Utenrikspolitikk og Krigen 1933-45.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:
Gordon A. Craig: "Germany 1966-1945",
Ian Kershaw: "The Nazi Dictatorship" - fjerde utgave.

Blogg
Atom-XML

Dette er, i likhet med foregående kapittel om tysk innenrikspolitikk 1933-39, et oversiktskapittel. Jeg har med utgangspunkt i Ian Kershaws bok "The Nazi Dictatorship", som er en gjennomgang av litteratur som viser ulike områder av forskningen om nazismen, bestilt en stor mengde litteratur om nazismen og dens omstendigheter, og vil etter hvert skrive en del kapitler som går grundigere inn på sider med nazismen, med utgangspunkt i denne litteraturen.


Innholdsfortegnelse

  1. Hitler og Europa: Utenrikspolitikk, 1933-1939
  2. Hitlers krig 1939-1945


Hitler og Europa: Utenrikspolitikk 1933-1939

Vestmaktenes regjeringer kunne ikke forestille seg hvor gal Hitler var. Selv om beretninger fra Tyskland fortalte at de nazistiske myndighetene foraktet lov og moral og ikke brydde seg om alminnelig anstendighet i sin behandling av sine innenlandske motstandere, kunne myndighetene i London og Paris ikke tro at Tyskland ville vise samme forakt for lov og moral i internasjonale forhold. De var tilbøyelige til å tro at Hitler ville være en revisjonist som ville prøve å forhandle fram forandringer i Versaillesavtalen, som fortsatt satte restriksjoner for tysk handlefrihet, og at Hitler, som sine forgjengere i den tyske ledelsen, ville være fornøyd med justeringer av avtalen.

Hitler hadde i sine mange taler og i sin bok fortalt at han ville ha en ny internasjonal orden, og slett ikke nøye seg med justeringer av Versaillesavtalen. Og de utenlandske diplomatene i Tyskland fortalte sine regjeringer at fra Hitler kunne de vente drastiske handlinger. Den 8. februar 1933 skrev den franske ambassadøren i Berlin, André François-Poncet, sin første omfattende rapport om Hitler, og advarte om at Hitler var en handlingens mann, og han hadde gitt så mange løfter at han var nødt til å handle. Ambassadøren skrev videre at de utenrikspolitiske målene til Hitler ikke var presisert veldig nøye. Men når Hitler forfulgte sine mål lot han seg ikke avspise med tomme løfter og beroligelser, og Hitlers mål var ikke, som for eksempel Alfred Hugenbergs, å gjenopprette tidligere tiders storhet.

Den engelske ambassadøren, Sir Horace Rumbold, var enda tydeligere i det han skrev. Han hadde lang erfaring som diplomat, helt fra 1891. Til Berlin kom han i 1928. Han var kanskje den første utenlandske ambassadøren som forstod at Hitler ikke bare var en fantast, men en alvorlig fare for nabolandene og for verdensfreden. Hitler avskydde denne engelske ambassadøren på grunn av hans innsikt i Hitlers intensjoner. Rumbold fortalte sin regjering at den burde studere Hitlers "Main Kampf" grundig, for der hadde Hitler skrevet ned det programmet som han prøvde å sette ut i livet. Og ut fra det framgikk det at man kunne vente erobringsforsøk og krig.

Den franske regjeringa ble så overbevist av sin ambassadørs rapporter at den ble svært mistenksom overfor Hitler. I 1934 prøvde den å utvikle en containment politikk overfor Hitler. Men den engelske MacDonald-Baldwin regjeringa var så opptatt av presserende innenrikske problem at den ikke hadde energi til å legge stor vekt på situasjonen i Tyskland. Myndighetene i England så på Rumbold som en alarmist, og slik ble også de som var enige med Rumbold betraktet. Myndighetene i England mente at Hitler ville roe seg ned når han fikk makt og ansvar, og at det han hadde skrevet mens han satt i fengsel i 1924 ikke var verdt å legge vekt på.

Dette var en feil, for Hitler stod fortsatt på det som han hadde nedtegnet som grunnleggende prinsipp for utenrikspolitikken for Tyskland. Det var blant annet at Tyskland måtte føre en dynamisk utenrikspolitikk, og fjerne all indre motstand mot denne politikken. Det var ikke tilstrekkelig å gå inn for å gjenopprette grensene fra 1914, men nytt livsrom måtte vinnes i Øst-Europa. Dette medførte stor fare for krig, spesielt med Frankrike. For å redusere denne faren måtte diplomatiske midler brukes, og militær gjenoppbygging var nødvendig. Alt dette tok Hitler svært alvorlig.

Argumentene fra "Mein Kampf" gjentok Hitler ved mange anledninger, for eksempel i henvendelsen til industriherrene i Düsseldorf i januar 1932, der han også sa at Tyskland ikke ville være i stand til å hevde seg i verden før myldret av parti hadde blitt erstattet gjennom en indre konsolidering av en jernhard Volkskörper. Og i en tale til generalene i februar 1933 snakket han om gjenopprustning og Gleichschaltung som nødvendige forutsetninger for å erverve livsrom for det tyske folket. Tanken på at en ny krig mot Frankrike ville komme som følge av at disse målsetningene ble søkt virkeliggjort, var hele tiden levende hos Hitler. I sin første samtale med en utenlandsk statsleder etter at han hadde blitt kansler, med den ungarske statsministeren Julius Gömbös, sa Hitler at han ville male Frankrike til støv.

I de første månedene etter at Hitler hadde blitt kansler fant han det ikke formålstjenlig å proklamere dette. Han var sårbar, og trengte tid for å konsolidere sin stilling. Derfor oppmuntret han de demokratiske regjeringenes illusjoner. Han ga inntrykk av at utenrikspolitikken fra Weimarrepublikken ville bli ført videre ved å beholde ambassadepersonellet og staben i Utenriksdepartementet. Bare i Washington sa ambassadøren opp på eget initiativ. Samtidig uttalte Hitler seg mildt og forsonlig om utenrikspolitiske saker. Den 17. mai 1933 holdt Hitler en tale der han sa seg villig til å utsette krav om militær jevnbyrdighet i fem år og å frasi seg bruken av offensive våpen og akseptere utenlandsk inspeksjon av de tyske paramilitære styrkene. Dette førte til at diskusjoner om utenlandsk boikott av Tyskland ble avsluttet.

Mens Hitler slik på en effektiv måte var i stand til å berolige sine naboer, gjennomførte han innenlands en politikk som satte ham i stand til å fjerne all opposisjon og la grunnlaget for opprustning. Han ønsket også å oppheve de forpliktelsene Tyskland var blitt bundet av gjennom Stresemanns og Brünings avtaler, og teste hvor langt han kunne gå i forhold til utenlandske makter.

De sårbare årene, 1933-1934

Den forpliktelsen som la de umiddelbart største begrensningene på Tyskland var deltakelsen i nedrustningskonferansen som hadde begynt sine møter i Genève i 1932. Hitler viste utenrikspolitisk dyktighet i måten han avsluttet Tysklands deltakelse i disse nedrustningsforhandlingene på. Diplomatene som deltok satte ikke pris på dette. Tysklands sjefsforhandler, Rudolf Nadolny, mente at Tyskland burde ha bygd videre på det forhold at Tyskland endelig var blitt anerkjent likeverdig rustningsstatus. Men Hitler var ikke imponert over dette. Han ønsket i det hele ikke tatt ingen internasjonale avtaler som la føringer eller begrensninger på det tyske militærvesenet. Han ville derfor heller ikke ha innrømmelser eller tillatelser fra andre land, siden disse ville innebære forpliktelser. Han ville trekke Tyskland ut fra konferansen, men han ville ikke at Tyskland skulle framstå som den som brøt forhandlingene. Hitler trengte et påskudd til å bryte forhandlingene som tillot ham å gi andre skylda for bruddet.

Han kom med krav som var slik at han kunne være ganske sikker på at de ville bli avvist. Hitler insisterte på at likeverdighet i status ikke var nok, siden de andre landene var lite villige til å redusere sine militære styrker til samme nivå som de tyske styrkene. All kontroll måtte fjernes slik at Tyskland kunne oppnå jevnbyrdighet på sin egen måte. Frankrike, støttet av England, nektet å gå med på dette kravet. De insisterte på en venteperiode der Tyskland viste sin gode vilje. Dette ga Hitler den anledningen som han hadde ventet på. Han feiet til side et italiensk kompromissforsøk, og kunngjorde 14. oktober 1933 at Tyskland trakk seg fra både nedrustningskonferansen og fra Folkeforbundet.

Senere sa Hitler at det var en vanskelig avgjørelse, for det var mange som mente at det kunne føre til at Rhinland ble okkupert. Men Hitler slapp dette. Den 12. november holdt Hitler ei folkeavstemming der folket ga sin støtte til avgjørelsen. Dessuten sa Hitler gjentatte ganger offentlig før folkeavstemning at Tyskland, så lenge landet ble behandlet som likeverdig, ville respektere gjensidige rustningsavtaler. Dette fikk andre regjeringer til å tro at Hitler egentlig var for rustningsavtaler, og at han frivillig ville vende tilbake til nedrustningsforhandlingene. Denne forestillingen holdt seg lenge, spesielt i England der Neville Chamberlain enda våren 1939 snakket om at Tyskland ville vende tilbake til nedrustningsforhandlingene.

I virkeligheten hadde Hitler brutt med alle kollektive sikkerhetssystem. Han forsatte likevel å forsikre om sin tiltro til internasjonalt samarbeid, og inngikk en ikke-angrepspakt med Polen. Men han nektet å inngå i multilaterale sikkerhetssystem, siden de bilaterale er lettest å bryte. Ikke-angrepsavtalen med Polen var en skuffelse for mange tyskere, siden de ønsket nye grenser mot Polen. Både utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet planla for konflikt med Polen, og det var betydelig uvilje mot Polen i befolkninga. Det var stadig sammenstøt på grensen mellom Tyskland og Polen. Dette gjorde Hitler nervøs, siden Tyskland i 1933 ikke var klar for en væpnet konflikt, og den polske diktatoren Pilsudski var så temperamentsfull at han kunne finne på å ta tyngre militære middel i bruk. I 1933 sørget Hitler for at nazistene i Danzig ble holdt i sjakk for ikke å provosere fram en konflikt med Polen. Og han ønsket en avtale med Polen som gjorde at krigen mot Polen kunne komme når det passet Hitler.

Den nye, sterke mannen i Polen var oberst Josef Beck. Han hadde deltatt i Pilsudskis statskupp i 1926, og hadde siden samarbeidet med Pilsudski. Han var ingen tilhenger av multilaterale avtaler eller kollektive internasjonale samarbeidsformer. Han ønsket avtalen med Tyskland velkommen. Den ble kunngjort i en felles erklæring 26. januar 1934. Han trodde at tysk ekspansjonisme ville rette seg først og fremst mot Østerrike og Tsjekkoslovakia. Han trodde at avtalen ville gjøre det lettere for Polen å balansere mellom Tyskland og Sovjet.

Avtalen mellom Tyskland og Polen gjorde forholdet mellom dem mindre spent, og reduserte muligheten for tilnærming mellom Polen og Tsjekkoslovakia. Avtalen gjorde det også lettere for Hitler å motsette seg å gå inn i kollektive sikkerhetsordninger i Europa. Den franske utenriksminister Jean-Louis Bartou ønsket å bygge opp et system av gjensidige forsvarsavtaler, supplert av en regional sikkerhetspakt, som skulle undertegnes av Polen, landene langs Donau og landene på Balkan og Frankrike, Sovjet og Frankrike. Jean-Louis Bartou så Hitlers utenrikspolitiske manøvrer som forberedelser til å angripe den bestående orden. Sovjet var på denne tida i krig med Japan i det fjerne Østen, og bekymret seg om Hitlers intensjoner. I følge Barthous plan skulle Sovjet slutte seg til Folkeforbundet, for også på den måten å bli garantist for de fredsordninger som fantes i Europa. Dette sikkerhetssystemet skulle sørge for at Hitler eventuelle krigerske planer skulle kunne stoppes. Hitler ville motsette seg denne planen, og det ble lettere da også Polen motsatte seg den. I oktober 1934 ble Barthou drept i Marseille. Pierre Laval ble ny fransk utenriksminister. Han prøvde å videreføre Barthous arbeid med å skape europeiske sikkerhetsordninger, men lyktes ikke bedre enn sin forgjenger.

Hitler snudde om på tysk østpolitikk ved å bryte det militære samarbeidet med Sovjet og opprette et bedre forhold til Polen. Samarbeidet med Polen kom i stand etter polske initiativ, skriver Ian Kershaw. Utenriksminister von Neurath hadde vært motstander av en avtale mellom Tyskland og Polen. Utenriksministeriet ønsket å beholde det gode forholdet til Sovjet, men Hitler så det som unaturlig. Da den opportunistiske utenriksminister von Neurath ble klar over Hitlers synspunkter sluttet han seg raskt til dem. Tysk utenrikspolitikk ble i langt større grad utformet etter initiativ fra og med medvirkning fra Hitler enn tysk innenrikspolitikk. I innenrikspolitikken lot ofte Hitler de ulike fraksjonene kjempe seg i mellom, og så sluttet Hitler seg til sist til den som vant.

Engelbert Dollfuss (1892-1934) ble i 1930 sjef for de østerrikske statsbanene. I 1931 ble han landbruksminister, og året etter ble han forbundskansler og utenriksminister i Østerrike. Han var troende katolikk og tilhørte høyrefløyen i det kristeligsosiale partiet. Det stod i sterk motsetning til sosialistene i Wien. I mars 1933 gjennomførte Dollfuss i praksis statskupp og opprettet et autoritært regime. I januar 1934 foreslo han en forfatningsendring som skulle gjøre Østerrike om til en kristen stenderstat, og i februar overtok han formelt som diktator. Han kom da i konflikt med sosialdemokratene, og dette førte til åpen borgerkrig i Østerrike. Dollfuss vant krigen, og forfatningsforslaget hans ble vedtatt. Sommeren 1933 forbød Dollfuss det østerrikske nazipartiet, og kjempet mot de Hitlertyske assimiliseringsforsøkene. Sommeren 1934 gikk de østerrikske nazistene til åpent opprør. Opprøret ble slått ned, men Dollfuss ble myrdet. De tyske nazistene hadde blandet seg åpent inn i de østerrikske forholdene ved å oppmuntre og støtte de østerrikske nazistene.

I 1934 kom krisen med SA, og Hitlers rykte for brutalitet og lovløshet ble ikke bedre. At de tyske nazistene prøvde å støtte østerrikske nazisters arbeid for å undergrave den østerrikske staten, gjorde heller ikke Hitlers rykte bedre. Det førte også til at Italia og Mussolini blandet seg inn i forholdet mellom Tyskland og Østerrike. Italia ville motsette seg at Tyskland slukte Østerrike, og kom til å marsjere opp hærstyrker på grensen mot Østerrike. Hitler besøkte Mussolini i Venezia for å berolige ham, men dette var ikke helt vellykket. Hitler sa at han ikke hadde intensjoner om å lemme Østerrike inn i Tyskland. Hitler trodde at dette var tilstrekkelig, og fortsatte å støtte de østerrikske nazistene i deres opprør mot Dollfuss. Dette ledet fram til det mislykkede kuppforsøket i Wien i juli, og til drapet av Dollfuss, og til at italienske hærstyrker marsjerte fram til grensen mot Østerrike. Dette førte til et utenrikspolitisk nederlag for Hitler.

Men evnen til å motstå Hitler ble svekket i viktige europeiske land. Den langvarige indre krisen i Frankrike som fulgte etter gatekampene i Paris i februar og Daladierregjeringens fall, førte til at myndighetene ikke hadde energi til å føre en langsiktige og fast utenrikspolitikk, selv om det fortsatt forgikk samtaler med Sovjet med sikte på å bringe Sovjet inn i Folkeforbundet. England var ikke innstilt på noen containment politikk overfor Tyskland. Tvert i mot var ledende engelske politikere opprørte over kontaktene mellom Frankrike og Sovjet, og ville opprette nærmere kontakter med Tyskland. Utenriksminister sir John Simon hadde motsatt seg at England skulle delta i Barthous plan for å stabilisere Øst-Europa.

I de siste månedene av 1934 konsentrerte Hitler seg om forberedelser til folkeavstemningen i Saar. Den ga stort flertall for at Saar skulle tilbake til Tyskland. Ingen av stormaktene blandet seg inn i dette. Og med flaks og taktisk dyktighet begynte nå en ny fase i utenrikspolitikken der Hitler i løpet av to år greide å fjerne de begrensningene som det europeiske sikkerhetssystemet hadde lagt på Tyskland. Han kunne fortsette med Gleichschaltung og opprustning.

Utenrikspolitikk 1935-1937

England og Frankrike gjorde forsøk på å få Tyskland til å delta i nedrustningsforhandlinger igjen. De utformet en plan som lovte Tyskland militær jevnbyrdighet mot at Tyskland sluttet seg til konvensjoner som kontrollerte luftkrig og bestemte våpentyper og samarbeidet om nye gjensidig assistanseplaner for å fremme sikkerhet i Øst- og Sentral-Europa, og vendte tilbake til Folkeforbundet. Sir John Simon og Anthony Eden ville reise til Berlin for å diskutere planene med Hitler. Men Hitler ville ikke delta i disse diskusjonene, og det ble derfor ingenting av dem. Den 8. mars avslørte Hitler at Tyskland hadde et nytt luftvåpen. Den avsløringen var den første av de som kom til å bli kalt for Hitlers lørdags overraskelser. Ei veke senere ødela han det som igjen av den engelsk-franske planen da han gjorde det klart at han ikke ville holde seg til de militære bestemmelsene i Versaillesavtalen. Han utvidet hæren fra de 100.000 mann som den i følge avtalen kunne ha til en styrke på 36 divisjoner bestående av 550.000 mann.

Det var klart at dersom Hitler fikk lov til å gå i gang med denne ensidige styrkeoppbyggingen ville alle eksisterende styrkeforhold i Europa bli forandret. Det var usikkert om Frankrike ville være i stand til å bygge opp en like stor hær som Tyskland. Det var derfor i bekymring at regjeringene i England, Frankrike og Italia sendte representanter til Stresa 11. april for å vurdere den tyske kunngjøringa. Alle disse tre landene hadde sine egne store problem, og det var klart at en felles militær eller økonomisk intervensjon mot Tyskland ikke ville komme. Men de kom med en deklarasjon om solidaritet og fordømte i fellesskap den tyske kunngjøringa, og ymtet om de ville stå fast mot videre brudd på avtaler. Ei veke senere fordømte Folkeforbundet tysk politikk.

Hitler fant ut at han ville spille fredsommelig. Og han kom 21. mai med løfter og tilbud om bilaterale avtaler med naboene, og han lovte å anerkjenne Østerrikes uavhengighet og holde seg borte fra å blande seg inn i Østerrikes indre forhold, og til å overholde Locarnoavtalene, inkludert demilitariseringen av Rhinland.

Myndighetene i England ville gjerne tro på Hitler. Og de gjorde det. En måned senere inngi de, uten å rådføre seg med sine allierte, en sjømilitær avtale med Hitler. Hitler hadde selv tatt initiativet til denne avtalen. Hitler ville gjerne være alliert med England. Hitler så de fleste land i Europa som Tysklands naturlige fiender, eller underordnede, men dette gjaldt ikke England. Hitlers ekspansjonsdrømmer handlet først og fremst om ekspansjon og erobringer i øst, selv om han også hadde vage drømmer om verdensherredømme en gang i en vag framtid.

Hitler hadde foreslått avtalen for den engelske ambassadøren i november 1934, og gjentatt den under Simons og Edens besøk i mars 1935. Forholdet mellom tyske og engelske flåtestyrker skulle være som 35 til 100, og derfor skulle ikke den tyske flåteoppbyggingen komme til å utgjøre noen trussel mot England eller engelsk sjømilitær overlegenhet. Hovedformålet med den tyske flåteoppbyggingen var å sikre den tyske østersjøkysten mot fransk og russisk aggresjon. Offisielle reaksjoner og avisenes reaksjoner var kjølige. Hitlers omdømme var ikke slik at man gjerne inngikk avtaler med ham. Likevel aksepterte England tilbudet om en avtale med Tyskland, men tillot til og med at Tyskland fikk en ubåtstyrke på 45% av den engelske, og prinsipielt paritet med hensyn til ubåter.

Den offisielle begrunnelsen for avtalen med Tyskland som England ga til den franske ambassadøren 19. juni var at avtalen var hensiktsmessig. Det var ingen sterke motforestillinger i den engelske offentligheten mot en avtale med Tyskland, og det var sunn fornuft å binde tyskerne til et maksimalt rustningsnivå nå, for senere kunne de tyske kravene bli større. De engelske regjeringene var lydhøre overfor opinionen i England, og denne ønsket verken krig eller trusler om krig. Mens forhandlingene om avtalen foregikk erstattet Stanley Baldwin MacDonald som statsminister, og i oktober var det valg. Baldwin ønsket å vise at konservativt styre ikke førte til opprustning. Dessuten var ikke admiralitetet vennlig innstilt overfor Frankrike, og marinen var bundet opp av Japans aggressive politikk i det fjerne Østen, og ønsket ikke et sjømilitært våpenkappløp i Europa mens den var opptatt av konflikten i det fjerne Østen.

På grunn av denne engelsk-tyske avtalen gikk den felles engelsk-fransk-italienske fronten fra Stresa mot Tyskland i oppløsning. Italia besluttet å utnytte uenighetene i Europa til å prøve å okkupere Abessinia (Etiopia). Etter dette var det ikke mulig å skape en felles holdning blant de andre europeiske maktene om intervensjon mot tysk opprustning. Hitler trengte ikke å late som om han var interessert i en ny sikkerhetspakt, og han kunne forkaste alle forslag. Siden Italia brukte sin energi på det afrikanske felttoget, kunne Tyskland begynne å trenge politisk og økonomisk inn i Balkan og Donau-landene, uten å møte Italiensk motstand. Hitler deltok ikke i motstanden mot Italias felttog i Afrika, og dette var Mussolini takknemlig for, og det ble grunnlag for aksen Roma-Berlin i 1936. Den uenigheten som krigen førte til mellom landene som hadde undertegnet Locarnoavtalen gjorde Hitler i stand til å forkaste den, og nærme seg sitt neste mål, som var remilitarisering av Rhinland.

I en samtale med den tyske ambassadøren i Roma, Ulrich von Hassell, sa Hitler at egentlig hadde han tenkt å militarisere Rhinland i 1937, men situasjonen kom til å ligge så godt til rette for det i 1936, at han utnyttet muligheten. Men egentlig var Tyskland militært sett ikke rede for det. England kunngjorde oljesanksjoner mot Italia. Og forholdet mellom Frankrike og England var dårlig på grunn av avtalen mellom Sovjet og Frankrike. Det var også sterk motstand mot denne avtalen innad i Frankrike. Begge landene var slik så opptatte med sine egne saker at de ikke hadde energi til å gripe inn mot Tyskland, dersom Tyskland foretok remilitariseringen av Rhinland på en diplomatisk måte.

Både Frankrike og England visste at Tyskland så på gjenvinning av full suverenitet over Rhinland som svært viktig. De hadde også fått opplysninger fra sine diplomatiske utsendinger om at Tyskland snart ville prøve å skaffe seg full suverenitet over Rhinland. Men de gjorde ingenting for å være rede til å motsette seg at dette skjedde. I februar begynte tyske aviser en kampanje mot den fransk-sovjetiske avtalen. Den franske utenriksministeren, Pierre-Étienne Flandin, fikk panikk og ba Anthony Eden i England om å avholde England fra å prøve å få Folkeforbundet til å vedta en oljeboikott av Italia, og heller delta i forsøket på å skape en fransk-engelsk-italiensk-belgisk felles front mot tyske forsøk på å militarisere Rhinland. Den franske utenriksministeren spurte også England om England ville støtte franske forsøk på å gripe inn mot tysk militarisering av Rhinland. Eden tok saken opp i den engelske regjeringa, og man ble enige om å støtte Frankrike så lenge det ikke var snakk om militære inngrep. Og man ville utsette å be om oljeblokade.

Den 2. mars hadde Hitler sendt ut ordre om at den 7. mars skulle militære styrker marsjere inn i Rhinland. Og det ble gjort. Da de tyske troppene gikk inn i Rhinland leste de tyske ambassadørene opp en note til utenlandske regjeringer der Tyskland anklaget Frankrike for å ha brutt Locarnoavtalen ved å undertegne en avtale, som var rettet mot Tyskland, med Sovjet. Denne avtalen var spesielt farlig siden den var fulgt av en avtale mellom Sovjet og Tsjekkoslovakia, som også var rettet mot Tyskland. I selvforsvar måtte derfor Tyskland militarisere Rhinland. Men Tyskland var klar til å forhandle med både Frankrike og Belgia om opprettelse av demilitariserte soner på begge sidene av den felles grensen. Og Tyskland sa seg også villig til å inngå ikke-angrepspakter med de statene som kunne bli garantert av England og Italia, og liknende pakter med landene i Øst-Europa, og å forhandle fram gjensidige garantier mot angrep fra luften, og å vende tilbake til Folkeforbundet så snart som høvelige reformer var gjennomført i den organisasjonen.

Denne noten var i seg selv nok til å avvæpne den engelske regjeringa. Den fikk også en rekke framstående politikere til å forsvare den tyske aksjonen, og fikk den alminnelige mening til å bli at Tyskland bare hadde gjort det alle land ville ha gjort, nemlig å styrke grenseforsvaret mot et mulig angrep. Det ble ikke aksjonert mot Tyskland, selv om flere regjeringsmedlemmer i Frankrike ønsket en fransk aksjon mot Tyskland, siden den franske hæren var motstander av en aksjon mot Tyskland.

Da den franske regjeringa 8. mars 1936 spurte hæren om den var klar til å drive de tyske styrkene ut av Rhinland, svarte stabssjefen, general Gamelin, at han hadde advart mot at den fransk-sovjetiske pakten ville føre til tyske aksjoner, og at å motsette seg dem ville kreve alminnelig mobilisering. Og siden det var usikkert om dette ville være tilstrekkelig for å drive tyskerne ut av Rhinland, og det kanskje kunne bli nødvendig å bruke store militære styrker, måtte man sikre seg at engelske og italienske tropper også stod klare til å delta, og også sikre seg tillatelse fra Belgia til å marsjere gjennom Belgia. General Gamelin synes å ha overvurdert de tyske troppestyrkene sterkt. Den franske regjeringa trodde på generalen, og ga opp tankene om en militær aksjon for å drive de tyske troppene ut av Rhinland. Og de aksepterte det engelske forslaget om å forhandle med Tyskland, som ikke førte til noe som helst.

Tyskland hadde sendt 19 infanteribataljoner og 13 artillerigrupper og to antiluftvernbataljoner, tilsammen 22.000 soldater, inn i Rhinland. General Gamelin hadde hevdet at Tyskland hadde sendt 265.000 soldater inn i Rhinland. Hitler hadde ødelagt det sikkerhetssystemet som var blitt bygd opp etter den første verdenskrigen. Det var en seier for Hitler som avslørte den defensive franske tenkning i militære spørsmål. Det ødela tiltroen til fransk militær støtte hos Frankrikes allierte. Før året var slutt hadde kongen av Belgia søkt om å bli frigjort fra forpliktelsene i avtalene fra 1920 og 1925, og den belgiske regjeringa ga opp intensjonene om å forlenge Maginotlinja inn i Belgia, og bestemte seg heller for streng nøytralitet.

Hitler begynte å konsentrere seg om Øst-Europa, og forberedelsene som måtte gjøres for å erobre Øst-Europa. Han ønsket at opprustinga skulle foregå raskere. Han ønsket også forbindelse med andre parter som kunne være til nytte under marsjen mot øst, enten ved å støtte den, eller hindre at noen søkte å stoppe den.

Hitler hadde lenge tenkt på Mussolini som en alliert, selv om hadde gjort mer for å utvikle et godt forhold til England. Hitler ønsket å arbeide videre for å skape et enda nærmere forhold til England. Han mente at det kunne være mulig for Tyskland å bli nærmere alliert med England enn det Frankrike var. Den 15. mai hadde Ribbentrop en samtale med en nær venn av den engelske statsministeren, Stanley Baldwin. Han ba om at Baldwin ble bedt om å møte Hitler. Samtale skulle dreie seg om Folkeforbundets framtid og om østeuropeiske situasjoner, inkludert Østerrike og Tsjekkoslovakia. Formålet var bedre forståelse mellom England og Tyskland. Statsminister Baldwin ble interessert i å treffe Hitler. Men utenriksminister Eden grep inn, og gjorde oppmerksom på at dette var et forsøk på å splitte England fra Frankrike. Baldwin avslo da å møte Hitler.

I løpet av sommeren døde den tyske ambassadøren i London. Hitler utnevnte da Ribbentrop til tysk ambassadør i London. Ribbentrop ville presse England inn i en allianse med Tyskland, for at Tyskland skulle få frie hender i øst. Ribbentrop gjorde oppmerksom på at dersom England ikke gikk sammen med Tyskland ville det få forferdelige konsekvenser. Dette overrasket engelskmennene, og de ville ikke diskutere saken med Ribbentrop. Den kulden og avvisningen som Ribbentrop opplevde gjorde ham bitter overfor England.

Det gikk derimot lett å oppnå en tilnærmelse til Italia. Opinionen i Vestmaktene var blitt forskrekket over de uhyrlighetene som de italienske soldatene hadde begått under det afrikanske felttoget. Derfor nektet Vestmaktene å anerkjenne det italienske imperiet i Afrika. Seieren i Afrika hadde gitt Mussolini blod på tann, han ønsket å vise at Italia var den dominerende makt i Middelhavet. Utbruddet av borgerkrigen i Spania gjorde det mulig for Mussolini å prøve å vise dette. Mussolini ble glad over at de tyske nazistene ville hjelpe ham ved selv å intervenere i Spania.

Hitler hadde flere grunner til å blande seg inn i Spania. Hitler hatet kommunister og sosialister og andre venstrekrefter, og her fikk han mulighet til å bekjempe dem. Videre syntes det å være mulig å få økonomiske innrømmelser i Spania. Franco syntes å være villig til å forsyne Tyskland med viktige råvarer mot militær støtte. Og i Spania kunne Tyskland få testet våpensystem og gitt soldater krigserfaring.

Ved å gå inn i Spania sammen med Mussolini dro Hitler Mussolinis oppmerksomhet bort fra andre områder som Hitler var mer interessert i. Det gjelder blant annet Østerrike. Samme år som Mussolini ble trukket inn i Spania undertegnet Tyskland en avtale med Østerrike. Mot at Tyskland ga løfte om ikke å blande seg inn i Østerrike, lovet Østerrike alltid å huske at Østerrike var en tysk stat, og å ha dette som et utgangspunkt for sin politikk. Tyske sosiale og kulturelle organisasjoner fikk muntlig løfte om at de fritt kunne operere i Østerrike. Tyskland erstattet Italia som det landet som hadde størst innflytelse i Østerrike. Dette måtte Mussolini være innforstått med. Mussolini hadde også oppfordret Østerrike om å oppnå et bedre forhold til Tyskland. Da aksen Roma-Berlin var opprettet lovpriste Mussolini det nære forholdet mellom Tyskland og Østerrike, og sa at det hadde fjernet en skygge mellom Tyskland og Italia.

Mens Italia hadde sin oppmerksomhet i Spania arbeidet Tyskland for å styrke sin stilling i sørøst Europa. Hitler begrenset det tyske engasjementet i Spania. Den tyske ambassadøren hos Franco ønsket at Tyskland skulle sende infanteridivisjoner til Spania, men det ville ikke Hitler gjøre. Men Hitler sa at han hadde større nytte av en langvarig krig i Spania enn av en kortvarig. Den tyske støtten var avgjørende for at de spanske fascistene kunne greie å holde krigen gående den første tiden etter at de gjorde opprør. Den tyske støtten til Franco bestod av elleve flyskvadroner og en tankbataljon og tretti antitankkompani og noen transport fly og skip, og mange teknikere og rådgivere, tilsammen 16.000 mann, hvorav mange altså var ikke stridende. Det ble beregnet at Tyskland brukte omkring 500 millioner riksmark på deltakelsen i krigen i Spania.

Samme måned som Mussolini proklamerte opprettelsen av aksen Roma-Berlin fikk Tyskland en ny forbindelse. Et år tidligere hadde Ribbentrop fått ideen om å opprette spesiell kontakt med Japan, og hadde begynt samtaler med den japanske ambassaden i Berlin. Formålet var en politisk allianse som var rettet mot Sovjet. Samtalene ble oppmuntret av Hitler, men holdt hemmelige og ukjente for utenriksdepartementet, som tradisjonelt var pro-chinesisk. I november 1936 førte samtalene til en avtale, anti-kominternpakten. Denne hadde i utgangspunktet først og fremst propagandaverdi for Tyskland, siden den var et tegn på internasjonal anerkjennelse. I november 1937 sluttet Italia seg til pakten, og den fikk da en militær karakter.

Offensiven: Østerrike og Tsjekkoslovakia, 1938-1939.

Siden omkring 1924 hadde embetsmennene i det tyske utenriksdepartementet og forsvarsdepartementet vært enige om målene for den tyske utenrikspolitikken. Gjennom årene da Stresemann var utenriksminister gikk de inn for en slutt på demilitariseringa av Rhinland, de gikk inn for Anschluss med Østerrike, eliminering av den polske korridor (Polens kystlinje), tilbakevinning av den delen av Øvre Schlesien som var overgitt til Polen og oppnåelse av militær paritet med de andre stormaktene. Under Brüning var det uenighet om hvordan Tyskland skulle gå fram for å oppnå disse målsetningene. Da Hitler-Papen regjeringa ble dannet i januar 1933 fortsatte Konstantin von Neurath og Berhard von Bülow i utenriksdepartementet og Ludwig Beck i hærens generalstab, og overlevde altså regjeringsskiftet. Disse var konservative, og trodde på en politikk som la vekt på et godt forhold mellom stormaktene, der Tyskland ville ha en naturlig plass. De ville at Tyskland skulle vinne tilbake den autoriteten som Tyskland hadde hatt før 1914. De var ikke eventyrere, og drømte ikke om å erobre verdensherredømme. De ville også hindre at politikerne kastet Tyskland ut i militære eventyr.

Til slutten av 1937 førte Hitler en utenrikspolitikk som de aksepterte. Tilbaketrekning fra nedrustningskonferansen og militarisering av Rhinland kunne være steg på veien mot mål som de delte. Hitler så ut til å lytte til deres råd, for eksempel om ikke å bli for sterkt involvert i Spania.

Hitler hadde tillatt det gamle diplomatiske establishment å sitte for å skjule den aggressive politikken som han ønsket å føre når han mente at tida var inne. Han hadde ingen intensjon om å følge de gamles råd, som han bare hadde forakt for. Hitler sa at rådene deres alltid gikk ut på at man ikke skulle foreta seg noe som helst. De hadde ingen som helst forståelse for eller sympati for den politikken som Hitler ønsket å føre, mente Hitler, med stor rett.

Den 5. november 1937 kalte Hitler Göring, Neurath og de militære lederne Blomberg, Fritsch og Raeder sammen for å fortelle dem hva som var hans neste mål i utenrikspolitikken. Han fortalte at Tysklands utenrikspolitikk måtte sikte mot å skaffe Tyskland livsrom - Lebensraum - ved å trenge mot øst. For å vinne dette livsrommet var det nødvendig med bruk av væpnet makt, og dette var risikofylt. Tyskland måtte regne med muligheten for at motstanderne Frankrike og England ville gripe inn. Tyskland burde handle for å vinne økt livsrom før 1943-5, for da ville det militære utstyret som ble anskaffet nå gjennom opprustning begynne å bli nedslitt. Dessuten ville de økonomiske problemene begynne å bli for store, siden den opprustinga som foregikk ikke var tilpasset den tyske økonomien. Tyskland måtte derfor se etter muligheten for snarest mulig å ekspandere østover. De første stadiet ville være å innlemme Østerrike og Tsjekkoslovakia i Tyskland. Dersom Frankrike ble utenrikspolitisk paralysert, gjennom indre konflikter eller krig med en annen stat, ville tida være inne. Tyskland måtte være klar til å slå til mot Tsjekkoslovakia lynsnart og på kort varsel.

Tilhørerne synes å ha blitt rystet over det som Hitler sa. Selv den lystige Göring uttrykte reservasjoner. Fritsch var svært bekymret, for sjefen for generalstaben, Ludwig Beck, hadde noe tidligere sendt ham en rapport om at råvaresituasjonen var svært bekymringsfull, og matvarelagrene var små, og Tyskland var svært avhengig av forsyninger fra andre land. Stemninga i folket var heller ikke til fordel for krig, i det hele tatt var ikke Tyskland klar til krig. Derfor sa han at Tyskland måtte unngå alle situasjoner som kunne føre til krig med Frankrike og England. Blomberg støtte Fritsch i dette, og sa at Tyskland hadde ikke brukbare forsvarsverk og festninger i vest. Og militære operasjoner mot Tsjekkoslovakia ville være svært vanskelige, for Tsjekkoslovakia hadde bygd svært sterke forsvarslinjer.

Møtet endte med at man ikke følte noe hastverk. Hitler sa at de militære operasjonene ikke var umiddelbart forestående. Men man var ikke kommet langt inn i 1938 før Hitler forandret oppfatning, og bestemte seg for å gå til aksjon mot Østerrike og Tsjekkoslovakia. Som en første forberedelse fjernet han alle som betvilte visdommen i denne framgangsmåten fra utenrikstjenesten og den militære staben.

SS arresterte generaloberst von Fritsch, og også Blomberg ble fjernet. De fikk etter hvert lov til å bli pensjonister. Fritsch ble erstattet av general Walter von Brauchitsch. Blombergs stilling som krigsminister ble avskaffet. Hitler sa at heretter ville han selv ha direkte kontroll over de væpnede styrker gjennom Wehrmachts overkommando, som ble ledet av general Wilhelm Keitel, som beundret Hitler. Seksten høgtstående generaler ble pensjonert og 44 ble overført for å fjerne elementer som kanskje var upålitelige fra hærens ledelse.

En liknende omorganisering fant sted i utenriksdepartementet. Neurath ble fjernet som utenriksminister og erstattet med Joachim von Ribbentrop. Han var en kunnskapsløs mann uten selvstendige oppfatninger, som alltid uttrykte de samme oppfatningene som han hadde hørt Hitler gi uttrykk for.

Hitler hadde kommet fram til at frykten for Frankrike og England skulle gripe inn mot tysk ekspansjon i øst var grunnløs. Det var en serie hendelser vinteren 1937-8 som overbeviste ham om dette. Neville Chamberlain var blitt ny engelsk statsminister etter Stanley Baldwin. Chamberlain la vekt på å være "realist". Hitler fant ut at dette var en talemåte Chamberlain brukte for å skille seg fra den anti-tyske holdninga til Eden og den engelske utenrikstjenesten. I november 1937 besøkte Chamberlains nære venn lord Halifax der Führer, og innrømmet at visse forandringer i Østerrike, Tsjekkoslovakia og Danzig "trolig ikke kunne bli unngått i det lange løp". England var bare interessert i at slike forandringer kom til å foregå på en fredelig måte, sa lord Halifax. Og ikke lenge etter kom det store utskiftninger i det engelske utenriksdepartementet, der Eden ble erstattet av lord Halifax. Fra Frankrike fikk Hitler nyheter som virket like oppmuntrende. Den franske utenriksministeren hadde et så dårlig forhold til sin sovjetiske allierte at han ikke ville snakke med representanter for Sovjet, og han hadde uttrykt at han ikke hadde noen innvendinger mot at statusen til Østerrike ble forandret.

Det synes derfor som om Hitler ikke hadde ventet motstand fra vestlige land da han gikk mot Østerrike. I februar 1936 anklaget Hitler Østerrike for å bryte avtalen fra 1936, og tvang Østerrike til å tillate nazipartiet, og tvang regjeringa til å ta inn svært tyskvennlige personer som medlemmer. I mars prøvde Østerrike å demonstrere uavhengighet gjennom ei folkeavstemning. Dette vakte Hitlers raseri, og han sendte hæren inn i Østerrike.

Etter at Hitler hadde innlemmet Østerrike i Tyskland gikk han rett på Tsjekkoslovakia. Hitler la sine planer med stor selvtillit. Han følte seg sikker på at ingen ville gripe inn mot ham.

Hitler gikk fram med både stor dyktighet og med stor brutalitet. Han anklaget Tsjekkoslovakia for å behandle den tyske minoriteten som bodde i de vestlige grenseområdene, i Sudetenland, dårlig. De kravene som ble stilt for å forbedre denne tyske minoritetens situasjon ble etter hvert så ekstreme at det var umulig for de tsjekkiske myndighetene å gå med på kravene. Goebbels propaganda karakteriserte situasjonen som utålelig urettferdig og som "brutal behandling av mødre og barn av tysk blod". Hitler arrangerte hendelser og klager som hele tiden økte spenningen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia. De maktene som hadde forpliktet seg til å stå sammen med Tsjekkoslovakia, Frankrike og Sovjet, sviktet sin allierte; Sovjet fordi i følge avtalene skulle Sovjet først aksjonere når Frankrike i følge avtalen mellom Frankrike og Tsjekkoslovakia begynte å handle. Og Frankrike ønsket støtte fra England før Frankrike gikk til aksjon. Men Chamberlains regjering nektet å støtte Frankrike i en aksjon mot Tyskland.

Tsjekkoslovakia var upopulær i England. Lord Halifax hevdet at det dårlige forholdet mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia skyldtes at Tsjekkoslovakia var urimelig og vanskelig å gjøre med siden Tsjekkoslovakia nektet den tyske minoriteten brukbare forhold. Dette synet mente Chamberlain var rimelig. Da Tyskland sendte tropper til grensen mot Tsjekkoslovakia mobiliserte Tsjekkoslovakia reserver, og bad England og Frankrike om å advare Tyskland. Tyskerne hevdet at de var uskyldige, og at Tsjekkoslovakia satte freden på spill. I England valgte man å tro på tyskerne, og mente at Tsjekkoslovakia fortjente en omgang for dette, og burde gi minoriteten alt den krevde.

Men da de tsjekkiske myndighetene gjorde dette, fikk de ingen kreditt for det. Den 12. september ga Hitler opp å late som om han var interessert i rettferdighet for sudettyskerne, og viste at det han var interessert i var erobring. I at hatsk angrep på regjeringa i Tsjekkoslovakia sa Hitler at han ville ta til seg sudettyskerne. Hitler hadde brukt en sudettysk leder ved navn Heinlein som talerør, og dagen etter krevde Heinlein at Sudetenland ble skilt ut fra Tsjekkoslovakia. Vestmaktene fant ikke dette kravet urimelig. Den 15. september fløy Chamberlain til Berchtesgaden og lovte Hitler at han ville prøve å overtale Frankrike og Tsjekkoslovakia til å gi Sudetenland til Tyskland.

Det virker som om Hitler ønsket å tvinge å mye som mulig ut av denne saken. I mai framstilte vestlig presse situasjonen som om Hitler var blitt tvunget til å trekke seg tilbake, og dette gjorde Hitler rasende. I et møte 28. mai sa Hitler at han ville viske Benes' land av kartet. Rett etter Chamberlains besøk til Berchtesgaden ba Hitler myndighetene i Polen og Ungarn om å komme med territoriale krav mot Tsjekkoslovakia, og sendte agenter til Slovakia for å skape uro og reise krav om uavhengighet der. Og han ga beskjed om at det måtte opprettes et sudettysk frikorps som skulle angripe Eger og Asch. Da Chamberlain kom til Godesberg 22. september, etter å ha vært i Frankrike og Tsjekkoslovakia for å overtale dem til å overgi Sudetenland til Tyskland, for å fortelle at Tyskland kunne få de omstridte landområdene, svarte Hitler at dette etter de siste dagenes utvikling ikke lenger var aktuelt.

Hitler krevde nå at det meste av Sudetenland skulle være okkupert av tyske tropper 1. oktober, og at alle krav fra Tsjekkoslovakias naboer og minoriteter måtte avgjøres ved folkeavstemming i de berørte områdene.

Hitler håpet trolig at Tsjekkoslovakia ville avslå de tyske kravene, og bli overgitt av de vestlige landene, og da ville han sende hæren inn i det isolerte landet. Men Hitler ble skuffet, for Frankrike motsatte seg dette, og krevde at man holdt seg til de betingelsene som Chamberlain hadde hatt med seg til Godesberg den 22. september. Tross engelsk press sa Daladier at han ikke ville finne seg i at et folk ble kvalt, og England gikk nølende med på støtte dersom det skulle bli krig. Hitler ble overrasket. I et stormfullt møte med sir Horace Wilson, som Chamberlain sendte til Hitler for å fortelle Hitler om den fransk-britiske beslutningen, skrek Hitler: På den første oktober skal jeg ha Tsjekkoslovakia der jeg ønsker! Om Frankrike og England vil angripe, så la dem gjøre det! Det var helt likegyldig for ham, han var forberedt på alt!

Tyskland var ikke rede for krig på dette tidspunktet. Og det var ingen stemning verken i offiserskorpset eller i befolkninga til fordel for krig. Hitler kan ha forstått dette, for 27. september sendte han et overraskende forsonende brev til den engelske statsministeren, og stemninga i London og Paris ble så lettet at motstanden mot betingelsene fra Godesberg forsvant, selv om Tsjekkoslovakia fortsatte motsatte seg dem. Chamberlain foreslo en konferanse mellom Tyskland, Italia, England og Frankrike for å løse problemet, og det gikk Hitler med på. Hitler, Mussolini, Daladier og Chamberlain møttes i München, og der fikk Hitler alt som han hadde krevd i Godesberg. Tsjekkoslovakia mistet en tredjedel av befolkninga, de viktigste industriområdene og befestningene og muligheten til å forsvare seg.

Da resultatene fra møtet i München ble gjort kjent ble de oppsummert slik av lederen for Labour, Clement Attlee:

Begivenhetene de siste dagen utgjør et av de største diplomatiske nederlagene som dette landet og Frankrike noen gang har utstått. Det kan ikke være noen tvil om at dette er en enorm seier for Herr Hitler. Uten å avfyre et skudd, ved bare å vise fram militær makt, har han oppnådd en dominerende posisjon i Europa som Tyskland mislyktes å vinne etter fire år med krig. Han har ødelagt demokratiets siste festning i Øst-Europa som stod i veien for hans ambisjoner. Han har åpnet veien til maten, olja og ressursene som han trenger for å konsolidere sin militære makt, og han har lyktes i å bekjempe og uskadeliggjøre de kreftene som kunne ha stått mot voldens herredømme.

I München innbilte Chamberlain og Daladier seg at de hadde reddet Tsjekkoslovakia, og ikke ødelagt landet. De trodde at det amputerte landet ville leve videre beskyttet av internasjonale garantier. Men dette ble det ingenting av, og tyskerne avslo å diskutere dette videre. Tyskerne tolket den enigheten som var oppnådd i München slik at i bytte mot fred hadde vestmaktene gått med på å holde seg borte fra forholdene i Øst-Europa. Det betydde at Tsjekkoslovakias framtid var overlatt til Tyskland. Hitler gjorde selv dette klart for Chvalkovsky, den tsjekkiske utenriksministeren, i januar.

Hitler oppmuntret til uroligheter og regionale stridigheter i det som igjen av Tsjekkoslovakia. Da disse stridighetene viste seg kalte han situasjonen for en fare for Tyskland. Allerede 21. oktober hadde han gitt Wehrmacht ordre om å være klar til å rykke inn i Tsjekkoslovakia. Hitler fortsatte å nøre opp under uro og strid i Tsjekkoslovakia, og han undergravde de lovlige myndighetene så effektivt at landet ble helt demoralisert. Den 17. desember ga Hitler ordre om hvilken type enheter Wehrmacht skulle sende inn i Tsjekkoslovakia. Hitler sa at han ventet ikke at det ville være nevneverdig motstand mot de tyske styrkene. Den 15. mars 1939 sendte Hitler beskjed til den tsjekkiske presidenten, Emil Hácha, om å komme til Berlin. Og med Keitel og Göring til stede mobbet Hitler den tsjekkiske presidenten og utenriksministeren til å overgi Tsjekkoslovakia til Hitler. Og neste dag marsjerte tyske tropper inn i Tsjekkoslovakia.

Nazi-Sovjet pakten og Krigens komme

Et resultat av Münchenforliket var at Hitler blant de fleste tyskere ble sett på som ufeilbarlig og uovervinnelig. Muligheten for at det i den militære ledelsen skulle komme et kupp mot Hitler var borte. Hitler kom også til å betrakte seg selv som ufeilbarlig og uovervinnelig. Han ble mer utålmodig etter å få utrettet det som han mente var hans oppgave. I søken etter nye triumfer ble de vanskelighetene og restriksjonene som måtte finnes undervurdert. Hitler brydde seg ikke mye om økonomiske restriksjoner, nye erobringer ville bringe nye ressurser, samtidig som nye erobringer i øst ville både gi livsrom og muligheter til å utrydde bolsjeviker og jøder.

Allerede før den endelige likvideringen av Tsjekkoslovakia hadde Hitler begynt å tenke på å erobre Danzig og Memel. Regjeringa i Litauen fikk 19. mars beskjed om å la Tyskland overta Memel, og fire dager senere lot den dette skje. Danzig inngikk i et forslag som Ribbentrop overleverte til den polske ambassadøren Lipski 21. mars. Det var ikke første gang at tyskerne tok opp Danzig med Polen. Men nå gikk tyskerne fram med større energi, og Ribbentrop fortalte Lipski at Polens framtid var avhengig av Polens forhold til Tyskland. Ribbentrop forlangte at Danzig ble overgitt til Tyskland, og at det ble bygd en vei til Øst-Preussen på landområder som Polen fraskrev seg myndighet over. Dersom Polen sluttet seg til Antikomintern pakten ville Tyskland garantere Polens grenser mot vest og kanskje også kompensere Polen med landområder i Ukraina.

Polen kunne ikke gi etter for de tyske kravene, for det ville bare føre til nye krav. Polen måtte si nei, og for å kunne si det kraftfullt nok trengte Polen allierte. Derfor aksepterte Polen raskt et tilbud fra England om en engelsk-fransk garanti mot aggresjon, som den engelske statsministeren kom med i en tale i Underhuset 31. mars.

Dette gjorde Hitler rasende. Den 3. april ga Hitler ordre om at Wehrmacht, som hadde planlagt okkupasjon av Danzig, om å planlegge krig mot Polen. Den 28. april holdt Hitler en tale der han angrep "provokatører og fiender" og opphevet både den tysk-engelske flåteavtalen fra 1935 og den tysk-polske pakten fra januar 1934.

Tyskland forberedte nå krig mot Polen. Den 14. juni ga kommandøren over armegruppe III, general Blaskowitz, ordre om at staben hans måtte ha planer for overfall på Polen klare innen 20. august. Og en mengde politisk-militære manøvrer ble satt i gang. Hitler søkte i samarbeid med Italia å svekke viljen til Vestmaktene. I april angrep Italia Albania. I mai inngikk Tyskland og Italia "Stålpakten", en militærallianse. Og Mussolini gikk i gang med forsøk på å tvinge Frankrike til å overlevere makta over Tunis, Savoy og Djibuti til Italia. Og Hitler brukte tid for å finne ut hvordan Sovjet ville stille seg til et tysk angrep på Polen.

Hitler trodde ikke at England og Frankrike ville stå ved sine løfter om å hjelpe Polen. Men han fryktet at dersom Sovjet prøvde å hindre tysk okkupasjon av Polen kunne England og Frankrike rykke inn i Tyskland fra vest. Hitler var nølende til å prøve å få til en avtale med Sovjet, siden han alltid hadde framstilt bolsjevikene som Tysklands hovedfiende, selv om regjeringa i Sovjet helt fra mars hadde syntes interessert i å drøfte en avtale. Partnerskap med Sovjet syntes å bryte med alt det som Hitler hadde stått for, fortalte han Mussolini i 1941. Det som fikk Hitler til å gripe etter kontakt med Sovjet var at England og Frankrike prøvde å begynne forhandlinger med Sovjet. Den 11. august 1939 sa Hitler til Burckhardt, høykommisær for Danzig, at alt han gjorde var rettet mot Sovjet. Og dersom Vestmaktene var for dumme til å forstå det ville han bli tvunget til å komme til en forståelse med russerne for å knuse Vestmaktene, og etter dette snu seg mot Sovjet med sine samlede styrker. Tre dager senere foreslo Ribbentrop for Sovjet at han skulle komme til Moskva for å legge Hitlers syn fram for Stalin for å legge grunnlaget for en endelig avtale om de tysk-sovjetiske forholdene. Sovjet var allerede i gang med drøftelser med England og Frankrike, som hadde sendt en delegasjon som hadde kommet til Moskva den ellevte. Men Sovjet gikk med på drøftelser også med Tyskland. Det tok ei veke å få detaljene på plass, men 21. august offentliggjorde tysk radio at Tyskland og Sovjet hadde kommet fram til en avtale.

Inngåelsen av den tysk-sovjetiske pakten, Molotov-Ribbentrop avtalen, var et sjokk for Vestmaktene. Etter den pakten skulle Polen bli delt mellom Sovjet og Tyskland. Hitlers forberedelse av angrepet på Polen hadde framgang. Hitler ønsket ikke å nå sine mål gjennom fredelige innrømmelser eller forhandlinger. For å unngå dette holdt Hitler de tyske ambassadørene borte fra både Polen og England. Den 22. august sa Hitler til generalene sine at nå hadde han Polen der han ønsket. Det eneste han var redd for var at et eller annet svin ville komme med forslag om en forhandlingsløsning.

Italienerne var forvirret og engstelige over den tyske politikken. Den italienske utenriksministeren August Ciano besøkte Ribbentrop i Salzburg, og spurte hva Tyskland ønsket seg. Og Ribbentrop svarte at det Tyskland ønsket var krig. Det var irrasjonelt å insistere på å angripe ei åpen dør. Men Ribbentrop fortalte bare hva Hitler ønsket. De triumfene som Hitler ønsket seg på dette punktet i sin karriere skulle vise hans uovervinnelige og knusende makt, og innebære total ydmykelse, og gjerne tilintetgjørelse, av ofrene. Den 1. september 1939 angrep Tyskland Polen, og den engelske og den franske regjering svarte med å erklære krig mot Tyskland. Sovjet gikk inn i Polen fra øst, og okkuperte den østlige delen av Polen.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Forside


Kilder for dette kapitlet er: