Freden i Versailles.

Del 3

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


De siste sju dagene

Det tok to dager med tog å reise til Weimar. Delegasjonens rapport bestod av hovedtrekkene i hvert av de punktene som det hadde vært protestert mot, fulgt av en kommentar om resultatet av protesten. Dokumentet konkluderte med forutsigelser om de ulykker som hvert punkt ville føre over Tyskland. Delegatene forutså at avtalen kunne føre til forarmelse og slavebinding av generasjoner av tyskere. At Tyskland ble tillagt å være skyldig i krigen ville bli liggende på tyskerne i all evighet på en måte som var både hatsk og vanærende.

Delegasjonen til Brockdorff-Rantzau bedømte de allierte betingelsene som umulige å oppfylle, og de uttrykte at den tyske regjeringa måtte avvise avtalen.

Da toget kom til Weimar fortsatte Brockdorff-Rantzau med en gang til slottet til de tidligere storhertugene av Saxe-Weimar-Eisenach der de møtte president Ebert, kansler Scheidemann og resten av regjeringa.

Ei veke tidligere hadde regjeringa vært samlet om å forkaste fredsavtalen. Men nå var den splittet i dette spørsmålet, og det skyldtes Matthias Erzberger.

Matthias Erzberger var på dette tidspunktet førtifire år gammel. Som ung hadde han først vært lærer i en landsbyskole. Han var katolikk, og ble medlem av det katolske Sentrumspartiet. Da han var 28 år gammel ble han valgt inn i Riksdagen, der han i mange år var Riksdagens yngste medlem. Og han hadde fått flere tillitsverv i partiet, og var nå Sentrumspartiets leder.

Det var ikke på grunn av sin skjønnhet at Matthias Erzberger hadde oppnådd tillit. Han var en stygg liten mann. De fleste mennesker mislikte Erzberger på grunn av hans enorme og dominerende energi og hans overlegne evner og store ambisjoner. Han var briljant og "larger than life". Erzberger hadde en enorme evne til å vinne fram i debatter siden hans argument var mer gjennomtenkte og reflekterte enn alle andres, og fordi han satte dem fram med energi og overbevisning. Erzberger var blitt medlem av regjeringa fordi SPD trengte å samarbeide med Sentrumspartiet.

I begynnelsen av krigen hadde Erzberger vært begeistret for den. Og til å begynne med hadde han støttet en offensiv krig. Men så, tidlig på sommeren i 1917, hadde Erzberger reist til fronten, og det han så overbeviste ham om at Tyskland ikke kunne vinne krigen. Den 6. juli reiste han seg i Riksdagen for å fortelle at Tyskland ikke kunne vinne krigen. Han sa at han hadde mistet tilliten til Overkommandoen, og han advarte om at Tyskland ikke hadde kraft til å føre en offensiv krig, og derfor måtte holde seg på defensiven og forhandle om fred. Svært få tyske politikere ville vært i stand til å forandre standpunkt så voldsomt og samtidig gå i kamp mot Hindenburg og Ludendorff. Men Matthias Erzberger visste seg godt i stand til å ta vare på seg selv. Og ved slutten av krigen ba Overkommandoen om hjelp fra Erzberger.

I november 1918 ble Erzberger bedt om å lede den tyske delegasjonen som søkte om våpenhvile. Hindenburg takket Erzberger med tårer i øynene for at han var villig til å påta seg dette.

Etter krigen stod Erzberger fram med kraft og var den ubestridte lederen for Sentrumspartiet. Ved valget i 1919 fikk partiet hans nitti plasser i Riksdagen, og bare SPD var større.

Da Scheidemanns koalisjonsregjering ble dannet i Weimar visste ikke SPD helt hva de skulle gjøre med Erzberger. Han var en formidabel person som de ikke visste å plassere, men som leder for det nest største partiet i Riksdagen og som koalisjonspartner måtte han få en plass i regjeringa. Han ble minister uten portefolio, altså uten noe eget departement. Det var klart at Erzberger ikke ville være fornøyd med dette. Han krevde viktige oppgaver og ansvar, og han fikk det. Privat innrømmet man at Erzberger var den dyktigste mann i regjeringa.

Som det eneste medlem av regjeringa som hadde erfaring med direkte kontakt med seierherrene i krigen ble Erzberger sendt til Spa for å veilede den tyske militære delegasjonen som var i kontakt med den allierte våpenhvilekommisjonen. Det ble alminnelig anerkjent at Erzberger gjorde et godt arbeid i denne vanskelige situasjonen, men etterpå kom det til å gå forstyrrende rykter om ham. Man trodde at han hadde en eller annen form for direkte kontakt med de allierte. Han syntes å ha forutgående kjennskap til det de allierte ville foreta seg og hvilke standpunkt de ville innta. Da utenriksminister Brockdorff-Rantzau var i Versailles begynte Erzberger å styre utenrikspolitikken i Berlin. Det vakte Brockdorff-Rantzaus sinne at Erzberger foreslo at delegasjonen i Versailles ikke skulle få lov til å lage utkast til de notene som ble utvekslet med de allierte. Erzberger krevde, ganske vellykket, at "delegasjonen i Versailles skulle ta seg av redigering av motforslagene uten å gjøre betydelig endringer i regjeringas avgjørelser".

Dette var ikke den eneste grunnen til at det oppstod konflikt mellom Brockdorff-Rantzau og Erzberger. Men fikk inntrykk av at Erzberger omgikk den tyske delegasjonen i Versailles og hadde direkte kontakt med de allierte.

Da avtalen ble presentert i Tyskland var den første reaksjonen til regjeringa at den var umulig å akseptere og å undertegne. Erzberger beskrev selv avtalen som "demonisk". Han hadde også flere ganger private møter med oberst A. L. Conger som var den amerikanske etterretningsoffiseren som hadde vært i kontakt med Overkommandoen.

Conger fortalte Erzberger at Tyskland ikke kunne håpe på å oppnå en mildere fred. Han fortalte at president Wilson stod sammen med sine allierte i bestemmelsen om å invadere Tyskland dersom Tyskland ikke undertegnet avtalen.

Disse møtene gjorde et dypt inntrykk på Erzberger, og han ble overbevist om at Tyskland ville bli okkupert og delt opp dersom avtalen ikke ble undertegnet. Erzberger kom derfor til å mene at det beste ville tross alt være å undertegne avtalen, selv om betingelsene var umulige.

Erzberger ga et memorandum til Scheidemann der han hadde trukket opp den posisjonen som Tyskland ville være i dersom Tyskland undertegnet. Skattebyrden ville bli undertrykkende, og det ville oppstå opprør i Tyskland. Men på den andre siden ville den allierte blokaden bli fjernet og arbeidslivet ville komme i gang, og Tyskland ville få adgang til matvarer og råvarer. Og de opprør og militærkupp som ville bli forsøkt ville bli mislykket siden det folket mest av alt ønsket var fred og normale tider. Og Tyskland ville ikke bli delt opp. Men dersom Tyskland nekte å undertegne ville alt være tapt. Den allierte blokaden ville fortsette og Tyskland ville bli angrepet, og Tyskland hadde ikke lenger noen hær. Det ville bli hungersnød og borgerkrig i Tyskland, og Tyskland ville bli delt opp i en mengde småstater.

Erzbergers argument hadde stor innflytelse på de andre regjeringsmedlemmene. Han sa blant annet at dersom noen la ham i handjern og siktet med pistol på ham og krevde at han undertegnet et løfte om at han ville fly til Månen om førtiåtte timer, så ville han undertegne for å redde livet. Og slik var situasjonen nå. Landet trengte fred, og livet måtte fortsette, og at fredsbetingelsene var umulige ville før eller siden bli klart for alle.

Da Brockdorff-Rantzau kom til Weimar den 18. juni fant han at regjeringa ikke lenger stod sammen om å forkaste avtaleutkastet. Noen regjeringsmedlemmer, som Scheidemann, mente at den handa som undertegnet ville visne - det lot seg bare ikke gjøre. Andre nølte, og noen hadde blitt overtalt av Erzberger.

Brockdorff-Rantzau mente at avtaleforslaget var så urettferdig at det var umulig å undertegne det - det ville ødelegge Tyskland. Brockdorff-Rantzau sa at under krigen var det to slagord som han motsatte seg, og disse var "Hold ut" og Tiden er på vår side". Men nå i denne situasjonen fant han at disse slagordene var de rette. Han mente at dersom Tyskland kunne holde ut to-tre måneder uten å undertegne avtalen ville de allierte begynne å strides seg i mellom, og det ville bli mulig å få en bedre avtale. Å undertegne avtalen ville bety å ødelegge Tyskland.

Dette sa Brockdorff-Rantzau til regjeringa som var splittet i spørsmålet om den skulle undertegne. Deretter gikk Brockdorff-Rantzau, han ville ikke delta i debatten i regjeringa, som fortsatte langt ut over natta.

Gustav Noske forlot også regjeringsmøtet, men han gikk til et annet møte.


***********************************

Offiserskorpsets holdning til avtalen var viktig. Det var skeptisk overfor den venstreorienterte regjeringa. Offiserskorpset gikk ut fra at den ikke prioriterte å holde en stor hær i Tyskland. Det var kjent at Brockdorff-Rantzau var antimilitarist og at han ikke hadde hatt innvendinger mot de begrensninger på det tyske militærvesenet som de allierte hadde krevd i Versailles.

Før Brockdorff-Rantzau reiste til Versailles hadde general Groener hatt et møte med regjeringa der hadde sagt at det var nødvendig å ha en sterk hær for å ha selvstendighet i forhold til andre land. Og han hadde foreslått at i Versailles skulle Tyskland foreslå å lede et felttog mot bolsjevikene, der den tyske hæren skulle gå først. Dermed ville Tyskland bli sikret å ha en sterk hær også i framtida. Men Brockdorff-Rantzau ville slett ikke at militærvesenet skulle styre tysk utenrikspolitikk, og han forkastet denne planen. Brockdorff-Rantzau prioriterte økonomisk vekst og industriell styrke langt høgere enn en sterk hær.

Disse konfrontasjonene mellom regjeringa og hæren skjedde mens dolkestøtlegenden var i ferd med å få et betydelig antall tilhengere i offiserskorpset. Denne legenden gikk ut på at den tyske hæren kunne ha fortsatt krigen, og kanskje vunnet, dersom ikke sivilister hadde falt hæren i ryggen. Offiserskorpset la skylda for at krigen ble oppgitt på den sivile regjeringa og på innenlandsk uro, og hevdet at hæren hadde vært sterk nok. Også utenfor offiserskorpset var det tilhengere av dolkestøtlegenden.

Fredsavtalens bestemmelser om militære forhold reduserte hæren mer enn selv de mest pessimistiske offiserene hadde forutsett. Det meste av krigsmarinen ble overtatt av Storbritannia og ført til Scapa Flow. Tyskland skulle få beholde noen få gamle og små krigsskip, og ingen større enn 10.000 tonn. De meste av kystbefestningene skulle fjernes og Kielkanalen skulle være åpen for båter fra alle land. Tyskland gikk med på at marinen ble redusert til en kystovervåkingsstyrke.

De allierte var fast bestemt på at hæren skulle bli sterkt redusert. Men den kunne ikke fjernes helt, siden de allierte var temmelig sikre på at Polen ville utnytte dette til å okkupere deler av Tyskland og til å trakassere Tyskland. Og Tyskland måtte ha en hær som kunne sikre at væpnede opprørere ikke overtok landet.

Men hvordan skulle denne hæren være? Og hvordan skulle denne hæren rekrutteres? Frankrike foreslo at Tyskland skulle få ha en hær på 200.000 mann, og den skulle bestå av rekrutter som tjente et kort tidsrom. Storbritannia mente at dette var et forslag som var svært generøst overfor Tyskland, for på denne måten ville Tyskland kunne få trene opp store deler av den mannlige befolkninga til soldater.

Den franske generalen Foch forklarte det franske forslaget med at den sterke tyske hæren skyldte sin styrke ikke til den store vernepliktige hæren, men til offiserskorpset, som var en autoritær, antidemokratisk kaste. Den beste måten å bryte ned denne autoritære kasten på var å åpne den opp til hele befolkninga, ved å innføre en militær tjenesteplikt som var så kortvarig at de autoritære offiserene ikke ville få tid til å innprente sine autoritære holdninger og fordommer i rekruttene, men tvert i mot la hæren kontinuerlig bli gjennomskyllet av demokratisk innstilte ungdommer. En profesjonell hær eller en hær med lang tjenestetid for soldatene ville bli et autoritært monster og en fare for demokratiet, og en kjerne som en stor hær kunne bygges opp rundt.

Det franske forslaget fikk tilslutning fra alle med unntak for Storbritannia. Men da saken skulle avgjøres formelt var Lloyd George i London, og Clemenceau bestemte at dette var en sak som var for viktig til at den kunne avgjøres uten at han var til stede, og avgjørelsen ble utsatt til Lloyd George kom tilbake.

Lloyd George kom tilbake 5. mars, og han tok avstand fra det franske forslaget. Han sa at etter det franske forslaget ville Tyskland i løpet av noen år ha trent opp en militær reserve på millioner av mann. Lloyd George trodde ikke på den grunnen som Foch oppga for det franske forslaget; det måtte være noe annet som lå bak. Så kom han på det. Lloyd George trodde at Foch ville at Tyskland skulle ha en stor militær reserve av vernepliktige for at dette skulle tvinge Frankrike selv til å holde en stor hær. Lloyd George krevde at den tyske hæren skulle organiseres på en annen måte. Den skulle bestå av militære mannskaper med lang tjenestetid. Dermed ville den militære reserven bli mye mindre, kanskje ganske ubetydelig. Tyskland ville på denne måten ikke ha militær verneplikt. De menige skulle være soldater i 12 år og offiserene i 24 år; deretter skulle de gå inn i reserven. Clemenceau aksepterte dette.

Men franske offiserer mislikte sterkt at forslaget fra en av deres egne, Foch, var blitt satt til side, og svarte med at forlange at denne tyske hæren ikke måtte være større enn 100.000 mann. Dette protesterte Storbritannia mot siden det ville gjøre Tyskland forsvarsløst. Men dette franske forslaget vant fram. Den tyske hæren skulle bestå av 96.000 soldater og 4.000 offiserer. Tyskland fikk ikke lov til å ha et flyvåpen eller pansrede kjøretøy.

De militære bestemmelsen ble svært detaljert utformet. Det viktigste hensynet var å hindre at en reservestyrke kunne opprettes. Det skulle ikke kunne foregå militær opplæring utenfor hæren eller være militærliknende organisasjoner eller aktiviteter utenfor hæren.

Og Tyskland skulle ikke få ha så mange våpen at en stor hær kunne settes opp. Den våpenutrustningen som ble tillatt for den enkelte militære avdelingene ble detaljert fastsatt. Tyskland fikk totalt ha 84 felthaubitser og 204 feltkanoner, og dette er det et svært lite artilleri. Den tillatte våpenutrustninga var så lita at den tyske hæren ikke kunne føre noen moderne krig.

Rhinland skulle demilitariseres permanent, og alle tyske festningsverk på østsiden av Rhinen skulle ødelegges i en bredde på femti kilometer. Den tyske generalstaben skulle oppløses. Og antallet stabsoffiserer i den tyske hæren ble begrenset. Kadettskolene ble nedlagt. Og krigsakademiet ble også lagt ned.

De allierte trodde ikke at den tyske hæren frivillig og uten videre ville la seg oppløse. Prosessen måtte i det minste kontrolleres nøye. Allierte kontrollkommisjoner måtte få reise overalt og kontrollere alt. Den tyske hæren ville være så redusert at selv om det skulle bli laget flere våpen enn forutsatt eller rekruttert flere soldater ville dette være uten betydning, for overtredelsene måtte være så enorme for å være av betydning at de ville bli oppdaget.

Tyskerne gjorde ikke alvorlige forsøk på å protestere mot de militære bestemmelsene både fordi de allierte sa at dette var begynnelsen på en alminnelig verdensomfattende nedrusting, og fordi de forstod at dette var ufravikelige krav, og fordi Brockdorff-Rantzau var uten begeistring for militærvesenet.

Men det tyske offiserskorpset fant de militære bestemmelsene forferdelige. Det var utenkelig for dem at den tyske hæren skulle reduseres så mye at den ble mindre og svakere enn hærene til landene på Balkan. Og en stor del av offiserskorpset ville bli uten arbeid.

Det var god grunn til å frykte for at dersom regjeringa gikk med på de militære bestemmelsene så ville offiserskorpset prøve å gjøre statskupp. Og denne frykten bygde på mer enn mistanker.

Derfor kom regjeringa til at den ville spørre Overkommandoen om den var klar til å organisere og lede forsvaret av Tyskland mot en alliert invasjon. Ebert ville ikke undertegne fredsavtalen for så å bli fortalt av hæren at den kunne ha slått tilbake en alliert invasjon.

Regjeringa kunne forhandle med Overkommandoen gjennom general Wilhelm Groener om forholdet til de allierte og til fredsavtalen. Groener ville like mye som andre offiserer bevare hæren, men han hadde en realisme som ellers stort sett manglet i offiserskorpset.

Groener ville bevare hæren, og ikke ødelegge den, og dersom det var klart at hæren ikke kunne slå tilbake en alliert invasjon så ville denne invasjonen ødelegge hæren og sørge for at den aldri mer ble gjenoppbygd. At hæren skulle forsvinne i en storslagen og ærerik heltedød var ikke tiltrekkende for Groener. Dessuten forstod han at et militærkupp ikke ville bli tålt av de allierte eller av den tyske befolkninga. Dersom Tyskland nå skulle bli invadert ville ganske sikkert Bayern be om en separat fred og være villige til å gå ut av Tyskland for å oppnå dette.

Hindenburg var i navnet hærens øverstkommanderende, men han var gammel og passiv og visste ikke hva han skulle foreta seg. Hindenburg undertegnet alle de dokumenter som Groener ba ham undertegne og sa det Groener ba ham si. Hindenburg tok ingen avgjørelser selv, men gjorde det ham ble bedt om å gjøre. Hindenburg var fortsatt lammet av den rollen han hadde spillet i nederlaget og keiserens abdikasjon. Hindenburg mente at hans ære var blitt tilsølt. Han hadde vært en hengiven undersått av keiseren.

Hæren aksepterte Hindenburg som keiserens arving til posisjonen som hærens øverstkommanderende. Hæren hadde troskap overfor Hindenburg, men knapt overfor republikken. Derfor trengte republikken Hindenburg. Hindenburg hadde en verdig framtreden, selv om han ellers på alle måter var en middelmådig prøyssisk soldat. Men nå ble han selve symbolet på hæren, det eneste faste som syntes å stå igjen av det gamle Tyskland. Og offiserskorpset aksepterte ham som sin øverste leder.

Hindenburg var ikke bare full av pompøs verdighet, han ble heller ikke forbundet med nederlaget i krigen; det ble heller forbundet med Ludendorff. Groener ville bevare Hindenburglegenden og bruke den. Groener hadde på vegne av Hindenburg avvist at Hindenburg stilte som frontkandidat for junkernes konservative parti DNVP ved Riksdagsvalget. Hindenburg måtte ikke brukes til partipolitiske formål - det ville straks redusere ham. Hindenburg skulle ikke foreta seg noe som ga andre grunn til å angripe ham. Hindenburg skulle ha en opphøyet posisjon over de politiske konfliktene og trivialitetene, samtidig som han var hærens øverste leder og symbolet på hæren og offiserskorpset.

Groener hadde ingen tro på at det som var igjen av hæren kunne slå tilbake en alliert invasjon, spesielt i denne situasjon der Tyskland var nedslitt og utsultet og uten reserver av noe slag. Men han visste også at offiserskorpset var villig til å tro at hæren kunne slå tilbake en alliert invasjon. Den eneste muligheten til dette lå i at hele befolkninga stilte opp som soldater, men det mente Groener ikke ville være tilfelle.

For å oppnå klarhet i dette spørsmålet hadde Groener sendt sine beste stabsoffiserer for å spørre ut kommandantene i de ulike militærdistriktene om:

  1. Kunne majoriteten av befolkninga bli vunnet over til å fortsette krigen?
  2. Ville befolkninga være forberedt til å forsvare sine heimbyer og heimbygder?
  3. Kunne det være mulig å rekruttere en stor mengde frivillige til å føre krig?
  4. Hvilken motstand ville befolkninga møte en fiendtlig okkupasjon med?
  5. Er befolkninga rede til å stå fast og bestemt overfor det personlige, økonomiske og politiske presset som ville følge med en fiendtlig okkupasjon av landet?

Ingen av stabsoffiserene kunne finne noe som tydet på at folket var rede til å fortsette krigen. Bare i øst var det personer som ville forsvare Tyskland mot angrep. Det var ingen mulighet til å rekruttere en massehær. De tyskerne som ville føre krig var allerede i hæren eller i frikorpsene. Den alminnelige mening var at Tyskland var for utmattet til å føre en ny krig eller til å forsvare seg mot en invasjon. Dersom Tyskland ble invadert kunne man vente opprør som ville føre til at situasjonen kom helt ut av kontroll.

Den 16. juni ble Groener bedt om å komme til Berlin for å ha samtaler med regjeringa. Før Groener reiste til Berlin informerte han Hindenburg om undersøkelsen. Hindenburg reagerte unnvikende, og spurte om man ikke burde appellere til offiserene og be en minoritet av befolkninga om å ofre seg for å redde nasjonens ære. Groener svarte at det bare ville føre til protester mot militarismen. Og til at både Tyskland og hæren ble oppløst: offiserskorpset ville bli utryddet og Tysklands navn ville bli strøket fra kartet. Og sa bad Groener om skriftlige instruksjoner fra Hindenburg om hva han skulle fortelle regjeringa på vegne av hæren.

Tidlig om morgenene hadde Hindenburg skrevet ferdig dette notatet til Groener:

Dersom fiendtlighetene blir tatt opp igjen er vi i øst militært i stand til å gjenerobre Posen og forsvare grensene. I vest kan vi ikke, tatt i betraktning Ententens numeriske overlegenhet og dens evne til å omringe begge våre flanker, regne med å slå tilbake et bestemt angrep fra våre fiender.

Et gunstig resultat av våre operasjoner er derfor svært tvilsomt, men som en soldat ville jeg heller gå til grunne med ære enn å undertegne en ydmykende fred.

Dette var ikke til stor hjelp for regjeringa. Hindenburg hadde overlatt avgjørelsen til sivilistene. Men det var det meste Groener fikk fra Hindenburg i form av avgjørelser og ansvar.

Tidlig om kvelden den 18. juni kom Groener til Weimar. Først ble han kjørt for å møte general Walther Reinhardt, som var krigsminister i Preussen. De var begge fra Württemberg, og var gamle kjente og gamle venner. Men nå var de uenige. Reinhardt mente at Tyskland ikke under noen omstendigheter kunne undertegne denne avtalen - da var det bedre at Tyskland ble invadert. Det ville være mer ærerikt; man gikk da til bunns med flagget til topps. Reinhardt erklærte at dersom den sivile regjeringa undertegnet avtalen ville det være overkommandoens plikt å lede et opprør mot dette. Hindenburg måtte selv stille seg i spissen for opprøret. Dessuten var det mulig at Preussen kunne overleve med ære selv om Tyskland ble oppløst.

Groener ville ikke ha noe å gjøre med Reinhardts ønsker. Det ville bare føre til ødeleggelse og elendighet. Hindenburg var avhengig av Groener og fulgte Groeners ønsker så lenge de ikke gikk ut over Hindenburgs ære. Groener gjorde det klart at han ikke ville samarbeide med Reinholdt. Dersom regjeringa ikke underskrev avtalen ville hærens overkommando måtte prøve å organisere og lede et forsvar av Tyskland, men den ville ikke prøve å hindre at en avtale ble underskrevet.

Deretter reiste Groener til møte med Noske. Man vet ikke hva som ble sagt, men det er trolig at Noske ble informert om Hindenburgs brev og om samtalen med Reinholdt. Deretter deltok Noske i regjeringas møte.

Det var fortsatt uenighet i regjeringa om den skulle underskrive avtalen. Brockdorff-Rantzau ville fortsatt ikke underskrive avtalen, og mente fortsatt at dersom Tyskland ikke underskrev ville de allierte bli uenige om hva de skulle foreta seg. Noen ville underskrive med unntak for paragrafene 227 og 231.

Så leste Noske opp brevet fra Hindenburg. Og han la spesiell vekt på at hæren ikke kunne stoppe en alliert invasjon. Noske fortsatte med å si at tidligere på dagen hadde han vært motstander av å underskrive, og fortsatt mente han at avtalen var forferdelig - men hva annet var det å gjøre enn å underskrive? Tyskland var utslått, og det var meningsløst for de femten regjeringsmedlemmene å spille helter ved å nekte å underskrive.

Til slutt ble det klokka tre om natta den 19. juni foretatt flere avstemninger. Motstanderne av å underskrive hadde sin fremste talsmann i Scheidemann. Erzberger var den fremste talsmannen for å underskrive. Avstemningene førte ikke fram til noen klar avgjørelse: regjeringa var nesten delt på midten. Scheidemann sa at dersom det ble bestemt at Tyskland ville underskrive ville han og hans nærmeste feller gå ut av regjeringa. Brockdorff-Rantzau sa at siden det ville bety økonomisk ruin for Tyskland om avtalen ble underskrevet ville han ikke delta i ei regjering som undertegnet avtalen. Det ville være umulig for Tyskland å leve under de forholdene som avtalen la til rette for, sa Brockdorff-Rantzau, og han ville ikke ta ansvar for å sette Tyskland i denne situasjonen.

Ebert sa til slutt at siden regjeringa ikke kom fram til enighet måtte saken overlates til Nasjonalforsamlinga for videre debatt og avgjørelse. Det var nå fem dager til det allierte ultimatumet gikk ut.

Fra morgenen den 19. juni begynte de politiske partiene å holde møter der de diskuterte hvilken holdningen de skulle ta til undertegnelse av fredsavtalen. Mens dette foregikk ble en rapport om de økonomiske konsekvensene av avtalen presentert for regjeringa. Den var laget av noen av Tysklands fremste økonomer og finansfolk, og konkluderte med at avtalen var umulig å leve med:

"Tyskland vil bryte sammen økonomisk, vil bli ute av stand til å gi sin nåværende befolkning mulighet til å tjene til levebrødet, og millioner av tyskere vil dø i indre konflikter eller bli tvunget til å emigrere til fremmede land der de vil leve som forbitrede og uvelkomne utlendinger."

Avtalen var, sa de, beviset på at de allierte ønsket å ødelegge Tyskland økonomisk, og instrumentet som skulle brukes for å gjøre dette.

I mens hadde Reinhardt innkalt mer enn tretti av de fremste militære offiserene til et formelt krigsråd. Til stede var blant andre general Maercker, som hadde dannet det første frikorpset, og general von Lüttwitz, som hadde slått ned oppstanden i Berlin, og oberst Heye, som den 9. november hadde lest keiserens rapport om at hæren var slått, og generalene som kommanderte det provisoriske Reichswehr i det østlige og det sentrale Tyskland, og de militære guvernørene i Bayern, Saksen og Württemberg, og admiral von Trotha fra marinen, og Groener og Noske.

Groener var engstelig for at de generalene som var samlet skulle følge Reinhardt i en oppstand. Da møtet begynte erklærte flere av generalene, spesielt de som hadde kommandoer i øst, at de kunne oppgi det vestlige Tyskland og forsvare det Tyskland som lå øst for Elben, det gamle Preussen. Men ingen av generalene sa rett ut at hæren skulle gjøre opprør mot regjeringa.

Til slutt tok Noske ordet. Han sa at han også fant avtaleforslaget forkastelig, men det ville være enda verre at Tyskland ble delt opp, og det ville skje dersom avtalen ikke ble undertegnet. Og han tvilte på Preussen kunne være i stand til å holde ut alene mot de allierte.

Dersom man hadde kunnet stole på at befolkninga mannjevnt ville slutte opp om en fortsettelse av krigen ville ikke Noske gått mot den, sa han, men det kunne man slett ikke regne med. Tvert i mot ville det komme til streiker mot krigen, for å få slutt på den.

Noske fortalte om den politiske situasjonen. Man kunne regne med at Scheidemann, Brockdorff-Rantzau og andre regjeringsmedlemmer ville gå av ganske snart. Og da ville ikke Tyskland lenger ha noen regjering. Kanskje ville president Ebert også gå av? Hva skulle man gjøre det? Noske sa at det var mulig han ville bli spurt om å danne regjering, og da ville han skaffe seg diktatorisk makt. Men han ville bare gjøre dette dersom han var sikker på offiserskorpsets fulle støtte.

Denne talen gjorde dypt inntrykk på generalene. Noske som Tysklands diktator! Det mente de var slett ikke det verste som kunne skje. Han hadde skaffet seg kontroll over mytteriet i Kiel og gitt frikorpsene frie hender. Og han var en modig mann som satte stor pris på militærvesenet og var lojal overfor offiserskorpset.

Groener ville heller støtte Noske enn Reinhardt. Groener sa at det som nå var viktigst var å bevare Tysklands enhet. Derfor måtte alle offiserene stå sammen med Noske. Overkommandoen ville gjøre felles sak med Noske, sa Groener.

Og dette var det som trengtes. Det eneste Reinhardt fikk var et vedtak om at regjeringa måtte avvise paragrafen om Tysklands skyld for krigen. Noen generaler sa også at de og deres soldater ikke ville lystre ordrer som medførte at Polen ville overta deler av Tyskland.

Groener sa at generalene og hæren måtte lystre regjeringa. De allierte hadde ti ganger så mange soldater som Tyskland, og det var umulig å forsvare Tyskland med Elben som grense, for øst for Elben fantes ikke tilstrekkelig med kull og industrielle ressurser til at Tyskland kunne leve av det.

Inntrykket som dette møtet ga var at de fleste generalene ville adlyde Noske dersom avtalen ble undertegnet så sant paragrafen om krigsskyld ble fjernet, og i håp om at Noske ville opprette et autoritært regime.

Regjeringa fortsatte med sine møter. Representanter for de ulike delstatene kom til et av møtene for å fortelle om hvilken holdning delstaten hadde til undertegnelse av avtalen. Representantene for Preussen og for hansabyene var mot å undertegne. Men de var de eneste som var motstandere av å undertegne. Bayern, Saksen og Württemberg ville undertegne siden å nekte å undertegne ville bety at Tyskland ble oppløst. Statsministeren fra Baden fortalte at befolkninga i Baden var syk av krig, og nesten 90% ville undertegne. Statsministeren i Hessen mente at en enda større del av befolkninga i Hessen ville undertegne.

Splittelsen i regjeringa var så stor at det var klart at Scheidemanns regjeringa ikke kunne fortsette svært lenge. Både de konservative partiene DNVP og DVP gikk mot å undertegne avtalen, og også DDP, som deltok i regjeringa, stemte mot å undertegne avtalen. Og selv Erzbergs Sentrumsparti gikk bare med på å undertegne på den betingelse at paragrafen om krigsskyld ble fjernet.

Regjeringa foretok ei avstemming. Erzberger og de to andre ministrene fra Sentrumspartiet stemte for å undertegne avtalen. Det samme gjorde fire ministre fra SPD, blant dem Gustav Noske. Mot å undertegne stemte kansler Scheidemann, og to andre ministre fra SPD og de fire ministrene fra DDP. Det var altså like stort stemmetall for å undertegne som mot å undertegne. En time etter midnatt natt mellom 19. og 20. juni leverte Scheidemann inn sin avskjedssøknad, fulgt av Brockdorff-Rantzau og de fire fra DDP. Nå, mindre enn fire dager før fristen for å undertegne fredsavtalen var Tyskland uten regjering.

President Ebert var selv på nippet til å forlate sin stilling. Han var i en særdeles vanskelig situasjon og skulle foreta særdeles vanskelig avgjørelser. Mange andre hadde tatt den letteste utveien. Hindenburg hadde i praksis abdisert fra alt ansvar som hærens øverstkommanderende, ei stilling som han forøvrig manglet evner til å inneha. [Hindenburg var både intellektuelt og moralsk svært middelmådig og uten evne til å ta fornuftige og selvstendige avgjørelser i kompliserte saker, noe man dessverre senere skulle få se alt for mye av.]

Ebert begynte å arbeide for å finne en ny kansler. Først vurderte han Noske. Men Noskes vilje til å ty til militær makt og militære løsninger var nå tydelig, og skremmende. Noske var ikke en mann å stole på som statens leder dersom man ville utvikle et konstitusjonelt demokrati. Han hadde et uttrykt ønske om å bli militærdiktator. Noske var helt klart ikke en mann som Ebert ville be om å bli kansler.


Den 17. juni sendte admiral von Reuter en avtalt beskjed til de andre krigsskipene som var internert ved Scapa Flow om at de tyske krigsskipene skulle senkes. Den umiddelbare foranledning til dette var at den britiske marinen som holdt til i Scapa Flow i sin helhet forlot Scapa Flow, og dette ble av admiral von Reuter tolket dit hen at det var mulig at krigen mellom Storbritannia og Tyskland fortsatte, og for at de tyske krigsskipene ikke skulle bli satt inn på britisk side ville han heller senke dem. Og 21. juni ble de tyske krigsskipene senket.


Samme dag, 21. juni, satte Ebert sammen ei ny regjering for Tyskland. DDP nektet å delta i den nye regjeringa. Den bestod nå bare av flertallssosialdemokratene og Sentrumspartiet. Det var usikkert om den hadde et flertall i Riksdagen bak seg. Disse to partiene hadde 240 av Riksdagens 423 plasser, men på grunn av at mange medlemmer av disse to partiene var motstandere av å undertegne avtalen var det usikkert om et flertall i Riksdagen ville gå inn for det.

Gustav Bauer ble kansler i den nye regjeringa. Han var ingen karismatisk eller dominerende person. Han var en erfaren fagforeningsleder, og han hadde vært arbeidsminister i den forrige regjeringa. Men han hadde ikke vært en dominerende politiker. Erzberger ble finansminister of visekansler. Gustav Noske fortsatte som forsvarsminister. Ingen av de nye regjeringsmedlemmene var kjent som motstandere av å undertegne avtalen.

Den nye regjeringa diskuterte avtaleforslaget om kvelden 21. juni. Dersom avtalen ikke ble undertegnet ville Tyskland bli ødelagt. Hvordan skulle Nasjonalforsamlinga bli overbevist om dette, og hvordan skulle man unngå en militær oppstand?

Erzberger hadde et forslag. Han trodde at de allierte ville akseptere at Tyskland reserverte seg med hensyn til paragrafene 227-231, og nektet å stille opp som den eneste som hadde skyld for krigen. Og han mente at dersom disse paragrafene ble fjernet ville et flertall i Nasjonalforsamlinga kunne stemme for å undertegne avtalen og hæren ville ikke gjøre opprør. Man bestemte seg så for at regjeringa skulle foreslå overfor Nasjonalforsamlinga at den stemte for å vise tillit til den nye regjeringa og at den ga regjeringa tillatelse til å undertegne avtalen uten å akseptere "skamparagrafene".

Kvelden til søndag 22. juni stod regjeringa overfor Nasjonalforsamlinga. Det var nå bare en dag til de alliertes ultimatum gikk ut. Bauer gjorde det klart at regjeringa var klar til å undertegne avtalen med unntak for paragrafene 227-231. Tyskland var ikke villig til å påta seg all skyld for krigen. For å støtte dette standpunktet satte flertallssosialistene og DDP fram et forslag for Nasjonalforsamlinga som sa at Nasjonalforsamlinga stod bak dette standpunktet til regjeringa.

Debatten som fulgte var voldsom. De uavhengige sosialistene ville at Nasjonalforsamlinga skulle vedta at avtalen skulle undertegnes betingelsesløst. De ville ikke stemme for et vedtak som satte Tyskland i fare for å bli invadert av en fremmed hær, og de brydde seg ikke om hærens og keiserens ære. Deretter ble forslaget til vedtak forandret slik at det tillot regjeringa å undertegne uten betingelser. Dette fikk partiene på høyresida til å reagere med raseri. Bauer ba dem fortelle hvilket alternativ de hadde, og hvordan de hadde tenkt å møte en alliert invasjon. Nasjonalforsamlinga vedtok med 237 mot 138 stemmer regjeringas forslag, men med forståelse av at regjeringa ville prøve å få fjernet paragrafene 227-231.

Umiddelbart etter at møtet var over sendte regjeringa beskjed til de allierte om at den var klar til å undertegne, men uten å akseptere at Tyskland hadde eneansvar for krigen. På denne tida var det ei åpen telefonlinje fra Weimar til Versailles, så det gikk raskt å levere beskjeden. Det gikk bare et kvarter fra den var levert i Weimar til Lloyd George, president Wilson og Clemenceau hadde meldinga. Disse tre hadde øyeblikkelig samlet seg i Lloyd Georges residens.

Samme dag hadde nyheten om at den tyske flåten ved Scapa Flow var senket kommet. De allierte lederne var blitt sinte og tok det som tegn på at Tyskland ikke ville akseptere de krav som de allierte satte fram. Spesielt var Lloyd George sint, siden skipene var blitt senket i britisk havn. De allierte lederne nektet derfor å gå tilbake på krigsskyldparagrafene, og ga Tyskland 24 timers frist til å svare.

I Rhinland hadde de allierte mer enn tretti divisjoner oppmarsjert. De hadde ordre om å være klare til å marsjere inn i Tyskland klokka sju den 23. juni. Det fantes ingen tyske tropper i nærheten av Rhinen som kunne prøve å hindre dem.

Veka før, den 16. juni, hadde de Fires råd innkalt Foch og fire andre generaler for å gå gjennom planene for invasjonen dersom Tyskland nektet å undertegne. Foch fortalte at styrkene hans var for små til å marsjere langt inn i Tyskland siden det meste av hæren hans var demobilisert. Han hadde bare store nok tropper til å okkupere en del av Tyskland. Derfor måtte de allierte lage planer for å undertegne en spesielt mild fred med Bayern og Württemberg og de andre sørtyske statene. Bare når Tyskland var blitt delt opp på en slik måte kunne Preussen og Berlin bli okkupert.

Planen var øyensynlig en ny måte å framføre planen om å skille Rhinland ut fra Tyskland på, men nå i større målestokk. Clemenceau advarte Foch mot å blande seg inn i politiske saker. Og de andre statslederne nektet å tro at de allierte styrkene var for små til å okkupere Tyskland. Og de mente at Fochs anslag av den tyske hærens styrke var sterkt overdrevet. Foch mente at Tyskland hadde en godt bevæpnet hær på 550.000 mann. Det ble spurt om hvorfor Foch ikke tidligere hadde meldt fra om at de allierte styrkene var for små til å gå inn i Tyskland og okkupere Tyskland, siden dette hadde vært en sak som hadde vært drøftet tidligere med Foch tilstede uten at han hadde sagt noe. Tidligere hadde Foch sagt at de allierte styrkene var store nok til at de kunne marsjere til Berlin.

Foch måtte gi seg og gikk tilbake på sin påstand om at de allierte styrkene var for små til at de kunne okkupere Tyskland.

Den 23. juni var de allierte styrkene klare til å marsjere inn i Tyskland, og alle planer og forberedelser for innmarsjen var gjort. Også polske og tsjekkiske tropper skulle marsjere inn i Tyskland. Og den tyske kysten ville bli utsatt for blokade. Og overfor dette var Tyskland forsvarsløst.


Det var et sjokk for tyskerne at de allierte nektet tyskerne å reservere seg overfor krigsskyldparagrafene. Erzberger hadde vært sikker på at dette ville gå greit, og man hadde trodd på ham siden han tidligere hadde gitt inntrykk av å være spesielt godt informert om de alliertes intensjoner. Regjeringa holdt et møte for å diskutere saken, og kom til at den måtte legge dette fram for Nasjonalforsamlinga, siden den hadde latt Nasjonalforsamlinga få forståelse for at det var mulig å undertegne avtalen uten å akseptere krigsskyldparagrafene.

Nasjonalforsamlinga ble sammenkalt klokka tre om ettermiddagen - bare fire timer før våpenhvilen gikk ut. Og da kom en melding om at Noske hadde gått over til generalene og nektet å undertegne avtalen, og at alle representantene for Sentrumspartiet støttet denne avgjørelsen.

Natta mellom 22. og 23. juni hadde Noske vært på et tog på vei til Berlin, og der fått beskjed om å komme tilbake til Weimar for å delta i et regjeringsmøte. Han hadde vendt tilbake, men ikke gått til regjeringsmøtet. Han gikk til kontoret sitt og møtte der general von Maercker og major von Gilsa.

Generalen sa at dersom avtalen ble underskrevet uten at skyldparagrafen var fjernet ville han si opp sin stilling i hæren, og det ville også de fleste andre offiserene gjøre. Han bad Noske om ikke å forråde offiserene. Maercker tok Noskes hand og lovte at både han og offiserskorpset ville være trofaste mot Noske dersom Noske ville bli militærdiktator. Hæren ville stå bak Noske.

Noske ble overveldet av følelser. Han sa at han ville gå ut av regjeringa. Han mente at den da ville falle sammen, og da ville hæren kunne overta.

Maercker skyndte seg videre. Han fortalte representantene til Sentrumspartiet og til DDP at Noske motsatte seg at avtalen ble undertegnet. Dette hadde betydelig virkning. Sentrumspartiet avgjorde med 58 mot 14 stemmer at det ville gå mot at avtalen ble undertegnet. Noske gikk til regjeringa og fortalte at han gikk ut av den på grunn av at han ikke kunne støtte at avtalen ble undertegnet.

Dersom Noskes avskjedssøknad ble akseptert ville regjeringa gå i oppløsning. Og det ville ikke være tid til å sette sammen ei ny regjering tidsnok til at den kunne ta stilling til avtalen innen fristens utløp.

Ebert tok telefonen og ringte til Groener. Dersom det var den minste sjanse for at hæren kunne forsvare Tyskland ville Ebert støtte Noske i hans ønske om at avtalen ikke ble undertegnet. Ebert fikk snakke med Groener og informerte om situasjonen og spurte om hæren hadde noen mulighet til å forsvare Tyskland, og han fikk løfte om at Groener skulle ringe tilbake noen få timer senere.

Hindenburg og Groener diskuterte situasjonen. Hindenburg sa at motstand var umulig, men han ville ikke ta ansvar for å meddele regjeringa dette. Da det avtalte tidspunktet kom da Ebert skulle ringe tilbake gikk Hindenburg og sa til Groener at dette fikk han ordne.

Da telefonen ringte var det Groener som måtte fortelle Ebert at det ikke var mulig å gjøre motstand, og at avtalen måtte undertegnes. Og Groener sa også at han trodde at offiserskorpset ville innse dette. Etter at telefonsamtalen var over kom Hindenburg tilbake og sa til Groener: "Du har tatt en tung byrde på deg". Som vanlig nektet Hindenburg å ta selvstendige avgjørelser og å bære ansvar.


Om ettermiddagen greide Ebert å overbevise Noske om at han ikke måtte gå ut av regjeringa ved å fortelle ham det Groener hadde sagt. Groeners vurdering ble også kjent i Nasjonalforsamlinga. Enten måtte avtalen underskrives eller så ville Tyskland umiddelbart bli angrepet. Og Tyskland var forsvarsløst. Alle visste det, men ingen kunne få seg til å si det. Nasjonalforsamlinga vedtok en uttalelse om at regjeringa allerede hadde myndighet til å undertegne avtalen. Regjeringa sendte deretter følgende beskjed til de allierte:

"I det regjeringa bøyer seg for den overveldende makt, men uten av den grunn å vike fra sin mening om at fredsbetingelsene er en uhørte urettferdighet, erklærer den tyske republikkens regjering at den er klar til å undertegne fredsbetingelsene som er tvunget på den av de allierte og assosierte maktene."


Lenker:

Neste kapittel
Freden i Versailles
Forsida


Kilder for dette kapitlet er: