Tysk Økonomi 1924-1936.

Sjuende del

Et nazistisk økonomisk oppsving?

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er Harold James' bok: "The German Slump. Politics and Economics 1924-1936".


Innhold

  1. Et nazistisk økonomisk oppsving


Et nazistisk økonomisk oppsving?

Hvorfor kom Tyskland seg over depresjonen? Hvorfor kom Tyskland seg ikke over depresjonen tidligere? Med disse spørsmålene begynner Harold James kapitlet om tysk økonomi under nazismen. Og han fortsetter med å skrive at for de fleste kommentatorer i 1930 ville disse spørsmålene ha virket absurde og bisarre, for de mente at økonomier kom seg av seg selv så lenge staten ikke intervenerte. Økonomier ble betraktet som selvregulerende mekanismer som greide seg dersom de gikk fungere etter sine iboende lovmessigheter, og at det var inngrep som forstyrret disse lovmessighetene som skapte alvorlige og langvarige kriser.

Man har vært så opptatt av det økonomiske oppsvinget etter depresjonen i Tyskland fordi at samtidig med at oppsvinget begynte kom et nytt styresett. Hva var forholdet mellom depresjonen, det nye styresettet og det økonomiske oppsvinget?

Den nazistiske økonomiske politikken har vært en gåte for historikerne siden den syntes å produsere et fabelaktig oppsving der full sysselsetting ble opprettet bare fire år etter at Hitler kom til makta.

Det meste av den økonomiske politikken til nazistene var konvensjonell, det ble insistert på at budsjettene ikke skulle være for ubalanserte og at skattenivået skulle opprettholdes, og det ble oppmuntret til sparing.

Hitlers økonomiske program

Da Hitler ble kansler i 1933 var fortsatt nazistenes framtid usikker, og spesielt knyttet usikkerheten seg til den økonomiske politikken. Den nye kansleren var et mysterium, og hvilken økonomisk politikk han ville gå inn for usikkert. Han hadde kommet med mange ulike uttalelser.

Hitler var ikke spesielt interessert i økonomi, og han visste trolig ikke spesielt mye om økonomi. Men han forstod at det var nødvendig å redusere arbeidsledigheten drastisk, og at dersom han greide det ville politikken og styret hans i stor grad bli betraktet som vellykket. Det måtte være prioritet nummer en. Harold James summer opp noen hovedpunkt:

  1. Det var ingenting sosialistisk ved Hitlers økonomiske politikk. NSDAP hadde alltid lagt vekt på betydningen av det individuelle initiativ og individuell handling. NSDAP prøvde å holde seg borte fra alt som smakte av marxistisk økonomisk politikk og SPDs sosialisme. Nazistisk kollektivisme var politisk og ikke økonomisk. Nazistene sa at de ville sosialisere menneskene og ikke fabrikkene, og de siktet ikke mot å sette i verk langtrekkende økonomiske program.

    Nazistene la i sin propaganda vekt på viljen, og det førte også til at de framhevet entreprenører og oppfinnere, personene som kunne se og gjennomføre det nye. Hitler uttrykte gjentatte ganger beundring for menn som Ferdinand Porsche; disse genuine entreprenørene hadde blitt truet av de byråkratiske kartellene og hadde nesten gått til grunne under depresjonen. Innovasjon var nøkkelen til framtida, og den var avhengig av viljen. Viljen til å skape var en del av menneskenaturen, mente Hitler. Men denne viljen kunne visne bort, og Tyskland hadde i 1920-årenene vært plaget av kraftløse og tanketomme entreprenører. Hitler mente at industrilederne og borgerskapet ikke hadde gjort oppgaven sin; det eneste de var opptatt av var å redusere arbeidernes lønninger, men de prøvde ikke å skape noe nytt, de bare hindret andre i å gjøre det. Og Hitler sa at nye klasser ville oppstå og overta etter dem.

    Hitler gikk ikke inn for statlig regulering av økonomien, [selv om økonomien i praksis kom til å bli dirigert av staten i betydelig utstrekning]. Hitler mente at naturtilstanden hersket, og at den sterkeste ville overleve og de svakere bukke under, og at dette gjaldt både mellom nasjoner og innenfor nasjonene. Dette måtte ikke hindres, men tvert i mot brukes for å få fram de sterkest og mest livskraftige. Derfor var kreftenes fri spill i økonomien nødvendig, og alle restriksjoner for disse måtte fjernes. Staten var ingen barnepike.

  2. Hitler ville at Tyskland skulle bli rikere og at befolkninga skulle få større kjøpekraft. Dette ville føre til økt etterspørsel og oppsving i økonomien.

    Hitler var en sterk og entusiastisk tilhenger av ny teknologi og nye produkt, og kunne dra fram mange visjoner basert på dette. Han trodde på økonomisk vekst og økt velstand og nye hjelpemidler.

  3. Fra 1932 la nazistene vekt på arbeidsskapende program. I mai 1932 la de fram sitt Sofortprogramm der de ville bruke 10 milliarder RM på å bygge veier, forbedre landbruket etc., og de hevdet at disse prosjektene ville gi arbeid til to millioner mann. Etter kritikk om at nazistene kom med program som ville skape stor inflasjon kom de med andre program. I oktober 1932 kom et nytt program Aufbauprogramm som var mindre konkret, men som ville bruke tre milliarder RM til sysselsettingstiltak.

    Selv om de fleste velgerne til Hitler verken var arbeidsledige eller arbeidere, sa Hitler at vanskelighetene til handverkerne og handelsmennene bare kunne løses ved at arbeidsledigheten ble redusert. Dette var ikke en konvensjonell pro-business politikk. Både storindustrien og småbedriftene hevdet det motsatte: at først måtte lønnsomheten økes for at sysselsettingssituasjonen skulle bli bedre. Men Hitler hevdet det motsatte: "kampen for å bevare Mittelstanden er også og først og fremst en kamp mot arbeidsledighet". Uttalelser som dette var viktige for at nazistene skulle kunne hevde at de var et parti som ikke var bundet av snevre klassegrenser.

    Hitler skrøt av å lykkes etter januar 1933. I oktober fortalte han at i løpet av åtte måneder hadde to og en kvart million arbeidere gått fra arbeidsledighet og inne i produksjonsprosessen. I september 1934 proklamerte Hitler at arbeidsledigheten var blitt redusert med 4,5 millioner.

  4. Like viktig var det å unngå ny inflasjon. Dette var vitalt for Hitler, for han mente at Weimarrepublikken hadde sviktet da rentenistene mistet sine penger.

    Anklagen om at nazistenes program ville føre til ny inflasjon svekket dem, for etter inflasjonen var befolkninga svært bekymret for ny inflasjon. Og Hitler forsikret i sine taler på nytt og på nytt at under nazismen var det ingen fare for inflasjon. Inflasjonen var produsert av storfinansen og SPD og av jødene og marxistene, fortalte Hitler, og under nazismen hadde disse ingen makt.

    Det var en personlig overbevisning for Hitler at inflasjon var svært skadelig og måtte unngåes. Og han framhevet gjentatte ganger også etter maktovertakelsen at inflasjon måtte unngåes. Inflasjonsdrivende budsjettunderskudd kunne ikke tillates.

    Hitler mente at valutaens stabilitet ikke var avhengig av reservene av gull og valuta. Stabiliteten var derimot avhengig av statens styrke. Inflasjon var mangel på disiplin blant kjøpere og selgere. Den som våget å sette opp prisene ville få voldsomt besøk av stormtroppene!

I praksis var det ikke så lett som dette å forvalte det økonomiske oppsvinget. Allerede før det var oppnådd full sysselsetting var det skarpe konflikter mellom ulike prioriteringer, mellom bedrifter som fikk økt omsetning og ville ha større forsyning av råvarer og økende nasjonalinntekt og økende sysselsetting og valutastabiliteten.

Hitler mente at for at konfliktene skulle løses måtte Tyskland legge under seg nye råvarekilder og markeder, Tyskland måtte ha større "livsrom" - Lebensraum - og det kunne finnes i øst. Det hadde Hitler skrevet om allerede i Mein Kampf.

Hitler hadde gitt store løfter, og han ville anstrenge seg for å holde dem. Det mente han var nødvendig for både å ha lyktes og for å sitte stabilt og trygt med makta.

Men det var store vanskeligheter forbundet med å øke bøndenes inntekter, forbedre situasjonen til Mittelstanden, gjøre arbeiderne mer velstående, finansiere og administrere opprustning, og å øke nasjonalinntekta uten at det oppstod problem med handelsbalansen.

Landbruket

Nazistene hadde forpliktet seg til å hjelpe bøndene. Resten av samfunnet skulle ofre og yte det som var nødvendig for at jordbruket ble lønnsomt. Det var en nasjonal oppgave. Og etter 1932/33 økte også bøndenes inntekter.

Jordbruket fikk nyte godt av reduserte skatter (omsetningsavgifta på matvarer ble halvert), og av at rentene ble redusert og av gjeldslettelser. I budsjettåret 1934/5 betalte jordbruket bare 650 millioner RM i renter, og i 1931/3 hadde renteutgiftene vært 1.005 millioner RM. Skattene som jordbruket betalte var i 1934/5 440 millioner RM, og i 1931/2 hadde de vært 570 millioner RM, og i 1927/8 730 millioner RM. Men bøndenes inntekter økte også av andre grunner.

Inntekter for tysk landbruk 1928-1935 i millioner RM
-1928/91929/301930/11931/21932/31933/41934/51935/61936/7
Korn1.7331.7691.5921.5101.3771.4571.4261.5421.497
Alle vegetabilske produkt3.7523.5643.1772.9852.6452.8483.1453.3553.373
Alle animalske produkt6.4766.2445.4694.3653.7604.5615.1575.3435.488
Totalt10.2289.8088.6467.3596.4057.4098.3028.6988.861
(Kilde: Tabell XXXIV)

Utgifter for tysk landbruk 1928-1935 i millioner RM
-1928/91929/301930/11931/21932/31933/41934/51935/61936/7
Skatter720740640570560510440450480
Renteutgifter9209509501.005850730650630630
Nye bygninger384366314217160186204206239
Vedlikehold av bygninger36035131425120321722723242
Maskineri281242190139138177234327395
(Kilde: Tabell XXXIV)

Nazistene opprettet to nye institusjoner. Den første, fra 15. mai 1933, skulle hjelpe til med å opprette stabile gårdsbruk på mellom 7,5 og 125 ha ved å beskytte mot at de kunne selges for å kreve inn misligholdt gjeld. Disse gårdene kunne heller ikke deles mellom arvingene, og heller ikke selges uten tillatelse fra en domstol. Hensikten var å stoppe flukten fra landsbygda og å skape en rasemessig sunn bondestand. Men det foregikk en rask flukt fra landsbygda på 1930-tallet siden den urbane økonomien begynte å vokse igjen.

Den andre nye institusjonen - Reichsnährstand (RNS) - var en markedsføringsorganisasjon. Den ble opprettet i all hast etter at store avlinger i 1933 truet med å få prisene til å falle. RNS standardiserte markedsføring og fastsatte priser gjennom regionale utvalg (Verbände) for hver av de viktigste landbruksproduktene. Det var faste kvoter for levering til RNS til fastsatte priser, og dette kalte fram minnet om krigstidas Zwangswirtschaft.

I 1933 kan RNS ha hjelpt til med å holde prisene oppe, men i 1935 viste det seg at RNS også kunne holde prisene nede. Det ble satt maksimalpriser på landbruksvarer. Bøndene ble klar over at prisene ble regulert på en måte de ikke tjente på. I Bayern kom det til protester fra bøndene mot regimets antisemittisme, kanskje i håp om at mellommennene på nytt kunne komme inn i omsetninga av jordbruksprodukter. Fra 1934 var ikke bøndene lenger sinte over høge skatter og renter, men over at de ikke fikk ta del i det økonomiske oppsvinget i Tyskland gjennom stigende priser.

Etter 1935 ble det overført ressurser fra landbruket til resten av samfunnet, og billig mat var med på å sørge for produksjonsvekst ut over 1930-tallet.

Middelstanden

Uttrykket "Mittelstand" ble brukt om både om den voksende gruppen av funksjonærer og andre hvitsnipparbeidere (den nye middelstanden) og om førindustrielle klasser som de selvstendige handverkerne og de selvstendige bøndene og småhandlere, butikkeiere. I det politiske språkbruket på 1920-tallet var middelstanden den siste gruppen, og middelstandspolitikk var politikk som representerte handverkerne, bøndene og butikkeierne.

Nazistene la vekt på å få oppslutning i den gamle middelstanden. I partiets tidlige år hadde partiets radikalisme skremt bort mange medlemmer av middelstanden. [Om middelstanden og nazismen har jeg skrevet i kapitlet "Hitlers velgere"]

Middelstanden hadde det vanskelig på 1920-tallet. Den ble stadig mer utsatt fra konkurranse fra store bedrifter, og kartellene og de store bankene diskriminerte middelstanden og vanskeliggjorde dens tilgang til kreditt og råvarer. Og også arbeidsløse arbeidere gikk middelstanden i næringen.

NSDAP bygde opp organisasjoner for middelstanden. NSDAPs økonomiske avdeling (Wirtschaftspolitische Abteilung) ble opprettet i 1931 under Otto Wagener, og begynte å lage planer om en konservativ korporativisme basert på de gamle stendene. Planene gikk blant annet ut på å splitte opp de store konsernene. Industrien likte ikke dette, og i september 1932 ble Wagener sagt opp. Men mange deler av det økonomiske programmet til nazistene ble fortsatt utformet for å appellere til middelstanden. Motstand mot inflasjon og høge renter var hovedsaker for middelstanden.

Våren 1933 trodde de nazistene som spesielt støttet middelstanden at nå var tida inne for middelstanden. Den 1. april ble jødiske butikker boikottet av medlemmer av SA. Og samme dag ble interesseorganisasjonene til storindustrien angrepet. Otto Wagener kom til kontorene til RDI for å kreve at direktøren Ludwig Kastl ble fjernet, og det gjaldt også alle jødiske ledere. Han krevde at menn med nær tilknytning til middelstandens organisasjoner ble innsatt i ledelsen for RDI. Økonomiminister Hugenberg utnevnte de personene som Wagener ønsket til rikskommissærer for RDI. Men allerede den 16. juni gikk RDI sammen med arbeidsgiverforeningen VDA for å beskytte seg mot nazistisk dominans. De dannet en ny Reichsstand der deutschen Industrie. Denne organisasjonen var vellykket for storindustrien. Den ble kontrollert av gamle næringslivstopper. Krupp von Bohlen var president og Carl Köttingen fra Siemens var visepresident.

Småhandlernes forsøk på å svekke de store foretakene ble ikke vellykket. Siden midten av 1920-tallet hadde NSDAP ført en kampanje mot de store varehusene. Noen av de største varehuskjedene ble eid av jøder. Under depresjonen økte småhandlernes forbitrelse mot varehusene. Nazistene knuste ofte vinduene til varehusene.

Småhandlere ble utsatt for nazistenes hardhendte metoder da nazistene overtok styret i det småhandlere som satte opp prisene på varer de solgte ble sendt til Dachau konsentrasjonsleir. Og naziregimet ble utsatt for press for å hjelpe varehusene fordi det arbeidet mange mennesker i dem. Kjedene Tietz og Karstadt ga arbeid til anslagsvis 90.000 mennesker. Finansverdenen var redd for de økonomiske virkningene det ville ha om disse store enhetene gikk over ende. I juni 1933 ba Hermann Tietz-kjeden staten om hjelp for å omstrukturer sin gjeld. Hitler var sterkt mot dette.

Den nye økonomiministeren Kurt Schmitt presset på for at staten skulle hjelpe kjeden. Schmitt var blitt utnevnt for å hindre at naziideologen Otto Wagener fikk denne stillinga. Og snart ble det mindre naziideologi og mer økonomi i økonomidepartementet. Schmitt greide å gi hjelp til Tietz, selv om Hitler var mot dette. De tyske bankene fikk statsgaranti for å danne et eiendomsselskap for å redde Hermann Tietz.

Den sjette juli velsignet Hitler den nye økonomiske kursen der det ble sagt at den nazistiske statsorden bare ville være i stand til å etablere seg når økonomien var sikret. Det førte til at personer med økonomisk innsikt måtte forvalte økonomien. I februar 1934 kom Martin Bormann med en forordning der varehus ble forbudt å selge naziuniformer, og samtidig ble det lagt ned forbud mot å angripe varehusene. Det kom flere restriksjoner for varehusene, som forbud mot at de lånte ut bøker, men varehusene overlevde.

Middelstandens nazister var rasende over at de sidene ved økonomien som de satte minst pris på ble bevart. De fikk ikke gjennomslag for sine krav. Et problem var at det var vanskelig å mobilisere middelstanden. I Bayern var det 108.000 småhandlere, men bare 15.000 av disse hadde organisert seg i 1933. Selv om mange av dem hadde stemt på NSDAP var de ikke aktive i nazistiske organisasjoner. Og de øvet derfor ikke påtrykk gjennom disse organisasjonene.

Lederne for de nazistiske middelstandsorganisasjonene innså etter hvert at de og NSDAP hadde kommet med for store løfter. Riksføreren for detaljhandlerne i matvarebransjen, Franz Hayler, fortalte organisasjonen sin i 1934 at ikke alle håpene de hadde hatt ville bli oppfylt. De hadde hatt urealistiske håp.

Økonomiminister Schmitt slet seg ut og ble erstattet av Hjalmar Schacht, som satt i stillinga til i 1937. Han fikk myndighet over Riksbanken, og gjorde bruk av denne. Schacht oppnådde aldri full tillit i den nazistiske toppledelse. Hitler tolererte ham fordi det var nødvendig med en fagmann for å være sikker på å unngå inflasjon.

Økonomidepartementet fortsatte under Schacht å være sympatisk overfor storindustriens organisasjoner, selv om mange firma hadde sterk motvilje mot den økende kontrollen, spesielt av utenrikshandelen. Mange forretningsmenn irriterte seg over svært mange små irritasjonsmoment i Schachts politikk, og ble derfor uvillige til å støtte ham. Nazistene fant den kontakten som Schacht hadde med den internasjonale finansverden mistenkelig.

I slutten av 1935 var det klart at det var mangel på fett i Tyskland. Vanskelighetene med å skaffe smør og kjøtt ble tatt alvorlig. Schacht og priskommissær Goerdeler klandret priskontrollen for dette. Men Darré og RNS ba heller om at det ble frigitt utenlandsk valuta fra Riksbanken til import av fett. Tyskland burde importere mer smør og mindre jernmalm.

Ut av denne uenigheten oppstod Fireårsplanen, og det var et alvorlig nederlag for Schacht. Fireårsplanen skulle forberede Tyskland økonomisk på krig.

Den gamle middelstanden krevde i likhet med bøndene en del av den økonomiske veksten som foregikk i Tyskland etter at nazistene hadde overtatt. Men nazistene ville i sin alminnelighet ikke kanalisere store ressurser inn i lite produktive deler av økonomien, og middelstanden fikk ikke det den ønsket.

Arbeidet i det Tredje riket

Forholdene i arbeidslivet ble dramatisk forandret under nazismen. Fagforeningene ble oppløst i mai 1933 og erstattet med den nazistiske Arbeidsfronten - Deutsche Arbeitsfront. Denne arbeidsfronten utrettet i det store og hele lite. Den brydde seg ikke om lønningene, men forsøkte å pynte på arbeidsplassene og å organisere fritida til arbeiderne. [Dette har jeg skrevet om i andre kapittel som omhandler dette tidsrommet.] Robert Ley var leder for Arbeidsfronten, og han hadde innflytelse i statsapparatet. Hitler var opptatt av å opprettholde levestandarden, og dette gjorde at forslag med dette som siktemål ble tatt hensyn til.

Ley oppnådde sin største innflytelse i 1935-6 da han allierte seg med Darré mot Schachts forsøk på å begrense konsumet av fett i Tyskland. DAF var alltid svært opptatt av kvaliteten på matforsyninga. Schacht tapte denne kampen i 1936, men dette førte ikke til seier for verken Darré eller Ley, for Görings Fireårsplan førte til økende restriksjoner på arbeiderne heller enn å forbedre arbeidsforholdene. Både arbeiderne og middelstanden tapte på nazismen.

Ian Kershaw skriver i fjerde utgave av "The Nazi Dictatorship", utkommet i år 2000, som går gjennom det meste av den litteraturen som er skrevet om nazismen, og er skrevet av en av de fremste ekspertene på nazismen, at:

"arbeiderklassen, frarøvet sin politiske stemme og sine sosiale gevinster fra Weimarrepublikken, utsatt i massearbeidsløshetens skygge for den brutale utbytting av arbeidsgivere som var støttet av politistatens undertrykkelsesapparat - hadde en levestandard som i de første årene av Det tredje riket var enda lavere enn under depresjonens lavmål. Den vesle økninga i reallønn i de sene trettiåra var et biprodukt av opprustningsboomen, og medførte intensivert press - fysisk og mentalt - på den industrielle arbeidsstyrken." (side 175)
Og:
"Nazismen i makt var den mest hensynsløse og utbyttende form for industrielt klassesamfunn man noen gang har møtt - et som i samtidig arbeiderklasseperspektiv gjorde keiserens Tyskland sett i tilbakeblikk til en "frihetens himmel". Nyordningen av klasseforholdene i 1933 reverserte på en voldelig måte de framstegene som arbeiderklassen hadde gjort, ikke bare etter 1918, men siden Bismarcks tid, og styrket den svekkede posisjonen til kapitalismen, og opprettholdt - i det minste til å begynne med - de reaksjonære kreftene i den sosiale orden." (side 179-180).

Heller ikke bøndene fikk det bedre under nazismen.

Hitler drev lønningene og matvareforsyningene så langt ned at den tyske befolkninga ble rammet av feilernæring, selv om han skapte et godt investeringsklima og etter hvert full sysselsetting. Joerg Baten fra universitetet i Tübingen har vist dette. Se: Autarchy, market disintegration, and health: the mortality and nutritional crisis in Nazi Germany, 1933-1937 .)

Harold James skriver at fra 1933 ble lønningene bestemt politisk. I praksis ble de lønnssatsene som gjaldt i januar 1933 ført videre. Den nominelle lønna endret seg derfor knapt etter 1933. Bare tjenestefolk, jordbruksarbeidere og bygningsarbeidere opplevde noen forbedring. Bygningsarbeidernes lønn ble bedre siden det ble stor etterspørsel etter bygningsarbeidere med alle de byggeprosjektene som Hitler satte i gang. Men vanligvis ble lønningene lite berørt av markedsforholdene. I februar 1935 ble ei Arbeidsbok innført. Arbeidsgiveren skulle ha den for hver ansatt så lenge vedkommende arbeidet for arbeidsgiveren. Og den skulle gjøre det vanskeligere for arbeideren å flytte for å søke høgere lønn. Selv om alt ble gjort for å holde lønnsnivået nede begynte arbeidsgivere i bygningsbransjen og enkelte andre bransjer å betale over tarifflønna for både å trekke nye arbeidere til seg og for å beholde arbeiderne. Fra 1933 økte den virkelige timelønna med 4,5%, og vekelønna økte med 13,7%.

Arbeiderne mistet innflytelse på arbeidsplassene. Under Weimarrepublikken hadde det eksistert bedriftsråd - Betriebsräte. De ble erstattet av organ som var utpekt av Arbeidsfronten, og bare bekreftet gjennom avstemninger, som det var liten deltakelse i selv om det var straffbart ikke å delta.

I mai 1934 kom en lov som gjorde det ulovlig å ansette folk som kom utenfra i områder der det var stor arbeidsledighet. På denne måten ble det prøvd å stoppe at arbeidsledige strømmet inn til de store byene. I januar 1935 var det fortsatt 303.000 arbeidsledige i Berlin, men sommeren 1936 var dette redusert til 126.000.

Mens arbeidsledigheten fortsatt var et hovedproblem kom det tiltak for å få kvinnene ut av arbeidslivet, som rentefrie lån til par som giftet seg så sant den kvinnelige parten sluttet å arbeide. Det hendte også at gifte kvinner ble oppsagt etter påtrykk fra lokale nazister. I august 1934 kom en forordning som sørget for at arbeidere under 25 år ble oppsagt og erstattet med familiefedre, og 130.000 arbeidsplasser ble overtatt av familiefedre ved dette i løpet av 1935.

Arbeidsløse unge arbeidere ble innskrevet i arbeidskorps. I 1934 var gjennomsnittlig 240.000 innskrevet i denne arbeidstjenesten - Arbeitsdienst. I tillegg var mange beskjeftiget med nødsarbeid, for eksempel var 630.000 sysselsatt i nødsarbeid i mars 1934. De fikk svært dårlig betalt, dårligere enn det de som var på forsorgen hadde fått betalt under Weimarrepublikken.

Tvangsutskriving av arbeidsledige til arbeid som ikke var betalt og "kamp mot dobbelinntektshusholdene" hadde allerede foregått under Brüning, men under nazismen kunne denne politikken føres på en langt mer hardhendt måte. Likevel forklarer ikke dette at sysselsettingssituasjonen i Tyskland ble bedre etter 1933. Arbeidsledigheten falt saktere i 1933 enn sysselsettingen økte, og det må vise at i 1933 hadde mange arbeidsledige ikke registrert seg som arbeidssøkere, siden det da i praksis var umulig å få arbeid. Sysselsettinga økte fra 11,7 millioner i januar 1933 til 16,9 millioner i juli 1935. Og arbeidsledigheten falt samtidig fra 6,0 millioner til 1,8 millioner. Og noen år senere ble det mangel på arbeidskraft.

Statsbudsjettet

Budsjettpolitikken kan ha bidratt til å bevare den eksisterende økonomiske strukturen i Tyskland. Selv om utgiftene stadig økte under det Tredje Riket forble de omtrent konstante som andel av nasjonalproduktet (økende til 1934/5, for så å falle, og svinget mellom 31% og 34%). Skattenivået holdt seg på samme nivå som under Brüning. Skattefordeler oppmuntret ikke til mange nye investeringer med unntak for bilproduksjon og privat boligbygging. Det ble ikke foretatt systematiske forsøk på å gi økonomiske stimuli ved å redusere det generelle skattenivået. Andelen av nasjonalinntekta som gikk til staten var ganske konstant fra 1933 til 1939.

Statens underskudd økte kontinuerlig fra 1932. Av anslått 80 milliarder RM i ekstraordinære statlige utgifter mellom 1933 og 1939 var 56% finansiert ved inntekter som ikke var lånt (skatter og avkastning av offentlige virksomheter), 24% var lånt på det langsiktige kapitalmarkedet, og bare 12% var kortsiktige lån. De siste åtte prosent var finansiert ved å øke pengemengden, men dette skjedde bare i slutten av 1930-tallet. Under forvaltninga av disse underskuddene så myndighetene til at kapitalmarkedet ble behandlet med den største varsomhet. Staten ga delstatene og kommunene ordre om å unngå utgifter som bli finansiert ved lån slik at lånemarkedet ble forbeholdt opprustningsanstrengelsene. Og stort sett ble kommunenes og delstatenes gjeld redusert.

Fra 1932 til 1934 var offentlige underskudd skjult fra offentligheten som "forventede framtidige inntekter". En stor del av de arbeidsskapende programmene ble finansiert gjennom verdipapir som i framtida kunne brukes til å betale bestemte skatter til staten, og som i mellomtida kunne diskonteres av bankene. Papen hadde også brukt disse verdipapirene i september 1932 for å subsidiere arbeidsgivere som ansatte ekstra arbeidere. Schleicher fortsatte denne ordninga.

Fra 1934 ble en annen måte å skjule statlige utgifter brukt. Store summer ble overført til opprustningsøkonomien fra pengemarkedet heller enn fra kapitalmarkedet ved hjelp av Mefo-veksler. Dette ble gjort for at budsjettet ikke skulle virke anstrengt. Allerede under Brüning hadde det blitt utviklet en teknikk ("Vorfinanzierung") der arbeidsskapende prosjekt hadde blitt betalt med forventede framtidige inntekter. I 1933 ble Metallurgische Forschungsgesellschaft mbH (Mefo) opprettet for å førfinansiere opprustning.

Veksler skrevet på Mefo av rustningsindustrien ble akseptert av Mefo og kunne deretter diskonteres av Riksbanken. Mefo ble stående i gjeld til Riksbanken, og staten kunne betale senere, opp til fem år. Fra 1937 til 1939 ble betaling med Mefo-veksler den viktigste måten å betale for opprustning.

Disse vekslene var en inflasjonsdrivende måte å finansiere offentlige utgifter på, og etter 1935 var statens opplåning, selv om den var skjult, mellom tre og seks prosent av nasjonalproduktet. I 1937 og 1938 førte Mefo-vekslene til bitre konflikter mellom Schacht og regjeringa, og i januar 1939 protesterte de fleste direktørene i Riksbanken, inkludert Schacht, og ble deretter avsatt av Hitler.

Likevel prøvde staten å også i denne perioden å behandle kapitalmarkedet svært varsomt. I siste del av 1930-tallet var staten fortsatt svært opptatt av at de verdipapirene den ga ut ble kjøpt også av næringslivet og av private, og ikke bare av finansinstitusjoner. Kjøp av statens verdipapir var en tillitserklæring til regimet, og man husket at i 1916 hadde befolkninga sluttet å kjøpe krigsobligasjoner. Fram til slutten av 1938 hadde staten ingen slike problem, men deretter begynte mengden statlige verdipapir som ble kjøpt av bankene å øke sterkt, mens private innkjøp falt sterkt. Etter denne datoen var åpent inflasjonsdrivende finansiering nødvendig.

Det ble drevet mye propaganda for sparing. I 1936 ble det innført spareprogram i skolene. Men at sparingen økte var ikke bare en følge av dyktig propaganda. Grunnen var at økningen av de samlede lønningene etter 1932 kom samtidig med at prisene ble holdt tilbake av staten, og at etter 1934 ble kvaliteten på varer dårligere. Statslån, eller mer vanlig innskudd i sparebankene, var en måte å ta vare på den økte kjøpekrafta på. Men dette foregikk i det stille, dersom det ble alminnelig kjent at innskuddene i sparebankene ble overført til staten kunne det føre til at tilliten til sparebankene ble borte.

Tilsynelatende førte regimet en forsiktig og konservativ budsjettpolitikk. Det ville ikke øke skattene, og det ville ikke bruke penger som det ikke hadde. Regjeringa ville følge en nøysom linje, og helst ikke komme med tiltak som ville redusere levestandarden enda mer. Sosiale utgifter skulle kuttes enda mer. Arbeidsskapende program ble ikke sett på som noen løsning for økonomien.

Mellom 1932 og 1935 ble det totalt brukt 5,25 milliarder RM på arbeidsskapende program. I disse programmene ble utgiftene til veibygging og andre byggearbeider økt under nazistene. Men investeringene i boligbygging og transport lå langt under nivået i Weimarrepublikken. Selv veibygging, som nazistene snakket så mye om, fikk mindre penger i 1934 enn i 1927. Det var etter 1935 at det ble brukt store summer på bygging av Reichsautobahnen. De kommentatorene som har blitt imponert av størrelsen på nazistenes investeringer har blitt offer for en optisk illusjon, for kommunene, som hadde investert tungt i byggearbeider på 1920-tallet, ble tvunget til å investere mindre, mens staten økte sine byggearbeider. Men den samlede mengde som ble brukt til byggearbeider ble ikke vesentlig forandret.

Nazistaten brukte svært mye penger på opprustning. Men forberedelsen hadde allerede vært i gang under Brüning. I følge Versaillestraktaten var en hær på sju divisjoner alt som Tyskland hadde tillatelse til å ha. Men i 1928 ble det planlagt en nødshær på seksten divisjoner. Fra 1928 til 1933 ble skjulte ammunisjonsfabrikker bygd, og "økonomioffiserer" reiste til hundrevis av fabrikker for å se etter mulighetene for utvidelse under en mobilisering. Etter 1930 var det regulær kontakt mellom militærdepartementet og økonomidepartementet. Depresjonen skapte problem for de militære planleggerne, siden mange fabrikker med mulighet til å produsere våpen og ammunisjon stod i fare for å gå konkurs. Noen arbeidsskapende program ble utformet slik at de ga hjelp til disse truede bedriftene.

Hitler overtok dette arbeidet. Han trodde at storstilt opprustning kunne få slutt på arbeidsledigheten. Den åttende februar sa Hitler at de arbeidsskapende programmene måtte bedømmes etter om de var militært hensiktsmessige.

Nazistene ville mobilisere Tyskland til krig, og samtidig skjule dette arbeidet så langt som mulig som arbeidsskapende program. Derfor er det vanskelig å gi nøyaktige oversikter over utgiftene til opprustning. Hele økonomien skulle bli en krigsøkonomi.

Selv da Tyskland dro seg ut av nedrustningsforhandlingene i Genève (14. oktober 1933) måtte Tyskland skjule den opprustinga som foregikk. I det minste til Rhinland var militarisert på nytt i mars 1936 var Tyskland svært sårbart. I 1935 kontrollerte staben for de økonomiske sidene ved krig ("Wehrwirtschaftsstab") alle arbeidsskapende prosjekt.

På grunn av at opprustningen ble forsøkt skjult ved å bli blandet inn i mange andre oppgaver eller utgitt som andre utgifter enn det de virkelig var, er det ikke mulig å ha nøyaktig oversikt over de militære utgiftene. Det er liten tvil om at Tyskland forberedte seg til krig fra 1936. I 1936 ble full sysselsetting oppnådd i Tyskland. Fram til 1936 hadde de militære utgiftene vært små sammenliknet med årene etter 1936. Harold James forteller om ulike anslag for hvor store de militære utgiftene var de enkelte årene. Han mener at de tallene som Schwerin Krosig presenterte i Nürnberg, og som Richard Overy har brukt, er de mest pålitelige, som et minimum. Fram til mars 1936 var det brukt minst 10,4 milliarder RM til opprustning, eller 5,2% av BNP i årene 1933-35, eller mer enn dobbelt så mye som på arbeidsskapende prosjekt. Dette var en svært viktig stimulans til økonomien. Dette betydde store ordrer til verkstedindustrien, og tillot at den kunne utvikle seg.

I motsetning til dette ga de kostbare veiprosjektene få bestillinger til de etablerte verkstedbedriftene, men medførte betydelig problem med arbeiderne. De som bygde de nye autobahnene måtte ofte flytte over lange avstander, bodde dårlig og ble gjerne dårlig behandlet. De hadde svært dårlige lønninger, mindre enn ufaglærte kvinner i tekstilindustrien, som hadde de dårligste lønningene i industrien. I tillegg måtte de av denne elendige lønna betale kost og losji der de bodde mens arbeidet foregikk. Dette førte til misnøye og uro.

Våpenproduksjonen med høge lønninger som foregikk i rene og nye fabrikkbygninger i nærheten av de store befolkningssentrene skapte ikke problem av dette slaget. De fleste bestillingene til rustningsindustrien gikk til gamle og store bedrifter. Dette var delvis en arv etter Versaillestraktaten som fastsatte at bare få tyske bedrifter (tretten stykker) hadde lov til å produsere våpen og ammunisjon. Men i siste del av 1920-tallet ble det bygd ulovlige fabrikker for våpenproduksjon. Likevel fortsatte våpnene stort sett å komme fra et ganske lite antall store bedrifter langt inn i siste del av 1930-tallet.

Man var bekymret for hva som kunne hende når opprustningen var slutt og det ble sendt færre bestillinger på våpen til industrien. Dersom det var bygd mange fabrikker som hadde produsert våpen i så kort tid at fabrikkene ikke var betalte ned ville det kunne komme en bølge konkurser, og det var uønsket. Det kunne være bedre å la opprustinga gå litt mer langsomt og bruke våpen fra et mindre antall fabrikker.

Det ble strid om hvordan opprustinga skulle foregå. Den 18. oktober 1935 avskaffet krigsminister Werner Blomberg alle restriksjoner på utgifter til opprustning. Det oppstod redsel for underskudd og inflasjon. I november kom det et brev fra industrien der den uttrykte denne redselen og bad om at statens utgifter til opprustning, sysselsettingsprogram og bygging av autobahner ble redusert. Schacht skjerpet krisen gjennom en tale han holdt til Wehrmachtsakademie. Der angrep han overdrevne krav om flytting av tysk industri til antatt tryggere områder lenger fra grensene, og hevdet at Tyskland aldri kunne ha en selvforsyningsøkonomi. For å kunne fortsette opprustinga måtte Tyskland finne eksportmarkeder for våpen i Sørøst-Europa og i Latin-Amerika, blant annet siden våpenproduksjonen krevde store mengde råvarer fra utlandet, som måtte betales.

Hvilke muligheter hadde Tyskland til å ha en konkurransedyktig industri?

Nazistenes handelspolitikk

Uenighetene om økonomisk politikk fra 1933 til 1936 kom til uttrykk i debatt om handelspolitikk. Før maktovertakelsen hadde ikke Hitler sagt klart og tydelig om han ville arbeide for å øke den internasjonale handelen, eller om han ville gå inn for selvforsyning (autarki). Når den økonomiske aktiviteten i Tyskland økte ville det bli større etterspørsel etter utenlandske råvarer, som industrien var svært avhengig av. Men det var vanskelig å øke eksporten for å betale økt import, og omtrent umulig å ta opp lån. Men den minst viktige importen kunne begrenses.

Allerede i 1931 hadde man bestemt seg for dette. Den store kapitalflukten fra Tyskland ga mulighet til å innføre valutakontroll for å kontrollere importen. Den 15. juli, like etter bankrisen, ble vekslingskursen for mark på børsen i Berlin ved lov gjort bindende i hele Tyskland. En forordning fra 1. august krevde at all utenlandsk valuta ble registrert og innførte skatt på utenlandsreiser. I en tilleggsforordning av 1. august ble valutakontrollen utvidet til å dekke utenrikshandelen. Det ble satt opp importlister som tillot at det ble diskriminert mot unødvendig luksus. Det ble opprettet tre kategorier for utenlandske varer:

  1. Vesentlige ting: Tildeles utenlandsk valuta uten restriksjoner.
  2. Nødvendig i en viss utstrekning: Tildeles opp til 10.000 RM.
  3. Unødvendige ting: Tildeles ikke.

Et slikt enkelt skjema ble til slutt svært komplisert. For å unngå mottiltak på grunn av diskriminerende handelspraksis holdt Tyskland listen hemmelig for importørene. Importørene ble nødt til å gjette hva som kunne importeres, og hvor mye. Og importørene klaget bittert over det nye og for dem uforståelige systemet. Handelskammeret i Stettin undret på hvorfor det ikke lenger fikk importere salt sild. Systemet ble så vanskelig at det knapt kunne gjennomføres. Den 1. oktober 1931 ble valuta heller tildelt ut fra hvor mye som var brukt forrige år. I november ble 75% av forrige års sum tillatt brukt, og i mars 1932 var dette redusert til bare 35%, og i mai ble dette økt til 50%, og til februar 1934 ble den holdt på dette nivået.

Den britiske devalueringen av pundet ble opplevd som et sjokk av den tyske industrien som konkurrerte med britisk industri. Men frykten for inflasjon og finansiell ustabilitet var så stor i Tyskland at man ikke ville foreta endringer som kunne sette den skjøre balansen som fantes i fare. En tysk devaluering kunne bare komme på tale etter ytterligere stabilisering av tyske finanser og det tyske finansvesenet.

I mellomtida, for å kompensere tyske eksportører for de vanskelighetene de møtte på grunn av devalueringa av pundet, ble et ganske komplisert system av eksportsubsidier innført. Systemet ble utviklet i 1931 og 1932. Nøkkelelementet var lave priser på tyske obligasjoner utenlands. Etter valget i september 1930, og spesielt etter bankkrisen, hadde tyske langsiktige lån falt til svært lave noteringer. I mai 1932 ga sveitsiske obligasjoner effektivt 5,27% avkastning, men der det var politisk risiko var risikopremien svært høy. Østerrikske obligasjoner ga ei avkastning på 19,86% og tyske obligasjoner ga ei avkastning på hele 26,12 prosent, og ungarske på utrolige 41,1 prosent. Den gjennomsnittlige prisen for tyske obligasjoner utenlands var i 1932 38,7 (den laveste prisen var i desember 1931: 28,6). Tyske bedrifter kunne renske opp sine balanser og redusere framtidige utgifter ved å kjøpe tilbake disse obligasjonene til lave noteringer, men dette krevde utenlandsk valuta. Staten ga tillatelse til å bruke valuta som stammet fra gevinst på eksport klassifisert som "forøkt" til å kjøpe obligasjoner tilbake. Slik eksport var eksport som ikke ville ha forekommet uten subsidier på grunn av utenlandsk konkurranse. I 1933 var mange nok obligasjoner kjøpt tilbake til å gjøre en alminnelig subsidie på 6,5% av verdien av tysk eksport mulig. Men siden det ikke ble gitt tillatelse for all eksport, men bare til de eksportørene som handlet i konkurranseutsatte og elastiske markeder, var en høgere subsidierate, mellom 9 og 12 prosent, mulig. På denne måten prøvde Tyskland å gjøre opp for den britiske devalueringa og samtidig nominelt holde seg til gullstandarden, selv om slutten på fri veksling av valuta betydde slutten på systemet med gullstandarden som man hadde forstått den.

Frosset valuta og eksportsubsidier var noe Det Tredje Riket arvet, og ikke noe det selv fant opp. De utenlandske noteringene på tyske obligasjoner varierte. I januar 1934 hadde de steget til 56,99, og det gjorde det mindre interessant å kjøpe dem tilbake. Det ble utviklet andre måter å subsidiere eksport på.

Eksportsubsidier ble brukt for å hjelpe mindre bedrifter inn på eksportmarkedene, mens bedrifter som på egen hand produserte for eksport og oppnådde god lønnsomhet mistet eksportsubsidiene. Denne typen eksportsubsidier ble upopulære hos de store konsernene som ikke fikk nyte godt av disse eksportsubsidiene. I august var følgende store bedrifter utelukket fra en del eksportsubsidier: Carl Zeiss Jena, IG Farben Industrie AG, Daimler Benz AG og Humboldt-Deutz-motoren.

Eksportsubsidiene forhindret ikke at det oppstod betalingsbalanseproblem. I 1934 og 1935 førte det økonomiske oppsvinget i verden og i Tyskland til press på handelspolitikken. Tyske bedrifter ble mindre interessert i å eksportere siden det innenlandske markedet ble mer interessant. Eksportsubsidiene var ikke tilstrekkelige til å få mindre bedrifter til å være interessert i å eksportere. Og importen økte. Og importen av råvarer ble kostbarere siden den økte økonomiske aktiviteten økte etterspørselen etter råvarer. Dette førte til at reservene av gull og valuta i Riksbanken ble betydelig redusert. I desember 1933 hadde reservene fortsatt vært 395 millioner RM. I juni 1934 hadde de falt under hundre millioner RM. Det ble nødvendig å regulere handelen. De valutakvotene for import som var opprettet i 1931 ble satt ned til fem prosent. En valutaforordning forbød import av ull og dyrehår. Dette ble fulgt opp av staten ved at den grep inn for å begrense tekstilproduksjonen og produksjonen av klær og slik forbruket av råvarer. I juli 1934 ble arbeidstida redusert i tekstilindustrien, og det ble forbudt å bygge nye fabrikker for produksjon av tekstiler og klær. Råvareimporten ble i sin helhet regulert av et nytt administrativt apparat, og i september var overgangen i handelspolitikken fullført med en ny plan som opprettet 25 overvåkingssentra som var ansvarlige for fordeling av valuta til import.

Valuta ble tildelt bare i den utstrekning den var tilgjengelig i bestemte fremmede valutaer for alle formål med unntak for de aller mest nødvendige. Som følge av dette ble vekslingsforholdet mellom mark og andre valutaer ulikt. Den tyske handelen med Sørøst-Europa og Sør Amerika økte etter hvert som Tyskland ble en viktig kunde, og små land bygde opp tilgodehavender overfor Tyskland. Dette var områder av verden som Tyskland kunne ha en negativ handelsbalanse overfor. I noen stater, som Jugoslavia og Romania, ble verdien av de blokkerte markkontoene tillatt å tape verdi. Og dermed ble det skapt tilskyndelse til å kjøpe mer fra Tyskland. Jugoslaviske og romanske importører var ikke alltid fri til å disponere over sine blokkerte kontoer som de selv ønsket. Tyske bedrifter var nølende til å selge varer til dem som det var sterk etterspørsel etter i Tyskland, og tilbød varer som det var mindre etterspørsel etter i Tyskland. Det kunne være lite nyttige varer.

Der tyske eksportører ikke hadde slike fordeler fortsatte ordningene med eksportsubsidier å være gjeldende. Fra våren 1935 ble den finansiert av en spesiell avgift på hele den tyske industrien. Omkring 60% av tysk eksport fikk en eller annen form for subsidie etter dette som kompensasjon for vedlikeholdet av marken med den gamle paritet mot stabile valutaer der det ikke fantes noen clearing avtale. Men det ble mange klager: de blokkerte kontoene og gjenkjøpte obligasjoner etc. krevde et svært byråkrati både hos staten og hos eksportørene. Nødvendigheten av å ha et svært byråkrati kom de store konsernene til gode, for de hadde bedre råd til å holde seg med store byråkrati enn mindre bedrifter.

Tyskland valgte et komplisert system med valutareguleringer og importregulering og eksportsubsidier framfor devaluering.

Tysklands gjeld

Harold James skriver at i likhet med beretningen om de skjulte eksportsubsidiene som var knyttet til skjult importkontroll, begynte beretningen om instrumentaliseringen av Tysklands store utenlandsgjeld med kredittkrisen i 1931. Gustav Stresemann hadde vært klar over at Tysklands store utenlandsgjeld kunne en dag bli argument mot krigserstatningene. Sommeren 1931 kom den dagen. Store mengder utenlandsk valuta ble stengt inne i Tyskland gjennom valutakontroll og ved frivillige overenskomster. Disse summene kunne bare gradvis bli vunnet tilbake selv under de beste forhold, og dersom Tyskland måtte fortsette å betale krigserstatninger kunne de være tapt for alltid.

I løpet av de tidlige månedene av 1932 prøvde Tyskland å isolere Frankrike ved å spille på engelsk og amerikansk usikkerhet om Tysklands gjeld til dem. Ved begynnelsen av 1932 var det to store hindringer for at spørsmålet om krigserstatningene kunne avgjøres for godt. For det første ville Frankrike og Belgia ha mer fra Tyskland enn de selv skulle betale som krigsgjeld til England og USA. Og for det andre syntes ikke USA å være sympatisk innstilt overfor tanken om å slette eller redusere betydelig all krigsgjeld. Men dersom USA ikke gikk med på dette hadde ikke Frankrike og England råd til å være generøse overfor Tyskland. USA hadde ingen krav på krigserstatninger fra Tyskland og nektet derfor å delta i konferansen om krigserstatningene i Lausanne i 1932. Da konferansen i Lausanne nærmet seg slutten var man kommet fram til en forståelse om at avtalen man var i ferd med å komme fram til ikke skulle bli ratifisert før USA hadde revidert tilbakebetalingsplanen for krigsgjeld. En slik revisjon kunne bare komme på tale etter presidentvalget i november. Men i Europa fikk man inntrykk av at dette da ville skje, selv om ingenting ble sagt.

I Sørstatene og i Midtvesten var det sterke farmerinteresser som var sterkt mot at USA skulle gjøre krigsgjelda lettere å bære. Og president Hoover var skeptisk til å redusere den europeiske krigsgjelda til USA. Men det amerikanske Utenriksdepartementet mente at det var nødvendig, og det mente også bankene.

Britisk politikk ble påvirket av finansielle interesser som ønsket at krigserstatningene og krigsgjelden ble strøket. Ved begynnelsen av 1932 trodde det britiske finansdepartementet og Bank of England at den gunstigste løsning som kunne bli oppnådd i Lausanne var en forlengelse av Hoovers moratorium (betalingsutsettelse for krigsgjeld og krigserstatningene) på fem år. Tyskland mente at dette var av liten nytte siden dette ikke ville fjerne den usikkerheten som verdensøkonomien led under. I 1932 begynte de tyske valutareservene å falle. Fra slutten av juli 1931 og fram til møtet i Lausanne mistet Tyskland 40% av sine reserver. Britiske finansinteresser presset nå på for en mer radikal løsning, kansellering av krigserstatningene med bare en symbolsk siste betaling. De ga beskjed om at Tyskland ikke var i stand til å betale mer, men kanskje ville bli nødt til å innføre en fullt ut statlig regulert utenriksøkonomi.

Under konferansen ble det hevdet fra Tyskland, som så mange ganger tidligere, at den tyske økonomien ikke var stabil og at det derfor var fare for at svært radikale krefter overtok i landet. Tyskland trengte derfor all mulig hjelp for å sikre landets framtid, og krigserstatningene virket destabiliserende, og burde avskaffes. Nytt var det at disse synspunktene ble støttet av Storbritannia og også framsatt av Storbritannia. Den britiske statsministeren Ramsay MacDonald la press på Frankrike for å få Frankrike til å oppgi motstanden mot at krigserstatningene ble fjernet. Han la opp til en stram tidsplan, og dersom Frankrike ikke var fleksibel truet konferansen med å bryte sammen. MacDonald holdt seg til denne linjen, selv om han ble frastøtt da han møtte den tyske delegasjonen under Papen, som han fant uryddig, følelsespreget, dum og forvirret. MacDonald la vekt på at han ville ha en løsning basert på økonomisk rasjonalitet.

Tyskland ville på enhver måte prøve å få Frankrike med på forslaget til Storbritannia. Franske kreditorer var villig til å avskrive deler av den tyske gjelda til Frankrike dersom de fikk prioritert og rask tilbakebetaling gjennom økt tysk eksport til Frankrike. At Tyskland skulle betale gjeld til Frankrike i naturalia hadde inngått i planer om krigserstatningene helt siden 1919. Og dersom Tyskland ikke fikk en løsning som landet var fornøyd med, fortalte Papen, ville Tyskland devaluere marken og sluttet seg til en anti-fransk sterlingblokk.

Denne kombinasjonen av strategier, en rettet mot anglosakserne og en mot Frankrike, var vellykket for Tyskland. En siste betaling på tre milliarder RM i obligasjoner som ga fem prosent rente skulle deponeres hos BIS (Bank for International Settlements) i Basel. Disse obligasjonene skulle bli gjort klare for utstedelse av Tyskland snarest. Dersom Lausanne obligasjonene ikke ble utstedt skulle de ødelegges femten år etter ratifiseringen av Lausanne. Og da avtalen aldri ble ratifisert siden USA nektet å gi gjeldslettelse til sine allierte fra krigen, ble obligasjonene brent i 1948.

Franske kommentatorer i 1931 og 1932 hevdet ofte at Tyskland fjernet del etter del av det sikkerhetssystemet som var skapt i Versailles. Det neste steget etter at det var slutt på krigserstatningene ville bli å trekke seg bort fra den kommersielle gjelda som gjenstod etter at de seks milliarder RM i kortsiktige kreditter var frosset under Stillstandsavtalen (først i september 1931 for seks måneder, så for et år i den tyske kredittavtalen fra 1932, som deretter ble fornyet hvert år). De britiske og amerikanske kreditorene fjernet selv den første delen da pundet i september 1931 og dollaren i april 1933 forlot gullstandarden. Tysk gjeld uttrykt i gullmark ble umiddelbart redusert. Fra februar og september 1933 ble tysk gjeld redusert fra 19,0 milliarder RM til 14,8 milliarder RM. 3,2 milliarder av denne reduksjonen skyldtes valutabevegelsene. Verdien av kredittene som ble opprettholdt under Stillstandsavtalen, og av langsiktige lån, hadde falt med mer enn en fjerdedel.

Tysklands utenlandsgjeld 1931-1939 i milliarder RM
-Juli 1931Nov. 1931Feb. 1932 Sept. 1932Feb. 1933Sept. 1933Feb. 1934Feb. 1935Feb. 1936Feb. 1937 Feb. 1938
Stillstandskreditt6,35,45,04,34,13,02,62,11,72,11,0
Annen kortsiktig kreditt6,85,25,15,04,64,44,14,64,64,24,0
Langsiktig kreditt10,710,710,510,210,37,47,26,46,15,44,9
Totalt23,821,320,619,519,014,813,913,112,410,89,9
(Kilde: Tabell XXXIX)

Schacht var bestemt på å dra fordel av det internasjonale finansielle anarkiet som fulgte etter den uventede beslutningen om dollaren og den feilslåtte London konferansen om verdensøkonomien. Hans første skritt i Riksbanken var å betale samlet den nødskreditten fra sentralbankene som opprinnelige var gitt til Tyskland i krisen i juni 1931. Også annen gjeld ble redusert på ulike måter.

Den delvise blokkeringen av overføringer av nedbetaling av gjeld fra 1933 åpnet vei for spesielle avtaler. I desember 1933 tillot Tyskland fullstendig betaling av frosne nederlandske og sveitsiske verdier til gjengjeld for økt tysk eksport. Den fjerde juli oppnådde Tyskland en spesiell avtale med Storbritannia. Men USA, som ikke tok mot tysk eksport i noen betydelig utstrekning, fikk ingen slik avtale med Tyskland. En annen grunn til at Storbritannia fikk en avtale som medførte tilbakebetaling av tysk gjeld, men at USA ikke fikk en slik avtale, var at Tyskland trodde at finansinteressene hadde større politisk innflytelse i Storbritannia enn i USA, og at det derfor var viktigere å tilfredsstille de britiske finansinteressene enn de amerikanske finansinteressene.

En grunn til denne tyske politikken var at Tyskland ville splitte andre land for ikke å stå overfor en samlet front utenlands. Politiske saker, som rustningsspørsmål, kunne samle de andre vestmaktene mot Tyskland, men økonomiske spørsmål hadde motsatt virkning. Det var utenriksminister Neurath heller enn Schacht som innledet politikken med å inngå spesialavtaler med utvalgte land, som Storbritannia, Nederland og Sveits.

Tyskland betalte regelmessig av på sin stillstandskreditt til Storbritannia helt til Hitler startet krigen. Mens Tyskland kjørte ned stillstandskreditten sin i Frankrike, Sveits og USA vedlikeholdt Tyskland den stillstandskreditten Tyskland hadde i Storbritannia. I oktober 1931 var 28% av stillstandskreditten britisk, men i september 1937 var 52% av kreditten britisk, og i februar 1939 56%. Ved utbruddet av krigen var £34 millioner utestående, først i oktober 1961 var dette nedbetalt.

Sommeren 1934 erklærte Tyskland etter krav fra Schacht at Tyskland ikke kunne betale gjenstående krigserstatningslån fra 1924 og 1930. Dette ville Storbritannia reagere mot ved å kreve clearingshandel med Tyskland. Men da Tyskland gikk med på å fortsette å betale andre forpliktelser til Storbritannia var Storbritannia fornøyd med dette. Tyskland betalte gjeld til den britiske finansnæringen, men var lite villig til å betale gjeld til britisk industri, og industrien fikk, i motsetning til finansnæringen, ingen hjelp fra staten for å drive inn gjeld fra Tyskland. Dette bekreftet det tyske synet om at i Storbritannia var finansnæringen den toneangivende part som en måtte holde seg inne med for å stå på god for med Storbritannia. Resten av det britiske samfunnet betydde mindre, trodde man. Dessuten trodde Schacht at han var en god venn av den engelske sentralbanksjefen Normann, og at han hadde betydelig innflytelse over ham.

Etter at den nye planen ble innført var det et oppsving i handelen mellom Tyskland og Storbritannia. Denne veksten i handelen ble gjort mulig av Bank of England som finansierte eksportforretninger. Bank of England handlet på samme måte som de sentralbankene i Sørøst-Europa som kjøpte tyske krav og slik finansierte økende handel med Tyskland.

Om Sveits mente tyskerne at den virkelige makten lå hos bankene, og dersom man greide å holde seg inn med bankene så stod man på god for med Sveits. Derfor la Tyskland vekt på å tilfredsstille de sveitsiske stillstandskreditorene. Og til å begynne med ble også de langsiktige kreditorene godt behandlet. Men andre stater mislikte at Sveits ble favorisert. Og verdien av den tyske eksporten ble redusert samtidig som importen økte. Fra mai 1924 ble de langsiktige obligasjonene som var eid av sveitsere nedprioritert, og eierne av dem fikk stadig mindre penger. Obligasjonseierne fikk ikke de pengene de skulle ha, men kunne få nye obligasjoner. Og de kunne få kuponger som de kunne bruke til å betale hotellopphold med. Slik vek Tyskland unna å betale den langsiktige obligasjonsgjelda si. Obligasjonseierne klaget, men kunne ikke gjøre noe.

Det var sveitsiske banker som utarbeidet disse planene og satte dem i verk. De var redde for å miste betalinga for stillstandsgjelda og også for at sveitsiske innskudd på 800-900 millioner sveitserfranc som var plassert i Tyskland skulle bli konfiskert. Sveitsiske banker hadde reinvestert en stor del av den tyske kapitalflukten til Sveits, og var sårbare for tysk press.

I USA var det banker som hadde det meste av den kortsiktige gjelda til Tyskland. De brydde seg lite om de langsiktige kreditorene som satt med tyske obligasjoner. Men etter 1932 hadde de amerikanske bankene mindre innflytelse enn bankene i Storbritannia. Og Roosevelt, som ble president i mars 1933, var svært skeptisk, nærmest fiendtlig, overfor bankierene på Wall Street.

Roosevelt utnevnte William Dodd til ambassadør i Berlin. Dodd trodde at finansmennene i New York var svindlere, og at de hadde skaffet seg uhørte profitter på lånene som de hadde formidlet til Tyskland.

Tyskland kom til å mene at de ikke trengte å bry seg om Wall Street. Tyskland hadde ikke håp om nye lån, og den politiske innflytelsen til Wall Street syntes å være liten. Likevel var handelsforbindelsene mellom Tyskland og USA gode i 2-3 år etter 1933. Amerikanerne begynte å forandre holdning til Tyskland sent i 1934. Den amerikanske presidentens spesialrådgiver George Peek utformet et program for å selge mer av amerikanske landbruksvarer utenlands. Mellom USA og Tyskland skulle det byttes bomull mot tysk vin og øl. Schacht oppmuntret programmet siden det var mangel på fiber i Tyskland. Tyskland ville behandle amerikanske eksportører mildt mens de finansielle interessene skulle ofres.

Men denne planen brøt sammen. Det amerikanske Utenriksdepartementet var mistenksomt overfor planen og overfor Schacht. Utenriksminister Cordell Hull intervenerte for å stoppe planen. Han kom med en liste med klager over tysk framgangsmåte. Tyskerne diskriminerte mot de amerikanske kreditorene ved betaling av obligasjonsgjelda, mot amerikansk handel ved hjelp av kvoter, og de hadde i alminnelighet uvennlige synspunkt, og det var derfor ikke tida for å hjelpe dem og gi dem mer kreditt, skrev Hull.

Det var mange som hadde innflytelse i amerikansk politikk, og det var ikke mulig å vite på forhånd hvem som ville avgjøre enhver sak. Derfor var det mye vanskeligere å manipulere USA enn Storbritannia.

Innovasjon og konservatisme i det økonomiske oppsvinget

Mellom 1934 og 1936 måtte det tas mange avgjørelser om ulike økonomiske spørsmål. Dette førte til skarpe konflikter og debatter i det nazistiske hierarkiet. Før avgjørelsene var tatt var det tydelig kontinuitet med Weimar, og i de tidlige fasene var det lite som var spesielt nazistisk med den tyske økonomien. Det var både økonomiske og politiske grunner for denne begrensning av de nazistiske avgjørelsene.

Det økonomiske oppsvinget som man så begynnelse på i 1932 til 1934 virket på mange måter som en tilbakevending til Weimar. Spesielt var økningen av forbruket markert, tekstilproduksjon kom høgere enn i 1928 i flere måneder i første halvdel av 1934, og forbruket av kaffe, tobakk og sjokolade var høgere. Det ble også produsert betydelig flere biler og solgt mer av oljeprodukter. Denne økningen av konsumet skyldtes delvis at deflasjonen tok slutt og delvis at flere mennesker kom i arbeid.

Oppsvinget til produsentvareindustriene kom langsommere og entreprenørene var pessimistiske gjennom lengre tid. Maskinverktøyproduksjonen ble først større enn i 1928 i første halvdel av 1935. Investeringer i transportsektoren brukte også lang tid på å ta seg opp. I 1936 ble det fortsatt investert mindre penger i transport enn i 1928. Sysselsettinga i bygg- og anleggsbransjen ble først like stor som den hadde vært sommeren 1929 i 1935. Spesielt tok boligbygginga seg langsomt opp, til tross for store offentlige subsidier - 1929 nivået for nye leiligheter ble først nådd i 1935.

Den virkelig store økninga ble klassifisert som investeringer i offentlig administrasjon. I 1928 hadde dette vært 19,3% av de tyske investeringene, og i 1934 var det 35,7%. Disse tallene viser til det antallet arbeidsplasser som ble opprettet i det nazistiske byråkratiet i staten og partiet. Det nazistiske oppsvinget medførte i utgangspunktet en økning av sysselsettinga i offentlig sektor.

Harold James sammenlikner oppsvinget fra 1933 med oppsvinget i Weimarrepublikkens "gyldne år", som også medførte vekst i offentlig sektor. Det var også andre likheter, som økt konsum, bevarelse av en ganske statisk balanse i Tysklands industrielle struktur, og betalingsbalanseproblem.

Det som var spesielt med den nazistiske forvaltninga av økonomien var ikke oppsvinget i økonomien, men den politiske reaksjon som kom da oppsvinget ble vanskelig å føre videre.

Konumentboomen ble kontrollert av importrestriksjoner heller enn av prismekanismen. Tekstilene ble dårligere og ble bestående av en større del syntetiske fibre, og de ble mindre etterspurte. Oppsvinget i det private konsumet ble sterkt begrenset i 1934, og den økonomiske utviklinga videre ble konsentrert om investeringsvareindustriene. De ble vitale for utviklinga av økonomien i det Tredje Riket.

En annen stor forskjell fra Weimar var begrensningen av lønnskravene. Brünings nødsforordning fra desember 1931 ga en modell for å skjære gjennom de kompliserte konfliktene om lønnskontrakter. Lønningene ble låst fast fra 1932, og dette skyldtes blant annet at det ikke lenger forekom lønnsforhandlinger. Da økonomien begynte å vokse falt lønningene som andel av nasjonalinntekta.

Resultatet av dette var at det foregikk en overføring av ressurser til bedriftene som kunne brukes til nye investeringer. Selvfinansieringen ble videre oppmuntret ved at utbyttebetaling ble begrenset til seks prosent. Utbytterestriksjonene svekket børsen som kapitalkilde, og kapitalmarkedet ble i stor grad reservert for offentlige obligasjoner.

Selv om rentene falt tok det lang tid før bankene begynte å låne til industrien i større utstrekning, og utlånene til industrien økte først etter 1936. 1935-36 var et vendepunkt i kapitalmarkedet. Etter april 1935 ble rentene for langsiktige lån satt ned. I 1935 ble obligasjoner fra kredittinstitusjoner med en kupong på seks prosent eller mer omgjort til 4,5%. Denne operasjonen var vellykket i det prisen på obligasjonen nesten ikke ble forandret, og det ble mulig for industrien å gjøre om sine lån på liknende måte, og til å låne til lavere rente. Fra 1935-36 ble større summer tilgjengelige på lånemarkedet på grunn av tvangssparing - redusert kvalitet på varer og priskontroll førte til økt sparing. Det meste av denne økte sparingen gikk gjennom sparebankene og videre til staten.

Tidlig i 1934 ga staten garantier for utvikling av syntetiske tekstiler, petroleumsprodukter, kjemikalier og for innenlandske jernmalmforekomster. Statlige investeringsmidler ble viktigere som ledd i Fireårsplanen etter 1936. Men det meste av industriell finans var selvfinansierende.

Men det kom ingen teknologisk revolusjon som Hitler noen ganger synes å ha drømt om. Den nazistiske politikken fikk problem etter 1934/5. Priskontroll og stagnerende lønninger førte til at kvaliteten på konsumentvarer ble stadig dårligere. Den dårligere kvaliteten på tekstiler var spesielt tydelig. Harold James skriver at dersom det ikke hadde kommet noen krig kan det se ut som om det nazistiske samfunnet ville ha blitt et samfunn med svært lave lønninger, høg sparerate, og svært dårlig kvalitet på de varene som ble produsert. Disse trekkene ved en lavlønnsøkonomi ville ha satt Tysklands posisjon i fare på de internasjonale eksportmarkedene like sikkert som kombinasjonen av en valuta låst fast til gullstandarden og med økende lønninger gjorde i slutten av 1920-årene. I denne situasjonen var økende offentlige utgifter økonomisk nødvendige.

*************************************

Harold James avslutter med å skrive at denne begrensede analysen av oppsvinget (full sysselsetting som følge av fallende lønnsutgifter, men liten omstrukturering) antyder, i likhet med studien av Weimarøkonomien, at det var en strukturell krisen i mellomkrigstida. Dette skyldtes delvis sjokket for økonomien under krigen i 1914-18. Men krisen var også en arv fra perioden med rask økonomisk vekst som fra 1850 til 1914 hadde gjort Tyskland om fra et fattig område til en av verdens ledende og mektigste økonomier. I løpet av denne prosessen økte statens andel av nasjonalproduktet, og jordbruket begynte å kreve beskyttelse. Bankene, som hadde vært en mektig motor i utviklinga av økonomien, ble mer konservative. De mektige industrielle strukturene som var blitt utviklet, kartellene og trustene og storkonsernene, ble mer tilbakeholdene og mindre innovative. Fagbevegelsen ble sterkere. Tyskland begynte å bli en gammel økonomi der det skjedde liten utvikling av helt nye økonomiske virksomheter og produkt og produksjonsmåter. I Weimar virket denne lave veksten og forsteiningen som en begrensning for regjeringas handlinger, selv om regjeringa også selv hadde ansvar for dette.

Den lave veksten i Weimar-Tyskland førte til fordelingskonflikter. Disse ødela først interessegruppene, og så selve demokratiet. Først så det ut som om nazistaten kunne undertrykke disse fordelingskonfliktene, men de kom tilbake som sammenstøt innenfor nazipartiet. I 1934, 1936 og på nytt i 1943/4 førte økonomiske spenninger til politiske omveltninger. Nazistene løste bare et problem, arbeidsledigheten. Vi skal være skeptiske overfor andre nazistiske påstander. Kontrollerte priser, dårligere kvalitet, og kunstige valutakurser førte til at offentliggjorte tall om økning av nasjonalinntekten i løpet av 1930-tallet er villedende høge. Det Tredje Riket var ute av stand til å ta seg av de strukturelle problemene i den tilstivnede industrien. Bare den fullstendige ødeleggelsen i og etter 1945 av institusjonene og de sosiale vanene som hadde produsert lavvekst samfunnet gjorde det mulig med mer rasjonelle kombinasjoner av arbeid og kapital som produserte raskere utvikling, og på denne måten fant en vei ut av fordelingskonfliktene.

Under det nazistiske diktaturet stod en svært intervensjonistisk stat overfor påkjenninger og politiske forstyrrelser etter hvert som den intervensjonistiske mekanismen gikk galt og forventningene rundt de intervensjonistiske løftene ble skuffet. Tragedien til denne historien om intervensjonisme var at hvert sammenbrudd førte til enda mer intervensjonisme, avslutter Harold James med å skrive.


Lenker:
Tysklands økonomi 1924-36
Forside


Kilde for dette kapitlet er: