Notater om keiserens makt.

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.

Dette kapitlet omhandler keiserens makt i Bøhmen og Ungarn.

Østerrike bestod i den perioden som vi behandler her av flere kongedømmer. I de forskjellige kongedømmene hadde det jordeiende aristokratiet gjennom stenderforsamlingene ei dominerende stilling. Habsburgerne ville gjerne utøve absolutt makt, men måtte nøye seg med å styre gjennom det provinsielle aristokratiet. De store jordeierne kontrollerte ikke bare matproduksjonen, men også det meste av den økonomiske aktiviteten, og hadde autoritet over de personene som hørte inn under godsene.

I Bøhmen var bondens verden det godset som han hørte inn under. Ved hjelp av patronasjerettigheter hadde godsherren greid å gjøre prestene til sine underordnede. Godsherren representerte øvrigheta både gjennom sin domsmyndighet og gjennom at han krevde inn tiende og kommanderte over bonden gjennom bondens arbeidsplikt. Godsherren var også en entreprenør, som ikke betalte skatter. Han kunne eie fabrikker og investere i statsgjeld.

Godsherrene eide to tredjedeler av all eiendom i Bøhmen. Med unntak for Ungarn, der storbøndene var mektige, kontrollerte de aristokratiske godsherrene stenderforsamlingene i alle deler av de østerrikske landene. Disse forsamlingene avgjorde hvor store skatter som skulle betales inn til sentralmyndighetene. Aristokratiet kontrollerte også lokaladministrasjonen, og hadde den virkelige politiske makta i det meste av de østerrikske landene.

Dette var den situasjonen som sentralmyndighetene stod overfor. Et skritt for å oppnå større kontroll var å prøve å ensrette landene med hensyn til religion. I deler av riket hadde mektige grupper blitt protestanter. De var dermed i et motsetningsforhold til den katolske keiseren, og dette motsetningsforholdet gjorde det lettere for disse gruppene å stå sammen mot keiseren. Den "fornyede konstitusjonen" som Ferdinand II garanterte Bøhmen i 1627 var en modell som Leopold I (1658-1705) ville prøve å innføre i Ungarn. Da Leopold, 17 år gammel, i 1658 overtok etter sin far Ferdinand III som keiser, overtok han den katolske motreformasjonens politikk som hadde økt keiserens myndighet i andre deler av riket.

Både av samvittighetsgrunner og av politiske grunner ville den nye keiser Leopold I gjøre alle sine undersåtter til katolikker. Han følte seg personlig ansvarlig for sine undersåtters frelse, og mente at han selv kunne gå fortapt dersom undersåttene fikk lov til å drive med luthersk kjetteri. Han mente også at det var hans plikt som keiser å forsvare den romersk katolske religionen.

Den politiske grunnen til å søke å gjøre riket enhetlig med hensyn til religion lå i at riket rommet så mange forskjellige språk, stater og religionsformer. Ved å gi riket en eneste religionsform kunne denne religionen virke samlende for riket. Det ble et grunnleggende prinsipp for hoffet i Wien at den romerske katolske religion skulle være et av de enhetsskapende og samlende elementene i riket, et element som også støttet opp om sentralmyndighetene i det habsburgske monarkiet.

I 1670 hadde Nedre Østerrike igjen blitt romersk katolsk, selv om enda noen adelsfamilier holdt seg til den Augsburgske konfesjonen. I 1675 var det i følge rapporter fra prestene bare 354 protestanter igjen i Nedre Østerrike, og den siste av disse forlot riket i 1697. I 1670 ble også 1400 jøder fordrevet fra Wien. År 1700 hadde habsburgerne greid å fjerne protestantene fra både selve Østerrike og fra Bøhmen og Moravia, mente de.

Men dette synspunktet var for optimistisk, siden overvåkinga av befolkninga ikke var grundig nok. Selv om jesuittene hadde hand om den høgere utdannelsen, manglet de oversikt over de enkelte skoledistriktene. Derfor måtte monarkiet be stenderne om hjelp.

Den østerriksk-bøhmiske veien.

I Bøhmen var situasjonen enkel etter undertrykkelsen i 1620. De katolske stendene ble bedt om å delta i gjenopprettelse av den katolske læres stilling. Ved møtet til Bøhmens Landdag i 1651 foreslo keiseren at "alle må være av den katolske religion, ingen ikke-katolikker skal tåles noe sted".

Dette ble oppnådd ganske raskt, og omkring 100.000 protestanter flyktet fra Bøhmen. Også ved Landdagens møte i 1676 tok keiseren opp dette temaet, men nå møtte keiseren det motargumentet at å fjerne de få protestantene som enda fantes i Bøhmen ville skade økonomien.

Et annet punkt på keiserens program var at det måtte innsettes katolske prester i alle prestegjeld. Dette forslaget møtte sterkere motstand. For at et prestegjeld skulle kunne få og holde på en utdannet prest måtte det betale denne ei lønn som ga ham en levestandard på linje med en ridder. Det var ikke bare spørsmål om komfort, men også et spørsmål om prestens prestisje. For at prestegjeldene skulle få råd til å betale prestene høg nok lønn til å dra og å holde på utdannede prester måtte kirkegods og rettigheter som de verdslige herrene hadde slått under seg tilbakeføres til kirka.

De aristokratiske jordherrene var svært uvillige til å tilbakeføre gods til kirka for at kirkesognene igjen skulle kunne fungere med prester og kirker. I 1668 avga en komite nedsatt av den bøhmiske landdagen en rapport om gjenopprettelsen av avviklede prestegjeld. Av totalt 77 godsherrer som var spurt hadde 50 ikke svart, 21 svarte at saken var overtatt av erkebiskopen, og bare tre svarte at de tilsammen hadde gjenopprettet seks kirkesokn. Mange av de som ikke brydde seg om å gjenopprette kirkesoknene var svært rike adelsmenn.

Etter at kravet om at kirkesokn skulle gjenopprettes ikke hadde blitt innfridd bestemte keiseren at det skulle gjennomføres ei granskning om hvem som satt på kirkelig eiendom og rettigheter som var blitt underslått. En komite av geistlige som skulle gjennomføre undersøkelsen ble satt ned i 1651. Fra 1660 til 1700 ble dette kravet fra keiseren om at undersøkelsen skal foretas reist hvert år, uten at noe ble gjort.

I 1667 kom komiteen med en påminnelse om det måtte innsettes prester i de nedlagte prestegjeldene. De foreslo at der prestegjeldene ikke hadde inntekter som kunne brukes som lønn til prestene burde inntektene fra saltskatten kunne brukes til å lønne prestene, siden de som hadde underslått kirkas eiendommer ikke ville tilbakeføre disse eiendommene til kirka. Denne løsninga gikk stenderforsamlinga inn for, siden det var dens medlemmer som hadde underslått kirkegodset. Men saltskatten inngikk i kongens ordinære inntekter. Landdagen satte ned en komite for å studere problemet og avgi ei innstilling.

I 1681 avga denne komiteen sin innstilling. Den mente at et spesialfond som var opprettet av midler fra saltskatten for å opprette nye bispedømmer, kunne brukes for å gjenopprette nedlagt prestegjeld. Landdagen gikk inn for rapporten, og anbefalte den for kongen. Både kongen og pave Innocent XI gikk inn for denne løsninga. Landdagen nedsatte en ny kommisjon for å studere de enkelte prestegjeldene.

Men nå truet krig mot tyrkerne, og den krevde alle tilgjengelige midler, og dermed gikk alle fond som var opprettet av midler fra saltskatten med til krigen.

Vi ser her at kongen ikke hadde myndighet til å gå mot Bøhmens aristokrati i denne saken. Aristokratiet kunne uten vanskelighet blokkere saker som var viktige for kongen.

Bøhmens krone var fra 1627 arvelig gjennom mannlige ledd i habsburgfamilien. Den påtroppende kongen trengte altså ikke å forhandle om betingelser for å overta som ny konge, i motsetning til keiseren. Siste gang sånne forhandlinger om overtakelsesbetingelser for Bøhmens krone ble gjennomført var i 1617. Det var kongen som oppnevnte lederne for det statlige styret i Bøhmen, som Oberstburggraf, Oberstlandrichter, Landmarschall. Disse var medlemmer av regjeringa og av Statthaltereirat. Disse ble valgt blant adelens medlemmer, i likhet med dommerne i høgsteretten i Praha.

Kongen delte lovgivningsmyndighet med Landdagen. Kongen var den eneste som kunne foreslå nye lover. Landdagen var vanligvis avviklet en gang hvert år. Landdagen bevilget det meste av kongens inntekter, og avgjorde hvem som skulle betale skattene. Derfor var det nødvendig at den ble avholdt hvert år. Det var adelen som kontrollerte lokaladministrasjonen.

Ungarn.

Kongedømmet Ungarn var sammen med fyrstedømmet Transylvania bastioner for kalvinismen. Spesielt storbøndene i Ungarn var tilhengere av kalvinismen. De utgjorde en betydelig maktfaktor. De var representerte i Landdagen, og brukte denne for å gjøre sine krav kjente for kongen. Keiseren, som ungarsk konge, unnlot å sammenkalle Landdagen fra 1662 til 1681 for å svekke storbøndene. Kongen ønsket å svekke Ungarns selvstendighet, men han kunne ikke intervenere direkte, og måtte nøye seg med å støtte katolikkene. I begynnelsen av århundret hadde de først og fremst bestått av det katolske presteskapet, men i løpet av århundret ble de katolske elementene betydelig styrket.

Motreformasjonen var i ferd med å seire i Ungarn, men så kom krisen i 1664. Ungarerne kunne ikke akseptere den fredsavtalen som ble inngått mellom keiseren og tyrkerne. Ungarerne beskyldte keiseren for å la Ungarn bli et bytte for tyrkerne. Både de katolske magnatene, provinsregjeringa og erkebiskopen gikk sammen i en konspirasjon mot sentralmyndighetene i Wien. Hele Ungarn, både protestanter og katolikker, stod samlet sammen mot keisere. Dette førte til åpen motstand i 1670. Lederne for oppstanden søkte utenlandsk støtte. Men forgjeves. En av motstandslederne, Peter Zrinyi, kontaktet tyrkerne. Dette skapte en alvorlig krise. Keiserens tropper okkuperte Ungarn, og alle som var mistenkt for å være opprørsledere ble arrestert, dømt og henrettet i Wiener-Neustadt i 1671.

Gjennom konspirasjonen var pakten mellom kongen og Ungarn brutt, og kongen stod fritt til å tilta seg seg større fullmakter. Han var nå absolutt monark og ikke bundet av noen lov. Ved hoffet i Wien mente man at ungarerne måtte tvinges til å omvende seg til katolisismen. 733 protestantiske akademikere, geistlige og lærere ble fengslet eller sendt i eksil. Både lutheranerne og kalvinistene mistet et betydelig antall av sine leder. Den katolske kirka gjorde samtidig sitt beste for å underslå så mye av de protestantiske kirkesamfunnene sine eiendommer som mulig. Man regner med at den katolske kirka la under seg omkring 800 protestantiske kirker mellom 1670 og 1680.

Den militære okkupasjonen vakte raseri, spesielt siden de militære styrkene røvet og plyndret i sine straffeekspedisjoner. Fra 1672 begynte langsomt krigføring mot keiserens hærstyrker. De første som deltok i den var protestanter som hadde mistet arbeid eller eiendom. Dette vokste til omfattende motstand. Fra 1675 støtte Frankrike denne motstanden, og fra 1679 støttet også tyrkerne motstanden. Grev Thøkøly ledet opprøret.

Det ble klart i Wien at den politikken som hadde vært ført hadde vært feilslått, og at man måtte søke kompromiss. En Landdag ble sammenkalt i 1681 i Sopron for å forhandle om kompromiss. Der fikk de ungarske protestantene betydelige innrømmelser. Religionsfrihet ble innrømmet, og det kunne bygges ei protestantisk kirke i hvert grevskap, og magnater kunne holde egne kapell.

Derved var målet om å samle alle delene av riket gjennom religiøse midler oppgitt. Ungarn kom til å ha en spesiell stilling i monarkiet videre framover. Det beholdt den spesielle stillinga visekonge valgt av Landdagen.

I 1696 ble det gjort et forsøk på å få adelen til å betale skatt. Det lyktes ikke. To år senere ble et nytt forsøk gjort, også det mislyktes.

Utenrikspolitisk var keiser Leopold sin politikk ganske vellykket. I det minste ble forsvaret av Imperiet organisert slik at tyrkerne ble drevet langt bort fra de sentrale områdene, og Imperiet ble i betydelig grad i stand til å holde Frankrike i sjakk, og Imperiets institusjoner fungerte.

Maria Theresa og Ungarn.

Nå skal vi hoppe 60 år, til Maria Thersas tid som regent over de habsburgske arvelandene fra 1740 til 1780. Fra kompromisset i Sopron i 1681 til Maria Theresas tid hadde Ungarn blitt større siden Østerrike gjennom krigene mot tyrkerne hadde utvidet området sitt sterkt. Men det ungarske styresettet hadde ikke blitt forandret.

I Maria Theresas tid begynte de store reformene. Ungarn var det av de østerrikske landene som ble minst forandret. De strukturelle forandringene som begynte i 1740-årene hadde en politisk-sosial, en kulturelt-åndelig og et militært element. På det politisk-sosiale plan ble det provinsielle oligarkiet supplementert med og i betydelig grad reorientert som et sentraldirigert og standardisert statsbyråkrati. På det kulturelt-åndelige planet ble den katolske kirka og den religiøse følelse supplementert med og reorientert med en viss patriotisme og statlig identitet, basert på begrep om "det felles beste", (das allgemeine Beste) og liknende. Begrep som dette går stadig igjen i dokumenter som uttrykker den habsburgske absolutismen. Og til sist, hæren fikk en ny integrerende rolle i forsvaret av staten.

Det politisk-sosiale planet.

Vi skal se litt nærmere på dette, og begynner med det politisk-sosiale planet. I Østerrike måtte reformbevegelsen arbeide gjennom de tradisjonelle maktstrukturene, som i provinsene var bemannet av den lokale adelen. Slik var det også i Ungarn, der bare adelen fikk bemanne offentlige embeter. De viktigste myndighetsorganene i Ungarn var kanselliet, stattholderrådet og kammeret. Viktige saker ble først debattert i kanselliet i Wien, og beslutningene gikk deretter til stattholderrådet for utførelse. Den pliktoppfyllende kansleren i mer enn tjue år fra 1762 var grev Ferenc Eszterhazy, som hørte til den rikeste og mektigste familien i Ungarn. Arbeidsmengden økte sterkt fra 1740-årene til 1770-årene, og også staben økte sterkt ved disse kontorene. Stattholderrådet var underlagt visekongen, som var en av de ungarske magnatene.

Slike menn var i tillegg til å være aristokrater også favoritter og betrodde agenter til keiserinna. Ikke bare trakk Maria Theresa magnater inn i sin tjeneste, men folk som tjente henne dyktig kunne stige betydelig i rikdom og rang, og komme inn i magnatenes krets.

I 1767 kom Maria Theresa med bestemmelser om reguleringer av de forhold som bøndene hadde til jordeierne, om arbeidsplikt etc. Det nye statsrådet som var etablert i Wien i 1761 vendte oppmerksomheten mot Ungarn siden Ungarn var mest i utakt. Der var byrdene i samfunnet mest ulikt fordelt.

I 1764 hadde Østerrike nesten vært bankerott etter sjuårskrigen, og Maria Theresa hadde prøvd å få høgere bidrag til statskassen fra stenderforsamlingene. Disse kom da med sine klager mot monarkiet. Da forlangte Maria Theresa at bøndenes forhold skulle settes på dagsordenen. Samtidig kom en bondeoppstand i Ungarn. Dette tillot sentralmyndighetene å diktere løsninger og sette en nasjonal standard for plikter justert etter lokale forhold.

Reformarbeidet førte også til krise i forholdet mellom Maria Theresa og hennes fremste ungarske undersåtter. Hun suspenderte visekongeembetet. Mange av de fremste undersåttene til Maria Theresa hadde bønder som var i opprør. Var Maria Theresas fremste ungarske tillitsmenn de værste undertrykkerne? Maria Theresa kunne tro det: "Det er bare grusomheten til disse herrene som har drevet disse elendige menneskene til slike ekstreme handlinger. Ville du tro at den avgåtte visekongen, fyrst batani, esterhazi er de værste undertrykkerne: det får en til å skjelve." Utbyttinga var blitt verre siden større del av produksjonen på godsene ble solgt på fjerne markeder, og den økte transporten førte til økt pliktarbeid. Det ble gjennomført enkelte bestemmelser som bedret forholdene til bøndene. Disse tiltakene kom man fram til på konstitusjonelt korrekte måter uten at det ble fullstendig brudd mellom Maria Theresa og de ungarske magnatene.

Det kulturelt-åndelige planet.

I 1770-årene kom det mange nye bestemmelser, spesielt om religion og utdanning. Utfordringa fra det mer moderne Preussen gjorde det klart at den gamle katolske ortodoksien ikke var tilstrekkelig grunnlag for utdanning og statsstyre. Ungarn hadde den største protestantiske befolkninga i riket, og selv om Maria Theresa fikk et mer avslappet forhold til den katolske ortodoksien, ble fortsatt protestanter undertrykket der det var mulig. Maria Theresa så seg fortsatt som keiserinne av Guds nåde, og så som en vesentlig del av sin oppgave å være forsvarer av den katolske tro.

De protestantiske elitene, som fantes i Ungarn, hadde ikke mulighet til å delta i samfunnets styre på toppnivå, uansett hvor lojale de var. Derimot var de katolske elitene involvert i statens styre. Men under Maria Theresa og Kaunitz begynte staten å redusere kirkas makt og rikdom, ved å beslaglegge klostergods og tilta seg myndighet i kirkelige saker. Hun gjenoppvekket tittelen "apostolisk hersker" og tok den i bruk, og fikk utgitt bøker som framstilte den verdslige herskers førerstilling i forhold til kirka. Disse bøkene førte til intens debatt, som også kom opp i Landdagen og opptok den fullstendig i lang tid. Bøkene ble trukket tilbake, men innholdet ble ikke beklaget eller søkt erklært ugyldig av Maria Theresa.

I 1777 kom Maria Theresas utdanningsforskrift for Ungarn, Ratio Educationis. Det fulgte etter pavens beslutning om å oppløse jesuitterordenen. Det var et langt og detaljert program for katolsk utdanning, med vekt på at folk skulle bli gode samfunnsborgere. Dette var den første av flere forordninger om utdanning.

Overklassen i Ungarn snakket gjerne fire språk: ungarsk, tysk, latin og fransk. Hvilket språk skulle velges i forskjellige forbindelser? Myndighetene i Wien ville ikke bare bygge et statsapparat, men også bygge felles statsborgerskap og nasjonalfølelse. Den viktigst intellektuelle formulering av dette forsøket ble gjort av Joseph von Sonnenfels med sin bok om kjærlighet til fedrelandet (Vaterland), som ser til en "nasjon av patrioter", som utvikler statsborgerskap med økonomisk vekst og utvikling av lov. Hva var fedrelandet? Trolig hele det habsburgske riket. Statsrådet fordømte den ungarske konstitusjonen som et uttrykk for splittende nasjonalisme.

For Maria Theresa var situasjonen en annen. Ungarn ga henne hennes viktigste tittel, siden det var mannen hennes som bar keisertittelen. Og det var Ungarn som ga henne krav på store deler av Balkan og på Galicia i Polen og på Dalmatia. Maria Theresa utviklet det ungarske statsapparatet. Hun inkorporerte deler av den militære fronten mot det tyrkiske riket og Temesvar Banatet i Ungarn og la dette under ungarsk kontroll. Disse områdene hadde tidligere blitt styrt direkte fra Wien. Hun garanterte Ungarn ei havn i Fiume (1776), og hun avskaffet stattholderiet over Kroatia (1779). Hun utvidet virkefeltet for det ungarske kammeret, som tok seg av finansene, og som også fikk styre finansene for disse nye områdene.

Militærvesenet.

Den nye stående østerrikske hæren ble det tredje statsbyggende element på 1700-tallet. Den kom fra alle deler av riket, også fra Ungarn. En lov fra 1715 foreskrev rekruttering av ungarske tropper til den stående hæren. I krigene i 1740-årene deltok store styrker fra Ungarn. De kjempet tappert og dyktig, og oppnådde et godt rykte. De ungarske hussarene ble kjent over store deler av Europa. Også mange generaler kom fra Ungarn, som Karoly Batthyany og Fernc Nadasdy som utmerket seg i forsvaret av de østerrikske Nederlandene og erobringa av Bayern. Hæren var et system der ungarere kunne gjøre karriere på riksnivå. Hadik ble for eksempel leder for Imperiets Krigsråd.

Ungarske tropper tjente i alle østerrikske områder. Og dermed kom de til å oppleve verden fra rikets synsvinkel. Det videre og mer internasjonale miljøet som var tilgjengelige for offiserer fikk dem til å utvikle sitt syn på Ungarn, og for mange betydde dette en ny nasjonalfølelse, som førte til at offiserer for eksempel arbeidet for å styrke det ungarske morsmålet. Det ble utviklet en form for opplyst ungarsk patriotisme i det ungarske offiserskorpset.

Maria Theresa greide å utvikle et godt forhold til den ungarske overklassen. Den var svært fornøyd med at det rike slettelandet til Banatet og havnebyen Fiume ble innlemmet i Ungarn. Selv erklærte Maria Theresa i forbindelsen med innlemmelsen av Banatet: "Jeg er en god ungarer. Mitt hjerte er fullt av takknemlighet mot denne nasjonen." Hennes sønn keiser Josef II greide ikke å opprettholde dette gode forholdet. Mange av hans reformer ble presentert på en for udiplomatisk måte, og han kom ikke godt overens med den ungarske overklassen, selv om Josefs arbeid for religiøs toleranse ble godt mottatt. Josef ville integrere Ungarn tettere i riket, og hans arbeid for å gjøre det tyske språket til offisielt språk kom i konflikt med den ungarske nasjonalfølelsen. Ungarerne utviklet en nasjonalisme med vekt på det ungarske språket, og dette åpnet en vei for den jevne ungarer til å bli tettere integrert i Ungarn.