialisert. Denne utviklinga tok fart i 1860-årene. De store industribyene begynte å trekke til seg mange flere mennesker, og da Første Verdenskrig begynte var Tyskland blitt et industriland. Hvordan virket industrialiseringa inn på levestandarden? Mange tyske historikere har hevdet at industrialiseringa skapte "det sosiale spørsmålet". Dette er spørsmålet om arbeiderklassen fikk bedre eller dårligere levestandard mens industrien ble bygd opp.

Vi kan vente at lønningene som industrien betalte var høgere enn lønningene på landsbygda, siden det var dette som dro folk fra bygdene til industrien. Men helsetilstanden kan ha blitt verre for de som levde i disse områdene siden vann og sanitære installasjoner var mangelfulle, og siden smittsomme sykdommer lett kunne spre seg under de forholdene folk levde under i industriområdene.

For å begynne å utforme et svar begynner Jörg Baten med å sammenlikne hvor langt industrialiseringen var kommet i ulike regioner i Tyskland, og jevnfører dette med flere ulike indikatorer for levestandard.

Et mål for industrialisering av en region er hvor stor andel av befolkninga som arbeider utenfor jordbruket. Etter dette var Saksen, Rhinland og Westfalen de mest industrialiserte regionene i Tyskland tidlig i det nittende århundret. Den industrielle kjerneregionen i Saksen var omgitt av en større industriregion som strakte seg fra Breslau i Schlesien til Hildesheim og Potsdam. De regionene som var mest dominert av jordbruket var ved østgrensen til Tyskland, og i Sør-Tyskland, og i nordvest mellom Münster og Mecklenburg. Denne strukturen holdt seg ganske uforandret gjennom det følgende århundret.

Det ser ut til at i de mest jordbrukspregede områdene er dødeligheten størst, og i de mest industripregede områdene er dødeligheten minst. Det virker som om den høgere inntekta som industrien kunne gi var tilstrekkelig til at industribefolkninga fikk et sunnere kosthold og leveforhold. De mest dødelige regionene var jordbruksregionene i det østlige og sørlige Tyskland, mens de industrialiserte regionene kom bedre ut. Et unntak var Saksen, spesielt Leipzig og Zwickau, som hadde dødsrater som var over gjennomsnittet.

Et annet unntak fra den dødelige virkningen som jordbruket hadde for levestandarden var de nordvestlige jordbruksområdene som Aurich og Schleswig, som hadde den høgste levealderen. Dette var områder som hadde spesialisert seg på kvegdrift som var en lønnsom virksomhet i denne tida. Positivt for levealder og helse var det forholdet at innbyggerne her hadde billig adgang til melk, siden det ble produsert mye melk i et kvegdistrikt, og melk var billig på produksjonsstedet siden den ikke var lett å transportere. Dette ga god tilgang på proteiner.

Proteintilgjengeligheten viser seg også i høyden på de militære rekruttene. Saksen var den tidligst industrialiserte regionen i Tyskland, og der var produksjonen av protein liten i forhold til størrelsen på befolkninga, og rekruttene fra Saksen var svært små. Tilsvarende nivå av feilernæring var å finne i Schlesien og i den preussiske delen av Saksen, spesielt Magdeburg, Erfurt og Merseburg. Men fra Westfalen kom det høge rekrutter. Ekstremene for jordbruksområdene var de gode forholdene i nordvest og den sterke underernæring i sør (Bayern) og i det preussiske nordøst.

Dersom disse indikatorene for levestandard blir sammenliknet med andre indikatorer, som utdannelse, finner man samsvar. Utdannelsesnivået var høgere i vest enn i øst. I 1841 kunne så mye som 93% til 98% av befolkninga i vest lese. Men i Posen kunne bare 59% av den polske befolkninga lese. Unntaket fra sammenhengen mellom gode resultat på mange indikatorer, eller dårlige på mange indikatorer, var Saksen. Leseferdigheten var tidlig svært utbredt i Saksen, der så mye som 98,8% av befolkninga kunne lese på 1840-tallet, selv om både kostholdet var dårlig og levealderen var lavere enn gjennomsnittet for Tyskland.

Dersom forandringer over tid blir undersøkt blir bildet et noe annet. Harald Frank har hevdet at den raske utviklingen av industrien i Ruhr fikk dødeligheten til å øke på 1860-tallet. Stemmer det? Industrialiseringstakten kan defineres som vekst i industrisysselsetting i en region fra 1849 til 1882. De regionene som hadde rask vekst i sysselsetting utenfor jordbruket (mer enn ti prosent) kan ble skjelnet fra en mellomgruppe og fra de som sakte ble industrialisert med en vekst på fem prosent eller mindre. Mellom 1859-1865 og 1872-1875 økte dødsratene sterkere i de regionene der industrialisering foregikk raskest, mens regionene med langsommere industrialisering ikke hadde vekst i dødsratene mellom disse tidlige periodene. Men i senere perioder gjorde de regionene som raskt ble industrialisert det bedre. Så tidlig som i 1879-82 var dødelighetsratene i de raskt industrialiserende regionene lavere enn i de regionene som langsomt ble industrialisert. Og denne trenden fortsatte til 1925-28. Den korte perioden på 1870-tallet med høgere dødelighet i regionene med hurtig industrialisering kan skyldes at kolera, tyfus og tuberkulose spredte seg lettere i store industribyer enn på landsbygda.

Perioden med uforholdsmessig mye høgere dødelighet i regioner som raskt ble industrialisert var forholdsvis kortvarig i Tyskland, spesielt sammenliknet med Storbritannia. Den vanskelige matvaresituasjonen i det sene attende og det tidlige nittende århundrets Europa berørte lite den tyske industrialiseringa, siden den omfattet så små områder og befolkninger på denne tida, selv om den medvirket til høg dødelighet i industriområdene under den første fasen av industrialiseringa av Storbritannia. Da tysk industrialisering akselererte på 1860-tallet og i det siste tiåret i det nittende århundret var matvareforsyningene ikke problematiske, siden internasjonal matvarehandel, og transportteknologien, var langt bedre utviklet.

Likevel la den unge industrien press på folk, for eksempel gjennom den svært lange arbeidstida. Et anslag for lengden på arbeidsveka omkring 1860 er at den var på 80 timer, og et annet anslag er at den var 65 timer. I 1910-14 var arbeidsveka på 57 timer.

Den tyske industrialiseringa etter 1850 førte bare til kortvarig reduksjon av noen av levestandardskomponentene. Tiårene fra 1860 til slutten av århundret var preget av framgang, et tidsrom der den gjennomsnittlige levealderen ble lenger og kostholdet ble bedre, noe som også viste seg ved økende legemshøyde. Selv på landsbygda i Bayern, der det i 1860 gjennom lang tid hadde vært stagnasjon og synkende reallønninger, snudde utviklinga til det bedre etter 1860. Og i det siste tiåret av århundret begynte en kontinuerlig vekst i livslengde.

Krigstid, usikkerhetstid

Den Første Verdenskrig

Krig, sult og sykdom har alltid gått sammen. Militære blokader skaper sult, og epidemier følger sulten. I 1916/17 var det sult i Tyskland. Da hadde det vært sterk økonomisk vekst og gode tider i Tyskland i tre tiår, og sult og nød hadde syntes å være utryddet for godt. Fra 1890 til 1913 hadde forsyningen av animalsk protein økt med 26% per capita. Det hadde vært stor framgang i Tyskland før krigen.

Før krigen importerte Tyskland 19 prosent av kalorikonsumet og 27% av proteinet. På grunn av den allierte blokaden ble forsyningen av protein et stort problem under krigen.

Siden det kreves langt flere kalorier i form av korn for å produsere kalorier i form av animalsk protein ble det i 1914/15 besluttet å avlive de fleste grisene i Tyskland. Fra august 1914 til april 1915 ble en tredjedel av grisene i Tyskland slaktet. Dette førte til at mer korn ble tilgjengelig for menneskene. Men det var ikke lagringskapasitet for ekstra korn, så det ble liggende på gårdene. Og der ble det til ekstra for til de grisene som fortsatt fantes.

De tyske byene led under matmangel. Men sult var det bare vinteren 1916/17 og sommeren 1918, mener Avner Offer, selv om det var mangel på animalsk protein.

En annen måte å måle virkningen av matmangelen på er å måle forandringer av folks høyde. I Stuttgart ble skolebarnas høyde målt hvert år fra 1911. Disse målingene viser at skolebarna vokste mindre under Første Verdenskrig enn både før og etter krigen. Dette tyder på alvorlig redusert levestandard.

Også andre kilder bekrefter at det var alvorlig sult i Tyskland vinteren 1916/17 og sommeren 1918. Og det var den verste hungersnøden Tyskland var utsatt for i det tjuende århundret.

Årene under Weimarrepublikken og Verdens økonomiske krise

Den økonomiske utviklinga under Weimarrepublikken var svært ustabil. Den begynte med inflasjonen som ble avsluttet med hyperinflasjonen. Og til slutt ødela den verdensomfattende depresjonen Weimarrepublikken. Men mellom hyperinflasjonen og depresjonen var noen bedre år.

I store industribyer som Stuttgart og Leipzig økte legemshøyden svært sterkt under Weimarrepublikken. I 1921 var nivået fra før krigen oppnådd på nytt, og deretter fortsatte veksten helt fram til rundt 1931. Etter det, under krisen, økte høyden enda så vidt i Stuttgart, mens veksten stagnerte i Leipzig. Fra 1919 til 1931 var økning i legemshøyde på 6,7 cm i Leipzig. I den samme perioden var veksten på hele 8,4 cm for jenter og 8,7 cm for gutter i Stuttgart. Dette var ganske enormt!

Dette viser seg i husholdningsregnskap. Den gjennomsnittlige tysker fikk et langt bedre kosthold under Weimarrepublikken enn tidligere. Det ble spist mer kjøtt og mindre poteter. Den største forbedringen foregikk trolig de nærmeste årene fra og med 1925.

Under den økonomiske krisen 1930-33 fortsatte skolebarna i Stuttgart å bli lenger, mens økningen i legemshøyde for barn i Leipzig stagnerte. Utviklinga i Stuttgart er merkelig siden reallønna sank med 15% fra 1929 til 1932. Men "Engels regel" forteller at økonomiske kriser reduserer luksusforbruk langt sterkere enn mer nødvendig forbruk. Det betydde at tyskerne kunne reagere på reallønnsnedgangen med å kutte ut mer luksuspreget forbruk, og beholde et sunt kosthold. Og det tyske konsumet av animalsk protein falt svært lite, bare 1,5%. Ut fra dette er den fortsatte veksten i legemshøyde for skolebarna i Stuttgart forståelig.

Stuttgart ble mindre hardt rammet av den økonomiske krisen enn Leipzig. I Stuttgart satset arbeidsgiverne spesielt hardt på å holde arbeidsstokken sin beskjeftiget. I dette området var ny industri, som bilfabrikker, bygd opp, og det var investert mye i opplæring av arbeiderne, og det var derfor viktig å holde på dem og å holde ferdighetene deres levende. Men i Leipzig var arbeidsledigheten langt større enn i Stuttgart.

Et annet interessant funn er at sammensetninga av proteinkonsumet ble forandret i denne perioden, fra kjøtt til ost og melk, som var billigere, men næringsrik mat.

I følge anslag gjort av Hoffmann fortsatte forbruket av helsetjenester å øke under den økonomiske krisen fra 1930 til 1933. Dette anslaget bygger på økningen i antallet leger.

Og dødsraten fortsatte å synke under depresjonen. Dødsraten hadde gått sterkt ned under Weimarrepublikken, og denne nedgangen fortsatte altså, og nådde en bunn i 1932. Men så økte dødeligheten under nazismen. Og dødeligheten økte i alle aldersgrupper under nazismen.

Under nazismen

Først viser jeg til en artikkel som Jörg Baten har skrevet om levestandarden under nazismen, og som ligger ute på Internett. Den viser at Hitler drev lønningene og matvareforsyningene så langt ned at den tyske befolkninga ble alvorlig rammet av underernæring, selv om han skapte et godt investeringsklima og etter hvert full sysselsetting. Jörg Baten ved universitetet i Tübingen har vist dette. Se: Autarchy, market disintegration, and health: the mortality and nutritional crisis in Nazi Germany, 1933-1937 .)

Men her fortsetter jeg å referere fra den artikkelen av Baten som jeg er i ferd med å redegjøre for: Da nazistene overtok makta i Tyskland stagnerte levestandardsøkninga i Tyskland, og for mange indikatorers vedkommende var det tilbakegang. At det var tilbakegang under Andre Verdenskrig og tida like etterpå er ikke overraskende, men det er noe uventet at nazistenes maktovertakelse førte til større forverring av levekårene enn selv depresjonen førte til.

Man ville vente at veksten i legemshøyde ville fortsette å øke etter at nazistene overtok makta i Tyskland, for da begynte økonomien å bli rettet opp og arbeidsledigheten begynte å synke. Det synes å ha vært økonomisk vekst og reallønnsøkning i Tyskland under nazismen, og i beretninger fra Tyskland om denne perioden fortelles det ofte at tingene rettet seg opp. I følge Angus Maddison økte BNP per capita med hele 35 prosent fra 1932 til 1936. I følge Dietmar Petzina økte reallønningene etter 1933. Selv om lønninger og priser offisielt ble låst på 1933-nivået, skal det i følge Petzina ha vært en stigende trend som førte til at i 1938 var reallønningene like høge som i 1928/9.

Likevel viser målinger av tyske barn at legemshøyden ble redusert. Hva er grunnen? Selv om produksjonen, og BNP, i Tyskland økte så gikk denne veksten med til militær opprustning. Richard Overy har hevdet at selv om reallønningene økte under nazismen så nådde ikke den virkelige inntekta under nazismen opp på like høgt nivå som på 1920-tallet. Både Petzina og Overy er enige om at økninga i reallønn var beskjeden sammenliknet med økning i BNP, siden veksten gikk til militære program og til de selvsysselsatte og til kapitaleierne. Arbeidsdagene ble betydelig lenger under nazismen. Det betyr at den levestandardskomponenten som fritid er ble merkbart mindre.

Men den viktigste faktoren for å forklare stagnasjonen i tyske barns høyde er at kostholdet ble dårligere. Nazistene prøvde å omforme den tyske økonomien til en selvforsynt økonomi, og det gjelder også for mat. Dette skapte matmangel i Tyskland. Siden store mengder kjøtt tradisjonelt hadde blitt kjøpt fra utlandet, ble det stor mangel på protein da denne tilførselen ble avbrutt. Tyske arbeiderfamilier spiste 18% mindre kjøtt i 1937 enn i 1927, men de spiste mer stivelse.

Under den Andre Verdenskrig beslagla, eller stjal, Tyskland svært store mengder korn og kjøtt, spesielt i Russland. Det er anslått at i 1942/3 var 45% av konsumet av korn i Tyskland og 42% av konsumet av kjøtt og fett enten stjålet utenfor Tyskland eller produsert i Tyskland ved hjelp av tvangsarbeid.

De to Tyskland:

Forskjeller i konvensjonell og i biologisk levestandard

Gjør sosialismen deg kortere eller får den deg til å dø tidligere?

Da Tyskland ble delt inn i to land med ulike styresett etter Andre Verdenskrig utviklet levestandarden seg i forskjellige retninger. Produksjonen per personer ble betydelig mindre i øst enn i vest. Og menneskene i vest eide og brukte jamt over flere ulike ting enn menneskene i øst.

Men de biologiske målene for levestandard, som forventet levealder og kosthold og høyde, var sammenliknbare. Det var faktorer som førte Øst-Tyskland opp på et nivå som gjorde disse grunnleggende levestandardskomponentene sammenliknbare med tilsvarende i vest.

Først så er det mulig å forestille seg at det alminnelige velferdsnivået allerede var så høyt at det som manglet i det fattigere Øst-Tyskland bare var behageligheter som Audi og BMW og PC, mens mat og varme og hus og klær var tilstede i tilstrekkelig grad.

For det andre var livets nødvendigheter, som hus og mat, så sterkt subsidiert i øst at selv de som stod svakest fikk det de trengte, mens de som stod svakest i vest kunne stå i fare for å ramle ut av samfunnet.

For det tredje var Øst-Tyskland karakterisert ved et godt utbygd helsevesen også på landsbygda. I Vest-Tyskland var helsevesenet mer konsentrert i byene, mens helsevesenet på landsbygda var dårlig utbygd.

Kanskje var det viktigere for den biologiske levestandarden at Øst-Tyskland brukte mer skitne produksjonsmetoder. Industriproduksjonen i den sørlige delen av DDR var basert på bruk av brunkull, og dette skapte store helseproblem. I de områdene der brunkullet ble brukt var lufta full av støv som skapte pusteproblem for mange mennesker.

Forventet livslengde var litt lavere i øst enn i vest. For begge delene av Tyskland økte forventet livslengde etter krigen. Det er mulig at økning i livslengde fram til 1970 gikk omtrent like raskt. Men etter 1970 begynte Øst-Tyskland å henge etter, og den gjennomsnittlige levealderen økte saktere i øst enn i vest. Da det østtyske regimet brøt sammen var gjennomsnittlig levealder i øst 2,8 år kortere enn i vest.

Høyde og dødelighet før og etter gjenforeningen

Hvilken virkning hadde gjenforeningen av Tyskland på den biologiske levestandarden? Hermanussen fant at østtyske rekrutters høyde økte forbausende mye. Han fant at forskjellen mellom mannlig ungdom i øst og vest ble redusert fra 2,2 cm i 1989 til bare 1,4 cm i 1992, og videre til 1,1 cm i 1994. En grunn til den økte likheten ligger i at målingene kom til å foregå mens ungdommene som ble målt var like gamle. I Øst-Tyskland hadde ungdom som møtte på sesjon vært gjennomsnittlig 17,9 år gamle, mens de i Vest-Tyskland brukte å være 19,5 år gamle. Men den videre nedgang i høydeforskjell må ha hatt andre årsaker. Denne utjevning i høydeforskjell gjaldt bare for gutter, for østtyske gutter som var i slutten av tenårene ble høyere etter gjenforeningen. De østtyske jentene bli derimot ikke høyere etter gjenforeningen, og det ble heller ikke barna.

Det ser ut til at dødeligheten ble høyere i Øst-Tyskland de første årene etter gjenforeningen. Og at dette først og fremst gjelder for mennesker som var omkring 40 år gamle. I alminnelighet sank kvinnenes dødelighet etter gjenforeningen, men den økte for kvinner i alderen 35-45 år. Østtyske menn i den samme aldersgruppen opplevde også en økning i dødeligheten. I de første årene etter gjenforeningen økte også dødeligheten for unge østtyskere, men deres dødelighet gikk tilbake til det normale ganske raskt. Men så sent som i 1994 hadde østtyske menn som var rundt 40 år gamle en dødelighet som var 10-20 prosent høgere enn før gjenforeningen.

Selv om kvinnene var de som ble hardest rammet av den sterkt økte arbeidsledigheten som kom i øst etter gjenforeningen, så greide de seg uten så sterk økning i dødeligheten som menn rundt førti års alderen ble rammet av, selv om det også var økning i dødeligheten for middelaldrende kvinner i øst etter gjenforeningen. Men for hele gruppen kvinner ble den forventede livslengden økt, først og fremst fordi dødeligheten til gamle damer ble betydelig redusert etter gjenforeningen, og dødeligheten til jenter ble også litt redusert. Det ser ut til at menn led mer på grunn av gjenforeningen fordi arbeidsledigheten som fulgte rammet dem hardere enn den rammet kvinnene siden det i større grad er forventet at menn skal arbeide og forsørge seg selv og sin familie.


Lenker:
Oversikt Tysklands befolkning og økonomi 1800-1990, tredje del
Forsida


Kilder for dette kapitlet er følgende artikler fra boka "Germany. A New Social and Economic History - Since 1800" redigert av Sheilagh Ogilvie og Richard Overy: