Tysk Økonomi 1924-1936.

Femte del

Landbruket

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".


Innhold

  1. Landbruket


Landbruket

Landbrukspolitikken spilte større rolle i den økonomiske politikken enn landbrukets økonomiske bidrag skulle tilsi. I 1925-29 utgjorde landbruk, skogbruk og fiske tilsammen bare 16,2 prosent av tysk NNP. Innenfor landbruket hadde de østtyske godseierne en førende stilling som deres økonomiske stilling ikke ga dem. Bare 10,9% av kveget og 26,2% av kornproduksjonen kom fra bruk på mer enn 100 ha. Beskyttelsen av de økonomisk ubetydelige godseierne skapte en svært stor del av Weimarrepublikkens økonomiske vanskeligheter.

Arven fra keiserriket, krigen og inflasjonen

En av de enkleste forklaringene på den store politiske betydning som landbruket hadde i Weimarrepublikken var at det sysselsatte en betydelig del av befolkninga. I 1925 arbeidet så mye som 30,5 prosent av den økonomisk aktive befolkninga i landbruk, skogbruk eller fiske. Landbruket var derfor en svær, lavproduktiv økonomisk sektor. Og det fantes en politisk arv fra keiserriket.

Produktiviteten til det tyske landbruket før 1914 var lav sammenliknet med den generelle produktiviteten i tysk økonomi, men ikke sammenliknet med produktiviteten i landbruket i andre europeiske land. Spesielt i dyrking av korn brukte det tyske landbruket moderne metoder på en systematisk måte. I 1907 brukte 97,4% av brukene over 100 ha maskiner, og selv små bruk var ganske mekaniserte. Tysk landbruk var langt mer mekanisert enn landbruket i de østlige og sørlige nabolandene, og også betydelig mer mekanisert enn i Frankrike. Tysk jordbruk brukte også langt mer kunstgjødsel enn andre land. På grunn av økt bruk av kunstgjødsel økte jordbruksavlingene sterkt etter 1880-tallet.

Innføring av beskyttelsestoll for landbruket fra 1. januar 1880 holdt kornprisene oppe i Tyskland. Prisene på landbrukseiendommene økte også fra 1880-årene. Også de mindre bøndene tjente i keisertida på beskyttelsestollen, for et system med strenge veterinærbestemmelser holdt kjøtt og meieriprodukt fra mange andre land ute av Tyskland, og dette kompenserte for de høgere forprisene som produsentene av kjøtt og melk måtte betale. De mindre og mellomstore bøndene tjente så godt på systemet at store gårder og mange gods ble delt opp i mindre bruk.

Tollbeskyttelsen som ble innført i 1880-årene politiserte landsbygda. Bøndene kom til å tro at staten kunne fjerne alle vanskeligheter.

Beskyttelsestoll var ikke svaret på alle problem i jordbruket. Etterspørselen etter matvarer fortsatte å øke ut over i 1890-årene, og også det internasjonale prisnivået på matvarer økte, i takt med at industriproduksjonen og byene og velstanden vokste.

Men denne tollbeskyttelsen kunne ikke møte den sterke nedgangen i det internasjonale prisnivået for matvarer som kom ut over i 1920-årene. Beskyttelsestiltakene tillot at gammeldagse former for jordbruk overlevde uten å bli rasjonalisert. Jordbruksmodernisering før Første Verdenskrig betydde å produsere mer med bedre maskiner og færre arbeidere, men ikke å innføre nye produkt. Området der rug ble dyrket økte selv om markedet for rug var i ferd med å forsvinne. Det fantes ingen enhetlig standard for melk og meieriprodukt, og det skapte problem for moderne salg og markedsføring. Det ble dyrket 400 ulike slag hvete.

Dyrehelsa var ikke god selv om reglene for hygiene var strenge. Tuberkulose var vanlig blant tysk kveg. I 1912 hadde en fjerdedel av dyrene som ble slaktet alvorlig skadede lunger. Og standardene ble ikke bedre under krigen eller i 1920-årene.

Tvert i mot ble jordbruket betydelig svekket. Inflasjonen fjernet den gjelda bøndene hadde, men den slettet også ut store oppsparte midler, og bøndene mente at de var blitt hardt rammet av inflasjonen. Krigen hadde svekket landbruket ved at jordbruksarbeiderne ble sendt ut i krigen og det ble mangel på gjødsel og andre forsyninger.

Landbrukets produktivitet falt og jorda ble mindre fruktbar siden den under krigen ble drevet uten å bli tilstrekkelig gjødslet, og besetningene ble mindre og bygningene ble ikke vedlikeholdt. Gjennomsnittsvekta på kveget ble også mindre. [Se statistikk over tysk jordbruk.]

Bøndene fikk en vanskelige situasjon på grunn av priskontrollen som ble innført under krigen, og som varte langt inn i fredstida. En del matvarer ble solgt på svartebørs, men bøndene var ikke flinke til å utnytte denne muligheten til å tjene bedre. Prisutviklinga etter krigen var ikke til jordbrukets fordel. En undersøkelse fra 1920 viste at mens avlingene ble betalt med sju til åtte ganger prisen før krigen hadde utgiftene til bøndene økt dobbelt så mye som dette igjen.

Bøndene mente at de var blitt offer for utviklinga, og de protesterte mot den ved å bli reaksjonære og slutte opp om frikorps og såkalte patriotiske organisasjoner. [Om bøndenes politiske atferd har jeg skrevet i "Hitlers velgere" i avsnittene om Den gamle middelklassen.]

Det var en bitter stemning også på de store korngodsene. De ga hemmelige møteplasser og våpenlagre for frikorps og terrororganisasjoner. Spesielt der enker overlot driften til godsforvaltere var vold dagens orden. Disse godsforvalterne var mer radikale enn de gamle junkerne. Frikorpset Rossbach ble for eksempel for en stor del ledet av gamle godsforvaltere. Etter forsøk på statskupp i 1920 og 1923 trakk kuppmakerne seg tilbake til godsene på landsbygda i Mecklenburg og i Pommern.

Det eneste håpet som de tyske regjeringene hadde å gi de sinte bøndene var at når valutaen var stabilisert og Tyskland kunne innføre beskyttelsestoll på nytt (Fredsbetingelsene fra Versailles forbød Tyskland å ha beskyttelsestoll fram til 1925) ville dette bli gjort. Man mente at beskyttelsestollen ville reparere alle problem.

Stabiliseringsproblem

Stabiliseringen av valutaen i 1923-4 ga bøndene, spesielt kornbøndene, et nytt slag. Avlinga i 1923 ble høstet og solgt under hyperinflasjonen. Bare i få tilfeller ble avlinga solgt for utenlandsk valuta eller andre faste verdier. I november ble valutaen stabilisert, da kursen var 4.200.000.000.000 mark for en dollar - altså 4,2 billioner mark for en dollar. I desember og januar kom et tungt skatteprogram for å fjerne ubalansen i de offentlige budsjettene, som var en hovedgrunn til inflasjonen. Skattenivået i den andre nødsskatteforordningen (desember 1923) og i den tredje nødsforordningen (februar 1924) var et sjokk for en jordbrukssektor som var vant til svært stor mildhet fra keisertida. Skattenivået for jordbruket i perioden 1924-30 er anslått til 3,7 ganger skattenivået før krigen.

Bøndene tok ofte opp lån for å betale skattene, og for å kjøpe gjødsel og utstyr. De kom derfor raskt i gjeld. Og en del av bøndene fortsatte å ta opp lån siden de under inflasjonen hadde blitt vant til at pengeverdien ble borte, slik at lån var like billige som gaver. De trodde at inflasjonen ville fortsette. Mange godseiere tok opp lån for å kjøpe biler og for å reise på utenlandsferie. En landbruksminister, Hermann Dietrich, som selv var bonde, anslo at av gjelda bøndene hadde samlet opp fra 1924 til 1930, som var 8 milliarder RM, var bare tre milliarder RM brukt til produktive formål. Dette gjeldsproblemet til bøndene ble det viktigste problemet i landbrukspolitikken i Weimarrepublikken, og det oppstod i 1924 i tilpassingen til den stabile valutaen.

Da bøndene nektet å betale skatt i 1928 fant man ut at en stor del av den utestående skatten stod igjen fra 1924-25. Også den kortsiktige landbruksgjelda var blitt stiftet i denne perioden.

Men ingen var alvorlig bekymret over landbrukets gjeld i 1924-25. Regjeringa prøvde heller å oppmuntre til investeringer i landbruket for å skifte ut utslitt utstyr, og bøndene ble oppfordret til å ta opp lån. Selv om Riksbanken innførte strenge restriksjon på kreditt i 1924-25 ble det sørget for at bøndene fikk billig kreditt. Senere ble det satt opp kredittinstitusjoner for landbruket for å gi det fordelaktige lån.

Landbruket tok opp store lån, og dets produksjon økte vesentlig. Men den store gjelda førte til at i 1929 var svært få bruk lønnsomme, og de høge renteutgiftene var en vesentlig grunn til dette.

Gjeldssituasjonen ble så vanskelig på grunn av utviklinga av matvareprisene. Prisene på matvarer ble lavere sammenliknet med prisene på industriprodukter. Kunstgjødsel økte ikke i pris, men bygningene og den maskinutrustninga jordbruket trengte ble dyrere. Og skattene og lønningene til jordbruksarbeiderne økte. I 1927/8 var lønningene til jordbruksarbeiderne 50% høgere enn før krigen. Dette berørte først og fremst godsene siden de brukt mer leid arbeidskraft.

Så lenge bøndene stadig fikk bedre betalt for det de produserte var det ingen bekymring over gjelda. Men et prisfall ville være katastrofalt. Og i 1927-28 kom de første tegnene på ulykken. Hveteprisen på verdensmarkedet hadde falt siden 1925, men den tyske beskyttelsestollen beskyttet det tyske jordbruket mot dette prisfallet. I 1927 begynte imidlertid kornprisene å falle i Tyskland. Og de tyske hveteprisene havnet under verdensmarkedets priser for hvete.

I tillegg til at matvareprisene sank steg rentene på kortsiktige lån i 1927. Og i 1928 ble det vanskeligere for bønder å ta opp langsiktige lån. Man hadde innsett at landbruket hadde en usikker økonomisk framtid, og landbrukets renter steg og ble betydelig høgere enn de industrien betalte.

Bøndenes radikalisme: Svaret på deres krise

De tyske bøndene som ikke var katolske hadde en svært ustabil valgatferd. Bøndene ble stadig skuffet over de representantene som de valgte inn i Riksdagen, og som ikke ga bøndene noen hjelp som monnet. DNVP hadde erstattet de liberale partiene og noen ganger selv SPD som det mest populære partiet blant bøndene i 1924, men fra 1928 mistet DNVP sitt grep om landsbygda. Den viktigste grunnen til dette var den økonomiske krisen som var under utvikling. [Dette har jeg også skrevet om i kapitler "Hitlers velgere".]

Jordbruket hadde overlevd fra 1924 til 1927 ved å låne stadig mer, men i 1928 begynte kreditten å ta slutt. Den 28. januar 1928 marsjerte 140.000 bønder i protest i Schleswig-Holstein. Deretter fulgte skattenekt. Til tross for offentlige innrømmelser fortsatte uroen. Flere små bondeparti fikk merkbar oppslutning på landsbygda i valget i 1928. Og også i valget i 1930 fikk de små bondepartiene oppslutning blant bøndene. Med deretter overtok NSDAP proteststemmene. SPD hadde i 1928 kommet med et nytt program for landbruket der bøndene blant annet fikk løfte om fri rettshjelp for å ordne opp i gjeldssituasjonen sin. Og i 1928 økte SPD sin stemmeandel blant bøndene. Sentrumspartiet, Det bayerske folkepartiet (BVP) og det demokratiske partiet (DDP) økte også sin oppslutning blant bøndene.

SPD, Sentrumspartiet, BVP og DDP dannet regjering etter valget i 1928, men de kunne bare delvis løse bøndenes problem. Dermed så bøndene etter andre parti å stemme på. I Schleswig-Holstein ble en ny organisasjon, Landvolkbewegung, opprettet. Ledelsen for denne var fiendtlig innstilt overfor sentral kontroll og skattlegging, og begynte i 1928 en handlingskampanje. Den hindret med voldsbruk at det ble foretatt utpanting for skatter som var forfalt til betaling. Og i 1929 utviklet kampanjen seg til bombeangrep utført av terroreksperter fra terrororganisasjonen Consul.

De nye bondebevegelsene var fiendtlige overfor de etablerte politiske partiene. Og bøndene sluttet seg i store masser til nazistene. Det som fenget bøndene var styrken i den motstanden NSDAP viste mot den etablerte orden. Før nazistene hadde fått grep om bonderadikalismen og kanalisert den inn i det nazistiske partiet liknet den på landsbygdanarkisme som den kunne finnes i mange land. Den var rettet mot alle autoriteter og ville avskaffe gjeld og skatt og all dominans utenfra over bygdene. Denne anarkismen var tydeligst der det ikke var storgods, som i Øvre og Nedre Bayern og på vestkysten og i de indre delene av Schleswig-Holstein.

I 1932 hadde nazistene overtatt de opprørske gruppene til bøndene. Bondeprotestene hadde begynt før nazismen gjorde sitt inntog på bygdene. Og den anarkistliknende tradisjonen til bøndene vedvarte. Og bøndene beholdt dette særpreget også under nazismen. Det som var av betydning for dem var gårdene og et liv uten dominans av banker og skatteoppkrever etc. Og det var nazistenes fordømmelse av finanskapitalen og Weimarrepublikken og deres kraftfulle framtreden som fenget bøndene.

Regjeringas svar: Økning av tollen eller gjeldslette?

Bøndenes aksjoner gjorde inntrykk på politikerne. Det var mange politiske parti som mente at de burde utvikle kontakt med bøndene og representere dem. Derfor var det i alle regjeringer i Weimarrepublikken ministre som ville arbeide for bøndene.

Men hvordan skulle de gå fram for å vinne bøndene? To alternative tilnærmingsmåter til jordbrukskrisen medførte begge store utgifter for resten av samfunnet. Den første løsninga var den gamle løsninga med høgere beskyttelsestoll eller kvoter for import av matvarer. Og den andre gikk ut på å gjøre noe med bøndenes gjeld for å gjøre den lettere å bære. Det første alternativet gjorde maten mer kostbar, og kunne føre til straffetiltak mot tysk eksport, men ville gi staten tollinntekter. Det andre tiltaket ville føre til at staten måtte være med på å betale bøndenes gjeld.

Etter stabiliseringen var det få som var entusiastiske for høg beskyttelsestoll. Det var enighet om at høg beskyttelsestoll ikke kunne bli ei varig løsning på jordbrukets problem. Dette var også Brünings oppfatning, og han så at bak tollmurene fortsatte bøndenes gjeld å vokse.

Fra 1924 var tollbeskyttelsen et brennbart tema. I 1924-25 var det ønske om å innføre beskyttelsestoll så snart Versaillestraktaten gjorde det mulig. Det fikk den politiske høyresiden til å støtte republikken, siden det bare var ved å delta i regjering at den kunne delta i å utvikle politikken overfor jordbruket. Republikanerne visste at de kunne splitte DNVP med beskyttelsestollen. Grev Kalkreuth, president for Reichslandbund, framsto i 1925 som en moderat konservativ siden han viste at det var mulig å tvinge republikken til å støtte jordbruket. Derfor ville han ha de konservative jordbruksinteressene inn i regjeringa. Beskyttelsestollen for jordbruket var derfor med på å stabilisere republikken politisk.

Tollen fra 1925 var utarbeidet for å være balansert. I den første regjeringa til Luther, som også var den første regjeringa som DNVP deltok i, deltok også Sentrumspartiet, som hadde en sterk arbeiderklasse og fagforeningsfløy. Den var redd for at matvareprisene skulle bli så høge at de reduserte levestandarden til arbeiderklassen. Sentrumspartiet hadde også mange bondevelgere i Westfalen og Württemberg som var avhengige av importert for, og som derfor ikke var på samme side som korndyrkerne i øst. Derfor ble resultatet et kompromiss som bare gjeninnførte den gamle tollen på noen kornslag, og som tillot rug å komme inn i Tyskland uten å møte store tollsatser. Dersom disse tollbestemmelsene ble kombinert med lave renter ville jordbruket greie seg, mente man.

En lov av 17. august 1925 innførte tollsatser på 30 RM per tonn for rug, 30 RM/tonn for havre og 35 RM/tonn for hvete, men bare 22 RM/tonn for mais. Tollen isolerte for ei tid det tyske landbruket fra utviklinga på verdensmarkedet, men produksjonen økte i Tyskland og førte til prispress og til krisen i 1927-8. I den store koalisjonens regjering etter valget i mars 1928 var Dietrich landbruksminister. Han kom med noen nye tiltak. I 1930 kom en lov om melk som innførte standarder for melk og meieriprodukt. Men de fleste tiltakene hans syntes å begunstige godseierne i øst. De virket siden de var så forgjeldet å være sentret i jordbrukskrisen.

Handelspolitikken var sentral i programmet til Dietrich. I desember 1928 ble avgiften på sukker satt opp. Året etter ble avgiftene på hvete og ris økt, og en såkalt glidende toll ble vedtatt, og også brukt for havre og bygg. Etter hvert som prisene på verdensmarkedet fortsatte å falle kunne tollen økes uten ny lovbehandling. I januar 1930 var tollsatsene 90 RM/tonn for rug og 95 RM/tonn for hvete. Det ble også innført toll på smør. Denne tollbeskyttelsen førte til utenrikspolitiske komplikasjoner. I januar 1929 måtte en handelsavtale med Sverige oppheves, og forholdet til Polen ble dårligere.

Dietrich prøvde også å lette bøndenes gjeldsbyrde. Fra 1922 hadde det vært en ordning med subsidiering av renter til grenseområdene. I 1928 ble et mer omfattende program opprettet for å gi jordbruket i øst billige lån. 29 millioner RM gikk til små og mellomstore gårder under 100 ha, og 66 millioner RM gikk til de store godsene. I mai 1929 kom et nytt program for å støtte godseierne i Øst-Preussen, og et spesielt landbruksfond ble opprettet for dem.

Det tyske jordbrukets betaling av renter 1924-1932
År
(1. juli - 32. juni)
Salg av jordbruksprodukter i millioner RM Betaling av renter i millioner RM Renteutgiftene som prosentandel av salget
1924/5 7.5904255,6
1925/6 8.130 610 7,5
1926/7 8.590 624 7,3
1927/8 9.440 785 8,3
1928/9 10.300 920 8,9
1929/30 9.750 950 9,7
1930/1 8.890 950 10,8
1931/2 7.270 1.005 13,8
1932/3 7.000 795 11,4
(Kilde: tabell XXIX)

Den politikken som Dietrich hadde ført ble prøvd videreført av hans etterfølgere. Et stort problem for dem var at politikken til Dietrich syntes delvis å ha vært vellykket. I 1928-9 økte jordbrukets inntekter, men det gjaldt bare for det nordlige og det østlige Tyskland. I 1930 ble krisen verre og bøndene ble sintere. Bøndene krevde da mer av tiltakene til Dietrich.

Industrien var avhengig av at Tyskland var integrert i verdensøkonomien, og ble alarmert over at Tyskland isolerte seg handelspolitisk ved å bygge tollmurer. Disse tollmurene kunne provosere fram mottiltak fra handelspartnere. Alle de viktigste industriorganisasjonene var skeptiske overfor tollbeskyttelsen av jordbruket, og også fagbevegelsen og SPD mente at den hadde skadevirkninger siden den reduserte levestandarden ved å øke matvareprisene. Før krigen hadde SPD vært motstander av tollbeskyttelsen av matvarer, og fortsatt utgjorde mat og drikke en stor del av utgiftene til arbeiderklassefamiliene. Hamburgs statistiske kontor regnet ut at i 1925 utgjorde mat og drikke og tobakk 48% av arbeiderklassefamiliens utgifter, og i 1929 var dette redusert til 43%.

Tollsatsene ble også brukt som argument av fagforeningene i striden for lønnsøkning; lønnsøkning kompenserte for høyere tollsatser. For de fleste næringslivsmenn var de tollsatsene som det ble enighet om i desember 1929 de høgeste det var mulig å akseptere. Likevel, dersom forholdene på verdensmarkedet ikke ble bedre ville forholdene i det tyske jordbruket bare bli verre, og jordbruket ville fortsette å ønske mer hjelp.

Dette var bakgrunnen for forslaget fra Paul Silverberg i møtet til RDI i desember 1929, og også til Brünings plan om Osthilfe. Silverberg foreslo at industriens bidrag til de betalingene som ble foretatt etter Dawesplanen skulle brukes for å hjelpe jordbruket med å betale dets gjeld. Dette skulle både hindre at tollsatsene ble satt enda mer opp, og være grunnlag for et samarbeid med arbeiderne om å kutte lønningene når matvareprisene falt. Forhandlingene i 1930 om samarbeid mellom industrien og fagbevegelsen om reduksjon av priser og lønninger førte alltid til enighet om at prisene og lønningene burde reduseres, men stoppet opp når dette skulle utformes konkret siden det aldri ble enighet om hvem som skulle gå først. Reduksjon i matvareprisene ville åpne veien videre.

Silverbergs forslag ble til å begynne med ikke akseptert av mange fordi det involverte store pengesummer. Gustav Krupp von Bohlen und Halbach ville at avslutning av Dawesplanen skulle gi lettelser til industrien og ikke til jordbruket. Clemens Lammers mente at pengene burde brukes for å lette presset på statsbudsjettet. Småbedriftene ville slutte å betale. Dette ble løst ved at de slapp å delta. Dessuten ble dette forslaget vurdert politisk slik at det ville styrke de moderate kreftene i industrien og redusere de konservatives innflytelse både i landbruket og i industrien, siden det ville skape et samarbeidsklima. I 1929 vurderte de industrilederne som hørte til DNVP forslaget til Silverberg ikke som et positivt bidrag, men heller som en torpedo rettet mot deres innflytelse.

Mange godseiere var også motstandere av programmet. De var redde for at gjeldslettelse kunne hjelpe småbøndene til å få mer jord og at dette kunne føre til at storgods ble delt opp. Godseierne var innbitte motstandere av at gods skulle deles opp blant bøndene, og det fantes forslag om å dele opp gods som var konkurs mellom bøndene. Men det var junkere som ville arbeide for å få tak i disse store pengesummene på den måten at de først og fremst kom junkerne til gode. For å oppnå dette burde statens holdes borte fra fordelingen av disse midlene.

Hindenburg grep inn i debatten. Han var i nær kontakt med godseierne, og sendte et brev som inkluderte Silverbergs plan, og den begynte nå å bli akseptert blant industrilederne som et alternativ til økning av tollsatsene.

Mens industrien nølte over spørsmålet om hvor stort industriens bidrag skulle være trakk landbruksministeren opp en plan for en Avløsningsbank (Ablösungsbank) for jordbruket. Lokale produsentkooperativ skulle bli ansvarlige for å betale bøndenes gjeld. Silverberg var redd for at den planen som ble tegnet opp ville ramme långiverne, og føre til at det i framtida ble vanskeligere for jordbruket å få kreditt. Brüning og Luther ble skremt av advarslene til Silverberg, og gikk ikke med på planen om avløsningsbanken.

Silverbergs plan vant større oppslutning også som et middel for å holde staten borte fra innflytelse over kreditten til landbruket. I 1931 virket det som om det kunne være mulig å få utenlandsk kreditt, og det ble gjort forsøk på å oppnå dette. I januar 1931 hadde Brüning reist til de østlige områdene og blitt utsatt for store demonstrasjoner og protester. Etter dette ble regjeringa overbevist om at Silverbergs plan hadde verdifulle sider.

Etter Brünings reise i øst ble Avløsningsbanken tillatt å arbeide, og jordbruket i øst ble fordelaktig behandlet. Men Brüning ville slett ikke øke tollsatsene, og han truet med heller å redusere tollsatsene. I 1931 kom det ingen flere økninger av tollen på jordbruksvarer.

Osthilfeloven fra 31. mars 1931 behandlet landbrukets gjeld. Den ga 500 millioner RM i gjeldslette til landbruket og 150 millioner RM til handel som skulle bli gitt i perioden 1931-36. Osthilfe ble begrenset til Øvre Schlesien, Grenzmark, Nedre Schlesien, Pommern og Brandenburg. Pengene skulle komme fra industriens bidrag og fra statsbudsjettet. Midlene skulle forvaltes av Bank für Industrieobligationen. Langsiktige pantobligasjoner skulle erstatte de kortsiktige lånene som landbruket hadde så mange av. Den 21. mai 1931 ble det området som skulle motta hjelp utvidet til hele Tyskland øst for Elben.

Osthilfe kom ikke til å bli av stor betydning, og reduserte bare lite den enorme gjelda til landbruket, selv om den kostet staten en hel del penger.

  1. De midlene som ble satt inn i Osthilfe var ikke tilstrekkelige til at beskyttelsestollen for korn kunne reduseres og slik lette byrden til de bøndene som produserte kjøtt og melk.

  2. Konsolideringen av den kortsiktige gjelda gikk ikke langt nok til å forhindre at det store volumet kortsiktig gjeld undergravde tysk kredittstabilitet sommeren 1931. Det resulterende sammenbruddet i bankvesenet gjorde posisjonen til landbruket verre. Gustav Krupp skrev i september 1931 helt presist at den hjelp som var gitt til landbruket i øst hadde vært til ingen nytte, og at pengene var gitt til de brukene der det var for sent å gi hjelp, og dette var hovedsakelig lite effektive og nå insolvente storgods.

  3. Derfor greide ikke Osthilfe å roe ned de militante på landsbygda. Sommeren 1931 var det lite støtte for det opprinnelige opplegget om å samle det moderate høyre som de tidlige støttespillerne for Osthilfe hadde sett for seg. De preussiske jordbrukskonservative var fortsatte en bande reaksjonære junkere som bare var ute etter å tyne ut av statskassen så mye som mulig. Deres intriger og press på Hindenburg i mai 1932 førte til at Brüning ble sparket.

Disse konservative trodde at den preussiske staten motarbeidet Osthilfe. Johann-Georg von Dewitz, som var kommissær for Osthilfe i Landstelle Köslin, forsøkte å angripe Preussens rolle i hjelpen til landbruket. Delvis var Dewitz motivert av et ønske om å skjule hvordan han hadde brukt midler fra Osthilfe på sin fars gods. Dewitz klaget til Hindenburg om at Preussens regjering betraktet store gods som foreldede og økonomisk ulønnsomme bedriftsformer. Etterforskningen av klagene til Dewitz brakte bare for dagen at representantene for de preussiske myndighetene bare hadde motsatt seg groteske tilfeller av korrupsjon i administrasjonen av Osthilfe. Men Hindenburg støttet likevel Dewitz, og i november 1931 ble det foretatt endringer i administrasjonen av Osthilfe, og Preussen ble fjernet fra deltakelse i administrasjonen.

Det viste seg at de utenlandske lånemidlene man ville hente inn ikke var tilgjengelige. Et obligasjonslån ble derfor prøvd reist i februar 1932. Den sjette februar 1932 la Deutsche Rentenbank ut obligasjoner for 500 millioner RM til 4,5% rente med landbrukets Rentenmarkgjeld fra 1934-24 som sikkerhet. Staten skulle bare bidra med 100 millioner mark, og statsbudsjettet ble derfor lettet. Den nye gjelda skulle konsolidere bøndenes flytende gjeld, og skulle bli betjent av midler fra Industrieobligationenbank. Staten skulle også bidra.

Denne skapelsen fra februar 1932 var i virkelighet en mer effektiv versjon av forslaget om Avløsningsbanken. Begge gikk ut på å finne opp et nytt betalingsmiddel som kunne brukes for å mobilisere gjeld. I løpet av 1932 ble både Preussen og Industriebank ekskludert fra administrasjonen av landbrukskreditten, og Osthilfe ble utvidet til å dekke større og større jordbruksområder, i oktober også Bayern.

Staten var på vei bort fra regionale hjelpeprogram, både siden landbruket i alle deler av Tyskland hadde store problem, og også fordi korrupsjonen i Osthilfe ble hardt angrepet i avisene og i Riksdagen. Den fjerde nødsforordningen fra 8. desember 1931 krevde en reduksjon av rentene som var høyere enn åtte prosent. Rentene hadde vært svært høge, og når det i tillegg var deflasjon ble de svært harde å tåle, og jordbruket hadde lidd under dette. I september 1932 reduserte ei forordning rentene på landbrukets pantegjeld på nytt, denne gangen med to prosent.

Programmene for delvis gjeldsreduksjon i 1931 og 1932 polariserte politikken på landet enda mer. Først hadde man handlet ut fra en antakelse om at gjelda bare var et problem der den var høyest. Og derfor hadde vest og nordvest ikke fått noen hjelp. For det andre var det bitter konflikt i øst om hvem som skulle kontrollere gjeldsletteprogrammet. Rentenedsettelsen i desember 1931 reduserte bare landbrukets utgifter med 150-160 millioner RM, og forsterket presset for statlig inngrep i kredittmarkedet.

Etter bankkrisen i juli 1931, som førte til svært høg rente, ble misnøyen på landsbygda vendt mot bankene. Sommeren 1931 prøvde bankene å kreve inn utestående midler for å opprettholde sin likviditet. Og etter hvert som verdien til gårdsbrukene forsvant ble den sikkerheten for lån som de representerte utilstrekkelig. Og flere gårdsbruk gikk konkurs og ble solgt på auksjon. Bøndene reagerte med å kreve en "rettferdig rente". Dette var et begrep med lange tradisjoner.

Selv om landbruket i Bayern hadde forholdsvis liten gjeld ble det voldsomme demonstrasjoner også i Bayern. Statens inngrep i landbrukets gjeld og renter skadet landbrukets kredittverdighet. I februar 1932 var det blitt ganske umulig å tvinge gjennom betaling av pantelån. Noen bonderepresentanter satte opp program som ville medført at opp til halvparten av bøndenes gjeld ble strøket. Men selv ikke reduksjonen av den gjelda som bøndene selv hadde stiftet gjorde dem fornøyde. I øst var det strukturelle forandringer mer enn gjeldslette som var påkrevet. Men Hermann Müller og hans etterfølgere var så ydmyket av den politiske makten til de store godseierne i DNVP, i hæren og i sirkelen rundt Hindenburg at de ikke greide å utforme et program for å erstatte rug med annen produksjon.

Gjeldsletten hadde heller ikke greid å redusere bøndenes krav om beskyttelse. Og tysk handelspolitikk ble stadig mer restriktiv. Det ble innført kvoter for import av diverse matvarer fra ulike land.

Papen var langt mindre i stand til å motstå press fra landbruket for økt beskyttelse enn Brüning hadde vært. Striden mellom industrien og landbruket blusset opp igjen. Papens regjering var delt, og en majoritet delte jordbrukets synspunkter. Schwerin von Krosigk var usikker på om landbruket trengte mer støtte. Warmbold, Neurath, og Hugo Schäffer ville ikke gi bøndene mer støtte.

De fleste næringslivslederne ville ikke at staten inngikk kompromiss med landbruket. Landbrukets krav var så omfattende at de med sikkerhet ville føre til utenlandske mottiltak. Dessuten ville de gjøre maten så mye dyrere at arbeiderne ville komme med nye lønnskrav, og det ville bli nesten umulig å tvinge gjennom de lønnskuttene som bedriftene ønsket. Industrien ønsket mindre toll og frihandelsområder, et tyskdominert Mitteleuropa.

Nesten all politisk aktivitet til tysk industri reflekterte bekymringen over handelspolitikken. Det var fare for at DNVP ville prøve å gjennomføre et program for å gjøre Tyskland selvforsynt dersom DNVP fikk regjeringsmakt. Industrien protesterte mot planer i NSDAP om å gjøre Tyskland selvforsynt og å trekke landet i størst mulig grad ut av verdenshandelen. Eksporten var vital for Tyskland mente industrien, og det stod industrien på også etter januar 1933 da Hugenberg ønsket å føre en politikk for selvforsyning.

Det var bare noen få industriledere som ikke hevdet denne oppfatningen. Det var noen få som kunne tenke seg å gjenoppvekke den gamle alliansen fra Bismarcks tid mellom stål og jern, mellom landbruket (godseieren) og tungindustrien.

Men denne alliansen gjenoppstod ikke. Andre jordbruksprodukter enn korn kunne ikke få tilstrekkelig beskyttelse, og beskyttelsestollen ble fra 1928 til 1932 hovedsakelig brukt for å beskytte korndyrkerne. Gjennom denne perioden fortsatte gapet mellom verdensmarkedets priser på korn og de tyske prisene å vokse. Ikke bare rug og hvete ble beskyttet, men også dyrefor fikk tollbeskyttelse, og ble derfor fordyret for tyske kjøtt og melk produsenter. Men mens dyrefor var dobbelt så dyrt i Tyskland som på verdensmarkedet i 1931 var prisene på svinekjøtt lavere enn i England. Særlig de bøndene i nordvest Tyskland som fra slutten av det nittende århundret hadde gått over til intensivt kveghold ble rammet av denne politikken.

For det andre var småbøndenes fiendtlighet overfor storindustrien og handelen som følge av gjeldsspørsmålet blitt til en militant bondebevegelse, og denne militante fiendtligheten mot industri og finans hadde ikke vært en del av bøndenes misnøye på 1890-tallet. Da hadde det vært godseierne som hadde vært de mest fanatiske motstanderne av sivilisasjonen. Først etter de ekstreme rentesvingningene på 1920-tallet og den finansielle krisen i 1931 ble de mindre og mellomstore bøndene like gale på storsamfunnet.

Hvilke virkninger hadde jordbrukskrisen og regjeringas jordbrukspolitikk på resten av økonomien?

  1. Gjeldsletten for jordbruket kom på bekostning av resten av samfunnet.
  2. Kravet om lønnsøkning i siste del av 1920-tallet ble forsterket av matvaretollen.
  3. Gjeldsletten svekket posisjonen til små handelsmenn på landet siden de måtte avskrive gjeld som bøndene hadde til dem.
  4. Tollen på hvete, rug og bygg kostet tyske konsumenter 1.140 millioner RM i 1930, 1.790 i 1931 og 1.860 RM i 1932, det samme som 1,6%, 3,1% og 3,7% av NNP. Overføringen til bøndene som ble forårsaket av høgere priser var 1,2%, 2,8% og 3,3% av NNP.
  5. Jordbrukets press skadet Tyskland forhold til andre land.
  6. Bøndenes sinne mot høge renter og mot mellommenn fyrte opp under bevegelsen for økonomisk radikalisme.



Lenker:
Neste kapittel
Tysklands økonomi 1924-36
Forside


Kilde for dette kapitlet er: