Tysk Økonomi 1924-1936.

Sjette del

Bankkrisen

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".


Innhold

  1. Bankkrisen
  2. Økonomer og depresjonen


Bankkrisen

Det var utbruddet av bankkrisen sommeren 1931 som gjorde den tyske depresjonen så voldsom. Liknende kriser inntraff i andre land i Europa. Også i USA forverret sammenbrudd av banker krisen. I Øst og Sentral-Europa inntraff ikke sammenbruddene av banker ved begynnelsen av depresjonen, men senere. Det er mulig å snakke om to faser i depresjonen der den andre fasen er produsert av virkningene av den voldsomme sammentrekningen i pengeforsyningen på grunn av utviklingen i bankvesenet. I den andre fasen er det lett å svare på spørsmålet om monetære krefter forårsaket den store depresjonen med et enkelt "Ja". Men når det gjelder den første fasen er det vanskeligere finne et svar på dette spørsmålet.

Sammenbruddet av bankene hadde svært stor sosialpsykologisk virkning. Kapitalismen syntes å ha brutt sammen da bankene brøt sammen, og dette diskrediterte det eksisterende politiske systemet. De politikerne som styrte kjente seg forpliktet til å kreve at staten grep inn for å få bankene i drift, og også for å regulere det økonomiske systemet.

I de landene der det ikke var noen bankkrise, som i Storbritannia, var krisen i mellomkrigstida langt mildere. Likevel førte frykten for en finanskrise til tiltak fra statens side også der, med kutt i statsbudsjettet.

Finansiell ustabilitet skapte stor bekymring i alle land under depresjonen, også der den ikke førte til sammenbrudd i bankvesenet. I Tyskland var det allerede våren 1929 tegn til en monetær krisen da det internasjonale finansmarkedet fryktet for at ekspertkomitéen som var samlet i Paris ikke ville komme fram enighet om en ny plan for nedbetaling av krigserstatningene. Et liknende press på bankene oppstod etter den store framgangen for nazistene ved valget i september 1930. I begge tilfellene flommet penger ut av Tyskland, og i 1929 ble bankinnskuddene i Tyskland redusert med fem prosent fra slutten av mars til slutten av mai, selv om det høsten 1930 ikke var noe fall i innskuddene. Begge valutakrisene førte til økning av de kortsiktige rentene.

I både 1929 og i 1930 ble krisene kontrollert av den tyske Riksbanken i samarbeid med i det første tilfellet andre sentralbanker, og i det andre tilfellet med det private lånekonsortiumet som ble ledet av Boston investeringsbanken Lee Higgins & Co.

Men i 1931 førte svakheten til en viktig tysk finansinstitusjon, Darmstädter- und National Bank, den 13. juli til at det oppstod et alminnelig løp på bankene som tvang alle tyske finansinstitusjoner til å stenge. De åpnet til begrensede forretninger etter to dager, og betalte ut lønninger og pensjoner og tok mot innbetaling av skatter. Normal forretningsdrift kom i gang 5. august. Gjenopptakelsen av alminnelige forretninger var bare mulig med store garantier fra staten. Som del av prisen for sin støtte slo staten Darmstädter sammen med en annen svak bank, Dresdener Bank, og skiftet ut store deler av ledelsen i bankene.

Bankkrisen og forretningslivet

Bankkrisen i 1931 virket umiddelbart ødeleggende inn på den virkelige økonomien, til forskjell fra de kortvarige krisene i 1929 og 1930. De finansielle forholdene hadde allerede påvirket den industrielle og kommersielle aktiviteten før den store krisen i 1931. Bedriftene forsøkte å redusere sin aktivitet på grunn av usikkerheten på finansmarkedene. Gjelda ble redusert i forhold til størrelsen på bedriftenes kapital, og dette var spesielt merkbart i maskinindustrien, elektroteknisk industri, matvareindustrien og i bygningsindustrien. Reduksjonen av kortsiktig gjeld ble for en stor del oppnådd ved at lagerbeholdningene ble redusert så mye som mulig. Dessuten førte prisfallet også til at lagerbeholdninger ble søkt redusert, og spesielt tekstilindustrien led under prisfallet, og dette presset den til å kaste varer ut på markedet raskest mulig. Den hadde holdt tilbake varer og bygd opp lagerbeholdninger på grunn av kapitalmangel hos detaljhandlerne og på grunn av motesvingninger. Dette førte til svært store tap for tekstilfabrikantene.

Men på den andre siden økte lagerbeholdningene og den kortsiktige gjelda til kullgruvene stadig raskere i 1930 og selv tidlig i 1931. Det samme var tilfelle for andre deler av tungindustrien. Vereinigte Stahlwerke rapporterte i 1930 om svært store lagre av kull, koks og malm. Fried. Krupp greide først å redusere sine lager i 1931.

Kredittkrisen i 1931 gjorde situasjonen for næringslivet langt mer akutt, og førte til en ny bølge med reduksjoner av lagerbeholdninger i 1932.

Investeringene ble også mindre, og det var først og fremst de mest nødvendige investeringene, som fornyelser, som ble foretatt. Nye investeringer falt fra 1929, toppen var nådd i 1928. I 1930 var kapitalslitet større enn investeringene i tekstilindustrien, brunkull, kjemikalieindustrien, verkstedindustrien og bygningsindustrien. Nye investeringer foregikk fortsatt i oljeindustrien, bilindustrien og i kullgruvene. Nye kullgruver ble gravd ut og Opel og Ford bygde nye bilfabrikker i Tyskland.

Noen observatører mener at det var svakhet i de tyske investeringene før 1928. Innenlandske ordrer til maskinindustrien (den mest karakteristiske investeringsvareindustrien) nådde sin topp høsten 1927.

Forandringene i investeringene kan ikke bli så direkte tilbakeført til forandringer i kredittmarkedet som nedbyggingen av lagerbeholdninger og reduksjonen av investeringer kan bli.

Våren 1931 hadde det vært tegn til at et oppsving i økonomien kunne komme. Rentene var lave og de økonomiske tidsskriftene var mer optimistiske om næringslivets utsikter. Og den vanlige reduksjonen i arbeidsledighet som foregikk om våren varte lenger enn normalt. Schumpeter konkluderte med at den tyske økonomien hadde nådd sitt naturlige bunn nivå:

Noen justeringer i kostnadsstrukturen av det slaget som er referert i beskrivelsen vår av begivenhetene i Tyskland i 1930 kan ha gitt en impuls til individuelle bedrifter og industrier. Dersom det var tilfelle, ville påfølgende omskiftninger måtte forklares primært i form av ulykker og ytre faktorer, og den første halvdel av 1931 ville i dette tilfelle gi oss en idé om hva resten av depresjonen ville ha blitt uten dem.

Men fra juni til juli 1931 satte bankene opp sine utlånssatser for å holde på sine innskudd, og reduserte sine låneforretninger for å opprettholde likviditeten. Som følge av at bedrifter ble tvunget til å tilbakebetale lån raskt ble til og med bedrifter som normalt ville ha blitt vurdert som sunne tvunget ut på randen av konkurs. Småbedrifter ble spesielt hardt rammet, men også store og veldrevne konsern ble plaget. Fried. Krupp AG hadde reorganisert seg finansielt i 1925-26. Det hadde en kapital på 160 millioner RM, og hadde den 30. september 1931 en gjeld på 43.162.000 RM til banker og 29.748.000 RM til andre kreditorer (store leverandører). Et år senere, etter den massive reduksjonen av bankkreditt, var disse tallene 34.128.000 RM og 9.025.000 RM. Krupp gir et slående eksempel på hvordan bankkrisen virket på leverandørenes evne til å gi kreditt, og slik tvang gjennom nedbygging av lager. Som følge av bankkatastrofen nådde den tyske depresjonen sin bunn i 1932 heller enn i 1931.

To saker er sentrale i en diskusjon om den tyske bankkrisen:

  1. I hvilken utstrekning var krisen forårsaket av ytre innflytelse, og i hvilken utstrekning fulgte den av den indre utviklingen i tysk økonomi? Tyskerne insisterte på at det var tilbaketrekningen av franske, og spesielt amerikanske, kortsiktige lån som hadde ført til banksammenbruddet. Denne forklaringen går igjen i nesten alle standardberetninger om utviklingen i Tyskland. Schumpeter gir en ganske ortodoks beretning ved å snakke om "ulykker og ytre faktorer" som førte til at penger strømmet ut av Tyskland. Han og andre trodde ikke at en så voldsom katastrofe kunne komme på grunn av den måten økonomien virket på.

  2. Hva kunne ha blitt gjort for å forhindre en slik krise? Dette spørsmålet har blitt ganske kontroversielt. Faren for finansiell ustabilitet har blitt større etter at Bretton Woods systemet brøt sammen i 1971-3, og på grunn av massive lån og stor gjeld til enkelte land. Derfor blir nå stor oppmerksomhet vendt mot analyser av finansielle kriser som hovedårsaker til økonomiske svingninger.

Hyman Minsky har presentert en fortolkning av Keynes som plasserer Keynes i mellomkrigstida, som var karakterisert ved faren for finansiell ustabilitet. I denne modellen ga statens utgifter løsningen på problemet om å oppnå finansiell stabilitet.

Minskys bilde medfører, som en essensiell og ikke en perifer karakteristikk av den finansielle strukturen til kapitalismen, investeringsboomer der store prosjekt blir finansiert på grunnlag av økende gjeldsnivå fram til en avsluttende periode, og bare i løpet av denne avsluttende perioden er den løpende inntjening fra den finansierte enheten større enn betalingsforpliktelsene. Slik at når et nytt stålverk blir bygd tar det lang tid før stålverket produserer stål som kan selges, og i mellomtiden må stålverket låne for å betale de store investeringene.

Den nåværende verdien av slike enheter som stålverk - det grunnlaget som det er stiftet gjeld på - er målt ved å diskontere framtidig inntjening. Etter hvert som rentesatsene stiger i løpet av investeringsboomen faller anslagene av nåverdien til investeringene. De som har gjeld vil prøve å selge sine formuesgjenstander, og spesielt vil de gjøre dette dersom investeringene er marginale. Slik faller prisene på formuegjenstandene raskere og flere salg blir framtvunget. Den finansielle krisen som følger kan ta form som et børsras, eller dersom bankene har vært spesielt aktive som et sammenbrudd i bankvesenet. Slike finansielle og spekulative kriser markerer i følge Minsky toppen og vendepunktet i en forretningssyklus. At staten stifter gjeld er den ene sikre måten å hindre en slik krise på, siden statens sikkerhet skaper en gjeld som er sikker og ikke overspekulert. Et synspunkt som dette er basert på erfaringer fra mellomkrigstida i USA der kjøp i det åpne markedet av Federal Reserve systemets statsobligasjoner ga en vei ut av banksammenbruddene i 1930-31.

Med tanke på de usikre statsfinansene til Tyskland kan denne analysen i mindre grad peke på muligheter. Statens økte utgifter under Weimarrepublikken var kontroversielle. Dersom alle i Tyskland og utenlands hadde akseptert at høge offentlige utgifter var ønskelig kunne en analyse av den typen Minsky gir være høvelig. Men de offentlige utgiftene i Tyskland var så kontroversielle at de ikke var stabiliserende.

Krisens historie

Den tyske pengeforsyninga begynte å trekke seg sammen fra sommeren 1930. Etter en mer eller mindre økning fra 1925 falt pengeforsyninga med 17% til juni 1931. Fallet var ikke bare en følge av sentralbankens handlinger. Bare åtte prosent av fallet av det Friedman og Schwarz kaller "high-powered money (HPM)" (valuta i sirkulasjon) skyldtes Riksbankens handlinger. Hovedgrunnen til sammentrekningen av pengeforsyningen i 1930-31 var hendelser i den kommersielle banksektoren. For det første prøvde bankene å øke sine reserver i et forsøk på å holde oppe sin nominelle likviditet siden de stod overfor uttak av innskudd. For det andre reduserte slike uttak forholdet mellom innskudd og valuta. Etter mai 1931 ble fallet i pengeforsyningen raskere og fikk ny betydning. Angrepet på bankene førte i juli til at Darmstädter bank sviktet, og alminnelig panikk stengte bankene i flere veker. Resultatet av dette tapet av tillit var et fall i pengemengden til februar 1932 på årlig 24% (der HPM faktisk vokste). Dette var det sjokket som fjernet håpet om et økonomisk oppsving våren 1931.

Spørsmålet om hvordan bankene og kreditten skulle tas vare på ble det sentrale spørsmålet i den økonomiske politikken. Først måtte en langsiktig strategi som medførte rekonstruksjon av bankvesenet og en ny måte å forvalte statsgjelden på bli utviklet.

Krisen virket ikke som en klassisk bankkrise av den typen som Storbritannia gjennomgikk i 1847 og 1890 og USA etter 1930. Den tyske situasjonen var uvanlig på grunn av den høge utenlandske kortsiktige gjelda til bankene og til hele den tyske økonomien. Den totale kortsiktige gjelda til utlandet var 15,5-16 milliarder RM ved midten av 1930, og 13,1 milliarder RM i juli 1931. De tyske bankene alene skyldte 5,9 milliarder RM i juli 1931. Og det var strukturelle svakheter i det tyske bankvesenet. Det var lite igjen av kapitalen og reservene til bankene på grunn av inflasjonen. De mange utlånene som bankene ga i siste del av 1920-årene foregikk med en liten kapitalbase i bankene som grunnlag. Bankenes likviditetsrate var liten, langt mindre enn før krigen. Og bankenes ga først og fremst lån til storindustrien og storgodsene, og til tradisjonell produksjon. Dette sinket den økonomiske utviklinga i Tyskland på 1920-tallet og bidro også til å undergrave bankvesenet så snart det oppstod vanskeligheter.

Bankvesenet stod så svakt at det skulle bare et slag til for at det gikk over ende. Hvor kom dette slaget fra? Amerikanske observatører sa at tapet av utenlandsk valuta i 1930 og 1931 skyldtes en massive tysk kapitalflukt som ble tolerert av tyske myndigheter. Og for det andre hadde den finansielle posisjonen til industrien og bankene blitt verre på grunn av måten regjeringa hadde forvaltet gjelda si på. Harold James skriver at han vil hevde at dette synet var grunnleggende riktig, og at den tyske regjeringa innså dette da den begynte sin politikk for å bygge kredittsystemet opp igjen.

Ved begynnelsen av krisen trodde Riksbanken at den skulle begrense seg til beroligende uttalelser om at de tyske bankene ikke var grunnleggende svake.

Tyske banker stod regelmessig overfor sesongmessige påkjenninger. Og den første reaksjonen var å behandle juni og juli 1931 som ingenting annet enn en uvanlig hard påkjenning av det slaget som forekom ved månedens slutt når kontrakter forfalt til betaling. Sommeren 1931 mistet bankene en stor del av sine kortsiktige innskudd. Det raskeste fallet kom i mengden av åtte dagers til tre måneders innskudd. Disse uttakene berørte de store bankene spesielt hardt. Mens deres likviditet alltid hadde vært bedre enn likviditeten til de små private bankene, så hadde den ved slutten av 1931 falt lavere enn likviditeten til de lokale bankene.

En del av problemet var at de store bankene hadde en større del av sine forpliktelser knyttet til utlandet enn de lokale og regionale bankene. Og kunnskapen om den store kortsiktige gjelda i Tyskland forverret usikkerheten. Allerede i 1927 hadde Hjalmar Schacht, som da var Riksbankens president, slått alarm om størrelsen på gjelda til utlandet. Men regjeringa og Riksbanken trodde ikke at det tyske systemet var spesielt ustabilt.

Etter 1929 og valget i september 1930 ble de politiske forholdene viktigere for investorer.

Det som kunne synes som tilbaketrekning av penger fra Tyskland var ofte innenlandsk kapitalflukt ut av Tyskland. Rikets statistiske kontor beregnet at mellom 1924 og 1930 hadde 4-5 milliarder RM blitt flyttet langsiktig ut av Tyskland og 4,5 milliarder RM i tillegg kortsiktig.

Å komme fram til størrelsen på kapitalflukten er nesten som å gjette på et tall. Den offisielle statistikken gir bare et mulig øvre tall. Mellom 1927 og 1930 ble 3,9 milliarder RM kortsiktige midler og 4,9 milliarder RM langsiktige midler flyttet ut av Tyskland. Dette inkluderer utenlandsk tilbaketrekning av midler og tyske investeringer i utlandet. Det er vanskelig å skille mellom legitime tyske investeringer i utlandet og kapitalflukt. Tyske bedrifter opprettet datterselskap i Sveits for å flytte penger ut av Tyskland uten at tyske skattemyndigheter fikk kjennskap til dette, og også for å skjule for ungarske, tsjekkiske og østerrikske myndigheter at det var tyske penger som ble investert i disse landene. I mange tilfeller ble tyske penger som ble ført ut av Tyskland lånt tilbake til Tyskland og syntes å være utenlandske innskudd, og ble derfor mindre skattlagt. Og dette var klart kapitalflukt.

Det var to ulike slag kapitalflukt. Det var langsiktige plasseringer foretatt av banker og konsern. Bankene trengte å beskytte sin posisjon, men de holdt store summer utenlands i juni og juli 1931 da de burde ha brukt disse reservene i Tyskland. Industriell kapitaleksport foregikk for å unngå de høge tyske skattene.

Under inflasjonen hadde tyske firma blitt eksperter i å føre penger ut av landet til Belgia, Nederland og spesielt til Sveits. Myndighetene så seg ofte nødt til å akseptere dette også når det ikke var lovlig.

Storskala kapitalflukt kunne bare kontrolleres effektivt gjennom kredittpolitikken. Dersom det ble knapt med penger i Tyskland kunne ikke bedriftene tillate seg den luksus å unngå skattlegging i Tyskland og å spekulere mot marken, og kapitalen ville bli ført tilbake til Tyskland, om så bare kortsiktig fra sveitsiske og nederlandske institusjoner. En svært klar indikator på utstrekningen av tysk kapitalflukt ble gitt ved opplysning om at av den nederlandske kortsiktige kreditten som stod ute 28. juli 1931 var 67 prosent direkte til tyske industrielle eller kommersielle foretak, inkludert landbruket. For Sveits var tallene 45%, mens de for USA bare var 28%. En stor del av disse direkte lånene til tysk industri var lån fra industrien til seg selv. Den nederlandske kreditten var konsentrert om en forholdsvis liten del av den tyske økonomien: 203 tyske bedrifter stod for 63,4% av det totale volumet i 1931. Stram tysk kredittpolitikk skulle holde marken stabil.

Også andre former for kapitalflukt foregikk i form av mindre summer som ble ført ut av Tyskland. Tilsammen utgjorde disse mindre summene svært store pengemengder. I november 1930 rapporterte sveitsiske banker at utenlandske innskudd hadde økt med 2,6 milliarder sveitsiske franc det siste året, og halvparten av dette, 3,25 milliarder RM, var tysk kapitalflukt. I denne kategorien falt oppkjøp av eiendom utenlands og kjøp av utenlandske livsforsikringer. Andelen livsforsikringer som ble kjøpt i utenlandsk valuta viser mangelen på tillit på grasrotnivå til den langsiktige tyske valutastabiliteten.

Umiddelbart etter inflasjonen ble bare en liten del av nye forretninger utført i RM, men mengden økte fram til 1929, da begivenhetene i Paris og striden mellom Riksbanken og regjeringa undergravde den offentlige tilliten.

Kapitalflukt i liten skala kunne ikke kontrolleres ved hjelp av kredittmarkedet i Tyskland. Etter at bankvesenet brøt sammen ble det lagt restriksjoner på utenlandsreiser for å forhindre at middelklassen tok med seg kofferter med sedler til Sveits.

Banker og industri ble også berørt av at innskudd og lån ble trukket ut av Tyskland av utenlandske kreditorer. Etter september 1930 hadde franske banker trukket gull og utenlandsk valuta ut av Tyskland. Men det store sjokket kom om våren og tidlig på sommeren i 1931. Etter at Credittanstalten hadde brutt sammen i Østerrike i mai hadde situasjonen i sentraleuropa vært flytende og penger var blitt trukket ut av Tyskland. Bankene mistet 337 millioner av sine innskudd (=2,6%) i mai. Først i veka som sluttet den 6. juni solgte Riksbanken utenlandsk valuta (73 millioner RM) i noen utstrekning, og alvorlige tap av gull begynte først veka etterpå. De eneste salgene av gull før 6. juni var til Frankrike (45 millioner RM).

Den sjette juni kom Brünings regjering med en offentlig appell som ga inntrykk av at en krigserstatningskrise var i ferd med å utvikle seg. Fra denne dagen økte tilbaketrekningene av kreditorer. I juni 1931 tapte Danat innskudd på 847,8 millioner RM ( =40,9%), Dresdener 218,1 millioner RM ( =10.7%), Deutsche Bank 321,5 millioner RM ( 8,2%).

Det innledende angrepet kom fra Frankrike, selv om fransk kreditt til Tyskland ikke hadde vært betydelig etter september 1930. Det var faktisk tyskere i Frankrike som aller først begynte å ta penger ut av de tyske bankene. I den første tida var det bare tyskere og andre europeere som forlot marken. I den veka som sluttet 10. juni solgte Riksbanken 20 millioner RM i gull i Storbritannia, 10 millioner RM i gull i Frankrike, 17 millioner RM i gull i Nederland, åtte millioner i Sveits, og bare seks millioner i USA. Det var bare i den veka som sluttet 24. juni at det meste av salget foregikk i USA.

Amerikanerne kom først med i oppløpet mot de tyske bankene i aller siste øyeblikk.

Utenlandske observatører mistenkte at tyskere var ansvarlige for en innenlandsk panikk, og ventet at Riksbanken ville kontrollere situasjonen ved å diskriminere mot de som de var ansvarlige for den innenlandske kapitalflukten. Men Riksbankens president Luther ønsket internasjonale lån til Riksbanken, og vurderte også å fravike bestemmelsene om at størrelsen på Riksbankens reserver i gull og utenlandsk valuta skulle være minst 40% av den tyske seddelmengden. Men begge tiltakene var upraktiske, siden ingen ville låne, og siden bestemmelsen om Riksbankens reserver var fastsatt i følge internasjonale avtaler. Den 13. juni hadde Luther satt opp diskonteringsrenta til sju prosent, og 22. juni begynte Riksbanken å velge ut de vekslene den diskonterte. Men dette var ikke nok. I USA og Storbritannia mente man at Riksbanken gjorde for lite for å kontrollere og hindre flukten fra marken.

Federal Reserve Bank of New York fortsatte å presse på for at Riksbanken skulle gå til mer drastiske tiltak for å hindre flukten fra marken også etter at Danat Bank hadde brutt sammen. Banque de France delte de amerikanske synspunktene, og mente at en stor del av krisen var skapt ved at tyskere vekslet pengene sine om til gull og utenlandsk valuta, og at dette burde vært hindret av Riksbanken.

Harold James skriver at amerikansk og frank politikk var basert på realistiske vurderinger av det som foregikk i Tyskland, selv om den kapitalflukten som førte til betalingsbalansekrisen var særskilt vanskelig for ei regjering som var vant til å behandle kapitalflukt mildt.

Mange observatører så sammenbruddet i 1931 som et sammenbrudd av offentlige finanser og ikke som en bankkrise. Statens finansielle problem og statens store kortsiktige gjeld ble sett på som et hovedproblem som skapte ustabilitet for den tyske valutaen. Fra januar 1931 presset regjeringa på for at Riksbanken skulle ha kredittavtaler med andre sentralbanker. Men Luther motsatte seg dette og hindret det helt fram til den 19. juni, bare en dag før angrepet på marken fikk ham til å tigge om et lån fra andre sentralbanker.

Luther hadde gjennom seks måneder fortalt sentralbanksjefen i Storbritannia, Normann Montague, at Tyskland ikke trengte og ikke ville bruke en sentralbankkreditt. Normann ble derfor overrasket da Luther spurt om kreditt, og han var uvennlig overfor forespørselen siden han trodde at den var politisk motivert, og at det spesielt var franske krav om krigserstatninger som lå bak og som var ansvarlige for sammenbruddet i Tyskland.

Det hadde ikke vært noen sjokk for det tyske finansdepartementet i april og mai, og et nytt spareprogram var skissert for å opprette en beskyttende buffer av kontanter for å forhindre en finansieringskrise av samme slag som i desember 1929 straks forhandlingene om krigserstatninger kom i gang. I det nye programmet ble lønningene i statsadministrasjonen skåret enda mer ned og omsetningsskatten ble litt økt. Det ble satt i verk ved en nødsforordning den 5. juni.

Nødsforordningen fra juni var ikke omfattende nok og kom for sent, for den 9. juni ble det klart at skatteinngangen for april og mai var langt lavere enn forventet. Og dermed var finansieringskrisen et faktum. De kommersielle bankene ble tvunget til å ta mot 125 millioner RM i flere verdipapirer fra staten, selv om Luther protesterte mot dette. Men det fantes ikke noe alternativ. Utenlandske lån kunne ikke ventes, og uten lån ville Tyskland ikke kunne foreta den månedlige betaling av krigserstatninger som forfalt den 15. juni etter Youngplanen, og tysk kreditt ville bryte sammen.

Selv å låne 250 millioner RM fra tyske banker var risikabelt. DVP hadde bekjentgjort at det ville støtte DNVP og nazistene i dere forsøk på å tvinge gjennom at Riksdagen ble innkalt for å avsette Brünings regjering. Og da kunne regjeringas politikk være ved sin ende og internasjonal tillit til Tyskland kunne forsvinne.

Men bankene lånte regjeringa pengene den manglet for å betale krigserstatninger den 15. juni, og 20. juni offentliggjorde president Hoover i USA et moratorium for internasjonale politiske betalinger (krigserstatninger og krigsgjeld). Men det var usikkert om Frankrike ville slutte seg til dette. Og det var nå at de internasjonale tilbaketrekningene av kapital fra Tyskland ble virkelig betydelige. Luther kunne bare overtale andre land til å hjelpe på den betingelsen at han innførte restriksjoner på kreditt for å hindre tysk kapitalflukt. Men det var for sent da restriksjonene kom. Den 20. juni ble restriksjonene offentliggjort, og de ble satt i verk mandag 22. juni. Det skapte muligheten for nye store problem, for når Riksbanken ikke lenger ville akseptere alle verdipapir som bankene utstedte kunne ikke Staten regner med at bankene ville akseptere alle dens verdipapir.

Under disse omstendighetene ble statens betalingsplan i øynene til finansdepartementet en nedtelling til bankkatastrofe. Den 9. juli kom finansdepartementet fram til en avtale med Riksbanken. Staten skulle få en kreditt som ikke ville bli fornyet etter 16. juli. Men så brøt arrangementet sammen fordi Riksbanken ikke fant noen som ville rediskontere vekslene.

Etter at kredittrasjonering var innført forsvant Luthers motstand mot å be om et utenlandsk lån. Det hadde ingen hensikt å bruke Tysklands kredittvanskeligheter til å tvinge regjeringa til å gjennomføre finansielle reformer, siden den viktigste grunnen til panikken nå var et oppløp skapte av bekymring over de tyske offentlige og private finansene. Den 20. juni mottok Luther en kreditt på 100 millioner RM fra tre store vestlige sentralbanker og BIS (Bank for International Settlements, Basel), og da dette var utilstrekkelig for å ta seg av etterspørselen etter utenlandsk valuta prøvde han å forhandle fram et nytt lån, uten å lykkes.

Mangel på støtte fra Riksbanken satte bankene i en vanskeligere situasjon, og industrien led etter hvert som statens veksler fortrengte de private vekslene. Det var alminnelig antatt at dersom et stort konsern kom i vanskeligheter og dets veksler ble frosset ville det føre til en alminnelig katastrofe. Selv om bare en bank ble utsatte for oppløp ville de andre bankene være for svake til å kunne hjelpe. Bankene advarte om at Tyskland ikke var langt unna sammenbrudd, og Riksbanken gjorde det klart at den ikke ville gi Lombardkreditt (forskudd mot sikkerhet) til staten etter 16. juli.

Den 17. juni offentliggjorde Nordwolle et tap på 24,05 millioner RM. Og den nære forbindelsen mellom Nordwolle og Danat Bank svekket banken. Det gikk to veker før det ble klart hvor store tapene til Nordwolle virkelig var. Den 1. juli ble de allerede anslått til 200 millioner RM. Dagen etter diskuterte Riksbanken hva utviklingen i Nordwolle ville bety for Danat Bank. Den 5. juli skrev Nationalzeitung i Basel at en ledende tysk bank var i vanskeligheter. Og neste dag skrev Nationalzeitung at denne banken var Danat Bank. Og dette førte til panikk blant de som hadde innskudd i Danat Bank.

Riksbanken gjorde ingenting for å beskytte Danat Bank. Luther mente at det tyske bankvesenet skulle beskytte seg selv mot sammenbruddet til en av de store bankene.

Tyske banker hadde i 1920-årene drevet en hensynsløs konkurranse i forsøkene på å overta mindre provinsbanker. Luther, Brüning og mange andre trodde at i 1931 lot de andre bankene Danat Bank gå overende fordi de så dette som et ledd i konkurransen mellom bankene. I tillegg var de andre bankene paralysert av frykt og konservatisme. I begynnelsen av juli kunne ikke tapene til Nordwolle og andre bedrifter som var knyttet til Danat bli lettvint sikret, og bankvesenet risikerte å ta på seg en grenseløs risiko for å støtte Danat.

Den fjerde juli prøvde Luther å få industrien, sammen med de ledende bankene, til å delta i et lånesyndikat som garanterte 500 millioner RM til Danat. Noen store konsern nektet å delta, og den åttende juli kom Luther med en nødsforordning for å danne syndikatet. Det kunne bare fungere dersom Riksbanken aksepterte alle vekslene som deltakerne i syndikatet kom med. Dermed stilte Riksbanken seg bak bankene, men det var ikke klart hvor store forpliktelser Riksbanken tok på seg.

Luthers avgjørelse var ikke ortodoks. Riksbankens reserver av gull og utenlandsk valuta var nært det fastsatte minimum på 40%, og den alminnelige mening var at Riksbanken burde forbedre sine sikkerhetsmarginer før den satte i verk risikable støttetiltak.

Et alternativt forslag om en offisiell garanti var kombinert med en frivillig frysing av tilgodehavender fra utenlandske kreditorers side, og utviklet til den såkalte "Stillstandsavtalen". Fra 8. juli var staten og Riksbanken forpliktet til å spille en avgjørende rolle i å vedlikeholde tysk stabilitet. Det ble nødvendig på grunn av de sannsynlige konsekvensene av et kredittsammenbrudd: "Dersom de utenlandske kredittene ikke blir tilbakebetalt vil de andre kredittene bli tilbakekalt, og det vil bli et løp på sparebankene og til slutt revolusjon". En av de første nødvendighetene var å stabilisere de kommunale finansene. Danat hadde spesielt mange kommunale lån, og det var en oppfatning om at kommunene hadde investert for mye. Den fjerde juli var det tegn på umiddelbart forestående sammenbrudd i kreditten til de store byene i Rhinland og Westfalen.

Hamburg og Bremen var også i akutte vanskeligheter. Bremens vanskeligheter hadde bidratt til Nordwolles vanskeligheter og fått J. F. Schröder Bank til å gå overende. I Hamburg var den viktige banken M. M. Warburg & Co. i mindre vanskeligheter siden Max Warburgs amerikanske bror ga garantier. Warburg sa at banken ville greie seg dersom Hamburg betalte tilbake 3,8 millioner av et lån på 5,8 millioner RM. Samtidig presset Riksbankens visepresident Dreyse på for at staten skulle betale sin gjeld til bankene for å hjelpe dem. Staten pumpet også penger inn i Rhinland, Hamburg og Berlin for å forhindre at de regionale bankene og provinsbankene brøt sammen. Staten ga 30 millioner RM som førstehjelp for å redde de hanseatiske bankene.

Riksbanken trengte et nytt internasjonalt lån dersom den skulle være i stand til å støtte dette ambisiøse stabiliseringsprogrammet. Å oppnå dette var formålet med Luthers utenlandsreise den 9. juli. Han reiste til London, Paris og Basel med fly. Den 8. juli begynte Dreyse forhandlinger med Federal Reserve Bank i New York for å oppnå en liknende kreditt. Men den tyske appellen gjorde ikke godt inntrykk i New York. Dreyses argument var at uten støtte ville det bli revolusjon i Tyskland og nazistene eller bolsjevikene ville overta landet. Dette virket hysterisk i New York.

Lørdag den 11. juli fortalte Goldschmidt, leder for Danat Bank, regjeringa at han ikke kunne åpne banken for forretninger på mandag. Det var da klart at Riksbanken ikke ville få hjelp fra utlandet, og dermed ikke kunne foreta seg noe. Et nytt problem var at mens Dresdener Bank om lørdagen hadde opplyst at den ikke var i fare hadde Wassermann i Deutsche Bank dagen etter fortalt at Dresdener Bank var på sammenbruddets rand siden så mange innskudd var blitt tatt ut. Regjeringa holdt et nytt møte om bankene, og representanter fra bankene kom. Fra Dresdener Bank ble det hevdet at den hadde brutt sammen fordi Riksbanken hadde nektet å ta mot dens veksler, og at den fortsatt hadde nok veksler som det var reelle verdier bak, mens Riksbanken svarte at den ikke var blitt informerte om den virkelige tilstanden til Dresdener Bank.

Man var på søndagen enige om at Riksbankens restriksjoner på diskontering skulle opphøre. Dreyser var klar over at Riksbankens politikk hadde forverret bankkrisen. Bankloven tillot at Riksbanken i en nødssituasjon gikk under kravet om å ha 40% reserver. Men dette var ikke nok, og regjeringa måtte gjøre noe for å redde bankene.

Schäffer trodde at det var mulig å få lån fra utlandet, og mente at utlendinger måtte oppmuntres til å delta i å omgjøre kortsiktige lån til langsiktige lån. Schäffer ville be om hjelp fra Frankrike. Han hadde den 11. juli snakket med Comte de Brion, som var en personlig venn av den franske statsminister Pierre Laval. Brüning ville bare akseptere dette dersom det ikke innebar politiske innrømmelser om nedrustning, det tyske kravet på den tyske korridor eller bygging av lommeslagskip, siden dette ville ødelegge Brünings forhold til den politiske høyresiden og til Reichswehr og Hindenburg. På grunn av disse kravene ble det ikke oppnådd noen avtale med Frankrike. Brüning svarte med å vise til den røde fare.

"Franskmennene må intervenere. Dersom de ikke hjelper vil noe oppstå i Tyskland som er helt forskjellig fra kapitalisme, og det vil skremme franskmennene stive. Det er grunnen til at vi ikke kan vike en tomme i politiske saker."
Dette argumentet hadde tyske diplomater brukt fra 1919, og det begynte å bli utslitt. Til slutt vedtok man Schäffers løsning - en fullstendig statsgaranti for Danat - uten den politiske viljen som Schäffer ville ha krevd for at planen skulle virke. Brüning ville ikke gi noe til Frankrike.

Forsøk på å mestre bankkrisen

Noen få timer etter at bankene åpnet mandag den 13. juli var Berlinbankene nødt til å rasjonere utbetalingene på grunn av volumet av uttak. Om kvelden erklærte Sentralforeningen for tyske banker at det ville bli alvorlige vanskeligheter dersom bankene åpnet på tirsdag, og det ble erklært fridag for bankene, til å begynne med for to dager. Penger ble plutselig knappe. En umåtelig mengde riksmark måtte ha forsvunnet under madrassene. Senere mente Riksbanken at en milliard måtte ha blitt gjemt unna på denne måten, og noen anslag var enda større. Minst en femtedel av alle pengene som var i sirkulasjon ble tatt ut av sirkulasjon på denne måten og gjort utilgjengelige.

Analytikere av finansielle kriser foreslår alltid at banker som står overfor et stort oppløp bør betale for å prøve å gjenvinne tilliten. Men de tyske bankene ble enige om å stenge. De stengte ikke fordi de innså sin mangel på likvide midler, det ble først klart senere på året. Men de stengte fordi de trodde at Riksbanken ikke ville ta mot vekslene deres. Riksbankens handlinger i juni-juli 1931 var kontroversielle, og det kan hevdes at mye elendighet kunne vært unngått dersom Riksbanken ikke hadde latt seg presse av Normann og Federal Reserve i N.Y. til å innføre restriksjoner på diskonteringen av bankveksler.

Representanter for Sentralforeningen for tyske banker mente at Riksbanken og dens ledelse hadde hovedansvaret for elendigheten. Den 13. juli ba banker om å få lov til å utstede nødspenger (Notgeld) som det var gjort under inflasjonen. Også utenfor bankene var det støtte for denne tanken. Den mest effektive motstanden kom fra embetsverket og fra Riksbanken, og spesielt Luther, Dreyser og Schäffer var harde motstandere.

Luther var under press. Hans umiddelbare respons var å sette opp en ny institusjon som kunne undertegne slik at Riksbanken kunne ta mot veksler som ble dratt mellom bankene. Akzept- und Garantiebank Aktiengesellschaft ble grunnlagt etter Luthers initiativ den 28. juli 1931 av banker som ikke var umiddelbart truet, og den ga kreditt til Danat og til sparebanker og til Girozentralen som hadde lidd under småsparernes høge volum av uttak. Sparebankene hadde konsentrert seg om lån til kommunene, og de hadde gått ut fra at alle innskyterne ikke ville forsvinne samtidig. For å få støtte fra Akzeptbank måtte bankene demonstrere at betydelige samfunnsinteresser stod på spill. Sparebankene kunne overbevise om dette, og 70 prosent av kreditten fra Akzeptbank gikk til sparebankene.

Riksbankens diskontorate ble satt dramatisk opp (den nådde 15% den 31. juli). Bankene var sterkt mot denne høge renta. De ville ikke at kreditten skulle rasjoneres ved pris. De ville heller ha lave renter og at kreditten skulle fordeles på en annen måte. Renten ble satt ned til ti prosent den 11. august og til åtte prosent den 2. september. Det fulgte en periode med rasjonering av kreditt gjennom Akzeptbanken som ga Riksbanken mulighet til å dirigere kreditten for å rasjonalisere den tyske økonomien.

Det som da oppstod var en ny Subventionspolitik som ble kontrollert gjennom Riksbanken og ikke gjennom økonomidepartementet. Kriteriene som ble brukt var strategisk og nasjonal betydning.

Sammen med en midlertidig støtte fra staten var Akzeptbank effektiv nok til at bankene kunne åpne den 5. august, og sparebankene åpnet den 8. august. Det var også et klart ønske tilstede på politisk hold om å reformere bankvesenet.

Brüning hadde etter 13. juli blitt svært skeptisk overfor mange av de ledende bankene. Han mante at regjeringa var blitt ført bak lyset og feilinformert om krisens omfang, og for ham var bankreform en utrenskning. Han ville fjerne de personene som kunne være ansvarlige for sammenbruddet så sant det var mulig uten å skade bankenes tekniske funksjoner. De to svakeste bankene, Danat og Dresdener Bank, ble slått sammen. I styret til den sammenslåtte banken satt bare to av de gamle styremedlemmene fra de bankene som var slått sammen, Frisch fra Dresdener og Bodenheimer fra Danat. Også i de andre store bankene ble det utskiftning av styremedlemmer og direktører. I 1932 var 91% av Dresdeners kapital offentlig, og 70% av kapitalen til Commerz Bank var offentlig, og 35% av kapitalen til Deutsche Bank.

Også i den økonomiske utenrikspolitikken ble staten mer aktiv. Det ble bygd opp kontrollsystem og reguleringer av valutabevegelsene for å prøve å unngå ny kapitalflukt, og utenlandsk kreditt ble låst inne i Tyskland gjennom stillstandsavtalene. Disse oppstod ved at utenlandske banker, først britiske og amerikanske, prøvde å redde sine posisjoner i Tyskland ved å gå med på ikke å dra ut sine kreditter. Etter 13. juli dannet London og New York, så Paris, Amsterdam og Zürich komitéer for kreditorer som hadde gitt kortsiktige kreditter for å sikre at alle Tysklands kreditorer ble behandlet likt. Londonkonferansen sommeren 1931 anbefalte både at sentralbankenes kreditt til Riksbanken fra juni ble forlenget og at eksisterende private lån til Tyskland ble ført videre. Den 13. august 1931 møttes en komité av representanter for utenlandske kreditorer i Basel for å skissere opp en stillstandsavtale i henhold til ønskene fra Londonkonferansen.

Et av de viktigste problemene komitéen stod overfor var at det var gitt teknisk ulike former for kreditt til Tyskland. En annen vanskelighet var at sent på sommeren 1931 visste man enda ikke den nøyaktige størrelsen på den utenlandske kortsiktige kreditten. Derfor kjente ikke bankierene betydningen av den kreditten som de diskuterte. Men allerede den 19. august begynte en plan å bli klar. Den foreslo en mekanisme for å ta ut kortsiktige innskudd på en ordnet måte, og for vedlikehold av en del av den kortsiktige gjelda på nivå med 31. juli 1931. Disse forholdsreglene gjaldt all kreditt som hadde vært avtalt på den datoen, og ikke bare den som faktisk var i bruk. Så teoretisk åpnet denne avtalen for at tyskere kunne låne mer for å finansiere oversjøisk handel. Ved avslutningen av stillstanden ble kreditten kuttet med ti prosent. Den opprinnelige avtalen varte i seks måneder. Denne varigheten ble akseptert siden man trodde at i den nære framtid kunne forandringer av krigserstatningene forandre de finansielle forholdene fullstendig. Men i januar 1932 ble den planlagte konferansen i Lausanne om krigserstatninger utsatt til i juni, og en ny kredittavtale ble inngått for en tolv måneders periode.

Denne stillstanden beskyttet bare en del av Tysklands utenlandske gjeld, og denne delen ble bare ufullstendig beskyttet. Mellom 31. juli 1931 og 30. september 1932 sank stillstandsgjelden fra 6,3 milliarder RM til 4,3 milliarder RM, mens den ubeskyttede kortsiktige gjeld falt fra 6,8 milliarder RM 5 milliarder RM. Uten stillstandsavtalen ville Tyskland formelt vært konkurs, og dette ville ha ført til at også utenlandske banker gikk konkurs, og skaden ville ha vært mye større. Stillstandsavtalen løste slett ikke alle problem, men den var en begynnelse. Stillstandsavtalen var i alles interesse. Alle trodde at den kortsiktige kreditten var brukt til å finansiere internasjonal handel, men tre fjerdedeler av de lånene som ble beskyttet av stillstandsavtalen var blitt brukt til faste investeringer og vedlikehold av lager. Vanskelighet var å åpne denne frosne og ikke-likvide gjelda. Den store frosne gjelda betydde at håp om ny kreditt fra vest ikke var realistisk. Slik trengte ikke Tyskland lenger å forvalte sin innenlandske pengepolitikk med et øye til utlendinger, og dette ga en uvant frihet og fleksibilitet.

Følgene av bankkrisen

Virkningene av bankkrisen på den offentlige politikken var:

  1. Krisen forsterket mistanken til offentlige budsjettunderskudd. I 1931 hadde statsgjelda hatt en svært destabiliserende virkning på det finansielle systemet. Da ministrene Stegerwald og Dietrich foreslo underskuddsfinansierte sysselsettingsprogram i begynnelsen av 1932 stoppet Schäffer forslagene fordi han trodde at de ville svekke bankene. I mars 1932 sa Schäffer opp sin stilling fordi han fryktet at dersom man ikke lyktes i å balansere budsjettet kunne det føre til en ny runde finansiell panikk og banksammenbrudd. Men selv etter at Schäffer hadde gått av fortsatte den sterke motstanden mot offentlige underskudd. spesielt fra grev Schwerin von Krosig, som ble finansminister under Papen og var finansminister til 1945.

  2. For å unngå nye banksammenbrudd som følge av for restriktiv pengepolitikk fulgte Riksbanken en politikk som kunne kalles "stille reflasjon". Etter sommeren 1931 siktet myndighetene mot å stabilisere finanssektoren ved å opprette institusjoner som Akzept- und Garantiebank, og senere i 1932 Finanzierungsinstitut AG (Finag) og Tilgungskasse für gewerbliche Kredite (Tilka). Disse skulle sørge for en systematisk og gradvis avskrivning av bankenes verdiløse fordringer etc.

    Gjenoppbyggingen av bankene ble fulgt av svakt ekspansjonære tiltak. Fra midten av 1931 prøvde Riksbanken å få ned diskotorenta fra sommerens krisenivå. Nødsforordningen fra desember 1931 sørget for en tvungen nedsettelse av rentene. Luther og Schäffer gikk hardt ut mot dette.

    Riksbanken brøt nå mange av de gamle reglene. Den var forberedt på å diskontere store mengder såkalte "frosne veksler" og også å diskontere papirer utstedt med sikkerhet i statlige eksportgarantier for den langsiktige kreditten som krevdes for å finansiere tysk-sovjetisk handel.

    Noen kvantitative indikatorer på graden av vellykketheten til Riksbankens nye politikk er at fra juli 1931 til desember 1932 falt den tyske pengeforsyningen med bare 12,4 prosent. Den viktigste grunnen til at fallet i pengeforsyningen stoppet opp var at bankene reduserte de reservene de hadde bygd opp på grunn av usikkerheten i 1931. I 1932 økte på nytt bankinnskuddene.

  3. Hendelsene i 1931 og deres økonomiske konsekvenser, kombinert med den massive statlige støtten til bankene, førte til utbrudd av populistisk misnøye med finansverdenen. Også politikere som Brüning og Dietrich ble påvirket av dette, og forretningsmenn som syntes at kredittene deres ble for mye nedskåret og rentene for høge utviklet sterk motvilje mot bankvesenet. Fra juli 1931 til februar 1932 ble den totale bankkreditten i Tyskland kuttet med 16 prosent.

    Men den virkelig betydningsfulle krigen mot bankene foregikk på bygdene og i den gamle middelstanden. Der bidro hatet mot bankene til at hele samfunnssystemet ble forkastet.


Økonomer og Depresjonen

Harold James spør om den økonomiske teorien gikk bankerott i den forstand at den sviktet i å gi effektive retningslinjer for formulering av politikken? Mange samtidige fra mange ulike politiske retninger mente dette, og dette standpunktet er også blitt tatt av etterfølgende historikere. Ofte var akademiske økonomer bare opptatt av å forklare økonomiens langsiktige utvikling og krise. Teorier som kan være vitenskapelig nyttige og brukbare kan være ubrukelige for å foreslå hvordan mennesker faktisk bør handle.

Den mest berømte langsiktige forklaring på utviklinga ble gitt av Werner Sombart i Der moderne Kapitalismus. Han identifiserte en Spätkapitalismus der det kom stadig flere begrensninger på entreprenører og som førte til at individuelle initiativ visnet bort. Etter hvert som entreprenører ble mindre innflytelsesrike planla staten og de store trustene økonomien. Markedene ble mer rasjonelle etter hvert som informasjonsflyten gled lettere. Og velstanden økte. Det var en optimistisk teori, og ikke en pessimistisk teori. Konsumindustriene utgjorde en større andel av industrien, og dette virket stabiliserende, siden det først og fremst var investeringsvareindustriene som forårsaket de store sykliske svingningene. Sombart forutsa at kapitalismen ville bli mer stabil og mindre krisepreget. Derfor tok marxistene feil når de forutsa stadig større kriser.

Joseph Schumpeters arbeid i denne periode har noen slående likheter med Werner Sombarts arbeid. Schumpeter så entreprenørenes driv som nøkkelen i den kapitalistiske dynamikken, og den eneste kilden til profitt. Spredningen av innovative idéer i større grupper og den følgende erosjonen av profitten var ansvarlig for nedgangskonjunkturene.

Disse tankene førte til at det ble gjort en stor mengde empiriske studier av forretningssykluser. Ernst Wagemann stiftet et Institut für Konjunkturforschung (IfK) som hver veke produserte markedsrapporter. Wladimir Woytinsky prøvde å lage et logisk skille mellom sykliske og sesongmessige svingninger eller strukturell arbeidsledighet. Disse studiene var praktisk orienterte siden forretningsmenn på 1920-tallet var interessert i statistiske data om framtida. IfK utførte en vellykket og verdsatt statistisk tjeneste for industrien i Rhinen-Ruhr. Regjeringene ville også vite mer om de økonomiske konjunkturene, siden det angikk deres utgifter og inntekter. Wagemann var president for Statens statistiske sentralbyrå, og Woytinsky var fagbevegelsens statistiker. Konjunkturstudier var basert på antakelsen om at dersom man forstod konjunkturene kunne man bli i stand til å eliminere disse svingningene. Men etter hvert som depresjonen ble verre ble disse studiene sett på som mindre nyttige.

Venstresida hadde også satt fram optimistiske teorier på 1920-tallet. Selv Komintern laget en teori om kapitalismens stabilisering. På 1920-tallet framsatte noen sosialister tanker om at kapitalismen ble mer etisk etter hvert som statens rolle vokste (E. Lederer, A. Löwe). Andre sosialister mente at den økende organisering av kapitalismen i kartell og truster ville føre til at kapitalismen ble i stand til å regulere markedene og investeringene, og sikre at de skarpe konjunktursvingningene ble borte. Rudolf Hilferdings teori om den organiserte senkapitalismen er et eksempel.

Hilferdings teori forutsatte ikke inngrep fra staten i økonomien. Og ledelsen for SPD ble under krisen i slutten av 1920-årene skremt av en ekspansjonistisk pengepolitikk. De fleste sosialistene trodde at det var godseierne og de store industriherrene som hadde vunnet på inflasjonen. Derfor var SPD skeptisk overfor at staten skulle føre motkonjunkturpolitikk og øke pengemengden for å motvirke depresjonen. Partiet trodde at en ny skattepolitikk og et nytt lovverk var bedre og mer etiske virkemidler.

Blant ikkesosialistiske økonomer var man mer pessimistiske overfor kapitalismens muligheter, og det ble lagt vekt på kapitalismens begrensninger, og Sombarts optimisme var ikke typisk. Krisen på 1920-tallet ble beskrevet som "intervensjonismens krise", og "sammenbruddet til den intervensjonistiske økonomiske politikken er klart i krisen .... Den kapitalistiske økonomiske orden henter sitt formål og sin mening fra markedet. Dersom markedets virkemåte og prisfastsettelse er avbrutt er konsekvensen ikke orden, men kaos og økonomisk krise". Staten holdt jordbruksprisene for høge, eller lønningene, eller skattene. Kritikken av økningene av skatter og lønninger av politiske årsaker ble så ofte framsatt at den ble ansett som sann. Problemet som økonomien stod overfor var den sterke arbeiderbevegelsen som hindret at markedet fikk funksjonere i følge sine lover, og som derfor skapte kriser gjennom at lønningene ble høgere enn det markedet ville betale. Løsningen på problemet var å avskaffe arbeiderbevegelsen, og for å gjøre det måtte en ny politisk orden innføres, en autoritær politisk orden uten demokratiske valg og politiske parti. Slett ikke alle ikkesosialistiske økonomer var så radikale, men det var en vanlig oppfatning at staten ikke måtte gripe inn i økonomien.

De teoriene som virket mest praktisk anvendelige var de som behandlet pengepolitikken. De mest kjente økonomene som undersøkte den monetære politikken og teorier omkring den var ikke tyskere, men folk som Irving Fisher, Maynard Keynes, Knut Wicksell og Carl Snyder.

Bøkene til Keynes ble oversatt til tysk, og også lest av politikere, som ble påvirket av The Tract on Monetary Reform (1923) og Treatise on Money (1930). I den første står den kjente setninga "det er verre i en forarmet verden å framkalle arbeidsledighet enn å skuffe rentenistene". I den siste var det skrevet at investeringene kunne bli mindre enn sparingen, og denne balansen, som var en årsak til kriser, kunne rettes på ved hjelp av reduksjon av rentene. Dette var en løsning som Keynes senere kom til å mene ikke var adekvat.

Svensken Gustav Cassel ble lest av mange i Tyskland. Han hadde en enkel og klar teori. I følge den oppstod kriser regelmessig på grunn av svingninger i investeringsvaresektoren. Firma begynte investeringsprosjekt som de fant at det var vanskelig å fullføre fordi de ikke greide å fullfinansiere dem. Kriser oppstod da ikke fra underkonsumsjon, men på grunn av mangel på tilgjengelige investeringsmidler til den rentefot som i utgangspunktet var forutsatt. Disse forstyrrelsene kunne det være mulig å unngå med bedre informasjon, og med den rette (penge)politikken.

Cassel trodde at grunnen til ustabiliteten på 1920-tallet lå i måten gullstandarden virket på. Han var opptatt av å gi en forklaring primært i form av internasjonale heller enn innenlandske monetære påvirkninger. På 1920-tallet førte gullstandarden til et kronisk deflatorisk press, etter som mengden gull økte saktere enn mengden produserte varer og tjenester. Ved Genovakonferansen i 1922 hadde en gullvekslingstandard blitt anbefalt for å økonomisere med metallet gull. Reservevalutaer kunne erstatte gull som sentralbankreserver. Men dette målet ble vanskeliggjort ved at Frankrike og USA akkumulerte store gullreserver og nektet å tillate at den innenlandske pengemengden vokste. I tillegg begynte Frankrike sent på 1920-tallet å gjøre reservene i dollar og engelske pund om til gull. Resultatet var at presset mot deflasjon i resten av verden økte.

Dette fant gjenklang i Tyskland fordi krigserstatningene skulle betales i gull. Cassels teori kunne brukes til å bevise at den virkelige byrden av krigserstatningene var økende. Og i tillegg gjorde den Frankrike og USA til de to landene som hindret at erstatningene ble justert ned og som var ansvarlige for sammenbruddet av den internasjonale økonomien.

Noen tyske teoretikere, som Röpke og Wilhelm Lautenbach, delte den internasjonale vektlegging på monetære analyser. Andre så mer på innenrikspolitikken. En av disse var Albert Hahn. Hovedinteressen hans var å undersøke hvordan bankene skapte penger ved hjelp av kredittinflasjon, og den stimulansen som dette ga. Uten kredittekspansjon ville det ikke bli økonomisk utvikling. Hahn så også klare begrensninger for pengepolitikken. Og han mente at en sentralbank ikke kunne forventes å avskaffe økonomiske svingninger. Midt på 1920-tallet hadde Hahn hevdet at den eneste måten å redusere det høge rentenivået på, som forhindret investeringer, var å redusere pris og lønnsnivået ved å redusere skattene.

I krisen ved slutten av tiåret hevdet Hahn i likhet med Cassel og Fisher at økningen av verdien av gull var ansvarlig for å føre bedrifter mot konkurs fordi det økte det reelle gjeldsnivået. Men han mente at dette kunne bli unngått ved at staten økte pengemengden. Hahn trodde ikke at det var strukturelle problem i Tyskland som nødvendiggjorde krisen, og ingen utilstrekkelig etterspørsel etter penger. Arbeidsskapende prosjekt var nytteløse, og kostbare statlige utgifter ville ikke være effektive motkonjunkturtiltak, siden de ville skade framtidige muligheter for kreditt. Spørsmålet var om hvor mye mer penger som burde settes i omløp.

Den kursen som Hahn anbefalte, monetær ekspansjon og budsjettkontroll, var den Luther mer eller mindre konsistent prøvde å følge etter den finansielle katastrofen i 1931. Hahn syntes å være en motstander av Luther, men det meste av den kritikken av regjeringa og Riksbanken som Hahn framførte kom mellom utbruddet av bankkrisen og begynnelsen av 1932, mens Riksbanken fortsatt søkte etter en ny kurs. Senere ble han stillere.

Den planen om monetær ekspansjon som tiltrakk seg mest oppmerksomhet ble satt fram i januar 1932 av Ernst Wagemann i Statens statistiske sentralbyrå og instituttet for konjunkturforskning. Wagemanns forslag kan bare bli forstått i lys av bankkrisen og det monetære sammenbruddet som fulgte. Han begynte med en idé om å reformere bankvesenet ved å skille de bankene som primært opererte løpende kontoer (kontokurranter) fra innskuddsbankene. De siste ville få tillatelse til å kanalisere langsiktige innskudd inn i langsiktig industriell finansiering. Kontokurrantinstitusjonene ville bli nødvendige som en sikkerhetsforanstaltning for å holde faste reserver hos sentralbanken. I tillegg til dette kom et forslag om å sette den offentlige gjelda som sikkerhet for en betydelig del av den sirkulerende pengemengden. Her krevdes ikke gull eller fremmed valuta siden det var et grunnleggende minimum av sirkulerende penger som ville bli garantert på denne måten. Det er ikke klart om Wagemann gikk inn for å øke pengemengden eller bare å få slutt på at den ble redusert.

Forslaget til Wagemann førte til sterke protester siden det ble oppfattet som inflasjonsdrivende. Protestene kom fra alle deler av det politiske spektret. Riksbanken og regjeringa måtte gjøre det klart at de ikke stod bak planen. Det var svært vanskelig å diskutere monetære reformer i det spente politiske klimaet i Tyskland først på 1930-tallet.

Mange av pengeteoretikerne mente at depresjonen begrenset både den økonomiske og den politiske handlefriheten. Det var større handlingsrom i ekspansjon enn i kontraksjon, og mye av diskusjonen handlet ikke om å kurere depresjonen, men om hvordan et nytt oppsving i økonomien skulle forvaltes.

Wilhelm Röpke begynte med at konjunktursvingninger var vanlige. Og at de kunne intensiveres eller minskes gjennom pengepolitikken og budsjettpolitikken. Depresjonen omfattet to fenomen: en "primær depresjon" som ingen makt i verden kunne endre på, siden den inngikk i den normale utviklingen, og sekundære kriser, som kunne kontrolleres gjennom offentlig politikk. Pengepolitikken måtte være "nøytral", og ikke inflasjonsdrivende, den skulle altså ikke påvirke prisene og produksjonen, mente Röpke. I en depresjon skulle man altså ikke føre en inflasjonsdrivende politikk ved å øke pengemengden for å få fart på økonomien. Men staten burde investere under en depresjon, for selv om rentene gikk ned i null var det under en depresjon ikke tilstrekkelig til å få så mange private investeringersprosjekt i gang at det førte til oppsving i økonomien. Det var budsjettpolitikken som skulle være den viktigste motkonjunturelle påvirkning.

Den politikken som de ulike regjeringene hadde ført i Weimarrepublikken, å låne i ekspansjonsfaser og betale tilbake av budsjettoverskudd i nedgangstider, hadde stikk motsatt virkning. Röpke trodde, i likhet med Hahn, at det var gjort fryktelige feilgrep i oppgangstidene, mens det hadde vært større handlingsrom. Fra midten av 1920-tallet av hadde Röpke angrepet den ustabilitet som budsjettpolitikken førte til. Röpke hadde angrepet de utgiftene som var nødvendige for å bygge velferdsstaten.

I 1931 hadde Röpke en annen tilnærmingsmåte. Staten burde på det rette tidspunkt sette inn et program for å skape økonomisk aktivitet som kunne være den gnisten som stimulere framveksten av en ny oppgangskonjunktur. Dette programmet, og dets utgifter, måtte komme når den sekundære krisen var utbrent og konjunkturfasen hadde nådd sitt bunn nivå.

Mange teoretikere var redde for sterk budsjettvekst. Først var det problemet om hva de summene som ble brukt for å skape arbeid ble brukt til. Noen av innvendingene var trivielle eller tekniske, at det ikke var mange nok gode prosjekt som kunne iverksettes. Men det var også et viktig argument mot en motkonjunkturpolitikk som var drevet fram gjennom budsjettpolitikken. Mange av de statsfinansierte prosjektene som var gode og nyttige i en oppgangskonjunktur var mindre hensiktsmessige i en lavkonjunktur. Det gjelder infrastrukturprosjekt som var nødvendige i en oppgangskonjunktur for å tilrettelegge for at oppgangen skulle fortsette. Under en oppgangskonjunktur ble det bygd nye bedrifter. De trengte veier og vann og kloakk, og siden befolkninga gjerne vokste der bedriftene ble bygd måtte det bygges veier og vann og kloakk og skoler etc til befolkninga. Men å bygge denne infrastrukturen i en lavkonjunktur der det ikke ble bygd nye fabrikker og der folk ikke flyttet siden det ikke kom nye arbeidsplasser var ofte mindre hensiktsmessig, siden det var større risiko for at det ble feilinvesteringer. Infrastrukturutbygging var ofte svar på en konjunkturoppgang, og foregikk for å tilrettelegge for pågående økonomisk utvikling.

En annen innvending mot statlig motkonjunkturpolitikk lå i at man mente at det var kapitalmangel i Tyskland, og rentene lå i Tyskland på 1920-tallet høgere enn i USA, Storbritannia og Frankrike. Offentlige lån og investeringer kunne drive rentene enda høgere opp og redusere den kapitalen som var tilgjengelig for industrielle investeringer.

Noen teoretikere som støtte en motkonjunkturpolitikk betalt ved kreditt mente at deres forslag ikke var praktiske tidlig på 1930-tallet. Harald Fick mente at staten burde låne for å kunne ha underskudd, men kredittmarkedet virket for sårbart tidlig på trettitallet til at han da støttet denne politikken. Derfor var de som var opptatt av at staten satte i gang arbeidsskapende tiltak opptatt av å forklare at disse tiltakene ikke var kostbare siden de som kom i arbeid ikke lenger ville motta ledighetstrygd, men tvert i mot ville betale inn til trygdekassen, og de ville også betale skatter og skape større etterspørsel i økonomien med sine inntekter, slik at virkningene ville bli større og kostnadene mindre enn det framgikk dersom man begrenset seg til bare å se på selve tiltaket og dets utgiftsside.

Schäffer sa i april 1932 at arbeidsskapende tiltak ikke kunne få slutt på krisen, men de kunne beskytte mennesker mot desperasjon. Da han sa opp stillinga i finansdepartementet skrev han til Brüning at "sammentrekninga av tysk økonomi som begynte vinteren 1930/31 og så fortsatte med tilbaketrekningen av utenlandsk kapital og det følgende sammenbruddet av bankene, var en prosess som ikke kunne bli snudd med innenlandske midler, og ikke en gang stoppet." Woytinsky ble ikke så pessimistisk, og sluttet å insistere på at utenlandske midler var nødvendige. Tyskland kunne greie dette alene sa fagbevegelsens teoretikere, men de var nesten alene om å si dette.

Wilhelm Lautenbach var embetsmann i økonomidepartementet, og ikke en akademisk historiker. Han kjente alle diskusjonene om økonomien og om finansiell og monetær stabilitet, og var en original økonomisk tenker. I juni 1930 hevdet han, etter voldgiftsdommen i jern og stål for Nordvest-Tyskland, at staten skulle komme med bestillinger for å erstatte bortfallet av etterspørsel som lønnsnedsettelsen førte til. Det var et veldig radikalt forslag i 1930, for svært få trodde at det var en grunnleggende mangel på etterspørsel, og nesten alle analyser var opptatt av de industrielle utgiftene. Lautenbach motsatte seg ikke lønnskuttene som middel for å justere utgiftene i Tyskland, men han var bekymret over at de reduserte etterspørselen. Han tenkte på måter å øke den samlede etterspørselen på. I 1932 skrev han at det ikke var noe problem å skape kreditt. Å framskaffe kreditt er et rent teknisk og organisatorisk spørsmål, og enkelt å løse. Men å skape kreditt løste ikke problemet med utilstrekkelig etterspørsel, og hendingene i juli og september 1931 fikk ham til å modifisere sin generelle tenkning om dette. Han kom nå med forslag som gikk igjen i Brünings nødsforordning av 8. desember 1931. Det var å kutte priser og lønninger og å holde høge renter med håp om å dra utenlandsk kapital til Tyskland. Han trodde at den politikken som Keynes foreslo ville skape økonomisk og politisk ustabilitet i Tyskland!

Det var ikke bare de monetære teoretikerne som argumenterte for ekspansjonære statsbudsjett. De andre har noen ganger i ettertid sammen med de monetære teoretikerne blitt kalt for reformatorer. I sin bok fra 1954 om disse reformatorene skrev Grotkopp at reformatorene ikke ville innføre en ny økonomisk orden, men de ville bare stabilisere det demokratiske systemet gjennom en aktiv politikk.

Harold James skriver at denne vurderinger stemmer for Grotkopp og de fleste monetære teoretikerne, men andre former for aktiv politikk var svært ideologisk ladede. En av de mest innflytelsesrike var Robert Frieländer-Prechlt, som inspirerte de nazistiske økonomiske programmene fra 1932, men dette erkjente aldri nazistene, trolig på grunn av Friedländer-Prechlts jødiske opphav. Han ville forandre det økonomiske systemet. Han mente at spesielt utviklingen av kartellene og trustene hadde skapt en situasjon der det ville være kronisk arbeidsledighet. Han mente at store ordrer fra staten var nødvendige for å skape tilstrekkelig etterspørsel i økonomien. Men disse ordrene skulle ikke la eiendomsforholdene og fordelingen av rikdom være uendret. Det var nødvendig å ødelegge de skadelige trustene som hadde ruinert middelstanden ved å sette opp lønnene til et nivå som middelstanden ikke kunne betale.

Depresjonen ga Friedländer mulighet til å utvikle idéene sine videre for et interessert publikum: "prinsippet om den private økonomien er basert på millioner av små og mellomstore bedrifter, ikke noen få gigantkonsern som i struktur og atferd er en form for statsforetak, bare med uhørte lønninger og uten kontroll". Denne radikale individualisten så statlig motkonjunkturpolitikk som den fremste måten å omordne Tysklands økonomiske struktur på.

Det er ikke overraskende at de som sterkest gikk inn for en aktiv økonomisk politikk var de som var mest opptatte av å ødelegge det de identifiserte som en korrupt eksisterende orden, eller at slike program for ødeleggelse umiddelbart skulle reise grunnleggende politiske spørsmål. På den ene siden aksepterte slike som Hahn og Röpke den eksisterende økonomiske orden, og fant det vanskelig å komme med effektive konkrete forslag.

De liberale monetære teoretikerne vek tilbake for forslag som medførte for stor grad av kontroll av kapitalmarkedene, på grunn av de politiske implikasjonene av en slik kontroll. De stod overfor et dilemma: bare en total kontroll som de ikke kunne akseptere kunne hindre de destabiliserende virkningene av et ekspansivt statsbudsjett.

De fleste økonomene var derfor ubrukelige på den måten at nok kunne de gi interessante diagnoser, men ingen kur. Men mange tyskere ville ha en kur.



Lenker:
Neste kapittel
Tysklands økonomi 1924-36
Forside


Kilde for dette kapitlet er: