Tysk Økonomi 1924-1936.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Weimarrepublikken: Politisk utvikling og offentlige finanser
  3. Industristrukturen: Stagnasjon og tilbakegang
  4. Næringslivets politikk i Weimar-Tyskland
  5. Arbeiderproblem?
  6. Landbruket
  7. Bankkrisen
  8. Økonomer og depresjonen
  9. Et nazistisk økonomisk oppsving
  10. Statistikk:
    1. Tyske offentlige utgifter og gjeld
    2. Økning i tyske kommuners gjeld
    3. Kommunenes skatteinntekter
    4. Gjennomsnittlige årlige vekstrater for industriell produksjon
    5. Gutehoffnungshüttes eksport som andel av totalt salg
    6. Skatter og sosiale utgifter som andel av nasjonalinntekt i Storbritannia, Frankrike og Tyskland
    7. Industrielle investeringer gjort av korporasjoner
    8. Kortsiktige lån til Tyskland per 31. juli 1931
    9. Produksjon av kull i Ruhr 1913-1931
    10. Pris og produksjonsutvikling i fem europeiske land
    11. Tysk industri og handverksproduksjon 1925-32: Timelønn og produktivitet
    12. Timelønnsrater
    13. Tapte arbeidsdager på grunn av arbeidskonflikter
    14. Sysselsetting i industrien i Rhinen-Ruhr 1927-1932
    15. Det tyske jordbrukets betaling av renter 1924-32
    16. Inntekter for tysk landbruk 1928-1935
    17. Utgifter for tysk landbruk 1928-1935
    18. Tysklands utenlandsgjeld 1931-39


Innledning

Den boka av Harold James som dette kapitlet er et grundig referat av blir av Theo Balderston i bibliografien i "Economics and Politics in the Weimar Republic" (utgitt i 2002) karakterisert som "The standard work on Weimar politico-economic history after 1924".

Ei beretning om tysk økonomi i denne perioden vil ha depresjonen som sitt sentrum. Jeg har allerede skrevet kapitler som behandler inflasjonen, spesielt kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen", som går ganske inngående inn på den forferdelig arbeidsledigheten. Depresjonen rammet Tyskland hardere enn noe annet land i Europa, og skapte, eller utgjorde, den situasjonen som gjorde den nazistiske maktovertakelsen mulig. Også i kapitlet "Hitlers velgere" har jeg tatt opp depresjonen og dens politiske virkninger. Depresjonen i Tyskland var delvis importert og delvis skapt i Tyskland. Dette er man enige om, men det er ulike oppfatninger om hvordan depresjonen ble skapt i Tyskland.

Her refererer jeg først noen punkt Harold James tar opp i introduksjonen til boka:

Etter Første Verdenskrig var det i Tyskland planer om å utvikle en økonomisk politikk som kunne sikre en samfunnsøkonomi med en fordeling av produksjonsfaktorene på de ulike næringene som ville gi høg sysselsetting og velstand. Den mest kjente eksponenten for denne politikken var Rathenau. Alle de mektige gruppene ønsket en form for planlegging som ville tjene dem. Storindustrien med sine kartell ville selv fastsette prisene den krevde og ha kontroll over sine råvareforsyninger. Det nye tyske Rikets økonomidepartement arbeidet for å utvikle de grunnleggende statistiske metodene for å samle inn og bearbeide informasjon om arbeidsmarkedet, priser og lønninger og utenrikshandel etc. for å kunne oppnå den oversikt over økonomien som var nødvendig for å kunne legge planer.

Men planleggingen var ikke i stand til å hamle opp med det presset som sammentrekningen av økonomien skapte. Dessuten fjernet den sammentrekningen av økonomien som depresjonen var mye av det økonomiske handlingsrommet. Når kaka ble mindre ble det veldig vanskelig å fordele den på en annen måte.

Harold James skriver at ingen måte å forvalte økonomien på, verken markedsliberalistisk eller statssosialistiske eller sosialdemokratisk eller korporativistisk (basert på stender, yrkesgrupper) var i stand til å produsere stabilitet. Resultatet var pessimisme både med hensyn til framtida generelt og m.h.t. det økonomiske systemet. Denne pessimismen gjorde seg gjeldende i alle lag av samfunnet, og det gjaldt ikke bare i Tyskland.

Folk mistet tilliten til det demokratiske samfunnssystemet som fantes i Tyskland, og ble radikaliserte, og ville ødelegge demokratiet. Og de partiene som hadde støttet demokratiet, SPD, Sentrumspartiet og DDP, ble til slutt en minoritet. Autoritære styresett overtok makta i mange flere land enn Tyskland.

Hitler ville prøve å få orden på økonomien igjen. Og under nazismen ble arbeidsledigheten borte, selv om arbeidet da ofte ble svært dårlig betalt, langt dårligere enn under Weimarrepublikken.

Harold James stiller spørsmålene: Hvorfor var depresjonen så uvanlig hard i Tyskland? I hvilken utstrekning var nazistene ansvarlige for at Tyskland kom ut av depresjonen? Dette er av flere grunner kontroversielle spørsmål. Er det noe å lære av dette? Siden depresjonen var en forutsetning for at nazistene overtok makta i Tyskland er det mulig at en analyse av depresjonen kan identifisere de som har det endelige ansvaret for Hitlers maktovertakelse.

Det er blitt hevdet at Hitler fikk finansiell hjelp fra storindustrien, men DVP og DNVP fikk betydelig mer hjelp. NSDAP var hovedsakelig finansiert av medlemskontingent og inngangspenger og andre bidrag fra de mange medlemmene. Forretningslivet var verken vennlig innstilt overfor Weimarrepublikken eller overfor Hitler.

Harold James skriver at det finnes en mer sofistikert og overbevisende analyse, som er best utarbeidet av Bernd Weisbrod, om den rollen som "big business" spilte. I følge Weisbrod var tungindustrien involvert i en offensiv mot Weimarrepublikken, som fikk skylda for økende lønninger og en dårligere økonomisk situasjon. Offensiven involverte både et krav om et autoritært styresett og avskaffelse av demokratiet, og vilje til å bruke depresjonen for å oppnå en grunnleggende endret maktfordeling i samfunnet og staten. Tungindustrien ville ikke at økonomien skulle bli bedre under et demokratisk styre med alle dets restriksjoner og med alle de rettighetene som det ga til arbeiderne, og den forhindret derfor en motkonjunkturpolitikk. Harold James prøver ikke å ta stilling til denne teorien. Han gir i boka opplysninger som kan understøtte Weisbrods teori i det han forteller om den enorme kapitalflukten fra Tyskland som tyskere stod bak.

Harold James stiller spørsmålet om hvilke muligheter de som utformet politikken i Weimar-Tyskland hadde til å bekjempe depresjonen? Hadde de mulighet til å føre en effektiv motkonjunkturpolitikk? For å kunne svare på det spørsmålet må man kjenne den økonomiske situasjonen. En forutsetning for å føre en keynesiansk motkonjunkturpolitikk er politisk stabilitet. Både den politiske og den økonomiske situasjonen under Weimarpolitikken var svært ustabil.

De økonomiske svingningene under Weimarrepublikken var unormale sammenliknet med situasjonen både før og senere, og den teorien som fantes om økonomiske svingninger, konjunkturer og sykluser kunne ikke forklare de økonomiske svingningene under Weimarrepublikken. Dette tar han grundigere opp senere i boka.

En annen merkverdighet var at de økonomiske svingningene i Tyskland i mellomkrigstida hadde mindre sammenheng med den økonomiske utviklinga i andre land enn det som er vanlig. I det nittende århundret hadde fasene i den økonomiske aktivitetene i de industrialiserte landene liknet mer og mer på hverandre. Men i mellomkrigstida brøt Tyskland dette mønstret. Den store depresjonen i 1929-32 var verdensomfattende, men tilbakeslaget i 1937-8 rammet ikke Tyskland.

Forklaringer på depresjonen har nærmet seg den tyske abnormaliteten fra to vinkler. Noen forsøker å forklare hvorfor Tyskland var spesielt sårbar overfor en internasjonal stagnasjon som var forårsaket av forhold i den internasjonale økonomiske orden, mens andre foretrekker å identifisere innenlandske årsaker til depresjonen. Disse typene forklaringer trenger ikke å utelukke hverandre. Men i alminnelighet har det internasjonale bildet kommet til å bli dominerende og ført til at det har blitt lagt mindre vekt på de spesifikt tyske årsakene til depresjonen i Tyskland.

Harold James skriver at det er tre typer forklaringer som legger primær vekt på internasjonale betraktninger. De angår den teknologiske framgangen i verden, utviklingen i verdenshandelen og det internasjonale finansielle systemet.

  1. Noen forfattere presenterer stagnasjonen i mellomkrigstida som en følge av den teknologiske utvikling på internasjonal basis. Det blir enten hevdet at det ikke var tilstrekkelig ny innovasjon til å skape nye arbeidsplasser, eller at den innovasjonen som foregikk i mellomkrigstida var arbeidsbesparende, og dermed fjernet arbeidsplasser. Denne analysen var populær i fagbevegelsen på 1920-tallet. Teknologisk utvikling var populær i arbeiderbevegelsen siden den ga mulighet til høgere levestandard, men fagbevegelsen mente at arbeidsgiverne ikke innførte de rette teknologiene. Teorien om teknologisk arbeidsløshet har også i vår tid blitt tatt opp. Den tyske og den amerikanske depresjonen var spesielt hard siden disse økonomiene var spesielt opptatte av teknologiske endringer.

  2. Den tyske økonomiene var tradisjonelt en økonomi med stor produksjon for eksport. I mellomkrigstida ble eksporten som andel av produksjonen redusert. Dette kan forklares med de hindringene som ble innført for internasjonal handel. Økonomier som hadde vært spesielt avhengige av internasjonal handel ble spesielt hardt rammet av de forverrede internasjonale handelsforholdene. Depresjonen i slutten av 1920-tallet var karakterisert av at verdenshandelen falt sterkt siden landene innførte beskyttelsestoll og andre beskyttelsestiltak for innenlandsk næringsliv.

  3. Kapitalmarkedene var svært ustabile under depresjonen, og det ble vanskelig å ta opp lån. Dette rammet Tyskland spesielt hardt siden Tyskland var blitt avhengig av utenlandske lån.

Harold James skriver at de to beretningene om depresjonen som har vært mest innflytelsesrike har vært den som er skrevet av W. A. Lewis og den som er skrevet av C. P. Kindleberger. Begge skriver mye om hvordan internasjonale forhold begrenset handlingsrommet til tyske myndigheter, selv om begge kritiserer tysk politikk under depresjonen.

Lewis foreslår at Tyskland burde ha utvidet den innenlandske kreditten etter 1928, og samtidig burde investeringene vært foretatt i forhold til størrelsen på den innenlandske sparing og ressurser burde blitt ledet inn mot produksjon for eksport og mot å erstatte import. James sier at disse forslagene knapt kan være seriøse. For det første var den umiddelbare årsak til depresjonen fallet i investeringer. Og for det andre er det overordnede temaet i boka til Lewis at det var vanskelig å produsere for eksport på grunn av en global ubalanse mellom tilbud og etterspørsel - tilbudet var større enn etterspørselen. Lewis aksepterer forklaringa i punkt to.

Kindelbergers beretning passer best inn i argumentet i punkt tre. Han mener at USA ikke innså sitt ansvar som den store kreditornasjonen etter Første Verdenskrig. Derfor manglet verden økonomisk ledelse. Denne ledelsen burde ha stabilisert den internasjonale kapitalstrømmen og vært "lender of last resort" og importert den typen varer som hadde de største problemene på verdensmarkedet. En undersøkelse av argumentene til Kindelberger gir en måte å vurdere de innenlandske svakhetene i Tyskland på. Men den kritikken som han gir av USAs politikk er ikke helt overbevisende. USA kunne ikke bli forventet å importere den typen varer som hadde de største problemene på verdensmarkedet siden dette var matvarer, og matvarer ble det allerede produsert svært mye av i USA. Tysk eksport til USA falt i mellomkrigstida, men først og fremst siden tyske kjemiske patenter ble konfiskert.

Harold James gjennomgår også de andre punktene der Kindelberger mente at USA sviktet, og finner at de ikke er gode. Lån til instanser som ikke var kredittverdige var dumme å gi, og kunne også være hensiktsløse.

Hva var svakhetene i tysk økonomi?

  1. Først og fremst en industriell sektor som var blitt så sterkt organisert at den ikke var forberedt på å innse forholdene på markedet. Tysk tungindustri (kull, jern og stål) var organisert i mektige kartell. Disse reduserte heller produksjonen framfor å redusere prisen da krisen satte inn. Monopoliseringen førte slik til at produksjonen falt, og nye investeringer ble svært kostbare.

  2. Et liknende argument har blitt brukt om jordbruket. Her hadde godseierne i øst en så sterkt politisk stilling at de kunne kreve stadig sterkere beskyttelse for å holde oppe kornprisene, og dette reduserte den reelle kjøpekraft til den tyske befolkninga. Sterkere kjøpekraft kunne fått Tyskland raskere ut av depresjonen.

  3. Det er også blitt hevdet at fagforeningene var så sterke at de hindret lønnsnedgang, på samme måte som kartellene hindret prisnedgang. Knut Borchardt har hevdet at lønningene økte raskere enn produktiviteten, og dette førte til så liten lønnsomhet at det gikk ut over investeringene. Dette er kontroversielt. Balderston hevder at i en periode på 1920-tallet økte lønningene raskere enn produktiviteten, men at dette trengte å gå ut over investeringene er det slett ingen enighet om. Det kan like gjerne hevdes at dette økte etterspørselen og dermed aktiviteten i økonomien.

    En større del av nasjonalinntekten gikk til arbeiderne under Weimarrepublikken, og dette skjedde også i andre land, som i Storbritannia og Frankrike. I Tyskland kan dette forklares med at det i hvert fall i en periode var mangel på arbeidskraft, skriver James. Seks millioner arbeidere var blitt drept eller alvorlig skadd under krigen, og dette må man vente virket inn på arbeidsmarkedet.

  4. Arbeidsgiverne klaget nesten like mye over skatter og trygdeutgifter som over høge lønninger. Tyskland ønsket å bygge en velferdsstat, og det var kostbart og førte til et høgt skattenivå. Det ble også brukt mye penger i kommunene. Den mest storartede kommunalpolitikeren i så henseende var Sentrumspartipolitikeren Konrad Adenauer, som var borgermester i Køln.

  5. Fire viktige innenlandske forhold: industristrukturen, fagbevegelsens styrke, den politiske makt til godseierne, og presset for økte skatter, kan ha begrenset veksten i tysk økonomi. I tillegg mente tyske nasjonalister at krigserstatningene var årsak til depresjonen. [Balderston nevner også krigserstatningene som mulig årsak til depresjonen - se kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen".] Og Harold James skriver at krigserstatningene var et alvorlig problem siden de måtte betales i gull eller utenlandsk valuta, og med de høge tollmurerene som etter hvert ble bygd ble det stadig vanskeligere å skaffe utenlandsk valuta.

Harold James skriver til slutt i introduksjonen til boka at en analyse av vanskelighetene som krigserstatningene førte til kommer til å dreie seg om den sene veksten av verdenshandelen på 1920-tallet, og skattebyrden i Tyskland. Han vil undersøke fem sider ved dette problemet:

  1. Hvor forberedte var skattebetalerne på å få økt sine byrder? I løpet av det tjuende århundret økte statens oppgaver og dermed også skattene. Dette har man vært villig til å gå med på. Men det ser ikke ut til at det var noen utbredt enighet om dette under Weimarrepublikken. Dette setter trange grenser for statens finanspolitikk.

  2. Hvordan og hvorfor utviklet organiseringen av tysk industri seg slik den gjorde? Og hvordan var virkningen av dette på tysk økonomi?

  3. Hvilken virkning hadde lønnsøkningene i siste del av 1920-årene på den økonomiske strukturen til Tyskland, og hvilke politiske responser førte de til?

  4. Hvordan var tysk landbruk i stand til å utøve slikt press på den politiske prosessen at det greide å holde oppe prisene på korn under depresjonen? Hvordan virket jordbruket inn på hele økonomien?

  5. Det finansielle systemet og bankvesenet var svært ustabilt på 1920-tallet, og denne ustabiliteten bidro sterkt til at depresjonen ble så hard. Hvor langt var politiske beregninger ansvarlig for denne økningen i ustabilitet?

Svarene på disse spørsmålene forklarer årsakene til depresjonen. I tillegg hjelper de historikeren til å vurdere responsene på depresjonen. Disse responsene skal studeres i siste halvdel av boka. Økonomien ble i økende grad politisert; hva gikk dette ut på?

Weimarrepublikken:

Politisk utvikling og offentlige finanser

Etter introduksjonen følger Harold James opp med et kapittel som gir oversikt over den politiske utvikling i Weimarrepublikken. Jeg har allerede skrevet mye om den politiske utviklinga i andre kapitler, for eksempel i oversiktskapitlet over tysk historie 1918-33.


Kort om politikken fra 1924 til 1933

Dette kapitlet omhandler tysk økonomi fra 1924. Tysk økonomi i tiåret fram til 1924 har jeg spesielt skrevet om i kapitlet om den tyske inflasjonen.

Før jeg fortsetter med tysk økonomisk historie går jeg raskt gjennom tysk politisk historie for årene 1924-33:
I 1924 stabiliserte Stresemanns regjering den tyske valutaen etter hyperinflasjonen. Stresemann utnevnte Hjalmar Schacht til ny riksbankpresident. Stresemanns regjering ble kalt for en stor koalisjonsregjering. Både SPD og DVP deltok i regjeringa, sammen med Sentrumspartiet og DDP. Den store koalisjonen varte bare litt over en måned, og Stresemanns regjering fortsatte deretter fra slutten av november som en sentrum-høyre allianse med Wilhelm Marx fra Sentrumspartiet som kansler. Nøkkelfiguren i regjeringa var finansminister Hans Luther, som introduserte den nye valutaen og var ansvarlig for å føre en finanspolitikk som sørget for at inflasjonen endelig var slutt. Stresemann fortsatte som utenriksminister til sin død den 3. oktober 1929. Marx og Luther økte skattene og reduserte den offentlige administrasjonen for å få balanserte budsjett og å stabilisere finansene. I 1924 var det nye riksdagsvalg, som jeg har skrevet om i kapitlet "Hitlers velgere".

Fram til 1924 var det først og fremst SPD som hadde måttet gjennomføre de delene av utenrikspolitikken som var nødvendige, men svært upopulære i Tyskland, som å ta ansvaret for å undertegne Versaillesdiktatet. Fra 1924 førte borgerlige regjeringer med Stresemann som utenriksminister en mer moderat utenrikspolitikk, som ble utformet med utgangspunkt i reelle politiske forhold, og ikke lenger i ønsketenkning.

Det konservative partiet DNVP hadde hatt framgang i valgene i 1924. Det hadde vært motstander både av demokratisering av Tyskland og av Weimarrepublikken og av å akseptere fredsavtalen. Men for å være med i regjering modererte partiet seg. DNVP gikk inn i Hans Luthers regjering i januar 1925. Senere dette året forlot DNVP regjeringa etter at regjeringa undertegnet Locarnoavtalen der Tyskland aksepterte at Frankrike hadde overtatt Alsace og Lorraine. Samme år, etter at president Ebert var død, ble Hindenburg valgt til ny president i Tyskland.

Etter januar 1926 styrte den lille sentrum-høyre koalisjonen uten DNVP, først under Luther, så under Marx. I januar 1927 gikk DNVP på nytt inn i regjeringa, som var den fjerde regjeringa til Marx. Den alvorlige økonomiske lavkonjunkturen i 1925-26 ble snudd ved hjelp av Reinholds motkonjunkturpolitikk, som innebar underskuddsbudsjettering. James skriver at den borgerlige koalisjonen gikk i oppløsning tilsynelatende fordi det ble uenighet mellom Sentrumspartiet og DVP om en skolelov som ville tillate at flere konfesjoner ble tillatt i undervisningen. Men det som lå under var i virkeligheten økende mistillit fra venstresida i Sentrumspartiet overfor den sosiale og økonomiske politikken til den borgerlige koalisjonsregjeringa. Venstresida i Sentrumspartiet mislikte bestemmelsen om å øke lønningene til embetsmennene så sterkt som regjeringa gjorde i 1927 samtidig som det ble gitt stor støtte til industriherrene, mens forsøk på å gjenopprette arbeidernes åtte timers arbeidsdag ble angrepet ved at overgangen fra to skift til tre skifts ordning i deler av tungindustrien ble prøvd blokkert av økonomiminister Julius Curtius tidlig i 1928. I februar 1928 gikk koalisjonen i oppløsning.

Ved valget i mars økte stemmeandelen til SPD til 29,8 prosent. Et ny storkoalisjonsregjering under ledelse av Hermann Müller overtok. Denne regjeringa forhandlet fram Youngplanen, som var lettere å bære for Tyskland enn Dawesplanen. Tyskland skulle årlig betale 2050 millioner RM gjennom 58 år. Nasjonalistene motsatte seg denne planen.

Vinteren 1928/29 var det stor arbeidsledighet. Og det som førte til at koalisjonsregjeringa brøt sammen var spørsmålet om bidragene fra arbeiderne og arbeidsgiverne til arbeidsløshetstrygdefondet skulle økes. Regjeringa ble presset av industrien og DVP for å redusere skattene. Men riksbankpresident Schacht rettet voldsomme angrep mot statens finanspolitikk, og greide å tvinge gjennom sin vilje, som innebar at underskuddsbudsjettering ikke ble valgt. Det ble vedtatt lover som reduserte regjeringas mulighet til å sette opp budsjett med underskudd. Finansminister Rudolf Hilferding fra SPD og statssekretær i finansdepartementet Johannes Popitz var nødt til å gå av. Schact angrep også Youngplanen voldsomt, og gikk av i protest mot den. Hans Luther overtok som riksbankpresident.

Hermann Müller ble etterfulgt som kansler av Heinrich Brüning, som var kansler fra mars 1930 til mai 1932. Han førte ikke et parlamentarisk styre, men regjerte med president Hindenburgs ekstraordinære fullmakter som grunnlag. Mens Brüning styrte ble depresjonen bare verre og verre. Brüning kom med en mengde tiltak for å spare penger. De ble ofte kunngjort og satt i verk som nødsforordninger: 1. desember 1930, 5. juni 1931, 6. oktober 1931, og 8. desember 1931. En forordning fra 24. august 1931, Dietramszellerforordningen, tvang også delstatene til å føre sparsomhetspolitikk. Disse forordningene kuttet velferdsutgiftene.

Brüning ville også ha slutt på betalingene av krigserstatninger. Under Brünings tid brøt mange av de tyske bankene sammen, og det tyske bankvesenet kom inn i en krise. [Dette vil jeg skriver mer om.]

Brüning måtte gå av som kansler i mai 1932, bare kort tid før krigserstatningene ble opphevet og økonomien begynte å ble bedre. Om Brüning og depresjonen har jeg skrevet mer i kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen".

Brüning måtte gå av fordi Hindenburg ble lei av ham. Hindenburg ønsket en tydelig markert konservativ og autoritær regjering som framfor alt støttet junkerne og godseieraristokratiet. Godseieraristokratiet mente at Brüning var alt for lite autoritær og alt for medgjørlig overfor SPD og fagbevegelsen, og dette ble Brünings bane. Etter Brüning fulgte von Papen som kansler. Han er først og fremst kjent for at han var med på å gjøre Hitler til kansler. Men først var det et mellomspill med intrigemakeren Schleicher som kansler. Schleicher greide ikke å sette sammen ei regjering som kunne styre Tyskland. [Om Hitlers vei til makten kan man lese i kapitlet "Hitlers vei til Makten".]


De offentlige finansene 1924-1933

En måte å dele inn tysk økonomisk historie for perioden 1924-1936 på er å dele den grovt inn i tre. Den første delen er perioden 1924-29, som er de "gyldne tjueårene", der det nok var perioder med stor arbeidsledighet, men disse var forholdsvis kortvarige. Deretter fulgte depresjonen fram til 1933, og i Tyskland begynte fra da av situasjonen å bedre seg.

I Tyskland, som i andre land, var statens utgifter som andel av BNP større etter Første Verdenskrig enn før krigen. I Tyskland kunne barna i arbeiderfamiliene for første gang i tysk historie under Weimarrepublikken spise seg mette, og det var et vesentlig framskritt. Den lønnsveksten til arbeiderne som tillot dette skapte mye harme.

[De tyske sentralmyndighetene hadde før krigen ikke hatt myndighet til å skrive ut direkte skatter, men ble finansiert av indirekte skatter. Direkte skatter ble skrevet ut av regionale og lokale myndigheter. Følgelig hadde sentralmyndighetene ikke til rådighet et apparat for å skrive ut direkte skatter da den Første Verdenskrig var slutt. Og det apparatet staten hadde for å hente inn indirekte skatter ble i stor grad satt ut av spill av de seiersrike allierte siden de nektet Tyskland å kontrollere, begrense eller beskatte handelen mellom de delene av Tyskland som ble okkupert og de delene av Tyskland som ikke var okkupert. Blant annet siden de sentrale myndighetene i de første årene etter revolusjonen ikke hadde kontroll over de lokale myndighetene og lokalplanet tok det lang tid før de sentrale myndighetene kunne foreta direkte beskatning, selv om Weimarkonstitusjonen tillot at sentralmyndighetene overtok de regionale og lokale myndighetenes direkte beskatning. De tyske myndighetene var derfor nødt til å finansiere sin virksomhet ved å trykke pengesedler, de var altså tvunget til sterk inflasjon - min kommentar -T.F.]

Ved stabiliseringen av valutaen måtte den tyske staten skaffe seg evne og mulighet til å gjennomføre direkte beskatning. Dette ble gjort. Det offentliges andel av nasjonalinntekta økte fra 14,5% i 1910/13 til 24,0% i 1925/29. Og større andel av de offentlige utgiftene ble kontrollert av de sentrale myndighetene, og ikke av lokale myndigheter. Rikets utgifter hadde vært omkring 40% av de offentlige utgiftene i 1913, og denne andelen økte til 45% i 1925. Denne andelen kom til å øke enda mer.

Finansreformene til Matthias Erzberger bygde på at sentralmyndighetene både kunne gi retningslinjer for innkreving av skatt og hadde rett til skatt fra lokale og regionale myndigheter, og de etablerte at inntektsskatt og selskapsskatt skulle være de viktigste inntektskildene til staten.

Fra 1. oktober 1925 distribuerte staten 75% av inntektsskatten og selskapsskatten til delstatene og kommunene og 35% av omsetningsavgifta. Denne andelen av omsetningsavgifta som gikk til lokale og regionale myndigheter ble senere kuttet ned til 25%, og deres andel av inntektsskatten og selskapsskatten ble skåret ned til 60%. De rikere områdene kom til å subsidiere de fattige områdene ved at de rikere betalte en del av skattene til de fattigere områdene. Dette betydde at Preussen subsidierte resten av Tyskland.

Det offentlige hadde mange oppgaver og ansvarsområder, som undervisning og administrasjon og byutvikling og jernbaner og post etc. Men andelen av den totale arbeidsstyrken i Tyskland som var offentlig ansatt økte ikke fra 1907 til 1925. Begge år var den på 10,6 prosent. I Storbritannia var det samtidig en betydelig økning i andelen offentlige ansatte, fra 6,9% i 1911 til 10,0% i 1921.

Tyske finanser ble gjort vanskelig ved de store utgiftene som gikk til å betjene gjeld fra krigen, inkludert krigserstatningene. De store budsjettunderskuddene etter krigen var den viktigste årsak til inflasjonen, skriver Harold James. Staten brukte svært mye penger som subsidier til industrien for å holde den i virksomhet for å unngå arbeidsledighet i de første etterkrigsårene, og velferdsstaten var under oppbygging, og aller først ble de krigsinvalide og deres etterlatte tatt vare på.

De rike nektet, som alltid og overalt, å betale skatt. Jordeierne hevdet at dersom de måtte betale skatt var det jevngodt med at bolsjevismen var innført. Industrien truet med å slå seg konkurs dersom den måtte betale skatt. Men for å få slutt på hyperinflasjonen. og for at Tyskland skulle kunne overleve som en selvstendig enhet, var det nødvendig at det ble krevd inn skatter. Under Stresemanns regjering i 1923 begynte staten å utarbeide planer for et skattesystem. Og under regjeringa til Wilhelm Marx, fra 25. november 1932 til januar 1925, ble skattesystemet ferdig utarbeidet, spesielt av finansminister Hans Luther. Finansene skulle baseres på balanserte budsjett. Dessuten skulle statens utgifter reduseres ved at mange statsansatte ble oppsagt. Og skattene skulle økes. I desember 1923 ble en ti prosent skatt innført på profitt og inntektsskatt ble innført på inntekter over 600 gullmark. Inntektsskatten begynte med lav skatt på små inntekter, og gikk opp til 40% beskatning av høge inntekter. Det ble innført en skatt på formue på mellom 0,5% og 5%. I 1924 gikk statsbudsjettet med overskudd. I 1925 krevde den sentrale næringslivorganisasjonen i Tyskland - RDI - "Reichsverband der deutschen Industrie" - at de offentlige utgiftene ble kuttet med tjue prosent. Siden regjeringa var avhengig av de konservative partiene ble beskatningen redusert.

Da Peter Reinhold ble finansminister i 1926 gikk han inn for at skattelettelser og underskuddsbudsjettering var en akseptabel måte å øke den økonomiske aktiviteten på. Bakgrunnen for dette var at Tyskland i 1926 hadde stor arbeidsledighet [Oversikt over arbeidsledigheten er å finne i kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen"].

Den skattelettelsen som Reinhold kom med var en reduksjon av omsetningsskatten, fra en prosent til 0,75%. Denne skattelettelsen klaget storindustrien over siden den hadde liten nytte av den. Reinhold ville ha kuttet denne skatten enda mer. Det var stor uenighet om hvilken skatt som skulle kuttes.

Antallet fast ansatte i offentlig sektor ("Beamte") ble kuttet med 13,5% og antallet offentlige funksjonærer som ikke var fast ansatt ble kuttet med 53% fra oktober 1923 til oktober 1924. Antallet kroppsarbeidere ble redusert med 26%. Fra 1924 til 1927 ble også antallet embetsmenn redusert, for deretter å øke. Administrasjonsutgiftene var i 1925 på 9,1% av statens utgifter, omtrent det samme som i 1913 da de hadde vært 9,3%, og de falt videre til 6,9% i 1930.

I den fjerde regjeringa til Wilhelm Marx, som ble dannet i januar 1927, var Heinrich Köhler finansminister. Han mente at embetsmennenes lønn hadde falt for mye tilbake i forhold til lønningene i industrien. Han fikk gjennom ei økning i grunnlønna i offentlig sektor med hele 33%. Samtidig ble det opprettet flere offentlige stillinger.

Antallet offentlige ansatte i delstatene og kommunene økte utover på 1920-tallet. I delstatene og kommunene ble det utført mye dobbeltarbeid i det delstatene var opptatt av å kontrollere kommunene, og gjennomgikk deres arbeid på en arbeidskrevende måte. DVP og DNVP gikk inn for en sentralisering for å spare penger, og også i DDP og SPD var det ønske om å fjerne delstatsnivået for å spare penger.

Men delstaten i det sørlige Tyskland ville slett ikke la seg avskaffe. I Bayern gikk man tvert i mot inn for å styrke delstatsnivået. Og Preussen ville ikke la seg avskaffe, men mente det var en bedre løsning at Preussen ble slått sammen med de andre delstatene i nord.

Anklagene om at det var for mye regjering i Tyskland ("Nebeneinanderregieren") gikk sammen med en kritikk av det parlamentariske styresettet og av at det var for mange folkevalgte forsamlinger og regjeringer i Tyskland. DNVP hevdet at disse parlamentene og regjeringene ble for dyre, og i 1927 innledet DNVP en kampanje mot parlamentarische Alleinherrschaft. Under Brüning arbeidet både Brüning og Hans Luther for å begrense lokale og regionale myndigheter. Under Papen og Hitler ble det "preussiske problemet" løst med makt. Hitler gjennomførte ensrettingen ("Gleichschaltung") av Tyskland, og av de regionale og lokale myndighetene. Det ble utlyst nyvalg i kommunene som ble manipulert. Delstatene ble avskaffet som selvstendige enheter. Dette førte slett ikke til netto besparelser i administrasjonen eller til en billigere og mer effektiv administrasjon. Tvert i mot ble nazister ansatt i kommunene i så store antall at administrasjonene vokste.

De bitre konstitusjonelle konfliktene om oppbyggingen og funksjonene til den offentlige administrasjonen var uttrykk for ulike syn på hva staten skulle gjøre. Staten brukte pengene på andre ting etter krigen enn før krigen:

  1. Andelen av statens utgifter som gikk til rentenister falt. Dette skyldtes at inflasjonen slettet verdien til de verdipapirene, statsobligasjonene, som staten hadde utstedt før og under krigen. Revalueringen i 1924-25 ga ikke disse verdipapirene deres opprinnelige verdi tilbake. Etter 1924 gikk derfor en liten del av statens utgifter med til å betjene gjeld. I 1913 hadde 5,6% av statens utgifter gått med til å betjene gjeld, men i 1925 gikk bare 0,6% av statens utgifter med til å betjene gjeld. I 1931 hadde denne andelen økt til 2,9 prosent. I Frankrike og Storbritannia gikk langt større andel av statens utgifter med til å betjene gjeld. I Storbritannia hadde 6,1% av statens utgifter gått til å betjene gjeld i 1913, og dette hadde økt til hele 28,4 prosent i 1925. Disse store gjeldsutgiftene til Storbritannia og Frankrike omfordelte ikke penger til de ubemidlede. I Tyskland under Weimarrepublikken derimot gikk de økte skattene med til å gi de som var dårligst stilt bedre kår.

  2. Under Weimarrepublikken økte de sosiale tjenestene svært sterkt. Dersom vi regner de ulike subsidier til boliger og utgiftene til utdanningssystemet blant de sosiale ytelsene, finner vi at de sosiale ytelsene økte fra å utgjøre 37% av statens utgifter i 1913 til 57% i 1925. Og de fortsatte å øke til 68% i 1932. Dersom utdanning og bostøtte fjernes fra beregningene finner vi at de sosiale ytelsene økte fra 19% til 37%, og videre til 51 prosent i de nevnte årene.

  3. Jordbruksstøtten var blant de største statlige utgiftene i begynnelsen av 1930-årene.

Statens utgifter ble svært kontroversielle. Tradisjonelt var det de mindre og mellomstore bøndene og arbeidsfolk som hadde betalt skatt, og de rike og velstående som hadde nytt godt av statens tjenester og forbruk. Nå fikk også de som tradisjonelt bare betalte uten å motta, altså de brede lag av folket, nyte godt av staten. Og dette skapte svært sterk motstand mot den nye demokratiske staten, Weimarrepublikken, blant aristokratene og industriherrene. Arbeidernes barn kunne for første gang i tysk historie spise seg mette under Weimarrepublikken, (Les det Jörg Baten skriver om levestandarden under Weimarrepublikken) og den omfordeling av rikdom og inntekt som lå bak dette skapte sterk uvilje mot Weimarrepublikken i de bedrestilte lag av befolkninga. Og det hadde foregått ei utjevning av inntekt og formue under Weimarrepublikken, spesielt fram til 1924.

Riket

Da den tyske valutaen ble stabilisert i 1923-24 ble det opparbeidet et overskudd på statsbudsjettet. Men det ble spist opp de følgende årene. I 1927 tok staten opp et lån på 500 millioner RM til 5% rente. Det skulle dekke de store subsidiene til industrien og jordbruket for 1926.

Under gjengir jeg en del av tabell II som viser hvordan inntekter og utgifter var fordelt mellom staten, delstatene og kommunene:

Tyske offentlige inntekter og utgifter og gjeld 1926/7-1932/3 i millioner riksmark
-- 1926/271927/281928/291929/301930/311931/321932/33
Staten (Reich)Inntekter:6.8197.1137.3007.7308.0416.4405.589
Utgifter:6.5627.1558.3768.0438.1636.6255.735
Delstatene (Länder)Inntekter:3.5773.9424.1443.9943.9283.4322.845
Utgifter: 4.1234.3574.5854.5644.4873.9073.349
KommuneneInntekter:6.3877.1247.5417.7137.3256.0934.952
Utgifter:6.7347.4228.0298.4618.0216.9986.289
HansabyeneInntekter:503583628645596493394
Utgifter:528595640675647524491
Sosial trygdInntekter:3.3713.9905.5516.0295.9125.4704.390
Utgifter:2.8434.1084.8625.3145.7185.6264.168
Offentlige utgifter som % av BNP:26,926,828,429,632,133,331,8
Økning av offentlig gjeld:1.7421.0753.5613.1592.704155170
Økning av gjeld som % av BNP:2,31,34,03,63,40,20,3

I 1929 begynte statens gjeld å bli et kriseartet problem. Statens prøvde å reise et langsiktig lån, men fikk bare lånt 177 millioner RM i et forsøk på å skaffe 500 millioner RM i det såkalte Hilferding-lånet, selv om de som lånte ut penger fikk fritak fra både inntektsskatt og formueskatt og arveavgift for pengene de lånte staten. De offentlige utgiftene økte fortsatt, og i 1929 begynte statens inntekter å falle.

Budsjettkrisen sent i 1929 førte til en serie politiske kriser, som ble tilspisset av at arbeidsledighetstrygdefondet var i ferd med å slippe opp for penger, og av industriens kampanje for å redusere skattene, og av de internasjonale forhandlingene om krigserstatningene.

I 1927 hadde Loven om arbeidsledighetstrygd krevd bidrag som tilsvarte tre prosent av lønningene. Dette bidraget skulle være likt delt mellom arbeiderne og arbeidsgiverne. Grunnlaget for dette var at man anslo at 800.000 arbeidere med rett til arbeidsledighetstrygd kunne bli arbeidsløse. Et nødsfond ble også opprettet for å ta seg av 600.000 arbeidere som ut over de 800.000 kunne bli midlertidig arbeidsledige i løpet av vinteren. Men arbeidsledigheten økte nesten umiddelbart ut over dette nivået. Vinteren 1927-28 var mer enn to millioner arbeidere arbeidsløse, og neste vinter (februar 1929) mer enn tre millioner arbeidere. (Arbeidsledighetsstatistikk finner du i kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen".) Den laveste arbeidsledigheten i 1928 var i juli da 1.155.000 personer var registrert som arbeidsledige, og i 1929 var også juli måneden med lavest arbeidsledighet, da med 1.355.000 arbeidsledige. Den 15. januar 1928 mottok 1,3 millioner personer arbeidsledighetstrygd, og i juli samme år mottok 600.000 arbeidsledighetstrygd og 89.000 krisehjelp. I januar 1929 mottok 1.900.000 arbeidsledighetsunderstøttelse, og 138.000 krisehjelp. Året etter var disse tallene 2,0 millioner og 230.000. Staten pliktet å dekke underskudd hos trygdefondet. Og i mars 1929 trengte det 288 millioner RM (riksmark) for å dekke tap. Regjeringa ga da nye regler for fondet, og disse gjorde situasjonen verre for sesongarbeidere, som bygningsarbeidere og jordbruksarbeidere. Med i slutten av 1929 var det ingen enighet om å øke bidragene. I løpet av 1930 trengte fondet stadig mer penger. Det fikk til sammen 624 millioner RM i lån, som i 1931 ble avskrevet. Mer penger trengtes til arbeidere som hadde gått ut den tida de kunne få arbeidsledighetstrygd, og som fikk behovsprøvet kriseunderstøttelse.

En annen grunn til politiske spenninger var at industrien mente at den hadde for liten fortjeneste, og at skattene måtte reduseres for å bedre situasjonen. Industrien greide å mobilisere støtte fra Riksbanken, og kansler Hermann Müller sa at skattelettelser var det viktigste punktet i regjeringas finanspolitiske dagsorden. Riksbanken gikk inn for at statens utgifter ble redusert, og at formueskatten etc. ble erstattet av økt beskatning av konsum av øl og underholdning. Riksbankens uttalelse sluttet med at Tyskland var i ferd med å utvikle seg til å bli stat av pensjonister og velferdsmottakere i stedet for å være en stat basert på arbeid.

Youngplanen reduserte krigserstatningene med 500 millioner RM årlig, og da ble skattereduksjonene tatt opp i Riksdagen på nytt. Presset for skattelette ble så stort at den eneste måten å dekke budsjettunderskuddet på var å ta opp lån. Men det var kontroversielt. Det ble advart mot at det innenlandske kapitalmarkedet ville bli trangere dersom staten tok opp lån innenlands. Det var på denne tida (1928-29) vanskelig å få langsiktige lån utenlands. Den kortsiktige gjelda vokste, og dette gjorde kapitalmarkedene mer mistenksomme, og det ble vanskeligere å få de kortsiktige lånene omgjort til langsiktige. Derfor var det nødvendig å fortsette å ta opp kortsiktige lån. I desember 1929 arbeidet staten for å ta opp lån fra amerikanske Dillon Reed. Fra juni samme år hadde Dillon Reed gitt hjelp til å forvalte den kortsiktige gjelda til Tyskland, og åpnet en kreditt på 210 millioner RM. I desember trengtes 500 millioner RM. Men Schacht grep inn og forhindret lånet. Den sjette desember offentliggjorde han et memorandum der han både angrep Youngplanen og måten staten hadde skjøttet sine finanser på.

Dette førte til at finansminister Hilferding måtte gå av. Og også statssekretær i finansdepartementet, Johannes Popitz, måtte gå. Staten ble tvunget til å bygge opp et fond på 450 millioner RM. Etter denne krisen ble Müller svært opptatt av å unngå underskudd.

I desember 1929 presenterte finansdepartementet planen om å redusere inntektsskatten i de følgende fem årene slik at maksimal skattesats ville bli 35%, og ikke lenger være 40%, og skatteterskler ville bli hevet og andre skatter senket, men skatten på øl ville bli øket. Hele programmet ville spare tysk industri for 910 millioner RM.

Dette programmet ble vedtatt i sin helhet i desember 1929. Tollsatser ble satt opp og avgiften på tobakk ble økt, og dette brakte inn 350 millioner RM. Men dette var ikke nok. Skatten på øl ble økt enda mer, og det ble blant annet innført skatt på mineralvann og petroleum.

Ved slutten av budsjettåret 1929-30 ble budsjettene mer restriktive. Det skjedde altså før Brünings regime. Harold James skriver at balanserte budsjett i Tyskland ikke bare skyldtes kapitalmangel. Krisen i 1929-30 ble så hard på grunn av de økende politiske spenningene. Spenningene alarmerte først utenlandske investorer, og så i løpet av 1930 også Tysklands egne borgere. James skriver at budsjettaffærene ble i utgangspunktet satt i gang av Schachts spente nerver. Schacht var i nærheten av nervesammenbrudd, og handlet ikke rasjonelt. Han fortalte at han ble forfulgt og stod i fare for å bli korsfestet av korrupte politikere. Schachts hysteri skapte finansiell ustabilitet, og da denne ustabiliteten og mistilliten var skapt var den svært vanskelig å fjerne.

Dette gjorde det nødvendig å kutte i statens utgifter. Det var så sterk motstand mot skatteøkninger at budsjettbalanse ikke kunne søkes gjennom skatteøkninger. Men hvilke utgifter skulle kuttes? Spenningen mellom alternativene skatteøkning og utgiftsreduksjon skapte sterke spenninger i den store regjeringskoalisjonen. I mars 1930 gikk regjeringa av siden den ikke kunne bli enig om finanspolitikken. Deretter overtok Heinrich Brüning som kansler.

[Om dette, og om Brünings politikk, har jeg skrevet i kapitlet om Heinrich Brüning. Jeg viser til dette kapitlet for mer inngående informasjon om Brünings politikk og om arbeidsledigheten under Weimarrepublikken.]

Siden jeg har skrevet om politikken under depresjonen i flere kapitler, vil jeg her være kort. Brüning overtok som kansler i en vanskelig situasjon. Arbeidsledigheten var skyhøg og den økonomiske aktiviteten var avtakene. Det var nødvendig med stadig større midler til arbeidsledighetstrygdefondet. Brüning var knapt noen demokrat, og han valgte stort sett å sette Riksdagen ut av spill og styre med grunnlag i president Hindenburgs unntaksfullmakter, selv om søkte å bli tolerert av noen av de største partiene. I Brünings tid som kansler var det vanskelig for Tyskland å oppnå langsiktige lån. Blant annet derfor var regjeringa og staten stadig i fare for å havne i likviditetskrise og finansielle kriser, og å unngå dette var hovedoppgaven til Brüning. Men Brüning var alltid på etterskudd: Hver gang Brüning kuttet utgiftene viste det seg at inntektene sank enda mer enn Brünings utgiftskutt. Inntektene sank siden den økonomiske aktiviteten ble redusert, folks inntekter og omsetninga i økonomien ble redusert, og dermed ble også statens skatteinngang redusert. Men statens utgifter ble slett ikke redusert i takt med at inntektene sank, heller tvert i mot, for den økende arbeidsledigheten ga økende underskudd for arbeidsledighetstrygdefondet, og disse underskuddene pliktet staten å dekke. Staten økte sterkt de bidragene som arbeiderne og arbeidsgiverne betalte inn til fondet. Og staten kuttet sterkt ned på de bidragene som arbeidsløse kunne få fra arbeidsløshetstrygdefondet. Arbeidsløse fikk støtte gjennom kortere periode, og den daglige støtten ble mindre. Staten prøvde å kutte alle ytelser og utgifter, med unntak for de enorme subsidiene til Hindenburgs kamerater, godseierne. Også kommunene, som bar en stor del av utgiftene til befolkningas velferd, fikk sine budsjett hardt kuttet.

Her vil jeg nevne noen av de tiltakene som regjeringa til Brüning kom med for å meste den økonomiske og finansielle situasjonen til staten:

  1. Skatteøkning
    Brüning økte mange skatter. Men likevel var det enkelte mindre skattereduksjoner. Selskapsskatten ble ikke endret, men fortsatte å ligge omkring tjue prosent av netto fortjeneste. De grunnleggende satsene til inntektsskatten og arveavgiften ble heller ikke forandret. Eiendomsskatten av 1929-30 ble redusert til 3,5% av anslått verdi i 1930 og til tre prosent fra 1932. Første mai 1930 kom en tilleggsskatt på inntekter over 8.000 riksmark. Det kom en ekstraskatt for ugifte personer, og Reichshilfe, en skatt på embetsmenn på 2,5% av inntekten. Reichshilfe ble innført 1. september 1930 og avskaffet fra 31. januar 1931, etter at embetsmennenes lønninger hadde blitt redusert. Det kom kriseskatter som ble innført ved forordning av 26. juli 1930 og 1. desember 1930, og en progressiv skatt.

    Indirekte skatter ble også økt betydelig mer siden man anså det som riktig å skattlegge konsumet. Tobakksavgiftene og avgiftene på øl ble økt. I det hele tatt ble luksus beskattet hardere, og det var stort sett ikke kontroversielt. Derimot var økning av omsetningsavgifta kontroversiell. Den rammet alle typer varer, også helt nødvendige ting. Og den ble antatt å ramme middelstandens forretningsvirksomhet på en konkurransevridende måte som forverret dens situasjon overfor de store bedriftene. Siden omsetningsavgift ble beregnet på alle transaksjoner, og siden de store integrerte foretakene foretok en større del av behandlinga av varene innenfor organisasjonen gikk de varene de omsatte gjennom færre omsetningsledd der det måtte betales avgift, og dette ga de store bedriftene en skattemessig fordel sammenliknet med de små handelsmenn og handverkerne. Et eksempel er at de store varehuskjedene kunne være sine egne grossister, og dermed ha et ledd mindre der de betalte omsetningsavgift. Videre kunne de også være importører, og dermed fjerne enda et avgiftsbetalende ledd. Derfor protesterte den gamle middelstanden mot økning av omsetningsavgifta, siden den rammet dem gjennom flere ledd enn den rammet varehuskjedene, og kunne være konkurransevridende, ble det hevdet.

    I 1930 hadde omsetningsavgifta blitt økt med 0,1% til 0,85%. Brüning ville øke denne skatten mer etter valget i september. Neste vår ble økning av omsetningsavgifta diskutert på nytt. Men det gikk lang tid uten at noe ble gjort med denne skatten, og i desember 1931 ble den i nødsforordningen satt opp til to prosent.

    Staten overførte mindre penger til delstatene og til kommunene. Disse måtte da øke de skattene som de krevde inn. I Preussen ble skatten på bygninger og jordeiendommer økt fra 1. juli 1930. Og andre økninger kom til. Mange delstater kopierte Preussens skatteøkning. Disse skatteøkningene gjorde delstatsmyndighetene mindre populære

  2. Forandringer av arbeidsløshetstrygda
    Forandringene i arbeidsløshetstrygda var en alvorlig nedskjæring av Weimarrepublikkens politiske og sosiale orden. Om nedskjæringene av denne under Brüning og Papen kan man lese i referatet av Heidrun Homburgs artikkel "Fra Arbeidsløshetstrygd til Tvangsarbeid". Både de summene som ble utbetalt og varigheten de ble utbetalt ble mindre, og etter hvert kom det også nye krav for å få arbeidsløshetstrygd, og systemet ble til slutt ødelagt. Men de bidragene som ble krevd inn fra arbeiderne og arbeidsgiverne ble stadig økt.

  3. Inntektskuttene til statsadministrasjonen
    Brüning kuttet lønningene til de som arbeidet i den offentlige administrasjonen, og han sparket også ansatte som ikke var i fast stilling, og ledige stillinger ble stående ledige. Utgiftene til statsadministrasjonen falt på grunn av dette med 12,9% fra 1930/31 til 1931/32. Og i delstatene og kommunene falt administrasjonsutgiftene enda litt mer.

    Brüning ville reversere de store lønnsøkningene i statsadministrasjonen som hadde kommet i 1927. De hadde virket lønnsdrivende i hele samfunnet. Dessuten hadde mange av de statsansatte faste og sikre stillinger, og dette var et stort gode som de statsansatte kunne betale for. Derfor ble det innført en spesiell skatt (Notopfer) for de som hadde sikre stillinger. DVP motsatte seg dette. Men det ble gjennomført med et Notopfer på 2,5%. Dette "nødofret" inngikk i en pakke der det også var en hodeskatt, og et inntektsgradert "nødoffer". SPD likte ikke hodeskatten, og de borgerlige likte ikke progressive skatter, så Brüning kom med begge deler.

    Den 1. desember 1930 kuttet Brüning lønningene til embetsmennene med 6% fra 1. februar 1931. Dette lønnskuttet gjaldt også for ansatte i delstatene og i kommunene, i tillegg til de statsansatte. Den 5. juni 1931 kom det flere lønnskutt på fra 4% til 8%. I nødsforordningen fra desember 1931 ble lønningene på nytt kuttet, denne gangen med ni prosent. Brüning kuttet til sammen embetsmennenes lønninger med opp til 23%.

    De ansatte i embetsverket reagerte sterkt på disse lønnskuttene, og ble fiendtlige overfor Weimarrepublikken, og mange ble nazister. Men Papen kuttet enda hardere i lønningene enn Brüning.

  4. Andre utgiftskutt
    Det ble kuttet langt mer drastisk på andre utgifter enn lønninger siden det var lettere. Derfor vokste utgiftene til administrasjonen som andel av statens utgifter. Offentlige utgifter til boligbygging falt for eksempel fra 1.598,5 millioner RM i budsjettåret 1929/30 til 638,3 millioner RM i 1931/32, et fall på godt og vel seksti prosent.

  5. Langsiktig finansiering
    I 1930 og 1931 virket det som om et internasjonalt lån var den eneste realistiske måten å finansiere statens gjeld på. Regjeringa forhandlet med Lee Higginson og med fyrstikkmonopolet til Ivar Krüger, og med J.P.Morgan og andre. I oktober 1930 ble man enige med et konsortium som var ledet av Lee Higginson, Boston, om et lån på $125 millioner. Dette lånet var tydelig bundet til nødsforordningen fra samme måned. Harold James skriver at nødsforordningen fra 6. oktober som reduserte statens overføringer til delstatene og kommunene og satte opp bidragene fra arbeidere og arbeidsgivere til arbeidsledighetstrygdefondet var påtvunget av Tysklands kreditorer.

    Våren 1931 var et nytt forslag for å hente inn utenlandske penger utarbeidet. Det var avhengig av et bedre diplomatisk forhold til Frankrike. Amerikanske banker var bare forberedt til å låne mer penger til Tyskland dersom krigserstatningsspørsmålet endelig bli løst. Ellers var de redd for at deres krav ville bli prioritert lavere enn krigserstatningene. Paul Warburg tilbød å gi et lån på $500 millioner så snart de allierte var blitt enige om krigserstatningene, og dette var blant grunnene til at Brüning tok opp spørsmålet om krigserstatningene tidlig på sommeren i 1931.

    I budsjettåret 1930/31 økte staten sin utenlandsgjeld fra 1 milliard RM til 3,3 milliarder RM, og statens innenlandske gjeld ble litt redusert. Kreditten økte netto med 2.241.859 RM, altså med 27,5% av statens utgifter, og det tillot at Brünings regime overlevde, men det var sårbart. Under disse forholdene var det våren 1931 en alvorlig ulykke at det ikke lyktes å ta opp det lånet det var blitt forhandlet om med konsortiet som var ledet av Lee Higgins. Det var ikke lenger utsikter til langsiktig finansiering fra utlandet.

    I juni 1931 tvang staten de store tyske forretningsbankene til å kjøpe statlige verdipapirer for 250 millioner RM. Dette førte til komplikasjoner som utløste den store bankkrisen.

    Historien om den tyske statens gjeld under depresjonen viser hvordan selv små underskudd kunne føre til store forstyrrelser. De tyske underskuddene var langt mindre enn de engelske og amerikanske. Men det politiske usikkerheten var større i Tyskland.

Delstatene (Länder)

Delstatene hadde tydelige identiteter og lange tradisjoner som selvstendige politiske enheter. Dette gjelder delstater som Bayern, Preussen, Saksen, Württemberg, og Baden. De kunne ikke uten videre avskaffes som politiske og administrative enheter, selv om de ble angrepet som kostbare og tungrodde og lite effektive. Nesten alle de politiske sakene som var viktigst for folk i Sør-Tyskland ble løst i sør, i München eller i Karlsruhe eller i Stuttgart, og ikke i Berlin. Det gjelder for utdanning, rettsvesenet, politi, forholdet mellom kirke og stat etc.

Det var svært stor forskjell på størrelsen til de tyske länder, Preussen hadde 61,2% av den tyske befolkninga, mens Schaumburg-Lippe bare hadde 0,08% av befolkninga. Bayern, som var nest størst, hadde 11,8% av befolkninga og 17,1% av arealet. Organiseringen av Tyskland ble oppfattet som et problem og diskutert som det. Det kom forskjellige løsningsforslag, for eksempel om å innordne Preussen i den tyske statsadministrasjonen. Men spesielt Bayern nektet å avgi noe av den selvstendigheten som Bayern fortsatt hadde. Og forslagene om å oppløse delstatene ble lagt bort.

Under depresjonen ble kritikken av delstatene hardere. Spesielt en pressgruppe under Hans Luther var markert. Det var en organisasjon for "big business", og i de styrende organene satt folk som Paul Reusch, Carl Bosch og Jacob Goldschmidt. Denne organisasjonen ville revidere krigserstatningene og trimme den offentlige administrasjonen. Dette inkluderte å avskaffe delstatsparlamentene. På årsmøtet i februar 1930 vedtok denne organisasjonen en uttalelse om å aktivere presidentens (Hindenburgs) unntaksfullmakter for å få orden på tingene. Det var nødvendig med en sterk mann med større makt enn det en minister hadde for å ordne opp.

Den finansielle krisen ble en krise for delstatsforsamlingene. Problemene og oppgavene deres ble stadig større, og delstatsregjeringene mistet støtten fra majoriteten i delstatsforsamlingene. Fra 1929 ble Saksen ledet av ei regjering av embetsmenn, og fra 1930 var Helds regjering i Bayern et forretningsministerium - geschäftsführend. Valgene i april 1932 førte til at regjeringene i Preussen og i Württemberg mistet sin støtte fra flertallet i delstatsforsamlingene, og disse regjeringene ble også forretningsministerier.

Den sentrale staten gjorde ingenting for å lette på situasjonen til delstatsmyndighetene. Tvert i mot kuttet staten hardhendt i delstatenes midler. De statlige overføringene til både delstatene og kommunene ble sterkt redusert, og disse måtte derfor prøve å øke sine egne skatteinntekter. Det kom nye skatter, og eksisterende lokale skatter ble økt.

Denne økte lokale beskatning førte til enda hardere angrep på de lokale myndighetene og på delstatsmyndighetene. De sentrale myndighetene skjøv ansvaret for upopulære vedtak over på kommunene og delstatene. Denne politikken hadde begynt allerede før Brünings regime. Johannes Popitz i finansdepartementet hadde vist seg som en mektig sentraliserer og en dyktig intrigemaker, som på effektive måter var i stand til å skade delstatsmyndighetene. Harold James skriver at statens politikk overfor delstatene var preget av fiendtlighet.

Staten kom med regelverk for delstatene som fratok delstatene og kommunene myndighet. De ble pålagt å kuttet bestemte skatter, og staten kontrollerte i større grad delstatenes og kommunenes finanser. For å oppnå en begrenset frihet og for å skjøtte sitt ansvar måtte delstaten og kommunene finne på nye skatter.

Nødsforordningen fra 6. oktober 1931 begrenset videre kommunestyrenes og delstatregjeringenes myndighet, og reiste konstitusjonelle spørsmål. Delstatene hevdet at sentralmyndighetene ikke hadde rett til å gripe direkte inn i kommunene på den måten det ble gjort. Sentralmyndighetene prøvde å detaljstyre kommunene.

I Berlin var det først og fremst Riksbanken, under Hans Luther, som var fiendtlig innstilt overfor delstatsmyndighetene i Bayern. Myndighetene i Bayern hadde tatt opp lån utenlands på 1920-tallet for å bygge ut vannkraft, men de hadde forholdsvis liten gjeld og forholdsvis gode finanser. Midt i bankkrisen i 1931 forfalt et lån som myndighetene i Bayern hadde tatt opp noen år tidligere, og det måtte fornyes. Riksbanken anstrengte seg for å hindre at Bayern greide å fornye dette lånet. Luther hadde som et uttalt mål å ødelegge delstatens selvstendighet, og her hadde han en mulighet til å skade Bayern. Riksbanken nektet å diskontere veksler fra kraftverkene i Bayern. Luther sa at den eneste måten å hindre oppbygging av offentlig eiendom på var å begrense kreditten til offentlige selskap.

Men både Luther og Brüning så på Preussen som det største problemet. Brüning var katolikk og satt pris på at det katolske Bayern greide seg, mens den lutherske Hans Luther gjorde sitt beste for å redusere og undertvinge de sørtyske delstatene. Preussen var den store og mektige delstaten, og Preussen var "rødt". Preussen ble styrt av de demokratiske partiene fra Weimarkoalisjonen - SPD, Sentrumspartiet og DDP. Brüning ville samarbeide for å bli tolerert av disse partiene. Dessuten tilhørte han selv Sentrumspartiet. Luther derimot ønsket sterkere å forandre systemet og å gå hardere fram for å undergrave demokratiske institusjoner.

Allerede før Luther ble riksbankpresident hadde Riksbanken under Schacht arbeidet for å undergrave regjeringa i Preussen. I 1927 hadde Schacht for eksempel greid å hindre at Preussen fikk et lån fra USA gjennom Harris Forbes.

Depresjonen rammet Preussens inntekter spesielt hardt. Preussen hadde hatt forholdsvis liten gjeld, den var betydelig mindre per innbygger enn for de andre delstatene. Men inntektene til myndighetene i Preussen falt svært sterkt. Og staten kuttet mer i overføringene til Preussen enn til de andre delstatene. Fra 1929/30 til 1932/33 falt de statlige overføringene til Preussen med 47%. Kommunene i Preussen kom på randen av konkurs, eller over randen.

Den økonomiske situasjonen til alle offentlige myndigheter i Preussen ble desperat, og myndighetene i Preussen så en direkte underordning under de statlige myndighetene som en løsning siden dette ville overføre det formelle ansvaret for kommunal økonomi og finanser til staten.

Riksbanken motarbeidet den planen som ble utarbeidet, og Sentrumspartiet motsatte seg også at administrasjonen i Preussen ble reformert. Nøden førte til opptøyer i Preussen. De preussiske myndighetene ble forskremte og bad staten om penger til nødhjelp. Dette satte de andre delstatene seg i mot. Konflikten mellom Preussen og sentralmyndighetene ble opptrappet.

Landdagsvalget 24. april 1932 førte til at Preussen fikk ei delstatforsamling som ikke kunne mønstre en majoritet for noen som helst regjering. Preussen måtte styres av et forretningsministerium. Preussen fikk løfte om et lån på 100 millioner RM fra staten, men staten kom aldri med dette lånet, og myndighetene i Preussen ble ute av stand til å betale lønn til sine ansatte.

I begynnelsen av 1932 sluttet mange kommuner å betale gjeld for fortsatt å kunne betale sine ansatte lønn. Dette truet sparebankene og hele finansvesenet i Tyskland. Riksbanken avslo fortsatt å hjelpe kommunene og delstatene.

Da Papen gjennomførte sitt kupp i Preussen hadde altså Preussen vært under svært hardt press gjennom lang tid. Kuppet ble foretatt etter retningslinjer som var trukket opp av Luther, og de mennene som gjennomførte kuppet tilhørte sirklene omkring Luther, som Franz Bracht og Freiherr von Gayl, men Luther selv fikk ikke delta i kuppet, og det satte han ikke pris på.

Kuppet forandret ikke den finansielle situasjonen til Preussen. De politiske myndighetene i Preussen hadde prøvd å beskytte kommunene, og overført midler til kommunene for å sette kommunene i stand til å betale lønninger og gi sosial hjelp. Denne støtten ville ikke Gayl og Bracht gi videre. Kuppet ble i stor grad foretatt for å knekke kommunene. Harold James skriver at kommunene hadde alltid vært den virkelige fienden til forretningsverdenen og den politiske høyresiden.

Kommunene

I Weimarrepublikken hadde den mest umiddelbare regjeringsmakten vært kommunene. Tysklands lokale regjeringssystem hadde blitt utformet i Stein-Hardenberg perioden, skriver James. [Tyskland hadde svært lenge hatt en tradisjon med sterkt lokalt selvstyre for byene - se kapitlet "Heimbyene, Laugene og Staten".] De litt større byene hadde vært styrt av den lokale eliten, mens det var bredere deltakelse i styret av de mindre byene. De større byene hadde vært styrt av lokale Honoratioren. Profesjonelle overborgermestre overtok som ledere av bystyrene etter dem. Disse ble valgt av bystyrene, men satt deretter fast i sin stilling, og kunne ikke avsettes. De var ofte svært energiske og de gikk svært sterkt inn for å modernisere byene. [Om byen og storbyenes utvikling har jeg skrevet i oversiktskapitlet om tysk befolkning og økonomi 1800-1990 - andre del.]

Etter 1918 ble disse overborgermestrene enda mektigere. Først ble det området som de administrerte større. En preussisk lov fra 1920 skapte Stor-Berlin (Groß-Berlin) - sju tidligere selvstendige byer ble slått sammen med Berlin, og arealet av Berlin ble trettendoblet. Den nest største byen i Tyskland var Hamburg, men Hamburg var også en hanseatisk stat, i likhet med Bremen og Lübeck. Siden Hamburg ikke var en vanlig by, men en egen stat, kunne den ikke så lett bli slått sammen med nabokommuner. I Rhinland derimot kunne byene vokse sterkt ved sammenslåinger. I 1922 la Køln Worringen under seg. I juli 1929 ble hele Rhinland-Westfalen omorganisert. Düsseldorf ble slått sammen med Benrath og Kaiserwerth, Essen fikk innlemme Werden, Steele, Karnap, Katernberg, Stoppenberg, Kary og Kupferdreh. Duisburg ble slått sammen med Hamborn, Oberhausen med Sterkrade, Krefeld med Wertingen, Remscheid med Lennep og Lüttringhausen, Rheydt med München-Gladbach, og Barmen med Elberfeld for å utgjøre Wupperthal. I 1928 hadde arealet til Frankfurt am Main blitt økt med 44% da Grisheim, Sossenheim, Schwanheim og Höchst ble innlemmet i Frankfurt. Stuttgart ble i 1922 utvidet til å inkludere Obertürkheim, Hedelfingen, Botnang og Kaltental, i 1929 Hofen, i 1931 Rotenberg og Münster, og i 1932 ble også Zuffenhausen innlemmet i Stuttgart.

Byadministratorene måtte arbeide direkte med de sosiale problemene som eksisterte. Konrad Adenauer var blitt overborgermester i Køln i 1917. Han mente at det var byenes og kommunenes evne til samhandling og felles handling som hadde ført befolkninga så mye sammen at livet kunne fortsette på et vis etter krigen og revolusjonen. Han så byene med sin selvforvaltning som det nærmeste man kom virkeliggjørelsen av et faktisk og virkelig fellesskap i Tyskland. Adenauer så med skrekk på den politikken som Brüning førte. Adenauer sa sommeren 1930 at det øyeblikkelig måtte settes i verk arbeidsprogram i stor skala for å unngå virkelig store politiske vanskeligheter.

Byene motsatte seg bestemt inngrep utenfra. Adenauer motsatte seg alltid at myndighetene i Berlin prøvde å blande seg inn i sakene til byene ved Rhinen. Adenauer mente at et sentralisert demokrati ville bli utviklet til et sentralisert autoritært regime.

Etter hvert som byene ekspanderte og fikk flere oppgaver vokste deres administrasjoner. Køln hadde i 1913 2124 ansatte. I 1924 hadde dette vokst til 4765 ansatte. De ansatte i byenes administrasjoner var vanligvis bedre betalt enn ansatte i tilsvarende stillinger i staten og i delstatene. Overborgermestrene kunne være svært godt betalt.

I 1920-årene gikk byene løs på svært kostbare og ambisiøse prosjekt. De mente at under de vanskelige forholdene var det av den største betydning å skape gode leveforhold for befolkninga. Barmen var en liten by med 187.000 innbyggere, men den hadde egen opera og byorkester. Byene la svært stor vekt på å bygge ut gode kommunikasjoner, som trikkelinjer, jernbaner, og undergrunnsbaner i Berlin og Hamburg. Og også idrettsanlegg og svømmebasseng og utstillingshaller, og elektrisitetsforsyning etc.

Berlin utviklet på 1920-tallet et sammenhengende transportsystem som var svært kostbart å utvikle. Det inkluderte et nett av undergrunnsbaner.

I 1926 tok byen Berlin initiativ til å bygge ny flyplass på keiserens gamle paradeplass Tempelhof. Düsseldorf åpnet sin flyplass samme år, og Stuttgart hadde i 1924 begynt å arbeide for å forberede bygging av sin flyplass.

Enkelte byer bygde mange utstillingshaller. Ved slutten av 1920-årene hadde Berlin bygd åtte utstillingshaller. Og i de tyske byene ble det satt opp utstillinger av svært mye ulikt. Stuttgart arrangerte i 1926 utstilling av ny arkitektur med bygninger av Le Corbusier, Walter Gropius, R. Behrens og A. G. Schneck. De store og kostbare utstillingshallene kunne føre til finansielle problem for byene.

Byene brukte store summer for å få de store selskapene til å flytte hovedkvarterene sine til nettopp deres by. Byene ga løfter om skattelettelser og infrastrukturutvikling. Køln bygde ut havnene mot Rhinen for å dra bedrifter til Køln. Og Køln brukte store summer for å forskjønne byen med et grønt belte. Det ble et eksempel for tysk byplanlegging.

Men byene hadde ikke inntekter som stod i forhold til de store utgiftene. De måtte ta opp store lån. Og det var tvil om verdiene til mange av de investeringene som byene foretok. Derfor kunne kreditorene bli usikre.

Midt på 1920-tallet var Riksbanken, Riksdagen, delstatsforsamlingene, den statlige sentraladministrasjonen og tungindustrien de viktigste motstanderne av byenes uavhengighet. Tungindustrien førte en kampanje mot kalte Sozialisierung, kommunale bedrifter, for eksempel i transport og elektrisitetsforsyning. Det var konkurranse mellom private og kommunale energiforsyningsselskap, men også samarbeid.

Da depresjonen begynte å gjøre seg gjeldende ble befolkninga radikalisert og kommunistene og nazistene vant oppslutning. Det hendte at de tok seg inn i bystyresalene og avbrøt møtene. Og bystyrene fikk like store problem med å danne majoritetskoalisjoner som kunne gi støtte til byregjeringene som parlamentene ellers i Tyskland hadde for å danne majoritetskoalisjoner som kunne stå bak regjeringene. Nazistene og kommunistene utgjorde negative majoriteter. Og i gatene herjet nazipøbelen, mens det kommunale selvstyrets fiender i den sentrale statsadministrasjonen ble mer aktive siden de så at svekkelsen av kommunenes finanser ga dem en mulighet til å ødelegge eller svekke det kommunale selvstyret.

Byene hadde tatt opp store lån utenlands. Køln hadde lånt for å bygge nye havneanlegg ved Rhinen og München for å bygge gass- og elektrisitetsverk og trikkelinjer, o.s.v. Riksbanken hadde prøvd å begrense byenes opptak av lån. Av de langsiktige lån som ble utstedt i USA fra 1924 til 1929 gikk 11,9% til tyske kommuner.

Økning i tyske kommuners gjeld 1928/29/1930/31 i millioner RM
-1928/29 1929/301930/31
Som % av total økning av offentlig gjeld62,448,135,6
Som % av netto innenlandske investeringer 20,2 26,4 36,6
Økning i kommunal gjeld i millioner RM 2.221,4 1.521,2 961,5
(Kilde Tabell III)

Vi ser at den kommunale virksomheten var så stor at den var av stor betydning for tysk økonomi.

Det var blitt gjort mange forsøk på å kontrollere kommunenes låneopptak. Kommunenes opptak av utenlandske lån måtte først behandles av et rådgivningutvalg - "Beratungsstelle für Auslandskredite". Men kommunale lån som ble tatt opp innenlands ble ikke behandlet av dette rådgivningsutvalget.

Da Schacht var president for Riksbanken gjorde han det han kunne for å hindre at byene tok opp lån utenlands. Han advarte investorer mot å gi lån til byene, og angrep offentlig lån som ble gitt til Berlin og Køln, og han anklaget tyske byer overfor amerikanske banker for å sløse bort penger.

I slutten av 1929 mente Schacht at den eneste måten redusere den kortsiktige gjelda til tyske byer på var ved å drive en av dem konkurs. Det ville skremme investorene fra å gi flere lån. Berlin ville være et oppsiktsvekkende tilfelle. Schacht foreslo at Berlin privatiserte det kommunale elektrisitetsverket for å skaffe seg penger. Både Konrad Adenauer og Deutscher Städtetag så dette som et angrep på alle tyske byer.

Byenes finansielle situasjon ble kritisk fra slutten av 1920-tallet. I tillegg til den store gjelda pliktet byene å ta seg de svært mange arbeidsledige som ikke lenger mottok noen form for hjelp fra arbeidsledighetstrygdefondet. Og etter hvert som Brüning, og deretter Papen, kuttet støtten som arbeidsledighetstrygdefondet ga til de arbeidsledige ble støttebyrden større for byene. Og kommunene hadde mange andre utgifter. Mens skatteinntektene falt økte altså utgiftene.

Kommunenes skatteinntekter 1928/29-1932/33 i million RM
BudsjettårSkatteoverføringer fra statenKommunal skatter og overføringer fra delstateneTotalt
1928/19291.649,7 (100) 2.747,0 (100) 4.396,8 (100)
1929/1930 1.595,8 (96,7) 2.794,0 (101.7) 4.390,0 (99,8)
1930/1931 1.427,1 (86,5) 2.877,5 (104,8) 4.333,1 (98,6)
1931/1932 1.009,3 (61,2) 2.649,0 (96,4) 3.676,5 (83,6)
1932/1933 785,0 (47,6) 2.065,0 (75,2) 2.850,0 (64,8)
(Kilde Tabell V)

Kommunene var nødt til å låne mer. De fleste lånene ble tatt opp innenlands, og var kortsiktig. Alle forsøk på å øke skattene ble møtt med hard motstand fra staten og fra næringslivet. Kommunene ble tvunget til å redusere sine investeringer. Dette økte arbeidsledigheten. Men kommunene holdt ut så lenge som mulig før de avsluttet sine pågående byggeprogram. Adenauer i Køln avsluttet først kommunens byggeprogram i august 1931, altså etter bankkrisen. Men Stuttgart kommune fortsatte sine byggeprogram gjennom hele depresjonen, og begynte nye program under depresjonen, for eksempel begynte Stuttgart å bygge et nytt sykehus i Bad Cannestadt og bygde om og utvidet en skole for jordmødre i Berg.

En tilsynelatende lett tilgjengelig mulighet for kommunene var å bruke sparebankene (Sparkassen) som kommunene eide til å konsolidere kommunenes gjeld og få kortsiktig gjeld omgjort til langsiktig gjeld. Og fra desember 1929 ble det tillatt at opp til 50% av innskuddene i sparebankene kunne brukes til å konsolidere kommunenes gjeld. Riksbanken nektet å hjelpe til med å konsolidere kommunenes gjeld i det Riksbanken nektet å gi kommunene langsiktige lån mot sikkerhet i kommunenes eiendommer.

Den konsolideringen av den kommunale gjeld som ble foretatt i 1930 kunne bare være til hjelp dersom kommunene greide å unnlate å bygge opp ny kortsiktig gjeld. Dersom dette ikke skjedde ville tilliten til sparebankene bli undergravd. Etter september 1930 begynte innskuddene i sparebankene å bli tatt ut, og etter mai 1931 ble det tatt ut mer penger enn det ble satt inn. Dermed kunne ikke kommunene hente mange flere langsiktige lån i sparebankene. Det var klart at ikke bare kommunene, men også sparebankene, var i en utsatt situasjon.

Kommunene ble tvunget til å begynne å selge kommunale eiendommer. Bremen prøvde i januar 1931 å selge sitt vannverk og elektrisitetsverk til et konsortium som ble ledet av Société Financiére de Belgique, men Brüning stoppet salget siden det ville sette en viktig del av tysk industri under utenlandsk kontroll. I mars 1931 ble elektrisitetsverket til Berlin solgt til et utenlandsk konsortium.

Krisen for de tyske byene kom med den alminnelige bankkrisen. Den fjerde juli 1931 var det tegn på at kreditten til byene ved Rhinen kunne bryte sammen når som helst. Dietramszellforordningen i oktober 1931 forbød sparebankene å låne mer til kommunene, og ga sparebankene større uavhengighet.

I 1932 fortsatte den finansielle situasjonen til byene å bli stadig verre. Staten kom med tiltak som reduserte inntektene til kommunene. I begynnelsen av 1932 var det mange byer som ikke lenger kunne betjene sin gjeld, og kanskje hadde stoppet alle betalinger: Køln, Dortmund, Gesenkirchen og Altona var i denne situasjonen. Luther sørget for at Riksbanken ikke ga noen hjelp til kommunene.

Heller ikke staten ville hjelpe kommunene. Men bankene fortsatte å være samarbeidsvillige og ga fortsatt den hjelp de kunne gi.

Den store gjelda til kommunene ble brukt av sentralmyndighetene som et middel for å prøve å styre eller kontrollere kommunene. Etter at nazistene overtok makten i januar 1933 skjedde store forandringer i kommunene. Nazistiske Unterführere krevde at borgermestrene gikk av. Ved slutten av året var de fleste borgermestrene erstattet av nazister, og i mange byer ble også store deler av administrasjonen erstattet av nazister. I Leipzig ble 1.600 kommuneansatte sparket og 1.150 nazister ansatt.

Men det var slett ikke alltid nazister som overtok kommunene. I Preussen var det Johannes Popitz, kommunenes gamle fiende i finansdepartementet, som styrte utviklinga i kommunesektoren. Han hadde endelig fått mulighet til å ødelegge det kommunale selvstyre og foreta den sentralisering og ensretting av rutiner og standarder som han alltid hadde ønsket. Han ønsket Hitlers styre velkommen.

En ny preussiske kommunelov fra 15. desember 1933 underla kommunene detaljert overvåkning fra staten. Etterhvert overtok nazistene, selv om de første endringene av kommunenes stilling etter den nazistiske maktovertakelse hadde liknet mest på de endringene som sentralistene ville gjennomføre under Weimarrepublikken. Men i 1935 hadde nazistene sikret seg at i det minste skulle en nazist overalt være utnevnt til stedfortredende borgermester.

Etter at nazistene hadde overtatt ble det tidligere så påtrengende problemet med fornyelse av den store kommunale gjelda en triviell sak som lett lot seg løse. Nå kunne myndighetene bestemme at kortsiktig gjeld ble omgjort til langsiktig gjeld, og også bestemme vilkårene for denne gjelda, rentefot og betalingsterminer. Kommunene fikk også mindre ansvar for de arbeidsledige, og fikk oppgaver og forhold som gjorde at de var i en lettere situasjon.

Fra slutten av mai 1933 sluttet kommunene å spille en viktig politisk rolle - sentralmyndighetene, og andre autoriteter, overtok.

Harold James skriver at budsjettene til de offentlige myndighetene, blant dem kommunene, hadde vært så politisk splittende og ført til slik ustabilitet fordi Weimar økonomien ikke vokste raskt nok til å opprettholde de økende offentlige utgiftene. [Tidligere i boka har Harold James skrevet at grunnen til at sterkt økende skatter i Storbritannia etter Første Verdenskrig ikke førte til stor motstand var at der ble skattene brukt til å betale krigsgjeld til de besittende klassene - i Storbritannia foregikk ikke en tilsvarende stor overføring av velstand til de ubemidlede som under Weimarrepublikken, og derfor skapte de bemidlede klasser i England ikke tilsvarende uro som de skapte i Tyskland, og som ødela Weimarrepublikken. En annen grunn er naturligvis at den engelske staten stod sterkere i befolkninga og allerede hadde et etablert og akseptert skattesystem som kunne kreve inn økte skatter.] En grunn til at økonomien vokste sakte var høge skatter. Under depresjonen ble spenningene verre etter hvert som inntektene falt mens det var vanskelig å justere utgiftene til nye omstendigheter. De utgiftskuttene som ble gjort skapte finansiell deflasjon og gjorde både depresjonen og fordelingskonfliktene verre. Dette førte til angrep på den konstitusjonelle posisjonen til delstatene og kommunene. Som alternativ til utgiftskutt kunne skattene økes, men dette ville presse ned profitten og intensivere depresjonen og den politiske konflikten. Den eneste måten å unngå både skatteøkning og utgiftskutt på var å ta opp utenlandske lån, og de var avhengige av at situasjonen i Tyskland ble vurdert slik at Tyskland var kredittverdig.

Dermed var man i en ond sirkel. Men at Weimarøkonomien ikke utviklet seg tilfredsstillende er også blitt forklart på andre måter siden det var andre krefter i sving enn bare skattemyndighetene. Det var andre krefter som skapte den stagnasjonen som gjorde statskassen så spesielt fryktet og hatet.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Tysk økonomi 1924-36
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: