Utenrikspolitikk og Krigen 1933-45.

Andre del

Hitlers krig 1939-1945

Første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:
Gordon A. Craig: "Germany 1966-1945",
Ian Kershaw: "The Nazi Dictatorship" - fjerde utgave.

Innholdsoversikt

  1. Hitlers krig 1939-1945


Hitlers krig 1939-1945

Den krigen Hitler begynte i 1939 drepte flere mennesker enn noen annen krig. Det ble drept flere sivile enn soldater.

Årene med seier, 1939-1941

I løpet av tre veker hadde de tyske styrkene slått de polske styrkene. Tyskerne demonstrerte nye våpen, som Stuka stupbombeflyene, og nye måter å bruke våpen på, som de raske mekaniserte kolonnene som kjørte gjennom den polske korridoren under ledelse av general Guderian. Men tyskerne ble overvurdert siden alle problemene deres under felttoget ikke ble kjent, som mangelen på reservedeler, sammenbruddene i kommunikasjoner, og forvirringen og panikken som ofte oppstod i de tyske styrkene. Siden dette ikke ble kjent ble tyskerne sett på som uovervinnelige. Og dette holdt England og Frankrike fra å innlede en alvorlig offensiv i vest, der Vestmaktene hadde betydelig materiell overlegenhet med 76 divisjoner stående mot tyskernes 32 divisjoner.

Hitler gjorde det klart for generalene sine den 27. september at han ville angripe vestover. Den 6. oktober prøvde han å berolige Vestmaktene ved å be dem akseptere det som hadde skjedd og drøfte den europeiske situasjonen med Tyskland. Den 9. oktober sendte Hitler en redegjørelse til Wehrmachts overkommando ved Keitel og til kommandørene til hæren, flåten og flyvåpenet der han gjorde nødvendigheten av å slå til mot vest snarest mulig klar for dem, for å ødelegge "styrken til Vestmaktene og deres evne til fortsatt å motsette seg den politiske konsolidering og videre ekspansjon til det tyske folket i Europa". Samme dag sendte Hitler et direktiv om angrep gjennom Luxembourg og Nederland og Belgia. Generaloberst Ritter von Leeb protesterte til Brauchitsch, hærens kommandør, og sa at dette var akkurat det som Frankrike var forberedt på, og det ville med sikkerhet føre til en katastrofe. Men Hitler holdt fast på dette, og satte midten av november som starttidspunkt for en offensiv mot vest. Men han forandret etter hvert oppfatning og fastsatte angrepet til våren 1940.

Siden oktober hadde storadmiral Raeder bedt Hitler om at Norge måtte okkuperes. Han hevdet at dette ville sikkert England komme til å gjøre, og at Norge var svært godt egnet som utgangspunkt for ubåtoperasjoner. Hitler motsatte seg disse forslagene til han ble overbevist om at England forberedte tiltak overfor Norge. Den niende april, fire dager etter at Vestmaktene hadde informert Norge om at de begynte å legge ut miner, marsjerte tyske tropper over den danske grensen og okkuperte København, og tyske fly slapp fallskjermsoldater over Oslo og Stavanger og landsatte soldater ved Narvik, Trondheim og Bergen og andre steder langs norskekysten. I løpet av 48 timer tok tyskerne kontroll over viktige deler av Norge, og Vidkunn Quisling ble innsatt som statsminister.

Men denne "Weser øvelsen" førte til tap som ikke kunne erstattes med en gang. I Danmark var det ikke nevneverdig motstand mot tyskerne, der var det 13 drepte og 23 skadde. Men i Norge var det sterkere motstand. Tyskland nye tunge krysser Blücher ble senket av kystbatteri i Oslofjorden, og den gikk ned med staben til den 163. divisjon og deler av staben til XXI brigade og 800 mann. De lette krysserne Königsberg og Karlsruhe gikk tapt, i likhet med ti destroyere, seks ubåter, en torpedobåt og 15 fly. Mange andre skip ble skadd, og til slutt hadde Tyskland bare en tung krysser og to lette kryssere i operasjonsdyktig tilstand. Likevel var inntrykket at det tyske angrepet på Norge hadde vært vellykket. Og den 10. mai angrep Wehrmacht Nederland.

Blitzkrigen i vest var effektiv. I løpet av vinteren og fram mot angrepet ble de tyske planene flere ganger forandret. Planen hadde først vært å foreta en offensiv basert på Schliefenplanen fra 1914, med et tysk angrep gjennom Luxembourg og videre ned gjennom Belgia. Men man begynte å undersøke muligheten for å angripe gjennom Ardennene. Dette området hadde vært betraktet som ugjennomtrengelig. Løytnantgeneral Erich von Manstein, leder for staben til armegruppe A, og Halder utarbeidet en plan for angrep gjennom Ardennene. Da planen ble satt i verk 9-10. mai ble den vellykket utført. Et samordnet angrep over Meuse av fallskjermsoldater og pansrede kolonner og bombardement fra luften av Rotterdam førte til at regjeringa i Nederland gå opp kampen etter fem dager. Samtidig krysset tyske styrker Albertkanalen og snudde den belgiske flanken og tvang fram den første av en serie tilbaketrekninger. Belgierne ble støttet av det engelske andre korps ved elva Dyle, den franske sjuende arme i nord og det franske kavallerikorpset ved Meuse. Den 13-14. mai gikk general Ewald von Kleists pansergruppe gjennom Ardennene, anført av de pansrede korpsene til Guderian og Reinhardt, som krysset Meuse nord for Sedan. Guderian overmannet den franske niende arme og raste til kysten, nært fulgt av motorisert infanteri. Da han nådde Abbeville 23. mai hadde han belgierne og deres allierte i en felle.

Den 27. mai beordret den belgiske kongen styrkene sine til å legge ned våpnene. De engelske og franske styrkene fortsatte å kjempe mens de trakk seg tilbake til Dunkirk. Derfra ble 338.000 soldater ført over til England i en stor mengde små båter. Tyskerne slapp opp for drivstoff kort før de nådde fram til Dunkirk. Luftwaffe skulle bombe styrkene som var samlet ved Dunkirk, men feilet på målet. De tyske styrkene fortsatte angrepet inn i Frankrike. De trengte gjennom den franske fronten ved Somme, passert Maginotlinja og var inne i Frankrike. De franske styrkene var for en stor del enten bundet opp i Maginotlinja eller i Belgia og Nederland for å hjelpe til med å forsvare disse landene, og de tyske styrkene møtte derfor ikke svært sterk motstand. Den 17. juni 1940 ga Frankrike opp krigen, og Tyskland hadde vunnet det som propagandaminister Goebbels kalte "den største seier i alle tider".

Det var en farlig seier. Den økte Hitlers overvurdering av Tysklands krefter og militære muligheter. Suksessen skyldtes i stor grad Halders grundige og nøyaktige stabsarbeid, og dristigheten og dyktigheten til de framrykkende soldatene. Men Hitler var overbevist om at seieren skyldtes ham selv. Da Hitler stod fram for Riksdagen 19. juli stod han fram som den store feltherren som hadde sett fiendens svake punkter og hadde vært i stand til å utnytte dem.

Seieren var ufullstendig. Og Hitler hadde ingen plan for hvordan han skulle oppnå en fullstendig seier. England nektet å gi opp kampen. Og Hitler visste ikke hvordan han skulle angripe denne situasjonen. Han hadde ikke midler til å invadere England. Og de militære lederne kunne ikke gi konkrete råd om hvordan Hitler skulle gå fram for å beseire England. Hærens ledelse mente at en invasjon ville gå greit, dersom hæren var i stand til å komme inn i England. Men admiral Raeder tvilte på at dette var mulig å gjennomføre, og ville heller satse på en blokade, først i Middelhavet. Raeder og Brauchitsch mente at angrep mot Gibraltar kunne føre til resultat. Göring mente at Luftwaffe kunne overvinne den engelske motstanden, selv om studier i hans eget departement i 1938 og i 1939 hadde vist at dette var umulig.

I møter med de militære lederne i juli sa Hitler at han mente at Englands håp lå i Sovjet. Den 31. juli sa Hitler: "Englands håp er hos Russland og De forente stater. Dersom håpet om Russland forsvinner er også Amerika tapt, fordi eliminering av Russland ville øke Japans makt enormt i det fjerne Østen. ...... Dersom Russland blir ødelagt vil Englands siste håp bli knust. Tyskland vil bli herre over Europa og Balkan. .... Jo før Russland blir knust desto bedre."

Den 29. juli fortalte general Alfred Jodl at et overraskelsesangrep på Russland ville komme så snart som mulig, altså i mai 1941. Det ville være den beste måten til å tvinge England til fred på, dersom det ikke er mulig med andre midler. De andre midlene måtte prøves, for Hitler ønsket ikke en tofronts krig. Den 16. juli kom han med et direktiv der han erklærte at han ville at landgang i England ble forberedt og om nødvendig foretatt. Den 31. juli bestemte han å foreta en luftoffensiv mot England med alle tilgjengelige flystyrker. Og den skulle i september følges av at den engelske kanal ble krysset, dersom man hadde inntrykk av at engelskmennene var knust. Göring fikk beskjed om å begynne intensivert luftkrig mot Storbritannia. Göring fikk betydelig frihet til å velge ut mål og planlegge luftkrigen. Luftkrigen ble ikke samordnet med andre operasjoner.

Göring hadde forutsagt at fire dager intensiv luftkrig ville slå ut luftforsvaret i det sørlige England og fire veker med angrep mot diverse mål ville ødelegge kommunikasjonene og moralen og åpne veien for en problemfri kryssing av kanalen. Dette bygde på stor mangel på kunnskap om forholdene, som så mange av avgjørelsene til Göring. Det engelske luftforsvaret var slett ikke så underlegent som Göring trodde, og de hadde noen fordeler. De hadde et effektivt varslingssystem, og deres Spitfire og Hurricane jagere var raskere enn de tyngre bevæpnede tyske flyene med unntak for Messerschmidt-109. Og de kjempet over sitt eget land, og kunne derfor vende tilbake til krigen om de ble skutt ned uten å bli skadd, og engelske fly som nødlandet kunne også repareres. De tyske flyene var bygd for å krige i samarbeid med hærstyrker, og kunne ikke uten videre helt enkelt omdisponeres til andre formål. Dessuten var de engelske flygerne bedre trent enn de tyske. Og de tyske bombeflyene fikk ikke jagerstøtte hele veien.

Dessuten var Görings ledelse av luftangrepet på England svært amatørmessig. (Tyskerne kalte "The Battle og Britain" for "Adlerangriff".) Göring angrep en mengde ulike mål, og konsentrerte seg ikke om de viktigste målene, som var de engelske luftforsvarsbasene. Et engelsk angrep mot Berlin fikk Hitler til å beordre ekstraordinære angrep mot London og andre byer. Dette reddet det engelske luftforsvaret, og fordi så mange tyske fly gikk tapt over London (60 fly ble borte bare 15. september over London), måtte først landgangen i England utsettes, og til slutt måtte den avlyses. Den invasjonsflåten som Raeder hadde samlet ble oppløst.

Angrepet på England ble en fiasko. Hitler hadde grunn til å bli bekymret over holdningen til USA. Rapporter fra USA hadde fortalt at USA var svært isolasjonistisk, men det tyske angrepet på England hadde skapt sympati for England i USA. I september bestemte USA seg for å sende femti destroyere som var ute av tjeneste til England. Det syntes å bare være et tidsspørsmål før USA ville øke støtten til England. For å ta fra USA lysten til å alliere seg med England begynte Tyskland de forhandlingene som førte fram til pakten mellom Tyskland, Italia og Japan. Denne pakten anerkjente aksens forsøk på å opprette en ny orden i Europa, og inkluderte en trussel mot USA, i paktens tredje paragraf, der det ble truet med at dersom noen stat som ikke er involvert i de pågående krigene i Europa, eller mellom Japan og China, skulle involvere seg i disse krigene, ville alle de tre undertegnerne av pakten gå til krig mot vedkommende. Men denne trusselen virket ikke avskrekkende på USA. Tvertimot førte den til at USA oppfattet den internasjonale fascismen som en økende trussel. Hitler kom fram til at den beste måten å sikre seg at USA ikke kom med i krigen på engelsk side på var å slå England ut raskest mulig.

Luftkrigen mot England hadde feilet. Neste forsøk på å skade England var å hindre England i å få adgang til Middelhavet, og dermed til transport gjennom Middelhavet. Hitler prøvde å få Italia, Vichy Frankrike og Franco Spania med på angrepene på de engelske posisjonene i Middelhavet. Hitler snakket med Mussolini fra Italia og med Pierre Laval og Marskalk Pétain fra Vichy Frankrike, og lovte Stuka bombefly og tungt artilleri og panserstøtte til angrep av deres styrker og Francos mot Gibraltar og Suezkanalen og Alexandria, og tegnet et bilde der England ble drevet ut av Middelhavet og Midtøsten. Disse politikerne syntes å være interesserte, men Franco i Spania var mindre interessert. Franco sa at han kunne være interessert dersom Spania fikk Gibraltar og fransk Marokko og deler av Algerie.

Mussolini sa at han mente at Frankrike ikke burde være med i denne alliansen, og at han trodde at Spania ville være av tvilsom verdi som alliert. Hitler ville overtale Mussolini til å forandre denne oppfatninga, og møtte ham. Da sa Mussolini at han mente at Sovjet kunne være en god alliert i denne koalisjonen. Dette viser hvor lite Mussolini forstod av Hitlers virkelige intensjoner. Men Hitler synes å ha vurdert å prøve å overtale Sovjet til å angripe engelske posisjoner i Midtøsten.

Hitlers manøvrer og planer var stadig skiftende og preget av improvisasjoner. Forholdet mellom Tyskland og Sovjet ble kjøligere ut gjennom året. Regjeringa i Sovjet var urolig på grunn av den store tyske framgangen, og den arbeidet for å forsterke grensene. I nord hadde Sovjet i Vinterkrigen mot Finland vunnet noen områder, og Sovjet hadde gjennom Ribbentrop-Molotovpakten lagt under seg den østlige delen av Polen og Baltikum. Dermed mente Sovjet at det var beskyttet i nord. Men i sør hadde de ikke en liknende beskyttelse ved grensen mot Romania, som strakte seg fra Ungarn til Svartehavet. I juni 1940 begynte Sovjet å okkupere de delene av Bessarabia og Bukovina som lå på nordsida av den nordligste armen av Donau i Donaudeltaet. Sovjet informerte Tyskland om denne okkupasjonen før den ble foretatt. Men dette var ikke til noen nytte for i august, da Bulgaria og Ungarn syntes å ville følge det sovjetiske eksemplet og okkupere områder i Romania, som de hadde noen historiske krav på, grep Hitler inn i disse disputtene sammen med Mussolini, og skaffet seg en innflytelse over ungarske og bulgarske affærer som viste seg å være av militær betydning. Men som også skapte motsetning til Sovjet.

Da Molotov kom til Berlin i midten av november var han ikke villig til å forplikte Sovjet til noen krig mot England sammen med Tyskland. Molotov klaget over tyske troppeforflytninger til Finland og over andre tyske aksjoner, og sa at et samarbeid mellom Sovjet og Tyskland om aksjoner mot England var avhengig av reelle garantier fra tysk side, og ikke bare papiravtaler. Etter dette møtet var Hitler klar over at krigen mot England ikke ville være slutt før etter at Sovjet var blitt angrepet. Sovjet og Tyskland kom ikke til å samarbeide om angrep mot England, til det krevde Sovjet for mye av Tyskland. Etter dette møtet med Molotov satte Hitler nye forberedelser av angrepet på Sovjet i gang. Hitler satte i gang bygging av sine hovedkvarter for krigen i øst.

Hitler hadde gjort seg opp sin mening om å angripe Sovjet den kommende våren. Hitler undervurdert den røde armes våpen og ledelse. Han mente at når den røde arme ble angrepet ville den falle sammen. I desember fikk de væpnede styrker ordre om å forberede operasjon Barbarossa, å knuse Sovjet i en rask kampanje enda før krigen mot England var avgjort.

Mussolinis militære eventyr i Hellas gikk dårlig. Den 28. oktober hadde italienske styrker angrepet, og dette hadde ført til at England hadde sendt tropper for å hjelpe grekerne, selv om de viste seg å være i stand til å forsvare seg selv. Hitler ønsket ikke dette engelske fotfestet på Balkan. For å kunne sende tyske tropper inn i Hellas måtte Hitler skaffe seg tillatelse fra de mellomliggende landene. I begynnelsen av 1941 spurte Tyskland om å få stasjonere tropper i Romania og Bulgaria, og det fikk tyskerne. Neste land på veien mot Hellas var Jugoslavia. Myndighetene i Jugoslavia gikk med på å gi tyske styrker adgang til landet. Men 27. mars ble denne regjeringa avsatt og erstattet av ei regjering som nektet tyske tropper adgang til Jugoslavia. Denne regjeringa hadde sterk støtte i befolkninga. Hitler ble rasende, og 6. april 1941 begynte Luftwaffe et tre dager langt bombardement av Beograd, mens den 12. tyske armeen gikk gjennom Bulgaria og slo ned motstand og gikk inn i Hellas. Den krigstrette greske hæren kjempet tappert, men forgjeves mot en fiende som hadde luftherredømme.

Også i Afrika hadde Mussolini gått på nederlag, mens de tyskerne som kom for å hjelpe ham i første omgang greide seg bedre. I desember og januar hadde de italienske kommandantene mistet Somaliland, Eritrea og det meste av Libya til ørkentroppene til general sir Archibald Wavell. England økte sin styrke i Middelhavsområdet på grunn av sine seire og de italienske tapene. Hitler fant derfor at han måtte intervenere. Han sendte general Erwin Rommel med en forsterket panserdivisjon til Libya for å hjelpe de italienske styrkene. Rommel la en slu plan, og i april slo han til mot de engelske linjene som var blitt forstrukket. Han gikk forbi Tobruk og tvang de engelske styrkene tilbake til Egypt. Dette fikk blant andre Raeder til å få nytt håp om at krigen mot England i Middelhavsområdet fikk førsteprioritet, i stedet for et angrep på Sovjet. Göring delte disse tankene. I hærens generalstab foregikk planlegging av operasjon Barbarossa, og det var vanskelig å komme fram til hva som skulle være de strategiske målene for krigen. Hitler fortalte at dette skulle være en utryddelseskrig, der kommunistene og jødene skulle utryddes.

Krigen i Afrika hadde ikke Hitler noen grunnleggene interesse i, men ødeleggelse av bolsjevikene og jødene hadde alltid vært en hovedoppgave for Hitler. Og det var det fortsatt. Og derfor var krig mot Sovjet langt viktigere for ham enn krig i Afrika. Dessuten hadde han alltid ment at tyskerne måtte erobre livsrom i øst.

I løpet av våren samlet han hærer i Øst-Preussen, Polen og Romania, og da operasjonene i Hellas og på Kreta var over slapp han dem løs på Sovjet den 22. juni 1941. I løpet av to veker skaffet Luftwaffe seg luftherredømme, general von Leebs nordlige armegruppe passerte Riga på vei mot Leningrad, general von Bocks styrker passerte Minsk og gikk mot Smolensk og Rundstedts sørlige armegruppe tok Kiev og gikk mot linja Karkov-Taganrod-Kursk.

De første ti dagene ble det tatt 150.000 fanger, 1.200 tanks og 600 kanoner. Men seieren var ikke oppnådd med dette, for Sovjet var stort. I sør trengte tyskerne lengst inn. Sent i september hadde Rundstedt vunnet Karkov og Kleist var i Rostov ved Don og Manstein invaderte Krim en måned senere. Men Leeb kom aldri fram til Neva, og Bocks armeer møtte seig motstand i Smolensk, og måtte stoppe der i tre måneder før de kunne fortsette mot Moskva. Men det nærmet seg vinter, og det ble vanskelig å rykke fram. Stalin hentet sine krigsvante tropper fra Sibir, som noe tidligere hadde nedkjempet en japansk invasjon, og det ble en kald vinter som de tyske styrkene ikke hadde klær til å leve komfortabelt i. Marskalk Sjukov satte de sibirske troppene inn i motangrep mot tyskerne ved Moskva, som tyskerne nesten hadde greid å rykke fram til. Da ba de tyske generalene om å få dra de tyske styrkene tilbake, men Hitler avslo. Den 19. desember aksepterte han avskjedssøknaden til general Brauchitsch, og overtok selv som øverste operasjonelle leder av hæren. Generaler som deretter foreslo tilbaketrekning risikerte å bli fratatt kommandoen.

Hitler hadde tatt initiativ til pakten mellom Japan, Tyskland og Italia for holde USA ute av krigen. Hitler håpet at Japan ville komme med initiativ som ville binde USA opp i det fjerne Østen. Og den 7. desember 1941 angrep Japan Pearl Harbor.

Om kvelden 11. desember ga general Jodl Wehrmachts overkommando beskjed om at siden Hitler nettopp hadde erklært krig mot USA måtte det studeres hvor det var sannsynlig at USA ville sette inn hovedtyngden av sine krefter. Hitler trodde at USA ville være så lenge opptatt av krigen mot Japan at Tyskland i mellomtida kunne beseire Sovjet, og etter dette ville Tyskland være for sterkt til å kunne tape noen krig.

Heimefronten: Økonomisk mobilisering, offentlig opinion og propaganda

Hitler hadde steget opp til å bli en viktig politiker ved å bearbeide opinionen, og han var også under krigen svært opptatt av den, og av å bearbeide den. Hitler mente at Tyskland hadde tapt første verdenskrig fordi opinionen hadde sluttet å støtte videre krigføring, og han ville ikke at dette skulle skje på nytt. Hitler var nølende overfor å be befolkninga om å stramme inn livreima for å øke produksjonen av militært materiell. Det var først da de store militære tapene begynte å komme at Tyskland la om til full økonomisk krigsinnsats. I de to første krigsårene økte det sivile forbruket i Tyskland, blant annet siden store mengder varer ble transportert til Tyskland fra de erobrede områdene, men også fordi den delen av økonomien som produserte til sivilt konsum ikke ble redusert eller lagt om til å produsere til militære formål. Den militære produksjonene økte derfor ikke vesentlig.

Albert Speer ble rustningsminister i 1942, og han forandret dette. Hitler hadde ønsker om økt militær produksjon, som ble skrevet ned 28. september 1940, og våren 1941 kom han med ønsker om større produksjon av blant annet ubåter, men ut på høsten sa general Keitel at han trodde at de nye rustningskravene trolig bare kunne møtes ved å sette kvinner i stor skala inn i rustningsproduksjonen, og ved å redusere det sivile konsumet. Å skrive kvinner ut til produksjonsarbeid motsatte Hitler seg bestemt av ideologiske grunner. Og han så reduksjon av det sivile forbruket som politisk farlig. Han ville heller satse på en kortvarig krig, uten å øke den militære produksjonen. Produksjonen av fly ble redusert i andre halvår av 1940, og økningen i pansrede divisjoner ble oppnådd ved å redusere antall pansrede kjøretøy i hver divisjon og ved å bruke erobrede kjøretøy.

Da angrepet på Sovjet begynte ble produksjonen av antiluftskyts økt på bekostning av produksjonen av ammunisjon til hæren, og produksjonen av våpen til hæren ble redusert med 38% de første seks månedene av krigen mot Sovjet.

Selv ikke etter at det var klart at den kortvarige Blitzkrigen ikke førte til seier, og at krigen derfor ikke ble kortvarig, med langvarig og krevende, kom det raske beslutninger om å øke den militære produksjonen vesentlig. I begynnelsen av 1942 beordret Hitler store økninger av produksjonen av alle typer militært materiell, og han tok steg for å oppnå effektiv koordinering av krigsproduksjonen med andre anstrengelser. Etter hvert fikk Albert Speer myndighet til å samordne og effektivisere produksjonen. Han forbedret prosedyrene og reduserte sløsing og forenklet mange forhold, og samordnet våpengrenene bedre. Han reduserte fireårsplanens organisasjon svært sterkt og la under seg de økonomiske avdelingene til militærvesenet, og produksjonen ble tredoblet. Men han fikk ikke myndighet til å gå videre enn til å foreta rasjonaliseringer. Forsøk på å foreta full økonomisk mobilisering, som England hadde gjort, møtte motstand både fra lokalt hold og fra høgste nivå i partiet.

I april 1943 tok Speer på nytt opp spørsmålet om å mobilisere kvinnene til industrien, og sa at de ville være mer effektive arbeidere enn tvungen arbeidskraft fra utlandet. Speer måtte forhandle med Fritz Sauckel om dette. Sauckel hadde vært gauleiter, og var blitt utnevnt til kommisjonær for arbeidskraft etter ønske fra Martin Bormann. Sauckel nektet å gå med på Speers forslag om å skrive kvinner ut til industriarbeid, og sa at fabrikkarbeidet ville påføre kvinnene både fysisk og psykisk skade, og påføre dem moralske og emosjonelle problem, og gjøre dem mindre skikket til å være mødre. Martin Bormann støtte Sauckel, og Hitler bekreftet avslaget.

I oktober 1943 førte allierte flytokt til betydelig reduksjon av produksjonen, og mangelen på arbeidskraft var plagsom. Speer sa til de samlede gauleiterne at de allierte hadde overtatt initiativet, og at de nasjonale prioriteringene måtte forandres for at krigen ikke skulle være tapt. Speer foreslo at en og en halv million av de seks millionene tyskere som arbeidet med produksjon for sivilt konsum måtte overføres til militær produksjon og at underskuddet i sivil produksjon måtte dekkes av franske fabrikker. Han sa at lokale initiativ for å hindre nedleggelse av fabrikker som produserte til sivile formål ikke lenger ville bli tolerert. Dette førte ikke fram selv om Himmler hadde gitt løfte om å støtte Speer. Gauleiterne protesterte i samlet flokk til Hitler, som refererte protestene til Bormann, som tok dem opp med Himmler og fikk ham til å forandre mening, og dermed førte ikke dette initiativet til Speer fram.

I følge Speers beregninger kunne Tyskland få en hær som var dobbelt så sterkt rustet som det hadde ved forskyvning av en del av den sivile produksjonen over til militære formål. Mobilisering av fem millioner hjemmeværende tyske kvinner ville kunne ført tre millioner tyske menn inn i hæren. Og det kunne ha forandret krigens gang.

Regimet arbeidet hele tiden med opinionen, både med systematisk å samle inn informasjon om den og med å påvirke den gjennom propaganda og ved handlinger, ved bruk av pisk og gulrot. De rapportene som ble produsert, først fram til 1942 om stemningen i folket, og videre om holdningen, fortalte om stor utilfredshet.

Propagandaen hadde som oppgave å motvirke den misstemningen som rapportene fortalte om. Josef Goebbels var leder for regimets propagandatjeneste. Også Alfred Rosenberg og Robert Ley krevde rett til å drive med propaganda og påvirkning og spredning av sin informasjon. Men Goebbels sitt propagandaapparat var det viktigste.

Goebbels visste at tyskerne ikke var entusiastiske over krigen. De vekslet mellom feiring av seire og depresjon over at de ikke førte til fred. Goebbels la skylda for krigen på de allierte, og skyldte på dem for at det ikke ble fred. Hitler ble framstilt som "en historisk personlighet, ytterst stor og ytterst ensom". Videre som den mannen som hadde gitt innhold og retning til den historiske utvikling, kort sagt som et geni som bygget en ny verden, som var ufeilbarlig og usårbar og som fortjente full lojalitet og lydighet.

De tyske seirene sommeren 1940 oppflammet tyskerne, men da disse ikke førte til fred ble stemninga dårligere ut over høsten og vinteren. Goebbels ga propagandaapparatet beskjed om å melde at dette bare var en pause før den endelige seieren. Men misfornøyelsen økte. Folk begynte å bli redde spesielt for mangel på kull og sko. Økende priser på tekstiler og mat, mens lønningene var frosset, fast skapte bekymring. "Barmhjertighetsdrap" programmet til nazistene møtte motstand i kirkene. Fra januar 1940 til august 1941 ble mer enn 70.000 mentalt syke drept i dette programmet. I august 1940 begynte den første tunge bombinga av Berlin. Berlinerne hadde trodd at dette aldri ville skje. Göring beskrev stemninga ved årsskiftet som "lett depresjon", og da tyskerne fikk høre at landet var i krig med Sovjet ble ikke stemninga bedre, depresjonen ble permanent. De hengivne nazistene trodde at seieren over Russland ville komme raskt, og at den ville føre til at England ga opp motstanden mot Tyskland. Men mange begynte å se at krigen kunne vare lenge.

Goebbels hadde ingen illusjoner om at krigen ville bli en lett oppgave. Han ville heller ikke utbasunere store seire som ikke var vunnet, men holde en forholdsvis nøktern tone i propagandaen og nyhetstjenesten, for han trodde at for mange usannheter i propagandaen i det lange løp ville føre til at folk mistet tiltroen til både propagandaen og de som framførte den. Goebbels insisterte på at nyhetene bare skulle rapportere det som faktiske hadde skjedd, og ikke ønsker om det som skjedde eller kunne skje. Grunnløs optimisme ville til slutt tære bort tiltroen til myndighetene, og gjøre folket uforberedt overfor den virkelige situasjonen.

Da krigens gang begynte å snu i 1942, med slaget om Stalingrad, den allierte landgangen i Nord-Afrika og El Alamein, insisterte Goebbels bare sterkere på at selv om det var legitimt å lyge for utlendinger om situasjonen, skulle man ikke gjøre dette for tyskerne. Han trodde i likhet med Albert Speer at en total krig var nødvendig der alle ressurser ble mobilisert til krigsformål, og for at dette skulle være mulig måtte befolkninga være motivert, og da måtte den kjenne den sanne og kritiske situasjonen. Men Hitler gikk ikke med på disse tankene om total mobilisering.

Europas nye orden, okkupasjon, utbytting og den endelige løsning

Nazistene hadde en forestilling om at de var i ferd med å skape en ny orden i Europa. Mye retorikk ble brukt for å dyrke denne forestillingen. Pressesjef Otto Dietrich sa i Praha i 1941 at den nye orden ikke ville bli basert på prinsippet om privilegerte posisjoner for individuelle nasjoner, men på prinsipp om like sjanser for alle i en rasemessig konstituert og organisk kombinert ordning av nasjonene.

Hitler selv uttrykte ikke noen klare forestillinger om denne nye orden, og det er ikke mye som tyder på at han ga disse tankene om den noen støtte. I et møte med gauleiterne i 1943 sa han at de små nasjonene måtte bli likvidert snarest mulig. Det måtte skapes et forent Europa, og bare tyskerne var i stand til å organisere Europa. Dette ga liten trøst til quislinger som ønsket selvstendige stater i allianse med Tyskland, og med egen nazistiske regimer.

Hitler prøvde ikke å skape en sammenhengende og ensartet orden i den delen av Europa som han hadde erobret. Og den tyske kontrollen varierte fra land til land. Til krigslykken begynte å snu kunne ikke de nøytrale landene, som Spania, Sveits, Sverige og Tyrkia, innrettet sin politikk slik at de ikke vekket Hitlers mishag.

Italia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Finland var i 1941 uavhengige land som var alliert med Tyskland. Da Mussolini i desember 1940 ba om hjelp fra Tyskland mot Hellas og i Afrika, fikk han hjelp mot at han gikk med på at tyskere skulle være med på å bestemme over Italias saker. Fra året 1941 foregikk en gradvise tyske gjennomtrengning av Italia der tyske mannskaper, teknikere, rådgivere, eksperter og Gestapo, overtok mer og mer av kontrollene av Italia. Og etter Mussolinis fall i 1943 ble dette en tysk okkupasjon av Italia. Ungarns skjebne var ganske lik dette. Territoriell grådighet hadde overvunnet regjeringas opprinnelige nøling overfor å bli for avhengig av Tyskland. Ungarn hadde deltatt i oppdelingen av Tsjekkoslovakia og i reduksjonen av Romania i 1940. Ungarske tropper marsjerte sammen med tyskerne inn i Jugoslavia og deltok i angrepet på Sovjet i juni 1941. Admiral Horthys begeistring for eventyret avtok da det ble klart at en raskt seier ikke var å vente, og han ønsket å trekke Ungarn ut av krigen. Tyske agenter ble i 1942 klar over at han hadde kontakt med Vestmaktene, og etter hvert overtok tyskerne kontrollen over Ungarn, og i mars 1944 rykket tyske tropper inn i Ungarn. Horthy ble fortsatt sittende som formell statsleder i Ungarn.

Tyskerne grep ikke så direkte inn overfor regjeringene til de andre allierte. Hitler hadde stor tiltro til den romanske lederen general Ion Antonescu. Selv om Tyskland ble svært avhengig av olje fra Romania så Hitler det ikke som nødvendig å ta over kontrollen over oljefeltene i Romania. Overfor Bulgaria hadde Tyskland kontakt gjennom vanlige diplomatiske kanaler, og landets uavhengighet ble ikke redusert. Hitler beundret Finland. Finland fikk etter krigens første fase redusere sin krigsinnsats til fordel for gjenoppbygging av landet.

Resten av Europa var mer eller mindre under tysk kontroll. I vest ble Eupen og Malmédy, som hadde blitt tapt til Belgia i 1919, tatt tilbake og innlemmet i Tyskland. Luxembourg, Alsace og en del av Lorraine bli de facto innlemmet i Tyskland. Belgia og Nederland og de nordlige industrialiserte delene av Frankrike ble satt under direkte sivil tysk administrasjon, som også skjedde med Norge, selv Vidkun Quisling fikk en begrenset innflytelse. En liknende situasjon kom de sørlige delene av Frankrike i. Denne delen av Frankrike ble i november 1942 okkupert av tyske tropper, etter den allierte landgangen i Nord-Afrika. I Danmark ble kongen værende, og regjeringa fortsatte med minimal tysk innblanding til i 1943.

I Øst-Europa hadde Böhmen og Moravia blitt et tysk protektorat og Slovakia hadde vært en satellitt siden mars 1939. Felttoget i 1941 førte til at to tredjedeler av Slovenia ble innlemmet og Jugoslavia ble delt i tre (Kroatia, Serbia og Monte Negro) under lokale sterke menn som i navnet var underordnet Italia, og et samarbeidsregime var blitt satt inn i Hellas. I Hellas var det en italiensk okkupasjonsarme og store tyske styrker. Angrepet på Polen førte til at den østlige delen av Polen ble okkupert, og to store tyske rikskommisariat ble opprettet under tyske sivil administrasjon, Ostland, som inkluderte de baltiske statene og Hviterussland og Ukraina.

De erobrede områdene ble ofte plyndret, og alt som ble funnet å være av verdi og interesse for Tyskland ble sendt til Tyskland. Göring var spesielt opptatt av å drive plyndring, mens Speer ønsket en mer langsiktig politikk der det også skulle investeres i de erobrede områdene, og der det skulle settes kvoter for hva de skulle levere til Tyskland.

Fra de erobrede landene i vest krevde Tyskland "erstatninger" som var enormt høge. Dette skapte store kreditter for Tyskland, og disse ble benyttet til å kjøpe opp alt av både råvarer og ferdigvarer. I sør og øst forsynte tyskerne seg uten videre direkte av alt det de ønsket. I de østlige delene av Polen og i Sovjet fjernet tyskerne alt industrielt produksjonsutstyr, og opprettet store gods som ble drevet med tvangsarbeid og som sendte kornet til Tyskland.

Tyskland manglet arbeidskraft, og derfor ble svært mange mennesker fra de okkuperte områdene sendt til tvangsarbeid i Tyskland. I desember 1941 var det fire millioner utlendinger som arbeidet i Tyskland. Men det ble klart at selv denne store mengden mennesker ikke tilfredsstilte arbeidskraftbehovet i Tyskland. I mars 1942 opprettet Hitler et hovedkontor for fordeling av arbeid, som en del av fireårsplanen. Det skulle sikre, sentralisere og samordne transport, fordeling og bruk av utenlandsk arbeidskraft. Sjef for dette kontoret var Fritz Sauckel, som var energisk og hensynsløs. Hans folk kidnappet og fanget folk overalt der folk samlet seg, i kirker og på kino og markedsplasser. I de siste tre årene av krigen greide Sauckel å fange inn 2,8 millioner mennesker i de okkuperte landene i øst som ble sendt til tvangsarbeid i Tyskland. I tillegg kom alle krigsfangene. Det er blitt anslått at i 1944 var det så mye som sju millioner mennesker på tvangsarbeid i Tyskland. Dette utgjorde omkring 20% av arbeidsstyrken. I tillegg arbeidet like mange for tyskerne i de okkuperte områdene.

Det ble arbeidet med et ambisiøst program for tysk bosetning i øst. Slik skulle det nye livsrommet (lebensraum) bli tatt i bruk. Arbeidet med dette programmet begynte etter erobringen av Polen i 1939, og ble ledet av Himmler. Som en del av programmet skulle Himmler finne midler og måter til å fjerne "skadelige elementer" fra de okkuperte områdene. De områdene som ville bli "fortysket" skulle stadig ekspandere. I januar 1941 hadde Himmler sagt at ødeleggelsen av tretti millioner slaver var en forutsetning for de tyske planene. Millioner av polakker ble drevet bort fra områder som ble utsett som områder som skulle inngå i det nye tyske livsrommet. Mange av dem døde, og mange ble drevet til døden gjennom tvangsarbeid. Himmler var også ansvarlige for mordene som SS Einsatzgruppen foretok i øst, og for den forferdelige behandling som russiske krigsfanger ble utsatt for, og som førte til at 3.700.000 russiske krigsfanger døde i tysk fangenskap.

Holocaust

I det følgende bygger jeg på kapitlet "Hitler and the Holocaust" fra Ian Kershaws bok "The Nazi Dictatorship".

Holocaust - massemordene på jødene - begynte under krigen. Før krigen begynte tenkte nazistene å drive jødene ut av Tyskland ved å tvinge dem til å flytte ut. Men da krigen begynte ble denne tanken lagt bort. Da Tyskland angrep østover erobret nazistene store områder der det bodde svært mange jøder. SS hadde som oppgave å fjerne personer som nazistene hadde spesielt stor uvilje mot, som kommunister og jøder. Masseutryddelsen vokste gradvis fram, ut fra mange initiativ, og ikke ut fra en overordnet konkret plan. De overordnede planene kom heller som resultat av et arbeid for å samordne alle initiativene og alle de pågående mord. Et av utgangspunktene for massemordene var diverse Kommissarbefehl fra våren 1941. De ble et utgangspunkt for skyting av store mengder jøder i Russland. Det overordnede programmet for utryddelse av jødene vokste ut av den praksisen som individuelle handlinger institusjonaliserte.

I følge Martin Broszat fikk programmet for utryddelse av jødene sin bestemte karakter ved opprettelsen av utryddelsesleirene i Polen fra desember 1941 til juli 1942. I følge Broszat var deportering av jødene målet helt fram til høsten 1941. Bare da det ble klart at Sovjet ikke raskt ville bli overvunnet, og da det ble klart at nazilederne i de okkuperte områdene i øst ikke greide å organisere opphold for alle de jødene som ble sendt til dem vestfra, begynte de å drepe jøder i store mengder. Disse massedrapene ble sanksjonert ovenfra, og systematisert og organisert.

Hitler var ansvarlig for dette både ved at det var han som hadde skapt det utbredte hatet mot jødene og hadde gått inn for at jødene måtte fjernes, og det var han som sanksjonerte massedrapene. Men det var SS som i praksis satte i gang med drapene, og som gjorde Hitlers dødelige ideologi til en dødelig praksis, både gjennom sine fortolkninger av ideologien, og ved å sette fortolkningene ut i handling. Holocaust ble utviklet gjennom mange individuelle initiativ som først og fremst ble foretatt av SS. I årene mellom 1933 og 1938 stod Hitler selv ikke for noen konkret politikk overfor jødene, men nøyde seg med vage trusler og forbannelser mot jødene. Men Hitlers patologiske jødehat var grunnlaget for Holocaust, og uten dette jødehatet til Hitler er det tvilsomt at massemordet på jødene ville ha forekommet. Siden Hitler ikke trakk opp noen konkret politikk overfor jødene, ble det i 1933-38 utviklet alternative politikker overfor jødene. Ansvaret for massemordet ligger på Hitler, og også på de som utviklet den konkrete praksisen, som Hitler godkjente. Disse var først og fremst SS, men også deler av hæren, industriledere, byråkrater og nazipartiet var delaktige som initiativtakere i den konkrete utviklingen av massedrapene. Det var ikke et "führerbefehl" som var grunnlaget for massedrapene, og slik kan ikke alt ansvar skyves over på Hitler.

Heydrich kom 21. september 1939 med et administrativt dekret der han presenterte mål og midler for jødeforfølgelsen i Polen. Det skulle være langsiktige målsetninger, som han ikke kom inn på, og kortsiktige tiltak. De kortsiktige tiltakene gikk ut på å konsentrere jødene i store byer ved jernbaneknutepunkter. Kort tid senere, 30. oktober, ble det gitt ordre om å deportere jødene i den vestlige delen av Polen, som var blitt innlemmet i Tyskland, østover til Generalguvernementet, det sentrale tyskokkuperte Polen som var under Hans Frank. Hans Frank måtte forberede seg på å ta mot flere hundre tusen jøder. Det ble opprettet ghettoer og innført tvangsarbeid for jødene. Etter hvert kom tvangsarbeidsleire der forholdene var så elendige at svært mange mennesker ble drept. Dette var steg i retning mot Holocaust, men det var enda ikke gitt noen ordre om massedrap.

Tidlig i 1940 var det fortsatt mange ulike oppfatninger om hvordan "jødespørsmålet" skulle løses, og det fantes ikke noe omfattende eller sammenfattende program. Hans Frank ventet ingen snarlig løsning, og sa i en tale i mars at riket ikke ville bli fritt for jøder i løpet av krigen. Noen få måneder senere fikk Hans Frank beskjed om å ta mot en ny kvart million jøder fra ghettoen i Lodz, som skulle deporteres østover. Men Hans Frank nektet, og sa at han ikke hadde kapasitet til å ta mot dem.

Ved midten av 1940 hadde også de vesteuropeiske jødene falt i hendene på nazistene. Eichmann ønsket forsatt å lage omfattende planer for å sende jødene til Palestina. Forsøk på å fremme emigrasjon av jøder, først og fremst via Spania, foregikk til inn i 1941. Men tilfeldig deportasjon av jøder inn i Hans Franks generalguvernement hadde blitt forbudt i mars 1940. Og for de østlige jødene var emigrasjon ingen mulighet. Det var alvorlige planer om å sende jødene til Madagaskar, og de ble først lagt bort i 1942.

Ghettoene skapte store forsyningsproblem, og i slutten av 1940 så man ingen slutt på dem. I mars 1941 foreslo Victor Barck, som hadde vært en av lederne for programmet for "barmhjertighetsdrap" på mentalt syke at et steriliseringsprogram for jøder ble satt i verk.

På denne tida, våren 1941, foregikk forberedelsene av angrepet på Sovjet. Masseskyting av russiske jøder som ble foretatt av SS-Einsatzgruppen var en radikalisering av den antijødisk politikken.

Disse drapsoperasjonene ble ofte forsøkt holdt hemmelige, både ved at de ble unnlatt registrert, og ved at de, dersom de ble nevnt, ble nevnt på en måte som ikke klargjør hva som foregikk. Noen historikere mener at det ser ut til at det var i løpet av 1941 at praksisen med massedrap ble utviklet, og at det kan se ut som om Hitler i løpet av våren eller sommeren ba om at det ble arbeidet med en endelig løsning på det jødiske spørsmålet. Videre at Göring formidlet dette videre, og at det høsten 1941 ser det ut til å ha kommet et direktiv som Hitler har akseptert om å drepe alle jøder i det området som var direkte kontrollerte av nazistene.

Andre historikere mener at det ikke kom et sentralt direktiv som satte prosessen i gang, men at massedrapene utviklet seg ut fra lokale initiativ foretatt av SS enheter, og at Hitler bare etter hvert aksepterte disse initiativene og massedrapene. "Den endelige løsning" utviklet seg så som en systematisering av alle initiativene fra SS.

De nyeste studiene finner ingen enkeltstående bestemmelse, befaling eller ordre som ligger til grunn for massedrapene, men ser ei stadig eskalering av drapene etter angrepet på Sovjet. Denne eskaleringa har hatt sine faser, der opptrappinga skjøt fart da offensiven mot Sovjet begynte å møte hard motstand i september.

Det finnes ingen serie dokumenter som nøyaktig forteller om de avgjørelsene som ble fortatt og som ledet til Holocaust. Holocaust utviklet seg ut fra det hatet som Hitler hadde skapt mot jødene, men i detalj hvordan dette skjedde er ikke kjent med sikkerhet.

Som en del av forberedelsene av angrepet på Sovjet ble det gitt en ordre om å skyte alle politiske kommissærer i den røde arme. Dette foregikk gjennom muntlige briefinger. Det var SS-Einsatzgruppen som hadde som oppgave å gjøre dette, og mange ledere av slike grupper hevdet etter krigen at de sammen med disse ordrene også fikk ordre om å skyte jøder. Og drapene på jøder var i gang kort tid etter angrepet på Sovjet. Allerede 3. juli hadde Einsatzkommando i Luzk fått 1.160 jøder skutt. Dødsskvadronene til Einsatzgruppe A i Baltikum hadde drept 229.052 jøder allerede i begynnelsen av januar 1942.

Det enorme antallet jøder som ganske raskt ble drept forteller om en eller annen tilskyndelse ovenfra til å drepe jøder. Men det er klart at det var uklarhet om hva presist ordren om å drepe gikk ut på. Det skyldes at den ble gitt som en muntlig briefing til de personene som ute i felten skulle være ansvarlig for at drapene ble foretatt, og at den har blitt oppfattet ulikt av ulike personer. De første vekene etter angrepet var det stort sett bare mannlige jøder som ble drept. Og antallet drepte var lite sammenliknet med antallet ut på høsten. I Litauen ble 4.239 jøder drept av Einsatzkommando 3 i juli, og av disse var det 135 kvinner. I august hadde antallet drepte steget til 37.186 drepte, og 32.430 av disse var drept i andre halvdel av måneden. I september ble det drept 56.459 jøder, og av dem var 26.243 kvinner og 15.112 barn. Dette stemmer med at en førerordre om massedrap på jødene har kommet til Einsatzgruppen i løpet av august. Utvidelsen av drapene til å gjelde alle jøder uansett kjønn og alder ser ut til å ha kommet i august, men ikke som en sentral ordre, men som muntlige utsagn fra Himmler i ulike samtaler han har hatt med andre. Nøyaktig hvordan denne ordren oppstod er det umulig å fastslå.

Hitler ser i august 1941 til å ha vært av den oppfatning at jødene skulle deporteres østover etter at seieren over russerne var vunnet. I midten av september forandret Hitler mening og beordret tidligst muligst deportasjon av jøder fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. På denne tiden var SS allerede i gang med folkemordet i Russland i full skala. Dessuten møtte det tyske felttoget økende motstand i Sovjet, og Heydrich hadde gjennom Göring fått underskrift på en beordrelse om å organisere en løsning på "jødeproblemet".

Sommeren og høsten 1941 var det stor forvirring blant de nazistiske lederne om målene for den antijødisk politikken. Det ble eksperimentert og tatt ulike individuelle initiativ for å likvidere jøder. Høsten 1941 begynte transportene fra vest med jøder, etter Hitlers ordre, å kjøre østover. Nazissjefene i Polen og Russland måtte finne ut hva de skulle gjøre med alle de jødene som kom veltende inn til dem. Drepinga ble trappet opp, og ikke bare dreping av jøder, men også av krigsfanger. Christian Streit har dokumentert hvordan Wehrmacht deltok i massedrapet på nesten to tredjedeler av de russiske krigsfangene som tyskerne tok. Auschwitz ble opprinnelig utvidet for å kunne ta mot russiske krigsfanger. Og de første menneskene som ble utsatt for gasskamrene i Auschwitz var ikke jøder, men russiske krigsfanger.

Folkemordprogrammet i full målestokk stod ferdig først våren 1942, noen veker etter Wannsee konferansen. Det finnes mange vitnemål som kunne tyde på at dette kom tidligere, men undersøkelser viser at det er feil. Folkemordet var riktignok i full gang tidligere, men en fullstendig utarbeidet plan for det var ikke utarbeidet før våren 1942.

På høsten var mange naziledere i øst usikre på hva de skulle foreta seg med jødene som ble sendt til områdene deres, og det tyder på at det enda ikke fantes en omfattende plan for massedrapene. Blant andre Wilhelm Kube i Minsk og Hinrich Lohse i Riga ba om redegjørelse fra riksministeriet for de okkuperte territoriene om hva de skulle gjøre med jødene som de fikk tilsendt. Det kom også mange protester fra nazistiske ledere i øst mot at de skulle drepe de tyske jødene som ble sendt fra Tyskland og østover. Det fikk Himmler 30. november 1941 til å legge ned forbud mot at 1.000 jøder som ble sendt fra Berlin til Riga skulle drepes, men jødene hadde allerede blitt skutt ved ankomsten til Riga. Med den morderiske politikken som ble utført overfor jødene i de okkuperte områdene i øst, og uten mulighet til å sørge for innkvartering og mat til alle de jødene som ble sendt fra vest, grep de lokale nazistiske myndighetene til den mest nærliggende løsning, som var å drepe de jødene som ble sendt dem fra vest.

Det ble noen steder utviklet lokale utryddelsesprogram. Slik ble utryddelsesleiren i Belzec i Lublin i Generalguvernementet påbegynt i november. I begynnelsen av desember 1941 var fortsatt masseutryddelsen i et overgangsstadium, men i noen områder var folkemordet påbegynt. Jødene fra Tyskland og lenger vest ble sendt østover for å arbeide under forhold som var uutholdelige, som ville drive dem i døden. I mens hadde SS i flere måneder vært opptatt med å slakte ned jødene som bodde i de områdene som hadde hørt til Sovjet.

På grunn av den manglende klarhet over hva som skulle gjøres med jødene som ble sendt østover inviterte Reinhard Heydrich 29. november 1941 til et møte mellom representanter fra regjeringsministeriene og andre involverte i Wannsee vest for Berlin 9. desember. Møtet ble utsatt på grunn av Japans bombing av Pearl Harbor 7. desember og på grunn av den røde armes offensiv ved Moskva som begynte to dager senere. Wannsee konferansen ble avviklet 20. januar 1942. Ofte har Wannsee konferansen blitt sett på som stedet der avgjørelsen om å drepe alle jøder i Europa ble tatt. Men dette var en prosess som da allerede var blitt utviklet temmelig langt.

Det er klart at Hitler og de ledende nazistene til Wannsee konferansen hadde bestemt seg for utryddelse (Ausrottung) av alle jødene. De fikk skylda for krigen. De fikk også skyld for partisanaktiviteten i øst. Og Hitler sa at de skulle ikke overleve den krigen de hadde brakt over Tyskland. Men nazistenes hadde enda ikke noe begrep om hvordan transporten og det store utryddelsesprogrammet skulle organiseres.

Wannsee konferansen foregikk i en overgangsfase av jødeutryddelsen der perspektivene var skiftende. Planen om å sende jødene til Sibir for å dø etter at krigen var over var i ferd med å bli erstattet av tanker om å utrydde dem mens krigen pågikk. Wannseekonferansen satte i verk det siste stadiet i en opptrapping av jødeutryddelsen som allerede hadde foregått gjennom et halvt år. I løpet av våren foregikk utviklinga av programmet raskt. Drepinga ble utvidet fra å gjelde bare Lublindistriktet og Galicia til å gjelde hele Polen i det som ble kalt "Aktion Reinhard", og som bandt Belzec, Sobibor og Treblinka sammen, og bestemmelsen om å likvidere praktisk talt alle jødene som var deporterte fra andre områder ble tatt ved månedsskiftet april/mai i 1942. Tidlig i juni var et program for deportasjon av jøder fra Vest-Europa ferdig. Det skulle tre i kraft i juli. De fleste ble transportert til den største utryddelsesleiren som da var i operasjon, Auschwitz-Birkenau. I slutten av 1942 var en stor del av de som skulle bli drept allerede drept, i følge SS egen beregninger hadde nesten fire millioner blitt myrdet innen utgangen av 1942.

Holocaust ble altså utviklet steg for steg, ikke gjennom en stor plan eller etter en overordnet beslutning. Og mange personer var delaktige i denne utviklinga, men Hitler satte den hatske tonen og godkjente stegene, selv om han ikke deltok i den konkrete utviklinga, men med hatske utfall og med ønsker om å bli kvitt jødene.


El Alamein, Stalingrad, Normandie

I noen av de okkuperte områdene oppstod det formidable motstandsbevegelser med stor slagkraft, først og fremst i de okkuperte delene av Sovjet, men også i Jugoslavia var det partisanstyrker som var sterke nok til å våge åpen krig mot tyskerne, uten at tyskerne greide å nedkjempe dem. Også i Böhmen og Slovakia var det aktiv motstandskamp.

Men i første halvdel av 1942 hadde tyskerne framgang både i Afrika og i Russland. Afrikakorpsets frammarsj mot Kairo hadde i desember 1941 blitt stoppet av den britiske åttende arme, men våren 1942 begynte det tyske afrikakorpset å rykke fram igjen. I mai erobret Rommel Tobruk, der det var en viktig base. De tyske styrkene fortsatte mot øst og krysset grensen til Egypt 23. juni, gikk forbi Sid Barani og stoppet først i juli ved El Alamein ti mil vest for Alexandria. Her stoppet de for å reorganisere troppene og for å få inn forsyninger.

England hadde motgang også på andre felt. Tyskland hadde innledet ubåtkrigen mot England for å sulte England ut. Da krigen begynte hadde Tyskland bare 56 ubåter, men det ble satt i gang et program med nybygging av ubåter, og i januar 1942 hadde Tyskland 249 ubåter som senket skip som førte forsyninger til Murmansk og England. Dette førte til så store tap at det kunne synes umulig å erstatte dem.

I første halvdel av 1942 syntes også Sovjet å være i en desperat situasjon. I slutten av 1941 var de russiske tapene enorme, fire og en halv million soldater var tapt. Og våren 1942 fortsatte de store tapene da marskalk Timoshenko foretok en dårlig gjennomtenkt offensiv mot Kharkov og fant at han hadde kjørt seg fast i de tyske offensive styrkene. Tyskerne tok 240.000 russiske krigsfanger og ødela for flere måneder den røde armes offensive muligheter. I mens tok tyske styrker Krim, og 21. juli forutsa Hitler at tyskerne ville ta oljeressursene i Kaukasus og ved Baku. To dager senere tok armegruppe A Rostov og dens sjette og fjerde panserarmeer gikk mot Stalingrad.

Da Albert Speer besøkte Hitler i august var Hitler triumferende. Hitler fortalte at nå var alt klart. Neste steg var å gå sørfor Kaukasus og hjelpe opprørerne mot England. Og en offensiv ville komme langs det Kaspiske hav mot Afganistan og India. Da ville England bli fri for olje. Og Tyskland ville erobre India.

Men så begynte vanskelighetene å tårne seg opp for Tyskland. Den 23. oktober 1942 gikk den engelske åttende arme under løytnantgeneral Montgomery til offensiv mot Rommels styrker ved El Alamein og tvang dem til å trekke seg tilbake. Den 8. november gjorde de allierte landgang i Marokko og engelske og amerikanske tropper ble landsatt ved Casablanca, Oran og Algiers. Den 19-20 november begynte russerne angrep nord og sør for Stalingrad, som siden august hadde vært slagmark. I løpet av to dager ble de tyske styrkene i og rundt Stalingrad omringet og låst inne.

Dette var fatale slag. De tyske styrkene i Stalingrad, 300.000 mann, ble forbudt å prøve å bryte seg ut for å dra seg tilbake. I februar 1943 kapitulerte de. I den samme måneden tok russerne tilbake Rostov, Kursk og Kharkov, og store landområder. I mai ga det tyske afrikakorpset opp kampene og overga seg, og de engelske og amerikanske styrkene i Afrika gjorde seg klar til å krysse Middelhavet. I februar ble admiral Raeder erstattet av Dönitz som øverstkommanderende over den tyske marinen. I mai fortalte Dönitz at han ikke kunne presse ubåtkrigen lenger, for de allierte begynte å utvikle motvåpen, fly som kunne oppdage ubåter og senke dem. I mai ble 41 ubåter senket. I juli gikk engelske og amerikanske soldater på land i Sicilia, og Mussolini ble avsatt. Og i juli foregikk det største panserslaget som noen gang har vært utkjempet i Kurskbuen. Tyskland ville foreta en ny sommeroffensiv med utgangspunkt i området ved Kursk. Men russerne hadde forutsett at akkurat i dette området ville tyskernes offensiv komme, og de hadde forberedt seg på å møte den ved å bygge svært solide og dype forsvarsstillinger. Tyskerne satte inn et halvt års produksjon av våpen og panser i dette slaget, og tapte alt.

Bombeangrep mot Hamburg ødela mye av byen og drepte 40.000 mennesker. Og nå begynte stadige bombeangrep å komme inn over Tyskland.

Sommeren og høsten 1943, etter slaget ved Kursk, tok russerne under harde kamper tilbake store deler av Ukraina. I januar 1944 gikk den røde arme fram på ei linje som gikk gjennom Smolensk og Kiev. Russerne hadde offensiven og var blitt militært overlegne. De hadde nesten dobbelt så mange soldater som tyskerne, og flere våpen av alle typer. I sør hadde de allierte gått i land på det italienske fastlandet. Hitler innså muligheten av en alliert invasjon i Frankrike. Og at dersom den lyktes ville Tyskland ha tapt krigen. Da landgangen i Normandie i juni 1944 ble vellykket satte Hitler sin tiltro til at det kunne bli laget et nytt vidundervåpen som ville snu krigens gang, som de jetflyene som ble utviklet av Messerschmidt eller rakettene som ble utviklet i Peenemünde. Hitler håpet at han med en offensiv gjennom Ardennene kunne snu krigen i vest. Han hadde 32 divisjoner til rådighet. Disse divisjonene greide å gjennomføre en offensiv, men ble fri for drivstoff før de nådde kysten og Antwerpen.

Etter dette håpet Hitler på at den koalisjonen som stod mot ham ville falle sammen.

Ødeleggelsen av det tredje riket

I mai 1943 begynte de alliertes bombeoffensiv å forgå døgnet rundt. Men bombeangrepene greide ikke å ødelegge den tyske moralen. I de siste årene av krigen opptrådte Hitler sjelden offentlig. Han distanserte seg fra lidelsene til det tyske folket, og viste ingen deltakelse i deres skjebne.

Goebbels var derimot langt mer aktiv i å søke kontakt med folket og å snakke til det gjennom årene med nederlag. Han var i stand til å føre en dyktig utviklet propaganda. Goebbels ble den dynamiske og sammenbindende figurene i naziregimet mens nederlagene kom. Han reiste rundt, oppsøkte bombede områder og snakket med folk og prøvde å sette mot i dem og holde regimet i gang.

I mars tok de allierte bruene over Rhinen ved Remagen og den røde arme tok Danzig. Lokale militser bemannet av gamle menn og tenåringer ble reist for å stoppe russernes og de vestalliertes framrykking. Det nyttet naturligvis ikke, og Hitler tok til slutt livet sitt, i et Berlin som lå i ruiner.

Til forsida


Kilder for dette kapitlet er: