Den Første Verdenskrig.

Femte del

Kampene i 1916

Til første del

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

  1. Kampene i 1916


Kampene i 1916

Sjøkrigen

Marinene hadde prøvd å ta i bruk ny teknologi i størst mulig utstrekning, i det minste så langt økonomien rakk og så langt admiralene greide å forstå teknologien. Etter Krimkrigen ble seilskipene fjernet fra marinen, siden dampskipene hadde vist seg som overlegne krigsskip. Krigsskipene ble utviklet raskt fra Krimkrigen og til Første Verdenskrig. Og forandringene foregikk raskere og raskere. I 1896 sjøsatte Storbritannia krigsskip på 13.000 tonn med fire 12 tommers kanoner og en fart på atten knop. I 1913 var de mest moderne slagskipene av Queen Elizabeth klassen på 26.000 tonn med åtte 15 tommers kanoner og skipene kunne gå med tjuefem knops fart drevet av turbinmotorer som brukte olje som drivstoff. Mellom disse to skipstypene hadde Dreadnought fra 1906 vært. Det ble navnet til klassen med alle de skipene som bare hadde svært grovkalibrede våpen, som altså ikke hadde lette kanoner, og som konsentrerte armeringa rundt motoren, ammunisjonslagrene og skipets viktigste bevæpning. Mange land bygde eller kjøpte krigsskip av Dreadnought klassen, siden de ble de viktigste moderne krigsskipene.

Kommunikasjon mellom krigsskipene foregikk helst ved hjelp av telegraf og morse. Det tok tid å oversette til og fra morsealfabetet, og i kritiske situasjoner der samtidige manøvrer skulle foretas av flere krigsskip ble denne formen for kommunikasjon for langsom, og var erstattet av de gammeldagse flaggsignalene, som kunne være vanskelige å tyde på avstand.

De moderne flåtene av krigsskip hadde ikke et tilfredsstillende rekognoseringssystem. Tradisjonelt hadde det foran slagskipene vært en skjerm av skip som raske nok til både å finne fienden og også sterke nok til å trekke seg tilbake før de var alvorlig skadd. I tiårene før første verdenskrig ble disse skipene kalt for kryssere. Like før verdenskrigen begynte ble den oppfatning rådende at kryssernes funksjon ble best ivaretatt av skip som var like store som slagskipene og med like sterke våpen, men lettere armert og raskere. Både Storbritannia og Tyskland aksepterte denne oppfatninga og skaffet skip av denne typen for rekognoseringsfunksjonen. Men de ga disse skipene oppdrag utenom rekognosering, krysserne skulle også engasjere slagskipene i kamp for å holde slagskipene i de posisjonene som slagskipene ble funnet i mens egne slagskip kom til. Men det viste seg at dette var ødeleggende for krysserne. Mindre og raskere kryssere som arbeidet på tradisjonell måte som rekognoseringsskip ville vært en bedre løsning. I Jyllandsslaget i 1916 hadde den britiske marinen en handfull tradisjonelle kryssere som var blitt utdaterte og ikke kunne utføre sin oppgave, svermer av lettere kryssere som var for veike til å vise seg for fiendens tunge skip og de nye slagkrysserne som fikk store skader før slagskipene begynte å kjempe seg imellom.

Jyllandsslaget foregikk den 31. mai 1916 og den følgende natt. Det hadde vært to tidligere trefninger, i nærheten av Helgoland i august 1914 og ved Doggerbank i januar 1915. Men i ingen av disse to hadde de mest moderne slagskipsformasjonene vært involvert. Slaget i Helgolandsbukta den 28. august kom etter at kommandørene av ubåtene og destroyerne i Harwich besluttet å avskjære tysk patruljering av havene som foregikk fra tyske havner i Helgolandsbukta. Kommandørene fikk støtte fra Churchill. En engelsk destroyer og tre tyske kryssere ble senket i dette slaget.

Dette fikk tyskerne til å forsterke forsvaret av Helgolandsbukta med miner og patruljer. Tyskerne sendte raske skip for å bombardere Yarmouth den 3. november, og den 16. desember sendte tyskerne også de fleste av sine dreadnoughtskip til Scarborough, Whitby og Hartlepool. Britene sendte en skvadron for å avskjære disse, men fant dem ikke.

I slaget ved Doggerbank fikk britene nytte av at de hadde fått tak i bøker med det tyske signalsystemet og kodenøkkelen for kommunikasjon med krigsskipene. I august hadde den tyske krysseren Magdeburg gått på grunn i russiske farvann og bøkene med kodenøkkel og signalsystem var blitt sendt til England. Også flere andre tyske kodebøker ble tatt fra tyske bøker som ble fanget eller senket. Og dermed kunne britene avkode den tyske marinens kommunikasjon. Tyskerne oppdaget at britene kunne følge den tyske flåtens bevegelser, men trodde dette skyldtes spionasje fra nederlandske fiskebåter i Nordsjøen.

Tyskerne trodde at de kunne bruke denne spionasjen til egen fordel, og sendte slagkrysserne sine til Doggerbank. Men engelske krigsskip var der i større antall, og tyskerne måtte flykte etter å ha blitt skadeskutt.

Etter januar 1915 holdt den tyske slagskipsflåten seg nært til sine baser i det meste av de kommende atten månedene. Men det ble lagt miner og ubåter ble brukt for å skade britisk skipsfart. I mai 1915 ble Lusitania senket av en tysk ubåt. Lusitania var et stort britisk linjeskip, og 1.201 passasjerer, hvorav 128 var amerikanske, omkom. Dette førte til diplomatiske vanskeligheter mellom Tyskland og USA, og det ble lagt begrensninger på den tyske ubåtkrigføringa. Den britiske handelsflåten fortsatte å miste mellom femti og hundre skip i måneden gjennom 1915, men greide likevel å forsyne England. I mellomtiden opprettholdt engelske krigsskip en blokade av Tyskland som hindret tilførsel av alle forsyninger sjøveien.

England kontrollerte Nordsjøen fra sin hovedbase i Scapa Flow i nord og med en sverm av ubåter, kryssere og destroyere i den sørlige delen av Nordsjøen, og den tyske marinen gjorde ikke noe helhjertet forsøk på å utfordre dette. Den tyske strategien var å prøve å slite ned den engelske marinen med mange mindre aksjoner. I november 1915 var forholdet mellom britiske og tyske krigsskip i dreadnought klassen 17:15, og slagkryssere 5:4. Men i 1916 økte den britiske overlegenheten til sjøs. I april 1916 hadde Storbritannia 31 dreadnoughts mot Tysklands 18, og også for andre typer krigsskip var Storbritannia overlegen.

I januar 1916 ble Reinhard Scheer admiral for den tyske marinen. Han ønsket at den skulle opptre mer aktivt. Krigsflåten seilte derfor ut to ganger i februar og mars 1916 og fire ganger i april og mai. I april bombarderte den Lowestoft.

I slutten av mai oppfanget britisk etterretninger signal som fortalte om tyske operasjoner. Og den 31. mai var mer enn 250 britiske og tyske krigsskip på vei mot hverandre, uten at tyskerne visste dette, utenfor Jylland. Blant de britiske skipene var det 28 dreadnoughts. Blant dem var fire av de nyeste slagskipene av Queen Elizabeth klassen. Tyskerne hadde 16 dreadnoughts i sin flåte. Britene seilte de fire slagskipene av Queen Elizabeth klassen sammen med seks slagkryssere som en fortropp.

Dette var første gang at tyskerne tok hele sin flåte av krigsskip som var beregnet på operasjoner i åpent hav ut samlet. Scheer trodde ikke at britene kunne vite at hele denne krigsflåten seilte ut. Britene visste det, men de feiloppfattet det nøyaktige tidspunktet for når den tyske flåten seilte ut, og derfor fikk den britiske fortroppen seile raskere enn hovedstyrken for å spare drivstoff, og dermed oppstod det betydelig avstand mellom dem.

Slaget ved Jylland foregikk i fem faser. I den første kom den britiske fortroppen fram til de tyske krigsskipenes fortropp. Så snudde den britiske fortroppen mot nord og forsøkte å dra den tyske med seg mot den engelske hovedstyrken. Så møttes de to hovedstyrkene to ganger, som ble avbrutt ved at de tyske krigsskipene dro seg tilbake, og til sist, i nattemørket, prøvde de mindre krigsskipene på begge sidene å ødelegge motstanderens styrker ved torpedoangrep.

I den første fasen passerte den britiske fortroppen mellom patruljerende tyske ubåter uten tap og nådde så nær den tyske fortroppen (som var delt opp i flere grupper) at de åpnet ild mot hverandre. De britiske skipene Indefatigable og Queen Mary ble truffet. Begge eksploderte og sank.

Så kom fire raske britiske slagskip fram til dette slagstedet. Og den tyske hovedflåten ble oppdaget av den britiske fortroppen, som snudde og seilte tilbake mot den engelske hovedstyrken mens de tyske krigsskipene fulgte etter. Under dette ble det tyske krigsskipet Seydlitz truffet og falt tilbake slik at den tyske slaglinja kom i uorden, og var i uorden da den støtte sammen med den britiske. Under kamper som fulgte ble Invincible senket. Men antallet engelske krigsskip var så mye større enn antallet tyske krigsskip at de tyske vendte om og dro seg ut av slaget.

Scheer bestemte seg for å snu. I mens hadde de britiske krigsskipene satt ned farten, og seilte videre mot Helgolandsbukta. De tyske krigsskipene hadde en kurs der de kom til å passere bak de britiske krigsskipene. De britiske skipene seilte på linje side ved side, og de tyske skipene på linje etter hverandre. De møttes slik at flere av de britiske skipene kunne skyte enn av de tyske, siden mange av de tyske dekket hverandre, og dette var fordelaktig for britene. Det kom til en kort skuddveksling der de britiske skipene skjøt 27 skudd som traff mens de tyske skipene bare fikk skutt to skudd som traff, og dermed ble de tyske skipene trukket tilbake igjen. De ble ikke forfulgt av de britiske skipene. Da den tyske flåten kom i havn hadde den tapt en slagkrysser, et gammelt, stort krigsskip, fire lette kryssere og fem destroyere. Den britiske flåten hadde tapt tre slagkryssere, fire armerte kryssere og åtte destroyere - 6.094 engelske og 2.551 tyske sjøfolk var døde. Til tross for dette regner man med at det var et slag med britisk seier, vel siden britene ble stående på slagmarka, mens tyskerne ble jaget. Tyskerne kalte dette også for en seier siden de hadde mindre tap, men mange av de tyske skipene som ikke var tapt var likevel alvorlig skadet.

Den tyske flåten gikk til sjøs noen få ganger til i løpet av krigen, men uten å utfordre det engelske overherredømmet i Nordsjøen.

Offensiver på tre fronter

Tidlig på sommeren 1916 så Tyskland ingen grunn til å forandre politikken med å sette strenge begrensninger for ubåtoperasjonene. De allierte for sin del konsentrerte seg om å forberede store offensiver både i øst og i vest. De ble enige om å angripe på de tre hovedfrontene, i vest, på den russiske og på den italienske fronten. I vest ville man angripe omkring elva Somme. Italienerne ville gjenoppta offensiven ved Isonzo.

De allierte styrkene hadde vokst betydelig siden skyttergravskrigen begynte. Italia hadde en og en halv million soldater, Russland hadde to millioner soldater som var skikkelig utrustet. Den russiske industrien hadde økt krigsproduksjonen svært sterkt. Også i Frankrike hadde produksjonen av våpen og ammunisjon blitt sterkt økt. Men Frankrike kunne ikke øke størrelsen av hæren i betydelig grad siden en stor del av befolkninga allerede var soldater. Men England hadde økt sin hær sterkt. Først skjedde dette ved frivillig mobilisering, der folk som allerede kjente hverandre fikk være soldater sammen. Hundretusener meldte seg frivillig til å være soldater.

Østerrike planla å angripe Italia ved Trentino, mens Falkenhayn planla å angripe Frankrike ved Verdun, siden Falkenhayn trodde at Frankrike var så svakt at Frankrike kunne presses til å bryte sammen eller til å innse at det ikke tålte denne krigen. Falkenhayn trodde feilaktig at russerne ikke lenger ville angripe, eller kunne utføre store offensiver, etter de store nederlagene de hadde lidd. En stor krigsinnsats mot Russland hadde heller ingen hensikt siden det ikke fantes strategiske mål å gå etter for en slik innsats. Derfor burde Tyskland ikke konsentrere seg om Russland, mente Falkenhayn. Falkenhayn ville pressen England ut av krigen. Han trodde at dette kunne være mulig ved å gå til ubegrenset ubåtkrig mot England. Men England var for sterk til å bli presset ut av krigen ved angrep mot de engelske stillingen i Frankrike og Flandern, mente Falkenhayn.

Offensiven ved Verdun

Det var gjennom å angripe Frankrike ved Verdun at Falkenhayn håpet å kunne presse Frankrike ut av krigen. Verdun var en festningsby med en sirkel av festninger rundt byen. Men nedskytningen av festningene ved Liège og Namur hadde ført til at franskmennene hadde mistet troen på festninger, og de hadde sendt festningskanonene til fronten. Det hadde ikke vært harde kamper ved Verdun siden høsten 1914, da kampen fløt rundt Verdun. Verdun ble i februar 1916 holdt av forholdsvis små franske styrker, siden området hadde blitt en ganske rolig sektor.

I januar og februar 1916 samlet Falkenhayn forsterkninger til den femte arme på ti divisjoner og en stor mengde artilleri. Blant de 542 tunge kanonene som var ført til Verdun var tretten 420 mm og sytten 305 mm haubitzere av samme type som hadde ødelagt de belgiske festningene. To og en halv million granater var samlet. Den fronten som skulle angripes var 12-13 kilometer lang. Tilsammen var det hundre kanoner for hver kilometer front som skulle angripes. Som forberedelse til angrepet skulle alt bombarderes. Det skulle bli en utmattelseskrig der så mange soldater ville bli drept at det til slutt ville være umulig for Frankrike å delta.

Den 21. februar begynte bombardementet. Men mens de store tyske forsyningene var blitt ført fram hadde franskmennene blitt klar over hva som var i vente, og de hadde forberedt de begrensede styrkene de hadde ved Verdun. Halvparten av de franske soldatene overlevde bombardementet. Da de tyske infanteristene angrep erobret de den første skyttergravslinja. Bare fortene Fort Vaux og Douaumont gjorde fortsatt motstand på høydene over Meuse. Ble de tatt ville det tyske artilleriet kunne skyte på Verdun og bruene over Meuse. Den 25. februar falt Douaumont. Verdun så ut til å være i ferd med å falle.

Verdun var en dødsfelle, mens det ujevne terrenget bak Verdun var mye lettere å forsvare. Derfor kunne det ha vært en fordel for Frankrike om Verdun hadde falt eller blitt oppgitt. Men den 25. februar kom Joffres utsending de Castelnau til Verdun og bestemte at de framskutte posisjonene måtte holdes. Phillippe Pétain ble utpekt som ansvarlig for forsvaret av Verdun. Pétain var en mann som ikke ga opp.

Pétain tok på seg å koordinere det franske artilleriet, og han ga ordre om at det måtte opprettes forsyningslinjer. Fra nå av falt det et stadig regn av granater over de tyske soldatene som var i frontlinjen eller på vei til den.

Tyskerne forsøkte å føre sitt artilleri så nært fronten som mulig. Det førte til store tap blant de tyske kanonmannskapene. Og den franske fronten holdt stand. Tyskerne bestemte at siden angrepet på den smale fronten på østbredden av Meuse ikke førte fram måtte de utvide angrepsfronten til vestbredden av Meuse. Bak høydene der var det franske artilleriet som bombarderte de tyske styrkene. Terrenget på vestbredden var åpnere enn på østbredden. Det kunne være lettere å avansere der. Men de tyske angrepene på vestbredden ble møtt med franske motangrep, og det ble ingen lett framgang, men frontlinjer som skiftet fram og tilbake. Fort Vaux holdt stand og ble iherdig forsvart, selv om kontrollen over ruinene av landsbyen Vaux skiftet tretten ganger i løpet av mars. Man oppdaget at festninger kunne være svært vanskelige å erobre.

I begynnelsen av april begynte Falkenhayn å miste troen på at han kunne vinne en utmattelsesseier ved Verdun uten å utsette egne soldater for store tap. Tyskerne bestemte seg for å angripe langs hele fronten, som nå var nesten 30 kilometer lang. Angrepet begynte 9. april, og varte fire dager, til kraftig regn stoppet alle bevegelser resten av måneden. Den første dagen nådde tyskerne det de hadde trodd var toppen av Mort Homme, men oppdaget at den lå akkurat utenfor rekkevidde.

I løpet av mai, etter at det dårlige været var over, var det Mort Homme som tyskernes anstrengelser var rettet mot. Den 8. mai nådde tyskerne toppen, men de franske soldatene holdt seg i nærheten, og resten av måneden kjempet tyskerne for å kontrollere hele området. Tyskerne trengte svært langsomt fram. Tapene deres var større enn 100.000 soldater, og de franske tapene var like store. Frankrike roterte divisjonene sine, mens tyskerne holdt de samme divisjonene i ilden hele tiden, og erstattet døde med nye soldater. Frankrike kjempet et aktivt forsvar, og gikk til motangrep når det var mulig.

I begynnelsen av juni samlet tyskerne styrker til et avgjørende angrep. De angrep på en fem kilometer lang front med en mann på hver meter frontlinje og støttet av 600 kanoner. Angrepsmålet var Fort Vaux, og mellom første og sjuende juni ble det først omringet og så bit for bit sprengt i stykker. Til slutt ga fortkommandanten, major Raynal, opp fortet på grunn av vannmangel. Major Raynal ble tatt til den tyske kronprinsen, og der fikk han som en æresbevisning et nytt sverd som erstatning for det han hadde forlatt.

Kommandoen over forsvaret av Verdun ble gitt over til Nivelle, siden Pétain var for uforsiktig med soldatenes liv. Nivelle var artillerist, og forbedret stadig det franske artilleriet, som begynte å få overtak over det tyske artilleriet.

Men tyskerne fortsatte stadig offensiven, og vant stadig, sakte men sikkert, og med store tap, ny grunn. Tyskerne nærmet seg de to gjenværende fortene, Souville og Tavannes. Fra Souville var det nedoverbakke hele veien til Verdun, mindre enn fire kilometer.

Den 22. juni ble et nytt tysk angrep mot Souville forberedt med bombardement av gassgranater mot franske artilleristillinger. Det franske artilleriet som var aktivt på denne delen av fronten ble midlertidig satt ut av funksjon, og det tyske angrepet nådde fram til fortet, men på grunn av vannmangel i varmen måtte de tyske soldatene dra seg tilbake i løpet av natta.

Den kommende dagen, den 23. juni, var både høgdepunktet og krisen i Verdunoffensiven. Omkring tjue millioner granater var avfyrt, og landskapet var blitt forandret. I slutten av juni hadde mer enn 200.000 mennesker blitt drept og skadet på hver side. den 11. juli gjorde tyskerne et siste forsøk på å erobre fort Souville, men forgjeves. Deretter var det stille ved Verdun til Frankrike i oktober prøvde å erobre tilbake tapt grunn. Da hadde allerede slaget ved Somme rast fra 1. juli.

Offensiven ved Somme

Slaget om Verdun greide ikke å blø Frankrike ut av krigen. Falkenhayn ble forbundet med nederlag, og Hindenburg og Ludendorff med seier, selv om begge deler var feil. Det var ikke Hindenburg og Ludendorffs planer og ledelse som hadde gitt seier i øst, og Schlieffenplanens nederlag skyldtes ikke Falkenhayn. Men Falkenhayns stjerne bleknet.

Langs Somme hadde tyskerne bygd det sterkeste systemet av skyttergraver langs fronten. De hadde bygd oppholdsrom som ikke kunne ødelegges av artilleri ti meter under overflaten med forsyninger for å utholde beleiring. Nedgravde telefonlinjer og dype kommunikasjonsgrøfter førte fram til skyttergravene, og det var mange sterke maskingeværstillinger.

På den andre sida av fronten var mindre gjort. Fram til august 1915 hadde Somme vært holdt av franske styrker, men så tok England over forsvaret av fronten ved Somme. Da Douglas Haig ble engelsk øverstkommanderende var fortsatt lite gjort. Under hans ledelse ble hele området bak fronten ved Somme, fra Albert til Amiens, omgjort til en militærleir. General sir Henry Rawlinson kommanderte de fleste troppene.

Hæren som ble samlet ved Somme bestod av tjue divisjoner. De fleste divisjonene var nye og sammensatt av frivillige. Haigs plan for offensiven ved Somme var enkel. Den skulle begynne med et enormt artilleribombardement, som skulle vare ei veke. Deretter skulle nitten britiske divisjoner og, sør for elva, tre franske, krysse ingenmannsland i forhåpning om at artilleribombardementet hadde satt forsvarerne av de fiendtlige skyttergravene ut av spill. Videre skulle offensiven gå gjennom den tyske forsvarssonen og ut i åpent land bak den.

Haig var sikker på at artilleribombardementet ville sette tyskerne ut av spill. Derfor var ordren at de angripende soldatene ikke skulle søke dekning, men gå rett framover. Angrepsstyrken måtte gå framover med jevn fart i linje etter linje.

Bombardementet skulle foretas av 1.000 feltkanoner, 180 tunge kanoner og 245 tunge haubitser. Tre millioner granater var kjørt fram. Det var knapt tjue meter mellom feltkanonene og femti meter mellom det tyngste skytset langs fronten som skulle angripes. Det var planlagt at bombardementet til feltkanonene skulle kutte av piggtråden foran skyttergravene, og det tunge skytset skulle angripe fiendens artilleri og skyttergraver og stillinger. Når det britiske infanteriet forlot skyttergravene skulle artilleriet legge en skjerm av artilleriild foran de framrykkende britiske soldatene, altså omkring femti meter foran infanteristene skulle det stadig eksplodere granater som holdt fienden nede eller uskadeliggjorde ham, og dette feltet skulle bevege seg framover sammen med infanteriet.

Nesten alt som Haig og Rawlinson ventet at artilleriilden skulle utrette skjedde ikke. De tyske posisjonene var langt sterkere enn britene hadde trodd. De ti meter dype rommene som var gravd ut ble ikke skadet av artilleriilden. Og granatene kuttet ikke av piggtråden. Piggtråden var en minst like stor hindring som før bombardementet begynte. Og troen på at artilleriet kunne legge en bevegelig og beskyttende skjerm av artilleriild foran det framrykkende infanteriet var feil. Den krevde blant annet svært gode kommunikasjoner mellom fronten og artilleriet, og dette fantes ikke. Artilleriet måtte skyte etter utregninger som var gjort på forhånd over hvor raskt man trodde at infanteriet ville gå framover. Siden man var redd for å skade egne tropper ble denne ildskjermen lagt for langt foran det framrykkende infanteriet. Eller den ble fjernet for tidlig, slik at tyskerne kunne komme ut av de dype rommene sine og forsvare skyttergravene og posisjonene sine. Dette skjedde nesten overalt på fronten til den fjerde arme ved Somme 1. juli - infanteriet måtte avansere mot piggtråd som hindret soldatene og mot skyttergraver som var fulle av tyske soldater som kjempet for livet.

Den første juli 1916 var den første dagen i slaget ved Somme, der infanteriet ble sendt til en grusom nedslakting. Mennene fra den fjerde arme gikk ut av skyttergravene og gikk fram i faste formasjoner, og ble nesten overalt stoppet av hel piggtråd - og ble skutt ned. Fem divisjoner av de angripende sytten divisjonene kom fram til de tyske posisjonene, resten ble stoppet i ingenmannslandet.

Lange linjer av menn, skulder til skulder, med 30 kilos oppakninger, gikk inn i piggtråden og ble skutt ned. Tyskerne hadde stadig øvd på å springe raskt opp fra de dype rommene sine til maskingeværstillingene, og de gjorde det da de ble klar over at det britiske infanteriet var på vei. 100.000 britiske soldater hadde den første juli ble sendt for å angripe de tyske stillingene. Denne ene dagen hadde 20.000 av dem blitt drept og 40.000 hadde blitt såret. Og de hadde ikke utrettet annet enn å bli drept. Mange steder, når tyskerne oppdaget at de selv ikke lenger var i fare, sluttet de å skyte slik at de britiske troppene som var lettere skadet kunne komme seg tilbake til egne frontlinjer. Men mange skadede ble liggende i bombekratrene i ingenmannslandet til de døde.

I et område, som skulle forsvares av den tyske andre arme, greide britene å erobre grunn, og derfor ble stabssjefen til den andre arme erstattet av oberst von Lossberg, som var hjernen bak det tyske forsvarssystemet på Vestfronten. Lossberg fikk forsvarerne til å konsentrere seg om et forsvar i dybden og ikke bare om å forsvare frontlinjen. Den fremste skyttergraven skulle holdes med få mann for å unngå unødige tap, men tapt grunn skulle gjenerobres raskt.

Den 14. juli greide britene å erobre et område. Fire britiske divisjoner angrep i nattemørket for å erobre Bazentinryggen, Mametzskogen og Contalmaison. Senere i måneden fortsatte angrepene. Somme ble i likhet med Verdun en utmattelseskrig der stadig nye divisjoner ble drept ned. Den 31. juli hadde tyskerne tapt 160.000 soldater ved Somme og britene og franskmennene hadde tapt mer enn 200.000 soldater, men frontlinjene hadde beveget seg knapt fem kilometer, og over lange linjer hadde frontlinjen stått ubevegelig.

I midten av desember kom de første tankvåpnene. I september var 49 Mark I tanks sendt til Frankrike fra England, og klare til kamp. Noen tanks var bevæpnet med maskingevær og andre med kanoner. De ledet et angrep som førte mer enn tre kilometer fram, før mekaniske sammenbrudd og uframkommelig terreng stoppet dem. Men lenger kom de ikke.

I oktober og november fortsatte angrepene både fra britisk og tysk side. Den 19. november opphørte den allierte offensiven ved Somme offisielt. Lengst fram hadde de allierte nådd ved Les Boeufs, der de hadde nådd en mils vei. Tyskerne kan ha tapt mer enn 600.000 sårede og drepte. De franske tapene var 194.451 menn og de britiske 419.654 menn. For britene var dette den største militære tragedien noen gang.

Brusilov offensiven og krigens videre gang
Tyrkerne fortsatte å kjempe. De led nederlag mot russerne som hadde krysset Kaukasus, men i Mesopotamia greide de seg bedre mot en britisk styrke som ble omringet og måtte overgi seg.

Italia bygde opp hæren sin, og Østerrike sendte 35 av de 65 divisjonene landet hadde mot italienerne. Selv om Østerrike hadde færre tropper enn Italia greide Østerrike å stoppe italienske offensiver og selv å gå til offensiv. Den 15. mai 1916 begynte Østerrike en offensiv mot Italia ved Trentino. Østerrike tapte 80.000 soldater og Italia 147.000, men offensiven oppnådde ikke noe gjennombrudd. Og den fikk ikke Cadorna til å holde seg fra å åpne en ny offensiv ved Isonzo. Det sjette slaget begynte i august, og sikret grensebyen Gorizia, og det sjuende, åttende og niende slaget fulgte i september, oktober og november. Bruhodet over Isonzo ved Gorizia ble utvidet.

Krigen mot Italia tvang Østerrike til å overføre styrker fra fronten mot Russland. Russland kunne derfor organisere motangrep mot Østerrike og Tyskland, som russerne hadde forpliktet seg til. Russerne bestemt seg for at hovedstrategien i 1916 skulle være å angripe i nord, mot den tyske okkupasjonen av Baltikum. De russiske hærene var langt større enn motstandernes, i nord hadde russerne 300.000 soldater mot 180.000, og i sentrum 700.000 mot 360.000. Bare i sør var antallet soldater på begge sider omkring like stort, en halv million soldater mot en halv million soldater. Russernes sørlige sektor ble kommandert av Brusilov. I nord hadde russerne også flere kanoner og mer ammunisjon enn tyskerne.

Men den russiske offensiven var svært dårlig ledet. Det russiske infanteriet angrep på en svært kort front, og ble beskutt av sitt eget artilleri, og kom deretter under kraftig bombardement fra tysk artilleri. 15.000 russiske soldater gikk tapt i løpet av de første åtte timene. Forsterkninger som ble sendt inn bare økte antallet falne. Da offensiven tok slutt 31. mars hadde russerne mistet 10.000 mann, inkludert 12.000 som hadde dødd av frostskader. I april angrep tyskerne og tok tilbake det området som russerne hadde erobret.

Den russiske overkommandoen ønsket å angripe på nytt i nord i juni, selv om lederen for en av de to nordlige armeene, Evert, ikke ønsket dette. Likevel ble man enige om å gjøre dette. Alexei Brusilov, leder for den sørlige fronten, bad om å få angripe i sør. Han mente at det var mulig å drive østerrikerne tilbake. Brusilov mente at man burde angripe på en lang front for at motstanderen ikke skulle kunne konsentrere motstand og reserver mot angrepet. Dessuten måtte det infanteriet som angrep beskyttes bedre ved at det ble gravd dype groper som infanteriet kunne oppholde seg i fram til angrepet ble satt i verk, og ved at det ble gravd grøfter som infanteriet kunne gå beskyttet i så langt som mulig fram mot fienden. Det hadde vært vanlig at russerne begynte angrepene både en og to kilometer fra fiendens posisjoner, og dermed utsatte de soldatene for hard beskytning lenge før de selv kunne besvare ilden.

Brusilov sørget for at offensiven ble grundig forberedt. Den fjerde juni begynte angrepet, og det kom overraskende på østerrikerne, og det var vellykket, selv om russerne ikke hadde stor overlegenhet i mannskap og materiell. Russerne tok Lutsk og mange krigsfanger. Den største russiske framgangen kom lengst i sør, mellom elva Dnestr og Karpatene, der den østerrikske sjuende arme ble delt i to og mistet 100.000 mann, hovedsakelig som fanger, og ved midten av juni var den i full tilbaketrekning.

I begynnelsen av juli gikk de russiske styrkene i nord til offensiv. Offensiven i nord ble raskt stoppet av tyskerne, men den russiske offensiven i sør fortsatte i juli og i august og inn i september. Da var det tatt 400.000 østerrikske krigsfanger, og tilsammen hadde Østerrike-Ungarn mistet 600.000 mann. Tyskland hadde samtidig mistet 350.000 soldater i øst. Russerne hadde erobret et belte som var hundre kilometer bredt. Men russerne fikk store forsyningsproblem siden veiene ikke tålte tung trafikk og jernbanenettet ikke var tilstrekkelig utbygd. Likevel var Bruliovs offensiv en stor seier.

Brusilovs offensiv, og allierte løfter om landevinninger, fikk Romania til å gå sammen med de allierte. Falkenhayn fikk som oppgave å lede en offensiv mot Romania. Den 27. august gikk Romania til krig mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Verken Russland eller England eller Frankrike gjorde noe for å komme Romania til unnsetning. Romania åpnet en offensiv inn i Ungarn. Tyskerne organiserte to armeer mot Romania og østerrikerne organiserte styrker og også Bulgaria gikk inn i Romania fra sør. Den 25. september gikk de tyske styrkene inn i Romania, og den femte desember tok de Bucuresti. Tyrkia sendte også soldater inn i Romania. De rumenske styrkene rømte til Moldova, og overvintret der med støtte fra russerne. 310.000 rumenske soldater var gått tapt, og myndighetene hadde mistet kontrollen med nesten hele landet. Installasjonene på de rumenske oljefeltene var blitt sprengt. At Romania sluttet seg til de allierte var et tap for de allierte, for det ga tyskerne to millioner tonn korn og en million tonn olje over de neste atten månedene.

Lenker:
Neste kapittel
Første Verdenskrig
Forsida

Kilder for dette kapitlet er:


Kilder for dette kapitlet er: