Industriell mobilisering 1940-45.

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:
Jeremy Noakes: "Nazism 1919-1945 - Volume 4 - The German Homefront in World War II - A Documentary Reader".

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Forsøk på full mobilisering av økonomien for krig i 1939-1940
  3. Perioden med usammenhengende planlegging; juni 1940-november 1941
  4. Todt-Speer rasjonaliseringsprogrammet 1941-1942
  5. Arbeidsmobilisering 1939-1944
  6. Konsentrasjonsleirene mobiliseres
  7. Økonomisk sammenbrudd
  8. Tabeller:
    1. Indeks for tysk og utenlandsk rustningsproduksjon 1940-45
    2. Sammenlikning av rustningsproduksjonen til de krigførende maktene
    3. Fordeling av tysk og utenlandsk arbeidskraft
    4. Utvikling av fangebefolkninga i Buchenwald


Innledning

Jeg vil her, som i de andre tekstene som gir referat av den serien bøker om nazismen som Jeremy Noakes og G. Pridham har skrevet, nummerere de sitatene som jeg henter fra bøkene til Noakes og Pridham slik at sitatenes nummer i denne teksten er de samme som sitatene har fått i bøkene. Ved å kjøpe bøkene finner man hvilke primærkilder Noakes og Pridham har brukt.

Jeremy Noakes skriver at det mest slående trekket ved den tyske krigsøkonomien var den store forskjellen mellom produktiviteten i den tidlige fasen, der produksjonen per arbeider i våpenindustrien faktisk falt med 24%, og perioden 1942-44 der produksjonen av våpen økte svært sterkt til tross for økende vanskeligheter som ble skapt av luftangrep og mangel på arbeidskraft. Jeremy Noakes gjengir følgende tabeller som viser dette. Tabellene er dokument 1034.

Index for tysk rustningsproduksjon 1940-44 (100 = jan/feb 1942)
År Total produksjon Våpen Tanks Motorkjøretøy Fly Skip Ammunisjon
1940977936--11163
1941 98 106 81 - 97 110 102
1942 142 137 130 120 133 142 166
1943222234330138216182247
1944277348536110277157306

Sammenlikning av rustningsproduksjonen til de krigførende maktene (1944=100)
-1938193919401941194219431944
USA226114791100
Canada0262773102100
Storbritannia410345983100100
Sovjet1220305371100100
Tyskland62035355180100
Japan81016324972100

Tidligere trodde mange historikere at denne forskjellen i produksjon mellom de to periodene skyldtes at Tyskland fulgte ulike strategier i de to periodene, slik at Tyskland i den første fasen satset på en raskt seier ved å føre Blitzkrieg, og dette ville ikke kreve at Tyskland mobiliserte alle sine økonomiske og industrielle ressurser for å vinne krigen. Men som følge av tilbakeslagene i krigen mot Sovjet ble det klart at Tyskland stod overfor en langvarig krig som ville kreve full mobilisering av hele samfunnet og hele produksjonsapparatet for krigsformål. Derfor, mente man, at den sterke veksten i tysk rustningsproduksjon i 1942-43 først og fremst var resultat av at først da gikk myndighetene inn for å sette hele samfunnet på krigsfot.

Men nyere forskning viser at denne forståelsen ikke er riktig. Det er nå klart at selv om Hitler ønsket å utkjempe kortvarige kriger ville han forberede økonomien for langvarige kriger. Hitler fortalte de militære lederne den 23. mai 1939: "Alles væpnede styrker og/eller regjering må strebe etter en kort krig. Men regjeringa må også forberede for en krig av ti til femten års varighet". Med Fireårsplanen fra 1936 hadde Hitler siktet mot å ruste økonomien opp til krig i stor skala. Hitler så for seg at Tyskland ville bli involvert i en stor krig omkring 1943-45. I 1938-39 satte han i gang Lufvåpenplan 8 som skulle femdoble styrken til Luftwaffe og "Z planen" som skulle bygge en krigsflåte, og storstilt motorisering av hæren.

Da krigen brøt ut i september 1939 var disse planene, som konkurrerte med hverandre om Tysklands industrielle og økonomiske ressurser, i ferd med å bli gjennomført. Mobiliseringen av økonomien til krig gikk ikke glatt. Det nazistiske styret var preget av at mange større og mindre førere kjempet om makt. Dette preget også den økonomiske mobiliseringen til krigsformål. Det fantes ingen overordnet myndighet eller instans som koordinerte økonomiens krigsbestrebelser. Görings Fireårsplan hadde ansvar for å sette økonomien på krigsfot. Det Rikets forsvarsråd som hadde blitt opprettet i 1938 kom sjelden sammen. Hitler hadde ment at Göring var mannen som kunne drive gjennom den økonomiske mobiliseringen, men Göring var som leder for Luftwaffe involvert i de stridene om ressurser som foregikk mellom de tre våpengrenene, og stod ikke over denne striden på en slik måte at han var egnet til å koordinere ressurstildelingen.

Den økonomiske mobiliseringen var underlagt to myndigheter som kjempet om kontroll over den. Den ene var GBW/Økonomidepartementet under Walter Funk med sine distriktsøkonomikontor (Bezirkswirtschaftsämter), og Wehrmachts Økonomi- og Rustningskontor (Wirtschafts- und Rüstnungsamt=WiRüA) under general Georg Thomas med sine regionale Rustningsinspektorat og deres distriktsrustningskommandoer, som hadde oppsyn med rustningsfabrikkene. WiRüA stod overfor problemet å samordne og balansere kravene fra de tre våpengrenene, som alle kjempet voldsomt for å få tilgang til produksjonsressurser for å produsere de våpen de ønsket. Også innenfor Økonomidepartementet var det konkurrerende interesser, noen å ønsket å prioritere sivile formål høyere enn andre, blant disse var både partiet og propagandadepartementet som begge ønsket å være populære i befolkninga. Industrien stod altså overfor konkurrerende organisasjoner og konkurrerende krav, og fikk ikke entydige signal om hva myndighetene ventet. Industrien selv ønsket ikke å bli underlagt en statlig detaljkontroll som kunne føre til at industrien måtte omorganisere og måtte legge ut svært store midler i prosessen, spesielt på et tidspunkt der det var mulig at krigen ble kortvarig og at det dermed ikke oppstod noe stort og varig marked for våpen.

Jeremy Noakes skriver at historien om den tyske krigsøkonomien fra 1939 til 1942 vesentlig er historien om den gradvise framveksten av institusjonelle arrangement som sikret effektiv koordinering av konkurrerende krav på begrensede ressurser og tillot at prioriteringer kunne bli effektive. Det er også historien som hvordan Wehrmacht mistet innflytelse over industrien, og om hvordan industrien ble underlagt samordning og effektiviseringstiltak som ble planlagt og gjennomført på alle nivå av teknokrater og forretningsfolk som ble integrert i det nye administrative maskineriet, og om hvordan Tyskland ble styrt under Det Tredje Riket.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Til neste del:
Til forsida


Kilde for dette kapitlet er:
Jeremy Noakes: "Nazism 1919-1945 - Volume 4 - The German Homefront in World War II - A Documentary Reader".