Tysk Økonomi 1924-1936.

Tredje del

Næringslivets politikk i Weimar-Tyskland

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".


Innhold

  1. Næringslivets politikk i Weimar-Tyskland


Næringslivets politikk i Weimar-Tyskland

Harold James skriver at noen av årsakene til tysk økonomisk svakhet på 1920-tallet kan ha hatt en ikke-økonomisk opprinnelse. Holdninger til industrien i Weimarrepublikken har blitt sett på som tradisjonalistiske og paternalistiske og lite tidsmessige, en bitter fiendtlighet til arbeiderbevegelsen som hindret konsernene i å opptre økonomisk rasjonelt og hindret utvikling av en moderne økonomi. Harold James skriver at både det politiske sammenbruddet til republikken og Brünings deflasjonspolitikk, og mer generelt stagnasjonen i Weimarrepublikkens økonomiske utvikling, har nylig blitt tilskrevet den politiske innflytelsen til tungindustrien, spesielt kull og stålindustrien i Ruhr. Her vil Harold James undersøke dette, og prøve å vurdere årsakene til at forretningslivet ble mer uforsonlig overfor arbeiderbevegelsen i slutten av 1920-årene, og også den politiske innflytelsen til næringslivets menn under Weimarrepublikken.

Næringslivsholdninger

Den tyske økonomien tidlig i det tjuende århundret liknet på en administrert kapitalisme dominert av store konsern med rasjonelt ordnede administrasjonssystem, og administrativ samordning av mange foretak og ambisiøse markedsføringsstrategier. Det var fortsatt mange småbedrifter, men økonomien var dominert av kartellene. Utviklingen av en moderne industri førte ikke til et klima av sosial konsensus. De moderne ansatte entreprenørene som styrte den nye industrien kan ha vært rasjonell forretningsmenn, men de var ikke personer som skapte eller søkte forsoning i sosiale konflikter, eller som passet til ledende stillinger i samfunnet og staten i sin alminnelighet.

Tyske næringslivsledere under Weimarrepublikken hadde en tendens til å søke konflikt framfor forsoning og enighet, og årsakene til dette er:

  1. Mange "moderne" næringslivsledere absorberte i høg grad den nyeste anti-arbeider ideologien, som ble kalt Taylorisme, og spredt av institusjoner som RKW (Reichskuratorium für Wirtschaftlichkeit) og DINTA (Deutsche Institut für Technische Arbeitsschulung) som ble høgt verdsatt av arbeidsgiverne på 1920-tallet.

  2. Det var både økonomiske og ideologiske grunner: noen av de mest moderne industriene led mest på grunn av markedsforstyrrelsene på 1920-tallet. Dette gjorde rasjonell planlegging svært vanskelig. Næringslivslederne reagerte med intens fiendtlighet mot staten som den mente var ansvarlig for de økonomiske vanskelighetene.

  3. Det var også politiske årsaker: de nye næringslivslederne var fleksible, og villige til å inngå kompromiss med enhver, inkludert nazistene. Og slike kompromiss kan ha vært mer tiltrekkende enn kompromiss med arbeiderbevegelsen

Utviklinga av den direktørstyrte kapitalismen foregikk på en annen måte i Tyskland enn i USA. I USA hadde direktørrevolusjonen vært gjennomført før fagforeningene oppnådde betydelig styrke og kunne spille en rolle. I Tyskland fantes en sterk fagbevegelse allerede før den Første Verdenskrig, og den var i Tyskland en større fare for den framvoksende direktørstyrte kapitalismen og dens strategier enn i USA. Direktørene betraktet ofte fagforeningene som fiender. Samtidig ble den direktørstyrte kapitalismen i Tyskland utviklet i en periode med store økonomiske svingninger. I USA hadde den blitt utviklet i en mer stabil periode. Og i Tyskland var det etablert en tradisjon for hvordan store forretningsmenn skulle oppføre seg, og det hadde ikke USA.

Framveksten av trustene og kartellene skapte ikke en fundamentalt ny måte å møte fagbevegelsen på. De nye menn som kom inn i ledelsen av næringslivet var ofte tekniske eksperter. Men de viste ikke tegn på å ha nye tanker om hvordan næringslivet skulle gjøre sine forretninger på. Noen framstående næringslivsfolk, som Fritz Thyssen og Emil Kirdorf, var så reaksjonære at de var bisarre. De ville være gammeldagse patriarker. Kirdorf mente til og med at keiser Wilhelm hadde vært en farlig radikaler. Fritz Thyssen ville innføre det gamle standssamfunnet.

De unge næringslivslederne var vanligvis ikke liberale. Carl Duisberg i IG Farben var kjemiker. Han mente at den økonomiske krisen skyldtes for høge skatter og lønninger, og han deltok i angrep på Brüning fordi han mente at Brüning var for sympatisk overfor fagforeningene, og han fremmet en samlet front mot SPD og fagbevegelsen. Han mente at det var nødvendig å kutte statens utgifter dramatisk.

Carl Köttgen i Siemens-Schuckertwerke GmbH var en annen teknokrat som hadde innflytelse i tysk næringslivspolitikk. Han hadde arbeidet i Storbritannia i flere år, og hadde også god kjennskap til amerikansk industri. Han var en av de som sterkest fremmet rasjonaliseringideologien. Og han var motstander av arbeiderbevegelsen og fiendtlig innstilt overfor Weimarrepublikken.

Paul Reusch var leder av GHH. Han var en dyktig ingeniør. Under depresjonen ville han avskaffe demokratiet.

Paul Silverberg var leder i brunkullindustrien, som vokste siden brunnkull var brennstoffet til kraftverkene. I 1926 hadde han skapt en sensasjon da han i et møte i RDI hadde sagt at han aksepterte republikken og dens institusjoner, selv om det til og med skulle innebære å samarbeide med SPD. Men i 1922 og 1923 hadde han stått langt framme i industriens arbeid for å avskaffe arbeidernes rett til åtte timers arbeidsdag. Og tidlig på 1930-tallet ønsket han nazistene velkommen til regjeringsmakt.

Det var yngre menn, ofte også fra unge industrier, som var spesielt fristet til å utforske de mulighetene som de nye politiske bevegelsene ga. Hermann Bücher, som først arbeidet for RDI, og så for IG Farben, og deretter for AEG, som var nye og ekspansive industrier, betalte pengestøtte til nazirebellen Wilhelm Stennes.

Unge teknokratiske industriledere var langt mer fiendtlige overfor arbeiderbevegelsen og langt mer velvillige overfor nazistene enn de gamle uavhengige gruveeierne. De unge industrilederne var opptatt av å innføre ny og moderne teknologi, og ville fjerne alt som stod i veien for deres herredømme og kontroll, og de ville virkelig anstrenge seg for å knuse arbeiderbevegelsen.

Disse betraktningene kaster tvil over historikeres forsøk på å skille politisk mellom forretningsmenn på grunnlag av deres økonomiske posisjon. Eksportprodusenter var ofte like fiendtlige overfor fagbevegelsen som de som produserte for det innenlandske markedet. De industriene som ekspanderte og ansatte nye folk dro også til seg nye og unge ledere. Disse var politisk mobile, men uten utpreget demokratiske tilbøyeligheter.

Alle arbeidsgivere synes stadig å ha forandret sine politiske holdninger. Og de som kjente seg minst forpliktet overfor førkrigstidas stabilitet forandret seg mest. Hugo Stinnes er et godt eksempel. Han var ukonvensjonell og samarbeidet gjerne med fagbevegelsen i 1918-19, og han var sentral for de avtalene som ble inngått med fagbevegelsen. Men i 1922 og 1923 arbeidet Stinnes for å fjerne fagbevegelsens innflytelse.

Industriell korporativisme og kursen til den politiske og økonomiske utviklinga.

Hvilken politisk påvirkning hadde industrien i Weimarrepublikken, og hva oppnådde den, spør James. Og han fortsetter: At industrien så ofte fant seg nødt til å forandre politisk holdning bør kanskje gjøre oss skeptiske overfor påstander både om at den hadde stor politisk innflytelse og om at tungindustrien var i stand til å diktere et konservativt vekstmønster for Weimarøkonomien? Påstanden om at den konservative legning til den økonomiske utviklingen var en følge av politiske påvirkninger avhenger av tre premisser:

  1. at Weimarøkonomien var svært politisert
  2. at økonomisk og politisk makt ikke alltid faller sammen
  3. at politisk makt kan bli brukt til å diktere utfallet av konflikter om fordeling, og kursen til den økonomiske utvikling.

Ingen av disse premissene trenger å være feilaktige, og de har vært brukt av Gerald Feldman og Bernd Weisbrod for å forklare makten til storindustrien sent i Weimartiden.

Før krigen hadde både sentralmyndighetene og delstatene brukt store midler for å subsidiere landbruket. Men det var få direkte subsidier til industrien. Staten nøyde seg med å gi et lovverk som industrien kunne utvikle seg innenfor, og å opprette trygdevesenet etc.

Under den Første Verdenskrigen ble staten langt mer aktiv overfor industrien. Og industrien mottok en enorm støtte fra staten, og erstatning for produksjonsanlegg som gikk tapt i Alsace-Lorraine og i de delen av landet som ble innlemmet i Polen.

Da inflasjonen var slutt var den kompensasjonen som ble gitt for skade som industrien hadde lidd under den franske okkupasjonen av Ruhr en annen stor premie til industrien. Videre førte lokaliseringen av mye av den tyske tungindustrien til politisk følsomme grenseområder, i øst i Schlesien og i vest i Rhinland, til at staten kunne bli presset til å støtte industrien finansielt av strategiske grunner. Dette betydde svært mye under siste del av inflasjonen da det var fare for at Frankrike ville prøve å rive Rhinland løs fra resten av Tyskland. Industrien i Rhinland gikk sammen med Frankrike om planene for dette. Næringslivet krevde store summer fra staten for ikke å samarbeide med Frankrike om å rive Rhinland løs fra Tyskland.

Etter at valutaen var stabilisert prøvde tungindustrien å delta i utformingen av både innenriks- og utenrikspolitikken. Etter stabiliseringen fortsatte kontakten mellom industrien og de franske myndighetene. Og den økonomiske utenrikspolitikken til Tyskland ble i noen grad initiert av næringslivet. James gir eksempler på dette.

Innenrikspolitisk var situasjonen mer komplisert, og næringslivets innflytelse på statens politikk var mindre. Weimarrepublikken fortsatte å være en velferdsstat - Sozialstaat. Og mange sider ved velferdsstaten var svært upopulære hos næringslivet. Loven fra 1927 om arbeidsledighetstrygd krevde at arbeidsgiverne bidro betydelig til arbeidsledighetstrygdefondet, sammen med arbeiderne. Og dette gjorde arbeidskraften dyrere. I oktober 1923 var et system for mekling i arbeidskonflikter blitt opprettet. Den statlige meklingsinstansen tok ikke alltid arbeidsgivernes side i konflikter, og dette satte arbeidsgiverne svært lite pris på. Ved lønnsforhandlinger ble det ofte ikke enighet mellom partene om ny lønn, og da fastsatte meklingsinstansen lønningene, og arbeidsgiverne var slett ikke fornøyd med disse lønnsfastsettelsene. Arbeidsgiverne mente at staten var for myk overfor arbeidernes krav. Og forretningsmennene mente at skattene var altfor høge. Derfor kom de fram til at de arbeidet under ufordelaktige forhold.

Men næringslivet fikk en del fordeler fra republikken. Store subsidier ble betalt ut, spesielt før 1928, og spesielt de store konsernene tjente på dette. Næringslivet drev med lobbyvirksomhet mot politikerne. De politiske partiene som mottok de største gavene fra industrien var DVP og DNVP. Fra 1924 til 1928 ble Tyskland ledet av sentrum-høyre regjeringer som næringslivet hadde god kontakt med. Og etter 1928 satt fortsatt DVP i regjeringa og kunne påvirkes av industrien.

Weisbrod har hevdet at tungindustrien hadde vetomakt i innenrikspolitikken. Industrien skal ha hatt stor innflytelse i regjeringa, som først ble brukt til å tvinge gjennom økonomisk rasjonalisering, og etter 1927 til å arbeide for sosial konfrontasjon. Dette ødela grunnlaget for Weimarrepublikken.

Tungindustriens makt var tydelig på noen områder. Den var i stand til å hindre at tiltak mot kartellene ble satt i livet. Det gjelder for eksempel kartellforordningen av 2. november 1923. Den lot myndighetene gripe inn i kartellkontrakter for å endre dem, men ingenting av dette slaget ble gjort, før Brüning sent i 1931 kom med en forordning.

Myndighetene kunne likevel greie å få kartellene til å endre på de prisene de satte ved å "kjøpe" kartellene til å gjøre dette. Da det var nedgangstider i 1925-26 ville kansler Luther få prisene ned for å få fart på den økonomiske aktiviteten. Men kartellene ville slett ikke gå med på å sette ned prisene. I 1926 greide likevel Luther å få kartellene til å bevege seg ved å love en kombinasjon av skattelette og subsidier til gjengjeld.

Midt på 1920-tallet hadde ikke kartellene sterke og bestemte fiender, og det var derfor lett for dem å ha innflytelse. Når staten kunne komme med ytelser overfor kartellene kunne den få kartellene til å foreta seg noe til gjengjeld. Men når staten ikke hadde noe å gi kunne det oppstå problem. Den indre enigheten i kartellene ble da mindre, og de kunne gå i oppløsning.

Industriens viktigste hovedorganisasjon - RDI - Reichsverband der Deutschen Industrie - lot høre fra seg i siste del av 1920-årene, men forstummet og ble maktesløs under depresjonen. Den tyske industrien hadde brukt å være delt inn i på den ene siden tungindustrien i og rundt Ruhr og på den andre siden den lettere eksportindustrien i det sentrale og sørlige Tyskland. Dette skillet ble festet organisasjonsmessig ved at industrien organiserte seg i spesielt to organisasjoner, den ene for tungindustrien - Centralverein deutscher Industrieller - CdI. Denne ble stiftet under krisen i 1870-årene for å oppnå beskyttelse fra staten for tungindustrien. I 1895 ble en rivaliserende organisasjon stiftet - Bund der Industriellen - BdI. Denne representerte den lettere eksportindustrien som ble skadet av den proteksjonistiske politikken. Konflikten mellom disse to var sterkest i tiåret etter 1895.

I 1914 var ikke konfliktene lenger så akutte. Den 8. august 1914 dannet de sammen "Krigsutvalget for den tyske industri". I februar 1918 utviklet dette et "industrielt råd" som skulle vurdere økonomiske problem og oppgaver ved overgangen til fredstid. Like etter krigen, i februar 1919, gikk BdI og CdI sammen og dannet RDI. Strukturen til RDI reflekterte den viktigheten forhandlingene med staten hadde fått for industrien. RDI hadde alltid som permanent direktør og daglig leder en person som kom fra toppnivået i statsadministrasjonen.

Naturen til det kompromisset som inngikk i dannelsen av RDI ble klarere i desember 1924 da Carl Duisberg ble valgt til formann for RDI. Det er noen ganger beskrevet som tegn på den lette og nye industriens oppstigning innenfor RDI. Duisberg erstattet en mann fra tungindustrien, Kurt Sorge fra Kruppkonsernet. Duisberg var ikke ute etter å fremme den lette industriens interesser innenfor RDI, men å bygge bru over motsetninger mellom lett og tung industri innenfor RDI. Duisberg var vitenskapsmann og ikke videre opptatt av politikk. Etter 1925 mistet han interessen for arbeidet i RDI og i IG Farben, og ville helst trekke seg tilbake. Under Weimarrepublikken var det bred enighet blant bedriftene om det meste, og færre og mindre skarpe konflikter mellom industribedriftene enn det hadde vært før 1914. Men det var uenighet om framgangsmåtene.

I 1925 var det enighet om at staten burde redusere skattene, spesielt de direkte skattene. Tungindustrien mente at dette best kunne bli oppnådd ved at en bred, samlet industriell front ble dannet i RDI. Også i 1929 tok tungindustrien initiativ til et skatteforslag om å reformere skattene og sosiallovgivninga. Men for mer konkrete forslag så RDI til pressgrupper innen industrien.

Tungindustrien begynte å miste tilliten til RDI som et høvelig middel for å oppnå sine politiske mål da industrien i Ruhr i november 1928 led nederlag i en alvorlig arbeidskonflikt. Da prøvde jern og stålindustrien i Ruhr å bryte statens mekling i lønnsforhandlingene gjennom å gå til lock-out. Industrien i Ruhr prøvde å oppnå støtte fra resten av næringslivet, men den greide ikke dette, og møtte hard kritikk. Også næringslivpartiet DVP kritiserte tungindustrien ved at to tredjedeler av DVPs representanter i Riksdagen stemte for at staten skulle gi finansiell støtte til de arbeiderne som var blitt utestengt.

DVP var det partiet som var tydeligst en støttespiller for næringslivet i Weimar-Tyskland. Og mange av representantene til DVP i Riksdagen kom fra næringslivet.

Vanligvis hadde ikke industrien stor innflytelse i politikken i Weimarrepublikken, med unntak for vinteren 1929-30. Ellers hadde ikke industrien sterk innflytelse. I 1932 var det tegn til sterk splittelse innen industrien, også innenfor dens pressgrupper som Ruhrlade. De var så splittet at de ikke kunne operere effektivt. En årsak til denne splittelse skyldtes uenighet om hvordan krisen skulle mestres. Store foretak som Vestag ville kvitte seg med overkapasitet ved helt å stenge umoderne verk, mens mindre moderne bedrifter var villige til å operere uten å oppnå full kapasitetsutnyttelse. Og det var politiske uoverensstemmelser. Den politiske situasjonen i 1931-32 ble mer flytende og mangfoldig, og de politiske mulighetene ble tilsynelatende flere, og dermed også mulighetene for uenighet, og den indre uenigheten i industriens organisasjoner økte så mye at de ikke kunne samle seg om klare standpunkt.

Industrien oppnådde sin største politiske innflytelse etter Stresemanns død den 3. oktober 1929. Stresemann selv hadde med enorme anstrengelser greid å begrense industriens innflytelse innen DVP. Han hadde holdt DVP i den store koalisjonen under Hermann Müller og hindret at DVP stemte ned delstatsregjeringa fra Weimarkoalisjonen (SPD, Sentrumspartiet og DDP) i Preussen. Og han hadde begrenset innflytelsen til den industrielle fløyen i DVP. Da Stresemann døde ble bandet mellom den store koalisjonen og DVP betydelig svekket. DVP gikk inn for at arbeidsløshetstrygda skulle skjæres ned og at skattene skulle reduseres. Det var konflikt om hvordan depresjonens byrder skulle fordeles. Skulle de arbeidsledige bære byrdene, eller burde de i større grad bæres i fellesskap? SPD motsatte seg at alle byrdene ble lagt på de arbeidsledige ved å gå inn for at bidragene til arbeidsledighetstrygdefondet ble økt. Og denne konflikten førte til at Müllers regjering måtte gå av. Harold James skriver at mye av provokasjonen som førte til dette kom fra DVP.

Industriherrenes fiendtlighet overfor den finanspolitikken som SPD stod for var bare en av årsakene til at den store koalisjonen brøt sammen. Den mest uforsonlige motstanden innen DVP mot Stresemanns politikk hadde ikke kommet fra industriinteressene, men fra representantene for DVP i den preussiske delstatsforsamlinga. De var sterke motstandere av den makten SPD og Sentrumspartiet sammen hadde over Preussens store ressurser. Industrien greide ikke å velge Müllers etterfølger. Den nye kansleren Brüning kom fra Sentrumspartiet, og fra dets fagforeningsfløy. Favoritten til DVP var Hans Luther, men han hadde nettopp blitt president for Riksbanken.

Etter at Brüning i mars 1930 hadde overtatt som kansler var det nesten umulig for industriinteressene i DVP å kontrollere partiet effektivt, eller å bygge opp en blokk som kunne representere deres interesser. Og dette skyldtes den utbredte fiendtligheten mot disse interessene. Selv innen DVP var det sterke middelstandsinteresser som motsatte seg at DVP skulle bli et parti for storindustrien. Det ble strid innen DVP om den politikken som partiet skulle stå for.

Industriinteressene greide å fjerne DVPs egen finansminister Moldenhauer fra Brünings regjering, men det var ingen suksess. Den nye finansministeren Dietrich var ikke noe framskritt sett fra industriens synspunkt. Han kom med et program som DVP var med på å stemme ned, og dette førte til at det ble lyst ut nyvalg, og DVP kom svekket tilbake til den nye Riksdagen; DVP ble redusert fra å ha 45 til å få 30 plasser. Den nye politiske situasjonen som var oppstått var slik at DVP fant at det måtte forsvare Brünings regjering, siden alternativet syntes å være ei mer radikal regjering. Og industriinteressene kom ved flere avgjørende avstemninger til å forsvare Brünings regjering.

De ble skeptiske overfor Brünings evne til å føre en økonomisk politikk som passet dem. Men alternativet syntes å være verre, og DVP kjente seg tvunget til å støtte Brünings politikk selv om partiet ikke trodde på den, fordi den syntes å være det minste onde. Det førte til at DVP begynte å gå i oppløsning, og ved valget i 1932 fikk det bare sju plasser i Riksdagen.

Industriinteressene hadde ikke større innflytelse i andre parti. I Sentrumspartiet klaget de over mangel på innflytelse, og over at de katolske fagforeningene hadde for stor innflytelse over Sentrumspartiet.

Og i det konservative DNVP hadde industrien enda mindre å si. DNVP hadde vært godseiernes parti, og det ble et antikapitalistisk og autoritært parti. Midt på 1920-tallet hadde DNVP prøvd å framstille seg som et sosialt parti. Men så ble grev Westarp i 1928 erstattet av den rabiate Alfred Hugenberg som partiformann. Og etter den tid var industriinteressene i DNVP opptatte av å bli kvitt Hugenberg. De prøvde å danne et stort borgerlig anti-Hugenberg parti. Først ble en del av DNVP under Treviranus skilt ut fra DNVP, dette ble det konservative folkeforeningspartiet. Men det fikk ikke oppslutning i valg. Senere i 1930 forlot en annen gruppe under grev Westarp DNVP, men det førte heller ikke til betydelig forandring av det politiske landskapet. Hugenberg forble leder av DNVP til DNVP oppløste seg selv i 1933.

Etter 1931 ble beretninga om industriens politiske forbindelser mye mer komplisert. Depresjonen ble verre og den politiske stabiliteten ble stadig mindre. Bankkrisen gjorde depresjonen verre. Bedrifter som var sunne mistet kreditten og fikk likviditetsvansker. Riksbanken og regjeringa ble klandret for at bankkrisen ble så hard. Riksbankpresident Luther ble kritisert for at Riksbanken hadde innført kvoter for hvor mange bankveksler den ville diskontere, for man mente at dette var den umiddelbare grunnen til at Darmstädter bank og Dresdener Bank hadde blitt så svake, og dermed grunnen til bankkrisen i 1931. Framstående industrimenn og bankfolk ville fjerne Luther fra Riksbanken.

Men Brüning fjernet ikke Luther, men forandret på regjeringa, og prøvde å få industrien bedre representert. Hermann Warmbold fra IG Farben ble ny økonomiminister. Og Brüning skaffet seg et økonomisk råd der både representanter fra industrien og fra fagbevegelsen var representert. Det deltok i utformingen av Brünings økonomiske politikk, blant annet i utformingen av den fjerde økonomiske nødsforordningen fra 8. desember 1931, som forordnet en generell reduksjon av priser og lønninger på ti prosent, og også rentekutt. Riksbanken ga løfte om å føre en mer fleksibel kredittpolitikk, og kom til å diskontere veksler på en måte som favoriserte de store bedriftene.

Dette kan ha skaffet Brüning støtte fra industrien, selv om han også ble kritisert. Industrien ble nervøs på grunn av kampanjen for å oppnå utvidet jordbruksstøtte. Det kunne føre til at industrien ble utestengt fra nødvendige eksportmarkeder. Brüning prøvde å føre en politikk som var mest mulig balansert, på den måte at han kom med nedskjæringer som både rammet de arbeidsløse og industrien. Brüning ville helst unngå å legge alle byrdene på en eneste gruppe.

Da Brüning ble tvunget til å gå av ble proteksjonistene styrket. Franz von Papen overtok som kansler, og han ville føre en politikk som var fordelaktig for industrien. Men industrien ble knapt konsultert da den nye økonomiske politikken ble utarbeidet. I begynnelsen av september 1932 kom Papen med sine første forordninger for økonomien. De skulle fremme vekst, og de ga skattelette.

Det kom også arbeidsmarkedstiltak. Det skulle bli gitt skattesertifikat på 400 RM til arbeidsgivere for hver ny arbeider som de ansatte. Total 700 millioner RM skulle brukes til dette. Videre fikk bedrifter tillatelse til å redusere lønningene når de ansatte nye arbeidere. Men virkningen var ikke stor. Ved midten av desember hadde 62.500 nye arbeidere blitt ansatt som følge av disse tiltakene, og bare 25 millioner RM av de 700 millionene var brukt. Og den andre delen av programmet, lønnskuttene, var skadelig. I metallindustrien i Berlin førte forsøk på å bruke dette tiltaket til streik. I Ruhr ble det ikke forsøkt å kutte lønningene. Man var klar over at det betydde krig.

Etter Papen fulgte general Kurt von Schleicher som kansler fra desember 1932 til januar 1933. Han greide ikke helt å få industrien med på et program som han mente var bedre enn det Papen hadde kommet med. Han ville ha mer statlig dirigering av program for å skape arbeid. Schleicher ville dra fagforeningene med i den økonomiske politikken som han ønsket å føre. Han ville også ha Gregor Strasser fra NSDAP med. Og dette skapte skepsis på industrihold. Men Schleicher greide ikke å bygge de alliansene som han ville bygge for å gjennomføre politikken sin. [Om overgangen fra Brüning til Papen og videre til Schleicher som kansler, og Hitlers situasjon i forhold til dette, har jeg skrevet i kapitlet "Hitlers vei til makten".]

Hitler hindret at Schleicher kunne bruke Gregor Strasser til å få deler av NSDAP som regjeringsgrunnlag, og fagbevegelsen var svært skeptisk overfor Schleicher, og ble ikke med på Schleichers politikk. Og dermed hadde Schleicher ingen politisk basis. Fiendene til Schleicher arbeidet i mens med sine planer. Alfred Hugenberg hadde 22. november nektet å delta i ei regjering der også Hitler var med. Men i desember var han blitt presset og overtalt til å forandre dette standpunktet. Og 4. januar 1933 møttes Papen og Hitler og diskuterte politikk.

I disse forhandlingene om regjeringsmakt spilte industrien knapt noen rolle. Formannen i RDI, Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, var i Sveits mens forhandlingene om regjeringsmakt foregikk i Berlin i januar 1933. Han prøvde først å motsette seg at nazistene fikk kontroll over industriens interesseorganisasjoner.

Den personen som prøvde å føre forretningslivet og nazistene sammen var tidligere president for Riksbanken Hjalmar Schacht. Schacht hadde et kontor som ble ledet av en journalist fra Hamburg, Carl Krämer. Det var en kortvarig affære som hadde små midler til disposisjon, som det hadde mottatt fra industrien. Og dette kontoret ble ignorert av nazistene. Schacht fikk ikke mye støtte og oppmuntring fra industrien. I 1931 angrep Schacht industrien for at den ikke hadde "sine overbevisninger mot" og var representert under høyrekreftenes samling ved Bad Harzburg. Schachts kontor produserte ingenting som ble brukt av noen som helst.

Den eneste fordelen som utnevnelsen av Hitler som kansler den 30. januar 1933 ga industrien var at den fikk et mer stabilt rammeverk å arbeide innenfor. Etter at Brüning hadde blitt tvunget til å gå av hadde de politiske forholdene vært preget av forvirring. Nå ble det mer stabile forhold. Hitler lovte at SA ville oppføre seg bedre. Og etter mars 1933 skulle det ikke være flere valg i Tyskland. Forretningsmenn som Krupp, som før den 30. januar hadde vært nølende til å samarbeide med Hitler, begynte å akseptere den nye politiske orden. RDI ble overtatt av nazistene og fikk navnet Reichsstand der Deutschen Industrie. Schacht tvang industrien til å støtte nazistene økonomisk.

Industrien hadde uten entusiasme akseptert og innstilt seg etter de politiske forandringene som hadde skjedd etter Første Verdenskrig, og på samme måte aksepterte den og innstilte den seg etter de politiske forandringene som foregikk fra 1933, og senere ved innføring av liberalt, vestlig demokrati i de vestlige sonene etter 1948-49. Industrien var ikke i noen av tilfellene i utgangspunktet åpenlyst entusiastisk over endringene. Industrien pekte alltid på at alle politiske løsninger, til og med Ludwig Erhards frie markedsøkonomi, var noe annet enn det industrien mente var naturlig for tysk utvikling. De viktigste forandringene ble alltid tvunget på industrien.

Harold James skriver at han har lagt vekt på å fortelle om hvor begrenset industriens politiske innflytelse var. Men styrken til industriens politiske innflytelse varierte. Størst var den vinteren 1929-30 da det politiske systemet begynte å skifte fra å være et system med mekling mellom interesser til et system der en liten gruppe rundt Hindenburg prøvde å kontrollere utviklingen.

Hva var det som førte til dette skiftet? Harold James skriver at det var depresjonen. Fram til begynnelsen av Brünings tid som kansler hadde industrien holdt sammen, men da depresjonen satte inn for fullt oppstod det interne stridigheter i industrien, og den ble så opptatt av dette, og så splittet, at den ikke kunne fungere effektivt som en politisk kraft. Weimar-Tysklands organiserte kapitalisme gikk i oppløsning under trykket fra depresjonen.



Lenker:
Neste kapittel
Tysklands økonomi 1924-36
Forside


Kilde for dette kapitlet er: