Industriell mobilisering 1940-45.

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:
Jeremy Noakes: "Nazism 1919-1945 - Volume 4 - The German Homefront in World War II - A Documentary Reader".

Innholdsoversikt

  1. Forsøk på full mobilisering av økonomien for krig i 1939-1940
  2. Perioden med usammenhengende planlegging; juni 1940-november 1941
  3. Todt-Speer rasjonaliseringsprogrammet 1941-1942
  4. Arbeidsmobilisering 1939-1944
  5. Konsentrasjonsleirene mobiliseres
  6. Økonomisk sammenbrudd
  7. Tabeller:
    1. Fordeling av tysk og utenlandsk arbeidskraft
    2. Utvikling av fangebefolkninga i Buchenwald


Forsøk på full mobilisering av økonomien for krig i 1939-1940
(a) Krigsøkonomiforordningen av 4. september 1939

Den tredje september kom Hitler med Direktiv nummer 2 om gjennomføring av krigen, som forordnet at hele den tyske økonomien skulle settes på krigsfot. Neste dag kom krigsøkonomiforordningen. Myndighetene ville med den prøve å hindre at det foregikk lønnsglidning og samtidig øke skattene til de bedrestilte. (Denne forordningen er gjenngitt av Noakes som dokument 1035, men ikke tatt med her.) Der står det at det er straffbart å hamstre råvarer eller produkt som er av stor viktighet.

Om lønningene stod det at det ville bli innført maksimumsgrenser for lønn. Bonuser for overtidsarbeid og for arbeid på helligdager og for nattarbeid ville bli avskaffet.

Disse bestemmelsene førte til utbredt misnøye blant arbeiderne. Også fra ledende kretser i NSDAP kom det skarpe reaksjoner. Gauleiter i Saksen, Martin Mutschmann, skrev den andre oktober og ba om at bestemmelsene for å redusere lønningene ble fjernet, både siden bestemmelsene skapte stor misnøye og siden de hadde også andre uheldige virkninger. (Brevet fra Martin Mutschmann er gjengitt av Noakes som dokument 1036.)

Martin Mutschmann hadde foreslått at framfor å redusere lønnssatsene burde de fryses, og regjeringa besluttet å følge dette forslaget. Regjeringa vurderte også å trekke tilbake forbudet mot bonuser for nattarbeid og arbeid på helligdager. Arbeiderne hadde reagert på forbudet med å slutte å arbeide om natta og på helligdagene, og det ble nødvendig å innføre bonusene på nytt. Bonusene ble gjeninnført ved ei forordning fra 16. november 1939.

Myndighetene oppfattet det som et nederlag at de ble nødt til å gjeninnføre bonusene, og ville skjule at det var et nederlag. For å kompensere nederlaget ble den skatteøkning for de bedrestilte som var innført for inntekter over 2.400 RM utvidet til å gjelde for alle inntekter fra 1.800 RM. I en artikkel i Völkischer Beobacher den 20. november ble det forsøkt å skjule at gjeninnføringen av bonusene var et nederlag ved at det ble skrevet at bonusene ble gjeninnført siden det viste seg at krigen hadde vært så godt forberedt at det viste seg unødvendig å fjerne bonusene. Det ble skrevet at bonusene ble gjeninnført "ikke fordi ledelsen ga etter for deres krav, arbeidere, men fordi alt hadde blitt så godt forberedt at disse ofrene var unødvendige" (Dokument 1038).

(b) Ammunisjonskrisen og utnevnelsen av Fritz Todt som Riksammunisjonsminister den 23. mars 1940

Den økonomiske krigsmobiliseringen viste seg å være lite effektiv og i krigens første seks måneder oppstod det som ble kjent som "ammunisjonskrisen". Ved slutten av krigen mot Polen var de tyske ammunisjonslagrene i ferd med å gå tomme, og de ble betraktet som for små til krigen mot Vestmaktene. Og det så ut til at produksjonen av ammunisjon var for liten. Krisen skyldtes ikke mangel på ressurser, men at de tilgjengelige ressursene ikke ble mobilisert på en effektiv måte. Dette skyldtes igjen mangel på koordinering og strid mellom våpengrenene, og at industrien ikke var integrert i krigsøkonomien og at industrien ikke for fullt hadde gått inn for produksjon av krigsmateriell og at den ikke brukte rasjonelle masseproduksjonsteknikker.

General Thomas var ansvarlig for å koordinere den militære siden av den økonomiske mobiliseringen. Han var leder for Økonomi og rustningskontoret til Wehrmacht (WiRüA). I et møte om jern- og stålkvoter som foregikk den 21. oktober 1939 luftet han sin frustrasjon og sa at for øyeblikket foregikk det en alle mot alles krig i Tyskland der kravene fra de ulike våpengrenene var langt større enn produksjonskapasiteten, og det var ingen som hadde overordnet myndighet til å balansere krav og ressurser (Dokument 1039).

I et møte den 28. november 1939 sa Göring at Føreren hadde klaget til ham over at omleggingen til krigsøkonomi gikk for langsomt. Rustningsprosjektene var ikke skikkelig organisert. Det krevdes grundigere samarbeid mellom alle som var involvert i opprustningen. Industrien hadde ikke tatt inn over seg at Tyskland var i krig. Det var nødvendig med en tøff linje overfor industrien. Bedrifter som ikke var vitale måtte stenges, og deretter kunne de store rustningsbedriftene hyre dem inn som underleverandører (Dokument 1041).

Dagen etter møtet med Göring, den 29. november 1939, snakket general Thomas til hovedorganisasjonen for tysk industri, Rikets industrigruppe, for å overtale industrien til å konsentrere seg mer om krigsanstrengelsene. Her følger deler av det sitatet, som er et møtereferat som oppsummerer hva Thomas sa, og som er gjengitt som dokument 1042:

..........
Mine herrer, hva vi har gjort fram til nå har ikke representert en krigsøkonomi, men en overgangsøkonomi. Det er ikke opp til oss å undersøke grunnene til at dette skjedde. De er i første instans politiske og kan være forårsaket av det falske håpet til det tyske folket om at krigen ville være over til jul. Slik tok den økonomiske mobiliseringen som var planlagt ved utbruddet av krigen en helt annen kurs enn vi hadde forutsett. Spesielt oppga vi de grunnleggende prinsippene på grunn av frykt for arbeidsledighet. Slik ble det lagt liten vekt på direktiv nummer 22 fra Rikets myndighet for stål og jern. Produksjonsforbudene ble ikke handhevet; majoriteten av bedriftene fortsatte med sin fredstids produksjon; råmaterialene fortsatte i noen utstrekning å finne vei inn i produksjon som ikke var viktig for krigsanstrengelsene: hver bedriftsleder beholde sine fagarbeidere, alt i håp om umiddelbar fred. Jeg har observert den retningen som vår krigsøkonomien har tatt i atskillige veker, for den kunne ikke produsere et tilfredsstillende resultat for oss. For det første fikk ikke rustningsbedriftene den økning av fagarbeidere som var nødvendig for at de skulle kunne innføre et andre og tredje skift, slik at produksjonen av militært utstyr, og spesielt ammunisjon, er utilstrekkelig. Videre, overføringen av bedrifter til krigsproduksjon, framfor alt for underleverandører til rustningsbedriftene, har ikke foregått og har ikke blitt så energisk påskyndet som påkrevd. Industrien har derfor ikke greid å begynne å fullføre de enkelte programmene til våpengrenene på tilfredsstillende måte. Jeg så det derfor som min plikt å gjøre oppmerksom på dette på høyeste hold, og Føreren har nå gitt meg instruksjoner om at reorganisering av den tyske økonomien skal foregå med den størst mulige energi og at det skal bli gitt beskjed om å gjøre de mest kraftfulle anstrengelser.

.........
Restriksjoner og forbud må bli innført i mange produksjonssfærer som ikke er vitale for krigsanstrengelsene........

Ved å begrense ikke-vital produksjon skulle det bli mulig å frigjøre arbeidere til de væpnede styrker og å forbedre leveransene. Tilstrekkelig frigjort kapasitet vil også sette Wehrmacht i stand til å fordele sine ordrer og derved å bidra til en sunn og fornuftig spredning av ordrene. Resultatet av dette vil i sin tur være at arbeiderne vil forbli ansatt i sine heimdistrikt og at utskriving av arbeidere med alle sine sosialt og psykologisk skadelige virkninger bare trenger å forekomme i begrenset utstrekning......

Jeg ville like å referer til påbudet til feltmarskalk Göring om at det er forræderi mot fedrelandet å samle opp arbeidere der de ikke er nødvendige for å fullføre prosjekt som er vitale for krigføringa........

De følgende prinsippene er fundamentale:
(a) Den industrisektoren som allerede produsere våpen, krigsmateriell og ammunisjon i fredstid er ikke i posisjon til å makte kravene til Wehrmacht i krigstid.

(b) Den overordnede situasjonen krever at en utvidelse av disse bedriftene gjennom nybygg bare kan forekomme der det er absolutt nødvendig. All unødvendig bygging er misbruk av råmaterialer og folk.

(c) Alle muligheter må derfor bli utforsket for å legge om de delene av industrien som fram til nå ikke har vært involvert i rustningsproduksjon slik at de oppfyller sine nye oppgaver. Dette skulle bli gjort ved å gi disse fabrikkene ordrer enten på fullstendige produkter eller på deler eller delkontrakter. Jeg ser den eneste måten å oppnå denne reorientering på å være gjennom nært samarbeid mellom innkjøpsmyndighetene og de profesjonelle forretningsorganisasjonene og ved å involvere det personlige initiativ til de individuelle entreprenørene.

Mine herrer, vær så snill og fortell de medlemmene av deres økonomiske gruppe som er egnet til å legge om til krigsproduksjon at i løpet av kort tid vil de få sin forsyning av råvarer hensynsløst kuttet dersom de ikke lykkes i å legge om produksjonen til rustningsproduksjon........

3. Nå noen få ord om innsats av arbeidskraft. Arbeidsledighet, som ble fryktet av mange myndigheter ved krigsutbruddet, har vi ikke sett. For øyeblikket er det mangel på arbeidere......

Økonomi- og Rustningskontoret har prøvd å løse dette problemet [mangelen på arbeidskraft] ved å sikre seg et direktiv fra formannen for ministerrådet for rikets forsvar [Göring]. I følge dette direktivet skal alle arbeidere som ikke er påkrevd for presserende produksjon frigjøres fra sine fabrikker. Videre skal etterspørselen etter fagarbeidere holdes på et minimum.
Kilde: Dokument 1042.

Industrien var imidlertid ikke imponert av disse formaningen og advarslene siden den var plassert i en forvirrende situasjon med motstridende krav fra ulike myndigheter.

I et møte mellom general Thomas og industriledere tre veker senere, den 18. desember 1939, klaget industrilederne over at de var i en forvirrende og uoversiktlig situasjon der ingen hadde oversikt over den samlede tilgangen på råvarer og kunne ta avgjørelser om fordelingen av dem. Dette trengtes. For å utnytte industriens kapasitet var det nødvendig med jevn og langvarig utnyttelse av den slik at det ble mulig å foreta langsiktig planlegging, og dette krevde at ordretilgangen ble jevn. Det var nødvendig med en ledelse som kunne ordne dette.

Hitler var samtidig blitt mer og mer misfornøyd med størrelsen på ammunisjonsproduksjonen, som bare var en tredjedel av i 1917-18. Hitler ville ha ammunisjonsproduksjonen tredoblet. Hitler ønsket nå å konsentrere alle Tysklands ressurser for å skaffe de våpnene som var nødvendige for å sikre seier i 1940. Men Hitler visste ikke hvordan han skulle gå fram. Han ville ikke gi fullmakt til de militære til å samordne økonomien til full krigsproduksjon både fordi han trodde at de militære byråkratene ikke egnet seg til å gripe inn i industrien, og fordi han tvilte på at hærens overkommando (OKH) fullt ut ønsket krig. Hitler ønsket heller ikke å gi Görings Fireårsplan større fullmakter siden den hadde en tendens til å sette seg over industrien i en dirigerende rolle som ikke kommuniserte med industrilederne. Hitler var også uvillig til fullstendig å underordne den sivile sektoren av økonomien under de militære behovene fordi han var redd for at mangel på varer ville skape misnøye i befolkninga. Hitler ba Göring ta seg av dette, uten å gi Göring utvidede fullmakter, noe som ikke løste noe problem.

Den 26. februar 1940 bestemte Hitler seg for å utnevne Fritz Todt, som var en nær bekjent av Hitler og leder for NSDAPs kontor for teknologi og generalinspektør for hovedveinettet, til minister for opprustning og ammunisjon. Todt hadde en sterk stilling i partiet og var en teknisk ekspert og hadde et godt forhold til industrien. Hitler ville at Todt skulle involvere industrien sterkere i produksjonen av ammunisjon. Hitler undertegnet Todts utnevnelse den 17. mars 1940. Utnevnelsen av Todt var et tilbakeslag for WiRüA.

General Thomas kjente seg urettferdig behandlet. Det synes å framgå av notatene han gjorde til en tale som han holdt, og som er gjengitt av Noakes som dokument 1045. I notatene står det at han flere ganger hadde lagt fram planer for å øke produksjonen av ammunisjon, men hver gang hadde fått planene forkastet av ulike grunner, enten at de krevde for mye utenlandsk valuta til innkjøp av redskaper og råvarer, eller at økt ammunisjonsproduksjon var unødvendig. For eksempel hadde Thomas før krigen mot Polen gått inn for økt produksjon av ammunisjon, men fått planene avslått med den begrunnelsen at Polen ville bli raskt beseiret, og det fantes tilstrekkelig ammunisjon til det, og en krig mot Vestmaktene skulle man ikke bekymre seg om. Men plutselig oppdaget også Hitler og Göring at det kunne bli mangel på ammunisjon, som Thomas gjentatte ganger hadde advart mot. Og de ville ha et svært program som industrien ikke umiddelbart hadde kapasitet til å ta på seg.

En dag før jul foreslo Hitler å utnevne en ammunisjonsminister. Keitel gikk mot det. Industrien klaget over Wehrmacht og omvendt, og Hitler mente at begge gjorde for lite. Da Hitler utnevnte Todt var det for å sette en slavedriver over industrien.

Todt fikk ikke et utøvende organ under seg. Og han hadde mange rivaler rundt seg. Todt ville redusere de militære rolle i produksjonen av våpen og ammunisjon, og øke industriens forpliktelse overfor krigsproduksjonen. Todt innførte en nytt betalingssystem som tillot industrien større fortjeneste dersom den greide å kutte utgifter. Det andre tiltaket som Todt kom med var foreslått av Rikets industrigruppe og gikk ut på at han opprettet arbeidsgrupper på distriktsnivå der firma som var beskjeftiget med ammunisjonsproduksjon kunne møtes for å fordele ordrer til fabrikkene i distriktet. Formennene til de ulike arbeidsgruppene i et militærdistrikt dannet en "ammunisjons (senere rustnings) komite", og formennene for ammunisjonskomitéene dannet igjen et "ammunisjonsråd" basert i Berlin. Det var ansvarlig for å balansere ammunisjons-, og senere rustningskontraktene mellom de ulike distriktene.

Perioden med usammenhengende planlegging: Juni 1940 - november 1941

Forslaget om å involvere industrien sterkere i gjennomføringen av politikken for å øke produksjonen av våpen og ammunisjon, som for første gang innførte et element av selvforvaltning i den militære produksjonen, ble vedtatt mot sterk motstand fra de militære myndighetene. Men Todt greide ikke å innføre sterk sentral planlegging og samordning siden alle de myndighetene, OKWs WiRüA, OKHs HWaA, de tre våpengrenene, Fireårsplanen og Økonomidepartementet, som hadde hatt avgjørelsesmyndighet forsvarte sin selvstendighet. Og Hitler støttet ikke Todt tilstrekkelig til at Todt kunne gjøre sitt nye ammunisjonsdepartement til en sentral myndighet.

Den raske suksessen i krigen i vest i 1940 var ikke til hjelp for Todt. Tvert i mot fikk det myndighetene til å slappe av å og se det som mindre nødvendig å sette hele økonomien på full krigsfot. Og samtidig ble Sovjet sterkt undervurdert. Hitler var medansvarlig for dette siden han ga ordre om delvis demobilisering etter seieren i vest og større satsing på sivile prosjekt. Men Hitler revurderte situasjonen da det ble klart at Storbritannia ikke ville trekke seg ut av krigen, og da han begynte å planlegge å angripe Sovjet. Men skaden var gjort, og da den tyske hæren angrep Sovjet i juni 1941 kom det etter hvert til å vise seg at den var dårlig forberedt for den krigen den hadde begynt, på grunn av dårlig planlegging, mangel på ammunisjon og selvtilfredshet. Det tyske næringslivet begynte å planlegge for utnyttelse av de erobrede områdene, og ikke for en langvarig krig.

Den skjødesløse og selvtilfreds holdning som eksisterte i den tyske økonomiske ledelsen høsten 1940 er fanget inn i et sitat fra memoarene til Hans Kehrl som Noakes siterer som dokument 1046. Kehrl var da en av lederne for Fireårsplanen og kom senere til å bli en viktig person i Speers rustningsdepartement. Kehrl skrev at ingen av de ledende personene i Økonomidepartementet brydde seg om å planlegge for krigssituasjonen. Heller ikke Fireårsplanens øverste myndigheter utfoldet noen energi eller virksomhet for å sette økonomien på krigsfot. Man tok seg bare av løpende forretninger. Man gikk ut fra at selv under krigen ville den sivile sektoren fullt ut få oppfylt de behov som den måtte melde. Krigen i vest hadde krevd færre ressurser enn ventet, og nå var man bare opptatt av å forberede den planlagte invasjonen i England. Siden det ikke var mulig å sende svært store hærstyrker over til England ble det heller ikke planlagt å forsyne svært store hærstyrker. Og Hitler syntes å være fornøyd og ikke å bry seg med praktiske spørsmål, eller å ha kjennskap til dem. Dessuten fortsatte friksjonen og konkurransen og mangelen på samarbeid mellom de ulike myndighetene å være til stede.

Våren 1941 ble Hitler stadig mer opptatt av Operasjon Barbarossa - angrepet på Sovjet. Hitler ble dermed opptatt av blant annet produksjonen av ammunisjon. Dette var blant de tingene som han tok opp i et møte den 18. mai 1941 i Berchtesgaden med de ledende ansvarlige for rustningene. Det følgende er et utdrag fra en rapport fra WiRüA datert 21. mai 1941 om møtet:

1. Rustningssituasjonen på grunnlag av "Oversyn over rustningsposisjonen" til Wehrmachts grener
Føreren klaget over den i noen tilfeller skarpe reduksjonen i produksjonen av ammunisjon og våpen som framgikk av hærens Røde Bøker, så vel som over at den mekaniske produksjonskapasiteten som ble sitert ikke var det fjerneste reflektert i den faktiske produksjonen. Framfor alt forstod han ikke hvorfor den store reduksjonen av ammunisjonsproduksjonen for hæren ikke ble reflektert i korresponderende økning på andre områder (luftvåpenet og marineammunisjon)......

5. ........ Selv om man tar høyde for behovet for en varig overlegenhet over utstyret og våpnene til fienden må konstruksjonen av utstyr og våpen bli betraktet som for komplisert og oversofistikert. Overdrevne krav i dette henseende plasserer for mange byrder på industrien og skader følgelig hele rustningssektoren i lys av arbeidssituasjonen (mangel på fagarbeidere). Videre er vedlikehold og fornyelse gjort betydelig vanskeligere. Tilbakevending til mer robuste design er derfor i mange tilfeller svært ønskelig for alle tre våpengrenene.
Kilde: Dokument 1048.

Til tross for disse bekymringene var Hitler overbevist om at Sovjet kunne bli beseiret i løpet av et par måneder. Den tyske ledelsen var så trygg på seier at den, selv før Barbarossa var begynt, planla en omlegging av rustningsproduksjonen for den neste fasen i krigen om høsten. Den nye fasen ville medføre at Luftwaffe og marinen ble høyere prioritert på bekostning av hæren. Den 20. juni 1941, like før angrepet på Sovjet, kom Hitler med en ordre som det følgende er et utdrag av:

Dersom de rustningene som er fordelt til hæren blir innskrenket vil produksjonskapasitet bli tilgjengelig. Disse ressursene som har blitt tilgjengelige skal bli satt til disposisjon for den utvidede luftstyrkeprogrammet under ledelse av ministeren for rustninger og ammunisjon. Det må snarest mulig bli ordnet slik at luftstyrken kontakter firma med hensyn til overføring av produksjon. Rikets minister for rustninger og ammunisjon vil regulere tildelingen av disse tilgjengelige ressursene mellom det spesielle luftstyrkeprogrammet og de mest pressende krav til hæren og flåten.
Kilde: Dokument 1049.

Selv om Todt med denne ordren tilsynelatende ble gitt større myndighet til å samordne produksjonsfaktorer betydde det i praksis lite. Det eneste Todt greide på dette punktet var å overtale Hitler til å fjerne produksjonen av tanks fra hærens anskaffelseskontor (Heereswaffenamt=HWaA) og overføre den til den nye panzerkommisjonen som ble kontrollert av Todts departement. Denne nye kommisjonen som var ansvarlig for hele produksjonsprosessen for tanks, fra modellutvikling til levering av det ferdige produktet, ble ledet av Ferdinand Porsche.

Den største hindringen for Todt var Luftwaffe, som hadde Göring i ledelsen. Luftwaffe var i stand til å beholde sin selvstendighet. Da nå rustningsprogrammet la større vekt på å ruste opp flyvåpenet benyttet Luftwaffe seg av dette og Göring grep initiativet og utnevnte sin dyktige statssekretær feltmarskalk Erhard Milch til leder for programmet for å ruste opp Luftwaffe og ga ham "retten til å kreve hver fabrikk i Tyskland for luftvåpenets opprustningsprogram". Milch fulgte umiddelbart opp Todts eksempel med å involvere næringslivet i utviklingen av opprustningsprogrammet. For hver flymodell dannet Milch en "ring" som den industrien som deltok i konstruksjonen av flymodellen måtte inngå i. Han oppmuntret industrien til å rasjonalisere produksjonen ved å innføre standardiserte deler og serieproduksjon.

Initiativet til Luftwaffe truet Todts strategi, og Todt søkte etter allierte. I slutten av juni henvendte han seg til general Thomas, som var leder for WiRüA. Thomas informerte sin overordnede, feltmarskalk Keitel, om henvendelsen i et brev datert 29. juni 1941. Han fortalte at han hadde sagt til ministeren at dessverre hadde ministeren kommet med en stor mengde direktiv som på forhånd burde ha blitt klarert med Wehrmacht. Todt innrømmet at på grunn av presserende forretninger hadde han neglisjert å involvere OKW, og sa at han nå ønsket å prøve å arbeide nærmere sammen med Økonomi og rustningskontoret. En time tidligere hadde Todt vært i konflikt med feltmarskalk Milch om de fullmaktene som Milch hadde fått fra Göring for å sette i verk luftforsvarsprogrammet. Øyensynlig hadde Todt truet med å levere inn sin avskjedssøknad til Føreren om Milch beholdt fullmaktene. Og Milch hadde svart at han ville gi opp sin utnevnelse dersom han ikke fikk større fullmakter. Synspunktet til feltmarskalk Milch er at hæren og flåteprogrammet burde bli betydelig redusert dersom han skal gjennomføre sitt flyvåpenprogram. Jeg var enig med ham. Dr Todt mener at panzer og ubåt programmet skulle bli gjennomført fullt ut og at Føreren ikke vil akseptere noe mindre. Men Todt mener at det ikke er mulig å utvide panzerprogrammet slik Føreren ønsker. Todt sa: "Jeg har fortalt Føreren at denne situasjonen der våpengrenene til Wehrmacht står mot hverandre ikke lenger er holdbar siden økonomien er så forstrukket at den optimale rustningsproduksjonen ikke lenger kan bli oppnådd. Det må opprettes et kontor som hensynsløst kan overstyre de tre øverstkommanderende". Hitler hadde til dette forslaget svart at det var en oppgave for Wehrmachts overkommando (OKW), for bare den kunne gi ordrer til de øverstkommanderende for våpengrenene.

Todt sa da til Thomas at siden alle hadde fått fullmakter fikk Thomas kontakte Wehrmachts overkommando og skaffe seg generell autoritet til å ta avgjørelser på vegne av feltmarskalk Keitel. Det viktigste var at Wehrmachts overkommando hevdet seg med alle midler og ikke lenger tolererte de øverstkommanderendes frimodighet.

I går sa feltmarskalk Milch til meg at tingene kunne ikke fortsette som nå. Konkurrerende program kunne ikke kjøres som nå. Noen måtte ta avgjørelser, og det måtte bli OKW. Feltmarskalk Milch lovte å arbeide svært nært opp til meg dersom vi greide å hevde oss, og jeg lovte å hjelpe ham. Thomas mente at det var et gunstig øyeblikk for Wehrmacht til å hevde seg, og det sa han til Keitel.

Noen få dager senere, den 10. juli 1941, prøvde Thomas å utnytte situasjonen og foreslo for Keitel at OKW skulle ta initiativ til opprette en koordinerende myndighet for den tyske krigsøkonomien basert rundt dets Økonomi- og rustningskontor. Men Keitel var skeptisk overfor initiativet siden Hitler tidligere ikke hadde vært villig til å gi tilstrekkelig støtte verken til OKW eller til Todt i deres forsøk på å samordne våpengrenenes anskaffelser og bestillinger.

General Thomas: Rapport om yteevnen i Wehrmachts rustningssfære i perioden fra 1.9.40 til 1.4.41 til Keitel, datert 10.7.41

....... Etter hvert som situasjonen for arbeidskraft og råvarer blir vanskeligere blir det mer nødvendig å planlegge innsatsen av disse. På grunn av dette er det nødvendig å underlegge alle Wehrmachts planer så tidlig som mulig undersøkelse for å klargjøre om og i hvilken utstrekning de kan virkeliggjøres, og innen hvilken tidshorisont. Bare når vi lykkes gjennom slik sentral planlegging innen Wehrmacht i å sette inn de viktigste produksjonsfaktorene, nemlig arbeidskraft, råmaterialer og maskineri, på den mest effektive måte vil vi sikre gjennomføring av de viktigste programmene. Slik sentral planlegging innen Wehrmacht vil også være i posisjon til å opprette et realistisk sett av prioriteringer for rustningssektoren, som dessverre har manglet fram til nå.

Jeg foreslår slik at lederen for OKW gir Økonomi- og rustningskontoret i oppgave umiddelbart å opprette et Wehrmachts planleggingskontor. Hver av de tre grenene til Wehrmacht så vel som Wehrmachts anskaffelseskontor ville delegere en representant til det sentrale Wehrmachts planleggingskontor.

Hvor langt det sentrale planleggingskontoret kan bli utvidet gjennom inkludering av disse kontorene som, selv om de er utenfor Wehrmacht, ikke desto mindre influerer økonomiens rustningssektor, altså Fireårsplanen, Rikets økonomiminister, Rikets arbeidsminister, kan bli overlatt til den framtidige utviklinga. [Keitel opptegnelse: .....På grunn av den stadige innblanding fra Føreren frykter jeg for at det vil bli en ren papirøvelse og at vi vil springe for å holde tritt med Førerens ordrer.]
Kilde: Dokument 1051.

Det ble raskt klart at Hitlers forsøk på å mangedoble flyvåpenet samtidig som det ble bygd mange ubåter og tanks oversteg kapasiteten til tysk rustningsindustri slik den for øyeblikket var organisert. General Thomas var arkitekten bak systemet som var innført i juni 1941, og som bygde på prioriterte kategorier. Mens Wehrmacht våpengrener tidligere hadde arbeidet seg fram til beslutninger om hvilke våpen og hvilken ammunisjon som de ønsket, og deretter hadde begynt å skaffe seg råmaterialer, arbeidskraft og fabrikker til å produsere det de ønsket, så ble under det nye systemet de tre våpengrenene tildelt bestemte mengder råmaterialer etc. fra OKW, og så måtte våpengrenene sette sine krav etter hva de kunne produsere med de råvarene etc. som de var tildelt, istedenfor at tildelingene av råvarer etc. skulle prøves å settes ut fra våpengrenenes krav. Videre var det ventet at bestillingene skulle plasseres i en av fire prioriteringskategorier. I teorien ville det tillate mer realistisk planlegging, men i praksis fungerte dette dårlig. Den følgende rapporten som Thomas skrev til Keitel, datert 6. juli 1941, indikerer hvordan Thomas bedømte problemene og viser hans mangel på oppmerksomhet på hvordan videre rasjonalisering av produksjonen gjennom at industrien ble sterkere involvert kunne omforme situasjonen:

Gjennomføring av det utvidede luftvåpenprogrammet, beordret av Føreren, stiller spesielt tunge krav til den tyske krigsøkonomien. I lys av det høge sysselsettingsnivået og råvaresituasjonen til den tyske økonomien vil løsning av denne oppgaven bare bli mulig gjennom ekstensive og langtrekkende tiltak. For å gjennomføre en vellykket omlegging av de tyske opprustningene for å møte kravene fra framtidige militære aksjoner må den Øverste ledelsen ha kjennskap til flaskehalsene som vil påvirke den påkrevde omlegging.

[Thomas beskrev mangelen på de ulike råmaterialene og fortsatte:]

Overbelastningen av tysk økonomis krigspotensial hadde naturligvis en svært ugunstig virkning på fullførelsen av krigskontraktene og var en hovedgrunn til det økende presset for at alle militære produkt skulle få en høgere prioritetsrating. Resultatet var en slik inflasjon i prioritetsratede produkter at formålet med å gi prioritetsrating til de viktigste produktene ble ødelagt.

Alle de tiltakene som ble tatt for å lette denne blokkering, slik som rasjonalisering i fabrikkene, nedlegging av produksjonskapasitet som ikke var viktig for krigsanstrengelsene eller overføring av kontrakter, var ikke i stand til å forbedre situasjonen; for oppgavene som hadde blitt gitt til økonomien av den militære ledelsen har i tidens løp ikke blitt noe mindre, men har i de siste årene gått langt hinsides det slike lettelsestiltak er i stand til å oppnå.

Rustningsindustrien vil ikke lenger oppnå noen nevneverdig gevinst ved å forsøke å gå inn i den gjenværende sivile produksjonskapasiteten. For eksempel, dersom man tar jern og metallindustrien: rundt 68% av alle ansatte er sysselsatt enten direkte eller indirekte med å produsere for Wehrmacht. Majoriteten av de gjenværende er også engasjert i områder som tjener krigsanstrengelsene (gruvedrift, jernbanene, energi etc.)

Innenfor den rene rustningsindustrien er det følgende den prosentvise fordeling av arbeidskraften på de ulike grenene av Wehrmacht:
For hæren i produksjon 38%
For marinen i produksjon 19%
For luftvåpenet i produksjon 38%
Annen Wehrmacht i produksjon 5%

Slik kan det utvidede opprustningsprogrammet for luftvåpenet, som vil være avgjørende for utfallet av krigen, bare ha utsikt til å bli fullført i tide, mens programmene for å bygge flere tanks, ubåter og Krauchprogrammer opprettholdes dersom rustningsplanleggerne selv kan finne en måte å sikre den vesentlige reduksjonen i industriens byrde, altså at alle de Wehrmachts kontrakter som ikke lenger kan ble betraktet som avgjørende for utfallet av krigen hensynsløst skulle bli kansellert. [Thomas foreslo så en rekke nedskjæringer, også drastiske kutt i produksjonen av våpen og ammunisjon for hæren.]
Kilde: Dokument 1052.

Selv om Hitler var oppmerksom på at det var problem med rustningsproduksjonen så var han på dette tidspunktet sikker på at Sovjet ville bli erobret, og på at dette ville løse alle problem som mangel på råvarer og arbeidskraft skapte. Den 14. juli 1941 kom Hitler med følgende viktige direktiv, 32a:

På grunnlag av intensjonene kunngjort i Direktiv nummer 32 om den framtidige gjennomføring av krigen utsteder jeg herved de følgende retningslinjene for rustning i sfærene til utstyr og personale.
1. Generelt
Vår militære dominans av det europeiske kontinent etter nederlaget til Frankrike vil om kort tid tillate en betydelig reduksjon i hærens størrelse. Innen grensene for den reduserte hæren vil panserstyrkene ble sterkt økt.

Sjømilitær opprustning skal bli begrenset til de tiltak som direkte tjener gjennomføring av krigen mot England og Amerika.

Hovedfokus for vår rustningsproduksjon vil bli overført til luftvåpenet, som skal styrkes sterkt.
Kilde: Dokument 1053.

Men det ble raskt klart at dette opprustningsprogrammet var urealistisk. Under et viktig møte fra den 14. til den 16. august 1941 ble det besluttet å stoppe forberedelsene av invasjonen i England og å stoppe et nytt panzerprogram og å redusere et luftvernskytsprogram og å utsette luftvåpenets Göringprogram fram til sommeren 1942 og gjennomføre Elchprogrammet, som bare tok sikte på å gjenopprette luftvåpenets styrke til det den hadde vært før Operasjon Barbarossa.

Presset av Hitlers rustningsprogram søkte OKW en vei ut ved å presse den sivile sektoren av økonomien. Den 10. august hadde Keitel skrevet til økonomiministeren og bedt om at det sivile forbruket ble redusert. Walter Funk ventet med å svare på brevet til langt ut i oktober. I svaret var han kritisk overfor mange av de militære bestillingene, han nevnte en militær ordre på 150.000 likørglass som var blitt nevnt som viktig, og måten det hele foregikk på. Blant annet skrev Walter Funk:

.........
Det faktum for eksempel at et enkelt av Wehrmachts anskaffelselager bestilte 150.000 likørglass som ble beskrevet som presserende viktige, eller at det i dusinvis av tilfeller ble bestilt husholdningsutstyr, for eksempel ildraker av en spesiell utforming, og dette som en spesielt prioritert bestilling, og som følge av dette var arbeidere forpliktet til å lage dette mens samtidig "sivile" fabrikker av den viktigheten som Lauta aluminiumsverk eller Rheinfelden aluminiumsverk måtte stenges fra tid til annen på grunn av mangel på arbeidskraft - alt dette er veldig vanskelig å forstå for de som er involvert.

Så langt jeg kan se fra produksjonen av indirekte krigsfornødenheter som er overvåket av meg har den ubegrensede opphoping av krigskontrakter uten hensyn til den virkelige kapasiteten til den tyske økonomien i den endelige analysen ganske enkelt en ødeleggende virkning på rustningsproduksjonen selv. Leveringsdatoene blir lengre. Konsumentene kjemper i fabrikkene om å sikre fullførelse av hver enkelt kontrakt. Som resultat finner fabrikksjefene det praktisk talt umulig å sikre et ordnet system i samsvar med rasjonelle produksjonsprosedyrer. Systemet med prioritetsrating, som daglig blir mer komplisert, fokuserer rett og slett bare på å kurere symptomene, men kan ikke gi noen virkelig hjelp så lenge som programmene til våpengrenene ikke er i forhold til den virkelige kapasiteten til økonomien.......
Kilde: Dokument 1054.

Hitler ble i mellomtida stadig mer frustrert over at de militære byråkratene ikke lyktes i å etablere et bestillingssystem som fungerte for å ruste opp Wehrmacht så raskt som ønsket. Hitler mente at dette skyldtes for mye byråkrati og at hæren bestilte våpen som var for spesielle, og at dette forhindret at det kunne innføres moderne metoder for masseproduksjon i rustningsindustrien. Våpnene måtte være enkle og funksjonelle.

Todt-Speer rasjonaliseringsprogrammet 1941-1942

I desember 1941 begynte et mer systematisk program for rasjonalisering å ta form. Dette skjedde på grunnlag av et memorandum datert 3. desember 1941 der Hitler la fram synspunkter. Det fungerte som en generell instruksjon. Et grunnlag for memorandumet synes å være et forslag fra WiRüA som har fått overskriften "gammelt utkast ikke akseptert av Dr Todt". Memorandumet følger:

Forenkling og forbedring av ytelsen til vår rustningsindustri
Den nåværende og framtidige krigs- og økonomiske situasjonen krever den planlagte konsentrasjon av all vår design- og produksjonskapasitet for å gjennomføre de rustningsoppgavene som er beordret av meg. En økning av rustningsproduksjonen rett og slett ved bruk av arbeidskrafttiltak kan bare bli oppnådd i Tyskland gjennom sysselsetting av flere krigsfanger dersom ikke den gjenværende produksjonskapasiteten i Europa blir effektivt integrert i vår økonomi enten direkte for å produsere rustninger eller for å avløse vår industri ved å produsere vesentlige artikler til hverdagsbruk. Videre er økt bruk av råvarer for tiden bare mulig i svært begrenset utstrekning.

De påkrevde økningene i ytelsen til vår produksjon av våpen og utstyr må derfor bli oppnådd:

  1. Gjennom endring av designet til våre våpen og utstyr i den betydning at det legger til rette så langt som mulig for masseproduksjon etter moderne linjer, som er den eneste måten å oppnå en rasjonalisering av våre produksjonsmetoder;
  2. Gjennom fordeling og konsentrasjon av kontrakter til de fabrikkene som er best utstyrt for formålet og derfor vil operere på den mest økonomiske måten;
  3. dersom nødvendig ved å opprette nye fabrikker som er begrenset til produksjon av et enkelt stykke militært utstyr som er mest egnet til masseproduksjon.

Fram til nå har de kravene som har blitt stilt til de enkelte våpen og gjenstander av Wehrmachts myndigheter oppstått i en mindre Wehrmacht med mindre slitasje; i tillegg var det krav til teknisk og estetisk design i et perfekt handverksprodukt. Designtrekkene og fabrikkmetodene som ble brukt ved konstruksjonen reflekterte derfor disse trekkene. Tvert i mot krever den påkrevde overgangen til masseproduksjon nødvendigvis en fundamental forandring slik at design er tilpasset masseproduksjonsmetoder.

Oppgaven er derfor å undersøke designtrekkene til våre våpen og utstyr og forandre dem på en slik måte at de er høvelige for å bli produsert med mye enklere metoder. Dette vil lette arbeidsmetodene både rent generelt og i de spesielle tilfeller, og derved spare råmaterialer og faglært arbeidskraft og tid. Dette vil kreve en grundig undersøkelse av de individuelle våpen og hvert stykke utstyr i lys av de materialene som er tilgjengelige for oss, den ytelsen som kan bli ventet fra dem og det enkleste design som passer til deres funksjon.

Videre kan betydelige besparelser bli oppnådd ved reduksjon av alle andre overdrevne tekniske krav som kan finnes. Slik må kontraktsbetingelsene bli lettet på der de toleransene som fram til nå har blitt krevd går ut over det absolutte minimum for bruk av våpenet enten generelt eller spesielt. Som en prinsippsak må effektiviteten, enkel produksjon så vel som besparelser av materialer bli gitt prioritet over estetiske eller andre kriterier som ikke er påkrevde for bruk i krig.........
Kilde: Dokument 1056.

Det ble nedsatt arbeidsgrupper som skulle gjennomgå våpenproduksjonen for å undersøke om den kunne forenkles og forbedres etter de retningslinjene som her ble trukket opp, altså undersøke om våpentyper og utstyr i større grad kunne masseproduseres.

Men å nedsette disse arbeidsgruppene var ikke tilstrekkelig til å forbedre situasjonen så lenge det ikke var noen overordnet myndighet som fordelte råvarer og arbeidskraft og produksjonskapasitet; alles kamp mot alle om produksjonskapasitet måtte fortsette. Det var den krisen Wehrmacht gjennomgikk foran Moskva i desember 1941 som tvang Hitler til å ta en avgjørelse. Selv da begynte han nølende, og det var først da Todt døde i februar 1942 at Hitler ble klar til å gå fullt og helt inn for å opprette en ny struktur for den tyske krigsøkonomien.

Den 13. januar 1942 forklarte Todt sitt program for et møte i Storrådet til Rikets industrigruppe:

1. Todt: Vi kom til en stopp foran portene til Moskva antakelig fordi russerne hadde en svær base bak seg i form av den 4-millioner sterke byen Moskva. Dersom vi drar konklusjoner fra dette betyr det at ikke bare Wehrmacht, men hele det tyske folket må komme til å føle de harde virkningene av krigen mer enn hittil for å tvinge dem til å gi sitt ytterste.

I motsetning til praksisen fram til nå må i framtida parolen bli: konsentrasjon av produksjonen.

I motsetning til praksis fram til nå der produksjonskostnadene ble møtt fullt ut må mottoet i framtida bli: vi skal bare betale for utførelse. Og da må det bli en fast pris. Fabrikken som arbeider på den mest rasjonelle måten vil få den største profitten.

For å oppnå dette må vi involvere selvadministrasjon av næringslivet. Næringslivet selv må komme med forslag om hvordan konsentrasjon av produksjonen, altså det mest effektive resultatet, kan bli oppnådd.......

Det har vist seg nødvendig å stramme inn tøylene i sektoren for alminnelig Wehrmacht-utstyr så vel som å gjøre en sentral myndighet ansvarlig for å sikre at denne sektoren også arbeider effektivt. Oppgaven har blitt gitt til herr Zangen, som har tatt den på vegne av Rikets industrigruppe og, som leder for gruppen, har han delegert den til lederne for de Økonomiske gruppene......
Kilde: Dokument 1057.

Spørsmålet om rasjonalisering var dermed tatt opp også innenfor industrien. Det framgår av det følgende utdraget fra et hemmelig referat gjort av Karl Albrecht, sekretær for den Økonomiske gruppa for finmekanikk og optikk, ved møtet til Rådet til Rikets industrigruppe den 5. februar 1942:

Herr Zangen la på nytt vekt på at hele industrien må bli betraktet som involvert i rustninger og derfor konfrontert med oppgaven å virkeliggjøre Førerens ordre [fra 3. desember 1941]. De Økonomiske gruppene skulle nominere passende menn til denne oppgaven. De trenger ikke nødvendigvis å gjøre arbeidet selv. Hovedsaken er å utpeke førsteklasses spesialister fra de beste fabrikkene som er i posisjon til å utføre oppgaven energisk, om nødvendig stilt overfor stor motstand. Vi må rasjonalisere radikalt etter modell av de beste fabrikkene. Han venter ivrig på at forslagene skal komme. All bortkastet tid må det bli slutt på. Zangen presser på for maksimum fart og forkaster byråkratiske metoder. Todt krever at våre mål skulle bli hensynsløst virkeliggjort og vil garantere enhver autoritet som kreves for å oppnå dette.

Aksjonen var ikke i noen forstand rettet mot mellomstore og små bedrifter, men heller utelukkende mot uøkonomiske fabrikker. Han [Zangen] ønsket å slå fast at man kunne anta at man i større utstrekning ville ta i bruk russere og franskmenn.......

I diskusjonen beskrev Lange [Karl Lange, sekretær for Maskinbyggegruppen og fullmektig for maskinproduksjon under Todt] oppgaven omtrent slik: første fase, reduksjon av antallet typer; andre fase, fullførelse av produksjonsprogrammene til de enkelte firma og koordinering av dem med andre firma; tredje fase, fullstendig omorganisering av produksjonen eller nedlegging.
Kilde: Dokument 1058.

Den 8. februar ble Todt drept i en flystyrt. Hitler innsatte da Albert Speer som Rikets minister for rustninger og ammunisjon. Speer var på svært god fot med Hitler. Hitler hadde svært stor respekt for Speer som arkitekt, og Speer hadde også imponert Hitler som organisator. Med Hitlers fulle støtte kunne Speer fortsette det arbeidet som Todt hadde begynt.

Den 18. februar 1942 ble det enighet om hovedlinjene for den nye organisasjonen på et møte i Rikets ministerium for rustninger og ammunisjon der representanter for hæren, marinen, luftvåpenet, OKW, økonomidepartementet og Rikets industrigruppe var til stede:

2. De kontraktene som er gitt til industrien av de ulike konsumentene skal bli dirigert av Hovedkomitéene som har blitt eller skal bli opprettet for de ulike sfærene.......

3. I tilfellet med mange produksjonsprosesser (smidde stykker) som trenger å bli utført i produksjonssfærer som dekkes av flere Hovedkomitéer, vil vanskeligheter med å møte etterspørsel oppstå i løpet av tildelingen av kontrakter som gjøres av Hovedkomitéene sammen med avdelingslederne og seksjonslederne i Wehrmachts grener. Det er derfor forutsett at i tillegg til den vertikale organisasjonen av Hoved- og spesialkomitéene og arbeidsgruppene vil en horisontal organisasjon bli innført i form av industriringer. Ledelsen for hver industriring vil bli gitt til et enkelt firma som kan gi den beste spesialisten for oppgaven.......

Industriringen har rett til å gi instruksjoner til alle firma i sin operasjonssfære. I tillegg har industriringen som oppgave å fordele kontrakter på en slik måte at de blir fullført til minst mulig utgift; den må foreta teknisk rasjonalisering og kutte antallet og variasjonen av typer i samarbeid med konsumentene........ Lederen for Rikets industrigruppe er ansvarlig for koordinering av industriringene.

Den hele selvadministrerende organisasjonen til næringslivet som består av Hovedkomitéene og industriringene er underlagt Rikets minister for rustninger og ammunisjon. Representantene for konsumentene som deltar i møtet forplikter seg til å sikre at, innen deres egen operasjonssfære, vil anskaffelsesmyndighetene og deres personale respektere denne næringslivets selvadministrerende organisasjon og avstå fra å ta initiativ til tiltak som er beregnet på å avbryte rustningsproduksjonen i følge denne planen. Spesielt vil konsumentene avstå fra å gi direktiv til næringslivet enten direkte eller indirekte som motsier direktivene fra Hovedkomitéene og industriringene uten på forhånd å ha konsultert med de relevante Hovedkomitéene og industrielle ledere.
Kilde: Dokument 1059.

Noen få dager senere, den 24. februar 1942, forklarte Speer det nye systemet for gauleiterne. Han bad dem om å støtte ham i å mobilisere økonomien til krig, og gjorde det samtidig klart at nå var det hans departement som styrte:

Under krigen må rustningssektoren opprette og bestemme prioriteringene for resten av den industrielle økonomien. Forbedringer i fabrikkenes ytelse er først og fremst en teknisk og økonomisk sak. Slik skal, som Føreren har fastslått i et direktiv, partiet bare involvere seg i denne sfæren når det anser det som nødvendig..... Naturlig er ledelsen av folket, altså i dette tilfellet nødvendigheten av å øke de tyske arbeidernes vilje til å arbeide, ikke min oppgave men grunnleggende partiets, og spesielt, den tyske arbeiderfrontens [DAF]. Det er også oppgaven til den politiske ledelsen å hjelpe til med å overvinne industriens tilstivnethet som, slett ikke med negativ intensjon, utvilsomt vil stå i veien for disse anstrengelsene.......

For å oppnå en bedre ytelse har jeg i de siste dagene opprettet de følgende organisasjonene, som i enighet med Rikets marsjall, de tre grenene til Wehrmacht, Rikets Økonomiministerium, ulike overfullmektiger i Fireårsplanen og industrien selv, nå vil bli opprettet under mitt ministeriums ledelse.

De ulike viktige masseproduktene, som våpen, ammunisjon, tanks, Wehrmachtutstyr, flymaskiner og flyskrog til luftvåpenet, motorkjøretøy og lokomotiv, eller kommunikasjonsutstyr blir satt under kontroll av Hovedkomitéene, som i sin tur er inndelt i spesialkomitéer. For eksempel har Hovedkomitéen for tanks spesialkomitéer for produksjon av tanks, utvikling, motorer, girkasser, for trekkjøretøy eller spesielle kjøretøyprogram.

...... Som en prinsippsak vil Hoved- og spesialkomitéene bare ansette industridesignere og mekaniske ingeniører. Fabrikklederne, i den utstrekning de ikke er eksperter og de offisielle administratorene i Wehrmachts kontorer, er derfor prinsipielt utelukket.

Hovedkomitéene, sammen med spesialkomitéene, har som oppgave å motta de konstruktive forespørslene fra Wehrmachts grener og så komme med de nødvendige praktiske forslag. Til nå har de design som er satt fram av anskaffelseskontorene ofte vært fullstendig fremmede overfor måten ting blir produsert på i bedriftene, altså uten vurdering av de grensene som settes av tidsfrister og forsyninger av materialer. Samtidig har Hovedkomitéene som oppgave å fordele kontrakter på en slik måte at fabrikkene, gjennom gjensidig utveksling, så langt som mulig bare produserer et produkt, men gjør det i store antall.

I arbeidet til de mange Hovedkomitéene og spesialkomitéene oppstår ulike felles oppgaver som må utføres samtidig. De må behandles i fellesskap. Slik er for eksempel akslinger en spesiell flaskehals for nesten hver hovedkomité og dette har en betydelig innflytelse på avgjørelsene til designerne.

For å koordinere de ulike interessene også her har "industrielle ringer" blitt opprettet. Her er alle de felles sakene som oppstår i operasjonssfæren til hovedkomiteene ført sammen og de enkelte spesialistene i hoved- og spesialkomitéene utfører samtidig oppgaven som spesialister i industriringene. Slik har fram til nå industriringer blitt opprettet for smidde stykker, panserplater, stålplater, stålrør, motorer, eiker, skruer, akslinger, maskinverktøy og optisk utstyr etc.

Denne hele organisasjonen ville være temmelig verdiløs dersom man ikke sikret at nå, for første gang, får teknikere virkelig handlefrihet i disse sakene. I en tale den 13. februar erklærte Føreren at blant individuelle designere og ingeniører er det et stort antall av de betydeligste hjerner som ikke blir tatt i bruk. De trengte bare å bli ansatt i produksjon av våpen og Wehrmachtutstyr. Den enorme mengden oppfinnsom genialitet tilgjengelig har fram til nå ikke blitt tilstrekkelig brukt til militære formål. Jeg er sikker på at vår nye organisasjon, som forresten Dr Todt la grunnlaget til, i det minste vil oppnå de nødvendige forandringer her.

Dessverre er nå de ledende figurer i vår industri for gamle. For å unngå at denne overdrevne alderen har uheldig virkning på våre rasjonaliseringstiltak har det blitt gitt instruksjoner om at for alle viktige poster som er opptatt av personer over 55 år, skulle de permanente stedfortrederne være toppen 40 år....
Kilde: Dokument 1060.

Ved midten av 1944 var det tjueen hovedkomitéer og tolv ringer i tillegg til spesialkommisjoner.

Den viktigste reformen til Speer var at han opprettet en ny sentral organisasjon. For hovedproblemet til den tyske krigsøkonomien hadde vært at den manglet et koordinerende organ som både kunne utvikle og tvinge gjennom et prioriteringsprogram for tildeling av ressurser. Denne nye organisasjonen ble kalt for det Sentral planleggingsstyret. Dets innflytelsen var basert på at det kontrollerte tildelingen av råmaterialer og planla avgjørelser om nye fabrikker. Fram til nå hadde disse avgjørelsene vært delt mellom Rikets økonomidepartement, som skaffet råvarer, og WiRüA, som fordelte råvarene mellom de tre våpengrenene gjennom et stivt kvotesystem, som var som en tvangstrøye for krigsøkonomien. Hitler godkjente den 4. april 1942 opprettelsen av det Sentrale planleggingsstyret og ratifiserte den i en forordning den 15. april. For syns skyld ble det Sentrale planleggingsstyret underlagt Fireårsplanen, og Görings høyre hand i Fireårsplanen, Paul Körner, ble gjort til medlem av triumviratet som styrte det. Men makten lå først og fremst hos de andre to medlemmene av styret, feltmarskalk Milch fra flyvåpenet og framfor alt Speer, som både hadde direkte tilgang til Hitler og i de kommende atten månedene hadde et helt uvanlig hjertelig forhold til Hitler.

Etter forslag fra Rikets minister Speer, som fullmektig for rustninger i Fireårsplanen, har Riksmarskalken opprettet et "Sentralt planleggingsstyre" innenfor Fireårsplanen. Innholdet av forordningen er som følger:

Berlin, 22. april 1942
For å garantere den prioritet for rustningene som Føreren har beordret og for å konsentrere i et organ med avgjørelsesmyndighet alle de krav som må bli gjort overfor økonomien som helhet under krigen, så vel som for å koordinere kravene fra rustningsindustrien med de til matvareforsyningen og med tilgangen til råmaterialer og produksjonsfasiliteter innen økonomien, forordner jeg:

1. Et sentralt planleggingsstyre skal bli opprettet innen rammen av Fireårsplanen. Det skal være direkte underordnet meg.

2. Det Sentrale planleggingsstyret skal ledes i samarbeid av Rikets minister Speer, feltmarskalk Milch og statssekretær Körner.

3. Aktivitetssfæren til det Sentrale planleggingsstyret skal omfatte hele økonomien og har blant annet følgende ansvar:

  1. Beslutningsmyndighet i spørsmål om hvorvidt nye fabrikker kreves, eller om eksisterende fabrikker skal fortsette;
  2. beslutningsmyndighet i spørsmål om hvorvidt nye råvarebearbeidende fabrikker skal opprettes, eller om eksisterende fabrikker skal utvides;
  3. fordeling av eksisterende råmaterialer, spesielt jern og metaller, til de som ber om dem;
  4. fordeling av kull og energi til bearbeidende fabrikker;
  5. koordinering av nødvendighetene for transport gjennom hele økonomien.

4. Unntatt der jeg har reservert for meg selv beslutningsmyndighet i enkelttilfeller foretar det Sentrale planleggingsstyret de endelige avgjørelsene ut fra sin egen autoritet basert på de fullmakter som er delegert av meg.

5. Det Sentrale planleggingsstyret vil forordne de nødvendige reguleringer for gjennomføring av denne forordningen.

6. De fullmakter som ble delegert til generalfullmektig for rustninger i Fireårsplanen ved min forordning av 1.3.42 er ikke berørt av denne forordning.
Kilde: Dokument 1061.

Dannelsen av et organ med slike langtrekkende fullmakter var nødt til å redusere makten til de andre økonomiske myndighetene. General Thomas ble etter hvert tvunget ut på sidelinja og til slutt, i november 1942, helt ut av forvaltninga av økonomien. Det gjorde slutt på den militære innflytelsen over økonomien. Den 2. september 1943 overførte en forordning fra Hitler den sivile produksjonen fra Økonomiministeriet til Rustningsministeriet. Funk ble utnevnt til det Sentrale planleggingsstyret og et sentralt planleggingskontor ble opprettet for å ta seg av den stadig økende arbeidsmengden til styret og for å forberede dets avgjørelser og overvåke gjennomføringen av avgjørelsene.

De mange konfliktene om rustningsspørsmål mellom de tre våpengrenene og i deres forhold til andre økonomiske myndigheter, som vi har berørt, hadde også gjort seg gjeldende mellom myndigheter på lavere nivå ute i regionene og distriktene. Den 17. september 1942 ble det forsøkt å koordinere rustningsaktiviteten på distriktsnivå ved å opprette såkalte rustningskommisjoner under kontroll av Rustningsministeriet, med deltakelse av representanter fra ulike organ.

Det følgende brevet fra gauleiter i Nedre Donau, Dr Hugo Jury, datert 2. april 1942, gir et bilde av hvordan tysk økonomi var organisert da Todt-Speer reformene var i ferd med å bli innført:

1. Påleggelse av stadig økende byrder på folks forpliktelse og evne til å prestere effektivt i form av uproduktive oppgaver forårsaket av:
  1. En overbemannet administrasjon. Hver industribedrift er underlagt profesjonell overvåking av sin økonomigruppe. Dens råmaterialer blir administrert av en riksmyndighet. I den utstrekning det angår selvadministrasjon tilhører bedriften Industri- og handelskammeret, men som en rustningsbedrift er den underlagt Rustningsinspektoratet og Rustningskommandoen. Delstatens økonomiske kontor [Landeswirtschaftsamt] er ansvarlig for den sivile produksjonen. Den politiske ledelsen er i hendene på DAF, tilgangen på arbeidskraft er i hendene på statens arbeidskontor. Lønningene blir behandlet av Rikets formynder for arbeide, priser av Prisinspektoratet. Dersom bedriften tilhører næringsmiddelindustrien så er det i tillegg organisasjonene til Rikets matnemd å ta hensyn til. Samarbeid med disse organisasjonene blir komplisert av det faktum at deres operasjonssfærer overlapper både i form av de plikter de utfører og geografisk. Resultatet er uproduktive drakamper som når groteske proporsjoner dersom bedriften er i et grenseområde eller er involvert med flere geografiske distrikts administrasjoner.

  2. Mangel på sentral og enhetlig økonomisk-politisk ledelse, som er reflektert i minimal eller total mangel på koordinering mellom tiltakene og planene til de enkelte ledelsessentrene og som oppmuntrer den evige fortsettelsen av irrasjonelle kompetansekonflikter fra det høyeste til det laveste kontor. For eksempel kjenner jeg meg skamfull over å se hvordan ikke engang de tre våpengrenene kan koordinere sine planer og krav......

3. En mangel på ideologisk basert og fokusert ledelse og, som resultat, blir de viktigste målene uklare ved overdrivelse av viktigheten av hverdagslige saker. En mangel på oppmerksomhet om sammenheng, en trang visjon, kompetansekonflikter som følge av uprofesjonelle personlige motiv......
Kilde: Dokument 1062-

Til tross for Todt-Speerreformene forsvant ikke alle de nevnte problemene. Videre var ministeriet til Speer ikke i stand til å få kontroll over produksjonen til luftvåpenet før i 1944 og stod stadig overfor inngrep på distriktsnivå fra gauleiterne, som fikk stadig større innflytelse ut gjennom krigens siste fase. Men det foregikk en stor utvikling av rustningsproduksjonen fra 1941-42 til 1944-45.

Ved slutten av krigen var de allierte ivrige etter å få vite hvordan Tyskland hadde organisert krigsøkonomien, og foretok etter krigen langvarige forhør av de økonomiske lederne. Referatene fra forhørene er en god kilde til kunnskap om hvordan den tyske krigsøkonomien ble organisert. Det følgende utdraget er fra referatene fra forhørene av Karl Otto Saur. Saur var mekanisk ingeniør og en leder i det store Vereinigte Stahlwerke da han begynte å samarbeide med Todt. Han ble Todts høyre hand mens Todt var ammunisjonsminister, og etter at Todt døde ble han Speer stedfortreder, og senere rival. Saur fortalte:

(a) ...... Videre i arbeidet under Rikets minister Todt fram til vinteren 41/42, etter overtakelsen av ammunisjons- og tanksproduksjonen, ble spesialkommisjoner ledet av industrialister satt opp for våpen, motorkjøretøy og alminnelig Wehrmachtsutstyr. Denne organisasjonsformen var karakterisert av det faktum at ledende figurer i industrien hver tok over ansvar for hele planleggingen og gjennomføringen av produksjon i en spesiell sfære av militært utstyr. Det var en vesentlig oppgave for komitéen gjennom rasjonalisering å finne måter til å sikre betydelig mer produksjon fra den eksisterende mengden materialer, arbeidskraft og fabrikker på. Førerens forordning fra 3.12.1941 var av fundamental betydning i dette henseende......

På grunnlag av denne forordningen skaffet ingeniørene seg en stor operasjonssfære. Innenfor kommisjonens rammeverk ble hvert stykke av rustningsutstyr undersøkt av de militære anskaffelsesmyndighetene, de tekniske ekspertene og de praktiske menneskene i fabrikkene. I tillegg til besparelser av arbeid og materialer var en vesentlig oppgave for våre tekniske eksperter å finne måter å løse råvareproblemet på. Lokomotiv gir et eksempel på vår måte å operere på. Ved begynnelsen av 1942 trengte et lokomotiv 2,3 tonn kobber. Etter at denne aksjonen hadde blitt utført i 1943 trengte det bare 237 kilo, altså var mengden kobber redusert til bare en tiendedel. Samtidig ble produksjonen av lokomotiver utvidet fra 117 per måned i gjennomsnitt i 1941/42 til 500 i juni 1943. Slik gikk det med til disse 500 lokomotivene bare halvparten så mye kobber som 117 lokomotiv hadde trengt tidligere.

Et annet eksempel er ubåtene. På grunn av mangel på kobber skulle byggeprogrammet reduseres fra 24 til først 20 og senere til 16. På den tida trengtes 56 tonn kobber for å produsere en ubåt, senere bare omkring 26 tonn......

Tidligere hadde det vært stadige endringer. Ikke noe program varte lenger enn to til tre måneder fram til våren 1942 da Føreren forbød forandring av program på grunn av hverdagslige hendinger. Men på den tiden bekymret Føreren seg bare om hærens saker fordi han kjente til dem fra sin egen erfaring. Som resultat forandret luftvåpenet enda i 1944 stadig kontraktene sine. Vi hadde fabrikker som, følgelig, hele år ikke produserte et eneste fly. Da vi dannet Fighterstaben den 1.3.1944 hadde vi omkring 45 ulike typer. I de første tre månedene kom vi ned fra 45 til 20, og senere til 9 og endelig til 5 typer.....

I 1943 hadde Speer måttet ta den sivile produksjonen bort fra Økonomiministeriet og sette den under Rustningsministeriet. Forutsetningene for produksjon i de to sektorene var så bundet opp til hverandre at man kunne ikke utføre rustningsproduksjon med moderne metoder på egen hand uten å ta i beregning reservene i resten av produksjonen. Men for ikke å drepe den sivile produksjonen i prosessen måtte vi overta den og øke ytelsen gjennom rasjonalisering.

For eksempel hadde vi 117 teppefabrikker der 5 produserte 90% av etterspørslen, og de gjenværende 112 fabrikkene 10%. Å stenge disse 112 firmaene og overføre arbeiderne deres til rustningsproduksjon ville bare skape et tap på 10%, spesielt siden de andre fem firmaene var langt mer økonomiske i sin bruk av materialer enn de mindre firmaene.

Og slik lyktes vi gjennom utallige tiltak å opprettholde tilstrekkelig produksjon til den sivile sektoren, til tross for utstrakt omfordeling av fabrikkapasitet og råvarer til rustningsindustrien.

(b) ...... I løpet av de første årene av krigen var det meste av fabrikkenes kapasitet kontrollert av de enkelte våpengrenene. Hver våpengren prøvde ivrig å sikre at ingenting ble produsert i dens fabrikker som ikke tjente den selv. Ved begynnelsen av krigen bygde våpengrenene også helt atskilt fra hverandre. I tilfellet med hæren og marinen var byggingen i hendene på Todt; Speer hadde luftvåpenets byggevirksomhet. Som resultat var den kapasiteten som var blitt brukt til program som var ferdige eller hadde blitt stoppet og som den spesielle våpengrenen ikke hadde bruk for lammet. I Labant var for eksempel en stor fabrikk blitt bygd i 1940 for å lage bomber. I 1941/42 var den ferdig. Men siden det allerede var et stort lager med bomber kom fabrikken aldri i produksjon og siden luftvåpenet ikke hadde bruk for den stod den ledig. Noen få kilometer unna gikk hæren ivrig i gang med å bygge en fabrikk for produksjon av tung ammunisjon. Det var enda ikke mulig å oppnå koordinering og å balansere de ulike bestillingene.........

Tidligere var industrien i mange tilfeller fiendtlig overfor rasjonalisering..... Masseproduksjon av våpen ble ikke initiert av de store firmaene, men av mellomstore og små firma. Markstedt var det eneste eksemplet på forsøk på å involvere et stort firma i masseproduksjon, og dette forsøket slo feil. Storindustrien hadde ingen interesse av masseproduksjon siden Krupp, Rheinmetall, Skoda og Deutsche Waffe u. Munition tidligere ikke tjente penger på masseproduksjon, men på kontinuerlig utvikling av nye og kompliserte typer. Man visste derfor at masseproduksjon bare kunne innføres i stor skala dersom man kunne finne en måte å skaffe til veie store profitter på gjennom masseproduksjon. Denne måten ble funnet gjennom et enkelt tiltak: faste priser......

(c) ....... Med en gang faste priser var innført tok rasjonalisering et uventet skritt fram. Det ble etablert som et prinsipp for den faste prisen i regjeringskontrakter at den første prisgruppen ikke betalte skatt, den andre gruppen [med høyere pris] måtte betale skatt, og den tredje gruppen med en enda høyere pris måtte skaffe bevis for spesielle omstendigheter og grunner for utgifter - for eksempel en ugunstige etablering, svært store transportutgifter, store lån, ekstraordinære utgifter. Likevel var alle avdelingene som hadde noe med saken å gjøre først sterkt mot tanken om faste priser......

Det tidligere grunnlaget for priser hadde vært "LSO" [Leitsätze für die Selbstkostenabrechnung bei Öffentlichen Aufträgen] - Ledende satser for selvkost i offentlige oppdrag. I følge denne ble de totale utgiftene kompensert, pluss en profitt på 3-6 prosent basert på utgifter. Følgelig var ingen interessert i å regne på lavere utgifter, for høyere utgifter ga større fortjeneste......
Kilde: Dokument 1063.

Karl Otto Saur nevnte også annet arbeid som ble gjort for å få ned utgiftene. Bedriftene sammenliknet produksjonsprosessene mellom fabrikker ved å bryte produksjonen ned i enkelte produksjonstrinn, og fant at i fabrikker som samlet sett var effektive var det likevel deler av produksjonen som kunne gjøres betydelig mer effektiv. Bedriftene lærte av hverandre ved at de gjennom analyse og sammenlikning fant fram til de mest effektive metoder for de enkelte produksjonstrinn.

Dietrich Stahl, direktør for og eier av ammunisjonsfirmaet T.H. Bergmann AG Berlin, og fra juli 1943 leder for Hovedkomitéen for ammunisjon i Speers ministerium fortalte:

Oppsiktsvekkende resultat ble oppnådd i rasjonaliseringen av ammunisjonsindustrien. Gjennom innføring av industriens selvadministrasjon ble det tvungne samarbeid mellom firma som brukte den samme type utstyr og arbeidet med de samme kategorier produkter sikret. Direktøren eller den tekniske direktøren til det mest effektive firmaet ble utnevnt til leder for den respektive komitéen eller ringen. Undersøkelsen begynte i de prisundersøkende sentrene og i liknende overvåkningsorganisasjoner som skaffet seg et ganske nøyaktig anslag over den tekniske produksjonskapasiteten til fabrikkene gjennom beregninger som de foretok når de bestemte de faste prisene. Det var plikten til lederen for komitéen å heve produksjonen til andre firma i samme kategori til samme nivå som i hans eget. Ut fra dette ble den erfaringen som var vunnet i de ulike fabrikkene diskutert på en måte som var umulig i de militære anskaffelseskontorene siden de manglet folk med praktisk erfaring og spesialisert kunnskap. På denne måten ble spesialister, ingeniører og teknikere som hadde vist sin dyktighet utnevnt som æresmedlemmer for å arbeide med komitéene, og alle yrkeshemmeligheter, private forbedringer og metoder som kunne ha blitt holdt tilbake av firma ble gjort tilgjengelige for alle til alles fordel. Tanken om å tvinge bedrifter av samme kategori til å samarbeide under ledelse av den mest kompetente var det første store skrittet mot virkeliggjøring av vellykket rasjonalisering......

Jeg minnes at som følge av rasjonalisering av ammunisjonsindustrien var de totale besparelsene i materialer, maskineri og arbeid samlet på 30-40 prosent.
Kilde: Dokument 1064.

Det følgende er et utdrag fra forhøret av Wilhelm Schaaf, som var direktør i BMW og leder for rustningsforsyningskontoret i Speers ministerium:

Den viktigste tingen som rustningsforsyningskontoret gjorde var å snu komponentindustrien med dens 51.000 fabrikker eller deromkring og 4 millioner arbeidere fra produksjon av store mengder til å produsere bare så mye som ble etterspurt av hæren. Den tyske komponentindustrien hadde vokst betydelig i løpet av de siste årene før krigen. For å tilfredsstille de ulike eksportmarkedene (som var dens sterkeste linje) viste industrien liten standardisering og enda mindre rasjonalisering. I tillegg til de store, internasjonalt kjente konsernene i elektrisk-, optisk- og maskinverktøyindustriene eksisterte det titusenvis av moderat viktige og mindre firma, spesielt innenfor jern og metallmaskiner, og produksjon av maskinelementer og produksjonshjelpemidler, som hadde etablert seg godt i eksporthandelen, først og fremst på grunn av den utmerkede dyktigheten til deres fagarbeidere og handverkere. Ved en kombinasjon av denne vide produksjonsbasen og den nye konstruksjonen forårsaket av etterspørselen til rustningsproduksjonen skapte den nødvendige kapasitetsøkning ingen store problem. Ved å virke til rasjonalisering og standardisering i de verkene som allerede eksisterte ble en betydelig økning i produksjonen oppnådd uten samtidig å øke antallet arbeidere, fabrikkarealet eller utgiftene til maskineri vesentlig........
Kilde: Dokument 1065.

Arbeidsmobilisering 1939-1944

Det var imidlertid en del av økonomien som lå utenfor kontroll av Speers ministerium og det Sentrale planleggingsstyret, og som var avgjørende for økonomien, nemlig tilgangen på arbeidskraft. Også her satte tilbakeslaget foran Moskva i desember 1941 tingene på spissen. Det ble samtidig nødvendig å skrive ut flere menn til deltakelse i krigen, og å øke industriens tilgang på arbeidskraft for å kunne forsyne hæren bedre. Dersom flere arbeidere skulle settes inn i rustningsindustrien måtte de hentes fra andre deler av arbeidslivet, og helst fra andre deler av industrien. Dette gikk ofte gauleiterne mot siden de ofte ville forsvare befolkninga i sine områder.

Speer gikk inn for at det ble opprettet en egen stilling for en person som skulle ha spesielle fullmakter over mobilisering av arbeidskraft. I denne stillinga mente Speer at det var best å sette en gauleiter siden han kunne ha stor nok tyngde innen partiet til å motstå de andre gauleiterne. Speer ønsket Karl Hanke, gauleiter i Nedre Schlesien. Men Bormann ville redusere innflytelsen til Speer, og ville ha en av sine menn inn i denne stillinga, og nominerte derfor Fritz Sauckel, gauleiter i Thüringen, og Bormann greide å overtale Hitler til å utnevne Fritz Sauckel til fullmektig for mobilisering av arbeidskraft.

Arbeidskraft kunne mobiliseres ved å utnytte maksimalt alle arbeidskraftressurser som fantes i Tyskland, og den kunne mobiliseres ved å bruke utstrakt bruk av utenlandsk arbeidskraft.

(a) Tysk arbeidskraft 1940-1943

Det foregikk en betydelig overføring av arbeidere fra konsumentvaresektoren i industrien til rustningssektoren, og også innen den sivile sektoren arbeidet stadig flere for Wehrmacht. Etter at Stalingrad og den Sjette armé var blitt omringet ble problemet satt på spissen. I et møte i Rikskansleriet den 7. januar 1943 rapporterte feltmarskalk Keitel at på Østfronten manglet det 700.000 mann mens det hver måned ble sendt forsterkninger på 60.000-65.000 mann. Tapene på Østfronten i form av døde, savnede, syke og sårede var på 150.000 mann hver måned. Speer tilbød 200.000 mann fra rustningsindustrien, men de kunne sant og si ikke bli sendt siden den trengte 800.000 nye arbeidere i det første kvartalet i 1943.

Dette var bakgrunnen for Førerens forordning fra 13. januar 1943 om omfattende innsats av kvinner og menn for Rikets forsvar, der det også inngikk at det ble opprettet en "Komité av tre" (Lammers, Keitel og Bormann) for å organisere en mer effektiv fordeling av arbeidskraft mellom industrien og Wehrmacht, og innen industrien selv.

Den 27. januar 1943 kom en forordning som påla alle menn mellom 16 og 65 år og alle kvinner mellom 17 og 45 år å registrere seg, med noen unntak, hos det lokale arbeidskontoret. Tre dager senere kom "Komitéen av tre" med ordre om å stenge firma som ikke ble vurdert som vesentlige for krigsinnsatsen. Avgjørelsene om stenging ble tatt av Rikets forsvarskommisjon/gauleiterne som handlet etter råd fra de lokale partilederne og partidistriktenes økonomiske rådgivere og representanter for næringslivsorganisasjonene.

Disse tiltakene møtte tydelige negative reaksjoner siden de var rettet mot små forretningsdrivende som hadde vært blant de fremste støttene for NSDAP før 1933. De ble plutselig tvunget til å stenge forretningene sine og tvunget til å bli industriarbeidere. I Mark Brandenburg alene ble 9.000 forretninger stengt fram til 9. mai. Motstanden mot forordningen var så sterkt at i september 1943 ble den fjernet. Dessuten var denne forordningen av liten nytte for industrien manglet først og fremst fagarbeidere, og det fikk den ikke fra alle småforretningene. Men de kunne hentes utenlands.

(b) Utenlandsk arbeidskraft

I 1943 var det allerede mange utenlandske arbeidere i Tyskland. Men det var kontroversielt å ta "etnisk fremmede" inn i Tyskland. Rekrutteringen av dem hadde foregått uten noen plan. Etter at Polen hadde blitt erobret hadde tyske myndigheter begynt å rekruttere polske arbeidere til arbeid i Tyskland. De polske arbeiderne ble først og fremst landbruksarbeidere. Det var i de østlige delene av Tyskland tradisjon for å bruke polske landbruksarbeidere. De polske arbeiderne ble dårlig behandlet. I mai 1940 begynte de tyske myndighetene å ta i bruk tvangsmidler ved rekruttering av polske arbeidere, og også å sette krigsfanger i arbeid. Våren 1942 var det omkring 1.080.000 polske arbeidere i Tyskland.

Fra slutten av kampanjen i vest og fram til våren 1942 ble utenlandsk arbeidskraft først og fremst rekruttert blant de vesteuropeiske krigsfangene og arbeidsløse arbeidere som ble rekruttert i vesteuropeiske land, spesielt Italia. Dette var vellykket, og den 1. oktober 1942 var det 3.507.526 utenlandske arbeidere og krigsfanger i arbeid i Tyskland.

Under invasjonen av Sovjet ble det tatt store mengder krigsfanger. Men de ble svært dårlig behandlet. De fikk ofte ikke mat, og svært mange av dem døde av sult. I februar 1942 var bare 1.100.000 i live av de 3.900.000 russiske krigsfangene som var tatt. I oktober 1941 hadde Hitler gått med på at russiske krigsfanger kunne settes inn i arbeid i Tyskland, men de fikk fortsatt så lite mat at de døde av sult.

Sauckel hadde blitt utnevnt til generalfullmektig for arbeidskraftmobilisering i mars 1942 for å rekruttere de mange arbeiderne som var nødvendige for å erstatte alle de arbeiderne som ble skrevet inn i hæren. Da Sauckel ble utnevnt fikk han ordre om å skrive ut arbeidere fra de okkuperte områdene, først og fremst i vest. Den 20. april 1942 kom Sauckel med sitt program som det følgende er et utdrag av:

Målet for den gigantiske nye arbeidsmobiliseringen er å bruke de rike og enorme ressursene, erobret og sikret for oss av våre væpnede styrker under ledelse av Adolf Hitler, til rustning av de væpnede styrker og også til å skaffe mat til fedrelandet. Råmaterialene så vel som fruktbarheten til de erobrede territoriene og deres befolkning skal bli utnyttet fullstendig og samvittighetsfullt til fordel for Tyskland og dets allierte.......

Alle krigsfanger, de som er i Tyskland, fra territoriene i vest så vel som fra øst må bli fullstendig inkorporert i den tyske rustnings- og ammunisjonsindustrien. Deres produktivitet må bli hevet til det høyest mulige nivå. Det må imidlertid bli understreket at en enorm mengde fremmed arbeidskraft i tillegg må bli funnet til Riket. De okkuperte territoriene i øst vil skaffe den største mengden til dette formålet. Følgelig er det helt vesentlig å bruke de menneskelige reservene til det erobrede sovjetiske territoriet i fulleste utstrekning. Dersom vi ikke lykkes i å hente inn den nødvendige mengden arbeidskraft på frivillig basis, må vi umiddelbart innføre utskriving til tvangsarbeid. Slik må vi i tillegg til krigsfangene som fortsatt er i de okkuperte områdene, skrive ut faglært eller ufaglært mannlig og kvinnelig arbeidskraft fra de sovjetiske territoriene fra alderen 15 og oppover til arbeidsmobiliseringsprogrammet..........

Sysselsetting av alle krigsfanger, så vel som bruk av et enormt antall sivile arbeidere, har blitt en forutsetning for å gjennomføre arbeidsmobiliseringsprogrammet i denne krigen. Alle menneskene må få mat, husrom og bli behandlet på en slik måte at det er mulig å utnytte dem i størst mulig utstrekning for minst mulig utgift. Det har alltid vært vanlig for oss tyskere å avstå fra grusomhet og ondskapsfull sjikane mot en erobret fiende, selv om han har vist seg å være den mest bestialske og uforsonlige motstander, og å behandle ham korrekt og humant, selv når vi venter nyttig arbeid fra ham.......
Kilde: Dokument 1067.

Selv om de russiske krigsfangene og arbeiderne fra øst fikk litt bedre kosthold, ble de fortsatt behandlet svært dårlig.

De var to ulike holdninger til hvordan arbeiderne fra øst skulle behandles blant de som avgjorde dette. På den ene siden var det de som var mest interessert i å øke produksjonen, og som ville at arbeiderne skulle få så mye mat og slike leveforhold at de kunne ha styrke og vilje til å utføre godt arbeid. Disse var gjerne knyttet til Speers administrasjon og næringslivsorganisasjonene. Og på den andre siden var det de som var mest opptatt av de rasistiske forestillingene og ville undertrykke arbeiderne fra øst mest mulig brutalt. Disse representerte gjerne SS og nazipartiet. De var først og fremst opptatt av å hevde tyskernes raseoverlegenhet og å holde arbeiderne fra øst nede i svært dårlige forhold. Sauckel stod mellom disse to posisjonene, og gjorde i praksis lite for å forbedre behandlingen av fremmedarbeiderne. Og han gikk hensynsløst fram for å rekruttere fremmedarbeidere.

I begynnelsen av 1943 kom Goebbels til å forstå at Tyskland stod i fare for å tape krigen. Goebbels kom da til å mene at krigsanstrengelsene måtte få absolutt første prioritet, også framfor hevdelse av de rasistiske forestillingene. Alt som kunne gjøres for å øke krigsinnsatsen måtte gjøres, og alle andre hensyn måtte vike for dette. Goebbels kom til å mene at Tyskland burde prøve å oppnå tilslutning fra befolkninga i de erobrede områdene. Dette krevde at den ble bedre behandlet. Han satte derfor i gang en kampanje som i Tyskland var forsøk på å mobilisere for total krig, og utenfor Tyskland var basert på å spre en forestilling om at Tyskland kjempet på vegne av Europa mot bolsjevismen - Tyskland skulle være Europas forsvar mot bolsjevismen. Goebbels begynte også å skille mellom russere og bolsjeviker for å prøve å mobilisere russere mot Stalin. Men det var egentlig for sent.

Tidlig i februar 1943 fikk Goebbels Hitler til å gå inn for den nye linjen, og den 15. februar laget Goebbels et sett retningslinjer der det ble gått inn for at folkene i øst ikke lenger skulle behandles som "beist og barbarer". Men SS og partikansleriet satte ikke pris på den nye kursen, og i en konferanse i propagandadepartementet den 10. mars gikk de mot det linjeskiftet som Goebbels foreslo. Saken ble da henvist til en permanent arbeidsgruppe som arbeidet med fremmed arbeid. Den 6. mai kom Ernst Kaltenbrunner, den nye lederen for Rikets sikkerhetshovedkontor (RSHA), som var en del av SS, med en rapport til Lammers om drøftelsene:

Re: Direktiver for behandling av fremmedarbeidere sysselsatt i Riket
Jeg motsetter meg retningslinjene for behandling av fremmedarbeidere sysselsatt i Riket som er foreslått av Rikets minister for folkelig opplysning og propaganda i konferansen den 10.3.43 fordi disse retningslinjene:
1. var intendert å kansellere alle tidligere direktiv i sfæren til fremmed arbeid,
2. så langt som det angikk de fleste punktene deres så hadde de allerede blitt tatt inn i høvelige instruksjoner fra de relevante myndigheter, eller de hadde, etter intensive diskusjoner, blitt erklært for uakseptable,
og
3. fullstendig ignorerte sikkerheten til nasjonen og staten.

Videre diskusjoner av denne saken i arbeidsgruppen som møtes i RSHA, der alle myndigheter som er involvert i å sette inn fremmed arbeid er representert, har ført til reeksaminering av det utkastet som Rikets propagandaminister har foreslått. Etter at alle relevante punkt har blitt tatt hensyn til ble et sett regler som er basert på det opprinnelige utkastet til Rikets propagandadepartement utstedt av arbeidsgruppen. Som resultat har saken blitt avgjort.

Jeg legger ved en kopi av regelsettet til deres informasjon.

I Rikskansleriet ble brevet fra Kaltenbrunner referert som følger:

Det vedlagte nye settet regler angående behandling av de etnisk fremmede arbeiderne korresponderer stort sett, i noen utstrekning ord for ord, med de retningslinjene som er foreslått av Propagandadepartementet i møtet den 10. mars. Forskjellen er at vurdering av Rikets sikkerhet og behovet for å opprettholde avstand mellom tyskere og etnisk fremmede er lagt vekt på som de viktigste punktene.

Regler angående de generelle prinsipp som styrer behandlingen av fremmedarbeidere i Riket

Rikets kamp mot de destruktive kreftene til bolsjevismen er mer og mer blitt en europeisk sak. For første gang i historien til dette kontinentet begynner omrisset av en europeisk solidaritet å tre fram, om enn i noen land bare vagt. Et synlig praktisk resultat av denne utviklingen er sysselsetting av millioner av fremmedarbeidere fra nesten alle stater på det europeiske fastlandet inkludert et stort antall av de som tilhører de erobrede fiendemaktene. Dette faktum pålegger imidlertid et antall forpliktelser på det tyske folket som framfor alt bygger på de følgende prinsippene:

1. Den første prioritet er sikkerheten til Riket. Reichsführer SS [Himmler] og hans myndigheter fastsetter sikkerhetstiltakene for beskyttelse av Riket og det tyske folket.

2. Naturligvis kan human behandling av fremmedarbeidere for å øke deres produktivitet og innrømmelser gjort overfor dem lett føre til at den klare linjen som skiller mellom de etnisk fremmede og de tyske landsmennene blir uklar. Tyske landsmenn skal instrueres om å betrakte opprettholdelse av den påkrevde avstand mellom dem selv og de etnisk fremmede som en nasjonal plikt. Tyske landsmenn må bli klar over at dersom de ignorerer de grunnleggende prinsippene til det nasjonalsosialistiske rasebegrepet vil de stå over de hardeste straffer. Oppmerksomhet om at det gjelder seier eller bolsjevikisk kaos må få hver tysker til å dra de nødvendige konklusjoner i sitt forhold til de etnisk fremmede arbeiderne.

Alt må bli underordnet målet om en seierrik avslutning på krigen. Fremmedarbeiderne som er sysselsatt i Riket skal derfor behandles på en slik måte at deres pålitelighet er opprettholdt og oppmuntret, at negative virkninger for Riket i deres heimland er holdt på et minimum og at deres fulle arbeidskraft er vedlikeholdt på lang sikt, ja at deres ytelse er økt. For dette formålet skal følgende punkter betraktes som avgjørende:

1. Hver person, selv den mest primitive, har en fin sans for rettferdighet. Slik må enhver urettferdig behandling ha en ødeleggende virkning. Urettferdighet, fornærmelser, sjikane, mishandling etc. må derfor bli unngått. Bruk av fysisk avstraffelse er forbudt. De etnisk fremmede arbeiderne skal holdes rimelig informert om de harde tiltakene som anvendes i tilfeller med motvillige eller opprørske elementer.

2. Det er umulig å vinne noens støtte til en ny ide dersom man samtidig fornærmer hans dypeste følelse av personlig verdi. Man kan ikke vente et høyt ytelsesnivå fra folk som blir kalt beist, barbarer og undermennesker; tvert i mot, hver mulighet skulle bli grepet for å oppmuntre og fremme deres positive karaktertrekk, slik som vilje til å kjempe mot bolsjevismen, å ønske å beskytte sine egne liv og sine fedreland, besluttsomhet og vilje til å arbeide.

3. I tillegg må alt bli gjort for å oppmuntre til det nødvendige samarbeid mellom de europeiske nasjonene i kampen mot bolsjevismen. Ord alene er ikke nok til å overbevise de fremmede arbeiderne om at en tysk seier også vil bli fordelaktig for ham og hans nasjon. Forutsetningen er høvelig behandling.

Basert på disse prinsippene har fullmektigen for arbeidsinnsats, så vel som de andre myndighetene som er ansvarlig for å sette inn fremmedarbeidere i det Tyske Riket, utstedt de følgende direktivene. Blant disse direktivene er de følgende gitt spesiell vekt.......

[Det følger en liste på åtte punkter med slikt som "ren og hygienisk innkvartering" og et forbud mot fengselsliknende forhold og piggtråd, adekvate klær for de klimatiske forholdene, matrasjoner som er sammenliknbare med tyske arbeideres, tiltak for medisinsk behandling etc.]
Kilde: Dokument 1068.

Det ble understreket at direktivene var viktige og at de var bindende for alle myndigheter. På sin måte var dette et vendepunkt i vurderingen av hvordan fremmedarbeidere burde behandles. Men i praksis ble det avgjort på lokalnivået hvordan fremmedarbeidere faktisk ble behandlet, og det varierte. Polakker og russere ble fortsatt diskriminert. Fra 1943 av ble behandlingen av fremmedarbeiderne i økende grad avgjort på lokalnivået. Vesteuropeiske arbeidere ble langt bedre behandlet enn arbeidere fra øst. Vesteuropeiske arbeidere hadde ikke mye dårligere lønn og behandling enn tyske arbeidere. Det ser ut til at de fleste tyskerne var likegyldige overfor arbeiderne fra øst.

Den følgende tabellen er dokument 1069 -
T er tyske arbeidere, U er utenlandske arbeidere:

Fordeling av tysk og utenlandsk arbeidskraft den 31. mai hvert år i tusener.
-193919401941194219431944
-TUTUTUTUTUTU
Totalt 39.11530134.4031.15432.7163.03331.1574.13730.2676.26028.9847.126
Jordbruk11.10412110.0076809.2621.4599.2521.9789.0082.2938.7082.478
Industri og transport18.48215615.85740115.2061.37913.8361.87813.3243.56612.4894.132
Industri10.8361109.5512569.2009658.3701.4018.1702.8287.6403.162
Handverk5.307294.1221083.7303103.2072962.9574302.745537
Transport2.109161.982352.072972.0641712.0102891.927407
Kraft230120222047195101871917726
Distribusjon4.59583.719203.358583.124952.9331472.679188
Adm. og tjenesteytende2.67072.605212.626502.373482.340622.22894

(c) Disiplin og oppmuntringer

Regimet prøvde å holde arbeiderne i stramme tøyler. I august 1944 kom det forbud mot ferier og 60 timers arbeidsveke ble innført. Overtidsbetaling ble samtidig avskaffet.

Under krigen ble det eksperimentert med ulike lønnssystem og ulike måter å dele arbeiderne inn på etter kompetanse for å øke effektiviteten. Dokument 1072 (som jeg ikke har tatt med) er et mange sider langt sitat fra den forklaringa som effektivitetseksperten Dr Theodor Hupfauer ga om dette under forhør etter krigen.


Konsentrasjonsleirene mobiliseres

Også konsentrasjonsleirene ble dratt inn i krigsøkonomien. De hadde oppstått i 1933 som institusjoner for å nøytralisere, og ofte også å eliminere, politiske og ideologiske fiender. I den første tida var det først og fremst kommunister, sosialister og framstående jøder som ble sendt til konsentrasjonsleirene. Da det nazistiske regimet i 1936 var solid etablert brukte SS konsentrasjonsleirene i økende grad som steder der de plasserte uønskede mennesker. Når fangene kom til konsentrasjonsleirene ble de kategorisert og merket med trekantede tøylapper i ulike farger, rødt for politiske fanger, grønt for vanekriminelle, svart for "asosiale", rosa for homoseksuelle, fiolett for Jehovas vitner og en gul stjerne for jøder.

I 1941 bestemte Himmler at ikke bare fangene, men også leirene skulle kategoriseres. Den 2. januar 1941 kom Heydrich med følgende direktiv til topplederne i sikkerhetspolitiet og SD og til administrasjonene i konsentrasjonsleirene:

Re: Kategorisering av konsentrasjonsleirene. Reichsführer SS og sjefen for det tyske politiet har blitt enige om å dele konsentrasjonsleirene i ulike kategorier, som tar hensyn til personligheten til fangene og den graden av trussel de utgjør mot staten. I henhold til dette vil konsentrasjonsleirene bli delt inn i følgende kategorier.

Kategori I: For alle de fangene som er i varetekt og som ikke er alvorlige forbrytere og som er i stand til forbedring og, i tillegg, for spesielle tilfeller og for soning i isolat:
Leirene Dachau, Sachsenhausen og Auschwitz I (den siste kommer også delvis inn i denne kategorien).

Kategori Ia: For alle fanger i varetekt som er gamle eller bare delvis i stand til å arbeide og som kan bli sysselsatt i medisinske urtehager: Leiren Dachau.

Kategori II: For mer alvorlige forbrytere som ikke desto mindre er i stand til å forbedre seg:
Leirene Buchenwald, Flossenbürg, Neuengamme og Auschwitz II.

Kategori III. For alvorlige forbrytere, spesielt de som samtidig har tidligere dommer og som er asosiale, altså fanger i varetekt som knapt kan opplæres: leiren Mauthausen.

Omflytting av fangene i henhold til deres kategori kan for tiden ikke gjennomføres på grunn av de nåværende tiltak for å sysselsette fangene. I framtida vil imidlertid nye fanger bli tildelt i følge disse kategoriene......
Kilde: Dokument 1024.

Dødsleirene i Polen er ikke omtalt her, men de er noe nærmere behandlet i kapitlet om Holocaust under overskriften "Utryddelsesleirene".

Kategorisering av de tyske konsentrasjonsleirene etter hvilke kategorier fanger de skulle ta mot ble ikke fulgt opp systematisk. Forskjellene i behandlingen av ulike grupper fanger var jevnt over større innenfor leirene enn mellom leirene, med unntak for Mauthausen [og Dora] der alle ble forferdelig behandlet, og verre enn i andre leire i Tyskland (men ikke så ille som i Polen).

Den viktigste grunnen til at Himmlers kategorisering ikke ble innført var at konsentrasjonsleirene ble omgjort fra å være straffeinstitusjoner for "samfunnsfremmede" til først og fremst å bli leverandører av slavearbeidere til tysk industri.

Det var tre hovedtrekk ved utviklinga av de tyske konsentrasjonsleirene under krigen, spesielt i årene 1942-45. Det ene hovedtrekket ved utviklinga var den enorme ekspansjonen av konsentrasjonsleirene. Den første fasen av ekspansjonen var fra september 1939 (25.000 fanger) til 88.000 fanger i desember 1942. Men den største veksten foregikk i løpet av 1943 og 1944. Den 15. januar 1945 var det rundt 714.211 konsentrasjonsleirfanger i Tyskland, av dem 511.537 menn og 202.674 kvinner. De følgende tallene for hvor mange som ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald er typiske for veksten også for andre konsentrasjonsleire:

Utvikling av fangebefolkninga i Buchenwald
ÅrNye fanger Døde fanger
19399.5531.235
19402.5251.772
19415.8901.522
194214.1112.898
194342.1773.516
194497.8678.644
1945 (tre måneder) 43.82313.056
Kilde: Dokument 1025.

Det andre hovedtrekket ved utviklinga var at antallet utlendinger som ble sendt til konsentrasjonsleirene inne i Tyskland økte og ble mye større enn antallet krigsfanger. I 1945 hadde det for eksempel vært fanger fra minst tretti ulike nasjonaliteter i Buchenwald, og da ble leiren ble befridd var det bare 1.800 tyske fanger i den, men 4.380 russiske fanger, 3.800 polske fanger, 2.900 franske fanger og 2.105 tsjekkiske fanger. Hitlers "Nacht und Nebel" forordning fra 7. desember 1941 førte til at motstandsfolk fra okkuperte land ble sendt til konsentrasjonsleirene, og sivile arbeidere fra Sovjet og Polen ble sendt til konsentrasjonsleire.

Det tredje hovedtrekket ved utviklingen av konsentrasjonsleirene under krigen var at konsentrasjonsleirfanger i økende utstrekning ble brukt som arbeidskraft av tysk industri. SS hadde allerede begynt å utnytte konsentrasjonsleirfangene i sin egen forretningsdrift i siste del av 1930-årene. Det var stor etterspørsel etter stein og murstein som byggematerialer allerede før krigen, spesielt til regimets prestisjeprosjekt. Den 29. april 1938 opprettet SS Tyske jord- og steinverk GmbH - Deutsche Erd- und Steinwerke GmbH=DEST. Stedsvalget for mange nye konsentrasjonsleire ble avgjort av deres nærhet til steinbrudd, det gjelder for Flossenbürg, Mauthausen-Gusen, Gross-Rosen og Natzweiler/Alsace. Det ble etablert produksjon av murstein i Sachsenhausen og Buchenwald i mai 1938. I 1941 hadde DEST en omsetning på RM 5.169.000 sammenliknet med RM 1.589.000 i 1939. Den 3. mai 1939 ble Deutsche Ausrüstungswerke GmbH opprettet. Det bestod av mange verksteder av ulike slag og bakeri etc. som hadde blitt opprettet i konsentrasjonsleirene. Den 21. juni 1940 ble Gesellschaft für Textil und Lederverarbeitung GmbH etablert. Det konsentrerte seg om å lage uniformer for Waffen SS og for bruk i konsentrasjonsleirene. Den 26. juli ble disse ulike forretningene samlet i Deutsche Wirtschaftsbetriebe=DWB, som var underordnet Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt - Økonomi og forvaltningshovedkontoret til SS, der SS Gruppenführer Oswald Pohl var sjef [om navneskiftet til dette kontoret: se fem avsnittet lenger ned i teksten]. Disse forretningsforetakene skulle styrke økonomien til SS og gjøre SS i noen grad selvforsynt og gi oppgaver til og begrunnelse for utvidelse av konsentrasjonsleirene.

Mangel på arbeidskraft i Tyskland under krigen ble også merket av konsentrasjonsleirene, som det følgende sitatet fra et sirkulære datert 12. februar 1942 fra lederen for konsentrasjonsleirinspektoratet, SS Brigadeführer Richard Glücks, vitner om:

Alle leirene spør meg om å få fanger siden kommandantene ikke lenger vet hvordan de skal møte den økende etterspørselen etter arbeidskraft som de utsettes for med de fangene som de allerede har til disposisjon. Mens det totale antallet fanger er mer eller mindre konstant har oppgavene som blir pålagt av Reichsführer SS blitt mangedoblet.

Slik er det nødvendig at det antallet fanger som er sysselsatte innen leirene blir betydelig redusert for å frigjøre fanger til disse oppgavene og for den økende arbeidsinnsatsen [utenfor leirene].

Jeg ber leirkommandantene, sammen med varetektsleirlederen og varetektsleirleder "E", om personlig å foreta en gjennomgang av leirene og frigjøre alle fanger som ikke er vesentlige for vedlikehold av leiren til arbeidsinnsats. Jeg ber om at man under utvalg av fangene lar maksimum ti prosent av de fangene som er arbeidsføre i framtida bli i leirene for å drive dem. Siden det i hver leir er et antall fanger som bare er delvis arbeidsføre kan disse bli brukt til opprydding og rengjøringsoperasjoner i tillegg til de ti prosentene av friske fanger som det er blitt enighet om.
Kilde: Dokument 1026.

I denne situasjonen var det fare for at andre myndigheter, som Speers rustningsdepartement eller arbeidsdepartementet, ville prøve å få kontroll over sysselsettingen av konsentrasjonsleirfangene. Himmler reagerte på denne faren mot hans makt og imperium ved å omorganisere konsentrasjonsleirsystemet og legge større vekt på dets økonomiske oppgaver. Først ble SS hovedkontoret Haushalt und Bauten, som var ansvarlig for å administrere SS Waffen og Dødningehodeavdelingene, den 1. februar 1942 slått sammen med Verwaltungs- und Wirtschaftshauptamt , som var ansvarlig for å administrere det alminnelige SS og forretningsdriften til SS, til et nytt kontor under Oswald Pohl med navn Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt = WVHA. I virkelig hadde de allerede fungert som en enhet siden 1939.

For det andre og viktigst ble den 3. mars 1942 det fram til nå selvstendige konsentrasjonsleirinspektoratet, som var ansvarlig for driften av konsentrasjonsleirene, integrert i WVHA som Amtsgruppe D. Dermed ble konsentrasjonsleirene underlagt Pohl.

Dermed var konsentrasjonsleirene underordnet økonomiske prioriteringer, vurderinger og hensyn. Denne endrede prioritering ble understreket av en serie ordrer som kom fra Himmler og Pohl i mars og april 1942. For å beholde kontrollen over konsentrasjonsleirfangenes arbeidsinnsats var Himmler oppsatt på å konsentrere produksjon rundt leirene og i bedriftene til SS. Det følgende referatet fra et møte i kontoret til Speers stedfortreder Karl-Otto Saur den 17. mars 1942, der representanter for WVHA var til stede, viser det:

Re: Overføring av ferdigstillingsstadiet i rustningsproduksjonen til konsentrasjonsleirene.

I følge et møte i Førerens hovedkvarter skal konsentrasjonsleirene bli mer involvert i rustningsindustrien. I gårdagens møte kunngjorde brigadeführer Glücks at følgende leire ble forutsett til slik innsats:
Buchenwald med omkring 5.000 arbeidsføre fanger
Sachsenhausen med omkring 6.000 arbeidsføre fanger
Neuengamme med omkring 2.000 arbeidsføre fanger
Auschwitz med omkring 6.000 arbeidsføre fanger
Ravensbrück med omkring 6.000 arbeidsføre fanger
Lublin blir fylt opp.

Det er ventet mange nye fanger ved slutten av denne måneden. Alle handverkere og de i tilhørende yrker vil bli fjernet og tildelt til de leirene som begynner med rustningsproduksjon.

I henhold til en forordning fra Reichsführer SS må arbeidet bli utført i leirene. De involverte firma må derfor overføre sin produksjon til leirområdet og sikre midlertidig anskaffelse av ingeniører og formenn for å trene fangene......

Hele oppgaven med å mobilisere konsentrasjonsleirene til rustningsproduksjon har blitt påbegynt av ....... Han vil initiere to pilotprosjekt så snart som mulig i Buchenwald-Weimar og Neuengamme leirene.
Kilde: Dokument 1027.

Den 30. april 1942 rapporterte Pohl til Himmler om det han hadde gjort etter at han overtok konsentrasjonsleirene den 3. mars:

Jeg rapporterer til deg i dag om den nåværende situasjonen i konsentrasjonsleirene og om tiltak som jeg har tatt for å utføre din ordre fra 3. mars.

I. 1. Ved utbruddet av krigen var de følgende konsentrasjonsleirene i operasjon:
(a) Dachau 1939: 4.000 nå: 8.000 innsatte
(b) Sachsenhausen 1939: 6.500 nå: 10.000 innsatte
(c) Buchenwald 1939: 5.300 nå: 9.000 innsatte
(d) Mauthausen 1939: 1.500 nå: 5.500 innsatte
(e) Flossenbürg 1939: 1.600 nå: 4.700 innsatte
(f) Ravensbrück 1939: 2.500 nå: 7.500 innsatte

2. I årene fra 1940 til 1942 ble ni leire til opprettet, nemlig
(a) Auschwitz (d) Natzweiler (g) Niederhagen
(b) Neuengamme (e) Gross-Rosen (h) Stutthof
(c) Güsen (f) Lublin (i) Arbeitsdorf

3. I tillegg til disse 15 leirene, som når det gjelder deres funksjon og operasjon, i sammensetning av sin kommandostab og i sine varetektsplikter, korresponderer nøyaktig med organisasjonen til de gamle konsentrasjonsleirene, ble flere oppgaver lagt til de følgende:

(a) SS spesialleir Hinzert: kommandostaben og vaktene er underordnet meg. Varetektsleiren er underordnet RSHA. Ingen fabrikker, ingen mulighet til å arbeid.
(b) Moringen ungdomsforvaringsleir, ingen fabrikk.
(c) Uckermarck ungdomsforvaringsleir, under bygging.
(d) Litzmannstadt [Lodz] ungdomsforvaringsleir, planlagt

4. I de siste vekene har RSHA og kommandanten for Waffen SS bedt om SS lederne for de leirene som er planlagte av disse avdelingene i Riga, Kiev og Bobrusk.

Jeg mener at slike planer skulle bli henvist til WVHA slik at de kan bli enhetlig planlagt og utført for SS av en myndighet. Ellers kan det bli dobbeltarbeid, og følgelig forvirring.

II. 1. Krigen har ført til en markert forandring i strukturen til konsentrasjonsleirene og en fundamental forandring i oppgavene som fangene skulle bli sysselsatte i.

Innesperring av innsatte ganske enkelt på grunn av sikkerhet og for utdannings og preventive grunner alene er ikke svært viktig. Hovedvekten har blitt lagt over på økonomiske hensyn. Mobilisering av arbeidskraftressursene til alle innsatte, i utgangspunktet for krigstidens oppgaver (for å øke rustningsproduksjonen) og senere for fredstidens oppgaver, blir stadig viktigere.

2. Dette forplikter oss til å ta de påkrevde tiltak for å sikre en gradvis overgang av konsentrasjonsleirene fra deres tidligere ensidige politiske form til en organisasjon som er passende til deres økonomiske oppgave.

3. Slik samlet jeg alle lederne for det tidligere konsentrasjonsleirinspektoratet, alle leirkommandantene og alle direktørene for verkene på den 23. og 24.4.42 og forklarte den nye utviklinga for dem personlig. Jeg har oppsummert de vesentlige tingene som det haster å utføre for at rustningsarbeidet kan komme i gang uten forsinkelser i det vedlagte direktivet.

4. Overføringen av konsentrasjonsleirinspektoratet til WVHA har blitt utført i full enighet med alle involverte myndigheter. Alle myndigheter samarbeider glatt; fjerning av parallell operasjon i konsentrasjonsleirene er generelt velkommen som fjerning av lenker som hindrer framgang.
Kilde: Dokument 1028.

For å sette de endrede prioriteringene i kraft var det nødvendig å involvere kommandantene i konsentrasjonsleirene. De hadde ikke brukt å ha stor sympati for forretningsvirksomhetene til SS. Pohl sendte samme dag den følgende ordren til kommandantene for konsentrasjonsleirene:

1. Leirkommandanten er ansvarlig for ledelsen av konsentrasjonsleiren og for alle forretningsoperasjoner som kommer innenfor dens virksomhetskrets. Han er derfor alene ansvarlig for å oppnå maksimal produktivitet i dens forretningsvirksomhet.

2. Leirkommandanten vil bruke verksdirektøren til å styre forretningsvirksomhetene. Verksdirektøren må informere leirkommandanten dersom han frykter at en spesiell ordre fra ham vil forårsake økonomiske problem eller ulemper.

3. Denne plikten sikrer at verksdirektøren vil dele ansvar for enhver økonomisk skade eller feiltakelse.

4. Leirkommandanten er alene ansvarlig for utnyttingen av arbeiderne. For å få størst mulig utbytte fra denne utnyttingen må arbeidet, i ordets sanne betydning, være utmattende.

Arbeid vil bli tildelt sentralt gjennom lederen for avdeling D. Leirkommandantene har ikke tillatelse til motta arbeid fra tredjeparter eller å gjennomføre forhandlinger på eget initiativ.

5. Det er ingen grense for arbeidstiden. Arbeidstidens lengde avhenger av strukturen til produksjonsstedene i leiren og av hvilken type arbeid som skal utføres og er utelukkende en sak for leirkommandanten.

6. Alle faktorer som kan forkorte arbeidstiden (måltider, navneopprop etc) skal derfor reduseres til et absolutt minimum. Lange marsjer til arbeidet og lunsjpauser bare for å spise er forbudt.

7. De gamle metodene for å vokte fangene skal erstattes og gjøres mer fleksible i lys av de framtidige fredstidsoppgavene. Ridende vakter, utsetting av vakthunder og mobile vakttårn og barrierer skal bli utviklet.

8. Gjennomføring av denne ordren vil stille betydelig større krav til hver leirkommandant enn han har vært utsatt for fram til nå. Siden få leire deler de samme karakteristika vil ikke noe generelt direktiv komme. Leirkommandantene vil heller bli gjort helt ansvarlige. Han må kombinere klar profesjonell ekspertise i militære og økonomiske saker med et slu og klokt lederskap for de gruppene folk som han skal føre til et høyere ytelsesnivå.
Kilde: Dokument 1029.

Først skulle det være to testprosjekt for å prøve å gjennomføre produksjon i konsentrasjonsleire, et i Buchenwald nær Weimar og det andre i Neuengamme nær Hamburg. Ved Buchenwald opprettet Gustloffverkene, som var kontrollert av den lokale gauleiteren Fritz Sauckel, en fabrikk som laget rifleløp. Også flere andre bedrifter opprettet fabrikker i tilknytning til konsentrasjonsleire, mest kjent er IG Farbens Bunafabrikk i tilknytning til Auschwitz. Himmler var ivrig etter å knytte rustningsindustri til konsentrasjonsleirene på en slik måte at SS fikk kontroll over en del av rustningsindustrien.

Men Rustningsministeriet var bestemt på å hindre at SS fikk kontroll over deler av rustningsindustrien. Og i 1943 ble det klart at arbeidskraftsituasjonen var slik at det ikke var mulig å få bedrifter til systematisk å opprette store fabrikker i tilknytning til konsentrasjonsleirene. Fabrikkene ville ikke i stor skala flytte til konsentrasjonsleirene, og derfor måtte konsentrasjonsleirenes fanger flyttes til bedriftene. Derfor ble det opprettet et stort antall utenforliggende fangeleire (Aussenlager) utenfor hovedleirene (Stammlager). Disse satellittleirene kunne ligge langt fra hovedleirene som de var underlagt. Buchenwald og Auschwitz hadde slike underleire over hele Tyskland. I oktober 1944 hadde Buchenwald 66 plasseringer av fanger, som inkludert 65.000 fanger der arbeiderne arbeidet i rustningsindustrien, utenfor hovedleiren Buchenwald. Nestleder av den avdelinga i WVHA som var ansvarlig for utsetting av konsentrasjonsleirfanger til industrien, Karl Sommer, forklarte under ed til Nürenbergdomstolen i 1947 hvordan industriens utnyttingen av konsentrasjonsleirfanger ble utviklet:

Utsetting av konsentrasjonsleirfanger i tysk industri begynte i månedene august-september 1942. Det skjedde som følge av press fra Rustningsministeriet som derved ønsket å sette de industrielle bedriftene i stand til å oppfylle de ordrene som de hadde blitt gitt. Jeg husker at konsentrasjonsleirfanger ble satt ut til nesten alle tyske industrielle firma som var i stand til å sysselsatte store mengder konsentrasjonsleirfanger. Antallet konsentrasjonsleirfanger sysselsatt av de enkelte firma varierte. De ble ikke satt ut uten at minst 500 innsatte kunne sysselsettes i en fabrikk. Det største antallet konsentrasjonsleirfanger sysselsatt i en fabrikk var mellom 40.000 og 50.000. Totalt var det omkring 500.000 konsentrasjonsleirinnsatte som var sysselsatte i hele den tyske industrien da denne innsatsen var på det største.

Konsentrasjonsleirfangene som var satt til disposisjon for et industrielt firma, ble huset i spesielt konstruerte leire ved fabrikken. Slike leire var kalt for arbeidsleire.....

Utvelgelsen av konsentrasjonsleirfanger som industriarbeidere foregikk utelukkende på grunnlag av deres manuelle og tekniske evner. For å utføre utvelgelsen kom ofte en kommisjon fra fabrikken til konsentrasjonsleiren før en arbeidsutsettelse og undersøkte de enkelte innsatte for å søke etter de spesielle ferdighetene og evnene som fabrikken hadde behov for. Dersom det ble klart i løpet av utsettelsen at enkeltpersoner ikke maktet de tekniske krav som ble stilt til dem ble de byttet ut mot andre arbeidere fra konsentrasjonsleiren.......

På denne tiden (fra omkring våren 1943) betalte et firma til Rikets skattemyndigheter en fast sum på 4 RM per dag for en ufaglært arbeider og 6 RM for en fagarbeider. Men fangene dro ikke fordel av disse høyere skalaene siden denne såkalte lønna gikk til Riket gjennom WVHA. Fabrikker i privat industri kom til oss dersom de trengte arbeidere og vi henviste dem til den høvelige konsentrasjonsleiren for at den skulle forsyne dem med så mange fanger, forutsatt at Speers ministerium hadde bekreftet den prioriterte statusen.......

Så langt jeg kan huske ble innsatte i konsentrasjonsleire satt inn på de følgende arbeidsplassene:

Fra Buchenwald konsentrasjonsleir: ........ [Det fulgte en list over firma, inkludert BMW, Junkers, Rheinmetall Borsig, og Bochum Verein AG.]

Ulike fabrikker fra privat sektor ble lokalisert direkte i konsentrasjonsleire eller direkte utenfor dem, som Krupp i Auschwitz, der brannrør ble produsert under oppsyn av Krupps ingeniører og formenn. Siemenskonsernet hadde en fabrikk i konsentrasjonsleiren Ravensbrück og en annen i Auschwitz. Walther våpenverket Zella Mehlis hadde en fabrikk gående i Buchenwald.....

IG Farben ble gitt prioritet i anskaffelsen av konsentrasjonsleirinnsatte framfor alle andre rustningsfabrikker for sin Bunaproduksjon. Maurer informerte meg om instruksjonen om bare å tildele innsatte til andre fabrikker når Buna hadde fått sine behov tilfredsstillet.

Bedrifter henvendte seg jevnlig til WVHA seksjon D/Maurer for å få tildelt innsatte som arbeidere, i enkelte tilfeller til Glücks, og bare om de hadde en personlig kontakt direkte til Pohl. Nå og da henvendte firma seg til kommandantene for de enkelte konsentrasjonsleirene for å få fanger, i motsetning til de prosedyrene som er beskrevet ovenfor. Når seksjonen hadde godkjent bruken av konsentrasjonsleirfanger, ble innkvarteringen og sikkerhetsforanstaltningene i fabrikken inspisert, enten av Maurer eller av en kommandant fra en konsentrasjonsleir. Dersom forutsetningene for utsettelse var til stede, spesielt med hensyn til sikkerhet, så ble den relevante konsentrasjonsleiren instruert om å forsyne et høvelig antall innsatte. Firmaene det angikk ble bedt om å velge ut fra det tilgjengelige materialet i den relevante konsentrasjonsleiren, eller om det var nødvendig, fra flere konsentrasjonsleire, de mest passende arbeiderne.

Deres representanter kom da inn i leirene for dette formålet, fulgt av leirkommandanten eller hans representant, og i denne prosessen kunne de se de forholdene som var i konsentrasjonsleiren.
Kilde: Dokument 1030.

Slik kom SS og rustningsministeriet i et samarbeidsforhold, men også i et rivaliseringsforhold. Dette framgår av et brev fra brigadeführer Dr Walther Schieber til Albert Speer datert 7. mai 1944. Schieber skulle være Himmlers kontaktmann i rustningsministeriet, men som avdelingsleder der var han først og fremst lojal overfor Speer:

I de siste vekene har den stadig vanskeligere arbeidskraftsituasjonen blitt uholdbar som følge av at høgt kvalifisert arbeidskraft har blitt fjernet fra grener i den industrien som gjør produktene ferdige og som tjener hele rustningsindustrien.

Som følge av en avtale mellom Rikets justisminister og generalfullmektigen for arbeidsmobilisering har det blitt fastslått at de fangene som har lange straffer og som arbeider i rustningsindustrien skulle fortsette å være sysselsatt i sine eksisterende fabrikker etter at de er løslatt ved å bli utskrevet [til verneplikt]. Men denne avtalen blir i økende grad brutt på grunn av en tidligere ordning mellom Reischsführer SS og minister Thierack, i det de fangene som har fullført sin straff blir overført til sysselsetting i SS fabrikker. Spesielt de såkalte asosiale, men også andre grupper fanger som etter år med sysselsetting i rustningsindustrien har blitt opplært til å bli fagarbeidere, går derved tapt for fabrikkene i rustningsindustrien. I lys av den stadige mangelen på arbeidskraft representerer det at de fjernes en alvorlig avbrytelse og skader ferdiggjøring av viktig militært utstyr.

I denne forbindelsen føler jeg meg forpliktet til å informere deg om en enda større avbrytelse av arbeidet i våre fabrikker og en svært alvorlig trussel mot produksjonen, som jeg allerede nevnte for deg i Merino. Vi mister et betydelig antall av den høye prosentandelen av fremmede, spesielt russiske, arbeidere i våre rustningsfabrikker ved at de gradvis overføres til SS fabrikkene. Du vet at vi har vært fornøyd med arbeidet til de russiske arbeiderne - spesielt arbeidet til kvinnene - når de blir rimelig behandlet. Mange av dem, som forståelig nok tenderer mot å bytte arbeid, blir nå tildelt til SS fabrikker på grunn av de har begått en eller annen forseelse og de vender ikke tilbake til sin gamle arbeidsplass. Denne tilbaketrekkelsen av arbeidskraft blir forårsaket av den økende veksten til SS forretningskonsernene, som stadig blir ført videre av spesielt obergruppenführer Pohl. I tillegg til de tallrike fabrikkene som allerede produserer sivile varer kommer det et stadig økende antall av velkjente og også hemmelige våpenproduserende og generelle rustningsfabrikker.

Reichsführer SS har besluttet å følge opp den tekniske og økonomiske suksessen til den store trevarefabrikken i Dachau ved å bli involvert i stor skala i forretningsvirksomhet og å etablere et stadig større antall fabrikker som et finansielt grunnlag for de mange oppgavene som SS utfører. Dette har mye å gjøre med den markerte fiendtligheten som SS har til begrepet om industriens selvadministrasjon. Denne ekspansjonen blir sterkt lettet av den praktisk talt ubegrensende kontrollen over arbeiderne - noen av dem høyt utdannet - som er knyttet til konsentrasjonsleirene. Denne utviklinga ble akselerert av ditt tidligere avslag til å skaffe SS direkte en spesiell del av våpenproduksjonen vår. Jeg ville like å nevne her som eksempel: omdannelsen av den store SS mursteinsfabrikken ved Oranienburg........

Utviklinga referert til ovenfor ble heldigvis begrenset og praktisk talt stoppet opp ved siste høsts enighet med Reichsführer SS om at til gjengjeld for anskaffelse av arbeidere fra SS leirene ville, avhengig av antall utførte arbeidstimer, en bestemt del av produksjonen av våpen og rustningsutstyr bli gitt til Waffen SS og politiet. Til gjengjeld måtte vi imidlertid sette opp konsentrasjonsleiravdelinger i våre rustningsfabrikker med all den friksjonen som de medførte. Imidlertid oppveier den praktiske og menneskelige suksess som så langt har blitt oppnådd de ulempene som hovedsakelig er forårsaket av sjalusien på lavere nivå i ledelsen til SS. Imidlertid ødelegger ikke bare den nåværende politikken til SS den innledende suksessen som har blitt oppnådd, men et stort antall utenlandske arbeidere er blitt fjernet fra oss fordi antallet innsatte i konsentrasjonsleirene blir økt for enhver pris; det blir gjort ved å overføre utlendinger fra utlendingens leire til konsentrasjonsleire på grunn av de har begått en eller annen overtredelse uansett hvor ubetydelig. I tillegg er det kravet fra SS om at vi overleverer de mange jødene, og spesielt, kvinnelige arbeidere som arbeider i forsyningsindustrien og her i elektrisk industri og som, er jeg glad for å innrømme, arbeider med glede og svært hardt. I lys av matforsyningene, som våre fabrikksjefer fortsatt arbeider med å skaffe til de leirinnsatte som de har i arbeid, til tross for alle vanskeligheter, og i lys av den anstendige og humane behandling av de utenlandske og av konsentrasjonsleirarbeiderne, vil antakelig jødinnene og de konsentrasjonsleirinnsatte arbeide hardt og gjøre hva som helst for ikke å bli sendt tilbake til leirene. Disse fakta antyder at vi skulle overføre enda flere konsentrasjonsleirinnsatte til rustningsindustrien.
Kilde: Dokument 1031.

Behovet for å produsere mest mulig fikk WVHA til innføre et noe mindre brutalt regime i konsentrasjonsleirene. Leirkommandantene fikk ordre om å slutte med den stadige trakasseringen av fangene, og legene i leiren fikk ordre om å prøve å prøve å holde liv i fangene framfor å drepe dem snarest mulig. Den 15. mai 1943 ga Pohl instruksjoner til leirkommandantene om å belønne fanger som arbeidet hardt med blant annet ekstra matrasjoner og tobakk. Denne forandringen førte til at dødeligheten i konsentrasjonsleirene ble noe redusert i løpet av 1943. Men på denne tida ble en av de aller verste arbeidsleirene opprettet. Det var leiren "Dora" der V rakettene skulle bygges. Den begynte som en arbeidsleir under Buchenwald, og ble den 29. oktober 1944 en selvstendig leir med 32.532 innsatte. Etter krigen beskrev to tidligere innsatte tyske fanger for en domstol sine erfaringer:

Vi, de undertegnede tidligere fanger i Buchenwald konsentrasjonsleir, fastslår det følgende fritt og uten å være tvunget til å gjøre det:

I august 1943 ble transport av flere hundre innsatte fra konsentrasjonsleiren Buchenwald organisert for å bygge en ny leir, Dora. Leiren Dora var plassert ikke langt fra Nordhausen i Harz nær jernbanestasjonen i Niedersachsenwerfen. I løpet av årene, som følge av uttak av ammoniakk, hadde en tunnel med diverse siderom blitt gravd ut. Den var opprinnelig bygd for å lagre drivstoff og brensel. Det ble nå oppgaven for de fangene som var blitt transportert til stedet å gjøre tunnelen og siderommene om til en fabrikk som skulle produsere V våpnene(V1, V2). På denne tiden var det enda ikke en leir der som kunne gi innkvartering til fangene. Derfor ble kamrene fangenes sovested og oppholdssted. Fangene måtte sove rett på det nakne fjellet uten madrasser, strå eller tepper. På grunn av de stadige sprengningene..... de gassene som oppstod kunne ikke slippe ut. Det var ikke noen som helst ventilasjon. Det var tolv timers arbeidsdag. Måltidene bestod av et stykke brød, omkring 20 gram margarin og en liter varm suppe som bare kom hver tredje eller fjerde dag. På grunn av denne utilstrekkelige matforsyningen og det faktum at det absolutt ikke var vann å drikke, på grunn av den umenneskelig innkvarteringen og det faktum at fangene ikke ble tillatt å være i fri luft i veker eller måneder av gangen, som følge av de giftige gassene som ble samlet opp i umiddelbar nærhet til fangene på grunn av sprengningene, døde rundt tjue fanger daglig en miserabel død. Tunnelen og kamrene var dekket med kropper av fanger som så ble lastet opp i vogner og tatt tilbake til Buchenwald for å bli kremert.

Behandlingen som de utmattede fangene ble utsatt for av SS i løpet av den tolv timer lange arbeidsdagen var nesten ubeskrivelig umenneskelig. Fangene ble slått i hjel på stedet med gummikabler, jernstenger, oksepisker og spadeskaft og slike ting for den minste forseelse. Fanger som hadde falt om av utmattelse ble slått og så kastet i en haug der de døde lå. Der døde de i løpet av noen timer en elendig død. Vaktene var utstyrt med politihunder som hadde blitt opplært til å angripe de stripete uniformene til fangene og de slapp hundene tilfeldig løs på fangene som knapt kunne forsvare seg mot bittene til disse dyrene. I løpet av månedene fra november 1943 til januar 1944 økte antallet døde så mye at transportfasilitetene ikke greide å bringe alle de døde bort. Så de ordnet opp i dette på den måten som var typisk for SS-mentaliteten. De laget bål av tre og tømte olje over dem og brant kroppene. Det var først i mars 1944 at de bygde et krematorium.

Siden sanitære fasiliteter fullstendig manglet i tunnelene og siden folk i månedsvis ikke kunne skifte klær, siden det ikke var nok forsyninger, ble tunnelene dekket av myriader av lus og fluer.... Nesten hver dag ble fanger hengt for påståtte forsøk på sabotasje eller på grunn av forsøk på flukt. I tilfellet med disse mordene viste SS hvor oppfinnsomme de var. I taket på tunnelen var det en krane der det var festet to bommer og tretti renneløkker var slengt over hver av dem. De ble så lagt rundt nakken til de som hadde blitt dødsdømt. Bøddelen klatret opp på plattformen til kranen, startet opp kranen og løftet alle seksti fangene opp fra gulvet i et løft. Dersom det var et stort antall fanger som skulle henges og om denne "forlystelsen" varte for lenge for SS så ble de folkene som nettopp hadde blitt løftet opp satt ned igjen halvdøde og slått med jernstenger eller skutt i ryggen med pistol.
Kilde: Dokument 1033.

Selv om "Dora", kanskje med unntak for Auschwitz III, var den verste av arbeidsleirene, var den terroren som hersket der bare marginalt verre enn tilfellet var i mange andre leire. Dette førte til svært høge dødsrater i leirene, og siden SS kom til å streve for å tjene mest mulig penger på fangene ble konsentrasjonsleirene et uhyre som fortærte flere og flere fanger fra hele Europa.

Økonomisk sammenbrudd

Til tross for at stor produktivitetsvekst ble oppnådd gjennom rasjonaliseringprogrammene, kom den allierte bombingen og okkupasjonen av de råvarekildene som forsynte tysk industri til å virke stadig sterkere inn på industriproduksjonen. I slutten av januar 1945 skrev Speer det følgende til Hitler. Hitler ga Speer ordre om ikke å vise det til noen andre, og Speer måtte trekke tilbake de kopiene som var i sirkulasjon:

30.1.1945
Memorandum til Adolf Hitler

For informasjon til Martin Bormann
- Generaloberst Guderian
- von Poser med 8 kopier til Hærens generalstab.

Re: Rustningssituasjonen Februar-mars 1945

Mens tapet av Øvre Schlesien har betydd en del reduksjon i rustningsproduksjonskapasiteten er virkningene følt utelukkende i form av tapet av kullproduksjonen; for Øvre Schlesien var fortsatt det eneste området som økonomien kunne stole på for produksjon og transport av kvalitetskull i store mengder.

All rustningsproduksjonskapasitet i Riket kan nå bare bli delvis utnyttet siden den verken kan skaffes det nødvendige kull og elektrisitet eller den nødvendige gass...

På grunn av den nåværende ugunstige transportsituasjonen i Ruhrområdet som ikke er blitt forbedret som følge av de siste luftangrepene, kan kullproduksjonskapasiteten bare bli utnyttet i utstrekning av 5,5-6 millioner tonn per måned = 26% av i januar 1944.

For å spare befolkninga for alvorlige virkninger av et økonomisk sammenbrudd må de følgende mengdene kull avledes fra den kullforsyninga som for tiden er tilgjengelig.....

...... Det er umulig å opprettholde Tysklands økonomiske liv i det lange løp med de tilgjengelige kullforsyningene og med den mengden stål som fortsatt kan produseres......

Det forestående sammenbruddet til tysk økonomi kan bli utsatt et par måneder

Det vil bety at rustningsproduksjonen i januar, februar og mars ganske enkelt vil bruke opp de store forsyningene som tidligere er bygd opp.......

De virkelige [framtidige] produksjonstallene, som korresponderer med den nåværende stålproduksjonen kan bare bli en brøkdel av produksjonen i januar.

Etter tapet av Øvre Schlesien vil tysk rustningsproduksjon ikke lenger være i nærheten av å kunne oppfylle kravene fra fronten om ammunisjon, våpen og tanks eller å gjøre opp for tapene ved fronten og utstyre nye styrker.

Som et resultat kan ikke våre soldaters mot kompensere for fiendens materielle overlegenhet.
Kilde: Dokument 1073.

I forhør etter krigen sa Karl-Otto Saur om årsaker til sammenbruddet i den tyske krigsøkonomien at sammenbruddet for produksjonen av rustninger først kom i 1945, selv om det var en skarp reduksjon i 1944 sammenliknet med det som kunne ha blitt produsert uten luftangrep. Sent i 1944 og i 1945 var det bombing av transportfasiliteter som var avgjørende:

Før jeg diskuterer årsaker til nedgangen i produksjonen høsten 1944 vil jeg like å klargjøre posisjonen min. Spørsmålet refererer til et vidstrakt sammenbrudd gjennom hele Tyskland høsten 1944. Dette er sant med hensyn til oljeindustrien, råvareindustrien og deler av rustningskomponentindustrien. Sluttproduksjonen av rustninger tatt som helhet var imidlertid i stand til å opprettholde produksjonen på et tilfredsstillende nivå opp til slutten av 1944 takket være de mer eller mindre lange periodene som gikk med for å bearbeide råmaterialene. På visse produksjonsområder var det en nedgang som begynte å merkes, men dette ble balansert av økning på andre områder. De følgende tallene for sluttproduksjonen av rustninger vil illustrere poenget:

(a) Den totale produksjonen av våpen økte kontinuerlig gjennom 1944 og nådde først sin topp for praktisk alle typer våpen i desember dette året......
(b) Den største produksjonen av tanks og angrepskanoner i hele krigen ble nådd i desember 1944, da 1.804 kjøretøy ble produsert, altså 1.201 angrepskanoner og 603 tanks. Dette tallet ble også nesten nådd i januar 1945, da produksjonen var 1.705 kjøretøy der 1.201 var angrepskanoner.
(c) I marinesektoren var topproduksjonen for ubåter nådd i desember 1944 da 38 ubåter ble akseptert, av dem var 28 av den nye modellen. Selv i januar 1945, da 27 ubåter ble levert, ble en høyere produksjon oppnådd enn i de tidligere månedene.
(d) Når det gjelder fly økte produksjonen av de høytytende flyene sammenliknet med det årlige gjennomsnittet i løpet av høsten og spesielt i desember og fortsatte å øke til i februar og selv i mars. Det må innrømmes at antallet av gammel type sank allerede fra september, et faktum som hadde blitt forutsett og inkorporert i programmet, på grunn av økende vanskeligheter med forutsetningene for produksjonen.
(e) Produksjonen av ammunisjon på 290.000 tonn i desember 1944 var bare 10% under den produksjonstoppen som ble nådd i september, selv om den sank raskt i begynnelsen av 1945.
(f) Produksjonen av motorkjøretøy var svært lav i desember. Denne grenen av rustningsproduksjonen var i motsetning til alle andre grener ikke i stand til å komme seg igjen fra skadene som ble forårsaket av direkte flyangrep i 1943.

I denne forbindelsen kan tallene for produksjonen i 1944, utstedt av Speer den 27. januar 1945, være av interesse. Rapporten inneholder en sammenlikning mellom produksjonen fjerde kvartal av 1944 (det månedlige gjennomsnittet av årets tre siste måneder) og det månedlige gjennomsnittet for hele året. I følge denne rapporten er tallene for høsten som følger:

For våpen fra 7,5 cm kaliber: 22,0% høyere
For pansrede kampkjøretøy: 8,0% høyere
For dagsfightere: 36,0% høyere
For ammunisjon: 2,5% lavere
For lastebiler: 46,0% lavere

1. Når det gjelder tilfellet med nedgang i produksjon i 1944, så var nest etter tap av områder den viktigste grunnen de stadig sterkere virkningene av flyangrep.

2. I begynnelsen ble bare produksjonssentra bombet, og senere, med langt større virkning, ble transportsystemet bombet og i noen utstrekning kommunikasjonssystemet (telefon, telegraf etc). Angrepet på transportmidlene var imidlertid mindre effektivt, så sent som i begynnelsen av 1945 var det fortsatt 2.000 lokomotiv i reserve.

3. Med bombingen av fabrikkinstallasjoner og byer var den direkte skaden på fabrikkene langt større enn tapet av arbeidskraft på grunn av fravær eller stopp av arbeidet på grunn av midlertidig brudd i kraftforsyningen. Grunnen til dette var at arbeiderne og deres familier, både tyske og utlendinger, forsøkte med nesten utrolig utholdenhet å komme seg til arbeidsplassene sine som vanlig til tross for alle vanskelighetene. Avbruddene som ble forårsaket av bruddene i kraftforsyningen ble i de fleste tilfellene redusert til et minimum av utmerket arbeid av det kompenserende systemet og fremragende reparasjonsarbeid.

4. Forholdet mellom virkningene av bombing ved direkte angrep på fabrikkene og indirekte angrep på transporten nådde i november 1944 et forhold på 50:50. Fra da av og framover nådde virkningen av de raskt økende bombeangrepene mot transportinstallasjoner i begynnelsen av 1945 en andel på 80 prosent i indirekte og bare 20 prosent i direkte angrep. Naturligvis oppstod det langt største problemet forårsaket av angrepene på transport i forbindelse med råmaterialer og halvferdige produkter. Grunnen til dette ligger i to fakta:
(a) Kravene til transportfasilitetene med hensyn til vekt er omkring sju ganger så store før sluttproduksjonen som for de ferdige produktene.
(b) Den ekstraordinært vidspredte desentralisering av produksjonen som var tvunget fram av luftoffensiven gjorde at transporten var langt mer sårbar enn den hadde vært i den tidligere mer kompakte gruppen fabrikker......

5. Når det gjelder den relative viktigheten til andre faktorer som forårsaket denne nedgangen i produksjon var produksjonen av råstål avgjørende berørt av tapet av okkuperte territorier. Produksjonskapasiteten på 3,5 millioner tonn per måned, med en produksjonstopp nådd våren 1944 på 3,15 millioner tonn, stod i omtrent samme forhold i januar 1945, da kapasiteten var 1 million tonn med en produksjon på 825.000 tonn. Resultatet var at allerede fra sommeren 1944 og framover ble bruken av stål sterkere begrenset for alle andre formål enn rustningsproduksjon, og fra slutten av 1944 var det bare rustningsformål som ble tildelt stål. Ammunisjonsproduksjonen gir et tydelig eksempel på denne forfordelingen. Da råstålproduksjonen var 3 millioner tonn per måned gikk 450.000 tonn stål til ammunisjonsproduksjon. Ammunisjonsproduksjonen fikk fortsatt 350.000 tonn råstål da den totale råstålproduksjonen var redusert til 1 million tonn. Og til slutt, i februar 1945, ble den tildelt 250.000 totalt av en total produksjon på en halv million tonn.

Utviklingen av virkningene av luftangrepene på produksjonen viser tydelig at virkningene av direkte bombing ble mindre betydelige selv om angrepene stadig økte i omfang, og at virkningene av direkte angrep mot fabrikkene ble stadig mindre viktige sammenliknet med virkningene av bombing av transportnettet. Utstrekningen av dette kan bli sett av det antallet jernbanevogner som var opptatt av å frakte den ferdige produksjon fra rustningsindustrien. I november 1944 var dette 225.000 (med etterspørsel etter 240.000 vogner); i desember 1944, med samme etterspørsel ble bare 140.000 jernbanevogner tildelt denne transporten. Og i januar 1945 var antallet jernbanevogner som fraktet ferdigprodukter fra rustningsindustrien kommet langt under 100.000. Virkningene for ammunisjon var at for eksempel i februar 1945 kunne bare omkring 160.000 tonn råstål bli levert til ammunisjonsfabrikkene ved hjelp av vei eller jernbane av 235.000 tonn råstål, selv om den samlede produksjonen av råstål var blitt betydelig mindre.

For å summere opp så mener jeg at jeg skulle legge vekt på det faktum at den absolutte underproduksjonen i 1944, sammenliknet med programmet, var svært uttalt. I produksjonsrapporten fra 27. januar 1945 ble det gjort et forsøk på å fastslå hva disse tallene ville ha vært ut fra den antakelsen at verken direkte eller indirekte luftangrep hadde foregått. Det ble da anslått at produksjonen av pansrede kampkjøretøy var 35% lavere enn den ville ha vært uten luftangrep, at produksjonen av fly var 31% lavere, og at produksjonen av lastebiler var 42% lavere enn den ville ha vært uten luftangrep.

Men produksjonen som ble oppnådd i 1944 var likevel tilstrekkelig til å utstyre 250 divisjoner fullt ut, som det er fastslått i årsrapporten. [I praksis var naturlig utstyret påkrevd for å erstatte det utstyret som var tapt av de eksisterende divisjonene].
Kilde: Dokument 1074.


Tilbake til forsida


Kilde for dette kapitlet er:
Jeremy Noakes: "Nazism 1919-1945 - Volume 4 - The German Homefront in World War II - A Documentary Reader".