Freden i Versailles.

Del 1:

Til oversikten over alle tekstene

Skrevet av Tor Førde.


Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML

Innholdsoversikt

  1. Innledning
  2. Forberedelser til Versailles
  3. Fredskonferansen tar til
  4. Grenser, Krigserstatninger og Skyld
  5. De siste sju dagene
  6. Fredsbetingelsene og Krigserstatningene

Google
 
Web www.europas-historie.net


Innledning

Den freden som ble oppnådd etter Første Verdenskrig, Versaillesfreden, ble en kortvarig fred. Derfor er det enighet om at fredsslutningen var feilslått. Men det er ikke enighet om nøyaktig hva som gikk feil, eller hvem som er mest å klandre for at den var mislykket. Tyskland fikk ikke betingelser som ga det nye tyske demokratiet, Weimarrepublikken, gode muligheter til å overleve. Man kan trygt si at dersom Tyskland hadde vunnet krigen ville ikke Tyskland gitt de allierte noen bedre fred enn den Tyskland fikk. De tyske krigsherrene ville ha krevd store landavståelser fra både Belgia og Frankrike, som Tyskland krevde fra Russland i Brest-Litovsk, og store kontante erstatninger for å dekke krigsgjeld. Men de allierte var ikke stort bedre enn de tyske krigsherrene ville ha vært. Versaillesfreden ble en seierherrenes fred der det er sagt at et krigsbytte ble delt. [Derfor heter den boka som Theo Balderston i bibliografien i "Economics and Politics in the Weimar Republic" karakteriserer som "The standard work on reparations" (reparations har jeg oversatt til krigserstatninger) for "The spoils of War" - Krigsbyttet. Den er skrevet av Bruce Kent.]

Mange land deltok i forhandlingene i Paris etter krigen, men de som avgjorde betingelsene var Frankrike, Storbritannia og USA. Spesielt de første to av disse tre er blitt lastet for de harde vilkårene som Weimarrepublikken ble stilt overfor. Men USA, som ønsket en fred som ga Tyskland muligheter for å utvikle demokrati og velstand, er blitt lastet for at USA stod så steilt på at Frankrike og Storbritannia skulle tilbakebetale den svært store krigsgjelda som disse landene hadde til USA, og dette tvang disse to landene til å kreve svært store summer fra Tyskland. Storbritannia er blitt lastet for at det først og fremst var dette landet som skrudde opp de tyske krigserstatningene til astronomiske høyder, og Frankrike er blitt lastet for sin uforsonlighet overfor Weimarrepublikken, som ble uttrykt for eksempel gjennom okkupasjonen av Ruhr.

Under forhandlingene i Paris ble svært mange saker behandlet, som grenser i Midt-Østen etter at det tyrkiske imperiet hadde tapt krigen og ble delt opp, og grenser i Mellom-Europa siden også Østerrike-Ungarn ble delt opp, men jeg tar bare opp de sakene som angår Tyskland.

Jeg har lest flere bøker om freden og fredsforhandlingene, og jeg har bestemt meg for å begynne med å følge Richard M. Watts bok "The Kings Depart. The Tragedy of Germany: Versailles and the German Revolution" siden denne boka følger utviklinga på tysk side, og det er tysk historie jeg nå prøver å skrive. Til slutt refererer jeg den oppsummering av fredsbetingelsene som Theo Balderston har gjort i "Economics and Politics in the Weimar Republic".

Jeg har allerede referert en del av boka til Watts i kapitlet "Den tyske revolusjonen 1918-19". Der har jeg gått gjennom den kritiske situasjonen som oppstod på Vestfronten etter at USA kom med i den Første Verdenskrig på et tidspunkt da Tyskland var helt utmattet etter fire år med krig, og som førte til at den militære ledelsen som styrte i Tyskland ønsket å trekke landet ut av krigen. Siden den amerikanske president Wilson offentlig hadde gått ut med at han ønsket en forsoningsfred, og framført de kravene han ville stille til en fredsavtale i sine fjorten punkter, som mange i Tyskland fant sympatiske, tok kansler Max av Baden kontakt med Wilson og bad om våpenhvile og sa seg villig til å innlede fredsforhandlinger med de fjorten punktene som grunnlag. Wilson greide å få Frankrike og Storbritannia med på at de fjorten punktene skulle være grunnlaget for fredsforhandlingene. Da forhandlingene begynte trodde tyskerne at det skulle være med de fjorten punktene som grunnlag, men de var blitt ført bak lyset, og det ble ingen forskningsferd. Selv om betingelsene etter hvert ble mildnet var det for sent da dette skjedde.

Richard M. Watts innleder den delen av boka som behandler de tyske forberedelsene av fredsforhandlingene med et sitat fra Erich Eyck der han forteller at i det tredje århundret før Kristus greide Samnittene å ta en stor romersk hær til fange. Med en overflod av fanger spurte Samnittenes leder sin far om hva han skulle gjøre med alle de romerske fangene:

"La dem alle gå", svarte faren. Sønnen sa at det var umulig. "Så drep dem alle" sa faren. Det var like umulig, sa sønnen, og han spurte etter en mellomløsning. "Det er ingen", sa den vise faren, "for en mellomløsning ville verken gjøre romerne til dine venner eller fjerne dine fiender."

Forberedelser til Versailles

Den sosialdemokratiske regjeringa som hadde overtatt styret i Tyskland i november 1918 hadde ingen erfaring med å føre utenrikspolitikk. I tida før Første Verdenskrig var diplomatene ofte adelsmenn. Dette gjaldt også for Tyskland. Diplomatene kunne flere språk flytende og var rike mennesker. Diplomatene deltok i store forestillinger i luksuriøse omgivelser der de omgikk hverandre med kunstferdige manérer. Dette ekskluderte majoriteten av de europeiske befolkningene fra dette miljøet. Sosialdemokratene hadde sin internasjonale erfaring fra internasjonale sosialistkongresser.

Derfor valgte Fritz Ebert allerede i desember 1918 en adelsmann som hadde blitt demokrat til utenriksminister. Det var grev Ulrich von Brockdorff-Rantzau. Han var førtini år gammel. Han hadde gjennom flere år vært en av Europas mest vellykkede diplomater. Under krigen hadde han vært ambassadør i Danmark. Ebert og Scheidemann hadde besøkt Danmark under krigen for å be danske sosialister om hjelp med å skaffe mat til Tyskland, og der hadde de truffet Brockdorff-Rantzau. Han hadde gjort et svært godt inntrykk på dem. De visste at han var en av de få diplomatene som hadde satt seg mot Ludendorffs forsøk på å dominere diplomatiet, og at Hærens Overkommando så på ham som en fiende, og at han mislikte generalene.

Ulrich von Brockdorff-Rantzau tilhørte høgadelen, og hadde vokst opp i diplomatiets verden, siden han hadde vokst opp hos en dansk slektning som hadde vært dansk ambassadør i Wien og i Madrid. Likevel var greven medlem av det nye tyske demokratiske partiet (DDP). Da greven ble spurt om å bli utenriksminister gjorde han det klart at han støttet republikken og demokratiet, men han ville ikke akseptere en fredsavtale som han ikke kunne stå inne for og som ikke ga det tyske folket et ordentlig liv. Den nye utenriksministeren var en dyktig mann, men han hadde en svakhet, og det var at han var en dårlig taler i forsamlinger. I mindre grupper var han vittig og snakket flytende, men i store forsamlinger ble han nervøs og stammet og virket arrogant.

Utenriksdepartementet hadde allerede i minst et år samlet informasjon som ville kunne være nyttig ved fredsforhandlinger, uansett om Tyskland tapte eller vant krigen. Og etter våpenhvilen hadde en stor profesjonell stab blitt opprettet som forberedte fredsforhandlingene. Brockdorff-Rantzau ledet utvidelsen av denne staben. Den ble kalt for "Paxkonferansen". Førti personer ble satt i arbeid for å forberede fredsforhandlinger. I tillegg ble mer enn hundre spesialister fra ulike felt satt i arbeid for å hjelpe staben. Og de studerte ulike aktuelle tema og posisjoner.

Forberedelsene til fredskonferansen var vanskelig siden man ikke visste hvilke krav og standpunkt Tyskland ville bli stilt overfor. Det ble prøvd å opprette kontakt med de allierte, men det lyktes ikke. De nyhetene som kom til Berlin var fra utenlandske aviser, men de var lite pålitelige, og fra tyske diplomater i nøytrale land, men disse nyhetene var ikke mer enn rykter.

Ved den 15. april var Utenriksdepartementet overbevist om at de allierte ikke ville tilkalle den tyske delegasjonen til Paris bare for kreve den tyske signaturen på en allerede ferdig utformet traktat uten forutgående forhandlinger. Tyskland gikk ut fra at Frankrike ville overta Alsace-Lorraine og at Rhinland måtte demilitariseres og at det ville komme begrensninger på hæren og flåten. Det ble ventet diskusjoner om Saarland som det var kjent at Frankrike ønsket å legge under seg, og at det ville komme polske krav om landavståelser i øst.

Tyskland hadde allerede gått med på å betale krigserstatninger, siden det var et av de fjorten punktene til president Wilson. Tyskland regnet med å måtte betale gjenoppbygging av de raserte områdene i Frankrike og Belgia, og var villig til dette. Og krav om mer enn dette regnet ikke Tyskland med å møte, ut fra ordlyden i kravet om krigserstatninger.

Tyskerne var ved godt mot, for de gikk ut fra at de fjorten punktene ville være grunnlaget for de kravene de ville møte, og de regnet med at de ville gi en fred Tyskland godt kunne leve med. Tyskerne regnet med reelle forhandlinger, og forberedte seg godt. Det tyske utgangspunktet i forhandlingene skulle være at Tyskland hadde forpliktet seg overfor de fjorten punktene, som Tyskland hadde fått vite at også de allierte hadde gjort, og krav som gikk ut over disse punktene ville ikke Tyskland uten videre akseptere. Utenriksdepartementet mente klart og tydelig at Tyskland ikke hadde overgitt seg betingelsesløst, men på grunnlag av de krav og løfter som lå i de fjorten punktene. De ble betraktet som en avtale som var bindende for alle deltakerne i krigen. Det ville være ulovlig og et avtalebrudd dersom de allierte økte sine krav ut over de fjorten punktene.

Videre hadde både president Wilson og en rekke andre framstående politikere gjentatte ganger sagt at de førte krig mot et udemokratisk regime i Tyskland, og ikke mot det tyske folket, og nå var dette regimet borte. President Wilson hadde selv sagt da han bad kongressen om å erklære krig mot Tyskland at overfor det tyske folket følte han sympati og vennskap. Og nå var det representanter for folket som stod fram, representanter som ikke hadde ivret for krig. Tyskerne mente at de hadde gode argumenter i de forhandlingene som de mente ville komme.

Den 18. april ga lederen for den allierte delegasjonen ved våpenhvilekommisjonen i Spa denne beskjeden til den tyske delegasjonen:

Overkommandoen til de allierte og assosierte maktene har besluttet å invitere den tyske delegasjonen ..... til å komme til Versailles om kvelden den 25. april med det formål å motta den foreløpige avtaleteksten, som den er satt opp av de allierte og assosierte maktene.

Den tyske regjering er derfor bedt om å komme med antall, navn og titler på utsendingene .... Den tyske delegasjonen må holde seg strengt til sin rolle og må bare bestå av personer som er kvalifisert for sin spesielle oppgave.

Innkallinga var skrevet med stor omtanke. Den fortalte at Tyskland ble bedt om å hente, ikke diskutere, en avtale som ville være mer eller mindre et ferdig dokument, ikke et utkast. Dette forstod også Brockdorff-Rantzau. Dersom Tyskland uten videre gikk med på dette ville Tyskland gå med på en fredsavtale som var et diktat, og det ville ikke Brockdorff-Rantzau.

Brockdorff-Rantzau svarte at siden Tyskland var bedt om å hente et dokument ville Tyskland sende en budbringer som kunne transportere dokumentet til Tyskland. Den 19. april meddelte han dette i en hyggelig note der han skrev at Tyskland ville sende en ambassadør og noen hjelpere som ville bringe teksten til den foreløpige fredsavtalen til den tyske regjeringa.

De allierte svarte at de kunne ikke offisielt motta tyske utsendinger som bare var autorisert til å motta avtaleteksten. "De allierte og assosierte regjeringene er nødt til å insistere på at den tyske regjeringa sender plenipotentater til Versailles som er fullt ut bemyndiget til å handle på vegne av Tyskland i spørsmålet om freden.

Det tyske Utenriksdepartementet svarte straks at den offisielle tyske delegasjonen ville reise til Versailles med den antagelse at det er hensikten å forhandle om innholdet av avtalen etter at den foreløpige teksten er overlevert til tyskerne.

Den 28. april forlot to spesialtog Berlin på vei til Versailles. De hadde med seg 180 personer som utgjorde den tyske delegasjonen til fredskonferansen i Paris.

Fredskonferansen tar til

De allierte var ikke forberedt på å ta mot en tysk forhandlingsdelegasjon da den kom. I Storbritannia ble den britiske statsministeren Lloyd George angrepet for å være svak overfor USAs president Wilson og for ikke å stå hardt nok på britiske krav overfor Tyskland. Den 14. april følte Lloyd George at han måtte reise til London for å forsvare seg. Men Lloyd George måtte ha noe å si i London, og derfor ba han om at tyskerne ble bedt om å komme til Paris og om at det ble kunngjort at man begynte å komme fram til de kravene som tyskerne ville bli presentert for. Og dette ble gjort, slik at Lloyd George skulle ha noe å si i London.

Selv om de allierte var blitt enige om noen av de kravene de ville stille til Tyskland, var det mange saker de ikke var enige om. Det gjaldt for eksempel Italias grenser. Italienerne var grådige og ønsket besittelser på Balkan, noe England og Frankrike hadde gitt løfte om at Italia skulle få, men som president Wilson ikke ville gå med på, og derfor hadde italienerne blitt sure og reist heim.

Da tyskerne kom var den foreløpige avtaleteksten slett ikke ferdig. Mange forskjellige komitéer var i arbeid med den, og det fantes ingen foreløpig avtaletekst.

De offisielle tyske plenipotentatene til fredskonferansen var utenriksminister grev von Brockdorff-Rantzau, dr. Landsberg, som var jurist og et viktig riksdagsmedlem, Robert Leinhart, en sosialdemokrat som var president for Preussens landdag (delstatsforsamling), Johann Giesberts som var sjef for det tyske postverket og medlem av Sentrumspartiet, dr. Carl Melchior som var medlem av det demokratiske partiet og finansekspert og Walter Schucking som var professor i jus.

I tillegg fulgte diverse eksperter med den tyske delegasjonen. De representerte ulike departement, som finansdepartementet og krigsdepartementet.

Det var satt opp en plan for de forventede forhandlingene, og ekspertene var forberedt på å delta i ulike komitéer som de ventet at forhandlingene skulle foregå i.

Den tyske delegasjonen hadde reist fra Berlin den 28. april, og reisen gikk raskt fram til den franske grensen. Men over slagmarkene i Frankrike fikk toget bare holde ei fart på femten kilometer i timen. Og toget stoppet lenge ved landsbyer som var ødelagt. Så kjørte det sakte videre. De eneste menneskene som kunne bli sett fra toget var tyske krigsfanger som arbeidet med å bygge bruer og veier og hus under bevoktning av franske soldater. Den tyske delegasjonen kastet appelsiner og aviser til fangene, og ble opprørt da vaktene slo de fangene som våget å røre det som ble kastet ut til dem.

Delegasjonen ble innlosjert i et hotell i Versailles, Hotel des Reservoirs. Det var det samme hotellet som den tyske delegasjonen til fredsforhandlingene i 1871 hadde bodd i. Hotellet var inngjerdet med piggtråd. Tyskerne fikk ikke gå utenfor piggtrådsperringene. Den tyske delegasjonen ble boende isolert i hotellet sitt. Den underordnede staben var isolert på samme måte i et annet hotell i nærheten.

Nå fulgte lange dager der ingenting skjedde. Tyskerne bad om å få bevege seg utenfor piggtrådsperringene, og de fikk lov til å kjøre i bil rundt om i Versailles sammen med fransk vakt.

Den tyske delegasjonen hadde blitt fortalt at det kunne hende at franskmennene hadde plassert mikrofoner der de skulle bo, og for å unngå å bli avlyttet burde de spille piano. Derfor ble det hele tiden spilt piano når tyskerne diskuterte planene sine.

De allierte visste at den tyske delegasjonen ventet, og de allierte arbeidet derfor så raskt de kunne for å produsere et dokument.

De fires råd, som var redusert til tre siden Italia var borte, møttes stadig, vanligvis hos Woodrow Wilson, men noen ganger i et stort kontor ved Quai d'Orsay. De fems råd, som bestod av de viktigste allierte utenriksministrene, fikk en del ubehagelige spørsmål å løse. Og hele tiden arbeidet komitéen med avtaleutkastet for å få det i en form som var slik at det kunne presenteres. Arbeidet ble komplisert av at de fires råd noen ganger hadde hatt møte uten at det var blitt tatt notater. Nå måtte de prøve å huske hva de var blitt enige om. Hva hadde de for eksempel blitt enige om for de tyske befestningene på Helgoland? Ingen husket det, og de måtte gå gjennom saken på nytt.

Enda vanskeligere var de viktigste avgjørelsene, som bare kunne treffes av Woodrow Wilson, som var utslitt, og av Lloyd George, som tvilte på hele avtalen, og Clemenceau, som ble angrepet for å være svak i forhold til de andre allierte.

Det ble gjort klart at Storbritannia, Frankrike og USA var villige til å inngå avtale med Tyskland selv om Italia fortsatt holdt seg borte. Alle referansene til Italia ble fjernet fra avtaleutkastet. Men den 5. mai reiste Orlando fra Roma til Paris. Og dermed måtte referansene til Italia settes inn i avtalen igjen.

Søndag den 4. mai meldte den tyske delegasjonen fra om at den ikke hadde tid til å sitte å gjøre ingenting, og at de viktigste medlemmene ville reise tilbake til Berlin dersom ingenting skjedde. Dette fikk de allierte til å skynde seg enda mer. De kunne ikke la det bli kjent at de allierte ikke var i stand til å bli enige om en avtale.

De fires råd tok sin avgjørelse. Den 7. mai skulle avtaleutkastet bli presentert for tyskerne i Trianonpalasset ved Versailles. I stor hast satte komitéen sammen det store dokumentet fra alle rådene sammen med papirene fra komitéene og underkomitéene. Flere av disse komitéene hadde ikke vært klar over at det de skrev ville inngå i det dokumentet som skulle presenteres for tyskerne, men trodd at de arbeidet med å utforme innledende forhandlingsposisjoner og maksimale krav.

Den traktaten som ble overlevert til tyskerne var en tykk hvit bok på mer enn to hundre sider, 440 ulike artikler og 75.000 ord. Den ble sendt til trykkeriet den 5. mai. Mens den var hos trykkeriet gjennomgikk de allierte stormaktene den med sine mindre allierte. Der protesterte portugiserne mot at Guds velsignelse ikke var med i avtalen, Italienerne protesterte mot at Italia ikke fikk landområder på Balkan, og sa at uansett hva som stod i avtalen ville Italia stå fritt til å kunne legge under seg områder på Balkan, og kineserne protesterte mot at Japan skulle få de tyske koloniene i China. Marsjall Foch, som fortsatt var øverste militære leder for de allierte styrkene i Frankrike, reiste seg og protesterte mot det man syntes å bli enige om for Rhinland, spesielt grensen på femten år for den allierte okkupasjonen. Foch krevde at Rhinen måtte bli Frankrikes grense mot Tyskland, og den måtte være det i minst tretti år, til de tyske krigserstatningene var betalt og Tyskland hadde bevist at landet var en god nabo.

Synet av en fransk marsjall som protesterte mot en avtale som hans egen regjering hadde godtatt var ydmykende og et dårlig varsel.

På omslaget av dokumentet var det trykt "Fredsbetingelser". Det var ferdig trykt og innbundet den 6. mai. Knapt noen hadde full oversikt over hele dokumentet, det var ikke gjennomarbeidet og arbeidet sammen til en helhet, det hadde ikke vært tid til det.

Før morgengry den sjuende mai ble kopier av dokumentet delt ut til ledende embetsmenn på alliert side. Det kom som et bombenedslag på mange av dem. Herbert Hoover, sjef for den allierte matforsyningstjenesten og framstående amerikansk økonomisk ekspert ble vekket klokka fire om morgenen for å motta sin kopi av dokumentet. Hoover leste med en gang gjennom det og ble forskremt av hvor rått det var. Hoover greide ikke å sove mer og gikk ut, og ute i gatene traff han John Maynard Keynes og Jan Smuts. Hver av dem forstod at det var det brutale dokumentet som holdt de andre våkne.

Også andre framstående personer på alliert side var sjokkert over det brutale dokumentet. For Roy Stannard, som var amerikansk pressesjef, var dokumentet

"et fryktelig dokument, en utdeling av straff med knapt noen parallell i historien".
Woodrow Wilson sa til Baker: "Dersom jeg var tysker tror jeg at jeg aldri ville undertegne det". Statsråd Robert Lansing dikterte et memorandum som gikk slik:
"For første gang i disse dagene med feberaktig hastige forberedelser er det tid til å vurdere traktaten som et komplett dokument ...... Inntrykket som det skaper er skuffelse, anger og depresjon. Fredsbetingelsene synes uendelig brutale og ydmykende, mens noen av dem for meg synes å være umulig å gjennomføre."

Traktaten skulle så presenteres for tyskerne. Lloyd George, Wilson og Clemenceau hadde personlig besøkt Trianonpalasset den femte mai for å forsikre seg om at var klart. Rommet der det skulle foregå var stort med store vindu langs to vegger, og en tredje vegg var dekket med speil.

Tyskerne hadde forstått at det ikke ville bli noen fredskonferanse. Tyskerne ville ikke få drøfte fredsbetingelsene. De skulle settes på tiltalebenken, men uten mulighet til å forsvare seg.

Tyskerne forstod at de hadde narret seg selv. Det ville ikke bli noen forsoningsfred. Hvordan skulle de svare?

Brockdorff-Rantzau mente at de i det minste måtte protestere mot urettferdigheten i ord som kunne huskes. Den tyske delegasjonen skrev tre ulike taler, som var ulike i tone, som utenriksministeren kunne velge mellom når tida var inne til å holde talen, alt etter de uttalelsene som de allierte hadde kommet med.

Klokka tre om ettermiddagen fant konfrontasjonen mellom de beseirede og seierherrene sted. De allierte var allerede på plass da tyskerne kom. Brockdorff-Rantzau ledet dem, og han virket ikke frisk.

Mer enn to hundre mennesker ventet på tyskerne i rommet der overrekkelsen av traktaten skulle finne sted. Brockdorff-Rantzau bukket for forsamlinga. De som var i rommet reiste seg og bukket tilbake. Tyskerne ble ført til plassene sine, der de satt vendt mot Clemenceau, Lloyd George og Wilson.

Georges Clemenceau skulle lede møtet. Så snart tyskerne hadde satt seg reiste Clemenceau seg og henvendte seg til tyskerne. Han fortalte at tyskerne ville få femten dager på seg til å gå gjennom traktaten og lage skrevne "observasjoner" om den som de kunne levere til de allierte angående fredsbetingelsene. Det ville ikke bli muntlige forhandlinger. Etter at tyskernes observasjoner var gjennomgått ville de allierte gi dem de endelige fredsbetingelsene og datoen da traktaten kunne undertegnes.

Brockdorff-Rantzau ba om å få ordet. Det ble hentet tolker som oversatte det Clemencau hadde sagt til engelsk og tysk. I mens ble traktaten med de alliertes fredsbetingelser overlevert til Brockdorff-Rantzau.

Brockdorff-Rantzau begynte sin tale uten å reise seg. Han sa at

"vi kjenner intensiteten i det hatet som møter oss, og vi har hørt seierherrens lidenskapelige krav om at som beseirede skal vi få betale og som skyldig skal vi bli straffet. Kravet er satt fram om at vi skal erkjenne at vi alene er skyldige i å ha forårsaket krigen. Slik en bekjennelse ville i min munn være en løgn."

Mens greven fortsatte med en pause mellom hver setning for at setningene skulle bli oversatt steg det en forbauset mumling fra forsamlinga. At Brockdorff-Rantzau ikke holdt talen stående ble tolket som en fornærmelse mot seierherrene. Tonen hans og manerene hans tydet på et undertrykket raseri og en beregnet trusel som sjokkerte de allierte. De mente at en arrogant preussisk aristokrat var blitt sendt fra Tyskland.

Brockdorff-Rantzau fortsatte og sa blant annet: "De mange hundre tusen ikke-stridende som hadde gått til grunne siden den ellevte november på grunn av den allierte blokaden var drept med kald overlegning etter at våre motstandere hadde gjennomført sin erobring og sikret seieren." De tyskerne som var sammen med Brockdorff-Rantzau forstod at han gjorde et annet inntrykk enn opprinnelig intendert. De hadde glemt at han var en dårlig taler i store forsamlinger. Han var så nervøs at han ikke kunne stå, og skalv i stemmen.

Tyskerne hadde gjort et svært uheldig inntrykk. Lloyd George sa at han var blitt sint på grunn av talen til Brockdorff-Rantzau, og Wilson mente at talen var dum og uhøflig. De synte at tyskerne hadde vist seg å være arrogante og truende.

Den tyske delegasjonen vendte med en gang tilbake til hotellet. Brockdorff-Rantzau kalte sammen hele den tyske delegasjonen og fortalte hva som hadde foregått under overrekkelsen av traktaten. Traktaten ble delt opp i tjue deler og fordelt mellom tjue tyskere som var flytende i fransk eller engelsk, og de oversatte raskt hver sin del av avtalen. Traktaten var verre enn de hadde kunnet forestille seg på forhånd. De trodde at Tyskland ikke ville kunne overleve det om traktaten ble prøvd satt i verk. Krigserstatningene ville ruinere Tyskland; landet ville knapt få ha noen hær; de største kullfeltene ville bli delt mellom Frankrike og Polen. Tyskland ville bli tvunget til å ta på seg eneansvaret for krigen, og det var svært mange flere bestemmelser. De kjente seg bedratt av Wilson, for dette var noe helt annet enn de fjorten punktene som de hadde fått løfte om ville være grunnlaget for freden.

Framtidsutsiktene til www.europas-historie.net

Dersom www.europas-historie.net skal bli varig må det oppnå inntekt. Dersom du gjerne ser at www.europas-historie.net blir utviklet videre kan du gi ditt bidrag til det ved at du bestiller de reisene du foretar eller kjøper telleskrittene til telefonen din eller kjøper bøkene og datautstyret ditt på Kjøp og Salg.

Lenker:

Neste kapittel
Freden i Versailles
Til Forsida


Kilder for dette kapitlet er: