Utenrikspolitiske spørsmål

Første del

1871-1905

Til oversikten over alle tekstene


Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning: Om krigerskhet og militarisme
  2. Bismarcks system
  3. Den fransk-russiske alliansen
  4. Løsrivelsen av Italia
  5. Englands avstandtagen fra Tyskland
  6. Dannelsen av Trippelententen
  7. Den første Marokkokrisen


Innledning

Om krigerskhet og militarisme

I denne teksten bygger jeg på Edward E. McCullough, som er professor emeritus ved Concordia universitet i Canada, og på Niall Ferguson som er en de mest kjente unge historikerne i dag. Ferguson har vært professor i historie ved Oxford, og er nå professor ved New York universitetet. Fergusons bok kom ut i 1998 og McCulloughs bok kom ut i 1999.

Jeg vil skriver flere tekster om den utenrikspolitiske situasjonen som førte fram til Første Verdenskrig der jeg bygger på disse historikerne siden de gir ei beretning som er ulik den tradisjonelle. Jeg har allerede i det oversiktskapitlet over tysk historie der jeg refererte Gordon Craigs bok om tysk historie for perioden 1866-1945 presentert ei tradisjonell beretning om tysk utenrikspolitikk fram til Første Verdenskrig, men siden de tradisjonelle beretningene er svært så selektive i utvalget av fakta vil jeg presentere beretninger som kan være mer holdbare.

Den utenrikspolitiske scenen var i årene 1871-1914 dominert av britisk, fransk og russisk imperialismen. Disse tre landene angrep kontinuerlig andre folkeslag og lå i kontinuerlig krig for å underkue andre folk. Edward McCullough skriver for eksempel (side 253) at den britiske hæren konstant var engasjert i imperialistiske kriger, vanligvis i to eller tre samtidig. Alene i 1890-årene gjennomførte den 35 - trettifem - kriger, ekspedisjoner og kampanjer, i tillegg til at den undertrykte mange opprør. I løpet av dette tiåret la det britiske imperiet under seg nesten to millioner square miles i Afrika, mens Tyskland la under seg to øyer i Stillehavet på tilsammen tusen square miles. I 1904 sendte Storbritannia en ekspedisjon ut for å føre grensen av britisk India inn i Tibet, førte krig mot Afghanistan og førte krig for å erobre Nigeria og førte krig for å undertrykke frihetskjempere i Somaliland. Fra 1871 til 1914 erobret England og Frankrike 4,5 millioner square miles, mens Tyskland erobret en million square miles uten å føre krig.

Russland var ikke mindre krigersk og ekspansjonistisk enn Storbritannia og Frankrike. Russland førte kontinuerlig kriger for å underkue sine naboer, spesielt alle naboene i sør. De imperialistiske krigene førte de tre imperialistiske stormaktene i konflikt med hverandre, og det var flere ganger fare for krig mellom Storbritannia og Frankrike i det de støtte sammen i sitt imperialistiske strev i Afrika. Også Storbritannia og Russland støtte sammen i Asia. De sistnevnte to imperialistmaktene ble enige om å dele Persia mellom seg. I begynnelsen av det tjuende århundret utkjempet Russland en imperialistisk krig mot Japan, som Japan vant. Etter dette nederlaget vendte Russland sitt imperialistiske strev vestover. Det var bare en stormakt i hele verden som ikke var engasjert i erobringskriger i denne imperialistiske tidsalderen, og det var Tyskland.

Selv om Tyskland var den fredeligste av alle stormaktene er Tyskland blitt beskyldt for å være spesielt militaristisk. Hva kan det skyldes? Niall Ferguson skriver (side 26-30) at paradoksalt nok skyldes dette at de antimilitaristiske kreftene var langt sterkere i Tyskland enn i noen annen stormakt, og de ble derfor hørt langt bedre i sin ganske vellykkede strid mot militarismen, og derfor kom man til å tro at militarismen stod spesielt sterkt i Tyskland, selv om Tyskland var mindre militarisert enn for eksempel Frankrike og Russland:

Paradoxically, the anti-militarists in Wilhelmine society were so numerous and so vociferous that we have come to believe their complaints about the militarism of Germany, instead of realizing that the very volume of their complaints is proof of the reverse. Thus there is now a dauntingly large litterature on German militarism, not all of which acknowledges that the term itself originates in left-wing propaganda.
(side 26)

Ferguson går nærmere inn på klagene om tysk militarisme. En av dem går ut på at det preussiske aristokratiet hadde den politiske makten i Tyskland, med industriherrene som juniorpartnere, og at denne alliansen brukte militarismen for å svekke sosialdemokratene og for å prøve å samle folket mot ytre fiender. Disse påstandene ble ført videre av Hans-Ulrich Wehler og Fritz Fischer. Militarismen, og en aggressiv utenrikspolitikk, skulle altså ha vært et innenrikspolitisk våpen. Og det fantes også tendenser til dette.

Ferguson skriver at dette må kvalifiseres. Tanken om at en aggressiv utenrikspolitikk kunne svekke innenrikspolitiske utfordrere var slett ingen tysk oppfinnelse, men en aggressiv og imperialistisk utenrikspolitikk ble bevisst brukt i alle land av regjeringer for å vinne økt oppslutning innenlands. Dessuten var det langt mindre enighet mellom tyske politikere, generaler, godseiere og industriherrer enn det ofte har blitt hevdet. Ferguson skriver at selv blant de konservative i Preussen var antimilitarismen sterk, og nevner som eksempel riksdagsrepresentanter som ble tvunget av sine konservative velgere til å melde seg ut av armeforbundet.

Og det aller viktigste, skriver Ferguson, er at alle de ulike tyske kanslerne visste at militarismen kunne slå tilbake. En krig kunne forandre det innenrikspolitiske landskapet sterkt, og kunne føre til at dynastiet ble tvunget til å abdisere. I juni 1914 forutsa for eksempel kansler Bethmann Hollweg at "en verdenskrig med sin uberegnelige følger ville styrke makten til Sosialdemokratene enormt, fordi de preker fred, og omkaste mange troner" (side 28).

McCullough nevner enda flere grunner til at klagene om tysk militarisme og aggressivitet har oppstått, som hatske propagandakampanjer i Storbritannia og i Frankrike, og at historikere har ført denne hatpropagandaen videre og brukt den som om den var en kilde av historiske fakta.

Niall Ferguson skriver at militarismen langt fra var den dominerende kraften i europeisk politikk sommeren 1914. Militarismen var i tilbakegang, ikke minst på grunn av at demokratiet stod stadig sterkere. Stemmeretten ble stadig utvidet i de viktige landene, og åpent antimilitaristiske sosialistiske parti fikk stadig større oppslutning. År 1900 hadde 29% av befolkninga i Frankrike stemmerett, 22% av befolkninga i Tyskland, 18% av befolkninga i Storbritannia og 21% av befolkninga i Østerrike. Men i alle land var det bare en liten gruppe som utformet utenrikspolitikken, og i alle land hadde de folkevalgte ingen direkte innflytelse på den utenrikspolitikken som ble ført.

Ferguson skriver at ingen steder stod det antimilitaristiske venstre sterkere enn i Tyskland, som hadde en av verdens mest demokratiske valgordninger ved parlamentsvalg. Likevel har argumentene til Tysklands førkrigs antimilitarister vært så varige at man fortsatt kan lese dem i historiebøker, med den perverse konsekvens at vi legger for liten vekt på omfanget av den antimilitarismen som eksisterte på denne tiden.

I tillegg kan man nevne at Tyskland brukte langt mindre andel av bruttonasjonalprodukt til militære formål enn Frankrike og Russland, og i mange år brukte også Tyskland mindre enn Storbritannia, og Tyskland holdt en forholdsvis liten hær, og bare en mindre andel av den tyske mannlige befolkning avtjente verneplikt. Ferguson skriver:

Fra 1877 til 1889 hadde den tyske hærens fredstidsstyrke stagnert på rundt 468.000. I de følgende sju årene økte den bare til 557.430, til tross for to forsøk på å innføre alminnelig verneplikt (som ville ha økt den med 150.200 i 1890). Deretter var det bare de mest minimale økninger, slik at dens styrke i fredstid var like over 588.000 i 1904. Kanskje det beste beviset for grensene for tysk militarisme ligger i konservatismen til den tyske hæren selv. (side 89)

I 1912 hadde langvarig russisk og fransk opprustning ført til at den tyske hæren var svært underlegen overfor disse landenes militære styrker. Det kom forslag fra hærens generalstab om at større del av ungdomskullene, 82% istedenfor 52%, skulle bli kalt inn til militærtjeneste. Men konservative generaler, som Franz von Wandel, motsatte seg dette. General Franz von Wandel sa dette kunne føre det tyske folket til revolusjon. Også krigsminister Josia von Heeringen var skeptisk til å øke hærens størrelse, og sa at hæren manglet både offiserer og brakker etc. for å ta mot flere rekrutter. von Herringen gikk inn for at hæren skulle økes mindre enn det framlagte forslaget.

Riksdagen økte i 1912 og 1913 hærens styrke i fredstid til 748.000 mann. Men den russiske og den franske hæren hadde da vokst svært sterkt gjennom mange år, uten at Tyskland hadde økt sine militære styrker, og den franske hæren og den russiske hæren hadde sammen i fredstid en styrke på 2.170.000 mann, mens den tyske hæren og østerriksk-ungarske hæren hadde tilsammen 1.242.000 mann, altså ikke mye mer enn halvparten av de franske og russiske styrkene. Inkludert mobiliseringshæren hadde Tyskland 2,15 millioner soldater, og Østerrike-Ungarn hadde 1,3 millioner soldater, mens den tilsvarende styrken til Serbia, Russland, Frankrike og Belgia var 5,6 millioner soldater. Ferguson gir den følgende tabellen (tabell nummer 9 på side 92) over militær styrke i Europa i 1914:

Den militære styrken til de europeiske statene i 1914
LandMilitær styrke i fredstidKolonihærMilitær styrke i krigstid InfanteridivisjonerKavaleridivisjoner
Russland1.445.000-3.400.000114,536
Serbia52.000-247.00011,51
Frankrike827.000157.0001.800.0008010
Storbritannia248.000190.000-61
Belgia48.000-117.00061
Totalt2.622.000347.0005.726.00021849
Tyskland761.0007.0002.147.00087,511
Østerrike-Ungarn478.000-1.338.00049,511
Totalt1.239.0007.0003.485.00013722

I 1914 stod Frankrike, Russland, Serbia og Storbritannia sammen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn, og det framgår tydelig av tabellen at den førstnevnte sammenslutningen var totalt overlegen militært, etter mange års intens opprustning. Ferguson skriver at det mest militariserte samfunnet i Europa før Første Verdenskrig utvilsomt var Frankrike regnet etter hvor stor andel av befolkninga som var utskrevet til militærtjeneste. Derimot regnet etter hvor stor andel av nasjonalproduktet som gikk til militære formål var Russland mest militarisert, og deretter Frankrike, mens Tyskland og Storbritannia var omtrent like militarisert etter denne regnemåten. Og Østerrike-Ungarn brukte svært små midler til militære formål.

De militære myndighetene i Tyskland visste at de var militært underlegne og ikke i stand til å vinne en krig dersom Frankrike og Russland samtidig gikk til angrep. Derfor gikk tysk militær planlegging ut på at først skulle den tyske hæren prøve å slå ut Frankrike ved at nesten hele hæren ble sendt vestover, mens man i øst ville prøve å holde det russiske angrepet stangen fram til det forhåpentligvis var oppnådd en seier i vest.

Tyske militære og politiske ledere var pessimistiske i årene før Første Verdenskrig. De fryktet for at Tyskland ville bli overfalt av de allierte. Ferguson nevner blant andre Schlieffen, som som pensjonist fryktet for at Frankrike, Russland, Storbritannia og Italia sammen skulle angripe Tyskland:

Når som helst kan vindebruene gå ned, dørene bli åpnet og de millionsterke hærene bli sluppet løs, og herje og ødelegge, over Vosgesene, Meuse, Niemen, Bug og selv Ionzo og de tyrolske Alpene. Faren virker gigantisk.

Lenker:
Neste kapittel
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: