Veien til Krigen 1933-1939.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilde for dette kapitlet er:
"Nazism 1919-1945 - A Documentary Reader - Volume 3 - Foreign Policy, War and Racial Extermination" redigert av J. Noakes og G. Pridham.

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Hitlers utenrikspolitiske "program"
  3. Regimet og de væpnede styrker, 1933-1936
  4. Tysk utenrikspolitikk 1933-1937
  5. Tysk utenrikspolitikk 1938-39: Veien til krig
  6. Noen av tekstene
    1. Utdrag fra "Mein Kampf"
    2. Brev fra Hitler til Reichenau - desember 1932
    3. Blombergs instruks om Wehrmachts propaganda - april 1934
    4. Hossbachmemorandumet - november 1937
    5. Münchenforliket om Tsjekkoslovakia - september 1938
    6. Direktiv for å angripe Polen - april 1939
    7. Molotov-Ribbentrop pakten
    8. Direktiv for å gjennomføre Krig mot Polen


Innledning

Den boka som dette kapitlet bygger på inngår i en serie på fire bøker: "Nazism 1919-1945". Disse fire bøkene regnes gjerne for den beste historien om nazismen som er publisert på engelsk. Disse fire bøkene er:

  1. The Rise to Power 1919-1933
  2. State, economy and Society 1933-1939
  3. Foreign Policy, War and Racial Extermination
  4. The German Home Front in World War II

Disse bøkene er redigert av Jeremy Noakes og Geoffrey Pridham. Den første av disse fire bøkene har jeg brukt for å skrive kapitlet "Hitlers vei til Makten". De andre tre bøkene vil jeg nå bruke for å gi et bilde av nazismen.

Dette kapitlet gir ikke en fullstendig oversikt over Hitlers vei til krigen siden det ikke behandler nazifiseringen av samfunnet og mobiliseringen av samfunnet og økonomien til krig, men beretninga om denne delen av krigsforberedelsene blir å finne i andre kapitler. Dette kapitlet omhandler først og fremst Hitlers utenrikspolitikk, men ikke den økonomiske utenrikspolitikken.

Den versjonen av bind tre som jeg bruker i dette kapitlet er den reviderte utgaven fra 2001.

Jeg vil sitere fra en del av de dokumentene som Noakes og Pridham bruker i verket sitt. Disse dokumentene er nummerert i verket, og jeg oppgir det nummeret som dokumentene har fått i verket.


Hitlers utenrikspolitiske "program"

Hitler formulerte for første gang et utenrikspolitisk program i Mein Kampf som ble skrevet mens han satt i fengsel i 1924-25. Dette programmet skulle sikre tysk herredømme i Europa og være utgangspunkt for verdensherredømme.

Til å begynne med hadde de utenrikspolitiske målene til Hitler vært ganske konvensjonelle. I 1919 hadde han delt målene til de pangermanske aktivistene, og rettet oppmerksomheten mot å revidere bestemmelsene fra Versailles og å opprette et stortyskland der alle som hadde tysk som morsmål ble samlet i et rike. Dette framgår av det nazistiske partiets program fra 1920. På denne tida betraktet Hitler Frankrike og Storbritannia, og ikke Russland, som Tysklands hovedfiender. Dette går også fram i en tale som Hitler holdt i München den 10. desember 1919, og som er nedskrevet i to politirapporter.

I løpet av de neste fem årene forlot Hitler den tradisjonelle revisjonistiske posisjonen og utviklet sitt eget utenrikspolitiske program som ble formulert i Mein Kampf.

Hitlers ideologi ble utformet på grunnlag av noen teorier som var vanlige tidlig i det tjuende århundret. Fra sosialdarwinismen hentet han en forståelse om at livet mellom menneskene var en kamp om å overleve der den som var best egnet overlevde mens andre gikk til grunne. Og han tok opp en versjon av teorien der det både var grupper og individ som kjempet og gikk til grunne. Hitler betraktet også raser som den primære faktoren i historien, og historien ble sett på som først og fremst en kamp mellom raser om å herske og å overleve. Disse rasene hadde ulik kulturell kvalitet, og den ariske rasen, der tyskerne var den grunnleggende komponenten, var det eneste virkelig kreative elementet, mens jødene var parasitter. Resultatet av kampen mellom rasene ville bli avgjort gjennom fysisk kamp.

Hitler mente at Tyskland, sammenliknet med Russland, USA, Frankrike og Storbritannia, var "en nasjon uten rom". Dette kunne bare løses ved et Tyskland erobret store områder for å skaffe seg "livsrom"- Lebensraum. Dette måtte være jordbruksland i Europa der en fruktbar tysk bondestand kunne utvikle seg. Denne forestillingen var påvirket av mangelen på mat og andre råvarer som hadde skadet Tyskland under den allierte blokaden under Første Verdenskrig. Og Hitler så på byene som arnested for oppløsning og sosialisme, og mente at bøndene var den sunne roten i folket.

Hitler mente at før Tyskland kunne erobre nytt "livsrom" måtte bestemmelsene fra Versailles fjernes og militær styrke måtte bli bygd opp. Til dette var det nødvendig med allierte. I valget av allierte og av det området som skulle utgjøre det nye livsrommet ble Hitler sterkt påvirket av den politiske utvikling tidlig i 1920-årene og av flyktninger fra Baltikum som kom til München.

I 1919 okkuperte den italienske nasjonalisten D'Annunzio Fiume på tvers av Versaillesavtalen. Dette førte til et dårlig forhold mellom Italia og Frankrike. Sommeren 1920 hadde Hitler blitt overbevist om at de Italias ønske om å legge under seg områder på Balkan og å dominere Middelhavsområdet ville føre til krig mellom Italia og Frankrike. Dette burde Tyskland benytte seg av, mente Hitler, og gå sammen med Italia for å fjerne Versaillesavtalen og støtte Italia i fiendskap mot Frankrike. Men det var et problem at Italia hadde lagt under seg områder i Tyrol der befolkninga var tysk. Dersom Tyskland insisterte på at alle tysktalende befolkninger skulle samles ville dette føre til konflikt med Italia. Da Mussolini overtok makten i Italia var Hitler villig til å ofre denne tysktalende befolkninga for vennskap med Italia, og på maktpolitikkens alter.

Hitler hadde før 1919 ikke vært fiendtlig innstilt overfor Russland. Men etter 1919 ble Hitler påvirket av tyske baltere som hadde flyktet fra den russiske revolusjonen og sluttet seg til nazipartiet, spesielt Alfred Rosenberg fra Estland. Rosenberg overbeviste Hitler om at bolsjevikrevolusjonen var skapt av jøder, og at alle bolsjevikene var jøder. I en tale 27. juli 1920 sa Hitler at en allianse mellom Tyskland og Russland bare kunne bli aktuell dersom jødene mistet makten i Russland. Og i 1922 hadde Hitler blitt tydelig antirussisk.

I 1923 okkuperte Frankrike Ruhr. Hitler fryktet at Frankrike ville prøve å dele Tyskland opp. Hitler ble også klar over at Storbritannia stod for en mer forsonlig politikk overfor Tyskland, og ikke støtte den franske okkupasjonen av Ruhr. Han mente at dette betydde at britisk politikk overfor Frankrike var lagt om på grunn av britisk frykt for at Frankrike skulle dominere det europeiske kontinentet. Og Hitler kom til å mene at en allianse mellom Tyskland og Storbritannia rettet mot Frankrike kunne være mulig. Hitler betraktet nå Frankrike som en større fiende for Tyskland enn England både på grunn av Frankrikes umiddelbare nærhet til Tyskland og på grunn av at Frankrike ikke ville la Tyskland vinne tilbake tapte territorier i øst.

Men Tyskland ville i allianse med Storbritannia ikke kunne skape seg sitt eget kolonivelde siden dette ville komme i konflikt med det britiske koloniveldet. Men Hitler mente at Tyskland måtte erobre større områder for å skaffe seg økt "livsrom". Dette livsrommet kunne imidlertid erobres i øst, og i ikke i oversjøiske kolonier. Dette kunne kanskje også gjøres uten å komme i krig med Storbritannia.

I Mein Kampf skrev Hitler følgende om dette utenrikspolitiske programmet:

En klar analyse av premissene for tysk diplomati fører uunngåelig til følgende konklusjoner:

Tyskland har en årlig økning av befolkninga på 900.000 personer. Vanskelighetene med å skaffe underhold til denne hæren av nye borgere må øke fra år til år og til sist ende med katastrofe, dersom det ikke i tide blir funnet måter og midler for å forhindre faren for sult og elendighet....

For tiden er det enorme områder med ubrukt jord her i verden som bare venter på at mennesker skal ta dem i bruk. Det er imidlertid også sant at Naturen som sådan ikke har reservert denne jorda som framtidig eiendom for noen spesiell nasjon eller rase; tvert i mot eksisterer denne jorda for det folket som har kraft til å ta den og driftighet til å dyrke den.

Naturen kjenner ingen politiske grenser. Først setter den levende vesener på jorda og ser på kreftene frie spill. Deretter gir den herrens rett til sitt favorittbarn, den med sterkest mot og driftighet.....

Ingen kan tvile på at en dag vil denne verden stå overfor den hardeste kamp om menneskehetens eksistens. Til slutt kan bare trangen til selvbevarelse erobre. Under den såkalte menneskeheten vil uttrykk for blandingen av dumhet, feighet og bedrevitenhetens selvtilfredshet smelte bort som snøen i marssola. Menneskeheten har vokst fram i evig kamp, og bare i evig fred går den til grunne......

Tilegnelsen av ny jord for bosetning av vår overskuddsbefolkning har et uendelig antall fordeler, spesielt dersom vi vender oss fra nåtida og mot framtida.

En ting er at muligheten til å bevare en sunn bondestand som en forutsetningen for en hel nasjon aldri kan bli verdsatt høgt nok. Mange av våre nåværende onder er bare resultat av det usunne forholdet mellom bybefolkning og landsbygbefolkning. En solid stamme av små og mellomstore bønder har alltid vært det beste forsvar mot slike sosiale skader som plager oss i dag....

Utenrikspolitikken til en rasestat må først av alt ha på sinne forpliktelse til å sikre eksistensen til rasen inkorporert i denne staten. Dette må bli gjort ved å etablere et sunt og godt forhold mellom antallet og veksten til befolkninga på den ene siden og utstrekningen og kvaliteten av jorda på den andre siden. Dette forholdet må bli slik at det samsvarer med de vitale nødvendigheter til nasjonen.

Det jeg kaller et sunt forhold er et forhold der nasjonen forsørger seg selv ved sin egen jord. Enhver situasjon der dette ikke blir oppnådd er usunn selv om den kan vare i hundrevis og tusenvis av år. Før eller senere vil denne ubalansen nødvendigvis føre til tilbakegang eller til og med tilintetgjørelse av den nasjonen som det angår. Bare et tilstrekkelig stort rom på denne jord kan sikre den uavhengige eksistensen til en nasjon.

Utstrekningen til den territoriale ekspansjonen som kan bli nødvendig for å sikre bosetningsområde for den nasjonale befolkninga må ikke bli vurdert ut fra nåværende behov og heller ikke på grunnlag av jordbrukets produktivitet i forhold til størrelsen på befolkninga. I det første bindet under overskriften "Tysk alliansepolitikk før krigen" har jeg allerede forklart at de geografiske dimensjonene til en stat er av viktighet ikke bare som kilde for nasjonens forsyning av mat og råvarer, men også fra et politisk og militært standpunkt. Så snart en nasjon er sikret å være i stand til å opprettholde seg selv ved ressursene fra sitt nasjonale territorium må den reflektere over hvordan det nasjonale territoriet skal bli forsvart. Nasjonal sikkerhet avhenger av den politiske styrken til staten, og denne styrken avhenger i sin tur i betydelig grad av de militære mulighetene som ligger i den geografiske situasjonen. Slik kan den tyske nasjon bare sikre sin framtid som en verdensmakt....... Tyskland er i dag ikke en verdensmakt.

Den nasjonalsosialistiske bevegelsen må prøve å fjerne den nåværende katastrofale ubalansen mellom vår befolkning og størrelsen på vårt nasjonale territorium med hensyn til det siste som kilde til vår mat og som grunnlag for vår politiske makt. Og den må streve for å fjerne kontrasten mellom vår tidligere historie og håpløsheten i vår nåværende politiske avmakt. Når den strever for dette må den ha på sinne at som medlemmer av menneskehetens høyeste art har vi en tilsvarende høg forpliktelse og at vi bare oppfyller denne forpliktelsen om vi inspirerer det tyske folket med raseidéen, slik det at vi i tillegg til å oppfostre gode hester og hunder og katter tar vare på renheten i vårt eget blod.....

Vi nasjonalsosialister må aldri tillate oss å slutte oss til hurrapatriotismen i våre nåværende borgerlige sirkler. Det ville være fatalt for oss å betrakte den umiddelbare utvikling før krigen som på noen måte bindende for våre valg når vi velger vår egen vei. Vi kan ikke anerkjenne at noen forpliktelse blir påført oss fra historiske forhold i det nittende århundret. I motsetning til politikken til representantene for den perioden må vi ta vårt standpunkt ut fra prinsipp som allerede er nevnt angående utenrikspolitikken: nemlig nødvendigheten av å bringe størrelsen på vårt territorium i et riktig forhold til vår befolkning. Fra fortiden kan vi bare lære at målet for vår politiske aktivitet må være tosidig:
(i) tilegnelsen av land og jord som mål for vår utenrikspolitikk og
(ii) opprettelse av et nytt og enhetlig grunnlag som mål for vår innenlandske politikk i samsvar med rasedoktrinen...

Kravet om gjenopprettelse av grensene fra 1914 er en politisk absurditet av slik proporsjoner og implikasjoner at det kan framstå som en forbrytelse. Rikets grenser fra 1914 var ikke logiske. I virkeligheten var de verken endelige i den forstand at de omfattet alle etniske tyskere eller fornuftige med hensyn til geo-militære betraktninger.....

Slik har vi nasjonalsosialister med intensjon dratt en linje under førkrigstidens tyske utenrikspolitikk. Vi fortsetter der vi var for seks hundre år siden. Vi avslutter den stadige tyske marsjen mot det sydlige og vestlige Europa og snur blikket mot landet i øst. Vi setter endelig slutt på kolonipolitikken og handelspolitikken fra førkrigstida og går over til framtidas territoriale politikk.

Når vi snakker om nytt land i Europa i dag må vi prinsipielt huske på Russland og dets grensestater. Skjebnen selv synes å ønske å peke ut veien for oss her.
(Kilde: Dokument 468)

Hitler skriver videre at bolsjevikrevolusjonen hadde fjernet de delene av folket i øst som hadde organisert Russland og opprettet den russiske staten. Og disse befolkningsgruppene skulle ha vært de germanske elementene i den russiske befolkninga. Men nå var de blitt erstattet av jøder. Like umulig som det var for russerne å riste av seg dette åket var det for jødene å få samfunnet til å fungere, skrev Hitler. Det kolossale imperiet i øst var klar til å gå i oppløsning.

Etter at Hitler hadde skrevet Mein Kampf ble ikke de grunnleggende trekkene i hans utenrikspolitiske syn forandret. Hitler skrev et bind to av Mein Kampf i 1928. Der forsvarte han at det var nødvendig å ofre den tysktalende befolkninga i Sør-Tyrol for å få en allianse med Italia. Og så gjentok han argumentene fra Mein Kampf.

Han gjentok at Frankrike alltid ville være Tysklands fiende. Spesielt la han vekt på at Frankrikes allianse med Polen og Tsjekkoslovakia gjorde Frankrike til en farlig motstander.

Og han tok opp argumentet om at Storbritannia ville motsette seg tysk hegemoni på kontinentet på grunn av tradisjonell britisk maktbalansepolitikk. Hitler mente at dette var feil, for Storbritannia brydde seg lite om europeiske forhold så lenge det ikke oppstod en konkurrent om verdensherredømmet på kontinentet. Dersom Tyskland ikke truet det britiske imperiet trengte det ikke å bli krig mellom Tyskland og Storbritannia, og Tyskland ville ikke være noen trussel mot det britiske imperiet.

Hitler så heller ingen grense for ekspansjonen til den nasjonen som var rasemessig overlegen og derfor sterk nok til å gjennomføre denne ekspansjonen.

Fra kommentarene og argumentene i Mein Kamp og dens andre bind kan Hitlers utenrikspolitiske program settes opp som fem trinn. Det første trinnet var å avskaffe alle restriksjoner på tysk gjenopprustning og remilitarisering av Rhinland. Dette var nødvendig dersom Tyskland skulle bygge opp militær styrke av betydning. Det andre trinnet var å ødelegge Frankrikes alliansesystem i Øst-Europa og å gjøre Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen til tyske satellitter. Deretter kom det tredje trinnet: konfrontasjonen med Frankrike. Frankrike skulle enten beseires eller nøytraliseres ved at Tyskland gikk i allianse med Storbritannia, og dette ville sikre Tysklands grense mot vest. Og dermed kunne Tyskland gå over til å erobre seg livsrom - Lebensraum - i øst. Russland skulle erobres, og det var avgjørende i Hitlers strategi siden det ville sikre Tyskland "Livsrom". Det siste trinnet var tysk verdensherredømme, eller i det minste dominans, kanskje i allianse med Storbritannia og i konfrontasjon med USA, selv om dette var noe vagt utformet.

Hitler mente at nøkkelen til å gjennomføre denne utenrikspolitikken lå i å omforme den tyske innenrikspolitiske situasjonen. Den Første Verdenskrig hadde vist at hele samfunnet og økonomien måtte tjene krigens formål. Dette inkluderte en propaganda som skulle gjøre befolkninga villig til å ofre alt for å vinne krigen. Hitler mente at "dolkestøtet i ryggen" skyldtes at befolkninga ikke hadde vært beredt til å ofre alt for å oppnå seier i krigen, og at dette var grunnen til at Tyskland hadde tapt krigen. Derfor ble propaganda og mobilisering av befolkninga viktig i den militære tenkinga. En total krig trengte total mobilisering av befolkninga, og for å oppnå dette var det nødvendig med en total stat som militariserte samfunnet og befolkninga. Og i 1932 var også et flertall av offiserene blitt overbevist om at et demokratisk samfunn, som Weimarrepublikken, ikke var i stand til å gjennomføre en effektiv opprustning. Hele samfunnet måtte bli underordnet de militære behov, og dette krevde en autoritær stat i et autoritært samfunn. I Weimarrepublikken ble krigsgløden ødelagt av partipolitikk og pasifisme og humane verdier og antimilitaristiske elementer i Riksdagen.

Hitler var selv i noen grad et produkt av hærens indoktrinering, i det han hadde startet sin politiske løpebane som propagandist for hæren, og der lærte om viktigheten av propaganda og om å skape og å mobilisere holdninger.

Hitler hadde stor respekt for hærens profesjonelle funksjoner, og mente at hæren ikke skulle ha noen politiske rolle i innenriks politikk. Staten skulle skaffe de beste våpen og motiverte rekrutter og et gunstig klima, og hæren skulle bruke dette til å utvikle Tysklands militære styrke.

Den 4. desember 1932 skrev Hitler et brev til oberst Walther von Reichenau og general Werner von Blomberg der Hitler framførte sine militære tanker. Foranledningen var at Reichenau hadde bedt om Hitlers samarbeid for å sikre fred og stabilitet i Øst-Preussen.

Deler av brevet fra Hitler til Reichenau er gjengitt som dokument 469:

Verdenskrigen endte slik at Frankrike ikke var i stand til å oppnå alle sine mål. Spesielt var håpene om et indre sammenbrudd av Riket ikke oppnådd. Fredsavtalen fra Versailles ble diktert av Frankrikes forsøk på å opprettholde et så bredt som mulig interessefellesskap av stater som var fiendtlige overfor Tyskland. Dette målet skulle først bli nådd ved territorial avskjæring av Riket. Ved å gi deler av Tyskland over til de fleste nabostaten ble det håpet på å skape en felles interesse blant disse som skulle binde dem sammen. I øst var Russland på denne tiden uten betydning (og det var umulig å forutsi den videre utvikling i Russland), og skulle erstattes av Polen som var avhengig av Frankrike. Det faktum at Øst-Preussen var avskåret fra resten av Riket av den polske korridor førte uunngåelig til et sterkt ønske om å inkorporere denne provinsen i Polen, som omgav Øst-Preussen. Og propagandaen for et større Polen begynte å presse på for at dette skulle skje umiddelbart etter at fredsavtalen var undertegnet.

Trolig på grunn av den faren som truet greide tysk utenrikspolitikk å lette på presset i øst ved å opprette et nært forhold til Russland. Mens jeg forstår å verdsette de politiske og militære grunnene til denne tilnærming, har jeg alltid motsatt meg den og betraktet den som tvilsom. Årsakene til min holdning, som spesielt general Hammerstein har vært klar over i mange år, var og vil fortsatt være:

  1. Russland er ikke en stat men en ideologi som for øyeblikket er begrenset til dette territoriet, eller heller dominerer det, men som opprettholder deler i alle andre land som ikke bare forfølger de samme revolusjonære mål, men også er organisatorisk underordnet hovedkvarteret i Moskva. En seier for disse i Tyskland vil ha uante konsekvenser. Imidlertid blir det av diplomatiske årsaker vanskeligere å bekjempe disse giftige tendensene om man samarbeider med dette hovedkvarteret. Det tyske folket er ikke mer immunt mot kommunisme enn det var immunt mot tanker om revolusjon i 1917 og 1918. Offiserer og statsmenn kan bare vurdere dette problemet dersom de forstår nasjonale psykologier. Erfaringen viser at dette sjelden er tilfelle.

  2. Av denne grunn betrakter jeg sovjetisk diplomati ikke bare som upålitelig men også som ute av sammenlikning med diplomatiet til andre nasjoner, og derfor som uegnet til å forhandle med og å inngå avtaler med. "Avtaler" kan bare bli inngått mellom parter som er på samme ideologiske plan.

  3. Dersom vi imidlertid noen gang skulle bli reddet av hjelp fra Sovjet - må Gud forby det - ville dette medføre at det røde flagget ble plantet i Tyskland.

  4. I den utstrekning veksten i Russlands militære styrke reduserer verdien for Frankrike av alliansen med Polen i den grad at franske intensjoner overfor Tyskland i øst blir satt alvorlig på spill, vil Frankrike enten prøve å dra Russland bort fra Polen eller, dersom dette ikke lykkes, erstatte Polen med Russland.

  5. Tysklands politiske samarbeid med Russland fører til motstand fra resten av verden. Økonomisk samarbeid vil ødelegge Tysklands eksportindustri i framtida.

Det er av disse grunner at jeg gjennom det siste tolv år eller så har foreslått et nærmere forhold til Italia på den ene siden og England på den andre siden som de mest ønskelig diplomatiske mål.......

Det øyeblikket at en spesiell innenrikspolitisk situasjon skaper en internasjonal atmosfære som er fiendtlig til Tyskland vil Polen gripe sjansen til å innta Øst-Preussen. Deklarasjon av monarkiet, for eksempel, eller hvilken som helst plan om å gjenopprette huset Hohenzollern - i hvilken som helst form - kan umiddelbart provosere fram denne situasjonen.

De militære midlene og mulighetene som er åpne for Øst-Preussen er etter mitt syn utilstrekkelige til en langvarig motstand som har utsikt til å bli vellykket. Videre, på grunnlag av den nåværende politiske situasjonen vil det etter mitt syn ikke komme noen militær støtte fra Riket. Jeg betrakter inntrykket av en økt tysk opprustning som den mest alvorlige fare. Det er begripelig at Frankrike ikke lenger er i posisjon til å sabotere garanti av en teoretisk likhet i rettigheter for Tyskland. I dette tilfellet vil den følgende perioden bli den farligste i tysk historie siden de praktiske, tekniske og organisatoriske opprustningene vil måtte følge av garantering av en teoretisk likhet. Dersom det noen gang var grunn til en preventiv krig så ville det bli i dette tilfellet for et angrep fra Frankrike mot Tyskland. En slik militær handling alene ville skape de nye fakta som er ønsket og den samme verden, som i dag overdrar sin teoretiske veldedighet til oss, ville gå forsiktig fram for å prøve å rette opp dette fait accompli ved hjelp av våpen.

Frankrike kan ikke ønske noe bedre enn å overlate dette første steget i dette nye tiltaket til en tredje part. Det kan gi grunner og foranledning til det til enhver tid.

Men nå er det ingen mulighet til at Tyskland intervenerer i en slik konflikt. Grunnen til dette ligger ikke i mangel på tilstrekkelig opprustning, men mer i det tyske folkets totale uegnethet til en slik oppgave takket være dets intellektuelle, moralske og politiske forfall.

Den tyske nasjonen består nå av to ideologiske leire der den ene må bli utelukket fra militær tjeneste i dens nåværende tilstand. I følge de siste riksdagsvalgene er den ideologiske sammensetning av vårt folk som følger:

Kommunister: 6 millioner
Sosialdemokrater: 7,4 millioner
Sentrumspartiet: 4 millioner
Statspartiet etc.: 1 million
Nasjonalsosialister: 12 millioner
Tysknasjonale folkeparti + Stahlhelm: 3 millioner
Tysk folkeparti: 1 million

Det betyr at dersom en krig blir påtvunget Tyskland består mer enn halvparten av befolkninga av folk som er mer eller mindre pasifistiske eller på annen måte bevisst fiendtlige overfor forsvar og militære saker. Meningen til noen generaler om at militær trening vil utrydde ideologisk indoktrinering av politiske parti er positivt barnaktig. Selv de to års militærtjeneste [før 1914] i fredstid skadet ikke SPD. Å si at SPDs arbeidere gjorde sin plikt i 1914 er galt. For det var ikke de overbeviste marxistene som gjorde sin plikt, men tyskeren i marxisten som midlertidig oppga marxismen. Den overbeviste marxistiske ledelsen begynte allerede å kjempe i 1915, og etter merkverdig og strålende motstand fra befolkningas side provoserte den endelig i 1918 fram en revolusjon og forårsaket derved Rikets sammenbrudd.

Den tidens sosialdemokrati kan ikke på noen måte bli sammenliknet med KPD av i dag. I 1914 var marxismen en teori; i dag dominerer den i praksis en enormt stor del av verden. En krig utkjempet av Tyskland i dets nåværende tilstand ville fra begynnelsen av underlegge nasjonen en nerveprøve som, så langt heimefronten er berørt, i noen grad ville være uten sammenlikning med liknende begivenheter i Verdenskrigen.

Tanken om at man i dette tilfellet kunne falle tilbake på de nasjonalistiske ligaene er svært smigrende for disse organisasjonene som nå for tida er utsatt for forfølgelse og sjikane, men det vil trolig ikke bli av stor praktisk betydning, men heller føre til fryktsomme konsekvenser. For dersom de nasjonalistiske elementene blir innkalt og flyttet til fronten som mer eller mindre utrent kanonføde vil samtidig fedrelandet bli overlatt til den røde mobben. Året 1918 var barnelek sammenliknet med det som da ville skje.

Mens våre politiske og militære strateger slik ser tysk gjenopprustning som en teknisk eller organisatorisk oppgave ser jeg betingelsene for gjenopprustning som skapelsen av en ny tysk enhet av sinn og vilje. Uten løsning av dette problemet er alt snakk om like rettigheter og gjenopprustning overflødig snakk.

Denne skapelsen av en enhet av ideologi, sinn og vilje i vårt folk er den oppgaven som jeg satte meg fore for fjorten år siden og som jeg har kjempet for å makte helt siden da. Jeg er ikke overrasket over at våre sivile og militære myndigheter behandler denne oppgaven helt uten forståelse og med dumhet. Det har alltid vært slik gjennom historien. Ingen store tanker og reformer av menneskeheten har noen gang kommet fra de profesjonelle. Hvorfor skulle det være annerledes i dag....

.... i motsetning til våre nåværende statsmenn ser jeg Tysklands framtidige oppgaver som følger:

  1. Overvinne marxismen og dens konsekvenser fram til de har blitt fullstendig utryddet. Skapelse av en ny enhet av sinn og vilje for vårt folk.
  2. En generell intellektuell og moralsk opprustning av nasjonen på grunnlag av denne nye ideologiske enhet.
  3. Teknisk opprustning.
  4. Organisatorisk mobilisering av de nasjonale ressursene for det nasjonale forsvar.
  5. Med en gang dette har blitt oppnådd sikres den legale anerkjennelse av den nye situasjonen fra resten av verden.
(Kilde: Dokument 469)

Da Hitler kom til makten i 1933 hadde han ingen klar ide om hvordan han skulle gjennomføre sitt utenrikspolitiske program ut over å foreslå allianser med Italia og Storbritannia. Han måtte forholde seg til den virkeligheten som forelå. Han hadde oppnådd makten gjennom en allianse med de tradisjonelle elitene, og Hindenburg hadde insistert på at en general (von Blomberg) skulle være forsvarsminister og at en diplomat (von Neurath) skulle fortsette som utenriksminister. Hitler var derfor nødt til å opprette et arbeidsfellesskap med de væpnede styrkene og med Utenriksdepartementet.


Regimet og de væpnede styrkene 1933-1936

Forholdet mellom naziregimet og de væpnede styrkene (Wehrmacht) var i denne perioden framfor alt preget av at de var enige om å ruste Tyskland opp, og at de var enige om at dette målet ikke kunne bli nådd innenfor Weimarrepublikken. De mislykkede forsøkene til general Schleicher på å opprette ei regjering som både hadde massestøtte og som førte en politikk som også var hærens (Reichswehr) politikk, hadde vist at Reichswehr ikke var i stand til å lede eller manipulere Tyskland politisk og skape grunnlag for gjenopprustning. Hæren kom til å mene at den ikke burde gå så nært inn i politikken, men holde større avstand, og samtidig fikk nazistene stadig større oppslutning i offiserskorpset, spesielt blant de yngre offiserene.

Hærens rolle i nazistenes maktovertakelse og kampen med SA

Tyskland hadde ikke lov til å ha et flyvåpen og marinen hadde bare 15.000 mann. Derfor var det bare hæren som hadde mulighet til å utfordre naziregimet. Hitlers forhold til hæren ble preget av at forsvarsminister Blomberg, og andre militære ledere, allerede hadde sympati for nazistene. Blomberg hadde gjort karriere som stabsoffiser, og et besøk til Sovjet i 1928 hadde gjort inntrykk på ham og overbevist ham om mulighetene til å mobilisere ei befolkning gjennom propaganda og indoktrinering, og han mente at i Tyskland kunne nazistene gjennomføre mobilisering av befolkninga på samme måte som han hadde sett i Sovjet. Blomberg var romantisk anlagt og ble en overbevist og lojal nazist.

Mens Blomberg var entusiastisk overfor det nazistiske regimet var oberst Walther von Reichenau positiv fordi han fant at hæren ville tjene på Hitlers program for opprustning. Dessuten hadde Hitler greid å samle makten i staten og samfunn i sine hender på en måte ingen hadde gjort tidligere, og hadde derfor makt til å gjennomføre det han måtte ønske. Derfor burde hæren samarbeide med det nazistiske regimet, mente han.

Selv om både Blomberg og Reichenau var velvillige overfor det nazistiske regimet var de opptatt av å opprettholde hærens egenart og selvstendighet, og ville unngå at den ble oppslukt av SA eller underlagt SA, og det var krefter innen SA som ønsket å legge hæren under SA. Men dersom hæren klart og tydelig underordnet seg Hitler kunne dette bli unngått, mente disse generalene. Dessuten ville hærens betydning og innflytelse bli større når opprustningsprogrammet kom i gang. Derfor sluttet hæren opp om det nazistiske regimet og gjorde dette offentlig kjent ved tydelig å innordne seg under det. Og hærens foretok selv en frivillige form for ensretting med det nazistiske regimet der nazistisk indoktrinering av hærens mannskaper ble oppmuntret.

Hæren holdt seg borte fra innenrikspolitikken. I det første regjeringsmøtet den 30. januar 1933 støtte Blomberg Hitlers uvilje mot å sette inn hæren i tilfelle det ble generalstreik, og sa at hæren var vant til å se utenlandske styrker som sin eneste fiende. Dette var et slag mot de konservatives posisjon, for Hindenburg var hærens øverstkommanderende og de konservative mente at dette sikret at hæren ville opprettholde en orden i landet som de kunne akseptere. Men Blombergs uttalelse impliserte at hæren ikke ville bli satt inn mot herjingene til SA.

Om kvelden den 3. februar i en middag hos øverstkommanderende general Kunrat von Hammerstein-Equord, der også hærens distriktskommandanter var til stede, definerte Hitler den rollen som han så for seg at hæren skulle ha innen det nye regimet og forklarte sine mål. General Liebmann fra infanteriet var til stede og refererte Hitlers utlegninger slik:

Det eneste målet for den generelle politikken: å gjenvinne politisk makt. Hele statsadministrasjonen må bli satt inn mot dette målet (alle departementene!).
  1. Innenrikspolitikk: Fullstendig omsnuing av den nåværende politiske situasjonen i Tyskland. Man vil ikke tolerere noen holdning som står mot disse målene (pasifisme!). De som ikke vil omvende seg vil bli knust. Fullstendig utryddelse av marxismen. Ungdommen og hele befolkninga skal tilpasses til tanken om at bare kamp kan redde oss og at alt annet må bli underordnet denne idéen. (Virkeliggjort i millionene i den nazistiske bevegelsen. Den vil vokse.) Trening av ungdommen og styrkelse av viljen til å kjempe med alle midler. Dødsstraff for høyforræderi. Stramt autoritært lederskap i staten. Fjernelse av demokratiets kreft!

  2. Utenrikspolitikk: Kamp mot Versailles. Like rettigheter i Genève; men ubrukelig dersom folket ikke har vilje til å kjempe. Bekymring om allierte.

  3. Økonomi: Bøndene må bli reddet! Bosettingspolitikk! Økt eksport nytteløs. Verdens kapasitet er begrenset og produksjonen er tvunget opp overalt. Den eneste muligheten til å få deler av hæren av arbeidsløse i arbeid igjen er gjennom nyryddingspolitikk og nye bosetninger. Men det er nødvendig med tid og radikale forbedringer kan ikke ventes siden livsrommet er for lite for det tyske folket.

  4. Oppbygging av de væpnede styrker: Den viktigste forutsetning for å oppnå dette målet er å gjenvinne politisk makt. Nasjonal verneplikt må innføres på nytt. Men på forhånd må statens ledelse sikre seg at de som skal avtjene verneplikt ikke er forgiftet av pasifisme, marxisme, bolsjevisme, eller blir offer for dette etter at de har avtjent militærtjenesten.

Hvordan skulle politisk makt bli brukt når den er vunnet? Det er umulig å si ennå. Kanskje kjempe for nye eksportmuligheter, kanskje - og trolig bedre - erobre nytt livsrom i øst og gjennomføre hensynsløs fortysking. Sikkert at bare ved politisk makt og kamp kan de nåværende økonomiske forhold bli endret. Det eneste som kan skje nå - bosetninger - er nødstiltak.

De væpnede styrker er den viktigste og mest sosialistiske institusjon i staten. De må være upolitiske og upartiske. Den indre striden er ikke deres sak men en oppgave for de nazistiske organisasjonene. Som motsetning til Italia er ingen sammensmeltning av hæren og SA intendert - den farligste tida er når gjenoppbygginga av hæren foregår. Den vil vise om Frankrike har statsmenn: dersom det er tilfelle vil Frankrike ikke gi oss tid men vil angripe oss (trolig sammen med satellittene i øst).
(Kilde: Dokument 472)

At hæren skulle unnlate å delta i politikken og å handle for å opprettholde orden innenlands ble forstått slik at den ikke skulle blande seg inn overfor initiativ tatt av eller overfor SA. Senere i måneden informerte oberst Reichenau et møte av regionale kommandanter i hæren om at:

"Det er nødvendig å innse at vi er i revolusjon. Alt som er råttent i staten må falle og det kan bare skje ved terror. Partiet vil handle hensynsløst mot marxismen. Hærens rolle er å holde seg på sidelinja. Ingen støtte til noen av de som blir forfulgt og som søker tilflukt hos troppene."

Generalene ble sjokkert, men det var bare en protest, fra løytnantoberst Ott. Under forhandlinger med Göring to måneder tidligere hadde Ott allerede nektet å la SA herje fritt dersom nazistene kom til makten. Ott ble derfor sparket fra jobben.

Ledelsen for Wehrmacht tolererte at nazistene knuste venstresida, og dette ble fulgt av at hæren aksepterte ensretting av delstatene og nektet å hjelpe regjeringa i Bayern mot nazistenes overgrep. Hæren nektet også å støtte de konservative som ikke ville bli fullstendig underlagt nazistene. Offiserskorpset og DNVP - det konservative Tysknasjonale folkepartiet - hadde brukt å ha et nært og godt forhold. Men Wehrmachts ledelse hadde ingen sympati for DNVP da det ble nazifisert sommeren 1933. Blomberg ønsket at alle politiske parti ble borte og at folket ble samlet bak det nye regimet.

Sommeren 1933 hadde Reichenau i en kommentar nevnt at SA var den farligste fienden (for hæren). Hæren hadde bare omkring 100.000 mann, og SA hadde mer enn to millioner medlemmer etter at Stahlhelm var blitt innlemmet i SA. Og SA var nazistenes hær. Og spørsmålet om SA hadde også betydning for hvordan Tyskland skulle opprustes.

Kort før den Internasjonale militære kontrollkommisjonen reiste i 1926 hadde Rikets forsvarsdepartement begynt å legge hemmelige planer for tysk gjenopprustning. Høsten 1928 hadde Forsvarsdepartementet påbegynt et gjenopprustningsprogram som skulle utruste 16 divisjoner for felthæren. Dette skulle være utført i 1932. I begynnelsen av 1932 ble et nytt opprustningsprogram innledet som skulle utstyre en felthær på 21 divisjoner (300.000 mann). Dette skulle være utført i 1938. I løpet av sommeren 1932 begynte den nye forsvarsministeren Schleicher å presse på for tysk opprustning. Dette skyldtes både at hærens tilstand var så dårlig at den ikke kunne mestre en militær konflikt med nabostater, og også av innenrikspolitiske grunner. Schleicher hadde lenge ment at effektiv opprustning krevde en mobilisering av det tyske samfunnet, og han ville derfor ta et stort initiativ der de paramilitære styrkene (som SA og Stahlhelm) skulle inngå. Disse skulle trenes opp til å bli et heimevern som kunne hjelpe den regulære hæren. I november 1932 introduserte han et program for å opprette en hær som i fredstid skulle bestå av 144.000 profesjonelle soldater og et heimevern av 85.000 mann som fikk tre måneder trening hvert år. Dette ville gi et felthær med 21 divisjoner i 1938.

Dette ville gjøre hæren avhengig av SA, som var den eneste organisasjonen som hadde mannskap og organisasjon å stille til dette heimevernet. Blomberg var i utgangspunktet velvillig innstilt overfor dette initiativet siden han ønsket et nærmere samarbeid mellom det nye regimet og hæren. I løpet av 1933 sendte hæren mange offiserer til SA for å hjelpe til med å gi SA militær trening. Men Ernst Röhm, som var leder for SA, ville at hærens oppgave skulle være å gi SA militær opplæring og trening, mens SA ble de nye væpnede styrkene. Alternativet var å oppgi tanken på å gjøre SA om til kjernen i et heimevern, og heller satse på å ruste opp den regulære hæren og innføre verneplikt. Den 18. desember 1933 kom Forsvarsdepartementet med et nytt program for opprustning som ville bygge opp en hær på 21 divisjoner og 300.000 mann i fredstid og en felthær på 63 divisjoner. Det ble forutsatt at verneplikt ble innført så raskt de utenrikspolitiske forhold gjorde det mulig.

Det synes å være klart at initiativet til denne opprustningen ikke kom fra Hitler, men fra forsvarsministeren. Men Hitler godkjente dette siden han ønsket opprustning. Ved å støtte denne planen støttet han også Wehrmacht overfor SA. I en serie møter som ble holdt i Forsvarsdepartementet 20-21 desember fastsatte Blomberg og hærens ledelse grunnlaget for det nye programmet. Det følgende er utdrag fra et memorandum fra disse møtene:

Del I

Redegjørelse fra Rikets forsvarsminister.

Det er ikke trolig at det vil bli oppnådd [internasjonal] enighet om nedrustning: dersom ikke må vi handle uavhengig.

Det er enda viktigere at alle anstrengelser blir gjort for å sikre hemmelighold og kamuflasje: offiserskorps etc. må bli trenet i hemmelighet.

Dersom vi er i stand til å gjennomføre de tiltak som skal initieres 1. april 1934 vil det vise seg at vi har gjort effektiv bruk av de siste årene. Dette er ikke en improvisasjon; fra begynnelsen av vil alle tiltak ha et fast grunnlag.

Slik:

  1. Bare et års tjeneste.
  2. I 1934 på frivillig grunnlag; men det neste målet er verneplikt.
  3. Umiddelbar overgang til en hær på 21 divisjoner med 300.000 mann innen fire år.

Det er uttrykkelig forbudt å nevne en hær på 21 divisjoner: alle slike referanser må særskilt bli unngått i korrespondanse.....
I utgangspunktet er det to hovedproblem angående disse forsvarstiltakene:
a) Regulering av grenseforsvaret.
b) Forsøk fra SA på å opprette sin eget Wehrmacht.
(Kilde: Dokument 473)

Videre ble det i dette skrivet nevnt at Hitler var enig i det. Og at Wehrmacht hadde ansvar for forsvaret og for å gjennomføre alle militære tiltak. De offiserene som var opptatt med å gi SA militær trening skulle tilbake til hæren.

I en tale til generalene som Hitler holdt den 3. februar 1933 hadde Hitler sagt at hæren ikke ville bli slått sammen med SA dersom hæren samarbeidet med naziregimet. Hitler var opptatt av å beholde Reichswehr som en profesjonell kjerne i den Wehrmacht som han ville bygge. I en tale den 30. januar 1934 sa Hitler:

... Det faktum at det utviklet seg sånt vennskapelig samarbeid i nasjonens tjeneste mellom revolusjonens krefter og de ansvarlige lederne for en høgt disiplinert Wehrmacht som det er tilfelle mellom på den ene siden NS partiet og meg selv som dets leder og offiserene og soldatene til den tyske hæren på den andre siden, representerer en enestående historisk begivenhet....
.... i løpet av denne samme perioden stod hæren og dens ledelse sammen med den nye staten i absolutt lojalitet og lydighet og sørget derved for forutsetningene for vårt arbeid.
(Kilde: Dokument 474)

Röhm var imidlertid bestemt på å sikre sin og SAs dominans over Reichswehr, og den første februar 1934 klargjorde han sine planer i et memorandum til Blomberg. Det skapte oppstandelse i hærens ledelse. Den presset Hitler til å ta en avgjørelse angående SA.

I et møte den 28. februar 1934 der ledere fra hæren, SA og SS var til stede motsatte Hitler seg Röhms ide om at SA fikk underlegge seg hæren og opprette en milits som var dominert av SA. Hitler tvang Röhm til å gå med på et forslag fra Forsvarsdepartementet. Det ble undertegnet av begge parter, og var en seier for hæren. Denne avtalen lød slik:

Grunnleggende prinsipp:
  1. Rikets forsvarsminister har eneansvar for forberedelse av forsvaret av Riket, mobilisering, ledelse i krig.

  2. Wehrmachts oppgave: Militær forberedelse av forsvaret av Riket, mobilisering, ledelse i krig.

  3. Oppgaven til SA:
    (a) Før-militær trening som følger etter trening av ungdommen.
    (b) Trening av de som er pliktige til å avtjene verneplikt, men som enda ikke er innkalt.
    (c) Vedlikehold av den militære effektiviteten til tidligere soldater og til de som ikke har tjent, men som har deltatt i sportstreningen til SA.

    Distriktskommandanter så vel som kommandantene for avdelingene i grensevaktholdet må holde øye med tilstanden til den militære opplæring sammen med de rette kontorene i SA.

    (d) Støtte til tiltak til spesiell grensebeskyttelse.
    (e) Deltakelse i forberedelse til mobilisering.

Angående (d) og (e) er SA forpliktet til å lystre direktiv fra Rikets forsvarsminister og de lokale distriktskommandantene og avdelingskommandantene i grensevaktholdet...
(Kilde: Dokument 475)

Men Röhm ville ikke akseptere Hitlers beslutning, og Röhm fortsatte å kreve at hæren ble underlagt SA. Den 30. juni 1934 gjennomførte Hitler "De lange knivers natt" der Röhm og mange andre ble drept. [Dette oppgjøret med SA er grundigere behandlet i kapitlet "Hitlers vei til Makten".]

Den 20. august belønnet Blomberg og Reichenau Hitler for at Hitler støttet hæren mot SA ved å gi ordre om at de væpnede styrker skulle avlegge en ny lojalitetsed til Føreren. Tidligere hadde eden blitt avlagt til Weimarkonstitusjonen, som i teorien fortsatt var gjeldende. Den nye eden krevde ubetinget lydighet, og dette var nytt. Motivet bak forsvarsministerens handling var først å binde offiserskorpset nærmere til regimet, og for det andre i fortsettelsen av arbeidet med å opprette et spesielt forhold til Hitler, å forsøke å binde Hitler nærmere til Wehrmacht. Blomberg oppfattet at eden ble avlagt til Hitler i egenskap av at Hitler var statens overhode og det tyske folkets Fører, og ikke avlagt til lederen for den nazistiske bevegelsen. Men Hitler anerkjente ikke denne distinksjonen.

Samordningen av de væpnede styrker og spenningen til SS

Beslutningen til forsvarsministeren om at offiserene og soldatene skulle avlegge ed til Hitler inngikk i en politikk der de væpnede styrkene ble forsøkt identifisert med regimet så langt som mulig, uten at de væpnede styrker mistet sin egenart og organisatoriske selvstendighet. Helt fra begynnelsen av kunne det nazistiske regimet regne med stor oppslutning blant offiserene. Det var enkelte offiserer som var fiendtlige til det nye regimet siden de hadde større innsikt og forståelse og sterkere karakter enn normalt. Ved å slutte opp om det nazistiske regimet oppførte offiserene seg på samme måte som andre profesjonelle grupper i Tyskland, og som andre embetsmenn. De yngre var gjerne mer entusiastiske for nazismen enn de eldre. De eldre i overklassen og middelklassen var i større grad nasjonalister heller enn nazister, mens de unge heller var nazister. Men de var enige om at nazismen var et framskritt sammenliknet med demokratiet, siden nazismen fjernet sosialismen og kommunismen og opprettet ordnede og anstendige forhold, der enhver visste hvem han skulle bukke for og bøye seg for. Og nazismen ville gjenopprette den nasjonale stolthet og ære. Det autoritære "Førerprinsippet" ble foretrukket framfor demokratiet. Offiserskorpset hadde avskydd Weimarrepublikken, og var lettet og fylt av glede over at den ble avskaffet. Hitler framstilte seg selv som en ansvarlig statsmann, og greide å unngå å bli gjort ansvarlig for de ugjerningene som nazipøbelen utførte, selv om nazipøbelen ble oppmuntret av Hitler til ugjerningene. Slik skrev general Beck, som var sjef for generalstaben fra 1933 til 1938, i mars 1933 til en venn om den omforming nazistene utførte: "Jeg har lengtet etter det i mange år og jeg er glad for at mitt håp ikke er blitt bedratt: det er det første glimt av lys siden 1918".

Opprustning ville gi muligheter til forfremmelse siden hæren ville trenge flere høyere offiserer, og hæren ville bli viktigere og få mer prestisje.

Den 4. april 1934 innførte Blomberg en politikk for systematisk politisk indoktrinering i hæren. En eller to ganger i måneden ville Forsvarsdepartementet komme med "direktiv for instruksjon i pågående politiske saker".

En viktig grunn til at hæren anstrengte seg for å overbevise om sin lojalitet overfor naziregimet var at hæren kjente seg truet av de paramilitære styrkene til SA og SS. Derfor kom Blomberg den 21. april 1934 med følgende direktiv angående Wehrmachts propaganda:

Den nåværende situasjonen krever innstendig sterkere propaganda for Wehrmacht i den tyske offentlighet,

Wehrmacht må synes oftere som den eneste bærer av våpen i nasjonen,

Jeg ber kommanderende offiserer om å vie spesiell oppmerksomhet til dette spørsmålet i de kommende måneder og å utnytte hver eneste mulighet til å styrke Wehrmachts propaganda.
(Kilde: Dokument 479)

Den 30. januar 1936 ga Blomberg følgende direktiv som skulle sikre enhetlig politisk instruksjon i alle tre våpengrener:

Wehrmachts offiserskorps kan bare oppfylle sin lederoppgave i nasjonen og staten dersom det adopterer den nasjonalsosialistiske ideologien som gir retning til livet til den tyske nasjon og stat og anvender den intellektuelt totalt og med overbevisning. Slik betrakter jeg den enhetlige utdannelse og instruksjon av offiserskorpsene til de tre deler av Wehrmachts å være spesielt viktig.....
(Kilde: Dokument 481)

Det ble innført et program for indoktrinering i nazistisk ideologi i Wehrmacht. I tillegg til dette programmet førte Forsvarsdepartementet en personalpolitikk som skulle sikre at Wehrmacht ble ensrettet og samordnet med regimet. Den 10. oktober 1933 ble et antall nøkkelpersoner som var kjent for å ha liten sympati for det nazistiske regimet fjernet. Blant dem var sjefen for hærens personalkontor general von Bussche-Ippenburg, sjefen for generalstaben general Adam, og øverstkommanderende general von Hammerstein. General von Fritsch ble utnevnt til ny øverstkommanderende etter Hammerstein.

Den 28. februar 1934 kom Blomberg med følgende forordning:

Reguleringene av Loven for restaurering av et profesjonelt embetsverk fra 7. april 1933 § 3 (Arisk avstamming) skal anvendes overfor alle offiserer, dekksoffiserer, underoffiserer og personer med annen rang...... (Kilde: Dokument 482)

Selv om Wehrmacht aksepterte dette nøkkelelementet i den nazistiske ideologien ønsket Wehrmacht likevel fortsatt å holde politisk aktivitet utenfor de væpnede styrker, som det framgikk av § 26 i den nye forsvarsloven fra 21. mai 1935:

(i) Soldater har ikke tillatelse til å være politisk aktive. Medlemsskap i NSDAP eller en av dets underorganisasjoner er suspendert under aktiv tjeneste.
(ii) Retten til å stemme og til å delta i folkeavstemminger er suspendert for soldater.
(iii) Soldater trenger tillatelse fra sine overordnede for å få medlemsskap i foreninger av alle slag og for å opprette foreninger både innen og utenfor Wehrmacht.
(Kilde: Dokument 483)

Blomberg var imidlertid fortsatt bestemt på å sikre seg at hæren støttet nazismen, som det framgår av følgende direktiv datert 22. juli 1935 angående "Utvalg av offiserer til reserven på grunnlag av deres holdning til Nasjonalsosialismen":

For Wehrmacht er det en naturlig sak at den er lojal overfor det nasjonalsosialistiske synet til staten. Av den grunn er det nødvendig å velge offiserer til reserven i følge samme prinsipp. Slik kan bare personer utnevnes og trenes som offiserer til reserven som erklærer sin lojalitet til den nasjonalsosialistiske staten, og gir uttrykk for å støtte den, og ikke oppfører seg likegyldig eller fiendtlig overfor den.

Jeg ber derfor om at reservens offiserskorps skal bli valgt ut og satt opp på grunnlag av disse prinsippene.
(Kilde: Dokument 484)

Den 13. mai 1936 kom Hitler med følgende hemmelige direktiv til Wehrmacht:

Det nasjonalsosialistiske synet på staten krever oppmuntring av raseidéen og utvalg av ledere fra folk med tysk eller beslektet blod.

Wehrmacht har slik en klar plikt til å velge sine profesjonelle soldater, og derfor sine ledere og underledere, i henhold til de strengeste rasekriterier som går ut over de legale reguleringene og, som oppdragere i de militære skolene til nasjonen, derved opprettholder utvalget av de beste tyskerne.

Jeg venter at Wehrmacht er oppmerksom på sitt ansvar overfor nasjonen og fedrelandet. Rikets krigsminister vil sikre ensartet anvendelse av dette direktivet innen Wehrmacht.
(Kilde: Dokument 485)

Da Hitler satte SA på plass i "de lange knivers natt" den 30. juni 1934 trodde hæren at den hadde sikret seg en avgjørende seier over SA. Og hæren hadde gitt viktig hjelp til Hitlers operasjoner denne natta ved å skaffe transport og forsyninger inkludert våpen til de SS avdelingene som utførte arrestasjonene og drapene. I talen til Riksdagen den 13. juli der Hitler rettferdiggjorde utrenskningene hadde Hitler gjentatt sitt løfte til hæren og sagt at bare hæren bar våpen i Tyskland. Men Hitler hadde latt sin livvakt - SS Leibstandarte - den 30. juni bli satt opp som et fullt utstyrt regiment uavhengig av Wehrmacht. Til tross for protester fra hærens distriktskommandanter aksepterte Blomberg dette og tilbød seg til og med å skaffe tilstrekkelig med våpen til SS til å utruste en hel divisjon. Hærens ledelse håpet at denne nye enheten - SS Verfügungstruppe - ville bli begrenset til interne politioppgaver. Imidlertid ga Hitler den 2. februar 1935 ordre om at mens SS Verfügungstruppe skulle bli underordnet forsvarsministeren i den utstrekning den var involvert i forberedelser til krig, og at den ikke skulle bli satt opp som en divisjon i fredstid, skulle den i krig fungere som en egen og fullt utstyrt divisjon med egne offiserer, men underordnet hærens kommando med hensyn til hvor den skulle settes inn i krig. Dermed var hæren ikke den eneste med tillatelse til å bære våpen i Tyskland, også SS hadde denne tillatelsen. Og SS hadde ambisjoner om å vokse. Dette er et eksempel på friksjonen mellom hæren og partiet.

Forsvarsminister Blomberg så denne konflikten som resultat av at hæren ikke hadde greid å integrere seg godt nok i det nazistiske apparatet, og han mente at dette var hærens feil. Blomberg mente at hæren fortsatt bar på aristokratiske og eksklusive verdier og holdninger som gjorde at den var for lite folkelig.

Hærens øverstkommanderende Werner von Fritsch var lojal overfor regimet, men han likte ikke at partiet blandet seg inn i hærens oppgaver. Den første februar 1938, to dager før han ble avsatt på grunn av at det ble satt fram falske anklager mot Fritsch om at han var homoseksuell, skrev Fritsch ned sine erfaringer som øverstkommanderende for hæren:

Den 3. januar 1934 ble jeg utnevnt til øverstkommanderende for hæren med virkning fra 1. februar mot Førerens ønsker og mot Blombergs ønsker, men etter det sterkeste press fra feltmarskalk von Hindenburg.

Jeg fant en ruinhaug, og spesielt en alvorlig tillitskrise innen overkommandoen.

Reichenaus og partiets kamp mot meg begynte den dagen jeg ble utnevnt, så langt den ikke allerede hadde begynt.

Reichenaus motstand er forståelig, for han ville selv ta over kommandoen over hæren, og dette vil han fortsatt.

Partiet ser i meg ikke bare mannen som satte seg mot ambisjonene til SA men også mannen som prøvde å blokkere innstrømningen av partipolitiske maksimer i hæren.

Ved siden av det faktum at grunnlaget for vår nåværende hær er nasjonalsosialistisk og må være det, kan ikke infiltreringen av partipolitisk innflytelse i hæren bli tolerert siden slik innflytelse bare fører til fragmentering og oppløsning.

Den oppgaven som Føreren ga meg da jeg rapporterte til ham den 1. februar 1934 var: "Dann en hær som er så sterk og enhetlig som mulig og med den best begripelige trening". Jeg har fulgt disse instruksene alltid siden.

Reichenaus intriger betydde at mitt forhold til Blomberg alltid var vanskelig. Gjennom disse årene har jeg aldri lyktes i å opprette et forhold til Blomberg basert på tillit som det burde ha vært tilfelle.......

Høsten 1934 var det mye agitasjon som følge av intriger fra SS. SS påstod at hæren planla et kupp, og det kom rapporter fra alle militærdistrikt om at SS planla et kupp. Da bestemte Føreren seg for å beordre mange ledende partimedlemmer og offiserer til et møte i Operahuset. Føreren holdt en tale som er et klart uttrykk for lojalitet overfor hæren og dens leder [Fritsch]. Etter Førerens tale avtok agitasjonen til SS. Men fra sommeren 1935 økte den igjen. Oppførselen til SS Verfügingstruppen ved det militære treningssenteret i Altengrabow, der de uten grunn henga seg til ondsinnet slarv om hæren og meg, kastet et betydningsfullt lys over situasjonen.

Mens vi i den kommende fasen greide å opprette et godt forhold til alle partiavdelingene, var dette ikke tilfelle for forholdet til SS. Fra vår side må dette skyldes at det var knapt en eneste senior offiser som ikke følte at SS spionerte på ham. Det kommer stadig fram i lyset at, i motsetning til uttrykkelige instruksjoner fra Førerens stedfortreder, hadde SS-folk som tjente i hæren mottatt ordrer om å rapportere inn sine overordnede. Dessverre ble jeg kjent med dette på en slik måte at jeg ikke kunne forfølge dette.

Til sist må SS Verfügungstruppe, som stadig utvides, skape konflikter med hæren gjennom sin eksistens. Den er det levende bevis på mistillit til hæren og dens ledelse.

Selv om hæren har en viss rett til å veilede treningen til SS Verfügungstruppe utvikles denne helt atskilt og, som jeg ser det, i bevisst motsetning til hæren. Alle enheter rapporterer enstemmig at forholdet som SS Verfügungstruppe har til hæren er svært kaldt om ikke fiendtlig.
(Kilde: Dokument 487)

Forsøk fra hærens side på å opprettholde autonomi innen regimet ble undergravd av rivalisering med de to andre våpengrenene, marinen og Luftwaffe, som begge var mer hengivne til Hitler enn hæren, og av motsetninger mellom hærens ledelse og forsvarsministeren (som fra 1934 ble krigsminister). Departementet hadde opprettet et Wehrmachtkontor som skulle samordne de tre våpengrenene. Men hærens ledelse ville beholde sin uavhengige stilling og ledende rolle blant de tre våpengrenene. Disse motsetningene kunne Hitler spille på.

Til tross for disse rivaliseringene var hærens holdning til regimet svært positiv, siden hæren fikk tilslutning til sine ønsker om opprustning. Men siden Tyskland fortsatt var underlagt bestemmelsene i avtalen fra Versailles måtte planer om opprustning samordnes med tysk utenrikspolitikk.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Veien til krigen
Forsida


Kilde for dette kapitlet er: