Den Første Verdenskrig.

Første del

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde. Blogg
Atom-XML

Nå kan du kjøpe denne teksten i sin helhet i et utskriftsvennlig format (pdf)


Innholdsoversikt

  1. Våpenteknologisk utvikling 1840-1914
  2. Utbruddet av Den Første Verdenskrig
  3. Slagene på Vestfronten og ved Marne i 1914
  4. Krigen tar til på Østfronten
  5. Ingen avgjørelse i 1915
  6. Kampene i 1916
  7. Hærer bryter sammen i 1917
  8. Amerika og Armageddon i 1918


Kilder for dette kapitlet er:


Dette kapitlet gir først og fremst ei oversikt over slagene under den første verdenskrig. Den økonomiske og politiske situasjonen i Tyskland under verdenskrigen har jeg gitt ei oversikt over i oversiktskapitlet om tysk historie for perioden 1890-1918.


Våpenteknologisk utvikling 1840-1914

Aller først vil jeg gi ei oversikt over den våpenteknologiske utviklinga fram til 1914. Jeg bruker William McNeills bok "The Pursuit of Power" som kilde.

Det hadde vært kjent helt fra slutten av det femtende århundret at gevær med riflete løp var overlegne gevær med glattborede løp. Et prosjektil som skytes ut gjennom et riflet løp vil spinne rundt en akse, og dette får prosjektilet til å bevege seg jevnere gjennom luften etter utskytning. Dette økte både våpenets rekkevidde og dets treffsikkerhet. Men riflene var dyrere og det tok lengre tid å lade dem siden det var nødvendig å bruke kraft for å tvinge prosjektilet inn i løpet. Blykula måtte bankes inn i løpet, og dette var ikke praktisk i kampens hete. Bare enkelte skarpskyttere hadde gjort dette helt fra det sekstende århundret..

I 1849 tok en fransk offiser, kaptein Claude Etienne Minié, patent på et forlenget prosjektil som var uthulet bak og som raskt kunne slippes inn i løpet. Når drivladninga ble antent presset trykket den bakre kraven på det uthulte prosjektilet ut mot løpets indre vegg, som var riflet, og prosjektilet ble tvunget til å rotere. Geværet ble ladet og avfyrt på samme måte som de gamle glattborede våpnene, slik at det var lett å ta i bruk denne måten å lade gevær på. Dette ble prøvd under Krimkrigen, og var så vellykket at Frankrike gjorde det til standard i 1857. Britene kjøpte patentrettighetene i 1851 og ga sine regimenter rifler.

Den prøyssiske hæren, som helt fra 1840 i hemmelighet hadde vært i gang med å bygge opp lager av bakladningsgevær, begynte etter Krimkrigen å omgjøre sine geværer til rifler. Også i USA ble Miniés system tatt i bruk av hæren. De militære systemene hadde vært låst fast i tradisjoner gjennom flere hundre år, men nå fra midten av det nittende århundret begynte de gamle tradisjonene å bli utfordret av de mulighetene som ny teknologi ga.

Den teknologiske utviklinga ga våpenproduksjonen flere nye muligheter. I USA hadde masseproduksjon av våpen blitt tatt i bruk ved at de delene som våpen var bygd opp av ble masseprodusert i standardisert enheter der de enkelte delene i et våpen kunne erstattes av tilsvarende deler fra hvilket som helst annet våpen av samme modell. Fram til og med Krimkrigen ble gevær i Europa laget av handverkere. Delene som utgjorde et våpen ble tilpasset hverandre, men unøyaktigheter førte til at de delene som utgjorde et våpen ikke kunne erstatte tilsvarende deler i et annet våpen. Under Krimkrigen økte handverkerne ikke våpenproduksjonen slik at den økte etterspørselen etter våpen ble møtt. Spesielt i England var geværproduksjonen utilfredsstillende. Derfor undersøkte myndighetene det amerikanske systemet med masseproduksjon av like deler, der delene var så like at de kunne erstatte hverandre uten at delene måtte justers i forhold til hverandre. Masseproduksjonen krevde spesielle maskiner som var kostbare og som kuttet bort deler av emnene som delene ble laget av, men de produserte våpen mye raskere enn handverkerne.

I 1855 begynte man i Enfield i England å bygge en fabrikk for masseproduksjon av gevær. I Europa ble det utviklet maskiner for masseproduksjon av kuler av Miniés type og patroner til disse kulene. En maskin i Woolwicharsenalet var i stand til å produsere 250.000 kuler om dagen, og en annen 200.000 patronhylstre om dagen, og kulene og patronhylstrene ble satt sammen med drivladning. Dette førte til at handverkernes metoder mistet sin dominans i produksjonen av handvåpen. Og det ble også mye raskere og lettere å forandre våpentypene enn det hadde vært tidligere.

I Preussen hadde man blitt svært oppmerksom på hvor vanskelig det var å forandre våpenutrustninga til hæren når hæren var avhengig av våpen produsert av handverkere. Kong Friedrich Wilhelm hadde i 1840 bestemt at den prøyssiske hæren skulle utstyres med bakladningsgevær. Sju år senere ble det produsert 10.000 bakladningsgevær årlig. Siden krigshæren, etter mobilisering, var på 320.000 mann ville det ta 32 år å forsyne hele hæren med bakladningsgevær, og det var vanskelig å kontrollere kvaliteten av våpnene. Preussen gjorde flere statsarsenal om til produksjonssteder for bakladningsgevær, og økte produksjonen til 22.000 gevær årlig. I 1854 bestemte prøysserne at de ville bore de eksisterende geværene om til rifler, for dette krevde bare et år. Masseproduksjon av våpen foregikk derimot i en helt annen takt. I 1863 produserte Enfieldfabrikken 100.370 rifler. Masseproduksjon tillot at land skaffet nye typer geværer til hæren langt raskere enn handverksproduksjon av handvåpen hadde gjort mulig.

Masseproduksjon av handvåpen i Europa ble utviklet mellom 1855 og 1870 som et biprodukt av Krimkrigen. Det ble også utviklet nye typer artilleri. Trolig var utviklinga av Bessemerprosessen for stålproduksjon den viktigste enkeltfaktoren som førte til forandringer av artilleriet. Henry Bessmer var en engelsk oppfinner som oppdaget at ved å blåse luft gjennom smeltet malm kunne stål bli produsert i stor skala med mer nøyaktig regulering av kjemisk innhold og struktur enn tidligere. I løpet av de neste tjue årene ble gamle metoder for å produsere kanoner helt avlegse.

I Tyskland hadde Alfred Krupp prøvd å lage kanoner av stål før Bessemerprosessen ble tatt i bruk, og det hadde ikke vært vellykket. Men fram mot 1870 lyktes han i å lage kanoner av stål som var overlegne de gamle kanonene som var laget av bronse.

Den prøyssiske måten å føre krig på

I den fransk-tyske krigen i 1870-71 utklasset det prøyssiske artilleriet, som brukte nye, bakladdede stålkanoner, de munnladdede bronsekanonene til Frankrike. Etter 1871 gikk derfor de europeiske hærene over til å bruke stålkanoner av ny type. Også måten Preussen organiserte hæren sin på ble normgivende.

England førte hele det nittende århundret kontinuerlig krig i Afrika og i Asia, men i Europa ble Napoleon III den viktigste fredsforstyrreren. Suksessen i Krimkrigen ga ham mersmak på krigerske eventyr. I Italia støttet han ønsket om å drive Østerrike ut av Italia, og det førte til en kortvarig krig i 1859, der de franske styrkene slo de østerrikske. I den politiske omorganiseringa av Italia som fulgte ble hele Italia, med unntak for Venezia og Pavestaten samlet.

Den franske hæren hadde slått den russiske og den østerrikske, og synes å være den beste i Europa, selv om den var organisert på gammel måte. Den franske hæren var profesjonell, og det var vanlig at offiserene var soldater som var blitt forfremmet.

Napoleon III satte pris på Miniériflene og riflet artilleri. Men den franske hæren hadde først og fremst erfaring med krig i koloniene, noe som ikke krevde at den var fullstendig våpenteknologisk oppdatert. Østerrikerne innførte etter nederlaget mot Frankrike franske militære metoder og riflet feltartilleri. Og i krigen mot Preussen i 1866 hadde Østerrike bedre artilleri enn Preussen.

Preussen valgte en annen utvikling av hæren sin enn Frankrike. Som infanterivåpen valgte Preussen bakladdede rifler. Med dem kunne soldatene ladde geværet mens de lå. De kunne derfor søke ly og kjempe fra en posisjon som ga bedre beskyttelse enn soldatene som brukte munnladdede gevær hadde. De kunne også skyte flere skudd per tidsenhet med bakladdede gevær.

Men det geværet som Preussen valgte var ikke perfekt. Geværkammeret var ikke tett. Det hadde kortere rekkevidde og var mindre treffsikkert enn Miniés rifle. Dessuten ga det nye forhold for kontroll av hæren på slagmarka. Det førte til spørsmål som: Hvordan kontrollerte man en hær som lå på marka og skjøt? Hvordan fikk man soldatene opp på føttene igjen og framover etter at de hadde lagt seg ned?

Spesielt for den prøyssiske hæren, som bestod av menn som bare tjente kort tid, var disse spørsmålene påtrengende. Offiserskorpset bestod av politisk reaksjonære junkere.

I 1862 ble Otto von Bismarck kansler. Han var en mann som ikke nølte ved å bruke makt, og som var en svært dyktig maktpolitiker. Sammen med keiseren satset han på militær opprustning. Blant annet ble større deler av befolkninga utskrevet til militærtjeneste.

I 1864 førte Preussen sammen med Østerrike krig mot Danmark. Denne krigen ga den prøyssiske generalstaben under Helmut von Moltke stor prestisje og autoritet. Generalstaben hadde blitt opprettet av Scharnhorst som ledd i reformene av den prøyssiske hæren etter nederlaget ved Jena i 1806. Stabsoffiserene ble grundig trent i å planlegge hærens bevegelser og forsyninger, og den prøyssiske generalstaben var dyktigere i å planlegge dette enn noen annen hær var. Men generalene trengte ikke å følge generalstabens råd.

Wilhelm utnevnte Moltke til sjef for generalstaben. Moltke ble en av de nærmeste militære rådgiverne til kongen. Da krigen mot Østerrike nærmet seg i 1866 bestemte kongen seg for selv å være hærens øverstkommanderende i felten. Og han holdt seg til generalstabens planer og råd. Kongen ga generalstabssjefen rett til å gi ordrer i felten. Moltke kom i praksis til å utøve kongens militære myndighet under krigen.

Effektiv sentralisert myndighet krevde effektive kommunikasjonsmidler, og de begynte å komme med telegrafen og jernbanen. Ved hjelp av disse kunne tropper og forsyninger forflyttes langt raskere enn tidligere og det var mulig å holde tettere kontakt med hæren enn tidligere.

Preussen vant en noe heldig seier i krigen mot Østerrike. Denne brukte Preussen til å skaffe seg dominans i Tyskland.

Preussen vant også den fransk-tyske krigen i 1870-71. En viktig grunn til at Preussen vant var at Preussen mobiliserte raskere enn Frankrike og var i stand til å flytte troppene langt raskere og sikrere enn Frankrike. Det skyldtes langt bedre planlegging fra den prøyssiske generalstabens side. De tyske soldatene stod langt inne i Frankrike før Frankrike hadde fått gjort hele hæren kampklar. Dessuten hadde Frankrike ingen planer for hvordan mobiliseringshæren skulle brukes og for hvordan krigen skulle føres. Frankrike hadde skaffet hæren sin bedre gevær enn den Preussiske hæren hadde, men Preussen brukte artilleriet på en annen og langt mer effektiv måte enn i krigen mot Østerrike, og ble overlegen Frankrike i anvendelse av artilleri. Det prøyssiske artilleriet hadde lenger rekkevidde enn det franske, og dette brukte Preussen til å bombardere de franske styrkene på lang avstand mens det franske artilleriet ikke hadde mål å skyte på, blant annet fordi prøysserne ofte rykket fram i spredt orden, og derfor ikke utgjorde så klare mål som de franske styrkene som marsjerte fram i kolonner og sluttet orden.

Preussen lærte av de feilene de hadde gjort, og rettet dem opp.

De Preussen gikk over til de nye geværene innførte den prøyssiske hæren en ny drill. For å gjøre dette måtte offiserene opplæres på nytt. Dette var en stor oppgave, som ble grundig utført ved å la de offiserene som kommanderte troppene gjennomgå et seks måneders opplæringsprogram. Og resultatet var oppsiktsvekkende. De to problemene som hærene med den nye teknologien hadde blitt stillet overfor, å beholde kontrollene over soldater som kunne skyte fra liggende stilling og som var frie til å bevege seg som de selv fant best, og å hindre at de sløste bort ammunisjonen på kort tid, ble løst. Å mestre den nye bevegelsen på slagmarka på bunnen av kommandolinjen var like nødvendig som utvikling av strategisk kontroll fra toppen.

Grunnlaget for Moltkes suksess var massemobilisering og planlegging av denne. Seirene var vunnet på grunn av at de tyske hærene var i bevegelse før de franske var klare. De militære seirene ga den prøyssiske militærkasten en farlig prestisje i samfunnet.

Store hærer bygd rundt et system av vernepliktige mannskaper med forholdsvis kort militær tjenestetid ble dominerende i det kontinentale Europa. Bare Storbritannia valgte ikke dette systemet. Storbritannia hadde en stående hær i India, og kjempet de fleste militære konfliktene sine i det nittende århundret med denne hæren. Denne hærene var sterk og overlegen nok til å utkjempe kriger utenfor Europa uten ekstra bevilgninger. Opiumskrigen mot China fra november 1939 til august 1842 kunne kjempes uten ekstra militære bevilgninger til de britiske styrkene.

Den største og sterkeste teknologiske utviklinga foregikk i marinen. Her foregikk det stadige teknologiske revolusjoner som gjorde krigsskip utdaterte. England ble i løpet av det nittende århundret svært avhengig av import av mat, og derfor nødt til å sikre forbindelseslinjene over havet. Det oppstod et sjømilitært kappløp som økte utgiftene til marinen svært sterkt. Fra 1884 til 1914 ble Storbritannias utgifter til hæren mindre enn fordoblet, fra 16,1 millioner pund til 28,3 millioner pund, mens utgiftene til marinen ble nesten femdoblet, fra 10,7 millioner pund til 48,8 millioner pund. En viktig grunn til at Tyskland tapte verdenskrigen var at det var Storbritannia som var i stand til å gjennomføre en blokade av Tyskland, og ikke omvendt.

Den teknologiske utvikling av hærens materiell foregikk svært mye langsommere enn utviklinga av marinen.

Tysklands strategi for en tofrontskrig var at Frankrike skulle bli slått raskt og før Russland hadde fått mobilisert, siden Russland hadde lang mobiliseringstid. For å oppnå dette, å nedkjempe Frankrike raskt for å unngå en tofrontskrig, kunne Tyskland ikke vente med å angripe Frankrike mens Russland mobiliserte. Tyskland planla å angripe Frankrike ved å marsjere gjennom det nøytrale Belgia. Mobiliseringen og innmarsjen i Frankrike ble planlagt i detalj, og så grundig at når det var gitt ordre om mobilisering var det ikke mulig å dra denne ordren tilbake. En ordre om stopp eller pause ville skape trafikkork og kaos overalt, og i en periode ville både hæren og samfunnet slutte å fungere siden alt og alle da ville være et sted der det/de ikke skulle være, og det ville være utenfor kommando. Når mobiliseringshærene var kampklare ville oppstillinga av dem avsløre at Tyskland planla å angripe Belgia, siden store hærer ble marsjert opp mot grensen til Belgia.

William McNeill skriver i denne forbindelsen:

Irrasjonaliteten til rasjonell, profesjonalisert planlegging kunne ikke bli gjort mer patent manifest. Den i sannhet uhyggelige, søvngjengeraktige fastlåsthet som de større maktene i Europa marsjerte til krig på i august 1914 symboliserer klart det sentrale dilemmaet til vår tid - dissonansen til helheten introdusert, eller enormt skjerpet, ved en nærmere harmoni og overlegen organisering av dens ulike delene.


Utbruddet av Den Første Verdenskrig

Forholdet mellom stormaktene i 1914 har jeg skrevet om i oversiktskapitlet om tysk historie for perioden 1890-1918, og viser til dette kapitlet.

Her vil jeg begynne med den direkte begivenhetsgangen som førte fram til Verdenskrigen 1914-18.

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. I det østerriksk-ungarske imperiet ble det snakket et dusin språk, og det var en spent situasjon mellom mange av språkgruppene og de etniske gruppene. Mer enn halve befolkninga var slavisk, selv om de to dominerende befolkningsgruppene var de østerrikske tyskerne og ungarerne. Serbia lå sør for Østerrike-Ungarn, og ønsket å samle de sørslaviske folkene i Serbia. Mange serbere bodde i Østerrike-Ungarn, og det østerriksk-ungarske styret var ikke populært blant dem. Både i Serbia og blant serberne i Østerrike-Ungarn var det bevegelser som ville oppløse Østerrike-Ungarn og inkorporere de serbiske område som lå under Østerrike-Ungarn i Serbia.

Bosnia var, i likhet med Serbia, en tidligere ottomantyrkisk provins. Bosnia hadde blitt okkupert av Østerrike-Ungarn i 1878 og formelt innlemmet i Østerrike-Ungarn i 1908. Franz Ferdinand, nevø av keiser Franz Josef, kom til Bosnia 25. juni 1914 for å være til stede under militærøvelser. Da militærøvelsen var slutt 28. juni reiste han sammen med kona si til Sarajevo for å delta i offisielle arrangement. Dette var en høytidsdag for serberne, siden det var årsdagen for det serbiske nederlaget for tyrkerne i 1389, da Serbia ble erobret og lagt under fremmede folkeslag. Det var en dag da serberne mintes kampen for uavhengighet.

En "dødsskvadron", en gruppe mennesker med oppdrag å drepe, hadde kommet fra Serbia til Sarajevo for å drepe Franz Ferdinand. Gruppa bestod av fem personer. De hadde med seg pistoler og bomber som de hadde fått utlevert fra et serbisk militærarsenal. Mens den østerrikske erkehertug Franz Ferdinand var på vei til provinsguvernørens residens kastet de ei bomba mot bilen til erkehertugen, men bomba eksploderte under den bilen som kom etter erkehertugens bil. Tre kvarter senere kjørte erkehertugens bil feil, og den stoppet for å snu. En av konspiratorene, Gavrilo Princip, som var bevæpnet med en pistol, kom da helt inn på erkehertugparet, og drepte både erkehertugen og kona hans. Gavrilo Princip bli umiddelbart arrestert. John Keegan skriver om dette:

Etterforskninga avslørte raskt at selv om alle terroristene var østerrikske undersåtter, hadde de blitt bevæpnet i Serbia og smuglet tilbake over den østerrikske grensen av en serbisk nasjonalistisk organisasjon. De østerrikske etterforskerne identifiserte den som Narodna Odbrana (Nasjonalt forsvar). Den var opprettet i 1908 for å motarbeide at Bosnia skulle bli innlemmet i det østerrikske imperiet, og var et utslag av den nasjonalistiske læresetninga at Bosnia historisk var serbisk. I virkeligheten var den ansvarlige organisasjonen den hemmelige "Enhet eller Død", alminnelig kjent som Den Sorte hånd. Denne hadde som oppgave å forene serberne, og administrerte en dødsed til sine innvidde. Viktigere var det at den ble kontrollert av "Apis", som var kodenavnet til obersten som kommanderte etterretningsvesenet til den serbiske hærens generalstab.

I nøyaktig hvilken utstrekning komplottet kan bli lastet den serbiske regjeringa er ikke blitt fastslått. Etterretning er en mørk verden, da som nå, men da mer alminnelig befolket av uniformerte personer enn nå, som Dreyfussaken sensasjonelt hadde avslørt. Apis, oberst Dragutin Dimitrijevic, var en revolusjonær så vel som en soldat - han hadde deltatt i den brutale omkastelsen av Obrenovic dynastiet i 1903 - og kan vel ha levet to liv. Hva som enn er sannheten, den 2. juli hadde tre av personene i morderteamet avlagt full tilståelse. Den avslørte at de hadde mottatt våpen fra et serbisk militært arsenal og hjelp for å krysse grensen fra serbiske grensevakter. (Side 56-57)

Serberne var både språklig og religiøst en minoritet som ikke ønsket å la seg assimilere, og Russland som voktere av den ortodokse kirka betraktet seg som beskyttere av serberne og Serbia. Serbia hadde kjempet geriljakrig gjennom mange år mot tyrkerne, og dette hadde gjort dem sta og selvstendige. De var fattige og krigerske. Serbia hadde selv greid å tilkjempe seg uavhengighet fra tyrkerne i 1813, og ære og seire i Balkankrigene i 1912-1913. Serbia ønsket at de østerrikske serberne skulle bli innlemmet i Serbia, og dette motsatte Østerrike seg.

Da konspiratorene tilstod at Serbia var delaktig i attentatet mot erkehertugen, ønsket mange i den østerrikske regjeringa å gå til krig mot Serbia. John Keegan skiver at dersom Østerrike hadde slått til umiddelbart i dynastisk vrede ville trolig ingen ha blandet seg inn. Men det gjorde ikke Østerrike. De østerrikerne som var forsiktige og holdt tilbake var keiser Franz Josef og den ungarske statsministeren grev Tisza. Keiseren motsatte seg krig av mange grunner, men først og fremst fordi en krig satte keiserrikets stabilitet på spill. Tisza satte seg mot krig fordi han fryktet at Ungarns like deling av makten i Østerrike-Ungarn kunne bli satt på spill gjennom forandringer, siden Ungarns halve del av makten ikke stod i forhold til Ungarns del av befolkninga, og endringer i konstitusjonen ville derfor trolig redusere Ungarns betydning. En feilslått krig kunne gjerne føre til innrømmelser overfor den slaviske delen av befolkninga, på bekostning av Ungarn, og erobring av serbiske områder ville også øke den slaviske andelen av befolkninga og redusere den ungarske andelen av befolkninga.

Men det var de i den østerriksk-ungarske ledelsen som ønsket krig, som utenriksminister Berchtold.

Den 5. juli fikk Østerrike-Ungarn vite at de kunne stole på full støtte fra Tyskland. Representantene for Tyskland og Østerrike-Ungarn trodde ikke at Russland ville intervenere. Tyskland satte heller ikke i verk noen militære forberedelser. Forsvarsminister von Falkenhayn hadde bedt om at forberedelser ble satt i verk, men kansler Bethmann Hollweg hadde etter å ha rådført seg med Utenriksdepartementet motsatt seg dette.

I Østerrike-Ungarn gikk Tisza fortsatt inn for at man måtte gå forsiktig fram, og på en måte som kunne aksepteres av Serbia. Tiszas standpunkt var at først dersom Serbia motsatte seg rimelige krav kunne man gå til krig mot Serbia. Dette standpunktet greide Tisza å få gjennomslag for, selv om det var mange som ville gå mer drastisk til verks. Keiseren sa seg enig i at ethvert ultimatum måtte komme først etter at en note var levert. Tisza ble av de andre regjeringsmedlemmene tvunget til å gå med på at en note med kort svarfrist, bare 48 timer, ble levert.

Avlevering av noten til Serbia ble utsatt fra man i Østerrike var blitt enige om den den 19. juli til etter at et fransk statsbesøk i Russland var avviklet 25. juli. Østerrike-Ungarn utsatte overlevering av noten siden man trodde at det under statsbesøket i Russland kunne oppstå enighet mellom Russland i Frankrike om å støtte Serbia, og Østerrike-Ungarn ønsket ingen storkrig. John Keegan skriver om noten:

Den østerrikske noten som man til slutt ble enige om søndag 19. juli møtte noen av Tiszas innvendinger. Han hadde fra begynnelsen satt seg mot presentasjon av krav som kunne øke den slaviske befolkninga innenfor imperiet, og den inneholdt derfor verken trusler om anneksjon av eller, til tross for Conrads ønsker, trusler om å dele Serbia opp. Dersom Serbia kapitulerte overfor hele listen av østerrikske krav, ville Serbia være intakt. På den annen side oppfylte noten Berchtolds ønske om at Serbia skulle bli bedt om å garantier for sin framtidige atferd. For å oppnå dette krevde noten først av alt at den serbiske regjerings aviser trykte på første side en fordømmelse av all propaganda for fradeling av deler av det habsburgerske imperiets territorium, en fordømmelse som skulle bli gjentatt av den serbiske kongen i en dagsordre til hæren. Så listet den opp ti nummererte krav, der fem var utarbeidelser av forbud mot propaganda eller undergravelse [av Østerrike-Ungarns suverenitet] og det siste et krav om informasjon om at de andre ble utført. Ingen av disse innebar noen inngrep mot serbisk suverenitet. Punktene 5, 6, 7 og 8 gjorde derimot det, siden de i tillegg til å fastsette arrestasjon, forhør og straff av serbiske offentlig ansatte som var delaktige i mordene også krevde at østerriksk-ungarske tjenestemenn skulle delta i de nødvendige prosessene på serbisk jord. Serbia var kort sagt ikke tiltrodd å etterforske og dømme i saken selv; Østerrike ville overvåke og veilede. (Side 62-63)

Det ble sendt kopi av noten til den russiske, tyske, franske og engelske regjeringen. Det var gått 25 dager siden mordene da noten ble sendt. I Beograd var den britiske ambassadøren syk, den russiske ambassadøren hadde nettopp dødd, og den franske ambassadøren hadde fått nervesammenbrudd, og erstatningen for ham var så vidt ankommet. Den serbiske regjering kunne derfor ikke få erfarne diplomatiske råd. Den serbiske statsminister Pasic hadde vært bortreist, men han kom tilbake. Den serbiske regjeringa fikk telegrafiske råd fra både den engelske utenriksminister Edward Grey og fra Frankrike. Begge tilrådde at den østerrikske noten ble akseptert i størst mulig utstrekning. Om morgenen 25. juli rapporterte både den engelske delegasjonen og den franske delegasjonen i Beograd at den østerrikske noten ville bli akseptert, med unntak for at østerrikske representanter fikk overvåke etterforskninga.

Men serberne hadde enda ikke helt gjort seg opp sin mening. Det var fortsatt mulig at serberne ville akseptere alle kravene til Østerrike. Enda om kvelden den 25. juli, fem timer før svarfristen løp ut, var konflikten fortsatt bare en sak mellom Serbia og Østerrike-Ungarn.

I løpet av de nesten fire vekene som hadde gått siden mordene hadde det vært diskusjoner innad i regjeringer og mellom diplomater om hvordan forholdet mellom Østerrike-Ungarn og Serbia ville utvikle seg.

I løpet av kvelden den 25. juli ble det kjent at tsaren hadde gitt ordre om foreløpig forberedende periode før krig. Dette virket sterkt inn på de serbiske ministrene. I løpet av morgenen hadde de blitt enige om å akseptere alle de ti østerrikske kravene omtrent uten reservasjoner, men nå fikk de mot til å sette betingelser ved seks av kravene og avslå det viktigste kravet, om østerriksk deltakelse i etterforskninga.

Søndag og mandag, 26-27 juli mobiliserte Serbia hæren sin, og Russland innkalte de yngste reservistene til enhetene i de vestlige militærdistriktene. Den tyske keiseren hadde reist på ferie til de norske fjordene, og den franske president Poincaré og utenriksminister Viviani var fortsatt ombord på båten på vei fra Petrograd til Frankrike. Den tyske kansleren Bethmann Hollweg ba ambassadørene i London og Paris om å fortelle at de russiske militære tiltakene kunne oppfattes som truende. Og den tyske ambassadøren i Petrograd fikk beskjed om å fortelle at dersom de russiske tiltakene fortsatte ville det tvinge Tyskland til å mobilisere, og det ville bety krig. Det ble svart til Tyskland at England og Frankrike ville berolige Russland, og man hadde følelse av at det kunne være mulig å styre krisens utvikling.

Svakheten med dette håpet var at diplomatene og politikerne ikke viste hvordan krigsplanene virket. Når mobiliseringsordrene ble sendt ut reiste soldatene til depotene og fikk utlevert sitt utstyr og ble satt opp i kampklare enheter. Det landet som først var klar til å gå til krig kunne rykke inn i andre land fram til disse andre land hadde mobilisert store nok styrker til å stoppe det som først mobiliserte. Siden det kunne ta flere veker å mobilisere førte et lands mobilisering til at andre land ble tvunget til å mobilisere. I Tyskland var mobiliseringsplanen utarbeidet slik at troppene med en gang skulle videre til de grensene krigsplanene forutsatte skulle angripes. Derved avslørte mobiliseringsplanen når den ble satt i verk de hemmelige planene for krig som var utarbeidet.

Russerne var blitt advart av den engelske ambassadøren i Petrograd om at dersom de mobiliserte ville dette tvinge Tyskland både til å mobilisere og til å erklære krig. Den franske ambassadøren hadde kommet til den samme konklusjonen. Men det var de personene som befant seg nærmest tsaren og den tyske keiseren som ble hørt. Kommunikasjonene var dårlig og det fantes ikke formidlende organ eller organ for forhandlinger. Den voldgiftsdomstolen som var opprettet i Haag hadde ikke sesjon før i 1915.

Den engelske utenriksministeren Grey forslo 26. juli en stormaktskonferanse. Men det kom flere konkurrerende forslag, og derfor var det vanskelig å samle seg om et enkelt forslag. Russerne foreslo direkte samtaler med Østerrike. Tyskland snakket med to tunger, den sivile ledelsen ville roe tingene ned og unngå mobilisering, mens den militære ledelsen først og fremst og i størst mulig grad ønsket å være klar til en eventuell krig.

Da utenriksminister grev Berchtold i Østerrike hørte om det engelske forhandlingsforslaget ønsket han snarest mulig å erklære krig mot Serbia for å unngå meklingsforsøk. Og 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Berchtold ble klar over at de østerrikske krigsplanene ikke passet godt for den situasjonen som hadde oppstått. Etter de foreliggende planene skulle de østerrikske hovedstyrkene angripe Russland, og mindre styrker bli satt inn på Balkanfronten, og en tredje styrke kunne settes inn der det var størst behov for den. Denne lokalisering av hærstyrkene tillot ingen rask offensiv mot Serbia dersom Russland mobiliserte, for de østerrikske styrkene som var avsatt til en Balkanfront var ikke store nok til å bekjempe Serbia raskt. De frie styrkene måtte også settes inn mot Serbia dersom en rask avgjørelse skulle kunne tvinges fram.

Russerne hadde satt hæren sin i en alarmtilstand, uten å gå til mobilisering. Prosedyren hadde som hensikt å unngå å provosere fram mobilisering av andre lands hærstyrker. Frankrike var blitt informert om dette. Det var blitt gitt ordre om mobilisering av militærdistriktene i Kiev, Odessa, Moskva og Kazan, halvparten av det europeiske Russland, og dette ble 27. juli utvidet til Kaukasus, Turkestan, Omsk og Irkutsk. Dermed var den halvparten av den russiske hæren, den delen som ikke hørte til i de militærdistriktene som grenset til Tyskland, i ferd med å bli satt på krigsfot.

Frankrike var informert om dette, og hadde sagt seg enig i de russiske krigsforberedelsene; og mer enn dette: Messimy, den franske krigsministeren og Joffre, stabssjefen, presset Russland til å oppnå størst mulig beredskap for krig. Det skulle ikke så mye press til for å oppnå dette. Russerne gjorde seg klare til full mobilisering, selv om de bare offentliggjorde delvis mobilisering. Alle de russiske militærdistriktene hadde fått beskjed om at den 30. juli ville det bli gitt ordre om full mobilisering. Ble denne ordren gitt ville krigen være uunngåelig. Selv om det var liten grunn til å mobilisere.

Østerrike hadde riktignok mobilisert, men dette truet ikke Russland. Russland kunne derfor den 29.juli ha nøyd seg med delvis mobilisering i det indre av landet. Full mobilisering også langs grensen mot Tyskland betydde krig. Dette forstod man i alle europeiske hovedsteder. Bethmann Hollweg ønsket å stoppe denne militære opptrappinga. Også den tyske keiseren ønsket å stoppe den militære opptrappinga. Kvelden den 29. juli telegraferte han til sitt søskenbarn den russiske tsaren og ba ham om å glatte ut konfliktene. Ut på kvelden telefonerte tsaren til krigministeren og kansellerte ordren om alminnelig mobilisering. Ordren ble omgjort til delvis mobilisering. Han ringte akkurat tidsnok til å hindre at ordren om alminnelig mobilisering gikk ut.

England arbeidet fortsatt for å komme i en meklingsposisjon. Frankrike hadde ikke gjort spesielle forberedelser for krig. De østerrikske troppene som var mobilisert marsjerte mot Serbia. Tyskland hadde i det hele tatt ikke mobilisert. Krigsminister general von Falkenhayn ønsket å mobilisere, men Bethmann Hollweg satte seg mot dette. Generalstabssjef Moltke var mindre krigersk enn Falkenhayn, men han ville likevel at hæren skulle settes i alarmtilstand ved proklamering av Kriegsgefahrzustand. I et møte mellom Moltke, Bethmann Hollweg, von Falkenhayn og admiral Tirpitz lyktes ikke Moltke å få gjennomslag for å sette hæren i alarmtilstand. Moltke fikk litt senere vite at den østerrikske hæroppstillingen var slik at grensen mot Russland var for dårlig forsvart, og at den tyske østgrensen ville være svært utsatt for angrep. Dette skremte Moltke til å telegrafere til den østerrikske generalstabssjefen Wien: "Stå fast mot den russiske mobiliseringen. Østerrike-Ungarn må bli bevart, mobiliser med en gang mot Russland. Tyskland vil mobilisere."

Moltke overskred sine fullmakter med stor margin. Mens han gjorde dette forsøkte fortsatt kansler Bethmann Hollweg og keiseren å overtale Østerrike til å begrense krigen til Serbia og å begrense sine målsetninger der. "Halt in Belgrade" ba de om. Da Berchtold så telegrammene lurte han på hvem som regjerte i Berlin, Moltke eller Bethmann Hollweg? Han fulgte det rådet som han ønsket å følge og fikk ordren om alminnelig mobilisering signert av keiser Franz Josef.

Dette ville i seg selv vært nok til å få tsaren til å forandre kanselleringa av ordren om alminnelig mobilisering. Men arbeidet for å få tsaren til å forandre denne ordren var allerede i gang. Gjennom 30. juli uttrykte Sazonov, Sukhomlinov og Janushkevich - utenriksministeren, krigsministeren og generalstabssjefen sin frykt til tsaren. Tsaren var i sin sommerbolig ved Østersjøen. Sazonov reiste dit. Paléologue, den franske ambassadøren i Petrograd, ser ut til å ha ment at krig var uunngåelig, og ville sikre seg at Russland kom med i krigen. Derfor hadde han oppsøkt Sazonov og skremt ham opp. Sazonov ville ikke ha krig, men var lett påvirkelig og var blitt oppskremt. Og han greide å skremme opp tsaren slik at da Sazonov reiste fra tsaren kunne han ringe til Janushkevich og gi ordre om alminnelig mobilisering.

Om kvelden ble det satt opp plakater med beskjed om full mobilisering i alle russiske byer. Den 31. juli ville de nye troppene begynne å bli satt opp. Om formiddagen ble dette kjent i Tyskland. Moltke kunne nå begynne å ta alle militære forholdsregler. Tyskland erklærte militær alarmtilstand. Dette inkluderte ikke mobilisering. Men da både Østerrike og Russland mobiliserte fant Tyskland ut at de også måtte mobilisere, så sant ikke den russiske mobiliseringen ble avbrutt. Et ultimatum om dette ble sendt ut klokka tre om ettermiddagen den 31. juli til Petrograd og et annet til Paris. Der stod det blant annet: "[Tysk] mobilisering vil følge om ikke Russland oppgir alle krigstiltak mot oss og Østerrike-Ungarn". Telegrammet til Russland krevde innen tolv timer en definitiv bekreftelse om dette. Telegrammet til Frankrike inneholdt følgende advarsel: "Mobilisering betyr uunngåelig krig", og krevde en erklæring om nøytralitet "i en russisk-tysk krig... innen atten (18) timer".

Om ettermiddagen 31. juli var krisen som begynte med mordene i Sarajevo satt på spissen. Krisen hadde begynt da den østerrikske noten, med 48 timers svarfrist, ble levert den 24. juli. Det var ikke en krise som deltakerne hadde ønsket. Østerrike hadde ønsket å straffe Serbia. Tyskland hadde ønsket en diplomatisk suksess som ville få Østerrike til å virke sterkt overfor omverdenen. Russland ville heller ikke ha krig, og hadde ikke regnet med at støtten til Serbia ville provosere fram en krig. Den 30. juli, trettitre dager etter mordet, var Østerrike i krig med Serbia, uten foreløpig å gjøre så mye med det. Østerrike hadde erklært alminnelig mobilisering, men konsentrerte ikke tropper mot Russland. Russland hadde erklært delvis mobilisering, men konsentrerte foreløpig ikke tropper mot noen spesiell. Den tyske keiseren og kansleren trodde enda at det var mulig for Østerrike og Russland gjennom forhandlinger å avvikle mobiliseringene, selv om generalstabsjefen da ønsket å mobilisere. Frankrike hadde ikke mobilisert, men var redd for at Tyskland ville mobilisere. England ønsket at Russland ville tolerere at Serbia ble straffet, men ville støtte Frankrike dersom det ble krig.

Det var hendelsene den 31. juli, at det ble kjent at Russland hadde gått til alminnelig mobilisering, og det tyske ultimatumet til Russland og Frankrike, som førte til at spørsmålet var om krig eller fred. Neste dag, den 1. august, ville Tyskland mobilisere mot Russland, og dermed gjøre krigen uunngåelig - så sant ikke Tyskland dro tilbake ultimatumet til Russland. Tysklands mobilisering ville også tvinge Frankrike til å mobilisere, i følge den Fransk-russiske konvensjonen fra 1892, og dersom en av dem ble angrepet av Tyskland ville begge være i krig mot Tyskland. Men bare et tysk angrep mot en av partene forpliktet dem til å felles krig mot Tyskland.

Det tyske ultimatumet hadde gjort det klart at ved ultimatumets utløp var det krig. Om kvelden den 31. juli ga Joffre et notat til krigsminister Messimy der han skrev at hvert døgn ordren om mobilisering ble forsinket ville tillate fienden å trenge femten til tjuefem kilometer lenger inn på fransk territorium. Og han bad presidenten om å gi ordre om alminnelig mobilisering. Forespørselen ble diskutert i regjeringa neste dag, og det ble bestemt at 2. august ville mobilisering ta til.

Den franske ordren om mobilisering kom omtrent samtidig med den tyske ordren om mobilisering. To timer senere leverte den tyske ambassadøren krigserklæringen til Russland. Den tyske keiseren trodde at England ville holde seg nøytral dersom Frankrike ikke ble angrepet, og ga Moltke ordre om ikke å sette Schlieffenplanen i verk. Moltke sa at å lage en ny slagplan ville ta et år, men han fikk ordre om ikke å gå inn i Luxembourg. I London ville fortsatt ikke England erklære hvordan landet stillte seg, og det skapte stor usikkerhet for Frankrike. England trodde fortsatt at direkte forhandlinger mellom partene kunne forhindre krig. England var ikke bundet av avtale med noen av partene til å gå inn i krigen. Men England var en av garantistene fra 1839 for belgisk nøytralitet. Både Tyskland og Frankrike spurte England om hvordan landet forholdt seg, men England ville ikke svare.

Den 2. august leverte Tyskland sitt siste ultimatum, denne gangen til Belgia. Tyskland krevde å få marsjere gjennom Belgia mot Frankrike, og skrev at dersom det ikke ble gitt tillatelse til dette ville Belgia bli behandlet som en fiende. Ultimatumet krevde et svar innen tjuefire timer. Neste dag erklærte Tyskland krig mot Frankrike. Den tyske innmarsjen i Belgia fikk England til å gi et ultimatum til Tyskland der det ble krevd at de tyske styrkene dro seg ut av Belgia, og dersom dette ikke skjedde innen midnatt ville England være i krig med Tyskland. Dette skjedde ikke, og ved midnatt var England sammen med Frankrike og Russland i krig med Tyskland.

Østerrike erklærte først krig mot Russland den 5. august, og først 12. august erklærte England og Frankrike krig mot Østerrike. Serbia, som var årsak til krigen, ble først glemt. Det tok enda fjorten måneder før Serbia fikk smake krigen.

Etter krigen fikk Tyskland skylda for krigen. Dette skyldes først og fremst at Tyskland tapte krigen, og at Tyskland hadde en sterk økonomi som kunne betale store krigserstatninger. Man kan si at det er feil å bare legge skylda for krigen på Tyskland siden den øverste ledelsen i Tyskland, både kansleren og keiseren, arbeidet for å unngå krig og for å holde Østerrike tilbake. Dessverre hadde de sivile myndighetene ikke tilstrekkelig kontroll over den militære ledelsen. Den militære opptrappinga var det først og fremst Russland som stod for.

I dag må man også kunne si at de østerrikske kravene til Serbia var både beskjedne og berettigede, selv om det vanligvis har være hevdet at de østerrikske kravene var uberettigede. I dag er det akseptert at en liten stat som er skyldig i terrorhandlinger mot ei stormakt kan utsettes for militært angrep, men ikke omvendt.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:
Neste kapittel
Første Verdenskrig
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: