Jordbrukskonjunkturer 15-1800.

Del to

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet bygger på Wilhelm Abels bok "Agricultural fluctuations in Europe."

Vi skal følge prisutviklinga for de viktigste matvarene i Tyskland, og sammenlikne med andre priser og lønnsutviklinga for perioden 1500-1800, og sette denne økonomiske utviklinga i sammenheng med andre forhold.

Innholdsoversikt.

  1. Prisrevolusjonen i det sekstende århundret.
  2. Krig og lavkonjunkturer etter 1600.


Prisrevolusjonen i det sekstende århundret.

Som man vil se av diagrammet ovenfor økte prisene sterkt i løpet av det sekstende århundret. Men lønningene økte slett ikke i samme forhold, altså sank levestandarden for svært mange mennesker. Kornprisen økte mindre i Tyskland enn lenger vest i Europa, men likevel med 255% fra første til siste tiår på 1500-tallet. Gjennomsnittlig økte kornprisen i løpet av disse 90 årene med 386 prosent for sju europeiske land. Denne prisstigninga er ikke mer enn vi i våre dager er vant med, heller mindre. Det som gjorde den katastrofal for mange mennesker var at lønningene ikke fulgte med.

Wilhelm Abel skriver at ei vanlig feiloppfatning er at prisstigninga spredte seg ut fra Sevilla i Andalucia og Spania på grunn av at det spansk-indianske edelmetallet ble landet der. Men de data som vi har i dag viser ikke dette. Mellom Danzig og Amsterdam beveget prisene seg i takt.

I samtiden ble de stigende prisene både forklart som en Guds straffedom og som et resultat av åger og grådighet, og som et resultat av dårlige avlinger, som det var mange av. Men det er tvilsomt at det var flere dårlige avlinger enn i tidligere århundrer. Jean Bodin mente at de stigende prisene skyldtes overfloden av edle metaller. Allerede fra andre halvdel av det femtende århundret hadde betydelige mengder sølv blitt utvunnet fra de tyske og de bøhmiske fjellene og fra Alpene. Og så begynte alt edelmetallet fra Amerika å komme til Europa. Prisstigninga var ulik for ulike varer. Av de alminnelige varene var det kornet som økte sterkest i pris. Prisstigninga var sterkere for korn enn for kjøtt.

Vi ser nedenfor prisstigninga for de tre hovedgruppene: korn, industriprodukter og lønninger i seks forskjellige land i løpet av det sekstende århundret:

Prisutviklinga for korn, arbeidskraft og industriprodukter på 1500-tallet.

Dette er figur 24 fra Wilhelm Abels bok. Den måleenheten som brukes er gram sølv.

Den prisutviklinga som vi ser her svekket de tyske byene og styrket adelen og fyrstene. Amsterdam derimot, som hentet mye av sin rikdom fra kornhandelen på Danzig ("moderhandelen"), ble ikke svekket. De sørtyske byen, som hentet sin rikdom fra handverk og gruvedrift, stagnerte.

Bare i det mest avanserte industrilandet vi ser her, i Belgia, var det økende reallønner fram til krigen og de omfattende herjingene begynte i 1565. Ellers var det sterk tilbakegang i reallønnene.

Prisene på korn steg også mer enn prisene på meieriprodukter og kjøtt. Grunnen er trolig at kornprodukter må man bare ha, mens andre matvarer kan erstattes av korn dersom det blir nødvendig. Korn er altså mindre priselastisk enn andre matvarer.

I den følgende tabellen ser vi hva en handverker kunne kjøpe for daglønna si i perioden 1575-1600:

Vareslag.Kilogram.Kalorier.
Erter6,823.868
Rug8,922.250
Smør0,957.144
Flesk2,46.456
Oksekjøtt3,05.820

I tillegg til matvarene trengte handverkeren et sted å bo og han trengte klær og brensel, og han hadde gjerne en familie som han skulle bidra til å forsørge, så han kunne ikke spise opp hele lønna alene.

Ikke overalt steg kornprisene sterkest i denne perioden (1500-1600). I Schleswig-Holstein, som lå sentralt til i et de av de store kveg produserende områdene, steg prisen på okser sterkere enn kornprisene. Schleswig-Holstein eksporterte okser til det mest dynamiske og blomstrende økonomiske sentrum i den tids verden, nemlig Amsterdam.

Stigende jordavgifter.

De store jordeierne krevde å få hand om de økende inntektene som de stigende matvareprisene kunne gi. Det fantes mange forskjellige jordavgifter, skatter og leier. I tillegg til den årlige jordleia måtte bøndene ofte betale store summer for å overta gårdene, og også for å få leiekontraktene fornyet med jevne mellomrom. Beregninger fra England viser at jordeierne der greide å øke sine avgifter sterkere enn økninga i matvareprisene. En grunn til at jordleiene økte så sterkt var at bøndene overbød hverandre for å få leie gårder. Og en annen var naturligvis at jordeierne var grådige. De økende avgiftene krevde at bøndene krevde mer for produktene sine. Leieavgiftene bestod vanligvis ikke bare av rede penger, men også av andre ytelse, som kunne være naturalia og tjenester. Selv om en del av avgiftene var tradisjonsbestemte og ikke kunne endres, var det alltid avgifter som jordeieren kunne øke, eller han kunne finne på nye avgifter. Jordeieren var vanligvis i stand til å skaffe seg hand om den fortjenesten som gården kastet av seg.

For å se på et eksempel på hvordan dette ble gjort seg vi på "Den Hellige Ånds Hospital" (Heiliggeistapitales) i Biberach ved Riss og hospitalets leilendinger. Leilendingene til hospitalet leide jorda på livslange kontrakter, og når leilendingene døde falt gårdene tilbake til hospitalet. Leilendingene betalte kornrente, tiende og andre betalinger i naturalia, og mengden av disse holdt seg ganske konstant gjennom det sekstende århundret, mens verdien av disse naturaliene økte i takt med de stigende matvareprisene. En liten sum skulle også betales kontant, og verdien av denne falt. For å få en større del av de økende matvareprisene, og kompensasjon for den reduserte kontantsummens verdi, økte hospitalet den avgifta som måtte betales ved inngåelse av leiekontrakt. Fra 1500 til 1610 ble denne avgifta tolvdoblet.

Og naturligvis økte verdien av jord, og den økte langt sterkere enn matvareprisene. I Eiderstedt i Holstein økte prisen på et hektar jordbruksland fra 350 gram sølv i 1501-25 til 784 gram sølv i 1525-50, og videre til 2135 gram i 1551-1575, og enda videre til 5193 gram sølv i 1575-1600. De forretningene som ligger til grunn for denne oppstillinga er for første og siste periodes vedkommende konsentrert om henholdsvis de første og siste årene i perioden, sånn at den femtendoblinga som vi ser gjelder utviklinga over nesten et århundre.

Kyststripa fra Holland til Schleswig hentet større fortjeneste fra boomen i matvarer enn de fleste andre områder, siden sentrum for boomen var Nederlandene, som ble Europas økonomiske sentrum i denne perioden. Og denne kyststripa hadde god adgang til matvaremarkedene i Nederlandene. Denne utviklinga ligger bak den sterke økninga i prisen på jordbruksland i Eiderstedt i Holstein.

En annen viktig grunn til at jordbruket var så lønnsomt i Ditmarsken var at bøndene selv fullstendige var herrer over sitt arbeid og over gårdene sine. Ditmarsken var en fri bondestat, uten adel, fyrster og aristokrati, der de gamle germanske frihetene hadde vart helt inn i det sekstende århundret. I 1559 ble bøndene i Ditmarsken angrepet av kongen av Danmark og hertugene i Holstein, og etter hard kamp ble de frie bøndene overvunnet, men de greide likevel å bevare sin personlige frihet og mange av sine gamle rettigheter. De beholdt gårdene sine og betalte ikke mer enn det som var skikk og bruk i Friesland, Strande, Eiderstedt, Krempe og Wilstermarsch. Dette var en del av fredsavtalen, og det ser ut til at den ble overholdt.

Liknende rettigheter som fulgte med eiendomsrett til jord fantes andre steder i Tyskland. Det gjelder spesielt i Alpelandene og tilstøtende områder, som i øvre Bayern og Schwaben. I disse områdene kunne det finnes velstående bønder. Det fantes også frie bønder i øst, men der var den dominerende driftsformen godsdrift der godseieren, som var en lavadelsmann, junker, ledet godsdrifta, og det meste av arbeidet ble utført som ubetalt pliktarbeid av ufrie bønder.

I øst kunne man finne forhold som dette:

"De har ingen rettigheter i gårdene sine og må yte sine herrer alle de tjenestene som de krever. Noen ganger gjør dette arbeidet at de ikke har tid til sine egne gårder, og så blir de så fattige at de må flykte. Disse samme bøndene sier at de arbeider bare seks dager i veka, den sjuende bærer de post. Sånne bønder er ikke bedre enn livegne, for herrene deres kan jage dem bort, men dersom bøndene selv vil flytte kan herrene deres hente dem tilbake mot deres vilje som om de var livegne. Og barna til disse samme bøndene, om de er sønner eller døtre, kan ikke flytte bort fra godsene. Det er ikke nok at deres fedres gård er opptatt, men de må overta og dyrke et nedlagt bruk som deres herre setter dem til. Derfor flykter mange eller flytter i hemmelighet bort sånn at mange farmer er forlatte, og eieren må finne en annen bonde som kan drive gården."

Da prisene begynte å øke for jordbruksprodukter gikk junkeradelen inn for å utvide drifta og arealet av godsene sine. De utvidet godsene sine på bøndenes bekostning.

I noen områder fikk ikke den lokale adelen øke jordleiene fordi fyrsten ønsket å ta hand om den økende fortjenesten i jordbruket ved å øke bøndenes skatter. Rike klostre endte opp med gjeld fordi biskopene var grådige og krevde mer fra klostrene enn selv de sterkt økende jordbruksprisene kunne bringe inn. Det var mange som ville ha tak i de økte inntektene som jordbruket ga, og vanligvis stod bøndene sist i køen.

Men borgerskapet i byene var ikke sist i køen. Over hele Vest-Europa ble kapital fra byene investert i jordbrukseiendommer. Fuggerne og Welserne førte an i Tyskland. I Saksen kjøpte gruveeierne, handelsmennene, klesfabrikantene, selv universitetsprofessorer og folk i ledende stillinger i statstjenesten, gods og gårder.

I Nord-Tyskland kjøpte også handverkere og småhandlere gårder eller gårdparter. Dette var en internasjonal trend på denne tida: alle som hadde penger til overs prøvde å kjøpe gårder og gods og landbruksjord.

Reallønnsnedgang.

Tigging og tiggere kom til å bli opplevd som et stort problem i det sekstende århundret. Det var blitt vanskelig for mange å finne et arbeid som kunne forsørge dem. Laugene ble organisasjoner som beskyttet sine yrkesmonopol og gjorde det vanskelig for mange å ta opp et handverk. At laugene holdt hardere på sin monopolposisjon henger sammen med reallønnsnedgangen. For å redusere den ville laugene unngå overproduksjon, og gjorde dette ved å redusere tilgangen på handverkere.

I mange byer, som i Augsburg, Würzburg og Frankfurt am Main, sank lønningene målt i korn til under halvparten av det de var i begynnelsen av århundret i løpet av 1500-tallet. Riktignok steg lønningene målt i sølv de fleste steder, men når alt annet steg så mye mer kom man mye dårligere ut.

Hvor mye sank lønningene?

Arbeidsfolk fikk ofte en del av lønna utbetalt i varer. Derfor er det vanskelig å si nøyaktig hvor stor den reelle lønnsnedgangen var. Tjenestefolk fikk ofte kost og losji der de arbeidet. Men folk som forsørget en familie levde ikke under sånne forhold. Det var vanlig at arbeidsfolk i det minste hadde bruksrett til et jordstykke som produserte en del av den maten de trengte.

De høgste lønningene for handverkere fant man for hele Europa i Nederlandene, målt i sølv. Derimot målt i korn var handverkerlønningene best i indre deler av Øst-Europa, i de områdene som den store korneksporten kom fra. Men det er klart at det overalt foregikk en sterk nedgang i reallønningene i løpet av sekstenhundretallet.

Arbeidsfolk måtte spise mindre smør og kjøtt, og kostholdet deres kom i større grad til å være basert på korn og erter og grønnsaker. En bygningsarbeider i Uelzen i Nedre Saksen fikk 4 schilling for en tolv timers arbeidsdag i siste del av sekstenhundretallet. For dette kunne han kjøpe sju kilo rug eller 1,6 kilo feit bacon eller 600 gram smør. Men han måtte også ha et sted å bo og brensel og klær. For et beskjedent bosted måtte han betale 80 schilling for et år, og brensel kostet like mye. Klærne kostet enda noe mer. Det blir 250-300 schilling for et år, eller en schilling for hver arbeidsdag, og da blir 3 av de 4 schillingene han tjente daglig igjen til mat etc. Dersom han måtte forsørge en familie ville utgiftene til klær bli større, og mindre kunne brukes til mat. Den eneste maten familien ville ha råd til ville bestå av korn og grønnsaker og annet som vokste på marka.

Lite av det som ble produsert ble investert. Det som var av igjen av produksjonen etter at det som var nødvendig til livets opphold var brukt gikk i stor grad til luksusformål. Da varene som ble eksportert til Østersjøen som betaling for kornet bestod for en stor del av luksusprodukter, og knapt noe som kunne brukes til produktive investeringer. Det var krydder og vin og smykker og fine klær, silke og brokade, og våpen og ammunisjon. De som hadde råd til å leve i palass gjorde det. Investeringer bestod ofte i kjøp av jord, men det økte ikke produksjonen.

Nøden og fattigdommen økte siden befolkninga vokste raskere enn produksjonen. Og en grunn til dette var at produksjonsoverskuddet ikke ble investert i ny produksjon. Det økonomiske og sosiale systemet var primitivt, og ga få investeringsmuligheter, og de store jordeierne, som kontrollerte det meste av produksjonsresultatet var mest interessert i sin stilling i hierarkiet.

Krig og lavkonjunktur etter 1600.

Vi ser av diagrammet som viser prisutviklinga for korn at kornprisene i Europa begynte å falle omkring år 1600, eller en eller annen gang mellom 1600 og 1650. Da kom altså en langvarig boom for landbruksvarer til sin ende. Prisene hadde steget i mange tiår. Land var blitt dyrket og jordbruket intensivert, og landbruket i øst hadde blitt omorganisert. Polen var blitt Vest-Europas "brødkurv". Stadig økende mengder korn hadde strømmet fra Wisla til Amsterdam, og enorme kvegflokker var blitt ført fra øst og nord til Tyskland og Nederlandene. Tilbudet av matvarer begynte å tilsvare det behovet som gjorde seg gjeldende i markedet, og noen få gode avlinger rundt år 1600 var nok til å skape overproduksjon. De gode årene 1598, 1599 og 1600 fikk matvareprisene til å begynne å synke.

I Frankrike sank hveteprisen fra 24 reichmark (RM = 5,5 gram sølv) for 100 kilo i 1596-1600 til 14 RM i 1616-20, og i England fra 19 til 15,75. Rug falt i samme periode i Strasbourg fra 8,50 til 5,80, i Basel fra 8,35 til 5,80 og i Lübeck fra 10,80 til 7,65.

En rapport fra England datert 1620 om denne tilstanden forteller:

"Vi er i den merkelige tilstanden at vi klager over at her er mye; men det er sånn at korn oppnår så lav pris at leilendingene og bøndene er svært på etterskudd med jordleia, og mange steder er de ikke i stand til å betale. .... England har ikke vært så fattig i min levetid som det er nå, siden alle klager over at de ikke kan betale eller få jordleiene sine. Likevel er det massevis av alle slag ting med unntak for penger."

Fra Eiderstedt i Holstein hører vi at mange tidligere velstående bønder etter 1601 måtte forlate gårdene sine på grunn av gjeld. Og de måtte selge jordene sine til en lav pris. Også i Pommern og Mecklenburg var det mange konkurser. Noen av konkursene var svært store, og mange jordeiendommer var kjøpt på kreditt. Kornprisene hadde steget sammenhengende gjennom mer enn hundre år, og da var det forventet at de ville fortsette å stige.

Også andre varer falt i pris. Pepper falt i Wien fra 112,5 kreuzer i 1600 til 45 kreuzer i 1607. I Nord-Italia stagnerte silkehandelen, og det samme skjedde for handelen og produksjonen av de beste ullklærne. I Genova ble antallet vevstoler redusert fra 16.000 på slutten av 1500-tallet til 3.000 i 1608. Også i Firenze, som hadde vært sentrum for tekstilindustrien i Italia, ble tekstilindustrien rammet av tilbakegang.

Trettiårskrigen (1618-1648) og konjunkturene.

Stagnasjonen for handelen i begynnelsen av det nye århundret ble overvunnet. Trettiårskrigen begynte, og mens den varte steg kornprisene, og i Tyskland nådde de den foreløpige toppen, som vi kan se av det diagrammet som innledet dette kapitlet. Vi ser også at stigninga var ulik fra land til land både med hensyn til det nøyaktige tidspunktet for når toppunktet ble nådd, og for prisnivået. Men det er likevel store likheter mellom priskurvene. I England, Belgia og Østerrike steg prisene til ut i 1640-årene, og i Tyskland og Nederland til ut i 1630-årene. I Frankrike, Danmark og Italia nådde kornprisene toppunktet på 1620-tallet. Ulike steder i Frankrike opplevde det høyeste prisnivået for korn til ulike tidspunkt.

Hunger, Pest og Stagnasjon.

Til å begynne med betydde ikke den store krigen mye for kornmarkedet. Prisene, som hadde tatt seg opp etter et lavnivå i 1605-7, holdt seg opp på det nivået de lå på da krigen begynte til krigens kritiske faser begynte. De to første pristoppene ble nådd i 1624-5 og 1637-8.

I perioder med låge kornpriser falt rug lenger ned i pris enn hvete, mens i perioder med høge kornpriser steg de to kornslagene like høgt. Det skyldes at i billige tider kjøpte folk hvete siden hvete gir det beste bakeverket, mens når kornet var dyrt var folk tvunget til å kjøpe det billigste kornet, og dermed ble det billigere kornet drevet opp til en pris som lå helt opp under det dyre kornet. Wilhelm Abel viser til noen tyske beregninger for dette forholdet.

Under høgkonjunkturen i 1637 skriver General von Werth om matvaresituasjonen i Pfalz og Baden:

"mange tusen har dødd av hunger og ingen mennesker er å se i områder på mange mil. ... soldatene fortsatte for alle disse stedene fant de ingenting annet enn ruiner og ødelagte hus, og de få undersåttene som er der vil helt sikkert dø av sult"
Generalen oppholdt seg i området, og skrev fra det at når soldatene hadde gått ti-tolv dager uten mat spiste de gjerne sjøldaue hester.

Hungeren ble fulgt av pest. Den begynte i 1634 i sørøst, og fra 1636 til 1640 spredte den seg over store deler av Tyskland med forferdelige resultat. I enkelte landsbyer døde de fleste innbyggerne.

Men enkelte år under krigen var det gode avlinger der det hadde vært mulig å så og der det fantes såkorn. Da ble problemet at det knapt lenger fantes et fungerende marked for korn i Tyskland. Mange av byene var ruinert og ødelagt, og mange av de som kunne vært kjøpere av korn hadde ikke lenger noe å betale med, dersom det i det hele tatt var mulig å oppnå kontakt med dem. I 1645 ba stenderne i Brandenburg om å få betale skattene i korn, siden det det året hadde vært gode avlinger, men det var ikke mulig å selge kornet til regningssvarende priser. Dette ble avslått, men kurfyrsten prøvde å fastsette, eller regulere, kornprisene. Dette var en politikk som ble fulgt opp, med betydelig hell. Berlin kom til å ha både langt mer stabile kornpriser og lavere kornpriser enn andre hovedsteder i Europa, som fig 42, side 169 i Wilhelm Abels bok viser.

Det er anslått at omkring 40% av den tyske befolkninga ble borte på grunn av Trettiårskrigen. Selv om det ble inngått flere ekteskap enn vanlig etter krigen og det kom en "babyboom", gikk det likevel lang tid, 100-150 år fra krigsutbruddet, til befolkninga hadde nådd samme størrelse som ved krigsutbruddet, varierende fra område til område.

Den store reduksjonen i befolkningsstørrelsen førte til mangel på arbeidskraft og til at lønningene steg mer enn prisene til de fleste varer. I juli 1647 klaget jordeierne i Nieder-Lausitz over at gårdene deres var "miserabelt forfalt og lagt øde, noen fortært av flammer og røyk". De la til at:

"mange av adelen ... overbebyrdet med de månedlige betalingene, har forlatt godsene sine og reist bort, eller, siden de ikke lenger har råd til tjenestehjelp, arbeider selv på jordene. Sammen med barna sine, skraper de med sine egne hender sammen en karrig eksistens med plog og harve, og kjører trillebår, lager sitt eget brød og henter sitt eget vann, for ikke å snakke om de stakkars enkene."

Mangelen på arbeidskraft og tjenestehjelp fikk lønningene til å stige, og myndigheter over hele Tyskland forsøkte å hindre dette gjennom lønnsreguleringer, men disse var ikke effektive. Også alle handverkerlønner og inntekter steg. Prisene på jordbruksland hadde under krigen sunket til bare en brøkdel av nivået før krigen, og etter krigen bestod det lave nivået gjennom lang tid. Ikke før i neste århundre begynte verdien av jordeiendommer å stige betydelig.

Kornmangelen i Tyskland i mange av krigsårene førte til at tyske fyrster kjøpte korn i utlandet i så store mengder at det i hvertfall lokalt presset kornprisene opp på enkelte utenlandske markeder.


Nedgangstider og depresjon.

Utover i andre halvdel av 1600-tallet falt kornprisene, som vi husker fra diagrammet som innleder dette kapitlet. De eneste land i Europa der kornprisen steg i siste fjerdedel av århundret var Tyskland og Østerrike, som det framgår av det nettopp nevnte diagrammet. Dette skyldes fra først av dårlige avlinger. Men prisene fortsatte å stige etter at det kom normale avlinger. Dersom man setter kornprisen i 50 års perioden 1651-1700 til 100, var prisen i neste periode, 1701-1750, 104 i Tyskland, 103 i Østerrike, men bare 84 i England og 75 i Frankrike og 73 i Belgia og 90 både i Nord-Italia og Danmark, og i Polen bare 60, og i Nederland 79.

I noen områder steg kvegprisene. I første halvdel av 1600-tallet sank prisen på okser i Wien, mens prisen på okser steg i andre halvdel av århundret, motsatt av prisutviklinga for rug.

Lønninger.

Diagrammet nedenfor er fig. 46 i Wilhelm Abels bok. Den viser prisutviklinga for en del varer og lønnsutviklinga i perioden 1600-1800 i det tyske innlandet (München, Augsburg, Würzburg, Speyer og Schlesien). Kornprisene på kysten lå nærmere prisene i England. Vi ser at situasjonen år 1700 er satt lik 100.

Prisutvikling i Tyskland 16-1800

Det vi ser her er at den lønnsutviklinga som fant sted på 1500-tallet blir snudd. På 1500-tallet sank reallønna stadig, mens spesielt i andre halvdel av neste århundre ser vi at lønningene har utviklet seg sterkere enn alle vareprisene, og at det har foregått ei reallønnsbedring. I andre halvdel av 1700-tallet snues denne utviklinga, og lønnsutviklinga blir dårligere enn prisutviklinga for alle viktige varer, og dermed skjedde det en kraftig reallønnsnedgang på andre halvdel av 1700-tallet. Vi ser at prisen på rug stiger fram til ut i krigen, der den begynner å falle sterkt, og rugprisen når en bunn på 1650-tallet. Prisen ligger videre på et lågt nivå i hundre år, før kornprisene begynner å stige sterkt i andre halvdel av 1700-tallet. (Dette har vi tidligere sett i det diagrammet som innledet dette kapitlet.)

Denne stigende kornprisen i siste del av det attende århundret, og noen av dens konsekvenser, har jeg også skrevet om i kapitlet om den prøyssiske militærstaten og i kapitlet om bøndene i Preussen 1760-1811.

Øst-Tyskland og Polen.

Korneksporten fra Polen og det østlige Tyskland gikk sterkt tilbake. Dårlige avlinger i 1622-24 og svensk blokade av Wisla i 1627-30, der Danzig er en av de store eksportbyene ved utløpet av Wisla, var de første tilbakeslagene for korneksporten. I de følgende tiårene foregikk en ujamn nedgang av korneksporten. I de siste tiårene på 1700-tallet var den årlige korneksporten mindre enn 20.000 tonn, og før år 1600 hadde alene rugeksporten over Danzig vært oppe i mer enn 100.000 tonn enkelte år. Også eksporten av okser fra øst og nord gikk sterkt tilbake.

I Polen ble produksjonen av korn sterkt redusert. En grunn til dette var kriger mot kosakkene og Sverige med store ødeleggelser i Polen. Mot kosakkene foregikk det krig i 1648-76. Wilhelm Abel siterer en polsk historiker, Hoszowski, som har skrevet:

"Ny forskning har stadfestet at befolkninga og arbeidsstyrken (i Polen) ble redusert til halvparten eller en tredjedel .... Det var ikke før andre halvdel av det attende århundret at forholdene med hensyn til befolkningsstørrelse, antall gårder, dyrket areal og bybebyggelse var tilbake der de hadde vært tidlig i det syttende århundret."

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Tysklands jordbruk 1500-1800
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: Wilhelm Abel. Agricultural fluctuations in Europe.