Tysk Økonomi 1924-1936.

Fjerde del

Arbeiderproblem:?

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".


Innhold

  1. Arbeiderproblem?


Arbeiderproblem:?

Årsaker til eller følger av den stagnerende økonomien?

Den viktigste drivkraften bak den stadig mer radikale politiske holdningen til industrien var at den trodde at lønningene var for høge, og at press fra fagforeningene hadde presset opp industriens utgifter så mye at tysk industri ikke lenger var konkurransedyktig internasjonalt. Det var spesielt jern og stålmagnatene i Ruhr som var uttrykte seg kraftig om dette. I september 1931 skrev Paul Reusch til Ludwig Kastl at den foreslåtte uttalelsen om økonomien som i fellesskap var utformet av de økonomiske interessegruppene led av en viktig utelatelse:

det er ikke noe angrep på fagforeningene, som når alt kommer til alt har kontrollert hver regjering siden slutten av krigen og er hovedsakelig ansvarlige for den tragedien som har brutt ut over tysk økonomi ...... Jeg er fullt ut klar over at en viktig del av interessegruppene på grunn av feighet ikke er villig til å utføre åpen krig mot fagforeningene. Derfor vil det en dag bli nødvendig for [tung]industrien å gå sin egen vei med denne saken.

I et annet brev skrev Reusch at "vi har i fortiden gjort den feilen at vi har kjempet mot regjeringen, ikke fagforeningene.

Allerede ved stabiliseringen i 1923-24 hadde mange industriherrer hevdet at den framtidige velstanden ikke kunne bli garantert uten at lønnsøkningene ble begrenset og arbeidstida ble utvidet. De som i likhet med Hugo Stinnes hadde vært villige til å inngå kompromiss med arbeiderne under inflasjonen foretrakk nå konflikt for å holde lønnsnivået nede. Mange næringslivsledere begynte å mene at det var umulig å oppnå en gunstig løsning på de økonomiske problemene fordi arbeiderne kontrollerte nøkkelposter i Weimarstaten, som arbeidsdepartementet. Hilferding hadde på Heidelbergkongressen i 1925 sagt at SPDs politiske innflytelse i politikken skulle brukes for å støtte arbeidernes posisjon i økonomien, og at staten hadde betydning for alle deler av samfunnslivet. Derfor var det viktig at arbeiderne støttet opp om demokratiet og arbeidet for å sikre seg en posisjon i det demokratiske systemet.

Harold James skriver at han her først undersøker hvorfor lønnsspørsmålet førte til så bitter konflikt, og så ser på forsøk fra staten og fagforeningene for å løse konflikten under depresjonen, på det tidspunktet da lønnsspørsmålet truet selve det politiske systemet.

Lønninger og Nasjonaløkonomien

Harold James begynner her med å gi noen beregninger som er gjort ulike tider og steder om forholdet mellom lønn og sysselsetting og arbeidsledighet. Han fortsetter med å skrive at det er lite positivt bevis på at det er noen korrelasjon over lange periode mellom reallønnas posisjon og sysselsettingsnivået: Den samme reallønna kan gå sammen med atskillige ulike sysselsettingsnivå. Han skriver at den slutning som opprinnelig ble dratt fra beregninger, at ei høg reallønn senket veksthastigheten og reduserte sysselsettingen på 1970-tallet, synes svekket i lys av at det har foregått en nedgangen siden 1975 for reallønnas posisjon samtidig med at arbeidsløsheten har vokst.

I Weimarrepublikken økte industriens kapitalkostnader og andre utgifter enn lønn, som skatter. Mange næringslivsmenn mente at det var disse utgiftene, skatter og økte kapitalkostnader, som var den største faren. I skoindustrien var skattene bare en prosent av utgiftene før krigen, og i 1927 var de økt til mellom to og tre prosent.

En grunn til at reallønns posisjonen virket så høg under Weimar var at arbeidsproduktiviteten økte sakte. Den prosentvise økning av arbeidsproduktiviteten var:

Periode Årlig produktivitetsøkning
1880-19131,99
1913-19381,73
1938-19732,36
Og for perioden 1913-1929
var økningen i arbeidsproduktivitet
bare gjennomsnittlig 1,37% per år.

Vi ser at økningen i arbeidsproduktivitet foregikk saktere under Weimarrepublikken enn i noen annen periode i det tjuende århundret. Og produksjonsøkningen per arbeider var enda mindre siden arbeidstida ble redusert.

Økte lønningene raskere enn arbeidsproduktiviteten? Carl-Ludwig Holtfrerich har hevdet i en kritikk av Knut Borchardt at produktiviteten per time, kalkulert på basis av NDP var over førkrigsnivået hvert år etter 1925, og at produktiviteten per ansatt nådde førkrigsnivået i 1927 og falt ikke betydelig under det senere. Han konkluderer med å skrive at det er feil å beskrive Weimar-økonomien som preget av høge lønninger og lav arbeidsproduktivitet.

Holtfrerich' tall antyder at produktivitetsøkningen i 1925/6 og 1926/7 og spesielt 1927/8 var mindre enn økningen av realinntekten. Arbeidsgiverne hevdet at lønningene i siste del av 1920-årene var så høge at de undergravde lønnsomheten. Og det er ikke urimelig å se den lønnsøkninga som foregikk i disse årene som så sterk at den truet lønnsomheten. I årene 1927-29 økte arbeidslønningene svært sterkt, og industriens fortjeneste ble redusert.

Borchardt viser at arbeidsinntekta utgjorde ti prosent høgere andel av nasjonalinntekta i det sene 1920-tallet enn før 1914 og på 1950-tallet.

I noen utstrekning reflekterer de makroøkonomiske beregningene om lønnsnivå forandringene i yrkesstruktur etter hvert som den tyske økonomien ble modernisert. En større del av befolkninga var yrkesaktive i 1920-årene enn tidligere, og andelen selvsysselsatte ble mindre. En annen følge av moderniseringa av den økonomiske strukturen var vekst i de forholdsvis godt avlønnede gruppene i tertiærsektoren, noe som økte gjennomsnittsinntekta.

Tysk industri og handverkproduksjon 1925-1932:
Timelønn og produktivitet
Årstall% nominell lønnsøkning % reallønnsøkning Arbeidsproduktivitet Økning i arbeidsproduktivitet
1925 - - 100 -
1926 6 6 104 3,6
1927 9 5 109 5,0
1928 12 10 104 -4,8
1929 541117,7
1930-311175,2
1931-711180,9
1932-16-51223,4
(Kilde: Tabell XVI)

Diskusjonen om lønninger må deles inn i de ulike industrisektorene, og også kronologisk, dersom virkningen av virkelige og forventede lønnskrav på investeringsbeslutninger skal kunne avgjøres. Ved analyse på bedriftsnivå av bedriftskostnader var det mange grunner til å være bekymret over lønningene. En vanlig klage fra industrilederne etter krigen var at lønningene utgjorde en større del av utgiftene enn før krigen. For skoprodusentene var lønnsutgiftene i 1927 20-25% av utgiftene, mens de før krigen hadde vært mindre enn 20% av utgiftene. Selv forretningsmenn som ikke var opptatt av politikk klaget over lønnsutgiftene. Robert Bosch var kjent som en industrileder med venstresympatier, men han skrev i 1927 at tyske lønninger aldri kunne bli så høge som i USA fordi da ville tysk industri gå med tap.

Lønninger og teknologi

Harold James skriver at det materialet om lønninger som er gjennomgått så langt bare gir en mulig forklaring på Weimar-Tysklands økonomiske svakhet. Det forholdsvis høge lønnsnivået kan ha vært en følge, ikke av fagforeningenes styrke, men av vanskeligheter som tysk industri hadde i å finne markeder, eller av lav produktivitetsvekst. Fagforeningene følte ikke at de hadde oppnådd en stor seier i 1920-årene, og for å støtte sin sak framførte de det som i det lange løp var en feillesning av produktivitetsendringene i Tyskland. Hvordan kom de fram til en slik feilvurdering av virkningene av rasjonaliseringen i Tyskland.

Fagforeningene pekte på at selv om realinntektene økte i andre halvdel av 1920-årene så økte de ikke like raskt som produktiviteten før 1927-29 (dette i kontrast til i Storbritannia der reallønningen hele denne tida økte raskere enn produktiviteten). Så selv om reallønna i noen tyske industrier ved slutten av tiåret nærmet seg det engelske nivået, var dette holdt for å være kompensasjon for den tyske rasjonaliseringen.

For det andre hevdet fagforeningene at sammenlikningen med lønningene i 1913 ikke var riktig å foreta siden det ikke hadde vært betydelige lønnsøkninger i tiåret før Første Verdenskrig. Økning i lønninger på den tiden hadde blitt oppveid av økte leveomkostninger etter som det var blitt innført beskyttelsestoll på matvarer, og kornprisene hadde økt. Så reallønninger var blitt holdt tilbake før krigen, og dette måtte gjøres opp. Og det stemmer at reallønningene, som hadde vokst med 1,7% årlig i 1880- og 1890-årene, hadde økt med mindre enn en prosent årlig fra 1900 til 1913.

Kombinasjonen av disse to vurderingene gjør det klart hvorfor tyske fagforeninger på 1920-tallet så entydig og uten nøling støttet det de trodde var en rasjonaliseringsbølge. Rasjonalisering ga en trygg vei til å øke arbeiderklassens inntekter. Sjelden har en arbeiderbevegelse vært så entusiastisk over de mulighetene som teknisk endring ga. Det var en del motstand mot rasjonalisering i periodene med høg arbeidsledighet, og det var mer motstand mot rasjonalisering på verkstedgulvene enn i ledelsen for fagforeningene. De fleste fagforeningslederne mente at rasjonalisering var en logisk utvikling av teknologien, og ville føre til økt velstand også for arbeiderne.

I august 1925 hadde det tyske gruvearbeiderforbundet bedt om gjennomføring av et ekstensivt rasjonaliseringsprogram i gruvene under oppsyn av statlige autoriteter, for å sikre at det også kom arbeiderne til gode. Harold James gir flere eksempler på at fagforeningslederne var entusiastiske for rasjonalisering og ny anvendelse av ny teknologi i produksjonen, siden de mente at dette var nødvendig for å oppnå høgere levestandard.

Det var også skepsis overfor rasjonaliseringen. Det var spesielt to årsaker til bekymring. Ansatte var bekymret over økt arbeidstempo, som førte til flere skader, og de var bekymret over kontroll av arbeidsplassen. Fra 1924 til 1931 ble 10.000 tids- og bevegelsesspesialister utdannet til å vurdere hvordan arbeiderne i metall og elektrisk industri utførte arbeidet. Det ble krevd at arbeiderne stadig arbeidet raskere. Tanken om at menneskene ble slaver under maskinene som krevde et stadig raskere arbeidstempo ble vanlig utbredt. Dette underordnet arbeideren under maskinen og dens tempo og under rasjonaliseringsekspertene. Og når en større del av arbeidet ble akkordarbeid ble arbeiderne i større utstrekning underlagt kontorene som beregnet akkorden. Mange unge administratorer adopterte taylorismen med dens tids- og bevegelsestudier. De krevde mer detaljstyring av arbeidsprosessen og høgere arbeidstempo. Arbeiderne ble på denne måten umyndiggjort.

Det hadde vært konflikter før krigen når det hadde blitt krevd økt tempo av arbeiderne samtidig med at nye måter å beregne akkorden på var blitt innført. Men det var etter 1925 at rasjonaliseringa fant sted og ble mest diskutert, på et tidspunkt der den tekniske utviklinga gikk langsommere.

Under inflasjonen hadde arbeiderne vært svært mobile og stadig byttet arbeidsplass, men etter stabiliseringa begynte de å slå seg mer til ro og ble værende lenger på samme arbeidsplass. Derfor var det under inflasjonen hele tida mange nye og uerfarne arbeidere i arbeid på arbeidsplassene, og da kom de tidsbesparende nye tekniske innretningene ikke til sin rett, siden arbeiderne hele tida var opptatt av å lære arbeidet, og dermed var også produktiviteten lav. Først da arbeiderne begynte å være så lenge på arbeidsplassene at de lærte det arbeidet de skulle gjøre på en grundig måte kunne de maksimere arbeidstempoet. Mange av de nye arbeidsprosessene krevde lang tilvenningstid. Etter hvert som arbeiderne lærte arbeidet og arbeidet raskere ble mange ufaglærte arbeidere sagt opp.

Dessuten ga en stabil valuta en langt bedre ramme for å beregne akkorden. Kompliserte avlønningssystem hadde liten hensikt når pengeverdien svinget vilt eller var i fritt fall. Først etter at inflasjonen var over hadde det hensikt å innføre Taylors tidsstudier. De nye avlønningssystemene førte ofte til sinne hos arbeiderne. Akkordene ble beregnet i sentrale kontor, og avtaler som var inngått mellom arbeiderne og formennene ble avskaffet.

Rasjonalisering skapte et miljø der det syntes å være fornuftig å presse lønnskrav. Andre forhold virket i samme retning:

  1. Etter stabiliseringen ble mange arbeidere oppsagt, og da ble det fornuftig å komme med arbeidsbesparende tiltak. Det oppstod en opposisjon i fagbevegelsen, og den fikk spesielt stor oppslutning blant de arbeiderne som stod i fare for å miste arbeidet. Fagbevegelsen stod overfor vanskeligheter. Antallet fagorganiserte gikk ned fra 7,8 millioner i 1922 til 4,0 millioner i 1924. Fagforeningslederne kom til å tro at størst mulig lønnsøkninger sikret dem oppslutning blant de fagorganiserte. Og denne taktikken lyktes. Vanskeligheter og usikkerhet ble møtt med lønnskrav, og også når det var stor arbeidsledighet var lønnskravene betydelige.

  2. Lønnskravene reflekterte et ønske om å bli kompensert for en annen type usikkerhet. Arbeiderne var fortsatt engstelige for hyperinflasjonstilstander, der de ble betalt med verdiløse penger som ingen butikker ville ta mot. Fram til 1925 var beskyttelsestoll forbudt i Tyskland i følge fredsbetingelsene fra Versailles. Men deretter ble beskyttelsestoll for matvarer innført, og arbeiderne var redde for at beskyttelsestollen skulle bli for høg.

    Etter stabiliseringen ble arbeidstiden lenger, og arbeiderne trengte mer mat. Og arbeiderne ville ikke nøye seg med tørt brød og poteter. I alle situasjoner der det kunne oppstå fare for inflasjon advarte arbeiderledere mot inflasjonen. Prisøkninger som gikk ut over kostholdet var en levende frykt.

  3. Og til slutt var nettolønnsnivået viktig. Det var flere fradrag fra bruttolønn enn noen gang tidligere. Nesten alle faglærte arbeidere betalte lavere inntektsskatt i Weimarrepublikken enn de hadde gjort tidligere, siden beskatningen hadde blitt mer progressiv. Men de betalte langt større sosiale utgifter, som trygdepremier. En faglært arbeider i en valsemølle betalte 5,1% inntektsskatt og 2,5% trygdepremie i 1913/14. I 1928 betalte han 3,9% inntektsskatt og 8,6% trygdepremie.

Disse tre hensynene sikret at de spørsmålene som rasjonaliseringen reiste ble politisk akutte da virkningen av rasjonaliseringen ble mildere, under den økonomiske oppgangstida 1926-29 da produksjonen økte men lønnsproduktiviteten ikke økte.

Lønnsratene steg til 1930, og det var få lønnskutt før mars-april 1931.

Lønnsstrukturen

Også tidligere hadde det vært et etterslep mellom lønnsutviklinga og den økonomiske utviklinga. I Gründerårene hadde boomen brutt sammen i 1873, men lønningene hadde fortsatt å stige til i 1876. Slik var det etterslepet i lønnsutvikling som kunne observeres i Weimarrepublikken ikke noe nytt.

Lønnsutviklinga i ulike industrier var merkverdig ensartet. De virkelige betalte lønningene var ofte betydelig høgere for faglærte arbeidere enn de lønningene som var fastsatt i kontrakt mellom arbeidere og arbeidsgivere. Grunnen var at det foregikk ei lønnsutvikling i kontraktsperioden, og akkordene førte også ofte til høgere lønn enn den avtalte lønna.

Timelønnsrater 1925-1932
Årstall Bygning Trearbeid Metallprodukter Tekstiler Kjemikalier Brygging Kullgruver
1925100100100100100100100
1926 110,4 109,4 108,9 105,4 107,2 104,0 108,7
1927114,9115,3113,1114,9114,3111,4116,2
1928122,9127,8124,0127,0124,2123,2121,3
1929131,0 133,9 132,9 131,6131,4130,2126,1
1930133,2139,0134,6133,3133,9133,2127,0
1931124,1134,4127,6127,0129,3132,0117,7
193297,9108,2110,4113,7108,7114,4100,4
(Kilde: tabell XVIII)

To industrier som utviklet seg forskjellig fra trenden var bygningsindustrien og kullgruvedriften. I bygningsindustrien kom en stor del av ordrene fra det offentlige. I siste del av 1920-årene ble halvparten av boligene bygd av det offentlige, og da den offentlige økonomien kom i krise under depresjonen ble det brått slutt på den storstilte offentlige boligbygningen. Og da falt lønningen for bygningsarbeiderne skarpt og brått, selv om arbeidsgiverne i bygningsindustrien fortsatte å klage over at bygningsarbeiderne ble for godt betalt.

Kullgruvearbeiderne ble hengende etter i lønnsutvikling sist på 1920-tallet. Det skyldtes delvis overproduksjon, og delvis at det kom en større andel ufaglærte arbeidere inn i gruvene. Gruveindustrien var en av de få industriene der kapital erstattet arbeidere i løpet av 1920-årene. Som følge av dette fikk overflatearbeidere like godt betalt på årsbasis som de som utførte det tidligere godt betalte arbeidet nede i gruvene siden overflatearbeiderne arbeidet lengre skift. Gruvearbeiderne mistet posisjonen de hadde hatt som de best betalte arbeiderne i industrien.

Bortsett fra disse to unntakene var det slående likheter i lønnsutviklinga. Etter at de ansatte i statsadministrasjonen i 1927 hadde fått sitt svært store lønnspålegg ville også arbeiderne ha store tillegg, og vi ser at det var store lønnshopp etter 1927.

Arbeidsmobiliteten ble lav i Weimar-Tyskland. Dette skyldtes i stor grad boligmangel. I 1927 manglet Tyskland 800.000 boliger. Husleiekontrollen som var innført 18. august 1914 førte til at husleiene og byggingen av leieboliger stagnerte. Husleiekontrollene varte ved etter krigen. Kommunene ble til slutt de virkelig store byggeherrene, men så kom depresjonen og stoppet byggearbeidene til kommunene.

Mangelen på boliger førte til arbeidere ikke flyttet, rett og slett fordi de ikke kunne regne med å få bolig der de ville flytte. Der arbeidsgiverne eide boliger kunne de bruke dette i lønnsforhandlingene, som i Ruhr der arbeidsgiverne eide 157.024 bolighus.

Landsomfattende lønnsavtaler førte til at det var forholdsvis små forskjeller på lønnsnivået fra den ene delen av landet til den andre, og liten grunn til å flytte fra en del av landet til en annen. Dessuten var en stor del av de tyske arbeiderne enten blitt drept eller hadde blitt invalide under krigen, og det var derfor mangel på arbeidskraft, selv om det var perioder med stor arbeidsledighet.

Det var liten sysselsettingsvekst i både industrien og servicenæringene i Tyskland gjennom 1920-tallet, mindre enn i både Storbritannia og Frankrike og i Øst-Europa og Italia.

Opprinnelsen til statlig intervensjon i arbeidsmarkedet

Før krigen fantes det tariffavtaler i noen industrier, som i boktrykkebransjen der kollektive forhandlinger hadde foregått siden 1873. I 1912 hadde 1.574.285 arbeidere kollektive lønnsavtaler, og dette var seks prosent av de tyske arbeiderne. Arbeidsgiverne i tungindustrien nektet å inngå kollektive lønnsavtaler, men ble tvunget til det under krigen. Hjelpetjenesteloven fra 14. desember 1916 opprettet voldgiftsdomstoler der lønnstvister ble avgjort. I disse voldgiftsdomstolene hadde fagforeningene like mange representanter som arbeidsgiverne, og leder for domstolen var en offentlig oppnevnt representant for de militære myndighetene. Lønnsavtaler ble på denne måten et prinsipp i tysk økonomi.

Etter revolusjonen i 1918-19 ble lønnsavtaler, og forhandlinger om dem, en fast del av forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere. Ved slutten av 1918 hadde bare 1,1 million arbeidere lønnsavtale, men et år senere hadde seks millioner arbeidere fått lønnsavtale, og ved slutten av 1920 hadde 9,6 millioner arbeidere fått lønnsavtale. Prinsippet om kollektive lønnsforhandlinger som førte til kollektive lønnsavtaler overlevde inflasjonen og stabiliseringen, og ved begynnelsen av 1924 hadde tretten millioner arbeidere kollektiv lønnsavtale. I januar 1927 hadde dette falt til 10,97 millioner arbeidere, men deretter kom en million arbeidere til inn under de kollektive lønnsavtalene. De fleste kontraktene var på bedrifts- eller fabrikknivå, men det var også nasjonale og regionale avtaler.

Under inflasjonen var det mange bitre strider om lønn. 1920 var året med flest streiker, da det var 8.000 streiker som berørte åtte millioner arbeidere. Også i de følgende årene var det mange streiker. 1923 var et uvanlig voldsomt år med okkupasjonen av Ruhr og Hitlers forsøk på statskupp og hyperinflasjon etc. Myndighetene prøvde gjennom en forordning av 30. oktober 1923 å stabilisere situasjonen ved å opprette krigens ordning med voldgiftsdomstoler i arbeidstvister, men der arbeidsdepartementet utnevnte lederen for voldgiftsdomstolene. Dersom det ikke ble enighet om avtale mellom arbeiderne og arbeidsgiverne fastsatte formannen avtalen, etter forordning av 29. desember 1923. I januar 1929 ble formannens rett til på egen hand å fastsette arbeids- og lønnsavtale avskaffet ved en domstolavgjørelse, men ordningen ble innført på nytt den 9. mars 1931 av Brüning.

Etter mekling hadde arbeidsministeren rett til å erklære at avtalen var rettslig bindende. Denne sterke statlige medvirkning i økonomien var blant grunnene til at mange arbeidsgivere kjente intens motvilje mot Weimarrepublikken. Det ble svært vanskelig for arbeiderne og arbeidsgiverne på egen hand å nå fram til avtaler, og ofte var det staten som fastsatte avtalene.

Etter at valutaen var blitt stabilisert anbefalte staten at lønningene ble satt til 70-80% av nivået før krigen. Under Weimarrepublikken ble arbeidsdepartementet, som fastsatte lønnsavtalene, vanligvis ledet av politikere fra Sentrumspartiet. Og Sentrumspartiet var det av de ikkesosialistiske partiene som var nærmest knyttet til fagbevegelsen. Arbeidsministrene Heinrich Brauns (1920-28) og Adam Stegerwald (1930-32) kom fra en katolsk tradisjon som la vekt på "rettferdige lønninger" og sosialt samhold. Stegerwald mente at økte lønninger, sikkerhet mot arbeidsløshet og bedre utdannelse for arbeiderklassen ville føre den inn i staten og gjøre arbeiderne til gode statsborgere. I årene der arbeidsministeren ikke kom fra Sentrumspartiet var Rudolf Wissell fra SPD arbeidsminister. Han var en fagforeningsmann som var like forpliktet som Brauns og Stegerwald overfor velferdsstaten.

I 1929 utga Arbeidsdepartementet ei bok der de første ti årene av dets eksistens ble gjennomgått. I boka ble to kontroversielle tanker satt fram. Den ene var at lønnsøkninger var av gode for økonomien siden de økte kjøpekraften og dermed konsumet og etterspørselen. Og for det andre hevdet boka at statens politikk hadde en viktig virkning på resultatet av lønnsforhandlingene.

Også Økonomidepartementet kunne komme med innspill overfor forholdene i arbeidslivet. I 1925 ble det fra Schlesien foreslått at gruvene til Schaffgotsch'sche Werke skulle få subsidier fra staten. Men dette verket hadde satt opp arbeidstida fra tolv til fjorten timer, og Økonomidepartementet svarte at det ikke var mulig å subsidiere dette siden "slik en utbytting av menneskelig arbeid er ikke mulig under nåværende sosial lovgivning".

Spesielt Arbeidsdepartementet holdt en beskyttende hand over arbeiderne, og dette var svært upopulært blant arbeidsgiverne.

Lønnsutviklinga etter stabiliseringa

Det var fem faser i utviklinga av lønnsstrukturen etter stabiliseringen av valutaen. I den første fasen økte lønningene raskt fra et svært lavt nivå (1924-25). Så kom en fase der det var et tilbakeslag i økonomien og lønningene steg langsommere (1925-26), og i den tredje fasen (1927-28) ble lønningene skjøvet opp med det svært sterke lønnspåslaget til de statsansatte som eksempel. I den fjerde fasen (1928-30) prøvde arbeidsgiverne desperat, men uten å lykkes, å stå mot lønnspresset. Og fra 1930 sank lønningene betydelig.

Den første perioden satte tonen for de dårlige forholdene mellom arbeidere og arbeidsgivere i Weimar-Tyskland. Arbeidsgiverne utnyttet den muligheten som den økonomiske gjenoppbygginga ga til å angripe prinsippet om åtte timers normalarbeidsdag. Derfor ble arbeidsdagens lengde et viktig stridsspørsmål for arbeiderne. Før 1923 hadde det ikke vært mange streiker på grunn av uenighet av arbeidstida, men i 1924 var det forholdsvis langt flere. Den 30. september 1923 kom gruveeierne i Ruhr sammen og ble enige om å sette opp arbeidstida for gruvearbeiderne fra sju timer til 81/2 arbeidstime. Industrien i Ruhr truet med å gå inn for å løsrive Ruhr, som var okkupert av Frankrike, fra Tyskland, og staten turde ikke annet enn å akseptere at arbeidstida ble forlenget. Den 21. desember kom ei forordning der prinsippet om åtte timers arbeidsdag ble akseptert, men der det av økonomiske grunner ble tillatt å fravike dette prinsippet. Dermed var åtte timers arbeidsdagen opphevet.

Stålverkene erstattet nesten overalt treskiftssystem med toskiftssystem i januar 1924. I praksis ble det innført tolv timers arbeidsdag. Fra januar 1924 til juli 1927 var arbeidstida for stålarbeidere i Rhinland-Westfalen 68 eller 681/2 time per veke, og 72 timer dersom de arbeidet nattskift. Det var mangel på faglærte arbeidere, både fordi mange var blitt drept og invalidisert under krigen, og fordi arbeidere ikke hadde blitt opplært under krigen og inflasjonen. Etter 1924 ble andelen gamle arbeidere langt større i fabrikkene, siden det var de gamle arbeiderne som fortsatt hadde fagkunnskapene.

Den sterke utvidelsen av arbeidstida førte til uro og streiker, men de førte ikke fram. I tekstilindustrien ble arbeidstida 54 eller 56 timer i veka. Bare de bedriftene som ikke hadde mangel på arbeidskraft eller av tekniske grunner eller på grunn av arbeidets beskaffenhet ikke kunne forlenge arbeidstida holdt seg til åtte timers arbeidsdag.

Arbeidstidsforlengelsen kom på et tidspunkt der situasjonen i Tyskland var temmelig kaotisk og der fagbevegelsen var svak. Noen steder ga bedriftene ekstra ytelser til arbeiderne for å få dem til å akseptere arbeidstidsforlengelsen. I de konfliktene som oppstod, og som ofte ble løst ved voldgiftsdom, ble det ofte tillatt at arbeidsdagen ble forlenget.

Siden årsaken til at arbeidsdagen ble forlenget var mangel på arbeidskraft betydde dette at arbeiderne ikke stod i en svak posisjon. Fagforeningene var i en vanskelig situasjon. Der de fikk medhold av voldgiftsdomstolen om at arbeidstida skulle være åtte timer prøvde ofte bedriftene å betale arbeiderne ekstra for å arbeide ut over åtte timers arbeidsdag, og de lyktes med å få så mange til å gjøre dette at åtte timers arbeidsdagen ble undergravd. Der voldgiftsdommen tillot at bedriftene forlenget arbeidsdagen fikk fagforeningene skylda, og det ble betraktet som et nederlag for dem. Uansett utfall så ble fagforeningene svekket. Og de tapte medlemmer i 1924. Og det ble dannet kommunistiske fagforeninger. De ble kjent som RGO - Revolutionäre Gewerkschaftsopposition. Under depresjonen kom de til å dominere enkelte industrier. De stod spesielt sterkt i bygning, metall, kull, og i havnene. Ved Bochum Verein (stål) fikk RGO 43% av stemmene ved valg til arbeiderråd i 1929 og 35% av stemmene i 1930. I mars 1931 fikk RGO 40% av stemmene ved valget til arbeiderråd ved Bayer Leverkusen. Disse RGO-fagforeningene førte krig mot den tradisjonelle frie, sosialdemokratiske fagbevegelsen.

Mange i SPD var klar over at SPD trengte å få ideal som kunne fenge. Fritz Tarnow sa under ADGB - den frie fagbevegelsens konferanse i Breslau i 1925:

Hver av oss vet, ved at vi ser på utviklinga i de siste årene, at noe i ånden til den tyske arbeiderbevegelsen er blitt brutt. En illusjon er knust ..... Det er alltid nødvendig å spørre om denne situasjonen må fortsette, eller om vi kan føre en ideologi inn i arbeiderbevegelsen vår, og spesielt fagbevegelsen, som massene kan tro på, et ideal.

Teorier utviklet av Hilferding og Naphtali, om eksistensen av organisert kapitalisme, nødvendigheten av den politiske inntekt, og muligheten for politisk demokrati, var svar på fagbevegelsens krise: hvordan kunne fagbevegelsen være effektiv når den syntes å være på retrett på alle fronter? Staten måtte også delta i å forsvare arbeiderne, og for å mobilisere staten til dette måtte man ha politisk demokrati og stor oppslutning om arbeiderbevegelsens politiske parti. Og staten viste seg å kunne forsvare arbeiderne gjennom voldgiftsdomstolene.

Det økonomiske oppsvinget i 1926-27 styrket tilsynelatende ikke fagbevegelsen. Det ble færre streiker. Det var fortsatt mange arbeidsledige, men faglærte arbeidere var det så stor mangel på at de kunne ofte skaffe seg bedre betingelse utenfor fagforeningene enn det tariffavtalene ga dem.

Tapte arbeidsdager på grunn av arbeidskonflikter
ÅrtallTapte arbeidsdager ÅrtallTapte arbeidsdager
1924: 36.360.134 1929: 4.489.870
1925: 17.113.886 1930: 3.935.977
1926: 1.325.309 1931: 2.001.976
1927: 6.043.698 1932: 1.137.890
1928: 20.288.211 - -
(Kilde: Tabell XIX)

I 1927 ble situasjonen forandret. Det ble flere streiker og det ble avsagt flere voldgiftsdommer. En grunn til de nye konfliktene var at lønningene ble politisert. En annen grunn var finansminister Köhlers store lønnspålegg til de som var ansatt i statsadministrasjonen. I 1927 ble lønningene til embetsmennene økt med hele 33 prosent.

Fagforeningene ønsket å følge opp disse lønnsøkningene. Spesielt var den katolske fagbevegelsen (DGB) opprørte over den sterke lønnsøkninga til embetsmennene, og etter en tale som Adam Stegerwald holdt besluttet den katolske fagbevegelsen at den ikke ville støtte riksdagsrepresentanter som stemte for den lønnsøkninga som Köhler gikk inn for. DGB foreslo at lønna til de statsansatte heller burde følge en indeks for velstandsøkninga i Tyskland.

Fagforeningene økte sine krav. I industrien var det funksjonærene som hadde den beste lønnsutviklinga. Funksjonærer i Siemens und Halske fikk lønna økt med 20,2% for kvinner i underordnede stillinger, og med 17,2% for menn i overordnede stillinger. Industriarbeiderne fikk også betydelig lønnsøkninger, selv om de var noe mindre.

Industrien prøvde å øke prisene i takt med lønnsøkninga, men greide det ikke alltid, og noen priser falt. Spørsmålet om forholdet mellom priser og lønninger ble et viktig spørsmål. Og det var et spørsmål det ikke var lett å svare på viste det seg.

Weisbrod har gjort den grundigste undersøkelsen om dette, og han anslår at lønnsutgiftene som andel av industriens utgifter var ganske konstante gjennom siste del av tjueårene, og at de var 51% for kullgruvene og 13,2% for stålvalseverkene. Men det har vært gjort andre anslag. Tall fra Krupp i Essen viser at lønningene økte som andel av totale kostnader hvert år fra 1927 til 1930, og var høgere enn før krigen. I 1913/14 utgjorde lønnsutgiftene 11,2% av de totale utgiftene til Krupps fabrikk i Essen, og i 1927/28 hadde dette økt til 13,1%, men de kraftige lønnsøkningene som så fulgte førte lønnsutgiftene opp til 16,9% i 1928-30. Tilfellet med Krupp viser godt hvordan et fall i råvareprisene kombinert med vanskeligheter med å finne markeder for stål rettet oppmerksomheten mot lønnsutgiftene.

Det skapte til dels betydelig fiendtlighet mot Weimarrepublikken i tungindustrien at ikke bare ble lønningene politisk bestemt, gjennom voldgift, men også etter hvert prisene. Rikets kullråd hadde blitt opprettet i 1919 som et alternativ til sosialisering av gruvene. Det hadde representanter for staten, delstatene, kullkonsumentene og fagforeningene og arbeidsgiverne. Hovedoppgaven til dette rådet var å fastsette priser. I 1927 begynte oppgjøret mellom tungindustrien og regjeringa om forhold som angikk priser, lønninger og ansettelsespolitikk. I mai hindret kullrådet kullgruvene i å øke prisen på kull med den begrunnelsen at det ikke var bra for økonomien som helhet. Dette vakte sinne i gruveselskapene. De ønsket å kunne øke sine priser når de måtte betale høgere lønninger.

Etter at det i en voldgiftsdom den 15. desember 1927 ble bestemt at overtidsbetaling skulle økes med 121/2-25 prosent reagerte arbeidsgiverne i jern og stål igjen. De økte prisene på stål i januar med tre RM per tonn. Ved valget i 1928 hadde SPD framgang, og i den nye regjeringa ble den sosialdemokratiske fagforeningsmannen Rudolf Wissell arbeidsminister, og det økte spenningen. I november gikk arbeidsgiverne til lockout i Ruhr. Kampen deres var først og fremst rettet mot statenes voldgiftsdomstol. Konflikten førte ikke til en klar seier for noen av sidene. Det kom nye voldgiftsdommer som endret tidligere voldgiftsdommer i favør av arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne ble så upopulære at Riksdagen vedtok at staten skulle gi økonomisk støtte til de arbeiderne som var rammet av lockouten, og til og med de fleste representantene fra næringslivspartiet DVP stemte for dette. Og arbeidsgivernes front gikk i oppløsning. Noen industriherrer, som Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, hadde aldri vært entusiastiske for lockouten. Krupp gikk inn for at arbeidsgiverne skulle avslutte striden og akseptere den reviderte voldgiftsdommen, og han greide å få gjennomslag for dette. Innenriksminister Carl Severing hadde tatt initiativ til ny voldgift, og dette hadde han gjort fordi han kom til å mene at arbeidsgiverne hadde gode argumenter, og ikke fordi de skremte ham med sin lockout.

Brünings lønnsrevolusjon

Lønnsøkningen fortsatte i 1929, og lønnsøkningene var fortsatt resultat av voldgiftsdommer. Etter at Brüning overtok som kansler ble lønnspolitikken forandret. Fra midten av 1930 ble et mål for den økonomiske politikken til staten å redusere både priser og lønninger. Det skapte uoverensstemmelser både i forhold til arbeidsgiverne og fagforeningene.

Den umiddelbare bakgrunnen til den nye politikken var at det ble færre sysselsatte. Nedgangen begynte fra midten av 1929. Mars 1933 var den første måneden siden februar 1930 der det var flere i lønnet arbeid enn tilsvarende måned året før. Arbeidsgiverne mente at det først og fremst var lønnsnivået som hadde skylda for det reduserte investeringsnivået, og slik for redusert produksjon og sysselsetting.

Den sosialistiske og den liberale pressen hevdet noen ganger at masseoppsigelser, som begynte å bli vanlige i 1920, ble tatt i bruk som pressmiddel i lønnsforhandlingene. Arbeidsminister Stegerwald arbeidet for at offentlige kontrakter i arbeidsskapende tiltak bare skulle gå til bedrifter som ikke foretok masseoppsigelser eller gjorde bruk av mye overtidsarbeid.

I mange store konsern ble kroppsarbeiderne langt hardere rammet av oppsigelser enn funksjonærene. Siemens reduserte antallet produksjonsarbeidere fra begynnelsen av 1929 til januar 1930 med 12,4%, samtidig som antallet funksjonærer i samme tidsrom økte med 6,0%. Det følgende året ble antallet produksjonsarbeidere redusert videre med 20,4%, og antallet funksjonærer ble nå redusert med 13,6%. Og året etter dette igjen fortsatte reduksjonen av ansatte, nå med en reduksjon av produksjonsarbeiderne på 25,6% og av funksjonærene på 13,6%. Men fra januar 1932 til januar 1933 ble funksjonærstaben for første gang sterkere redusert, ned med 20,9%, enn antallet produksjonsarbeidere, ned med 13,5%.

Oppsigelsene i IG Farben fulgte samme mønster. Også her ble en større del av produksjonsarbeiderne avsatt enn av funksjonærene.

I tungindustrien i Ruhr og Rhinland hadde det blitt færre arbeidere fra høsten 1929. Men et stort problem for de mest moderne verkene i stålindustrien var de trengte å gå opp mot full kapasitetsutnyttelse for å være effektive. Voldgiftsdomstolen erkjente dette, og forandret i juli 1930 i Bad Oeynhausen en tidligere voldgiftsdom som sa at akkordsystemet ikke kunne endres selv om produktiviteten ble endret. Produktiviteten falt i de nye stålverkene når kapasiteten ble dårligere utnyttet. Dette førte til akkorden ble redusert med 5-7%. I juli og august 1931 kom det nye kutt.

Som ledd i overenskomsten skulle prisene kuttes sammen med lønningene. Arbeidsgiverorganisasjonen Arbeitnordwest gikk med på dette i juli 1930. Det var uenighet mellom industrikonsernene om hvor store nedskjæringene skulle være. Vestag hadde modernisert fabrikkene sine for å konsentrere seg om bulkproduksjon av store mengder stål, mens store vertikale konsern som GHH arbeidet mye mer med spesialstål og med en langt bedre opplært arbeidsstyrke. Vestag var derfor spesielt opptatt av å redusere utgifter gjennom å redusere lønningene, og reduserte gjerne prisene betydelig for å øke eller holde opp salgsvolumet. De andre konsernene var mer nølende overfor å redusere prisene. Vestag syntes at de foreslåtte prisreduksjonen var alt for små, men gikk med på dem siden Vestag satte pris på at prisreduksjonen ble kombinert med lønnsnedslag.

Industrien i Rhine-Ruhr: Sysselsetting 1927-1932
ÅrstallMånedKullgruveneJern og stålindustrien
1927Januar415.496185.145
Juli404.659206.512
1928Januar398.140216.961
Juli377.260216.103
1929Januar365.104207.605
Juli378.834218.367
1930Januar383.478200.441
Juli327.108173.362
1931Januar287.956145.615
Juli248.312133.923
1932Januar220.054105.646
(Kilde: tabell XXII)

Fastsetting av priser var viktigere for kullindustrien siden den hadde langt flere ulike typer kunder enn stålindustrien. Og kullprisen gikk direkte inn i den politisk følsomme konsumprisindeksen. I desember 1930 ble kullprisen i Ruhr kuttet med ni prosent, fra 16,89 RM/tonn til 15,49 RM/tonn, under den forståelsen at staten ville tvinge gjennom en lønnsreduksjon. I januar 1931 ble lønna til gruvearbeiderne skåret ned med seks prosent ved en voldgiftsdom etter en bitter konflikt. I desember hadde gruveselskapene trodd at lønna kunne kuttes med 12%. Og de ble slett ikke fornøyd med at lønna til gruvearbeiderne ble redusert med seks prosent. Gruvene stengte derfor 15. januar, men regjeringa tvang gruveselskapene til å akseptere voldgiftsdommen, og å åpne gruvene igjen. Denne striden skadet Brünings forhold til gruveeierne.

Gruveeiernes offensiv mot fagforeningene og mot staten fortsatte ut gjennom 1931. Først prøvde de å bruke den høge arbeidsledigheten til å forverre gruvearbeidernes produksjonskvoter. I juni protesterte de mot de gjeldene lønningene, og i september krevde de et lønnsnedslag på 12%. Etter at Storbritannia devaluerte det britiske pundet ble konkurransen fra engelsk kull sterkere, og kravene fra de tyske gruveselskapene om lønnskutt ble mer intense. Brüning brukte en nødsforordning i september til å skjære ned lønna til gruvearbeiderne med sju prosent. For å gjøre nedskjæringen lettere å bære ble arbeiderne fritatt fra å betale trygdepremie til arbeidsledighetstrygdefondet og syketrygden. Også gruveselskapene slapp å betale disse sosiale utgiftene siden de ikke fikk de store lønnskuttene som de hadde krevd. Men gruveeierne fortsatte å klage over at de ikke hadde fått tilstrekkelig kompensert for devalueringen av det britiske pundet. Og de prøvde raskt å gjennomføre et nytt lønnskutt før regjeringa kom med en forordning om et alminnelig lønnsnedslag ved slutten av året.

Stålindustrien prøvde i 1931 å følge en liknende strategi. Prisene ble redusert rett før lønnsavtalene skulle reforhandles. Vestag ville ha store priskutt for stål for å holde oppe produksjonen og utnytte produksjonskapasiteten sin best mulig. Vestag ville ha en prisreduksjon på 25 RM/tonn, men fikk bare en reduksjon i kartellprisen på 9 RM/tonn. Salg under kartellprisene begynte å bli vanlig.

I løpet av året ble Brüning stadig sintere over at kull og stål mennene i Ruhr la hindringer i veien for politikken hans. Han fant det vanskelig å utforme en klar og sammenhengende økonomisk politikk på grunn av manglende samarbeidsvilje fra partene i arbeidslivet. Regjeringa snakket både om nødvendigheten av å redusere priser og lønninger, men også om nødvendigheten av å opprettholde arbeiderklassens inntekt. Dette gjorde situasjonen vanskelig for regjeringa, for det var vanskelig å forene disse ulike målsetningene.

Regjeringa ville at alle skulle ofre for at økonomien skulle bli rettet opp, det skulle være en rettferdighet i det, alle skulle være med på å bære byrden. De eneste som Brüning ikke prøvde å få til å delta var de mektige godseierne. Brüning prøvde å kutte alle priser med unntak for prisene på de produktene godseierne solgte.

Og Brüning lyktes i å kutte priser. Prisene sank og det oppstod deflasjon. Og regjeringa fikk skylda for denne utviklinga av de som ble rammet siden det hadde vært en del av Brünings politikk å redusere prisene. Prisnedgangen gikk ut over blant andre butikkeiere som oppdaget at de risikerte å måtte selge varene for priser som lå lavere enn de prisene de selv hadde betalt for varene. Detaljhandlerne ville ikke være med på å redusere prisene. Og de protesterte politisk ved å støtte NSDAP.

Derfor virket det lettere å presse prisene ned ved presse fagbevegelsen. Den var allerede på defensiven. Etter hvert som arbeidsløsheten økte ble fagforeningenes forhandlingsposisjon svekket. Dette var arbeidsgiverne klar over, men de greide ikke å utforme en enhetlige strategi som kunne utnytte det. Noen ville bruke forhandlingssystemet for å drive ned lønningene, og andre ville bruke depresjonen til å avskaffe hele systemet med forhandlinger om lønninger og mekling og voldgift. I Berlin avskaffet metallindustrien kontrakter under depresjonen, og ga spesielle fordeler til faglærte arbeidere for å få dem med på dette. Vereingte Stahlwerke innførte i 1930-31 et komplisert system med differensierte lønninger i et forsøk på å splitte arbeiderne. Robert Bosch la stor vekt på å holde fagarbeiderne i arbeid selv om det skulle være få ordrer og dette betydde at de midlertidig ble satt til annet arbeid enn de var opplært til.

Fagbevegelsen fant det vanskelig å utvikle en strategi for å møte denne situasjonen. Fritz Naphtali og Wladimir Woytinsky mente at internasjonalt samarbeid var veien å gå for å få mer aktivitet og samhandel i den internasjonale økonomien, og åpne opp for kapitalimport til Tyskland. I januar 1931 satte Brüning ned en arbeidsgruppe av eksperter for å foreslå veier ut av depresjonen, og den foreslo økt kapitalimport som det viktigste virkemidlet.

Andre forslag fra fagbevegelsen la vekt på drastiske priskutt. Spesielt ville reduksjon av beskyttelsestollen for jordbruket redusere leveomkostningene og øke kjøpekraften. Men dette ville jordbruket sette seg mot. Naphtali mente at prisene måtte skjæres mer ned enn lønningene, men storindustrien ville motsette seg dette. Fagforeningslederne kunne ikke forestille seg at storkapitalens makt ville oppløses og bli erstattet av makten i gatene og i stemmeseddelen.

Bak fagbevegelsens argument om priser lå en teori om de økonomiske virkningene av høyere lønninger. Alminnelig økning av lønningene ville øke kjøpekraften og etterspørselen og sette fart i økonomien. Woytinsky hevdet at den økonomiske krisen var forårsaket av en ubalanse som skyldtes at lønningene var blitt mindre i forhold til produksjonen på grunn av rasjonaliseringene. Andre sosialistiske teoretikere hadde andre teorier om hvorfor økte lønninger ville skape velstand, som at høgere lønninger ville føre til mer sparing og dermed ville mer kapital bli tilgjengelig for investeringer.

Alle disse teoriene hadde noe for seg. Det var kapitalmangel på 1920-tallet, og det var manglende etterspørsel under depresjonen. Men ingen av teoriene løste det umiddelbare problemet som bedriftene mente at de stod overfor: manglende lønnsomhet. For å bedre denne måtte prisene kuttes mindre enn utgiftene.

Og dette var en stor hindring for politikken til Brüning, som ville kutte både priser og lønninger på en måte som førte til at byrdene ble jevnt fordelt, og dermed omtrent like mye. Verken arbeiderne eller arbeidsgiverne var begeistret for den økonomiske politikken til Brüning. Og det var ikke mulig å få dem til å samarbeide om den.

Det ble gjort to forsøk i 1930 på å opprette en felles organisasjon for fagbevegelsen og arbeidsgiverne der et samarbeid med staten om den økonomiske politikken kunne foregå. Fagbevegelsen skrev i sitt forslag til retningslinjer for arbeidet som skulle foregå at prisene skulle kuttes ved at fortjenesten til mellommenn ble skåret ned, og de nominelle lønningen skulle ikke reduseres før etter at prisene var redusert. Arbeidsgiverne svarte at den grunnleggende betingelsen for et økonomisk oppsving var at industriens utgifter ble redusert.

Vinterne 1930-31 ble det gjort nye forsøk på å bringe arbeiderne og arbeidsgiverne sammen, denne gang etter initiativ fra arbeidsminister Adam Stegerwald. Men heller ikke de førte fram. Denne gangen var det fagbevegelsen som var ubøyelig. De fleste arbeidsgiverne var villige til å anstrenge seg for å hjelpe Brünings regjering til å overleve. I et møte i ADGB, fagbevegelsens sentralorganisasjon, var det bare et mindretall av fagforeningslederne (Eggert og Tarnow) som gikk inn for et forslag om at lønninger og priser skulle reduseres i takt. Arbeidsgiverne hadde ingen organisasjon som kunne forhandle på vegne av konsernene, for arbeidsgiverorganisasjonene hadde ikke myndighet til å treffe avgjørelser som bandt medlemsbedriftene i spørsmål om priser og lønninger, i motsetning til fagbevegelsen. Og det var mange bedrifter som var motstandere av å forhandle om reduksjon av priser og lønninger.

Fagbevegelsen ble svekket og tapte medlemmer under depresjonen. I 1929 hadde den frie fagbevegelsen hatt 4,9 millioner medlemmer, men i 1931 var dette redusert til 4,1 millioner. Og dette gjorde fagbevegelsen mindre villig til å inngå kompromiss.

Sommeren 1931 hadde Brünings politikk med å fordele byrdene jevnt ved forholdsvis like kutt i priser og lønninger brutt sammen. Og at depresjonen ble enda verre etter bankkrisen førte til at muligheten for samarbeid mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne ble mindre. Ved slutten av 1931 ble tanken om parallelle nedskjæringer gjenoppvekket i mer autoritær forkledning. Det var klart at frivillige ordninger der både arbeidere og arbeidsgivere deltok ikke lot seg gjennomføre.

Den 13. oktober ble et brev fra Hindenburg til Brüning offentliggjort. Der ble det oppfordret til dannelse av et Økonomisk råd for regjeringa - "Wirtschaftsbeirat der Reichsregierung". Det skulle erstatte Riksdagen, der man mente at de politiske partiene var for sterke. Dette rådet satt sammen fra 21. oktober til 23. november. Det hadde fem medlemmer fra industrien, seks fra fagbevegelsen, fem fra småbedriftene, og tre fra bankene, tre fra jordbruket, og tre fra handverksprodusentene. De arbeidet seg fram til foranstaltningene i den fjerde nødsforordningen av 8. desember. Der ble lønninger, kartellpriser og renter kuttet. Medlemmene av rådet var ikke offentlig ansvarlig for rådets avgjørelser. Dermed ble systemet med forhandlinger og meklinger og voldgift avskaffet ved lønnsfastsettelser.

Det ble også opprettet en tjueen medlemmer stor sentralkomite for Rikets Økonomiske Råd - "Reichswirtschaftsrat" - som skulle legge fram forslag om offentlige arbeider for å redusere arbeidsløsheten. Denne førte fagbevegelsen og arbeidsgiverne sammen på en fredelig måte. Og den skulle ikke diskutere priser og lønninger, og det trengte derfor ikke å oppstå strid i denne komitéen. En del av den økonomiske politikken kunne på denne måten fjernes fra Riksdagen og føres over til fora som man håpet ville være fredeligere. Denne komitéen møttes fra desember 1931 til mars 1932. Til slutt kom en liste med arbeidskrevende prosjekt som skulle redusere arbeidsledigheten. De største programmene var veibygging (800 mill. RM), flombeskyttelse (150 mill. RM), jordbruksforbedringer (200 mill: RM), og husreparasjon, der staten skulle gi kreditter på 300-500 mill. RM. Men rapporten kunne ikke fortelle hvordan prosjektene skulle finansieres. Det var klart at bankene ikke kunne bidra med lån i vesentlig utstrekning. Og statsbudsjettet kunne ikke bære store arbeidsskapende program, og Riksbanken ville ikke gi lån for å finansiere programmet. Derfor var programmet bare en ønskeliste.

Etter den finansielle krisen i 1931 begynte fagbevegelsen å se etter alternativ til Brünings politikk. Alternativene var vanligvis en kombinasjon av å øke pengemengden og sette i verk offentlige arbeider. Forslagene syntes å vise vei ut av konflikten mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne i det de ikke krevde pris- og lønnskutt.

Fagforeningslederne mente at det var nødvendig snarest mulig å redusere arbeidsledigheten siden den var ødeleggende for arbeiderklassen.

Fagbevegelsens program fra 1932 - først den såkalte WTB (Woytinsky-Tarnow-Baade) planen, og så den planen som ble vedtatt av den ekstraordinære fagforeningskongressen den 13. april 1932, korresponderte med andre ord med en påtrengende politisk nødvendighet: de var intendert å være anti-nazistiske program, de ville motvirke den elendigheten og håpløsheten som nazistene nærte seg av. Og de ville samle arbeiderklassen i den frie fagbevegelsen i støtte for demokratiet og Weimarrepublikken.

Woytinsky hadde først ment at et stort internasjonalt lån ville være det beste midlet for å øke den økonomiske aktiviteten i Tyskland. Men etter at det internasjonale kapitalmarkedet brøt sammen i 1931 var dette ikke praktisk mulig. Tyskland måtte komme seg ut av depresjonen på egen hand. En million arbeidere kunne settes i arbeid gjennom et år, regnet Woytinsky med, for to milliarder RM. I mars 1932 hadde Woytinsky tenkt gjennom finansieringen av planen. Han mente at en innenlandsk kreditt innenfor rimelige grenser ikke ville være inflasjonsdrivende, og Riksbanken burde kunne sette 200-300 millioner RM i sirkulasjon i tillegg. Billig kreditt var ikke tilstrekkelig til å få Tyskland ut av depresjonen, mente Tarnow. Staten måtte bruke kreditt i tillegg for å få aktivitet i gang.

WTB planen ble vedtatt som fagbevegelsens politikk under fagforeningskongressen den 13. april. Forslagene i planen var arbeidsintensive og inkluderte bygging av veier, forbedring av jordbruket, flombeskyttelse og boligbygging, og skulle være lånefinansiert.

Men planen samlet ikke den oppslutning man hadde håpet på, og samlet heller ikke de arbeidsledige rundt fagbevegelsen. De arbeidsledige fortsatte å bli radikalisert og å samle seg rundt kommunistpartiet. Og også de som hadde arbeid ble radikalisert siden det var et press mot lønnskutt lokalt. Det kom streiker mot forsøk på å redusere lønningene. Fra 3. til 7. november 1932 streiket transportarbeiderne i Berlin under ledelse av både kommunistenes og nazistenes fagbevegelser, RGO og NSBO.

Både metallarbeidernes fagforening og fabrikkarbeidernes fagforening ble så skremt av den fortsatte radikaliseringen at de oppga støtten til fagbevegelsens arbeidsskapende program. Tarnow måtte forplikte seg til et program for sosialisering for å redde sine ideer. I juni laget ADGB og AfA-Bund sammen et nytt program der de arbeidsskapende tiltakene nærmest forsvant i mer langtrekkende forslag. Først stod kravet om mer kjøpekraft og gjenopprettelse av førti timers arbeidsveke. Så fulgte krav om nasjonalisering av nøkkelindustrier, kull, jern og stål, sement, store kjemiske fabrikker, og elektrisitet, nasjonalisering av bankene og forsikringsselskapene og opprettelse av et statlig monopol for handel med matvarer, og statlig organisering av handelen i sin alminnelighet. Og til slutt kombinasjon av demokratisering og desentralisering av industrien med opprettelse av et sentralt planleggingskontor.

Arbeiderne var svært redde for at det skulle oppstå inflasjon som følge av arbeidsskapende program. De mente at det var storindustrien og godseierne som tjente på inflasjon, og at den førte til ei omfordeling av rikdom til fordel til de besittende klasser. Inflasjonen var en av arbeiderklassens alvorligste fiender. De arbeidsskapene programmene ville true med å føre til inflasjon, og derfor burde andre og mer radikale løsninger søkes.

Verken fagbevegelsen eller SPD kom med alternativ til Brünings politikk som straks kunne settes i verk. Alternativene måtte både appellere til grasrota og kunne forhandles gjennom i forhandlinger i den politiske verden med staten og arbeidsgiverne, og alternativ som oppfylte begge disse betingelsene fantes ikke.

Derfor spredte det seg demoralisering. Og SPD aksepterte Brünings nødsforordninger som et minste onde, selv om de innebar lønnsnedslag. Men nødsforordningene ga også reduserte priser og renter og husleiereduksjon. Arbeiderbevegelsen respekterte forordningene til Brüning siden de prøvde å fordele byrdene rettferdig og blant alle grupper, med unntak for bøndene. Den demokratiske arbeiderbevegelsen så ingen løsning på krisen, og Rudolf Hilferding skrev i et privat brev:

det er ingen sosialistisk løsning på krisen, og dette gjør situasjonen uhørt vanskelig og tillater kommunistene og nasjonalsosialistene å vokse seg sterkere.

Demoraliseringen av fagbevegelsen og de sosialistiske lederne begynte før hendingene sommeren 1932. SPD aksepterte Brünings politikk som forsøk på å stoppe nazismen. Denne politiske linja var kjent som Tolerierungspolitik. Men i mai 1932 falt Brüning. Og den 20. juli 1932 gjennomførte Papen sitt statskupp i Preussen og avsatte Preussens regjering som SPD hadde deltatt i. [Om arbeidet innenfor SPD for på dette tidspunktet å mobilisere mot nazistene har jeg skrevet om i kapitlet "Sosialismen i Tyskland"] Fagforeningslederne mente at fagbevegelsen var for svekket av den enorme arbeidsledigheten til at den kunne vinne fram med en generalstreik mot statskuppet. Det ble vurdert om den sosialdemokratiske fagbevegelsen skulle tilnærme seg den katolske fagbevegelsen og den liberale fagbevegelsen med formål å gå sammen med dem for å bli sterkere, men tida gikk og det skjedde ikke. Det var senere samtaler med Schleicher i forbindelse med at Schleicher ville ha fagbevegelsen med i den regjeringa han prøvde å sette sammen, men de førte ikke fram.

Etter at Hitler var blitt utnevnt til kansler var det samtaler mellom den sosialdemokratiske fagbevegelsen og den katolske fagbevegelsen om sammenslutning der også nazistene ville være representert. Men den 2. mai 1933 ble de fagforeningene som ikke var nazistiske oppløst.


Harold James skriver at under depresjonen var arbeidsgiverne veldig opptatte av fagbevegelsens styrke som årsak til at lønningen stadig økte. Og fagforeningene var redde for program som ville styrke storkonsernene i Ruhr. Og begge parter overdrev voldsomt. Fagforeningene var utmattede og avkreftede av depresjonen, og arbeidsgivernes organisasjoner gikk i oppløsning. Men de fortsatte å se på hverandre som giganter.

Den faren for bedriftenes lønnsomhet som lønnsøkningene i 1927-29 utgjorde skapte et politisk klima som ikke var gunstig for fagforeningsbevegelsen, både i store og små bedrifter. Dette førte fagforeningene på defensiven i de innledende diskusjonene i 1930 og 1931 om lønninger eller priser skulle kuttes først. Den forlegenheten som dette skapte fikk fagforeningene til å dra seg tilbake til forslag som inngikk praktiske problem.


Lenker:
Neste kapittel
Tysklands økonomi 1924-36
Forside


Kilde for dette kapitlet er: