Den Tyske Revolusjonen 1918-19.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Blogg
Atom-XML

Kilder for dette kapitlet er:

Innholdsfortegnelse

  1. Innledning
  2. Mytteriet i Kiel
  3. Den Niende November 1918 - Revolusjon
  4. "Noen må bli Blodhunden" - Den Revolusjonære Situasjonen
  5. "Frivillige til Fronten" - Frikorpsene dannes
  6. Weimar og München
  7. Den Andre Bayerske Revolusjonen
  8. Oppsummering og Vurdering


Innledning

Her vil jeg skrive mer detaljert om den tyske revolusjonen i 1918-19 enn jeg har gjort i andre kapitler der jeg har skrevet om den. Jeg har for eksempel skrevet kortfattet om den tyske revolusjonen i oversiktskapitlet om Tyskland 1918-1933. Jeg avslutter beskrivelsen med Gerald D. Feldmans oppsummering av begivenhetene og vurdering av handlingene.

Denne innledningen er ganske lang. Den går gjennom situasjonen som ledet fram til våpentilstanden og sammenbruddet av de tradisjonelle autoritetene i Tyskland.

Den tyske revolusjonen kom ved slutten av Den Første Verdenskrigen. Innenfor Det Sosialdemokratiske Partiet, som stod sentralt i revolusjonen, hadde det vært delte meninger om hvordan partiet skulle stille seg til den tyske krigsinnsatsen. I kapitlet om Karl Kautsky har jeg skrevet om de ulike holdningene som fantes innenfor partiet omkring spørsmålet om hvordan sosialdemokratiet skulle stille seg til krigen. Sosialdemokratiet hadde før krigen hatt som prinsipielt standpunkt at arbeidere fra et land aldri måtte bruke våpen mot arbeidere fra andre land, og at dette innebar at det ikke var mulig å akseptere krig. Da krigen kom ble partiet delt i et flertall som støttet krigføringa og et mindretall som tok avstand fra krigføringa, og etter hvert ble spenninga mellom disse to gruppene så stor at partiet ble splittet i et flertall som støttet krigføringa, flertallssosialdemokratene - MSPD - og et mindretall som motsatte seg fortsatt krig. De sistnevnte kalte seg for de uavhengige sosialdemokratene - USPD. Den mest radikale gruppen som sprang ut av sosialdemokratiet kom etter hvert til å bli kjent som "Spartakistene", og de mest kjente deltakerne i den var Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg. (Dette kan man lese om i kapitlet om Karl Kautsky.)

Keiserrikets Tyskland (1871-1918) var en føderasjon av 27 kongedømmer, hertugdømmer og andre politiske enheter. Preussen utgjorde 60% av totalen, og var derfor dominerende, men de ulike delen av Tyskland hadde et visst indre selvstyre, selv om utenrikspolitiske forhold stort sett var underlagt de sentrale myndighetene. Kongen av Preussen var tysk keiser.

Det tyske politiske systemet var en blanding av gammelt og nytt, av både demokratiske og autoritære trekk. Riksdagen var valgt i valg der alle menn over 25 år hadde lik stemmerett, og Tyskland innførte lik stemmerett ved Riksdagsvalgene tidligere enn de fleste andre europeiske land innførte lik, alminnelig stemmerett ved valg til sine parlament. Men Riksdagen hadde begrenset makt. Det kunne ikke avsette regjeringer, keiseren innsatte og avsatte rikskansler, som igjen valgte ut regjeringsmedlemmene, som stort sett var toppembetsmenn. Men det ble vanskelig for ei regjering å styre uten at den greide å forhandle seg fram til oppslutning om sin politikk fra et flertall i Riksdagen. Riksdagen hadde formelt liten makt, og kunne for eksempel ikke foreslå lover, bare vedta eller avslå lovforslag fra regjeringa eller Forbundsrådet, men i virkeligheten foreslo Riksdagen lover og arbeidet med lovframlegg, selv om Riksdagen ikke alene kunne vedta lover. Riksdagens reelle makt var større enn dens formelle makt, og Riksdagen ble det sentrale forum for politikken på riksplanet, og det var derfor stor interesse for Riksdagen og det som foregikk i den, og det var svært stor deltakelse i Riksdagsvalgene, i det mer enn 80% av de stemmeberettigede brukte sin stemmerett i siste del av det nittende århundret og tidlig i det tjuende århundret.

Lokale valg trengte slett ikke å være like demokratiske som Riksdagsvalgene. Valgordninga for valg til den preussiske Landdagen (Preussens parlament) var slik at velgerne var delt inn i tre grupper, eller stemmeklasser, der hver gruppe valgte en tredjedel av representantene. I ei gruppe var de fire prosent av velgerne som var rikest, i ei anna gruppe var de tolv prosent av velgerne som var nest rikest, og i den tredje stemmeklassen var de åttifire prosent av befolkninga som var minst rike. Slik kan man si at de ti prosent rikeste i Preussen valgte inn halvparten av representantene i Landdagen, og at majoriteten av befolkninga bare var rent symbolsk til stede.

Hæren sverget lojalitet til keiseren, og keiseren var formelt hærens leder, men under verdenskrigen viste det seg at keiseren i praksis hadde lite å si, blant annet siden han hadde liten konsistent energi, men bare mange løse innfall som han ikke hadde energi, utholdenhet og konsekvens nok til å arbeide fram til en politisk kurs som ble fulgt. Da krigen brøt ut hadde landet blitt satt under militær administrasjon. Da Ludendorff og Hindenburg ble satt til å lede generalstaben opprettet de sitt eget militærdiktatur, og både Riksdagen, keiseren, kansleren og de ulike ministrene fikk lite å si.

Tilsammen ble mellom 13 og 14 millioner tyskere utskrevet som soldater, selv om bare halvparten av disse til enhver tid var soldater. Men altså så mange som 40% av den mannlige befolkninga var i kortere eller lengre tid soldater, og dette betyr at de aller fleste stridsdyktig tyskerne hadde vært soldater i 1914-18.

Krigen påførte Tyskland svært store lidelser, som ikke bare hadde rammet soldatene, men også sivilbefolkninga. Mens befolkningene i England og Frankrike hadde tilstrekkelig tilgang på mat under krigen, var dette ikke tilfelle for den tyske befolkninga, som led stor nød under krigen siden en stor del av de hestene og den arbeidskraft som brukte å arbeide i jordbruket arbeidet for hæren under krigen, samtidig som Tyskland var utsatt for britisk blokade og derfor ikke kunne importere varer. De offisielle tallene for hvor mange som døde av sult er mellom 700.000 og 800.000, men man regner med at det reelle tallet er flere millioner.

De store lidelsene som sivilbefolkninga ble utsatt for førte til protester, demonstrasjoner og streiker. Det var stadig hungersopptøyer, og streiker ble stadig hyppigere. I januar 1918 gikk 400.000 ammunisjonsarbeidere til streik i Berlin. De forlangte både brød og fred, en fred som skulle komme raskt og uten anneksjoner og erstatninger. Streiken kom som en stor overraskelse. Den varte bare noen få dager, og sluttet etter at arbeiderne ble truet med at dersom de ikke gikk tilbake til arbeidet ville de bli sendt til skyttergravene.

De russiske hærene hadde brutt sammen i 1917, og Russland var ikke lenger i stand til å føre krig. Våren 1918 ville Ludendorff at Tyskland gjennomførte store offensiver på vestfronten som skulle slå Frankrike og England ut av krigen. Men da var allerede store amerikanske hærstyrker på vei til Frankrike, og Tyskland var allerede langt på vei utslitt og utmattet etter fire års krigføring. Tyskland var fullstendig underlegent både med hensyn til antall soldater og med hensyn til den mengde våpen og forsyninger av alle slag som var tilgjengelig. Det hadde for så vidt vært tilfelle gjennom hele krigen, og Tyskland hadde likevel stort sett vært i stand til å kjempe seierrikt, men nå hadde motstanderne en overlegenhet som var så stor at de hadde mange ganger så mange soldater og kanoner som Tyskland, og de tyske generalene innså at krigen var tapt da de tyske offensivene ble stoppet og det kom motoffensiver som tvang tyskerne tilbake. I mars hadde det vært 300.000 amerikanske soldater i Frankrike, i juli var det allerede 1.200.000 amerikanske soldater i Frankrike, og i november ville det være to millioner amerikanske soldater i Frankrike, og Tyskland hadde brukt sine reserver og hadde ingen reserver å møte denne mektige strømmen av godt utstyrte amerikanske soldater med.

Men det tok tid før Ludendorff og Hindenburg innså og innrømmet at krigen var tapt. I juli spurte utenriksminister Paul von Hintze Ludendorff om Ludendorff var sikker på endelig å oppnå den avgjørende seieren. Og det spørsmålet svarte Ludendorff et bestemt ja til. En måned senere innrømmet Ludendorff at Tyskland ikke var i stand til å sette i gang enda en stor offensiv, men han sa at Tyskland ville kunne forsvare seg effektivt og så lenge at motstandernes moral ville bli brutt.

Men noen få veker senere begynte Ludendorff å forstå at de tyske styrkene hadde store vanskeligheter med å motstå de overlegne styrkene som stod mot dem. Og at tiden kunne være inne der det ikke lenger var mulig å stå mot nye angrep. Den 26. september angrep Frankrike vest for Argonne. Samtidig var et stort amerikansk angrep i gang mellom Argonne og Meuse, og neste dag begynte den britiske hæren en offensiv, og dagen etter angrep også den belgiske hæren. Kvelden den 28. september mistet Ludendorff selvkontrollen, og forbannet alt og alle, keiseren, Riksdagen og alle som ikke reddet ham ut av den umulige situasjonen.

Neste dag, 29. september, bad Tysklands allierte Bulgaria om fred, og den tyske hæren i vest led ondt og vaklet under det store angrepet som den var utsatt for fra de samlede styrkene til USA, England, Frankrike og Belgia. Hindenburg og Ludendorff bad kansler Georg von Hertling, utenriksminister Hintze og keiseren selv om å komme til et møte ved hærens hovedkvarter i Spa i Belgia. I dette møtet sa Ludendorff at Tyskland hadde tapt krigen. Situasjonen var desperat, og en våpenhvile var nødvendig snarest mulig. Dessuten ble det foreslått at keiseren snarest liberaliserte den tyske regjeringa og tok inn i den representanter for de store partiene.

Neste natt i Berlin ble lederne for de politiske partiene informert om den militære overkommandoens ønsker. De ble svært overrasket. Ebert, leder for flertallssosialistene, ble blek og sa ingenting. Hugo Haase, som var leder for USPD, forstod at det gamle, autoritære styret i Tyskland var fallitt, og gledet seg over dette.

Regjeringa var i vanskeligheter. Ludendorff ville ikke ta ansvar for den situasjonen som var oppstått. Han sa at han bare var en enkel soldat, og at den militære overkommandoen ikke hadde ansvar for eller myndighet til å handle i denne situasjonen. Nå var det politikk, og politikerne måtte overta og ordne opp etter de militæres fallitt. Ludendorff forlangte at flertallssosialistene løftet befolkningas kampmoral: "Kan ikke herr Ebert gjøre det?"

Ludendorff og Hindenburg hadde truet og ydmyket regjeringene gjennom krigens siste år, og nå forlangte de at regjeringene skulle ordne opp og få i gang forhandlinger om våpenhvile. Fra overkommandoen i Spa kom det en strøm av telefonoppringninger, telegram og utsendinger. Hver dag i den første veka i oktober ble det sendte en offiser for å informere regjeringa om at krigen var tapt og at det var nødvendig med øyeblikkelig våpenhvile. Den tredje oktober kom det en skriftlig beskjed fra Hindenburg selv: "Overkommandoen tilføyer til sitt krav fra sist søndag, 29. september, om at det øyeblikkelig sendes et fredstilbud til fienden at for hver dag som går mister tusenvis av tapre soldater livet."

I de følgende dagen kom Ludendorff mer til hektene. Og han ble mindre samarbeidsvillig overfor de sivile myndighetene. Han ønsket militære forsterkninger. Han ble spurt hva han egentlig ville siden han både forlangte våpenhvile og militære forsterkninger, og til dette spørsmålet reagerte Ludendorff med raseriutbrudd. Han hadde i flere år nå kunnet tyrannisere regjeringene med raseriutbrudd og trusler, men situasjonen var forandret.

Fyrst Max av Baden blir kansler

Ludendorffs krav om at regjeringa ble liberalisert hadde ført til at keiseren annonserte at menn med tillit i folket i større grad måtte delta i regjeringa, og Hertling gikk da av som kansler.

Fyrst Max av Baden var 51 år gammel, og han ble sett på som svært dyktig og intelligent, og han var den liberale arvingen til fyrsteverdigheten i Baden. Han hadde vært motstander av krav om anneksjoner, og han hadde lenge vært tilhenger av en ærerik forhandlingsfred.

Fyrst Max ble bedt om å komme til Berlin, og han kom dit den første oktober og fikk høre om Ludendorffs krav om øyeblikkelig våpenhvile. Max ble overrasket. Han forstod at å utnevne en ny kansler som skulle be om øyeblikkelig våpenhvile nærmest var å overgi seg. Max ville gjennomføre noen reformer før han ba om våpenhvile, og få ei ny regjering på plass, og sa derfor at han ønsket noen dager på seg før han bad om våpenhvile. Men keiseren svarte: "Overkommandoen ber om det, og du har ikke blitt brakt hit for å skape vanskeligheter for Overkommandoen."

Max forstod at hæren ikke kunne kjempe lenge etter at det var blitt bedt om våpenhvile, og han hadde lest den amerikanske president Wilsons fjorten punkter, som var forslag til en fredsavtale, og han hadde forstått at de var krav som måtte aksepteres. Siden det nå var Wilson som hadde soldatene og forsyningene var det også ham et våpenhvileforslag måtte rettes til. De fjorten punktene hadde gjort inntrykk på Max, og Max hadde stor respekt overfor Wilson, og Max ønsket også å demokratisere Tyskland. Men Max mistenkte Overkommandoen for bare å ønske våpenhvileforhandlinger for å oppnå en pause i krigshandlingene for å skaffe nye forsyninger til hæren og gi den hvile og forsterkninger og gjøre den klar til fortsatt krig.

Fyrst Max ville først avslå å bli ny kansler, men da reiste Hindenburg til Berlin for å overtale ham - og Hindenburg sa at Overkommandoen hadde allerede selv tatt på seg å fortelle Tysklands allierte at Tyskland bad om betingelser for våpenhvile. Max forstod at det var i ferd med å bli kjent blant mange at Tyskland ønsket våpenhvile, og derfor var det ikke tid til noe pusterom før det var nødvendig å be om våpenhvile. Men han aksepterte å bli kansler.

Fyrst Max sendte den første beskjeden om dette til president Wilson. Samtidig sikret han seg en skriftlig beskjed fra Hindenburg om at krigen var tapt og at det var nødvendig med øyeblikkelig våpenhvile.

Max dannet ei regjering for å forhandle fram den "ærlige freden" som han ønsket å oppnå. Det var den første parlamentariske regjering i Tyskland. Alle de fire største partiene i Riksdagen ble representert. Grober, Trimborn og Erzberger fra Sentrumspartiet kom med. Det samme gjorde Hausmann fra Det Progressive Partiet, Friedberg fra Nasjonalliberalerne og Bauer og Scheidemann fra Flertallssosialdemokratene (MSPD).

MSPD hadde vært usikre på om de skulle gå med i regjeringa. Før krigen hadde de hatt den holdning at de ikke ville gå inn i ei koalisjonsregjering fordi de da måtte inngå kompromiss, dersom da ikke landet var i en nødssituasjon, og nettopp nå var landet i en nødssituasjon. De uavhengige sosialdemokratene (USPD) ble ikke bedt om å gå inn i regjeringa.

Den femte oktober gjorde kansler Max det klart for Riksdagen at fra nå av stod kansleren ansvarlig overfor Riksdagen, og ikke overfor keiseren, og det urettferdige valgsystemet i Preussen ville bli forandret. Og han informerte om at han hadde tatt kontakt med president Wilson for å sikre det tyske folket "en rask og ærerik fred med rettferdighet og forsoning."

Riksdagen var ganske fornøyd med erklæringen til kansleren, men den svekket statens autoritet, og tiltroen til krigsobligasjonene begynte å svikte, og folk begynte å selge dem. Matrasjonene var allerede svært små, og de ble enda mindre. Spanskesyken herjet - bare på 18. oktober - den ene dagen - døde 1.700 mennesker av denne influensaen alene i Berlin.

En langvarig utveksling av noter mellom kansler Max og Wilson begynte. Wilson ville at Tyskland skulle akseptere alle de fjorten punktene før han gikk videre med henvendelsen om våpenhvile. Wilson ville være helt sikker på at hvert eneste punkt ble nøyaktig forstått og akseptert. I mens fortsatte krigen, for Wilson hadde i utgangspunktet ikke tillit til fyrst Max. Den 16. oktober trakk president Wilson fram en uttalelse som han tidligere hadde kommet med om 4. juli der han hadde sverget at USA ville "ødelegge enhver egenmektig makt hvor som helst" som kunne "på egen hand, hemmelig og etter eget valg forstyrre verdensfreden". Og Wilson hadde lagt til dette utsagnet at "Den makten som hittil har kontrollert den tyske nasjonen er av dette slaget." Disse utsagnene hadde vært ukjente for Max og hans regjering. Men de betydde at keiseren måtte abdisere og at Ludendorff måtte gå av for at det skulle bli våpenhvile. Både Max og keiseren ble sinte på grunn av dette kravet.

Max var monarkist, og han syntes at det var for mye å be ham om å tvinge keiseren til å abdisere. Max tenkte både på å gå av som kansler og å bryte forhandlingene med Wilson. Max ba Ludendorff om å komme til Berlin for å vurdere følgene av å bryte kontakten til Wilson. Spørsmålet var om fortsatt krig kunne føre til at den tyske forhandlingsposisjonen ble styrket. Ludendorff var unnvikende og ga ikke et klart svar.

Max og regjeringa bestemte seg for å fortsette med forhandlingene. Samtidig fortsatte han å demokratisere det tyske styresettet. Riksdagen fikk alene myndighet til å erklære krig og fred. Offiserene i hæren skulle ikke lenger utnevnes av keiseren, men av forsvarsministeren som nå var ansvarlig overfor Riksdagen.

Disse demokratiske reformene gjorde ikke inntrykk på Wilson, og i en note 23. oktober skrev han at han ikke ville diskutere våpenhvile dersom dette måtte gjøres med de gamle generalene og monarkiske autokratene i Tyskland. Tydeligvis var dette et krav om at monarkiet ble avskaffet og at Ludendorff gikk av. Det syntes som om det ble krevd mer enn det stod i de fjorten punktene.

Det begynte å gå opp for Overkommandoen at det som ble krevd til gjengjeld for en våpenhvile i realiteten var fullstendig overgivelse. Dette ville ikke Overkommandoen være med på. Den krevde å få kontrollere forhandlingene mellom kansleren og Wilson.

Samme dag, den 24. oktober, kladdet en offiser i Overkommandoen en erklæring til hæren som var signert av Ludendorff for utsendelse i Hindenburgs navn. Erklæringen advarte om at de allierte krevde ubetinget overgivelse, som det ikke var mulig å akseptere for soldatene, og som derfor utfordret til fortsatt motstand med all kraft. Dette var en utfordring overfor regjeringa. Selv Ludendorff ble klar over dette etter å ha lest utkastet på nytt, og han ga ordre om at erklæringa ikke skulle gå ut til troppene. Ludendorff reiste heller sammen med Hindenburg til Berlin for å informere keiseren selv om at Tyskland måtte fortsette krigen.

Erklæringen ble imidlertid raskt kjent. Et utkast var blitt telegrafert til hovedkvarteret for de tyske styrkene i øst, og ble lest av en telegrafist som var tilhenger av USPD. Han kopierte utkastet og sendte en kopi til hovedkvarteret til USPD i Berlin, og i løpet av få timer leste en av representantene til USPD utkastet i Riksdagen.

Kansler Max ringte til Overkommandoens hovedkvarter og fikk vite at Hindenburg og Ludendorff var på vei til Berlin. Max ga keiseren det ultimatumet at keiseren måtte velge mellom Ludendorff og kansleren. Og slik var situasjonen da Hindenburg og Ludendorff den 25. oktober kom til keiseren for å kreve at våpenhvileforhandlingene ble avsluttet. De ville si at grunnen til at de fire veker tidligere hadde krevd våpenhvile var at de ville vise det tyske folket at Wilson og de allierte ville kreve en ødeleggende pris for fred. Nå som dette var bevist ville det tyske folket kjempe videre med fornyet vigør. Keiseren sendte de to generalene videre til regjeringa. Sent på kvelden den 25. oktober ble de mottatt av visekansler von Payer, siden kansler Max var blitt syk. von Payer var den første regjeringsrepresentant på to år som møtte Ludendorff som klart og tydelig Ludendorffs overordnede.

Ludendorff gikk til angrep og sa "I fedrelandets navn kaster jeg den skammen som våpenhvilen fører til over deg og dine kolleger. Og jeg advarer deg, dersom du lar tingene fortsette som dette så vil bolsjevikene om få veker stå i landet."

Payer svarte at tolkninga av de politiske begivenhetene måtte Ludendorff overlate til de politiske myndighetene. Det er ulike beretninger om den nøyaktige handlingsgangen videre. Ludendorff sa senere at han var innstilt på å gå av uansett, og Max at han overtalte keiseren til å avsette Ludendorff. Ludendorff og Hindenburg ble morgenen 26. oktober bedt om å komme til keiseren. Keiseren begynte med å kritisere erklæringen til troppene fra 24. oktober. Den sivile regjeringa måtte først ha blitt konsultert. Det oppstod en pause. Så leverte Ludendorff sin avskjed, som keiseren uten videre aksepterte.

Ludendorff var sint for at Hindenburg ikke hadde stilt seg solidarisk med ham og satt sin stilling inn på å beholde Ludendorff. Ludendorff mente at han var blitt gjort til syndebukk, og da de forlot slottet ville ikke Ludendorff en gang kjøre med samme bil som Hindenburg.


Regjeringa hadde ikke kunnet offentliggjøre at den var opptatt med våpenhvileforhandlinger, og enda mindre grunnen til dette. Derfor trodde de aller fleste, også innen offiserskorpset, at initiativet til våpenhvileforhandlinger kom fra den sivile regjeringa. At dette ikke ble rettet opp var en feil som både Max og de som kom etter ham fikk betale dyrt for. De fleste trodde at Max hadde overtatt som kansler for å oppnå fred, og at han så hadde manøvrert Ludendorff ut av stillinga da Ludendorff protesterte mot de allierte kravene. Dermed hadde Ludendorff greid å overføre ansvaret for nederlaget til den sivile regjeringa.

Majoriteten av den tyske befolkninga var sjokkert over nederlaget, for de hadde ikke fått kjennskap til at det gikk dårlig med krigen. Helt fram til begynnelsen av oktober hadde de fleste tyskerne trodd at dersom de bare holdt ut litt lenger så ville seieren være sikret, eller i det minste ville det ikke være snakk om noe nederlag.

Folkets vrede vendte seg mot de som hadde ledet Tyskland inn i krigen, spesielt mot de konservative krigsforeningene, godseierforeningene, Sentralorganisasjonen for tyske industrialister, den Pangermanske foreningen og keiserrikets byråkrati. Og det oppstod et voldsomt hat mot offiserskorpset og den militære overkommandoen.

I Berlin var reaksjonen mot monarkiet og militarismen intens og voldsom. Folket forstod at de hadde blitt bedratt. Men de som styrte keiserriket forstod ikke at dets tid var ute. Max trodde at det var mulig å bevare monarkiet i en redusert form, som et konstitusjonelt monarki i et parlamentarisk demokrati. Dette trodde også mange av flertallssosialdemokratene. Og keiseren kunne ikke forestille seg at han måtte abdisere. Men folket var blitt rasende på de myndighetene som hadde bedratt dem.


Mytteriet i Kiel

Etter Jyllandslaget i 1916 hadde de store krigsskipene ligget i havn i to og et halvt år. Bare ubåtene og de mindre krigsfartøyene hadde vært ute og deltatt i krigen. Men de største skipene hadde stort sett ligget i havn i Kiel, Wilhelmshaven og Hamburg i måned etter måned. Det var 24 store krigsskip, og marinens ledelse turde ikke å sende dem ut i kamp siden den trodde at dette var for få krigsskip til at de ville greie seg mot den engelske marinen.

Sjøfolkene på de store skipene var leie av å skrape rust og å drive med vedlikehold under streng disiplin. Og offiserene på de store skipene fant det vanærende at de ikke deltok i krigen. De lot dette gå ut over mannskapene på skipene.

I juli 1917 hadde det vært ulydighet i en av skvadronene. Grunnen hadde vært at de menige mannskapene fikk dårligere mat enn offiserene. Det hadde vært en streik der mannskapet hadde nektet å laste stein, og noen få hundre mann forlot slagskipet Prinzregent Luitpold og marsjerte i protest gjennom Wilhelmshafen. De vendte tilbake til skipet, men ble arrestert og noen få sjømenn ble dømt til lange fengselsstraffer og to, Reichpietsch og Köbis, ble dødsdømt og skutt i Køln. De ble legendariske martyrer.

Marinen hevdet at politikere fra USPD hadde stått bak mytteriet, men det kunne ikke bevises. Resultatet av matprotestene var at det ble dannet matkomiteer ombord på skipene. Disse ble valgt av mannskapene selv og hadde ansvar for fordelingen av mat. Disse komiteene ble utgangspunkt for agitasjonen for å sette opp soldatråd på krigsskipene.

Agitasjonen foregikk uten at offiserene forstod den misnøyen som var til stede. Sjøfolkene var ikke spesielt politisk interesserte, men de var svært misfornøyde med den situasjonen som de befant seg i. De hadde sympati for USPD siden USPD ville ha slutt på krigen. Dersom offiserene hadde hatt større forståelse for situasjonen til soldatene ville den ikke ha utviklet seg til fullt opprør.

I slutten av oktober 1918 begynte det å gå rykter om at det var noe spesielt i vente for de store skipene. Dersom de store skipene ble satt inn i kamp ville det kunne redde æren til krigsmarinen, og dessuten ville England overta marinen etter nederlaget i krigen, og derfor var det ingen grunn til å prøve å beholde den. Den var i alle fall tapt for Tyskland. Og en ærefull død var bedre enn et liv i skam.

Mannskapene så det ikke på samme måte. De ønsket ikke å dø for offiserskorpsets ære. De trodde dessuten at et motiv var å ødelegge de våpenhvileforhandlingene som foregikk. Sjøfolkene var overbevist om at den nye regjeringa under kansler Max ikke visste om planene for at marinen skulle seile ut (og det hadde de rett i). Sjøfolkene var villige til å forsvare og beskytte den tyske kysten, men ikke til å legge ut på det som så ut som et selvmordsangrep bare for å forlenge en tapt krig.

Den 28. oktober fikk flåten ordre om å fyre opp maskinene og samles. Det er ikke helt klart hva operasjonsplanen gikk ut på. Det kan se ut til at de mindre skipene skulle seile inn Themsen og angripe, og når engelske krigsskip kom skulle de dra disse med seg til minebeltene og ubåtene ved de Frisiske øyene, og der skulle de store krigsskipene komme for å delta i kampen. Det gikk mange ulike rykter.

Da natta kom den 29. oktober var skipene samlet og lå for anker. Styrken bestod av nitten slagskip, fem slagkryssere og mange kryssere og destroyere. Ubåtene var tidligere blitt sendt ut. Flåten skulle seile ved midnatt. Men mannskapene hadde fått kjennskap til ordrene, og det ble signalisert mellom mannskapene på skipene. Ved midnatt var det fullt opprør på de store skipene - Kronprinz Wilhelm, Grösser Kurfurst, König, Markgraf, og spesielt ombord på de gamle slagskipene Thüringen og Helgoland. Kapteinene på disse skipene ga beskjed til flåtekommandøren admiral von Hipper om at fyrbøterne truet med å slukke fyrkjelene dersom skipene tok opp ankrene. Admiralen ble nødt til å utsette toktet for at offiserene skulle få mulighet til å slå ned opprøret. Men neste dag, den 30. oktober, fortsatte opprøret. Ombord på Thüringen samlet mannskapene seg under dekk og nektet å lystre ordrer. Da offiserene ga ordre om inspeksjon fulgte mannskapet denne ordren, men de nektet å ta opp ankrene.

Klokka fire om ettermiddagen prøvde admiral von Hipper på nytt å ta skipene ut i sjøen. Men flåten beveget seg ikke. I fyrrommene på Thüringen og Helgoland slukket fyrbøterne ilden, og det ble gjort umulig å dra opp ankerkjettingene ved at ankervinsjene ble ødelagt. Det var klart at flåten ikke kom til å seile. Mytteristene hadde vunnet, og nå var det tid for å straffe dem.

Mannskapet på Thüringen hadde protestert mest intenst mot å seile til sjøs. Derfor skulle de straffes først. Om morgenen den 31. oktober ble en ubåt, U-135, sendt for å ligge midtskips av Thüringen og true Thüringen med torpedorørene. For å sikre seg at mannskapet på ubåten ikke gjorde opprør var det plassert offiserer i torpedorommet, i tårnet og på kanondekket. Klokka to om ettermiddagen kom to lydige destroyere opp til Thüringen og ble fortøyd langs Thüringen. En annen lydig destroyer lå ikke langt fra Thüringen og truet med torpedorørene. Og to hundre marinesoldater ble marsjert opp i nærheten av Thüringen.

Marinesoldatene kom ombord i Thüringen, og det opprørske mannskapet samlet seg under dekk. Men så blandet Helgoland, der mannskapet også var i opprør, seg inn. Helgoland lå oppankret et kort stykke unna, og Helgoland vendte kanonene sine mot U-135 og mot destroyerne. Thuringen vendte så kanonene mot Helgoland. Mens dette skjedde fikk mytteristene på Thüringen beskjed om at de hadde to minutter på seg til å overgi seg, eller så ville marinesoldatene skyte på dem. Mytteristene, 350 stykker, overga seg etter dette. Marinesoldatene ble sendt over til Helgoland, og også der overga mytteristene seg.

Så langt hadde det gått raskt å slå ned mytteriet. Offiserene trodde at de nå visste hvordan de skulle slå ned mytteriet. Det ble gitt ordre om at skipene skulle seile tilbake til havnene sine, og der skulle mytteristene bli arrestert. Tredje skvadron, som bestod av slagskipene König, Grösser Kurfurst, Konprinz Wilhelm og den opprørske Markgraf skulle seile til Kiel, der den skulle ankomme den 1. november.

Kiel ble i 1918 sett på som den viktigste havna til den tyske krigsmarinen. I navnet var kommandanten over de militære anleggene i Kiel og over den tyske marinen keiserens bror prins Heinrich av Preussen, men den virkelige kommandanten var militærguvernøren admiral Souchon, som nettopp hadde overtatt denne kommandoen.

Admiral Souchon hadde tidligere greid å handtere opprør blant sine underordnede. Da flåten kom til Kiel gikk marinesoldater ombord i Markgraf og arresterte 180 opprørske sjøfolk. Men det var fortsatt fullt av opprørske sjøfolk ombord i de andre skipene. De hadde hørt om arrestasjonene ombord på Markgraf, og de ville frigjøre de arresterte mannskapene fra Markgraf. Et protestmøte ble kalt sammen lørdagskveld den 2. november i hovedkvarteret til fagbevegelsen i Kiel. Admiral Souchon hørte om dette, og ga beskjed om at fagforeningshovedkvarteret skulle stenges og at det skulle plasseres vakter utenfor bygninga. Da sjøfolkene kom kunne de bare samle seg utenfor bygninga. Under ledelse av en fyrbøter som het Karl Altelt marsjerte de til en stor park - Exerzier Platz - i utkanten av byen.

Der hørte godt og vel fem hundre sjøfolk og noen havnearbeidere på de flammende talene til Karl Altelt og Arthur Popp, leder for USPD i Kiel. De bestemte seg for å sammenkalle et nytt møte i parken neste kveld, og til det skulle både sjøfolk og arbeidere bli invitert.

Admiral Souchon kom fram til at han ikke hadde styrker til å forhindre møtet, men gatene skulle bli patruljert av patruljer fra destroyerne, og når møtet skulle begynne skulle alarmsignal gå. Man håpet at dette ville få de fleste til å vende tilbake til skipene.


Søndag den tredje november var gatene i Kiel fulle av sjøfolk og havnearbeidere. Og klokka fem var nesten tjue tusen mann samlet i parken. Alarmsignalet gikk, men ingen brydde seg om det.

I parken talte Altelt og Popp til folket. Da sa at de ikke betraktet seg som mytterister mer enn det de fengslede kameratene var. De var satt i fengsel fordi de var lydige overfor den nåværende regjeringa. De måtte bli befridd. Offiserenes makt måtte bli begrenset av arbeiderråd og av sjøfolkenes råd, som måtte dannes. De frammøtte var enige i dette. De marsjerte mot fengslet mens de sang Internasjonalen.

Patruljene vek fra den store menneskemengden som kom marsjerende. Men en patrulje prøvde å blokkere veien. Den stod foran fengslet og hadde rifler og ble kommandert av en løytnant ved navn Steinhauser. Løytnanten ga ordre om at patruljen skjøt over hodene til mengden. Men mengden fortsatte marsjen mot fengslet. Da ga løytnanten ordre om å skyte direkte inn i mengden. Mange mennesker ble drept, men mengden dro seg tilbake.

Neste dag var ble en voldsom dag i Kiel. Mytteristene hadde blitt klar over at de måtte bevæpne seg. Og de brøt seg inn i våpendepotene. Admiral Souchon kommanderte ikke over mange nok menn til å hindre dette. I de svære Wikbrakkene, hovedkvarteret til den baltiske "Torpedoskolen", dannet Altelt Kiels sjømannsråd, det første Rådet som ble dannet i Tyskland.

Da mengden av sjøfolk på nytt gikk ut i gatene i Kiel var den bevæpnet, og det var ingen som stod opp for å stoppe den. Sjøfolkene og havnearbeiderne dominerte Kiel, og admiral Souchon ba Altelt om et møte for å få sjøfolkenes krav.

Kravene var av ulikt slag, ikke alle var så grundig gjennomtenkt. Et av kravene var at fangene fra Markgraf skulle bli satt fri. Et annet krav var at sjøfolkene selv måtte ha rett til å godkjenne operasjonsplanene til krigsflåten. Og de krevde bedre mat og forandringer i hilsningsreglementet.

Souchon gikk med på at fangene ble løslatt, og gjorde oppmerksom på at noen av kravene måtte avgjøres i Berlin. Og han telegraferte til Berlin og bad om at en representant for regjeringa kom til Kiel for å forsikre om at flåten ikke skulle sendes til havs. Det ville være best om representanten var fra et politisk parti som sjøfolkene aksepterte, helst en sosialist.

Den fjerde november hadde sjøfolkene kontroll over byen. Alle slagskipene, med unntak for König som var i tørrdokk, hadde forlatt havna. De hadde fått maskinene i gang og førte fortsatt det svarte keiserlige flagget, og var bemannet av offiserene sine og av lojale mannskaper. Av de skipene som fortsatt var i havna var det bare König som ikke førte revolusjonens røde flagg. Offiserene på König hadde bevæpnet seg. Men så begynte snikskyttere å skyte på dem. En løytnant ble drept og kapteinen ble såret, og så overtok mytterister også dette skipet.

Sjøfolkene søkte etter offiserene på land, og tok fra dem distinksjonene og satte dem i fengsel. Alle offiserene som hadde mulighet til å flykte fra byen gjorde det.

Det gikk fantastiske rykter mens dette foregikk, om at den britiske marinen hadde gjort mytteri og heist det røde flagget, om at keiseren var død, og at tropper marsjerte mot Kiel. Sjøfolkene var redde for at de skulle bli angrepet av hæren, og stasjonerte vakter på jernbanestasjonen. Det ble sendt tropper til hjelp for Souchon, men de ble avvæpnet så snart de kom til jernbanestasjonen i Kiel. En kompanikommandør tok kompaniet sitt ut av toget før det kom til Kiel og marsjerte med soldatene til hovedkvarteret til Souchon, og der holdt de vakt over det. Sjøfolkene reagerte ikke mot dette.

Delegasjoner av arbeidere og sjøfolk reiste til andre havner, Hamburg, Wilhelmshafen, Lübeck, Brunsbüttel, Cuxhaven, Rundsberg, Warnemunde, Rostock, Bremerhaven og Geestemünde. I løpet av en dag eller to var det opprør også i disse havnene, røde flagg ble heist og arbeiderråd og soldatråd tok over kontrollen. Ingen skip fikk komme i havn uten å heise det røde flagget. Soldatene hadde begynt å gå heim, og de som ikke gikk heim dannet soldatråd.


Regjeringa sendte Gustav Noske til Kiel. Han kom med toget om kvelden den fjerde november. Han var ventet, og det var fullt opp av revolusjonære sjøfolk og arbeidere på stasjonen for å ta mot den utsendte sosialisten. Noske var usikker på hvilken mottakelse han ville få, og på situasjonen i Kiel. Han kunne bli satt i fengsel eller skutt.

Noske var en person som stakk seg ut i mengden, og som ble lagt merke til. Han var stor og stygg med en uregelmessig mustasje og små gullinnrammede briller. Han var femti år gammel og hadde vært kurvvever i en bedrift som laget kurver for spedbarn. Han ble tidlig sosialdemokrat, og så redaktør for en sosialdemokratisk avis, og endelig ble han valgt inn i Riksdagen. Han hadde studert militære saker opp gjennom årene, og var blitt sosialdemokratenes ekspert på militære saker. Blant sosialdemokratene ble han sett på som høyreorientert og nasjonalistisk. Han hadde støttet bevilgningene til krigen, og holdt seg til flertallssosialdemokratene. Så tidlig som i 1907 hadde han angrepet Rosa Luxemburg for hennes internasjonalisme.

Noske betraktet seg ikke som en intellektuell, men som en rettfram handlingsmann. Under krigen hadde han brukt mye tid som observatør ved fronten, og han var en av de få sosialdemokratene som Overkommandoen stolte på. Han hadde også snakket mye med soldatene.

En mann på jernbanestasjonen gjenkjente ham og ropte "Noske!" Og alle sprang for å møte ham. Sjøfolkene løftet den lettete utsendingen opp på skuldrene og bar ham til den ventende bilen. Der satt Karl Altelt og ventet på Noske. Altelt fortalte at de hadde tatt makta fra offiserene og at den tyske revolusjonen hadde begynt. Altelt avbrøt flere ganger samtalen for å bøye seg ut av bilen og vinke med det røde flagget og rope "Lenge leve friheten!" Gjennom rekker med vinkende sjøfolk ble Noske kjørt til et massemøte på Wilhelmsplatz, der Altelt sprang opp på plattformen og ropte "Noske er her!" Det kom stor applaus og røde flagg vaiet overalt. Noske ble skjøvet opp på plattformen, og oppfordret til å si noe.

Noske var kommet som en utsending fra regjeringa for å undersøke situasjonen og vende tilbake og rapportere om den i Berlin. Men Noske bestemte seg for å bli lenger i Kiel for å få kontroll over oppstanden.


Den Niende November 1918 - Revolusjon

Tysklands forsvar mot de allierte angrepene var nå spent til bristepunktet. I de siste vekene hadde Overkommandoen vært nødt til å oppløse 22 divisjoner og fordele soldatene på andre divisjoner for å styrke dem. Likevel var infanteribataljonene redusert til 450 mann. På Vestfronten kjøpte de slunkne divisjonene seg tid ved å ofre suksessive skjermer av maskingeværskyttere som senket den allierte framrykningen etter hvert som tyskerne trakk seg tilbake. Den 31. oktober undertegnet tyrkerne en våpenhvileavtale. Og samme dag bad Østerrike om våpenhvilebetingelser. En alliert hær rykket oppover langs Donau mot en nesten ubeskyttet tysk grense.

Innen Tyskland selv truet ammunisjonsarbeiderne med streik og soldatene dannet soldatråd. Kansler Max drev forhandlinger med Wilson for å komme fram til våpenhvilebetingelser, og arbeidet for å holde Tyskland sammen. Det gikk sakte, for de allierte hadde liten tillit til tyskerne og til kansler Max.

De var ulike meninger blant de allierte kommandantene om en våpenhvile. Pershing ville fortsette offensivene med all kraft til de tyske styrkene brøt sammen. Foch var ikke så sikker på at det stod så dårlig til med de tyske styrkene. Han trodde at tyskerne kunne være i stand til å forsvare seg ved Rhinen og fortsette krigen i 1919. Han trodde at de allierte i kamper ved Rhinen kunne tape 100.000 soldater uten å greie å tvinge tyskerne til å godta betingelser som de ikke også nå kunne være villige til å godta. Han ville ha våpenhvile raskest mulig.

Kansler Max var kommet til å hate Wilson siden Wilson aldri ble ferdig med å komme med stadig nye krav og spørsmål. Han trodde at en grunn til dette var at Wilson ventet på at keiseren skulle abdisere og regjeringa gå av. Men Wilson hadde aldri klart og rett fram krevd at keiseren skulle abdisere, og det forundret tyskerne. Tyskerne forstod ikke hvorfor det tok så lang tid å få et endelig svar på hvilke betingelser som ville bli stilt av de allierte for en våpenhvile. Men de trodde at president Wilson ønsket at monarkiet ble avskaffet uten at han krevde dette rett fram. Men selv ikke de flertallssosialdemokratene som satt i regjeringa var forberedt på å kreve at keiseren ble tvunget til å gå av. Scheidemann ønsket at keiseren ble oppfordret til å gå av frivillig, men saken var for stor til at den ble grundig diskutert.

Da det ble klart at keiseren ikke av seg selv ville ta initiativ til å abdisere bestemte Max seg til å forklare keiseren at man ventet at han abdiserte. Kanskje var det tilstrekkelig at keiseren abdiserte til fordel for en sønn eller sønnesønn? Men den samme natta, 29. oktober, som Max bestemte seg for å snakke med keiseren om å abdisere gjorde keiseren seg klar til å reise til den militære overkommandoen i Spa i Belgia. Max kunne bare snakke med keiseren på telefon, og han bad keiseren om å bli i Berlin. Men keiseren reiste til Spa.

Omtrent samtidig med at keiseren reiste til Spa presenterte Philipp Scheidemann et skriftlig krav om at keiseren måtte gå av til kansler Max. Scheidemann var den fremste av de to flertallssosialdemokratene som var med i regjeringa. Max greide å overtale Scheidemann til å ta tilbake kravet. Max var klar over at han måtte beholde flertallssosialdemokratene i regjeringa, for uten dem ville regjeringa fullstendig mangle autoritet overfor alle arbeiderrådene og soldatrådene som ble dannet og som hadde innflytelse overalt der de var dannet, siden de tradisjonelle autoritetene hadde mistet sin autoritet. Dessuten var Max klar over at dette kravet til Scheidemann var viktig, og at det var et krav som store deler av befolkninga stod bak.

Flertallssosialdemokratene var utsatt for press i denne saken. Den 23. oktober hadde Karl Liebknecht blitt løslatt fra fengslet under et alminnelig amnesti. Det var svært store parader og demonstrasjoner både i Berlin og i andre byer for å hilse Liebknecht velkommen. Flertallssosialdemokratene ble klar over at de stod i fare for å tape i forhold til USPD og andre venstregrupperinger. De var ikke lenger så sikre på at de ledet arbeiderklassen. Scheidemann sa: "Liebknecht hadde blitt båret på skuldrene av soldater som hadde blitt dekorert med Jernkorset. Hvem ville ha drømt om at noe slikt kunne skje for tre veker siden?"

Lenin uttalte i Russland at han ventet at Liebknecht ville lede en tysk revolusjon. Lenin hadde ikke tillit til flertallssosialdemokratene. Lenin mente at en verdensrevolusjon bare ville lykkes dersom den russiske revolusjonen ble fulgt opp av revolusjon i Tyskland, og derfor ville Lenin satse mye på å initiere revolusjon i Tyskland. Lenin mente i 1918 at den russiske revolusjonen ville mislykkes dersom den ikke ble fulgt av revolusjon i Tyskland. Dette mente også Rosa Luxemburg.

En grunn til at Lenin hadde akseptert Brest-Litovsk freden, som kostet Russland svært store områder, var at den ga Sovjet en ambassade i Berlin, og gjennom den kunne Sovjet arbeide for å fremme revolusjon i Tyskland. Adolf Yoffe var blitt sovjetisk ambassadør i Tyskland. Han hadde med seg til Berlin en stab på mer enn tre hundre personer. De begynte en intens agitasjon blant de uavhengige sosialistene, og spesielt blant spartakistene. De fikk penger og tonnevis av revolusjonær litteratur, og det russiske ambassadepersonellet, og Yoffe selv, hadde nær og hyppig kontakt med ledere blant de uavhengige sosialistene, som Georg Ledebour, og andre venstregrupperinger, som spartakistene og de revolusjonære tillitsmennene (Revolutionäre Obleute). De revolusjonære tillitsmennene var revolusjonære tillitsmenn fra ulike fagforeninger, for det meste fra metallarbeidernes fagforeninger i Berlin.

Dersom flertallssosialdemokratene skulle unngå å miste ledelsen av arbeiderne måtte flertallssosialdemokratene selv ta initiativet til og gå i spissen for en radikal politikk. De hadde vært villige til å akseptere en eller annen form for konstitusjonelt monarki, men begynte å forandre oppfatning.


General Wilhelm Groener ble utnevnt som etterfølger til Ludendorff. Groener var en svært dyktig og innsiktsfull mann. Han hadde en forståelse av det moderne samfunnet som langt overgikk det som var vanlig i det tyske offiserskorpset, og han var en svært dyktig forhandler og administrator. Han hadde ingen imponerende framtreden. Han var liten og kraftig med rundt ansikt og var så blid og mild at han nesten virket barnslig. Han var fra Württemberg, og han var en vennlig mann som skapte trygghet og god vilje rundt seg. Han hadde erfaring fra økonomi, logistikk og organisering av jernbanetransport. Under krigen hadde han hatt svært viktige oppgaver i å organisere tysk økonomi, og dette hadde han greid på en svært god måte, og han hadde også vært i stand til å utvikle et godt samarbeid med fagbevegelsen.

Men Groener hadde ikke gått godt overens med Ludendorff. I 1917 hadde Groener gått inn for at krigen burde avsluttes uten seier eller nederlag, altså på det tidspunktet med store tyske tilbaketrekninger mot at en fredsavtale ble inngått. Dette hadde fått Ludendorff til å sende Groener til den russiske fronten. Groener hadde altså langt større oversikt og langt videre perspektiv enn noen annen tysk offiser. Han var villig til å akseptere både demokrati og sosialister, noe som var svært uvanlig blant tyske offiserer. Men han var fortsatt underordnet Hindenburg, og han hadde som alle offiserer sverget å være lydig og lojal overfor keiseren. Dessuten hadde Groener vært i Russland fram til 5. november, og var derfor ikke oppdatert på utviklinga i Tyskland da han kom til Berlin 5. november. Men han ble raskt informert om situasjonen, og innså at en snarlig fred var helt nødvendig.

Groener ville til å begynne med ikke være med på å tvinge eller påvirke keiseren til å abdisere. Den sjette november ble det holdt et møte mellom Groener og flertallssosialdemokratenes ledere der Friedrich Ebert, SPDs formann, var ordstyrer. Groener fikk vite at dersom keiseren ikke abdiserte ville ikke arbeiderne akseptere flertallssosialdemokratene som sine politiske ledere. Men Ebert sa at keiseren kunne abdisere til fordel for en sønn. Men Groener avslørte at alle de seks sønnene til keiseren hadde avlagt ed på ikke å overta etter faren dersom han skulle gå av. Og møtet endte med at Groener og flertallssosialdemokratene var uenige i spørsmålet om keiserens abdikasjon.


Den tyske våpenhvilekommisjonen

På dette tidspunktet var Max kommet fram til at en våpenhvile var nødvendig, selv om han ikke var i stand til å få noe svar fra president Wilson på spørsmål om de alliertes betingelser for å inngå våpenhvile. Max begynte å nedsette en våpenhvilekommisjon.

Opp gjennom tidene hadde våpenhvilekommisjoner utelukkende bestått av generalstabsoffiserer. Disse ville ha gått over til fienden under hvitt flagg, og de ville ha undertegnet avtalene. Men Max hadde ikke tillit til Overkommandoen i denne saken. Han trodde at den kunne finne på å sabotere avtalen, spesielt dersom keiserens abdikasjon var et våpenhvilekrav. Dessuten ville ikke Max at hæren skulle stå alene med ansvaret for nederlaget. Derfor utnevnte Max to sivilister, regjeringsmedlem Matthias Erzberger fra Sentrumspartiet og grev Alfred von Oberndorff fra Utenriksdepartementet, og fra hæren bare en gammel major som ikke var med i generalstaben, von Winterfeld. Han hadde vært militær attache i Paris, men var nå hentet fra pensjonisttilværelsen for å delta i våpenhvilekommisjonen. At hærens overkommando dermed senere kunne hevde at den ikke var ansvarlig for våpenhvilen la ikke Max vekt på.

Den sjette november reiste de to sivile medlemmene av våpenhvilekommisjonen til Spa. Rett før de reiste kom det melding fra president Wilson om at marsjal Foch, leder for de allierte militære styrkene, var den personen som skulle motta representanter fra den tyske regjering og gi dem våpenhvilebetingelsene.

Da våpenhvilekommisjonen hadde reist gikk Max gjennom rapportene fra Kiel. Situasjonen var forholdsvis fredelig der. Noske hadde kommet fram til at han hadde to alternativ, enten måtte han slutte seg til mytteriet eller så måtte han prøve å undertrykke det. Han kom snart fram til det naturlige var å prøve å bli leder for mytteristene. Det var 40.000 bevæpnede mytterister i Kiel, og det var ikke tilstrekkelige troppestyrker tilgjengelig for å slå ned et så stort opprør. Noske hadde satt seg grundig inn i de kravene som sjøfolkene hadde stilt, og kommet til at det i stor grad var mulig å tilfredsstille dem. Mange av kravene var krav om bedre mat og om bedre behandling og ønsker om fred.

Noske i Kiel

Noske begynte å arbeide så snart han kom til Kiel den fjerde november. Etter at han hadde talt til massemøtet på Wilhelmsplatz kjørte han til fagbevegelsens hovedkvarter for å møte representanter for arbeiderne og sjøfolkene. Etter dette møtet telegraferte han til Berlin og bad om tillatelse til å sette fri alle fengslede mytterister og om at ingen troppestyrker måtte sendes til Kiel. Han sendte de soldatene som var i Kiel ut av byen og ba Souchon om ikke å prøve å stelle i stand noen maktovertakelse. Souchon var på dette tidspunktet i praksis fange hos mytteristene, og ikke i stand til å foreta seg noe som helst. Neste dag ble Souchon satt fri, siden han var ufarlig, og han holdt seg i ro.

Men Noske var utrettelig. Han begynte den 5. november med å delta i et møte med tusen representanter for fagforeninger. Han fortalte dem hva som hadde foregått siste natt, og bad dem velge en komite som skulle utøve kontrollen over Kiel. Deretter gikk han for å delta i et annet stort møte med sjøfolk på Wilhelmsplatz. Her la han også vekt på at det måtte velges en komite, denne gangen av sjøfolk som kunne presentere sjøfolkenes krav slik at Noske kunne sende dem videre til Berlin.

I løpet av få timer var de delegatene som Noske hadde bedt om blitt valgt. Mer enn femti utsendinger kom fra sjøfolkene. Hvert av rådene deres hadde valgt en utsending. Noske sa at de var for mange, og han valgte blant dem en gruppe på ni, og disse, sa Noske, ville være det Øverste sjøfolkenes råd.

Noske fikk sine komiteer. Samme dag foreslo sjøfolkene og arbeiderne at Noske tok stillingen som militærguvernør over Kiel. Dette aksepterte Noske, og han sa samtidig at ved hans side stod det Øverste sjøfolkenes råd. Noske la stadig vekt på å holde orden og opprette organisasjon og organiserte forhold.

Om kvelden ringte Noske til Berlin og sa at han hadde vært nødt til å akseptere å bli guvernør i Kiel.

I løpet av få dager var Noske i stand til å opprette ordnede forhold i Kiel. Han aksepterte det som hadde skjedd, og prøvde ikke å straffe noen. Han sov ikke om natta, men var i aktivitet døgnet rundt. Han reiste fra skip til skip, og besøkte brakkene og verftene, og noen ganger kom så mange som ti tusen mennesker for å høre på ham. Noske oppdaget snart at sjøfolkene var redde for at hæren skulle bli satt inn mot dem. Noske fikk stadig rapporter om at offiserene planla angrep med skipskanonene til krigsskipene som lå på havna, eller at regimenter var på marsj mot Kiel. Det ble stadig skutt i gatene av sjøfolk som trodde at offiserer lurte i husene og siktet på dem.

Alle disse ryktene og rapportene ble undersøkt, og Noske oppdaget at offiserene hadde gjort skipskanonene ubrukelige. Noske ringte hver dag til Berlin og sa at det ikke måtte sendes tropper til Kiel. Og han fant ut at forestillingen om at offiserer lurte som snikskyttere rundt om i byen var feil.

Det ble etter hvert slutt på skytingen i gatene, og de fleste sjøfolkene ble overtalt til å levere fra seg våpnene. Og bare patruljer som rapporterte til Noske var til slutt bevæpnet. Alle som hadde vært fengslet på grunn av mytteriene ble løslatt.

Skipene fra den tredje skvadronen kom tilbake til Kiel, og Noske tillot at de heiste røde flagg. Skipene begynte å patruljere den tyske Østersjøkysten.

Noske studerte de kravene som sjøfolkene hadde kommet med, og fulgte mange av dem opp ved å innfri dem. Han ga lange permisjoner til de som ønsket det, og han sendte et fly til Berlin for å hente penger for å betale lønn til sjøfolkene. Han ble til og med populær blant offiserene siden han beskyttet dem.


Keiseren abdiserer

Begivenhetene i Kiel var bare begynnelsen: Over hele Tyskland og i nesten hvert regiment i hæren bak fronten ble det valgt soldatråd i hver brakke, og disse slo seg sammen og valgte garnisonsråd. Soldater begynte uten videre å reise heim fra fronten. Den andre gardedivisjon var kommandert fra fronten til Spa, og den hadde vanskelig for å ta seg fram blant alle soldatene som på eget initiativ hadde begynt å reise heim. Alle havnene var også i opprør.

I regjeringsmøtet den sjuende november var flertallssosialdemokratene skremte, og fortalte at USPD planla fem store møter i Berlin den natta for å hilse og feire oppstanden i Kiel. Politiet i Berlin hadde fått ordre om å stoppe møtene. Pressesensuren hadde nesten fullstendig brutt sammen, og alle venstreorienterte aviser var full av krav om at keiseren skulle gå av. Scheidemann sa i regjeringsmøtet at det var nødvendig at keiseren abdiserte, eller så ville Riket falle sammen.

Regjeringa og flertallssosialdemokratene prøvde ikke å ta ledelse over begivenhetene, men betraktet dem skremt, og tenkte på hvordan de kunne stoppe dem. De håpet at keiserens avgang og våpenhvilen ville komme tidsnok til å dempe folkets raseri og utålmodighet. Noen få regimenter som man mente var spesielt pålitelige ble beordret til Berlin. Regjeringa bestemte seg for å skaffe seg adgang til noe av den posten som ble sendt til den russiske ambassaden i Berlin, uten at noe uventet eller oppsiktsvekkende ble funnet.

Den sjuende november bestemte Max seg for at når keiseren ikke ville komme til ham, måtte han reise til keiseren. Han så det som et spørsmål om abdikasjon eller revolusjon. Max hadde telefonert og telegrafert til keiseren, og sendt folk for å ta kontakt med ham, men likevel hadde ikke Max vært i stand til å opprette kontakt med keiseren. Men Max ville forsikre seg om at han hadde flertallssosialdemokratene med seg i det han gjorde. Og han møtte deres leder Ebert og spurte ham rett ut: "Dersom jeg lykkes i å overtale keiseren, har jeg dere på min side i kampen mot den sosiale revolusjonen?" Ebert svarte uten å nøle: "Dersom keiseren ikke abdiserer er den sosiale revolusjonen uunngåelig. Jeg ønsker det ikke - i virkeligheten hater jeg det som synden".

Etter denne forsikringen begynte Max å gjøre seg klar til å reise til Spa for å treffe keiseren. Han ble avbrutt av at en embetsmann kom og sa at Ebert og Scheidemann krevde å treffe ham øyeblikkelig for å legge fram en serie krav fra et partimøte. De to kom, og syntes å være overmannet av en plutselig panikk. De framførte et ultimatum i fem punkter som krevde at forbudet mot massemøter måtte fjernes, at flertallssosialistenes representasjon i regjeringa ble økt, og viktigst, at neste dag, den 8. november, måtte keiseren abdisere og kronprinsen frasi seg arveretten til tronen. Det er helt nødvendig at keiseren går av, eller så blir det revolusjon, sa sosialistene. Og de sa videre at de ville trekke seg ut av regjeringa dersom kravene ikke bli innfridd. Og dette ville føre til at den brøt sammen.

Etter at kravene var satt fram gikk Ebert og Scheidemann. Flertallssosialdemokratene skulle holde så mange som tjueseks massemøter i løpet av kvelden. De prøvde nå å gripe initiativet og sette dagsordenen, men de måtte ha noe å tilby. Folket ville ha radikale forandringer, og dersom de ikke hadde noen å tilby ville initiativet gå over til andre som krevde radikale forandringer. Og dette var grupper som var tilknyttet USPD, og dermed var det å vente at USPD ville ble ledere for den store arbeiderbevegelsen. Lederne for flertallssosialdemokratene var ikke motstandere av et begrenset monarki, men som redaktøren for Vorwärts sa: "Vi ville redde monarkiet, men dersom noen ropte 'Lenge leve republikken!' måtte vi rope sammen med dem." Max visste at han ikke var i stand til å komme seg til Spa for å få keiseren til å abdisere neste dag. Han fortsatte heller å prøve å få kontakt med ham gjennom telefon, mens ha bad Ebert og Scheidemann om å holde ut. I et regjeringsmøte neste dag sa Max at han vurderte å gå av, og dette fikk flertallssosialdemokratene til å gå med på å holde seg i regjeringa litt lenger - i det minste til det var oppnådd våpenhvile.


På dette tidspunktet krysset Erzberger og kompanjongene hans frontlinja for å treffe Foch. Et avtalt radiosignal fra Spa til det allierte hovedkvarteret hadde sikret at det ikke ble skutt i den sektoren der de ville krysse frontlinjene. De kom med bil, og med mye arbeid hadde det blitt ryddet en vei for dem gjennom frontlinjene. På den franske siden ble de overført til tog. Og klokka sju om morgenen den 8. november hadde de kommet fram til toget til Foch.

Foch ga tyskerne de allierte kravene. Betingelsene for våpenhvile var i realiteten overgivelse. Alle okkuperte territorier, inkludert Alsace-Lorraine, skulle forlates innen femten dager. De allierte skulle ha tre bruhoder på østsida av Rhinen, store mengder militært utstyr skulle bli overgitt og dette inkluderte de tyske slagskipene. Våpenhvilen ville gjøre det umulig for Tyskland å fortsette krigen dersom forhandlingene ikke førte fram til resultat som kunne aksepteres. Foch krevde at Tyskland svarte på om kravene ble akseptert inne 72 timer. I mens fortsatte krigen.

I Tyskland var alt forvirring og kaos. Det hadde kommet nyheter om at kong Ludwig III av Bayern hadde blitt avsatt av revolusjonære og at en revolusjonær bayersk regjering, kjent som "Rådet av arbeidere og soldater", hadde overtatt styret i Bayern. Den nye regjeringa var dominert av USPD. Det ble også kjent at i Düsseldorf, Frankfurt am Main, Stuttgart, Leipzig og Magdeburg hadde diverse råd overtatt styret, og røde flagg vaiet. Ingen visste nøyaktig hva som foregikk utenfor Berlin. Men følgende rapport kom fra krigsdepartementet til regjeringa:

Klokka 9: Alvorlige uroligheter i Magdeburg.
Klokka 13: I den Sjuende Armes reservedistrikt truet opptøyene.
Klokka 17: Halle og Leipzig røde. Kveld. Düsseldorf, Halstein, Osnabrück, Lauenburg røde; Magdeburg, Stuttgart, Oldenburg, Braunschweig og Køln alle røde.
Klokka 19.10: Generaloffiser som kommanderer Attende Armekorps reserve i Frankfurt avsatt.

Mange opprørske sjøfolk, som kalte seg for Folkets Marinedivisjon, kom til Berlin fra havnebyene. For å hindre dette ga regjeringa krigsministeren, general Scheüch, ordre om å rive opp deler av skinnegangene mellom Berlin, Hamburg og Hannover. Hæren fikk også ordre om å sette opp maskingevær på Lehrtenstasjonen i Berlin. Gass og elektrisitetsverkene ble okkupert av soldater. Soldater patruljerte gatene.

De var så stor forvirring den 8. november at ingen visste hvordan disse tiltakene virket. Det ble oppdaget at grupper innen USPD hadde bevæpnet seg finansiert av Sovjet. De hadde planlagt å gjennomføre revolusjon den 4. november, men deretter først utsatt revolusjonen til den 8. eller 9. november. De revolusjonære tillitsmennene hadde da gjort oppmerksom på at dette var lønningsdagene, og disse dagene ville ikke arbeiderne gjøre revolusjon på. Dermed ble revolusjonen utsatt med enda noen dager. Den 8. november arresterte politiet Ernst Däumig, lederen for de revolusjonære tillitsmennene, og fant i kofferten hans detaljerte planer for revolusjonen, som skulle foregå den 11. november.

Regjeringa bestemte seg for å slå ned raskt og voldsomt forsøk på å gjennomføre revolusjon. For å unngå å provosere fram voldshandlinger skulle politiet ikke bruke våpen annet enn i selvforsvar. Alle offiserer som var stasjonert i Berlin og var på permisjon fikk beskjed om å melde seg, og hundrevis av offiserer dukket opp bevæpnet og i fullt feltutstyr. Pansrede kjøretøy ble hentet til Berlin.

Kansleren var først og fremst opptatt av å oppnå kontakt med keiseren for å få ham til å abdisere. Om kvelden den åttende november snakket Max i telefon med keiseren. Han fortalte keiseren at det var nødvendig at keiseren gikk av eller så ville det ble borgerkrig i Tyskland. Majoriteten av befolkninga mente at keiseren var ansvarlig for den vanskelige situasjonen, de militære styrkene var ikke lenger å stole på, og abdikasjonen må foregå nå.

Keiseren forkastet alt det som Max hadde å si. Keiseren sa at om nødvendig ville han bruke frontarmeen for å slå ned et opprør, og at den situasjonen som var oppstått var noe som kansler Max var ansvarlig for, og at nå var det oppgaven til Max å ordne opp.


Seint på kvelden den niende november var det hele over. Keiseren hadde trodd at hæren ville beskytte ham. Men det ville den ikke. Keiseren var 59 år gammel, og han var nå en nedbrutt mann som holdt til i ei jernbanevogn i Belgia.

Keiseren var formelt hærens øverste kommandant, og alle offiserene og soldatene hadde sverget lydighet og troskap til keiseren. Men fra omkring klokka 16.30 hadde de fleste av de fem tusen soldatene som var rundt hovedkvarteret i Spa sluttet å gjøre honnør for offiserene. Et soldatråd hadde blitt dannet av soldatene ved Overkommandoens hovedkvarter. Keiserens livvakt hadde blitt redusert til noen få hjelpere og et eneste kompani fra Rohrbataljonen. I Berlin hadde USPD oppfordret til generalstreik fra klokka ni om morgenen. Midt på dagen var Wilhelmsstrasse foran Kansleriet fylt av arbeidere med røde faner. Og hæren gjorde ingenting som helst for å stoppe dem. De fjorten regimentene som var i Berlin nektet å skyte på arbeiderne. De skarpskytterne som var hentet fra Finland hadde avsatt offiserene sine og gått heim. Det Første Gardereserveregimentet hadde delt ut våpen til arbeiderne. Den keiserlige hærens Berlingarnison syntes å ha gått i oppløsning og forsvunnet.

Den 9. november var keiseren blitt redusert til en ubetydelighet som man ville ha fjernet. Han hadde kommet til Spa den 30. oktober for å være sammen med hæren som han stolte på. Men han ble forfulgt gjennom telefonen. Den niende november hadde flertallssosialdemokratene trukket seg ut av regjeringa og erklært at de støttet generalstreiken. Og når ville keiseren abdisere?

På Vestfronten trakk den tyske hæren seg tilbake. Enkelte divisjoner var redusert til å bestå av bare fem hundre mann, og de var utmattet og utslitte. Og mange soldater hadde allerede på egen hand begynt å gå heim. Opprørske soldater hadde overtatt mange av forsyningsdepotene, og de hadde også overtatt mange av byene der det var forbindelse over Rhinen. De kunne når de ønsket det kutte forbindelsen og forsyningslinjene til fronten.

Natta til 8. november hadde endelig Hindenburg og Groener kommet til at keiseren måtte gå av. Det var klart at hæren ikke ville kjempe for keiseren. Noen måtte overbevise ham om at han måtte abdisere, og dette kunne bare hæren gjøre. Max hadde prøvd uten å lykkes. Keiseren ville rett og slett ikke tro at situasjonen var uholdbar. Bare hæren kunne gjøre dette klart for keiseren.

Hindenburg begynte med å tilby seg å gå av. Det ville keiseren ikke akseptere. Og Hindenburg greide ikke å fortsette å snakke. Groener fortsatte. Gjennom en serie konferanser som varte hele dagen, avbrutt av telefonoppringninger fra Berlin, ble keiseren tvunget til å ta inn over seg at krigen var tapt og at Tyskland var i opprør.

Groener og Hindenburg lyttet taust på at keiserens følge la fram en plan om å sende utvalgte militære enheter inn i Tyskland for å ta kontroll over Aachen, Køln og andre byer. Groener svarte at det var umulig. Det fantes ingen tropper som ville lystre denne ordren. Han sa til keiseren at keiseren ikke lenger hadde en hær. Men det ville ikke keiseren tro. Kronprinsen kom og forsikret om at hæren var lojal overfor keiseren. Det ga keiseren mot til å be Groener om å be korpskommandantene om deres oppfatning. "Dersom de forteller meg at hæren ikke er med meg er jeg klar til å gå, men ikke før."

Groener hadde beordret godt og vel femti tilfeldige offiserer fra felten til Spa for at de skulle fortelle hvordan hærens situasjon var. De fleste av dem var regimentkommandører. Oberst Heye fikk hver av dem intervjuet med løfte at deres identitet skulle holdes hemmelig. De ble bedt om å svare på to spørsmål: Først, kunne keiseren i ledelse for troppene "gjenerobre fedrelandet med våpenmakt?" Det andre var om troppene ville "Bekjempe bolsjevikene på heimefronten?"

Oberst Heye leste opp resultatene etter denne undersøkelsen. Bare en offiser hadde svart definitivt ja på begge spørsmålene. Resten hadde enten sagt at soldatene deres ikke ville kjempe eller hadde gitt svar med forbehold og tvetydigheter. Troppene var trette og likegyldige og lengtet bare etter fred og hvile. De ville ha våpenhvile snarest mulig.

Hindenburg og Groener ble spurt om dette kunne være sant. Hadde ikke soldatene sverget til flagget og den øverste krigsherren, keiseren? Til slutt var det Groener som svarte på dette. "Ed til flagget? Krigsherre? I dag er dette bare ord."

Klokka var omkring 13.15. Keiseren skalv, og gikk endelig med på å abdisere som tysk keiser, men ikke som preussisk konge. Han ville la Hindenburg bli hærens øverste kommandør. Men kort etter fikk de beskjed om at Max allerede hadde bekjentgjort at keiseren hadde abdisert både som konge av Preussen og som keiser. Det nyttet ikke at keiseren ropte opp om forræderi og ville protestere, han hadde ikke kontakt med begivenhetene og styrte dem slett ikke.

Keiseren fikk vite at hæren ikke kontrollerte Berlin, og Groener svarte at begivenhetene var utenfor kontroll. Hæren kunne ikke lenger garantere keiserens sikkerhet, ikke engang for den kommende natt. Man hadde nettopp hørt at en divisjon som man hadde trodd var spesielt pålitelig, og som var spesielt valgt ut til å beskytte Overkommandoens hovedkvarter, bare hadde forsvunnet - soldatene hadde rett og slett uten videre gått heim. Dette skjedde med alle militære avdelinger. Keiseren fikk vite at han burde flykte til Holland.


Seint på natta den åttende november fikk regjeringa vite at USPD (og spesielt spartakistene) hadde gått inn for generalstreik fra klokka 9 den 9. november. Formålet med streiken var å kreve at keiseren abdiserte og at monarkiet ble avskaffet. Lederne for flertallssosialdemokratene møttes og kom fram til at de måtte prøve å få kontroll over streiken. De kunne ikke forhindre streiken, og de mistenkte at den var første akt i en planlagt bolsjevikisk revolusjon. De måtte gå ut av regjeringa og presentere streiken som deres streik.

Tidlig om morgenen den niende ringte Scheidemann til kanslerens kontor og spurte om keiseren hadde abdisert. Ikke enda, var svaret som han fikk. Scheidemann sa at han ville vente en time til - "Dersom han ikke er gått, da vil jeg gå."

En time senere ringte han igjen. Keiseren hadde fortsatt ikke abdisert. Da sa Scheidemann at han måtte gi beskjed om at han gikk ut av regjeringa. Og med dette dro flertallssosialdemokratene sin støtte tilbake fra regjeringa.

Samtidig ble regjeringa klar over at generalstreiken hadde begynt. Og at den så ut til å få stor deltakelse. Svært mange arbeidere gikk ut av fabrikkene og kom mot Kansleriet. De streikende bar på store plakater der det stod "Brødre, ikke skyt." Politiet og soldatene hadde trukket seg bort fra gatene. Man ble klar over at tilsvarende hendinger foregikk i andre byer. I Hannover hadde myndighetene prøvd å bruke tropper mot streikende, og det hadde ført til at troppene slo seg sammen med de streikende. I Køln hadde soldatene heist røde flagg over brakkene sine. Det samme skjedde i Kassel og i Frankfurt am Main.

I Kansleriet i Berlin var det forvirring. Rikskansleriet lå midt i Berlin, der Wilhelmstrasse og Leipziger Strasse krysser hverandre. Foran Rikskansleriet var det en stor plass. Den begynte å fylles opp av demonstranter.

Hele tida ringte man fra Berlin og til Spa for å høre om keiseren hadde abdisert, og for å fortelle at det var helt nødvendig at keiseren abdiserte med en gang. Berlin fikk ikke snakke med keiseren selv, ikke en gang kansleren fikk det. Kansler Max ga likevel beskjed om at man forfattet utkast til en erklæring om at keiseren hadde abdisert.

Det strømmet stadig folk til plassen utenfor Kansleriet. Hele Berlin var tydeligvis i streik. Karl Liebknecht reiste rundt i Berlin og holdt taler. Når som helst kunne han finne på å erklære at det var revolusjon. Rikskansleriet var ikke forsvart, slik at det ville være lett å storme det.

Klokka 11.30 ga kansler Max beskjed om at utkastet til erklæring om at keiseren hadde abdisert ble sendt til Wolffs nyhetsbyrå, som var Tysklands største. I løpet av få minutter var nyheten kjent. Den lød: "Keiseren og kongen av Preussen har besluttet å oppgi tronen. Kansleren forblir i sitt embete til spørsmål i forbindelse med keiserens abdikasjon ..... har blitt avgjort ..."

Denne erklæringa stemte ikke. Keiseren hadde enda ikke bestemt seg for å abdisere. I Spa hadde man ikke en gang kommet så langt at man hadde begynt å snakke om abdikasjon. Keiseren fikk først høre om erklæringa til Max to timer senere.


Midt på dagen kom Ebert, den 47 år gamle lederen for det sosialdemokratiske partiet, og fire andre representanter for flertallssosialdemokratene til Kansleriet.

Ebert hadde ledet oppbygginga av et sterkt profesjonelt byråkrati i SPD. I 1906 hadde han blitt generalsekretær for SPDs avdeling i Berlin. Der oppdaget han at det ikke fantes noen medlemsfortegnelse og ingen saksmapper og intet arkivsystem og ingen regnskap. Forgjengerne hans hadde vært eldre personer som fra den tida da det sosialdemokratiet ble forfulgt hadde den vanen at ting som angikk partiorganisasjonen ble holdt hemmelig. Da ble alle brev brent etter at de var lest, og man hadde ikke kopi av brev som ble sendt ut eller møtereferater etc. Men Ebert var en systematisk person. På kort tid fikk han kontoret organisert på en annen måte. Partiets medlemsmasse vokste svært sterkt, og den organisasjonsformen som Ebert bygde opp i Berlin ble kopiert av de fleste andre byers partiavdelinger.

Ebert overtar som Kansler

Ebert hadde rykte som en svært dyktig og hederlig administrator. Ebert kom for å kreve at regjeringa ble ei sosialdemokratisk regjering, altså at Max gikk av som kansler. Ebert sa at: "For å bevare fred og orden ..... ser vi det som nødvendig at embetet som kansler og kommandør over Brandenburg ligger hos medlemmer av vårt parti." Han sa også at kanskje noen utvalgte medlemmer av USPD kunne få være med i regjeringa. Ebert måtte selv bli den nye kansleren. Det hele foregikk på en vennlig måte.

Max spurte på samme vennlige måte om flertallssosialdemokratene kunne garantere at de ville opprettholde orden. Svaret var at troppene allerede stod på sosialistenes side. Max spurte videre om Ebert ville sammenkalle en grunnlovgivende forsamling for å avgjøre Tysklands framtid. Dette svarte Ebert ja til. Etter et eller to spørsmål til dro Max seg tilbake sammen med resten av regjeringa for å diskutere saken.

Det var ikke så mye å diskutere. Den stadig voksende forsamlinga utenfor Rikskansleriet var tydeligvis misfornøyd. Max var opptatt av å komme seg ut av Berlin og tilbake til Baden. Max gikk tilbake til Ebert og sa at han ville la Ebert overta som kansler. Max hadde bare et spørsmål til å stille: Var Ebert villig til å overta embetet "innenfor en monarkisk konstitusjon?" "I går ville jeg absolutt ha svart ja", svarte Ebert, men i dag måtte han først konsultere sine venner. Det spørsmålet måtte løses nå, svarte Max. Det er for seint, svarte Ebert.

Og så overtok Ebert som rikskansler.

Philipp Scheidemann skyndte seg til Riksdagen for å fortelle at Ebert hadde overtatt som ny kansler. I mens snakket den nye kansleren med tre medlemmer av USPD, Cohn, Dittmann og Vogtherr. Ebert tilbød USPD noen få plasser i den nye regjeringa. Representantene for USPD trakk seg tilbake for å diskutere tilbudet, og Ebert gikk til Riksdagsbygninga. Scheidemann hadde gått dit først, og han hadde stoppet i restauranten for å spise. Mens han spiste kom flere for å fortelle at en stor folkemengde hadde samlet seg på plassen foran Riksdagen. Scheidemann hadde sprunget opp til Riksdagens leserom og revet opp det store vinduet og ropt at Ebert hadde overtatt som kansler. Til slutt hadde han skreket ut: "Lenge leve den tyske republikken!" Etter å ha erklært republikken gikk han tilbake for å spise.

Dette hadde ikke Ebert kjennskap til da han kom til Riksdagen og satte seg ned ved samme bord som Scheidemann. Snart etter kom det folk inn i restauranten og ropte ut nyheten om republikken. Ebert snudde seg mot Scheidemann og spurte ham om dette var sant. Det måtte Scheidemann svare ja på. Ebert slo knyttneven i bordet. Han var rasende på Scheidemann. Utropelse av republikken gjorde den nåværende statsorden ugyldig. Tyskland ville da teknisk sett være uten regjering. Og fullmaktene til våpenhvilekommisjonen ville være verdiløse. "Du har ingen rett til å proklamere republikken!" skrek Ebert til Scheidemann. "Om Tyskland skal være en republikk eller ikke er opp til den grunnlovgivende forsamlinga å bestemme!"

Men den revolusjonære gløden hadde ikke blitt mindre i Berlin. Spartakistene og andre venstreradikale ville drive revolusjonen videre. Gatene var fulle av streikende arbeidere og sjøfolk og soldater med røde flagg. Soldatene solgte ut militært utstyr av alle slag.

Klokka 16 kom Liebknecht til Schloss Berlin. En stor folkemengde var samlet foran slottet. De fleste vaktene hadde gått sin vei. Ingen prøvde å stoppe Liebknecht da han gikk inn i slottet og opp til det hjørnevinduet som Wilhelm II hadde holdt taler fra. Et rødt flagg vaiet allerede over slottet. Det var laget av et laken og heist av en mann ved navn Schlesinger. Han hadde bedt mengden om ikke å skade slottet siden det nå var offentlig eiendom. Fra hjørnevinduet holdt Liebknecht en tale der han sa at frihetens dag hadde kommet. Og han fortsatte med å proklamere den frie sosialistiske republikken Tyskland. Den skal omfatte hele Tyskland, og den skal fullføre verdensrevolusjonen. Så fortsatte Liebknecht til andre steder der det var samlet menneskemengder, for å holde flere taler.

Et soldatråd okkuperte armedistriktets brakker, og Emil Eichhorn, som hørte til på venstrefløyen av USPD og nettopp hadde blitt telegrafsjef i den sovjetiske ambassaden, tok over kommandoen i Berlins politihovedkvarter på Alexanderplatz. Da Eichhorn kom demonstrerte arbeidere framfor bygninga og de beleirede politimennene var engstelige og ønsket seg bort. Eichhorn gikk inn i politihovedkvarteret og sa at han var den nye politipresidenten. Og dette ble uten videre akseptert. Demonstrantene ble sluppet inn i bygninga av Eichhorn, og de slapp fri 650 fanger som hadde blitt arrestert de siste dagene.

Senere samme kveld tok Liebknecht sammen med noen andre over avisen Lokal-Anzeiger. En spartakistgruppe begynte å trykke Die rote Fahne - Den røde Fane. Rosa Luxemburg begynte også å arbeide i den.

Bare noen få steder i Berlin var det motstand mot de revolusjonære begivenhetene. Det var skyting noen få steder, og omkring et dusin mennesker ble drept.

Om kvelden kom Max til Kansleriet for å si adjø til Ebert. Ebert var på jakt etter samarbeidspartnere, og spurte Max om han ville bli i Berlin for å hjelpe til som "administrator" av Hohenzollermonarkiet, noe Max avslo. Han sa: "Herr Ebert, jeg overlater det tyske keiserriket i dine hender." Og Ebert svarte at han hadde mistet to sønner i krigen.


Ebert var kansler uten, etter gammel statsskikk, å være innsatt av keiseren, eller av Riksdagen, som kom til å bli den nye statsskikken. Ebert hadde fått embetet av sin forgjenger, og det var ikke i følge lov eller statsskikk. Eberts regjering styrte ikke over Tyskland, og heller ikke over Berlin. I München, Hamburg, Køln, Frankfurt og andre byer var det full revolusjon.

Ebert var alene på kanslerens private kontor. Da ringte en av telefonene. Det var en telefon med linje rett til den militære Overkommandoens hovedkvarter i Spa. Det var Groener som ringte. Ebert spurte Groener om hvordan hæren ville forholde seg. Groener svarte at keiseren hadde bestemt seg for å gå i eksil i Holland. Hindenburg var hærens øverste kommandør, og han ville ta hæren tilbake til Tyskland etter at våpenhvileavtalen var undertegnet. Han ønsket ingen borgerkrig eller å fyre opp under oppstand mot Eberts regjering. Hæren ville akseptere Eberts regjering, og det var til og med gitt ordre om at soldatrådene skulle behandles vennlig.

Det ble en pause. Og så spurte Ebert: Hva ønsker du fra oss?
Groener svarte: Feltmarskalken venter at regjeringa skal støtte offiserskorpset i å opprettholde disiplin og orden i armeen. Han venter at den blir tilstrekkelig forsynt med mat og at jernbanetrafikken ikke blir avbrutt. Og offiserskorpset venter at regjeringa vil kjempe mot bolsjevismen, og stiller seg til rådighet for dette formålet.

Ebert var lettet over denne telefonsamtalen, og han bad Groener om å hilse og takke Hindenburg fra regjeringa. Og dermed var samtalen over. Et kompromiss og en avtale var oppnådd - i hemmelighet.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.


Lenker:
Neste kapittel
De tyske revolusjonen 1918-1919
Forsida
Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: