Freden i Versailles.

Del 4

Til første del

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:


Innhold:

  1. Fredsbetingelsene og Krigserstatningene


Fredsbetingelsene og Krigserstatningene

Her vil jeg gjengi det Theo Balderston skriver om fredsavtalen og krigserstatningene i boka "Economics and Politics in the Weimar Republic".

Fredsslutningen hadde svært stor innvirkning på de økonomiske betingelsene for Weimarrepublikken. I de tidlige 1920-årene gikk denne virkningen videre enn til bare å gjelde eksproprieringen og til den pågående kalde krigen mellom Tyskland og de allierte om de tyske handelsbetingelsene, og om finansmarkedenes beregninger av stabiliteten til den tyske valutaen.

Avtalen ble forhandlet fram fra januar 1919 til mai 1919 uten at Tyskland deltok i forhandlingene. Den ble presentert for Tyskland som et fait accompli den 7. mai. Tyske forslag som søkte å forhandle fram mindre territoriale tap for et tilbud om 100 milliarder gullmark i krigserstatninger ble avvist, og etter en alvorlig politisk krise ble avtalen undertegnet den 28. juni 1919.

Avtalen forandret de tyske grensene, noen ubetinget (som overføringen av Alsace-Lorraine til Frankrike og av deler av de østlige områdene til Polen) og noen etter folkeavstemming (som grensen mot Danmark og om grensene til Øst-Preussen og Øvre Schlesien). Avtalen satte Saar med sine rike kullforekomster under fransk administrasjon i femten år for å erstatte ødeleggelsen av franske kullgruver i krigssonen. Den forbød at Tyskland og Østerrike gikk sammen og tok de tyske koloniene fra Tyskland. Tyskland fikk bare beholde en minimal hær og en minimal marine og intet luftvåpen. Alliert kontroll av Tyskland skulle sikre at bestemmelsene ble overholdt.

For å rettferdiggjøre de alliertes krav på krigserstatninger tvang avtalen Tyskland til å akseptere at Tyskland alene hadde skyld for krigen. Som erstatninger måtte Tyskland godkjenne at de allierte beslagla svært store mengder jernbanemateriell (lokomotiv og togvogner etc.), og overga det meste av sin handelsflåte og leverte store mengder kveg for å kompensere bøndene i krigssonen for tapet av deres kvegbestander. Og videre aksepterte den at offentlig eiendom og industri ble beslaglagt i Alsace-Lorraine og andre områder som ble annektert. Og Tyskland måtte undertegne en blank sjekk for framtidige utbetalinger. Tyskland mistet også retten til å fastsette tollsatser. I de første fem årene etter at avtalen hadde blitt undertegnet måtte Tyskland tillate at det fra de allierte landene ble eksportert etter de mest gunstige tollsatsene og uten noe begrensning til Tyskland, uten at de allierte landene gjorde gjengjeld med tilsvarende bestemmelser for tysk eksport. Alle tyske investeringer og tilgodehavender utenlands ble konfiskert, og det samme ble tyske patenter. For å sikre at Tyskland overholdt fredsbetingelsene ble Rhinland vest for Rhinen satt under militær okkupasjon og tre brohoder over Rhinen ble holdt okkupert.

De økonomiske virkningene av de territoriale tapene og av tapene av de utenlandske investeringene og av tolldiskrimineringen

Tyskerne hevdet i sin tid at tapene av koloniene og av deler av Tyskland og ekspropriasjonen av utenlandsformuen var ødeleggende for tysk økonomi og undergravde betalingsbalansen. Theo Balderston skriver at han mener at dette er feil.

At handelsforbindelser måtte krysse grenser førte til noen ekstra utgifter selv uten utgifter til toll, som veksling av utenlandsk valuta. Forsyninger som hadde blitt kjøpt fra bedrifter i områder som ble overført til andre land, som Alsace-Lorraine, ble etter at dette området ikke lenger hørte til Tyskland gjerne kjøpt andre steder, gjerne i Tyskland, men den jernmalmen for jern- og stålindustrien i Ruhr hadde brukt å hente i Alsace-Lorraine kjøpte den etter krigen fra Sverige. De tyske tapene av landområder trengte slett ikke bety at produksjonen per person i Tyskland ble redusert. Noen tyske bedrifter fikk nye kunder ved at tyske bedrifter fant seg nye leverandører innenlandsk da de gamle leverandørene havnet utenfor Tysklands grenser, men andre bedrifter tapte sine kunder i det de ble liggende utenfor Tysklands nye grenser. Dette problemet var spesielt stort i Øvre Schlesien der lokalsamfunn og områder som økonomisk var enheter ble kuttet i to. Øst-Preussen led på samme måte ved å bli skilt fra resten av Tyskland. Disse områdene ble under hele Weimarrepublikkens korte historie områder som var i økonomisk depresjon. Men stort sett var ikke dette noe stort problem for Tyskland.

Ekspropriasjonen av tysk eiendom i utlandet var et tap både for de tidlige eierne og for Tyskland, for det var snakk om store rikdommer og investeringer. Private personer som på denne måten mistet sin eiendom fikk vanligvis erstatning fra offentlige midler, og belastet slik statskassen. Men at Alsace-Lorraine ble overført til Frankrike trengte ikke å bety at den tyske betalingsbalansen med utlandet ble forverret, for selv om Tyskland måtte betale forsyninger som tradisjonelt hadde blitt kjøpt fra Alsace-Lorraine med utenlands valuta fikk Tyskland tilbake utenlandsk valuta fra Alsace-Lorraine når Tyskland solgte forsyninger til Alsace-Lorraine. Og den typen forsyninger som brukte å bli hentet i koloniene ble i mellomkrigstida billigere sammenliknet med den typen varer som Tyskland hadde å selge. Den største utgiften som ble skapt av de nye grensene lå i de høge tollsatsene på råvarer som kom til å hindre internasjonal handel, og ikke i de nye grensene i og for seg.

Valutabalansen med utlandet ble svekket når Tyskland brukte mer enn det tjente. Dersom tyskerne brukte mer enn de samlet tjente så måtte de låne mer enn de sparte. Selv om dette kunne stimulere den innenlandske produksjonen ville det føre til at Tyskland importerte mer enn det eksporterte. Det skapte underskudd på valutabalansen og utenlandsgjeld. Utlendinger ville gi lån av to grunner. Den ene er at med det rette rentenivået ville utlendinger være villige til å kjøpe tyske rentebærende verdipapir. Og for det andre, dersom de trodde at den tyske valutaen ville øke i verdi ville de være villige til å spekulere i å kjøpe verdier som var notert i mark. Dersom verken rentene var høge nok eller forventningene om valutaens framtid var gode nok til at tyske verdipapir eller fordringer på Tyskland tiltrakk seg utenlandsk penger, så ville tyskerne ikke være i stand til å finansiere underskudd de hadde i handelen med utlandet. Det innenlandske rentenivået vil da øke så mye at det innenlandske forbruket ble redusert så mye at det oppstod balanse i utenrikshandelen, eller valutaens verdi vil bli så sterkt redusert at det samme skjedde. Et land kan ikke ha underskudd på valutabalansen med utlandet dersom det ikke får låne penger i utlandet.

Tap av landområder og tap av utenlandske investeringer og shipping førte ikke av seg selv til underskudd på betalingsbalansen og forringelse av valutaens verdi. Det var at Tyskland ikke greide å redusere utgiftene slik at de stod i forhold til tapet av inntekter som svekket valutaen, sammen med utlendingers manglende vilje til å låne den utenlandske valutaen som var nødvendig for å finansiere underskuddet.

Tap av råvarer ville ha gjort Tyskland fattigere dersom tapet hadde forverret bytteforholdene. Men det skjedde ikke. Etter krigen var det overskudd på de fleste råvarer, og at Frankrike overtok det som hadde vært Tysklands viktigste jernmalmleier, i Alsace-Lorraine, førte ikke til at Tyskland ble avhengig av Frankrike og denne jernmalmen. Tvert i mot ble det vanskelig for Frankrike å få avsetning for den. Tyskland foretrakk å kjøpe den rikere svenske jernmalmen. Reduksjonen av de tyske kornproduserende områdene var heller ikke et tap, for korn kunne kjøpes billigere utenlands enn det ble produsert i Tyskland. De kornproduserende områdene ble en økonomisk byrde for Tyskland, og slik kunne det være en fordel at de ble mindre, både økonomisk og politisk. (Men for de menneskene som bodde i de områdene som hadde tilhørt Tyskland og som ble overført til Polen var dette et stort økonomisk tap.) Den råvaren som det var størst mangel på rett etter krigen var kull.

Handhevelsen av Versaillesavtalen

Fram til "Londonultimatumet" av mai 1921 var hovedbyrden av Versaillesavtalen for Tyskland tapet av formuen. Etter ultimatumet ble hovedbyrden betalingene av krigserstatninger. Men disse ble bare betalt i en periode på femten måneder - fra mai 1921 til august 1922. Betalingene ble gjenopptatt under Dawesplanen (1924-29) og Youngplanen (1929-32). Tyskland måtte i tillegg også betale det okkupasjonen kostet.

Versaillesavtalens byrde direkte på budsjettene kan bli anslått til gjennomsnittlig 5,5% av nasjonalinntekten for perioden 1920-23. Men i 1921 økte dette til omkring åtte prosent.

De alliertes handhevelse av avtalen ble sterkt vanskeliggjort av at USA ikke ratifiserte avtalen. Under forhandlingene om avtalen hadde Frankrike ønsket å legge Rhinland under seg, men dette hadde USA og Storbritannia motsatt seg. Frankrike fikk være fornøyd med å søke å sikre seg garantier for sin sikkerhet fra Storbritannia og USA. Wilson ville sikre freden ved hjelp av et Nasjonenes Forbund.

Men president Wilson greide ikke å overtale senatet til å ratifisere Versaillesavtalen, spesielt fordi den ga Nasjonenes Forbund myndighet til å utkommandere amerikanske tropper til krig. Likevel var det tilstrekkelig flertall i Senatet og Kongressen til at Frankrike kunne ha fått en forsvarsavtale med USA, men da Wilson ikke fikk det akkurat slik han ønsket var han ikke interessert i noe annet. [Dessuten var han vel ganske utslitt.]

Avtalen ble ikke forpliktende for USA. Tyskland var omringet av svake ministater, men var selv potensielt den sterkeste stat i det kontinentale Europa siden Russland hadde brutt sammen. Men Tyskland hadde bare en minihær på 100.000 mann som knapt kunne forsvare de tyske grensene. Det førte til svært ustabile forhold i Europa. Den tyske høyresiden visste å utnytte dette.

USAs utenrikspolitikk under republikanerne fra mars 1921 til mars 1933 søkte å fremme økonomisk vekst i Europa, men uten å forplikte USA. Heller ikke de andre allierte ville forplikte seg forsvarspolitisk overfor Frankrike, og Frankrike fryktet derfor at Tyskland skulle komme på føttene igjen, og for å holde Tyskland "på plass" stod Frankrike uforsonlig på fredsavtalen og dens betingelser. Dette holdningen var spesielt tydelig da Poincaré kom til makta som statsminister i januar 1922.

Før august 1923, da Stresemann fikk ansvaret for tysk utenrikspolitikk, et ansvar han hadde til han døde i oktober 1929, siktet tysk revisjonistisk strategi mot å utnytte uenighetene mellom de uforsonlige franskmennene og de mer forsonlige anglosakserne. Den var konsentrert om krigserstatningene. Krigserstatningspolitikken var vanskelig å handheve for de allierte, og de hadde ulike holdninger til krigserstatningene, og det var derfor forholdsvis lett å splitte dem i dette spørsmålet. Tyskerne ville derfor konsentrere seg om dette spørsmålet.

Våpenhvileavtalen hadde klausuler som var viktige for historien om krigserstatningene. De begrenset Tysklands forpliktelser til "erstatte all skade gjort mot de alliertes sivile befolkning og deres eiendom ved tysk aggresjon på land, sjø og fra luft", pluss å overgi store mengder jernbanemateriell. Tyskerne forstod "sivil" som å bety at de allierte ikke kunne kreve erstatning for sine totale krigsutgifter. Antakelig mente de allierte også dette i november 1918. President Wilson hadde forpliktet seg til en fred uten seier. Lloyd George var liberaler og Frankrike ville ha erstattet ødeleggelsene i det nordlige Frankrike. Denne forståelsen stod Tyskland på som selve grunnlaget for fredssamtalene.

Men i forordet til våpenhvilebetingelsene hadde det stått, etter krav fra Frankrike, "Med den reservasjon at hvilket som helst framtidig krav fra de allierte og USA forblir uberørt". Dette smutthullet ble utnyttet av de allierte da de forstod at Tyskland ikke lenger kunne fortsette krigen, og de alliertes finansielle krav mot Tyskland ble trappet enormt opp. Britiske og franske politikere krevde i slutten av 1918 og tidlig i 1919 at Tyskland skulle betale alle utgifter forbundet med krigen.

Da fredskonferansen begynte i Paris i januar 1919 krevde de europeiske allierte at alle utgifter ved krigen skulle betales av Tyskland. Men president Wilson stod ved de løftene som han hadde gitt til Tyskland. Etter tre måneder ble resultatet et kompromiss. Krigspensjoner ble inkludert som sivile krav mot Tyskland. Dette økte krigserstatningene sterkt og økte den britiske andelen av krigserstatningene på bekostning av den franske og belgiske. Men den totale summen greide de allierte ikke å bli enige om, og den ble derfor ikke fastsatt. En krigserstatningskommisjon skulle regne ut summen og ha den klar til 1. mai 1921. Dersom den tyske økonomien kom seg ville summen bli minst 100 milliarder gullmark, som skulle betales med renter over tretti år. Til mai 1921 skulle Tyskland betale 20 milliarder gullmark i kontanter og andre verdier, som varer. Bestemmelsen om krigsskyld var også en bestemmelse for å tilfredsstille franskmennene. Den tvang Tyskland til å ta på seg moralsk og rettslig skyld for alle allierte utgifter til krigen, mens paragraf 232 i praksis krevde at Tyskland bare skulle møte de sivile utgiftene ved krigen i den utstrekning Tyskland hadde "evne til å betale".

Keynes mente at en sum på 40 milliarder gullmark ville ha vært rettferdig og klok. Ved å følge ham har de fleste historikere ment at kravene på krigserstatninger ble satt for høgt, altså at de gikk ut over Tysklands evne til å betale, og de har klandret de allierte for irrasjonalitet. Siden 1970-tallet har noen historikere søkt etter rasjonelle forklaringer på den franske strategien med hensyn til krigserstatningene. En gruppe forklarer de enorme franske kravene med at de var ledd i en strategi for å legge Rhinland under Frankrike, for dersom krigserstatningene ble så store at de ble umulige å betale ville Frankrike ha grunn til å holde Rhinland okkupert i all framtid, og grunn til å gripe inn i tyske forhold. Mot dette har Trachtenberg hevdet at de "virkelige" franske kravene var ganske realistiske, og ikke bundet til politikken i Rhinlandspørsmålet, men til gjenoppbygging av krigsområdene. Ekstravagante krav om krigserstatninger ble reist før og i de tidlige stadiene av konferansen bare som en form for utpressing for å gjøre det klart for amerikanerne at dersom ikke USA skrev ned Frankrikes gjeld og ga flere lån, og eventuell annen hjelp, til Frankrike under overgangen til freden, ville Frankrike være nødt til å prøve å ruinere Tyskland for å berge seg selv.

Bruce Kent støtter derimot argumentet om irrasjonalitet. Hans forklaring er at alle de europeiske allierte krevde store krigserstatninger for å berolige sine velstående velgerne i deres frykt for at de måtte betale langt mer skatt for å betale krigsgjelda. De velstående hadde ikke vært vante til å betale nevneverdig skatt siden det først og fremst var de arbeidende klasser som betalte skatt, men krigsgjelda var så stor at den kunne føre til at også de velstående måtte betale skatt i betydelig utstrekning, og dette fryktet de velstående over alt annet. Men de allierte politikerne i Europa var mest opptatt av hvordan tingene så ut til å være, og trodde ikke at det var mulig å hente de enorme summene som de fortalte at de skulle hente i Tyskland. De løftene de ga om at Tyskland skulle betale alt som krigen hadde kostet var demagogi for å berolige de velstående velgergruppene, og dette visste de allierte politikerne også. Men når politikerne først hadde sagt at Tyskland skulle betale alle utgiftene greide de ikke helt å gå tilbake på dette. En annen grunn til at krigserstatningene ble satt opp var at først Australias representant i Versailles, W. M. Huges, og deretter andre representanter fra de britiske dominions, var sinte fordi det så ut til at de ville få lite av krigserstatningene.

Resultatet virker irrasjonelt. Frankrike stilte så store krav om krigserstatninger at det var lite trolig at Tyskland ville kunne betjene den gjelda krigserstatningene utgjorde på en pålitelig måte dersom Frankrike fikk gjennomslag for sine krav. Lloyd George gikk over til å stille moderate krav i mai 1919, mellom offentliggjørelsen av avtalen og undertegnelsen av den. Dette synes vanskelig å forene med hans stadige avvisning av å oppgi summen i avtalen og hans støtte til store krav i 1920 og til Londonplanen fra mai 1921. Politikken til den amerikanske regjeringa var også selvmotsigende i det den nektet å innrømme forbindelsen mellom kravet om tilbakebetaling av krigsgjelden fra de europeiske allierte og deres krav om krigserstatninger fra Tyskland, mens den prøvde å øke tyske kjøpekraft ved å støtte lettelser i de tyske krigserstatningene. I den utstrekning denne irrasjonaliteten var åpenbar for finansmarkedene ville den forverre usikkerheten omkring utsiktene til betalingene av krigserstatninger. Dette hadde betydning for den tyske inflasjonen.

De allierte nektet å forhandle om det tyske forslaget om å betale 100 milliarder gullmark fra juni 1919. Men i England var man begynt å bli skeptiske overfor avtalens betingelser, delvis på grunn av den briljante Keynes angrep på dem i The Economic Consequences of the Peace, som var blitt offentliggjort i desember 1919. Keynes hadde sagt opp sin stilling i det britiske forhandlingsutvalget i juni. I boka hevdet han at avtalen ville ødelegge Tyskland, og uten den tyske dynamikken ville verken Europa eller resten av verden gjenvinne sin velstand fra før krigen, og at britisk økonomisk framgang var avhengig av tysk økonomisk framgang og av en blomstrende verdensøkonomi. Boka fikk stor innflytelse både i USA og i Tyskland.

I omkring atten måneder etter at avtalen var undertegnet ble det gjort lite for å fastsette de totale krigserstatningene. I Spa i juli 1920 ble de allierte enige om hvordan de skulle dele erstatningene seg i mellom. Frankrike skulle få 52 prosent av erstatningene, og England skulle få 22 prosent. Åtte prosent skulle gå til Belgia o.s.v. De allierte offentliggjorde krigserstatningskommisjonens studie og vurderinger av de tyske forpliktelsene den 5. mai 1921: 132 milliarder gullmark med fem prosent rente og en prosent tilbakebetaling. Av dette var 50 milliarder gullmark betegnet som "A" og "B" obligasjoner som skulle betjenes omgående. For tiden ble verken renter eller tilbakebetaling krevd av de resterende 82 milliarder gullmark av "C" obligasjoner. Tysklands forpliktelser skulle betales i årlige avdrag beregnet som to milliarder gullmark pluss verdien av 26% av tysk eksport. Disse summene var fastsatt i gullmark, og denne verdien ble ikke påvirket av inflasjonen.

Dette ultimatumet førte til regjeringskrise i Tyskland, og Tyskland aksepterte så denne fastsettelsen av krigserstatningene.

I den nye og skjøre venstreregjeringa i Tyskland, med sentrumspartipolitikeren Wirth som kansler, ble Rathenau utenriksminister. Han skulle prøve å betale krigserstatningene. Dette ville også føre Tyskland inn i det internasjonale samfunn, med politiske og økonomiske fordeler. Men et forslag om å øke selskapsskatten og en plan om en formueskatt førte ikke fram sommeren 1921. Regjeringa var svak og havnet i en kryssild fra borgerlig motstand mot økte direkte skatter og sosialistisk motstand mot høgere indirekte skatter, og sterk skepsis fra alle mot å øke skattene til fordel for de allierte. Statens kreditt var for dårlig til at den kunne ta opp lån, og idéen om en kredittaksjon der staten brukte industriens kreditt for å låne for å betale krigserstatninger førte ikke fram på grunn av de betingelsene som industrien stilte for å akseptere dette forslaget. Betingelsene inkluderte privatisering av jernbanene og avskaffelse av prinsippet om åtte timers normalarbeidsdag. Med store vanskeligheter greide regjeringa å skaffe tilstrekkelig utenlandsk valuta for å foreta betalingene i 1921. I desember 1921 ba regjeringa krigserstatningskommisjonen om at en del av betalingene i 1922 ble utsatt.

Krigserstatningskommisjonen gikk i januar 1922 med på å redusere Tysklands forpliktelser for dette året til mindre enn en tredjedel av det de skulle være etter Londonultimatumet, dersom Tyskland økte skattene. Men samme måned ble den mer forsonlige Briand erstattet av den mer uforsonlige Poincaré. Allierte forsøk på å få Tyskland til å gjennomføre budsjettreformer i 1922 ble hindret av den sterke inflasjonen. Riksbanken ble gjort uavhengig av regjeringa, men den forandret ikke politikk. Og i juni 1922 ble det klart at Tyskland ikke fikk låne penger for å betale krigserstatninger, da en komité uttalte at Tyskland ikke var kredittverdig så lenge som Londonplanen fra 1921 var i kraft. Poincaré nektet å revidere 1921-planen. Han ble stadig mer opptatt av å skaffe Frankrike tysk eiendom. I august 1922 kom Balfourdeklarasjonen der Storbritannia forpliktet seg til ikke å kreve større krigserstatninger fra Tyskland enn USA krevde krigsgjeld fra Storbritannia. Dette kan ha innsnevret handlingsrommet til Poincarré.

Tyskland gjorde det klart at det ville ha pause i betaling av krigserstatninger i 1923. I november gikk regjeringa til Wirth av og ble etterfulgt av Wilhelm Cunos regjering. Storbritannia gjorde det klart at landet ikke ville støtte en direkte fransk aksjon mot Tyskland. Men i januar 1923 gikk franske og belgiske troppestyrker inn i Tyskland siden Tyskland angivelig med vilje skulle ha unnlatt å betale krigserstatningene fullt ut. Franske og belgiske tropper okkuperte Ruhr, og Tyskland møtte dette med passiv motstand. Streikende arbeidere i Ruhr fikk støtte fra Tyskland ved at Tyskland betalte arbeidsledighetsunderstøttelse til dem. Dette ble svært dyrt for Tyskland, ikke minst siden Tyskland var avhengig av kull fra Ruhr, og nå mistet Tyskland disse kullforsyningene. I august ble Cunos regjering erstattet av en stor koalisjon som omfattet både SPD og DVP, og også Sentrumspartiet og DDP. Gustav Stresemann fra DVP ble ny kansler. Den 21. september førte sammenbruddet av marken og uro i Bayern og andre deler av Tyskland til at den passive motstanden ble avsluttet. Dette syntes å gi Poincaré hans triumf. Industriherrene i Ruhr ble midlertidig nødt til å inngå avtaler med Frankrike om å finansiere krigserstatninger i varer til gjengjeld for rikelig tilbakebetaling for dette fra staten. I slutten av oktober gikk Poincaré med på et forslag om å opprette to ekspertkomitéer som skulle gjennomgå organiseringen av krigserstatningene. Dette ble Daweskommisjonen, som var ledet av den amerikanske bankmannen Dawes. Dermed hadde Poincaré fått anglosakserne involvert i den politiske stabiliseringen av Europa og i krigserstatningene i den større sammenheng.

Daweskommisjonen offentliggjorde sin rapport i april 1924. Hovedpunktene i rapporten er:

Disse bestemmelsene erstattet bestemmelsene i Londonultimatumet fra mai 1921, men avskaffet ikke den tyske forpliktelsen til å betale 132 milliarder gullmark.

De allierte regjeringene aksepterte Dawesplanen på Londonkonferansen i juli-august 1924. Frankrike var svekket på grunn av sin egen valutakurskrise. Det var bare så vidt at planen ble vedtatt av Riksdagen, og at den ble vedtatt skyldtes at noen representanter fra DNVP brøt ut av rekkene til partiet og stemte for planen.

Tysk politikk under Stresemann var en tålmodig og langsiktig politikk som siktet mot å revidere fredsbestemmelsene ved hjelp av å mobilisere angelsaksisk støtte. Overføringene av krigserstatninger under Dawesplanen foregikk lettere enn fryktet siden det internasjonale Daweslånet ble fulgt av en strøm av utenlandsk kapital (lån) til Tyskland. Dette ga både den utenlandske valutaen som skulle overføres, men tillot også at Tyskland opererte med underskudd på handelsbalansen. Likevel kom Generalagenten for krigserstatningene (S. Parker Gilbert) i 1928 til å mene at den manglende budsjettdisiplinen som han fant hos offentlige myndigheter i Tyskland best kunne kureres ved definitivt å fastsette hvor mye penger Tyskland skyldte i krigserstatninger og legge betydelige begrensninger på beskyttelsen av overføringene av erstatningene. For å følge opp dette forslaget tok den amerikanske regjering initiativet til å foreslå en ny ekspertkomité.

Denne gangen deltok også tyskere i den nye ekspertkomitéen. Den møttes i Paris i februar 1929 under ledelse av Owen D. Young. Under forhandlingene var sammenhengen mellom det spesielt Frankrike, men også Storbritannia, krevde av Tyskland, og Frankrikes og Storbritannias krigsgjeld til USA tydelig. Youngplanen medførte en betalingsplan med årlige avdrag som var 800 millioner riksmark mindre enn avdragene i Dawesplanens normalår 1929-30, og som økte til en topp i 1965 på 2,43 milliarder riksmark. I 1988 skulle krigserstatningene endelig være betalt, samtidig med at Frankrike skulle ha betalt sin krigsgjeld til USA. Apparatet med utenlandsk kontroll over krigserstatningene og Riksbanken ble avskaffet, og i løpet av de følgende forhandlingene mellom regjeringene i Haag i august 1929 og februar 1930 ble de allierte enige om å evakuere fra Rhinland i 1930 og avslutte okkupasjonen fem år tidligere enn planlagt.

Youngplanen førte til en opphetet debatt i Tyskland høsten 1929. Da den finansielle krisen i Tyskland ble verre foreslo president Hoover den 20. juni 1930 et moratorium på et år for betalingen av krigserstatningene og krigsgjeld, og etter betenkningstid aksepterte Frankrike dette. Deretter gikk Brüning inn for å få krigserstatningene kansellert. Og i Lausanne i juni 1932 høstet Papen fruktene av Brünings anstrengelser. Her ble de allierte og Tyskland enige om å avslutte betaling av krigserstatningene, og de allierte sluttet stort sett å betale krigsgjeld til USA.

Økonomien og politikken i "evnen til å betale".

Betaling av krigserstatningene kan bli sett på som en skatt som ble samlet inn fra de tyske borgere av den tyske staten på vegne av de alliertes fiskalagent, men en skatt som manglet den moralske rettferdiggjøring som beskatning vanligvis har. Tyske skattebetaler ville unngå å betale denne skatten, og det var de som valgte de politiske myndighetene i Tyskland. Betalingene ville opphøre dersom tyskerne ikke ble tvunget til å betale, eller gitt tilstrekkelig insentiv til å betale.

Keynes hevdet at den betalingsplanen som ble satt opp i Londonultimatumet fra 1921 krevde betalinger som var større enn Tyskland var i stand til å foreta, og at Tyskland derfor var nødt til å slutte å betale. Oppfatningen til Keynes ble alminnelig i de angelsaksiske landene. De franske mente derimot at tyskerne var i stand til å betale "A" og "B" obligasjonene, og at de tyske forpliktelsene i praksis ikke gikk ut av dette.

Evnen til å betale må bli vurdert som del av den totale skattebyrden. Det kan beregnes at den byrden som "A" og "B" obligasjonene representerte i forhold til Tysklands nasjonalinntekt var mindre enn de skattene som de fattige i England måtte betale for å betjene den store nasjonale gjelda som de rike i Storbritannia hadde påført landet i 1821. Betalingene av krigserstatninger kan også vurderes i forhold til betalingsbalansen med utlandet. Betalingene som skulle bli foretatt etter Londonplanen utgjorde omkring seksti prosent av verdien av synlig tysk eksport i 1922. Dette er langt mer enn de førti prosent som er anslått som maksimalt mulig å tåle under gjeldskrisen på 1980-tallet.

Noen økonomer hevdet at overføringen av krigserstatninger krevde forandringer av den tyske økonomiske strukturen som det var umulig å foreta. De hevder at det fysiske forholdet mellom tysk import av råvarer og mat, for tysk eksportindustri og tyske arbeidere på den ene siden, og nivået til denne eksporten, på den andre siden, gjorde et overskudd på handelsbalansen umulig. Keynes kom også til å støtte denne teorien.

På den andre siden i denne debatten stod "klassikerne" som mente at dersom Tyskland prøvde å forsvare en fast valutakurs (holdt seg til gullstandarden), så ville arbeidet med å skaffe til veie utenlandsk valuta for å betale krigserstatningene føre til høgere renter i Tyskland, og videre til innenlandsk deflasjon og fallende tyske priser i forhold til importprisene, utenlandske varer ville altså bli forholdsvis dyrere, og etterspørselen etter utenlandske varer ville bli mindre i Tyskland, og vridd mot varer produsert i Tyskland. Dette ville tendere mot å skape et eksportoverskudd som kunne brukes til å betale krigserstatninger.

Men denne debatten var ikke rettet mot det historiske forholdet som kan kreve forklaring. Det relevante spørsmålet er ikke hvorfor betalingsplanen fra London ikke ble fulgt fullt ut, men hvorfor den bare ble fulgt opp litt mer enn halvveis i 1921-22. Skyldtes dette at Tyskland prøvde å unngå å betale, eller var Tyskland ikke i stand til å betale?

Spørsmålet skulle bli vurdert først i forhold til beskatning. Riksdagen nektet i 1921 å stemme for den skatteøkning som var nødvendig for å følge opp betalingsplanen fra London. Og dette gjorde regjeringa ute av stand til å sørge for disse betalingene, for staten greide ikke å låne denne utenlandske valutaen. I 1922 skyldtes den manglende evnen til å betale først og fremst at inflasjonen ødela realverdien til de ekstra skattemidlene som det var blitt vedtatt å bevilge.

I 1921 skyldtes den manglende betalingsevnen antakelig at målsetningene til de politiske partiene og regjeringa ikke stemte overens. Regjeringa ville ha et utenlandsk krigserstatnings- og stabiliseringslån. Men å overtale det internasjonale kapitalmarkedet om at den tyske staten ikke var kredittverdig var en uhøvelig måte å gå fram på for å få lån. Siden en bankerott regjering må regne med å miste kontroll over situasjonen også innenlands er det lite trolig at regjeringa frivillig og med åpne øyne hadde påført seg denne bankerotten. Regjeringa ønsket å befeste Tyskland som et parlamentarisk demokrati som oppfylte sine internasjonale forpliktelser, og det gjelder for alle tyske regjeringer under Weimarrepublikken at de ikke engang overveide ensidig å bryte sine internasjonale forpliktelser (kanskje med unntak for situasjonen under den fransk-belgiske okkupasjonen av Ruhr i 1923). Men de politiske partiene var først og fremst opptatt av sitt rykte og omdømme blant sine velgere, og ikke blant utenlandske kreditorer. Bare troverdige trusler eller løfter om belønninger kunne få de politiske partiene til å mildne sin retorikk mot fredsbetingelsene og krigserstatningene, og å se bort fra sin motstand mot direkte eller indirekte skatter. At USA trakk seg bort fra handhevelsen av fredsbetingelsene og at Storbritannia bare halvhjertet sluttet opp om denne handhevelsen kan ha fått Tyskland til å fatte håp om at det var mulig å få revidert fredsbetingelsene og krigserstatningene. Denne svekkede handhevelsen reduserte også trusselen om den straffen Tyskland ville bli påført dersom Tyskland ikke oppfylte de forpliktelsene som var lagt på Tyskland, og depresjonen førte til at ingen løfter om belønning for oppfyllelse hadde tiltrekningskraft, rett og slett siden utlandet ikke kunne tilby noen belønning under depresjonen.

I 1922 førte inflasjonen til at motstanden mot skatteøkning ble redusert blant de politiske partiene, og samtidig reduserte inflasjonen verdien av de midlene en skatteskjerpelse kunne bringe inn. Balderston skriver at i følge Webbs teori fra 1989 førte de alliertes krav og det tyske svaret i 1921 til at markedsforventningene om stabilisering av valutaen ble så mye forverret at det reduserte den reelle skatteinngangen. Det var derfor ikke uvilje fra tyske myndigheters side som førte til at det ikke ble hentet inn større skattemidler i 1921-22.

Den motsatte hypotesen til dette argumentet er at med større enhet på alliert side ville motstanden mot beskatning vært mindre i Tyskland. Hvorfor var Storbritannia mer nølende enn Frankrike overfor å motta tyske skattemidler? Denne nølen har diplomatiske (maktbalanse) dimensjoner. Men i det utstrekning det var økonomisk kan saken bli sett ut fra en fordelingssynsvinkel. Alle både i Storbritannia og Frankrike ville vinne på lavere skatter og mer generøse offentlige tjenester. Mot dette ville alle som produserte varer som konkurrerte med tyske varer tape når Tyskland begynte å få overskudd på handelsbalansen for å betale krigserstatninger eller annen gjeld. Kull var den viktigste varen her. Kulleksporten var langt viktigere for Storbritannia enn for Frankrike. Gruvearbeiderne var godt organisert i sterke fagforeninger som var av betydning, og de var viktige velgergrupper i Storbritannia.

Om man snur seg til overføringsaspektet ved spørsmålet om evnen til å betale skulle vi minnes det klassiske synet om at økte skatter reduserer innenlands etterspørsel og øker eksportoverskuddet. Men bortsett fra i 1926 var det ikke noe eksportoverskudd i Tyskland før i 1929. Det er enklest å begynne med perioden med stabile priser 1924-29.

I denne perioden ble store importoverskudd og betaling av krigserstatninger betalt med utenlandske lån. Det ble brukt mer enn det ble spart i Tyskland. Dette kunne skyldes store investeringer etter 1924 eller et høgt offentlig forbruk med underskudd i offentlig sektor, men investeringsnivået var ikke så høgt i Tyskland som andel av nasjonalinntekta som før 1914, og selv om kommunenes underskudd og gjeld økte etter 1924 var denne økning ikke større enn på samme tid i Storbritannia, og Storbritannia var ikke netto låntaker. Konklusjonen blir at det private forbruket i Tyskland var uvanlig høgt, og privat sparing svært lav.

Det ville være merkelig for Tyskland å konsumere mer enn det ble spart dersom det ble ventet at inntektene ville bli redusert i de kommende tiårene på grunn av krigserstatningene. Slike forventninger skulle ha ført til redusert konsum og økt sparing. De utenlandske låneopptakene etter 1924 kan derfor implisere at de høglydte tyske protestene om økonomisk slavebinding under de allierte i generasjoner ikke ble fulgt opp av redusert privat forbruk og økt sparing. Kravene om krigserstatninger ble ikke oppfattet som troverdige i det lange løp, og dette svekket betalingsoverføringene. [Her kan man også se andre forklaringer, som det forhold at større investeringer i Tyskland, som på sikt kunne føre til økt produksjon og velstand, ville ha aktivisert "C" obligasjonene. I følge Dawesplanen kunne de tyske betalingene av krigserstatninger settes opp dersom produksjon og velstand i Tyskland økte. Derfor hadde det mindre hensikt å investere, siden fienden ville bli den som fikk nytte av investeringene. Det var bedre å konsumere.]

Det er vanskeligere å trekke liknende slutninger for inflasjonsperioden. Tyskland er antatt å ha hatt et importoverskudd på rundt seks milliarder gullmark fra 1919 til 1922. I tillegg måtte Tyskland kjøpe utenlandsk valuta til en verdi av omkring 2,5 milliarder gullmark for å betale krigserstatninger, og tyske bedrifter og privatpersoner kjøpte utenlandske verdier og valuta for omkring 6,75 milliarder gullmark. Dette ble i stor grad finansiert ved at utlendinger kjøpte verdipapir som var notert i mark og foretok innskudd i mark i Tyskland for 15 milliarder gullmark, i håp om at marken skulle stige i verdi. Men markens verdi forsvant, og all denne utenlandske valutaen var en gave til Tyskland. Når tyskerne brukte seks milliarder gullmark mer enn de tjente måtte de ha lånt for å gjøre dette. Men fire milliarder av importoverskudd kom i 1919. Inntektene var svært lave i 1919, og det er ikke overraskende at tyskerne dette året lånte mot forventede framtidige inntekter. De mindre importoverskuddene i 1920-22 kan derfor indikere mye mindre optimisme enn opplåningen i 1924-29. Da inflasjonen gjorde seg gjeldende på nytt i 1921-22 måtte tyskere som ikke kunne spare ved å kjøpe utenlandsk valuta enten kjøpe eierandeler av usikker verdi eller realverdier (som fast eiendom) slik at sparing reduserte ikke den samlede etterspørselen og økte eksportoverskuddet. Den klareste grunnen til overføringsproblemene i 1921-22 (for betaling av krigserstatninger) var at inflasjonen selv svekket den klassiske overføringsmekanismen, slik at den måtte gjennomføres ved det utjenlige midlet alliert spekulasjon!

Den tyske evnen til å betale var slik en funksjon av forholdet mellom alliert handhevelse og tysk ettergivenhet, og av det finansielle markedets vurdering av disse. Det passet imidlertid de fleste som var involvert i spørsmålet om krigserstatningene å framholde at Tysklands betalingsbalanse førte til at Tyskland stod overfor klare begrensninger på sine evne til å betale. Det passet den dominerende part, USA, å få de strukturalistiske argumentene til Moulton og McGuire oversatt til overføringsbeskyttelsesklausulen i Dawesplanen, fordi denne klausulen forhindret overføringene fra å utøve deflatorisk press på Tysklands innenlandske markeder, og slik hindre et økonomisk oppsving i Europa. Den samme sikkerhetsventilen passet britene fordi den begrenset presset på Tyskland for å produsere et eksportoverskudd. "Evnen til å betale" var øyensynlig en formuleringa som legitimerte de tyske forsøkene på å demonstrere sin manglende evne til å betale. Frankrike var taperne. De hevdet at Tysklands manglende evne i virkeligheten var manglende vilje. Men Frankrike hadde allerede i kompromissformuleringen som rettferdiggjorde krigserstatningene i paragraf 232 i avtalen gått med på at "evnen til å betale" ble gjort til målestokk for hva Tyskland skulle betale.

De økonomiske virkningene av krigserstatningene

De offentlig finansierte krigserstatningene som ble betalt var omkring 7,5 milliarder gullmark fra 1919 til 1922 og omkring 11 milliarder gullmark fra 1925 til 1932. Dette var mindre enn de omkring 15 milliarder gullmark som utlendinger tapte ved feilslåtte spekulasjoner i mark i årene 1919-22, og de summene som utlendinger tapte ved de ordningene for tilbakebetaling av gjeld som ble satt opp etter 1931 for betaling av de tyske obligasjonene som utlendinger hadde kjøpte i årene 1924-30 og de bankinnskuddene i tyske banker som utlendinger hadde foretatt i de samme årene. Men i tillegg kom andre kostnader for Tyskland, som:

Jeg har også skrevet om forholdet mellom inflasjonen og krigserstatningene i kapitlet "Den Tyske Inflasjonen 1914-23".

Til slutt vil jeg tilføye at dessuten bidro ganske sikkert mange av bestemmelsene i fredsavtalen sterkt til å undergrave demokratiet og Weimarrepublikken, både ved at fredsavtalen undergravde og svekket oppslutningen i folket om det regimet som undertegnet den, og ved at den svekket Tyskland økonomisk og politisk, og dette var det verste ved fredsavtalen: Den ga demokratiet liten mulighet til å overleve i Tyskland, selv om det i utgangspunktet hadde svært sterk oppslutning; nesten nitti prosent av velgerne stemte på de tre demokratiske partiene (SPD, DDP og Sentrumspartiet - Weimarkoalisjonen) ved det første valget i Weimarrepublikken, i 1919. Valget ble holdt 19. januar 1919, før Versaillesdiktatet var kjent - og etter at det var blitt kjent forsvant mye av oppslutningen om de demokratiske partiene. Dessuten svekket Versaillesdiktatet fortløpende økonomien til Weimarrepublikken helt til den bukket under.


Lenker:

Forrige kapittel
Freden i Versailles
Forsida med oversikt overalle tekstene

Kjøp og Salg


Kilder for dette kapitlet er: